I mine studie og fotballår bodde jeg i en kjellerleilighet i Granittveien på Lye. Det var et fredelig sted og jeg har vel aldri siden hatt roligere søndager enn jeg hadde i disse to årene. Som fotballtrener for 07 årgangen til Kåsen har Lye vært en velsignelse, det er stort sett bare derfra vi har reist hjem med seier som vi har feiret med deilige ispinner på den nye Coop butikken. I skrivende stund er jeg så heldig at jeg har mange naboer med røtter fra Lye, de er tålmodige mennesker, fulle av initiativ og en berikelse for hele nabolaget. Som lærer har det vært et privilegium å få lov til å undervise unge og lovende Lyebuer.
Mine idylliske Lye- assosiasjoner har de siste dagene slått sprekker. Om jeg skal tro det jeg leser i Jærbladet koker det oppe på fjellet. Da tyskerne bestemte her til lands var ikke Lye sivilisasjonen påtenkt, men nå har krigen omsider kommet. Årsaken til at det nå blåser storm er mennesker fra min egen bedehusbevegelse. De har tatt initiativ til en ny kristen forsamling på stedet. De begrunner nystiftingen med at de ikke deler prestens Frøylands syn på ekteskapet. Den nye INN-forsamlingen vil stå på den klassiske teologiens ekteskapssyn. Nå blir de anklaget for å splitte hele Lye-samfunnet.
”Flere bedehussamfunn bryter med kirken” er overskriften i fredagens Jærblad, for meg virker det nesten som om dette blir presentert som en nyhet. På side 7 i avisen avviser Torgeir Lauvås med tittelen misjonsleder dette på en god og grundig måte og jeg trenger ikke å gjenta misjonslederens redegjørelse. Bedehusbevegelsen har i årenes løp samarbeidet godt med kirken mange steder men har i langt mindre grad blitt påvirket av den såkalte ”liberale teologien”. Lekfolket har i motsetning til statskirken vært skånet for politisk innflytelse og har derfor i større grad vært herre i eget hus.
Jeg for min del synes det er besynderlig at det er stifterne av den nye INN-forsamlingen som må stå til ansvar for splittelsen. ”Utbryterne” som de nå kalles i ulike forum på Jæren står klippefast på kirkens apostoliske tradisjon. Ekteskapssynet de forfekter har vært kirkens lære gjennom to tusen år. Det nye synet på ekteskapet ble så sent som i 1997 erklært som kirkesplittende vranglære av biskopene i den kirken som omtaler seg selv som folkekirken. Den norske kirke blir definert av folket som navnet tilsier. Det er ikke den allmektige selv som definerer kirken, kirken er prisgitt det Ibsen kaller den kompakte majoritet. Når denne majoriteten innfører radikal ny lære, en lære som berører familie, barn og ekteskap og som bryter tvert med den verdensvide kirke så er det for meg helt naturlig at dette vil medføre en viss uenighet. Noe annet ville jo være et tegn på den totale likegyldighet enten en mener det ene eller det andre.
Det er ikke ”utbryterne” som har innført noe nytt men Dnk her representert ved presten Frøyland. At noen da av samvittighetsgrunner og egen trosoverbevisning blir tvunget til å stifte noe nytt har jeg den største forståelse for. Jeg har mer enn forståelse, for er det noe vårt samfunn sårt trenger så er det at mennesker har mot til å handle i tråd med egen samvittighet.
At man opplever dette som trist og sørgelig på Lye har jeg selvsagt også den største forståelse for. Mange har gode minner og for mange var det nok nettopp her de første skrittene i Mesterens fotspor ble tatt. Splittelse har aldri vært en ”feel good ride” og vil trolig aldri bli det, en kan derimot ikke legge skylden ensidig på den ene part som det blir gjort i denne saken.
Mest ensidig av de som uttaler seg offentlig er høyre-politikeren Andreas Vollsund. Ifølge Jærbladet har over 500 likt det harmdirrende facebook-innlegget hans og 29 har delt. Vollsund er ”veldig sjokkert, frustrert og ikke minst flau på Lye sine vegne”.
”Jeg ser, jeg ser….
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…..
Ordene er Obstfelders men noen ganger er jeg fristet til å istemme. Andreas Vollsund representerer partiet høyre som i all sin tid har vært et liberalt parti. Partiets grunnverdier stammer fra opplysningstidens filosofer. Locke, Voltaire og Roussau for å nevne noen var opptatt av menneskets frihet, de snakket om individ og grunnleggende rettigheter. Disse herrene var katalysatorer for ytringsfrihet og religionsfrihet. Partiet Høyre springer ut av denne tradisjonen og har i alle år vært forsvarere av individets overbevisning, valgfrihet og samvittighet. Det er en grunn til at leger i Norge kan reservere seg mot å utføre aborter. Vollsunds tirader er for meg paradoksale. Av alle ting i verden etterlyser Høyre-politikeren takhøyde.
Jeg for min del har noen trøstens ord til Vollsund og andre Lye-boere som i skrivende stund er flaue. Om Vollsund har grunn til å være flau så har i utgangspunktet hele Jæren grunn til å være det. ”Utbryterne” representerer på ingen måte en spesiell sekt. ”Mørkemennene og fanatikerne” på Jæren er langt flere enn det mange tror kan det virke som. Jeg er selv del av Bedehuskirken på Bryne som sammen med utbryterne på Lye står godt plantet på ”Peters klippe”. Så vidt jeg vet står de alle fleste bedehus og kristne forsamlinger på lik linje med den nydannede forsamlingen INN.
Vollsund er også sjokkert over at det bare skal være menn i eldsterådet. ”Det gjør meg sjokkert at de går med på det”, sier han. Han er redd for en utvikling der det blir lovlig å leve ordrett etter Bibelen. Det undrer meg at Vollsund og så mange uttaler seg så bastant om saker som angår ”de hellige”. At man kan utvise en slik skråsikkerhet uten å ha kjennskap til kirkens troslære, dogmer og den apostoliske tradisjon er for meg smått utrolig. Hva et eldsteråd er og hva et hyrdeembete innebærer synes helt unødig å sette seg inn i før man sjokkeres og trekker vidtrekkende konsekvenser. For meg virker det som om Vollsund har et særdeles flyktig forhold til Bibelen og Bibelsyn. Grunnleggende begreper som ”den gamle” og ”den nye pakt” synes totalt ukjente.
Når jeg leser Vollsund og de henrykte kommentarene minnes jeg den skarpskodde teologen Carl F. Wisløff. Professor Wisløff søkte i sin tid stilling som sportsjournalist i Dagbladet. Da han under de innledende samtalene i redaksjonen ble spurt om sitt forhold til idrett svarte han som sant var at dette var særdeles flyktig. Da redaksjonen følgelig lurte på hvorfor Wisløff søkte stilling som sportsjournalist satte Wisløff opp et forbløffet ansiktsuttrykk. Wisløff kunne ikke fatte og begripe hvorfor man måtte ha greie på idrett for å skrive om idrett siden avisen skrev så mye om teologi.
Jeg er fascinert over hvor mye støy en forsamlingsdannelse kan skape på Lye og på de mange pauserommene over hele Jæren. Hva er det som gjør at det ryker av Caps locken på så mange jærske tastatur? Er det bare sorgen over splittelse og tap av enhet på forsamlingshuset eller kan også andre forhold ligge bak. ”Det tenkes ikke mange selvstendige tanker i våre hus. Den norske individualismen er rent geografisk, vi vil alle ha en egen tue. Men vi sitter på våre tuer og tenker forbausende likt. Vi er et ensrettet samfunn, hvor de fleste til enhver pris er opptatt av det samme, enten det er drivhuseffekten, damelandslaget eller Kjell Inge Røkke. Den kompakte majoritet som Ibsen diagnostiserte for langt over hundre siden, er mer kompakt enn noensinne. Den har alliert seg med det politisk korrekte, og har ingen skrupler med å sette grenser for ytringsfriheten, ikke i teorien, selvsagt – man er jo tolerant! – men i kompaktheten”. Dette skriver en av Jærens store sønner Pater Pollestad i sin dagbok i mars 2015, jeg tror at tendensene har forsterket seg. For meg virker det som om at det er de som holder toleransefanen høyest som oftest avdekker den tydeligste intoleransen.
Mens jeg skriver hører jeg ekkoet av den postmodernistiske respons. Man vil henvise til slaveriet, flerkoneriet ja noen vil også i sin desperasjon muligens argumentere om korstog og heksebrenning. Innvendingen om kvinnelige prester vil muligens også komme hvor man tilsynelatende tar det som en selvfølge at dette er en vedtatt sannhet i kristne kretser. Postmodernismen er rasjonell og fornuftsbasert i sitt vesen og dermed forførende og vanskelig å avsløre. Man peker på kjensgjerninger for å dekonstruere sannheter. På enden av denne veien står en med hendene fulle av spørsmål men ingen svar og ingen sannheter, som den gamle briten Chesterton så riktig påpeker. Ettersom denne bloggen allerede er for lang kan jeg ikke redegjøre for alt dette i dette innlegget. Jeg påstår på ingen måte at kirken opp gjennom historien har gjort alt riktig.
Sannhetene og Den hellige treenighet har dårlige vekstvilkår her til lands. Det er dermed ikke sagt at vi ikke lenger har noe som er hellig og sant. For meg ser det ut til at ”helligheten” er på fremmarsj for vi blir raskere krenket enn de utskjelte muslimene. Det ”utbryterne” på Lye har gjort seg skyldige i er at de har krenket statsfeminismen og ”all is love”- ideologien. For dette må de nå betale dyrt. De blir nå utsatt for den kompakte majoritets ”hellige vrede”, noe dette innlegget muligens også vil avdekke.
I denne situasjonen vil jeg bare si at dere har min fulle støtte og medfølelse. Kanskje kan noen ord fra vår største dikter være til trøst: ”Saken er den, ser dere, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”. Det er ikke mange i dag som er villige til å bli folkefiender for sin egen overbevisnings skyld. Dere har vist et mot og en styrke som jeg beundrer.
Jeg vil også understreke at jeg ikke har den fullstendige kunnskap om hvordan prosessen rundt denne nydannelsen har foregått. Jeg har omtalt saken på bakgrunn av hva jeg har lest i avisen, mine synspunkt er derfor av prinsipiell art.
Jarle Mong 
Tormod Lauvvik
/ februar 3, 2018Bemerk! Her er det en Høyre representant som uttaler seg kritisk til dette nye. Ikke en fra venstresiden. Undres på hvor mange av bedehusfolka som har stemt blått.
Erna Solberg: Tilliten til individet erstatter «kristen arv»
Regjeringen har nå fjernet «den kristne kulturarv» i sin plattform.