«Hiv driden!» «Aldri i livet!»

Vi har ryddet og kastet hjemme hos oss de siste dagene. Skulle vi få plass til alle de nye tingene vi fikk til jul var en opprydning strengt nødvendig. Mange hadde tydeligvis tenkt og gjort det samme som oss. Da jeg svingte inn på Sele forrige lørdag var det nærmest kø foran de digre containerne. Etter to horrible forsøk som må ha sett komiske ut for de andre som ikke kunne la være å se på i all kastingen gav jeg opp å rygge tilhengeren inn mellom bilene frem mot containerne. Jeg ble nødt til å kjøre i skam fremover i alleen for deretter å snu. Jeg var den eneste som kjørte med fronten inn til containerne. Jeg smilte halvhjertet da jeg steg ut av bilen. En mann gjengjeldte smilet.

rygging

I en liten time stod jeg og kastet sammen med de andre, kanskje føler vi at vi trenger å rydde opp i livet, vi trenger å starte med blanke ark. I det nye året skreller vi bort det uvesentlige. Jeg og sikkert mange av de fremmøtte ved Sele kjørte hjemover ikke bare med en tom tilhenger men også litt lettere til sinns tror jeg. Det er alltid greit å bli kvitt noe «rabe» som min far sier. Sjelen har på en måte blitt renset.

Ny_start

Dette blogginnlegget skal imidlertid ikke handle om alt vi kaster og forbruker, men det vi ikke klarer å kaste. Når man foretar en opprydning hjemme og i garasjen foregår en knallhard seleksjonprosess. Noen gjenstander blir veid og funnet for lette mens andre får bli værende inntil videre. Uenighetene mellom kone, barn og mann kan være ganske store under slike seanser. «Du kan jo ikkje hiva den jakken der!». «Du brugan jo aldri». «Men du au ser jo at han e altfor goe t å hiva!». «Komme du någengong t å lesa desse bøgene?». «Tenk på dei så he skreve di».«Kor e campingstolan?» «Dei heiv me ifjor, de såg jo ikkje ud». Vi kaster ting vi er enige om og så kaster vi noe når mannen eller kona ser en annen vei.

"Proffliv" made the cut i år også.

Lillehammer pinen, indianeren og uniformsskuldermerkene ble veid og funnet for lette. Klebe vimpelen og han som pisser på Man. Utd drakta fikk jeg meg ikke til å hive.

Jeg for min del hadde gått løs på garasjeloftet og kastet over en lav sko ned all slags ting i tilhengeren under. Jeg tok tak i en pappeske og kjente at den var ganske tung. Jeg kikket nedi og med ett stod jeg ovenfor et tvilstilfelle. Nede i pappeska lå alle medaljer og pokaler jeg gjennom hele barndommen og ungdommen strevde så hardt for. Eska hadde overlevd fire flyttesjauer til tross for konas protester. Jeg tar opp noen av pokalene, de er fulle av støv, det blir vanskelig å overbevise guttene om at dette er «ekta gull». Er det punktum for denne gjengen? Jeg må sette meg.

Jeg roter mer i esken, jeg tar opp en tre plankett fra Moi turneringen i 1989. Jeg holder planketten i hånden, spørs om ikke det var den gangen…jovisst var det det! Det var på Moi turneringen jeg slo ballen inn i mål med hånda uten at dommeren så det. Det var en merkelig følelse å strekke hendene i været for et mål jeg hadde scoret på ulovlig vis, jeg kan faktisk fortsatt her oppe på garasjeloftet fornemme følelsen. Treneren hadde sett hva jeg hadde gjort. Ett blikk på han var nok til at jeg fortalte dommeren sannheten og målet ble annullert.

mOI

Moi 1989 var min første fotballturnering, her lærte jeg at alle ikke var like selv om alle fikk en treplankett etter siste kamp. Mens jeg hadde 20 kroner til disposisjon og en stor matpakke i Rucanorbagen hadde flere av mine lagkamerater helt andre rammebetingelser. Jeg opplevde ikke dette som veldig urettferdig men ble nærmest fascinert av å se på jevnaldrende som ble tilstukket en ny femtilapp etter å ha drukket enda en jolly cola.

Jeg ser at innsatspokalen min fra 1994 er bulket og prøver å rette opp bulken ut særlig hell. Inne i pokalen finner jeg et svømmemerke i metall med nål bak. Synet av merket åpner en ny mappe i hardisken min som ikke har vært åpnet på lenge men som likevel er der. Året er 1989 det er tidlig på året, vi skal svømme 200m i Egersundshallen. Frøken ser alvorlig ut, dette må være viktig. Kenneth blir først, Bjarte blir nr 2, jeg blir nr 3. Arild svømmer i veggen og må bryte. Lise og Anne klarer også det vi opplevde som en bragd. Fem av 28 klarte merket denne dagen. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg festet det til Bosselini genseren.

Utdeling av innsatspokaler var årsmøtenes høydepunkter.

200m føltes velig langt i 1989

Jeg tar opp en statuett som viser at jeg var med å tape finalen for Lyngdal i Lyngdalcup i 1993. Lite visste jeg da at jeg kom til å spille på lag med en av motstanderne denne dagen. Skammen over at de hadde en jente på laget har lagt seg litt etterhvert. Det hjalp at det var Ingvild Stensland.

Husker jeg ikke helt feil var det Arild Tønnesen som delte ut pokalene i 93, men Alf Kåre Tveit gjorde det i 92, jeg husker jeg var så nervøs at jeg sa versego til "fygaren" da jeg mottok pokalen.

Nede i hjørnet av esken ligger et bronsemerke på en nål. Det er NFFs ferdighetsmerke. På åtti og nittitallet var ferdighetsmerkene presise markører for hvor gode vi var, mente vi. Når jeg står med bronsemerket i hånden tenker jeg mer på at jeg ikke klarte sølvmerket. Den spinkle venstrefoten min klarte aldri å løfte ballen 25 meter inn i en ganske stor firkant.

NFF

Jeg reiser meg, jeg har bestemt meg. Dette skal ikke hives, jeg setter esken med minner inn i biinngangen. Kona ser på meg idet jeg setter den besluttsomt ned på gulvet. «Ska du ta vare på det der?». «Ja», mumler jeg og går ut i garasjen igjen.

Når jeg kommer hjem fra Sele tar jeg eska opp, pokalene, statuettene og medaljene skal ikke lenger ligge i garasjen, de skal opp på hylla! Jeg vasker dem med klut og stiller dem fint opp. Disse gjenstandene tar meg tilbake til en svunnen tid, de frembringer minner om seirer og nederlag. Disse levninger gjør at mapper og filer som ikke har vært åpnet på lenge åpnes, hjernen er et fantastisk organ. Gjenstander, musikk, smaker, stemninger og mye annet kan være veivisere tilbake til stier og historier vi trodde vi hadde glemt. Det er opplagt at disse levningene må frem i lyset hvor de hører hjemme.

pOKALER

De fleste har ting og gjenstander som sier oss noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. De utgjør en liten del av røttene våre og har vært med på å forme vår identitet. Disse tingene står i sterk kontrast til strømlinjeformede stuer der alt står i stil. At bokstavene LOVE står i hylla di forteller egentlig bare at du gjør det alle andre gjør. Kahler vasene våre forteller like lite som Lucy Kaas bollene. Et svømmemerke i metall derimot…..

...eller et signert bilde av John Barnes eller drakta vi vant med.

Reklamer

«Kan du legga vekk mobilen når eg snakke

Overskriften er hentet fra klasserommet. Elevene jeg underviser er stort sett supre, men hvem blir ikke distrahert når man har hele verden innenfor en armlengdes avstand. Appleworld er en verden av fantastiske muligheter men den byr også på en del utfordringer. Mye har endret seg siden jeg spent og nervøs entret klasserommet en augustdag høsten 2007. I mine første år fungerte setningen «vi tar fem minutt pause» som en slags trylleformel. Iløpet av noen sekunder sydet klasserommet av liv. Elevene samlet seg i små grupperinger drøsen gikk. Bak kateteret kunne jeg danne meg et bilde av hva som skjedde på Bryne i helgene etter mørkets frembrudd. Jeg fikk vite hvilke jakker jentene syntes var dritfine og hvis Liverpool hadde tapt helgen i forveien kunne jeg forvente et par hånlige kommentarer. Jeg må ærlig innrømme at fem minutter ofte ble til ti, noen ganger kunne det være utfordrende å endre fokus. Veien fra Kari og Per som natt til søndag hadde klint i Fritz Røed parken til føydalsystemet i middelalderen var veldig lang.

Man skal være forsiktig med å romantisere fortida, men noe har vi mistet.

Idag har trylleformelen mistet sin magi. Det yrende livet og «tattlet» som vi sier på jæren har blitt erstattet av dempede tastelyder. Den monotone og ensidige melodien fra Apples symfoniorkester står i grell kontrast til latteren og stemmene. De fleste elevene benytter pausene til å sjekke status. Hva har skjedd den siste timen mens jeg har vært avlogget? Fra kateteret ser jeg utover en forsamling som sitter pent og pyntelig bak pultene sine, de fleste møter ikke blikket til et annet menneske men lyset fra touch skjermen.

iphone_2

Den nye teknologien har utvidet kommunikasjonen oss mennesker imellom. Selv er jeg en ivrig bruker av Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Sosiale medier oppleves som en berikelse. Uten dem hadde blant annet nedslagsfeltet for denne bloggen vært betydelig mindre. Dette innlegget er ikke et korstog mot iphoner og facebook. Sosiale medier har kommet for å bli, det som blir avgjørende er om vi klarer å regulere bruken.

Jeg tror de fleste jærbuer har kjent på en stigende frustrasjon i ulike sosiale situasjoner iløpet av den siste. Det er frustrerende å bli degradert. Det er frustrerende å bli utkonkurrert av mobiler. For hver gang blikket søker skjermen istedet for ansiktet mitt under samtalen mister jeg litt mot og litt motivasjon for å fortsette. Er ikke det jeg prøver å formidle interessant nok? Vil han merke det om jeg bare avbryter nå midt i fortellingen, midt i setningen?

iphone_3

Øyekontakt og tilstedeværelse er fundamentalt for en meningsfull samtale. Jeg tror mange har vært i situasjoner iløpet av det siste året der dette har vært mangelvare. Flyktige blikk opp fra telefonene er ikke øyekontakt og tilstedeværelse. De gjør oss usikre på verdien av samtalen.

Det er ikke noe problem å argumentere for at mobilen må være innenfor rekkevidde alltid uansett, barnevakten kan eksempelvis ringe når som helst og minsten har faktisk også vært litt snufsete i det siste. Mobilene er med oss overalt. Den hviler trygt i hånden mens vi er på besøk, på møte eller på bussen. I det siste har jeg blitt klar over at jeg uten å tenke fisker med meg mobilen før jeg går på do, bevegelsen er automatisert sier vi på idrettsfag. Ikke engang på do stopper applesymfonien.

iphone_4

Pausene er noe av det viktigste i alle store symfonier, kanskje er de også det i livene våre, men dette er en avsporing som hører hjemme i en annen blogg. Jeg tror mobilene truer den gode samtalen i foreningen, under middagen eller pausene i klasserommet. Samtale krever initiativ og involvering, men hvorfor ta initiativ og involvere seg når alle besitter et alternativ de tilsynelatende er godt fornøyd med? Et sosialt fellesskap bygger på noen normer. Når man sitter fraværende med blikket inn i skjermen i et sosialt fellesskap brytes en konvensjon som har ligget fast i lang tid. Det er leit å erkjenne at noe som er viktig for deg ikke oppleves som like viktig av andre i gruppa. Samtalen og drøsen er best når alle de involverte har eierskap.

Iphone_5

Den digitale kommunikasjonen vil aldri kunne erstatte menneskelig kommunikasjon selv med Skype. Bak skjermene kan man ikke fange opp stemningen i rommet, ironien i toneleiet eller mimikken i ansiktet. Kommunikasjon handler om mye mer enn ord. «Hvorfor har du streng stemme pappa?» spør den ene gutten min på fem. Volum, tempo og kroppspråk tolkes og tillegges mening. Man kan kjenne på den pinlige stillheten. Den klamme stemningen etter en dårlig vits. Ubehaget etter upassende spørsmål eller bemerkninger over streken. Vi skjønner når vi har såret noen, vi forstår når situasjonen krever en undskyldning. Vi trenger ikke spørre for å kunne se at noen er lei seg eller har en dårlig dag. Vi trøster ikke i et vakuum, vi har tolket noe i forkant. En høytstående amerikansk offiser spådde nylig at empati vil være den mest etterspurte egenskapen i tiden fremover. 98% av befolkningen i USA kan ifølge den nyeste forskningen utvikle empati. Denne utviklingen skjer i møte med andre mennesker.

Seneca

 

Mobbing har vært på agendaen den siste tiden. Når ansikter erstattes av skjermer senkesguarden. Bak skjermen finnes ikke mennesker som kan holde oss ansvarlig eller korrigere oss. Resultatet er skremmende. Ukvemsord, rasisme, obskønt språk, baktalelse og utestenging. Den digitale verdensveven byr ikke bare på bilder av familieidyll i Sirdalen.

Mobbing

Den digitale kommunikasjonen må være et supplement og ikke erstatning. I møte med våre medmennesker utvikler vi det mange kaller sosiale antenner, høyrevelgere kaller det sosial kompetanse. Dette er helt nødvendig for trygge og gode sosiale fellesskap. Gjennom samtalen involverer vi oss i andres liv, vi blir venner og blir glade i hverandre. God dialog kan hindre misforståelser og fordommer. Jeg tror at samtalen og dialogen er en viktig forutsetning for et varmt samfunn.

Kafe_3

Selv synes jeg det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Heldigvis har jeg en kone som hjelper meg. Hjemme hos oss har vi i en tid nå hatt skjermfrie ettermiddager, jeg er den som sliter mest med å overholde regelen. Jeg tror vi trenger å utvikle en større bevissthet rundt skjermbruk og skjermtid. Mange av oss trenger tydelige grenser. Jeg synes det er trist at digital kommunikasjon i større grad foretrekkes fremfor ansikt til ansikt kommunikasjon. Kanskje er tida moden for at overskriften i dette innlegget bør formidles også utenfor klasserommet.

Familiemål_2

Århundrets rogalending, vinnerskaller og ett nytt år.

Før jul var jeg tradisjonen tro på Julemesse på Saron. I en av kassene med bøker plukket jeg opp en bok med tittelen «Aldri for gammel». Etter å ha lest omslaget tok jeg boka til kassen og betalte den nette sum av 10 kroner.

aldri_for_gammel

Fire dager senere var boka om Liv Kyllingstad Godin lest. Madam Liv som kongoleserne kalte henne bygde kirker, skoler og ikke minst veier og broer i Kongo. Madam Livs måte å drive misjon har gjort det lettere for seks millioner kongolesere og forflytte seg. Madam Liv var Jesu hender i en lutfattig landsby i Kongo som heter Bili, hun var der ingen andre ville være. Forfatteren Øystein Mikalsen skildrer en kvinne som stavrer seg frem med gåstolen sin og stikker stokken sin i sementen og forlanger mer mørtel. Selv om Liv var mange og åtti år ledet hun arbeidet med store vei og broprosjekter.

Broer

De fleste nordmenn på snart nitti sitter på gamlehjem og venter på barn, barnebarn og oldebarn som aldri kommer. De drømmer seg tilbake til «gamle dager» da de betydde noe og gjorde nytte for seg. Nå er de redusert til en utgiftspost. Deres største ønske er å ikke være til bry. De vil for alt i verden ikke stå i veien for sine barn og barnebarns utvikling.

De_ensomme_eldre

Liv Kyllingstads liv og virke står i sterk kontrast til ensomheten og tomheten mange nordmenn opplever i sine siste år. Øystein Mikalsen forteller om en jevn strøm av folk til Livs enkle hus. Noen trenger penger, noen råd mens andre trenger et passbilde, Liv hjelper så godt hun kan. Mens mange eldre her til lands mot slutten av livet blir det vi kaller livstrette, klaget Liv hele tiden på at hun hadde dårlig tid. Det var ikke sikkert hun fikk gjort alt hun skulle før hun måtte ta farvel med denne verden.

Jeg har lest en del biografier i mitt liv de fleste har handlet om fotballspillere, fotballtrenere og politikere. Få biografier har utfordret meg som beretningen om gjesdalsbuen som 15 år gammel bestemte seg for å reise til Kongo. Da Stavanger Aftenblad i 1999 skulle kåre århundrets rogalending falt ikke valget på Jan Egeland, Arne Rettedal, Leif Ove Andsnes, Gunn Rita Dahle eller Christian Bjelland. Etter at 1400 rogalendinger hadde gitt sin stemme stod en enkel lærerinne fra Gjesdal igjen som vinner. Liv Kyllingstad hadde ikke briljert med diplomatiske evner innefor internasjonal og nasjonal politikk. Liv var kunstner men ikke så flink som Andsnes, hun hadde god fysikk men var lysår bak Gunn Rita, og selv om Livs pensjon var stor i forhold til de andre innbyggerne i Bili manglet hun en del i forhold til Christian Bjelland. Rogalendingene hadde sett at Liv hadde noe annet. Hun hadde et stort hjerte. Et hjerte for andre, for noe større. Det er ikke fortreffelighet, intelligens og rikdom vi setter høyest og lengter etter men et hjerte som sprer godhet.

Århundrets

http://www.aftenbladet.no/kultur/Boka-om-arhundrets-rogalending-2557037.html

Boka om Liv Kyllingstad Godin står i sterk kontrast til boka «Norske vinnerskaller» som står utstilt på skolebiblioteket hos oss. Liv Kyllingstad er et befriende pust inn i det jeg vil kalle «vinnerskallesamfunnet». Bøker om hvordan vi skal bli vinnerskaller florerer. Hva er det Ole Einar Bjørndalen og Petter Stordalen og Northug gjør som du ikke gjør? Hvordan skal vi bli det amerikanerne kaller for «high achievers». Vinnerskallene går i kjelleren, de gir seg aldri og de utnytter hver dråpe av talent og potensial. De innehar et «killerinstinkt». De foretar beinharde prioriteringer, de velger bort alt som bremser. De forebereder seg og er nærmest sykelig opptatt av detaljer som de selv mener ville være avgjørende. De må det beste utstyret og de beste metodene som finnes. De stemmer høyre. Vinnerskallene blir den beste de kan bli, de blir superløpere og superledere.

Vinnerskaller

Det er ingen tvil om at Norge trenger vinnerskaller og enere men trenger vi flere? Vil vi ha et samfunn der alle står opp om morgenen og lurer på hvordan de kan maksimere sitt utbytte og potensial denne dagen. Vil vi ha et samfunn der alle krever optimale rammer og omgivelser for egen utvikling? Vi vi ha et samfunn bestående av vinnerskallene og de andre som ikke lenger orker? Det kan fort bli fryktelig kaldt.

Noe av det som preger vinnerskaller er at de stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser. Det er kanskje ikke rart vi nordmenn ligger på klagetoppen. Vi er misfornøyd med SFO tilbudet, oppfølgingen fra kontaktlærer, informasjonsflyten på jobb og sengene på hotellet er for harde. Omgivelsene må stille opp for at jeg skal prestere best mulig. Skismøring og sykler handles inn til svimlende summer slik at far kanskje i år slår han på nabokontoret på Birken. Det handler om meg og mitt, vi blir selvsentrerte og navlebeskuende. I jakten på det perfekte kjøkkenet, den perfekte kjærligheten, den perfekte kroppen og det perfekte løpet står mange barn og mange gamle igjen i grøftekanten, overlatt til statlige institusjoner. De har lange ettermiddager på SFOen og lange kvelder på eldresentrene. De er brukere som mottar profesjonell hjelp og utmerket oppfølging, men savner sine nærmeste. De scorer høyt på ulike skjemaer og utviklings-diagrammer og rundinger, men vil sitte mer på fanget.

2014-12-29_1335

Vi lever i selvrealiseringens tidsalder. Mange er slitne. Det er slitsomt å realisere seg selv hele tiden. Det er slitsomt å oppfylle våre egne krav og omgivelsenes krav til oss. Det er slitsomt å hele tiden sammenligne seg med andre vinnerskaller. Vi blir utbrente og går på veggen. Vi får ME og utmattelsessyndrom. Det koster når man hele tiden skal strekke seg litt lenger, når man aldri kan tillate seg å være fornøyd.

stress

Jeg har som alle andre i vinnerskallesamfunnet satt meg et mål for året som kommer. Jeg bestemte meg i høst for at jeg fra 1 januar til sommerferien ikke skal spise sjokolade og drikke brus. Det er litt av et mål sier jeg med blikket festet på navlen som jeg ønsker skal bli mer fremtredende i 2015. Vi er mange ombord i båten. Ole er 17 år og er bekymret for om han klarer å opparbeide seg sixpack til sommeren. Lise som går siste året på videregående er bekymret for om hun klarer over fem i snitt. Per på 43 er bekymret for om han får trent nok slik at dette blir året der han endelig slår sjefen på Nordsjørittet. Else på 43 er bekymret for de fire kiloene som har kommet det siste året, vil venninnene legge merke til dem på neste forening? Maybritt på 28 er usikker på om hun får laget all maten fra bunnen i år.

1_jan

 

I møte med Liv Kyllingstad blekner våre spede nyttårsforsett. Tenk om blikkene våre ble rettet utover istedet for innover. Tenk om vi kunne legge til rette for andre. Jeg drømmer om et samfunn som i 2015 søker mer fellesskap, som blir mer rause med sine penger og sin tid, som hjelper, som lever litt enklere, som istedet for å stille krav forsøker å møte behov. Det fins tross alt viktigere ting enn sixpacker og gode karakterer. Vi trenger ikke flere vinnerskaller, men mer fellesskap, solidaritet, glede og fred. Vi trenger ikke flere Bjørndalener og Northuger men flere Kyllingstader. Kanskje er det på tide å omformulere John .F. Kennedys utsagn. Spør ikke hva omgivelsene dine kan gjøre for deg men hva du kan gjøre for dine omgvielser. Godt nyttår!

Ting og tid

Vi lever i det mange kaller materialismens tidsalder. Noen mener at materialismen har slått ekstra god rot i Rogaland. Dette henger nok sammen med ekstremt høye inntekter. Rogaland skiller seg ut. Etter skatt i 2009 hadde hver femte husholdning i Rogaland mer enn 750 000 kroner å rutte med. Aftenbladet skriver at hvis man sammenligner medianinntekter i de ulike norske bydelene, vil man finne at fire av fem av landets rikeste bydeler ligger i Stavanger kommune. Porsche Center Stavanger jubler over slagstall som er «all time high». Særlig populær er Porsche Cayenne som har en pris som begynner på 900 000.

I den fabelaktige NRK serien "Kampen for tilværelsen" fryser en kvinne seg ihjel innelåst i sin egen Porsche. Kanskje har Erlend Loe billedgjort diagnosen til en hel nasjon.

I den fabelaktige NRK serien «Kampen for tilværelsen» fryser en kvinne seg ihjel innelåst i sin egen Porsche. Kanskje har Erlend Loe billedgjort diagnosen til en hel nasjon.

Vi definerer oss selv og andre i større grad enn før basert på hvilke ting vi har. Hvem vi er og hva vi gjør kommer i skyggen av hva vi eier. Tenåringsjentene defineres ut i fra iphone modeller og Canada Goose jakker. Menn defineres ut ifra hva slags bil de kjører og hva slags klokke de har rundt håndleddet. Damer får sin identitet gjennom interiørprofilen på kjøkkenet. Tingene har kanskje mer makt enn noensinne.

Mange unge jenter søker lykken i en kanadisk gås.

Mange unge jenter søker lykken i en kanadisk gås.

På samme tid har alle fryktelig dårlig tid. Både i idrettssammenheng og i menighetssammenheng, og sikkert i mange andre sammenhenger er det vanskelig å få tak i mennesker som er villige til å forplikte seg. Folk verner om tiden sin, sies det. Dugnadsånden er på retrett, selv på Jæren.

Dugnad_pondus

Lokaldemokratiet har blitt et slit, de verste komiteene å sitte i er nominasjonskomiteer. Listene og kandidatene blir stadig færre. Hele den tredje sektoren lider under dette. Det er stadig de samme ildsjelene som går igjen enten det er i idrettslaget, på bedehuset eller i bondelaget. Initiativ, ledelse, involvering og engasjement blir overlatt til stadig færre.»Jeg skulle ønske døgnet hadde flere timer!» «Jeg vil men tida strekker ikke til» har blitt vanlige floskler i vår tid.

I Norge er det snart bare planer om etablering av asylmottak i nabolaget og hundemord som vekker politisk engasjement.

I Norge er det snart bare planer om etablering av asylmottak i nabolaget og hundemord som vekker politisk engasjement.

Siden tid har blitt en slik dyrebar ressurs har mange fått det for seg at de bare skal bruke tida på det som er gøy og som visstnok gir dem overskudd. Folk betaler andre for å vaske huset, slik at de kan tilbringe mer tid sammen som familie. De betaler to polakker for å male huset med samme begrunnelse. «Vi kan jo ikke bruke opp tida vår med å gjøre kjedelige ting som tapper oss for energi». Personlig tror jeg at vi har godt av å vaske våre egne bad og male våre egne hus, dette er imidlertid en annen diskusjon som kanskje kan tas opp ved en annen anledning. Mitt poeng er at de virkelige tidstyvene slipper unna.

Vaskebransjen øker stadig i omfang.

Vaskebransjen øker stadig i omfang.

Lørdag formiddag  leste jeg et portrettintervju om «Vannmannen» Terje Tvedt i Aftenbladets «pluss» magasin. Tvedt er mannen bak dokumentaren «Kampen om Nilen» som har gått på NRK i høst. Terje Tvedt er en meget aktiv kar på mange arenaer og er faktisk den personen i verden som har skrevet og filmet mest om vann! Hvor finner han tiden? To ganger iløpet av intervjuet avslører Tvedt hemmeligheten: Han eier minst mulig!

Terje Tvedt lærer oss om mer enn vann.

Terje Tvedt lærer oss om mer enn vann.

Jeg tror vannmannen peker på en sannhet vi alle kjenner inderlig godt, men nekter å ta innover oss. Det finnes nemlig en klar sammenheng mellom ting og tid. Det er ikke først og fremst maling av hus, vindusvasking og vasking av bad og kjøkkengulv som gjør at vi har så forferdelig dårlig tid, svaret ligger et annet sted.

Terje Tvedts filosofi står i sterk kontrast til folk flests praksis. De fleste av oss har hus, boder og garasjer så stappfulle av ting at vi må bygge hagestuer i glass for å få plass, mens bilene knapt får plass i garasjen. Vi eier mange ting, og selv om vi årlig dumper et tilhengerlast på Sele med ting, så øker det bare på. En yndet fritidsaktivitet er shopping. Shopping er et relativt nytt fenomen som ikke må forveksles med handling. Handling er helt nødvendig, vi kjøper melk, brød, smør og nye støvler hvis det har gått hull i dem vi har fra før av selvsagt. Min farmor forstår seg på handling, men ikke på shopping ganske enkelt fordi hun er oppvokst i en annen tid der knapphet og nøysomhet spilte en annen rolle enn idag. Shopping handler om å gå i butikker eller kjøpesentre for å se om det er noe man får lyst til å kjøpe. Det en kjøper trenger såvisst ikke være noe man har bruk for. Vi er en generasjon av shoppere og kastere. Vi vil tilsynelatende ha mer ting, samtidig som vi vil ha mer tid. Men får vi dette regnestykket til å gå opp?

Går det an?

Går det an?

Shoppingen og alle tingene tilfredsstiller oss en liten stund, men har flere slagsider. En av disse slagsidene er at alle disse tingene tapper oss for den verdifulle ressursen tid. En ting er shoppingen, en annen ting er all den tid man bruker på å vurdere og sammenligne ting man kanskje skal kjøpe. Jeg tror en del mennesker bruker mer tid på å vurdere produktet før de kjøper det, enn å bruke selve produktet. Mange bruker uker og måneder på å vurdere hva slags bil de skal kjøpe, nettet skal tråles, testresultater skal analyseres, man må jo opptre ansvarlig. «Dette er jo helt forsvarlig tidsbruk!». Noen går i ukesvis og funderer på hvilken mobil eller hvilken pulsklokke de skal kjøpe. Produktenes fordeler og ulemper skal veies opp mot hverandre, priser og egenskaper skal sammenlignes. Klokka tikker. Jo mer man leser jo mer usikker blir man, frykten for å velge feil tiltar. Tikk, takk. Folk bråvåkner på nettene og lurer på om de heller skulle kjøpt den litt kulere sofaen på bolia, selv om den var litt dyrere enn den på Bohus. Materialismen er ikke bare en tidstyv den stjeler også mye av vår oppmerksomhet og energi.

Best_i_test

Et av de klareste utrykkene for tingenes invasjon ser man innenfor trening. Før man skal ut på joggetur skal føtter og fotbue analyseres slik at skoene er optimale. Tights og treningsjakke skal være siste skrik. Noen av løperne jeg møter på ligner levende laboratorier. Sine egne hjerteslag og sitt eget åndedrett overdøves av dundrende «running music» fra iphonen på armen. Vann skvulper og fugler synger for døve ører. Ettersom kroppens naturlige signaler overdøves av støy, festes pulsklokker og belter på kroppen. Etter treningen skal snitt puls, snitt fart og antall høydemeter sjekkes og reflekteres over. Analysen i etterkant tar sikkert lenger tid enn selve treningen. Tingene har gjort at treningen tar dobbelt så lang tid og vies dobbelt så mye oppmerksomhet, ikke rart tida ikke strekker til.

trening

Hytter skal vedlikeholdes og kjøres til. Ski skal prepareres. Båter skal opp på vannet og ut på vannet, de skal oppbevares og vedlikeholdes. Biler skal vaskes og dekk skal skiftes. Hus skal males og høytrykkspyles. Møbler skal reorganiseres, renses og skiftes ut. Ipader og iphoner skal oppdateres og sjekkes. Syklene og rulleskiene må brukes. Kaffimaskinene må forsynes med nye gourmetbønner. Campingvogner skal fylles. Flatskjermer skal ses på.

Og komfyrdører som skal skrapes...

Og komfyrdører som skal skrapes…

Totalpakken blir fort veldig stor. Det blir mange bruksanvisninger å lese etterhvert, og mange kvitteringer og garantier og holde styr på. Jeg tror mange mennesker går rundt med dårlig samvittighet fordi det er mange ting de rett og slett ikke får brukt tilstrekkelig. «Vi tok jo opp lån for å kjøpe hytte i Sirdalen men nå har vi ikke vært der på tre helger». «Nå er det jammen lenge siden vi har brukt boblebadet, har vi forresten skiftet filteret?»

Jeg må snart ha ny eske. Mange av disse er uleste, noe som resulterer i at jeg ikke klarer å maksimere brukerutbytte.....

Jeg må snart ha ny eske. Mange av disse er uleste, noe som resulterer i at jeg ikke klarer å maksimere brukerutbytte…..

Mange kjenner på dårlig samvittighet fordi de ikke har satt seg godt nok inn i alle tingene de har. «Dette speilreflekskameraet har jo mange kule funksjoner, men jeg bruker bare noen få. Jeg skal sette meg mer inn i det når jeg får tid». Når man eier mange ting får man mange bekymringer med på kjøpet; når etterskrudde du for eksempel Ikea kommoden sist?

Jeg går som regel for grønn.

Jeg går som regel for grønn.

Vår siviliasjons økonomiske pilarer heter vekst og forbruk. Vi må hele tiden kjøpe og skaffe oss nye ting for å holde de økonomiske hjulene igang. Konsekvensen av dette systemet er at vi etterhvert eier veldig mange ting. Sannheten er at disse tingene okkuperer mye av tiden vår. Dette fører til at vi gjør mindre av de tingene vi egentlig vil gjøre mer av.

We should run through the forest
We should swim in the streams
We should laugh, we should cry,
We should love, we should dream
We should stare at the stars and not just the screens
You should hear what I’m saying and know what it means

Slik lyder det ene verset fra Passengers hit, Scare away the dark. «Vi har alt, men det er alt vi har», sa Ole Paus en gang. Tingene er en trussel for vår relasjon til Gud, oss selv, våre medmennesker og skaperverket.

Nå er det snart jul og ønskelistene er lange; «Bør ikke vi også få oss en slik kaffimaskin?» «Skulle vi hatt et fjernsyn på soverommet også?». Hvis vi har planer om å bevare denne planeten må vi snu på flisa. «Trenger vi egentlig snøfreser?» «Trenger egentlig ungene mer leker?». Det er kanskje ikke mer ting vi trenger denne jula, kanskje trykker skoen andre steder. 

Vi har leker nok til å starte "Mongs leker". Noen av lekene står for det meste i ro.

Vi har leker nok til å starte «Mongs leker». Noen av lekene står for det meste i ro.

Istedet for å sukke og stønne over at en må bruke tida på å vaske huset, bør man kanskje heller stille seg selv et par kritiske spørsmål mens minutter blir til timer på jakt etter den optimale golfkøllen. Jeg er ikke så sikker på at den synkende oljeprisen er en forbannelse for regionen. Kanskje kan økonomisk stagnasjon bil en velsignelse. Flere og flere praktiserer «kjøpestopp» og forteller om mer tid, mer ro og mindre stress. Vi er nødt til å begynne å leve enklere, da tror jeg vi vil få bedre tid også. Sannheten er at ting er døde, de har bare imidlertid verdi og har ikke sjel. «Samle dere ikke skatter på jorden…», står det i en bok jeg leser i.

 

 

Liverpool, lidelse, kjærlighet og lengsel

Mandag ettermiddag satt jeg og leste avisen i godstolen og ante fred og ingen fare. Plutselig gikk stuedøra opp med et rykk. «Pappa, kan eg begynna å heia på Arsenal og United au?». Det er min egen sønn, Elia på fem og et halvt år. «Kå va de du sa?», jeg trodde jo først at jeg måtte ha hørt feil. «Kan me heia på Arsenal å United au»? Det er Levi på syv. Det slår meg at dette begynner å bli alvorlig. «Tulle dåkke med meg?», det er jo lov å håpe. «Kå meine du…?» Ikke det nei. «Det e ikkje lov å heia på Liverpool, Arsenal og United på ei gong»! Olene, kona mi, som sitter i stolen på siden med avisen vendt mot guttene, sender meg et spørrende blikk. Det blir ignorert, jeg har sett nok av fårete United glis og vil definitivt ikke se slikt i mitt eget hjem.

Harmonien er plutselig truet....

Harmonien er plutselig truet….

«Du tulle! Der e mangen på skulen så holde med to og tri lag!», sier Levi. «Det kan godt vær, men de e ikkje lov hær i huse», svarer jeg kontant. «Det kan ikkje du bestemma!» slår Elia fast. Olene senker avisen. Jeg innser at samtale bare fører til mer kaos, det er på tide å dra frem tyngre skyts. «Då vett dåkke kå det blir te jul i år» sier jeg med rolig bestemt og behersket stemme. «Kådå?» spør Levi med engstelig stemme. «Det vett dåkke». «Onnebukse?» spør Elia. «Med bremsespor», sier jeg for å være på den sikre siden. «De selle ikkje onnebukse med bremsespor så alligavel», sier Levi men han er i ferd må å innse at de har kommet på defensiven. «Bremsespor e jo ikkje vanskelig å laga», svarer jeg og er samtidig klar over at jeg strekker strikken. Olene gir meg ett blikk som ligner blikket til den legendariske italienske dommeren Collina når han tar frem det røde kortet. Jeg later som jeg ikke ser det, akkurat som når Martin Skertl duellerer i egen sekstenmeter.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

«Med bremsespor» sier Levi og ser på Olene som rister på hodet. Jeg innser at guttene er i ferd med å inngå en allianse, når situasjonen krever det er man nødt til å kaste esset. «Me må visst au droppa den turen til Liverpool me hadde tenkt å reisa på. Dåkke vil jo hellar te Manchester, å der reise ikkje eg!» Der fikk de noe å tenke på. «Pappa he sagt at det e greit at eg holde me Barcelona, men ikkje viss de møde Livarpool i Champions League», forsøker Elia å hviske i øret til Levi men alle hører hva han sier. De tusler ut i gangen og videre ut i hagen. Etter noen minutter hører jeg igjen den herlige lyden av barneføtter som sparker til fotballer. Jeg hører at både Lallana, Sterling, Gerrard og Sturridge scorer flotte mål ute på plenen. Alt er som før. «Du e ikkje rektige!» sier Olene og ser på meg. Jeg løfter skuldrene og strekker ut hendene slik som Suarez gjør etter a han har tatt et jafs av en eller annen midtstopper. «Kå meine du? Kå va det nå?».

Suarez

Det er ikke alltid man er like pedagogisk som man ønsker å fremstå. Men hvorfor er egentlig dette viktig?

Forelskelsens rus er over, Suarez er borte og Sturridge er skadet. I fjor jublet vi for S.A.S og Captain Fantastic, skulle det endelig bli vår tur? Jeg stopper der for fortsettelsen gjør fortsatt vondt. (For du som vil fortsette: https://jarlemong.wordpress.com/2014/04/28/when-you-walk-alone/). Guttene har møtt Liverpoollivet slik det egentlig er, virkeligheten er brutal og hverdagen er her. Vi er igjen litt bedre enn middels, mineleggeren Kolo Toure fremstår som vår beste forsvarsspiller. Lucas Leiva er vår beste midtbanespiller, og fremme er vi nødt til å satse på 32 år gamle Rickie Lambert. Det lukter ikke svidd av Liverpool i år. For meg er ikke dette noen ny opplevelse. At håpet tennes noen måneder bare for å bli etterfulgt av et stummende mørke har vi sett tidligere. Det skjedde i 97/98 under Evans, det skjedde i 2000/2001 under Houllier og i 2008/2009 under Benitez. Vi som har fulgt Liverpool er vant med denne evige runddansen rundt lengselen, for guttene er det derimot en ny opplevelse.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Ifjor scoret vi i bøtter og spann, mens i år stokker alt seg, de ser på meg med forvirrede øyne.  «Pappa, det må vær en feil med kortet» sa Elia og viste meg fotballkortet av Mario Balotelli. «Kå meine du?». «Han he jo 86 på attack, men score jo aldri. Pelle he jo 69 å score heile veien». «Må vær en trykkfeil». «Hadde vi bare hatt Suarez», sier Elia. «Kå mye koste det å kjøba Suarez tilbage?», spør Levi. «For mye», svarer jeg».

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Det er kanskje ikke rart at guttene vender blikket mot Sanchez og London eller Di Maria og Manchester. Det er tøfft å være lojal mot Lambert, Balotelli og Lovren.  Plutselig ser det grønnere ut på andre siden av gjerdet. Det guttene må lære først som sist er at kjærlighet og fotball handler om mer enn følelser. Kjærlighet handler om forpliktelse og trofasthet. Kjærlighet handler vel så mye om på tross av som på grunn av. Kjærlighet handler om å velge. Kjærligheten kan ikke være basert bare på følelser, men på et valg og en bestemmelse.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Når følelsene varierer er man nødt til å være rotfestet i valget og bestemmelsen. Kjærligheten er forpliktende, ingen supportere som skifter lag etter hvem som spiller den mest attraktive fotballen eller vinner flest trofeer blir tatt på alvor. De er å regne for troløse og prostituerte, man skifter ikke lag. Det er bare i rammen av en pakt som står for evigheten at kjærligheten til et fotballag kan bli virkelig, levende og ekte. Dette er jeg overbevist om, og dette må guttene lære nå når hvetebrødsdagene er over. Kjærligheten koster, den er tålmodig og utholdende.

Liverpoollivet er ikke som de fleste norske smågutters liv. Liverpoollivet svinger fra 3-0 over United på Old Trafford til 3-1 tap på Selhurst Park. Liverpoollivet handler mer om lengsel, frustrasjon og lidelse, enn om jubel og glede. Det handler oftere om «onnebukse» med bremsespor, enn sexy silkeundertøy. Dette må guttene lære først som sist. Guttene må lære at lengselen og lidelsen er verdifull i seg selv. Vi lengter etter at Gerrard endelig skal løfte Premier league trofeet. Vi lengter etter at Sturridge skal bli frisk. Vi lengter etter et mål på overtid, eller at dommeren skal blåse for full tid. Vi lider når vi ser Lovrens tabber. Ballotellis kroppsspråk får oss til å lide enda mer. Aller mest lider vi av å se på tusenvis av tversoverpasninger og støttepasninger, vi lengter etter løp i bakgrunn, ideer, visjoner og en liten kjapp prins fra Uruguay.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Lidelsen og lengselen binder oss sammen og forener oss, vi er Liverpool. Lengselen og lidelsen peker frem mot noe, mot ekstase mot fullendelse mot drømmer som skal gå i oppfyllelse. Lidelsen og lengselen gjør gleden enda større! Dette vil jeg at guttene mine skal få erfare. Holder man med de som til enhver tid er øverst på tabellen får man ikke ta del i ekstasen og gleden når seieren er et faktum. Etter at Brann vant den norske serien i 2007 minket interessen rundt laget i Bergen, lengselen var borte. I år har lengselen kommet tilbake til Brann stadion.

En pave sa en gang at «av alle uviktige ting er fotball det viktigste». Jeg er uenig i denne påstanden. For vi som kjenner at tårene presser på og at hårene reiser seg på ryggen når You never walk alone runger utover The Kop er fotball viktig. For fotball handler om kjærlighet, trofasthet og lengsel for alle oss som har valgt et lag. Jeg sier som Bill Shankly: …..«det er langt viktigere enn som så…»

Du, jeg og fortellingen

Vi satt inne i Storstova på tirsdag og sitret av spenning jeg og nevøen min. Hvordan skulle det gå med helten vår Bilbo Baggins? Ville han møte sin mester Gandalv igjen? Dverger, alver og mennesker mot orker og nazguler. Det gode mot det onde. Vi visste det ville ende godt men forventningene og spenningen var der likefullt.

En herlig gjeng!

En herlig gjeng!

Etter å ha sett Gandalv, Bilbo, Legolas, Bard og Thorin overliste ondskapen reiste vi oss fornøyde fra stolene. Det var fred, lyset og håpet hadde vunnet. Da jeg kom hjem satte jeg resolutt «Atter en konge» inn i DVD spilleren, jeg ville ha mer. Jeg måtte se at både begynnelsen og slutten av fortellingen endte godt til slutt.

Langt utpå kvisten satt jeg med tårer i øynene og så Aragorn kysse Arwen. Frodo og Sam hadde klart oppdraget, ringen var tillintetgjort, Sauron var død. Nå gjallet hyllningsropene over Gondors juv og sletter, freden og gleden hadde senket seg over riket. En ny tidsalder står nå for døren, fredsfyrsten Aragorn skal lede riket inn i en ny epoke. Jeg kan forsynt subbe mot senga.

Gandalvs seiersglis får oss til å juble.

Gandalvs seiersglis får oss til å juble.

Heltene og antiheltene fra Hobbiten og Ringenes Herre har sprengt alle mål på suksess. J.R.R Tolkien og C.S. Lewis`fortellinger har berørt millioner. Disse «happily ever after» fortellingene bryter tvert med det som i dag går for å være moden kunst.

Samtidig som jeg sitter her og skriver om håpet og lyset holder verden på å gå fra hengslene. Kaoset, volden og hatet gløder i Syria og Irak, som er i ferd med å smuldre opp. I Sentral – Afrika kan man vasse i blod mens Ebola viruset herjer vilt i Vest – Afrika. Fra Ukraina kjenner vi det kalde gufset fra den kalde krigen. Alt dette havner i skyggen av klimakrisen som rykker stadig nærmere, vi nærmer oss det berømte isfjellet uten at politikerne klarer å endre kursen.

Kald_krig

I Sverige opprettet de i 2011 «Framtidskommisjonen». Etter at en av verdens ledende klimaeksperter hadde avsluttet sitt foredrag på det første møtet, var dysterheten total blant de svenske politikerne. Statsminister Fredrik Rheinfeldt brøt tausheten: «Vad fan kan man gjøra, egentligen». Et samfunn som blir stående igjen uten håp blir stående apatisk ovenfor utfordringene i samtiden. Hvis man mister troen på en annen og bedre verden lammes menneskeheten (Kilde: Strek nr 5, 2014).

En som sa det mange tenker.

En som sa det mange tenker.

«Gud er død» proklamerte Nietzsche i 1889. Fornuften og vitenskapen har gjort Gud overflødig sa modernistene. Logos hadde endelig tatt knekken på mythos. Et drøyt hundreår senere kan vi fastslå at Nietzsche tok feil. Gud lever i beste velgående, noe til og med Klassekampen har skrevet under på. Vitenskapen og fornuften har ikke klart å tilfredsstille menneskenes lengsel og tørst etter noe større. Kanskje er det nettopp derfor vi stimer til kinosalene for å se det gode vinne mot det onde. Lengselen etter fred, harmoni og en bedre verden driver oss inn i Narnia og Middle Earth. I fortellingene hører, og ser vi noe vi gjenkjenner som sant. De store fortellingene er i vinden som aldri før. De står som påler mot modernismens rasjonalisme.

Braanen

Fortellinger har vært viktige for mennesket til alle tider, de store fortellingene sier noe om de sentrale eksistensielle spørsmål. Fortellingene forteller oss hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Gjennom fortellingene finner vi mening og retning, fortellingene sier oss noe om hva som er godt og hva som ikke er godt. Som mennesker bærer vi med våre egne historier, som preger våre verdier og valg. Historier skaper identitet ikke bare for enkeltmennesker, men også for land og sivilisasjoner. Hva hadde Hellas vært uten Homers Iliaden og hva hadde Norge vært uten Askeladden? (Mer om dette på: https://jarlemong.wordpress.com/2012/02/13/verdien-av-fortellinger/)

Jesus_11

Mitt liv er sentrert rundt en gammel fortelling om et folk og en snekker fra Nasaret. I motsetning til mine forfedre skal jeg ikke feire Solen og lyset i slutten av denne måneden. Jeg feirer et helt annet lys. Viktigst av alle fortellinger i vår sivilisasjon er fortellingen om verdens lys. Til tross for 300 år med systematisk forfølgelse overlevde fortellingen om Menneskesønnen fra en bortgjemt romersk provins. Fortellingen spredte seg så fort i Middelhavsområdet at det viktigste imperiet verden har sett ikke klarte utslette den. Til tross for utallige bokbål og henrettelser sitter vi idag tilbake med ca 6000 skriftlige kilder som stammer fra før år 350. Til sammenligning har vi færre en 20 manuskripter fra den romerske historikeren Tacitus og hans beretninger om de romerske keisere, med en tidsavstand til hendelsene på 800 år. Historien om Jesus fra Nasaret er utvilsom den best dokumenterte historien vi har fra Antikken! Det er en fortelling vi kan støtte oss til og kjenne at den bærer (Kilde: Strek, nr 5, 2014).

Kildematerialet om keiser Augustus er svakere enn kildematerialet som omhandler Jesus Kristus

Kildematerialet om keiser Augustus er svakere enn kildematerialet som omhandler Jesus Kristus

I julen feirer vi starten på Guds store redningsaksjon. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, er en Gud som strekker seg ned mot menneskene og besvarer vår lengsel. I Bibelen møter vi ikke en Gud som vi må strekke oss etter ved egen kraft og våre egne gjerninger. Bibelen forteller oss om en Gud som strekker seg ned etter oss midt i vår elendighet. Guden den store fortellingen forteller om er en nådens Gud.

Buddhistene forsøker å meditere seg nærmere, muslimene ber og faster og hinduistene ofrer og varter opp. Alle strekker de seg mot en Gud i det fjerne. Vår Gud er fundamentalt annerledes.

Buddhistene forsøker å meditere seg nærmere, muslimene ber og faster og hinduistene ofrer og varter opp. Alle strekker de seg mot en Gud i det fjerne. Vår Gud er fundamentalt annerledes.

Julefortellingen begynner med en vanlig jente på landsbygda som får englebesøk. Hun får vite at hun skal føde Guds sønn, og hun skal gi ham navnet Jesus som betyr «Gud redder». Maria blir gravid før hun har giftet seg med sin Josef og dramatikken stiger ute på landsbygda. Her hadde man helt andre synspunkter i forhold til rekkefølge enn det som er tilfelle idag. Heldigvis får også Josef englebesøk. Augustus ville ha oversikt og det bærer avgårde til Betlehem. Guds egen sønn fødes i en stall. De første han stifter bekjentskap med er noen fattige gjetere etterfulgt av noen vise menn fra østen. Ondskapen lurer i kulissene, den onde Herodes vil ødelegge lyset og håpet men kommer for sent, Josef varsles igjen på guddommelig vis. Mens Josef og Maria flykter mot Egypt gjaller barneskrikene i Betlehem.

Ord blir fattige.

Ord blir fattige.

Fortellingen om barnet i Betlehem er en bemerkelsesverdig fortelling. Fortellingen handler om en kvinne som blir gitt verdens viktigste oppdrag lenge før kvinnefrigjøring og feminisme. De gode nyhetene ble ikke fortalt først til konger og fyrster, men til de nederste på rangstigen. Gjeterne fra Betlehem var de første til å bøye kne foran Mesteren. Vismennene fra østen forteller oss at denne fortellingen ikke bare tilhører det jødiske folk, men strekker seg ut mot de fire verdenshjørner. Julefortellingen inneholder så mye, den likestiller kjønn og hvisker ut klasseskiller. Julefortellingen utgjør en viktig del av en større fortelling som har drevet frem menneskerettigheter, menneskeverd, demokrati og frihet.

På årets julekort forsøkte vi å gjenskape et øyeblikk i fortellingen vi er så glad i.

På årets julekort forsøkte vi å gjenskape et øyeblikk i fortellingen vi er så glad i.

Det er allikevel engelen ute på marken som oppsummerer julens hovedbudskap:»Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Det sentrale budskapet i fortellingen er slik jeg ser det frelse, glede og nåde. Juleevangeliet forteller historien om en Gud som ønsker å gjenopprette fellesskapet med menneskene koste hva det koste vil. Gud sender sin egen sønn til jorden som en stedfortreder for oss, det er han som skal ta all vår skyld på seg. I Betlehem møtes himmel og jord, mennesker og Gud. Guds rike kommer ned til oss, det er startskuddet for en ny tidsalder. Han gløtter frem fra krybben i en vesal stall. Der i Betlehem starter ferden mot korset, mot det godes seier. Ferden vil ikke gå for seg i pomp og prakt. Stallen i Betlehem, sammen med en enkel snekker fra Nasaret og en ung landsbyjente omringet av noen fillete gjetere, tjener som et betegnende bilde på det livet som ligger foran det lille barnet i krybben.

Min medbyer Rune Vidar Fjelde har laget en herlig sang om nådens mysterium, følg linken under.

Via Dolorosa, lidelsens vei.

Når vi nå i julen samles som familie og kommer sammen med våre venner er vi et vitnesbyrd på fellesskapet som julen handler om. Når vi gir hverandre gaver og mottar gaver gjør vi det julefortellingen dypest sett beretter om. En Gud gir sin sønn i gave til oss som vi mottar uten å ha fortjent det. På samme måte får våre barn julepresanger ikke fordi de har vært så snille men fordi vi elsker dem. Dette er hva julen handler om, en gave større enn alt, helt ufortjent.

Julefortellingen rommer så mye at den ikke får plass i våre bokser og systemer. Den lyser mot oss som et mysterium, den formidler lys, håp og fremtidstro midt i stummende mørke. Jeg har kalt denne bloggen det viktigste i livet. Noe av det viktigste i livet for meg er å formidle disse gode nyhetene videre til mine barn og til alle mennesker jeg møter på min vei. I Jesus blir vi de vi egentlig skal være. I Jesus finner vi håp, mening og fred. Alt dette starter i Betlehem.

Lyset

Vi må for alt i verden ikke erstatte denne vidunderlige fortellingen med nisser, troll og rudolfer. Fortellinger om fjøsnisser og reinsdyr med røde neser gir ikke håp og fremtidstro, men penger og profitt. «Musevisa», «På loven sitter Nissen» og og «Hei hå nå er det jul igjen» vil aldri kunne erstatte «Deilig er jorden» og «Det lyser i stille grender». Vi kan ikke erstatte lys, håp og fremtidstro med tomhet. Finnes det noe hulere enn nissens Ho ho? Denne tilværelsen er ikke som «Nissen på loven». Livet har en mening, vi er ikke skapt til tomhet og død, men til glede og evighet. Fremtiden er ikke mørk og dyster men lysende, vi omfavner den fulle av forventning. En dag skal gleden og freden atter en gang herske på jorden akkurat som i Narnia og Middle Earth. Vi må ikke frarøve oss selv og våre barn den viktigste fortellingen, håpet, lyset og livet. Vi har aldri trengt den så sårt som nå.

Nissen

Med disse ordene ønsker jeg dere alle en velsignet julehøytid. Vi har sannelig noe å feire!