Snøfall:Et deilig drypp av realisme


Det er sent jeg har lagt meg men finner ikke roen. «Har Julius dukket opp igjen? Har Ruth fått solgt antikvariatet? Hva pønsker Ole Winter på?». Spørsmålene er mange, imorgen vil antagelig guttene gi meg en statusrapport, men jeg vil jo helst være ajour. Kona smiler idet jeg griper fatt i Ipaden. Det er ingen vei utenom.

Barn, ungdom og voksne, over hele landet trollbindes mennesker av NRKs juleserie Snøfall. Det snakkes om Selma, om Pil, om Frida, om Håkon og om Ole Winter i landets barnehager og skoler men også på kontorer, på sykehus og i taxikøer. Snøfall er julens «snakkis».

Snøfall.jpg

Serien har fått gode anmeldelser og har blitt hyllet i de fleste av landets aviser. Fint om nærhet, relasjoner, tilhørighet og familiebånd lyder det fra anmelderne. «Dønn koselig» skriver VG. Over 1 million seere! Kassasuksess! Jeg gleder meg stort over dette. Samtidig mener jeg bestemt av beskrivelsene ikke strekker til. Noen ganger lurer jeg litt på om Dag Solstad har rett. Det kan mange ganger virke som aversjonen er stor mot å røre i ånd og metafysikk. Lider kulturanmeldere av eksistensiell allergi? At Jeppe drikker kan vi alle stadfeste, men hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor i all verden benker 1 million nordmenn seg hver dag foran tv-skjermen for å følge utviklingen i Snøfall og VU (verden utenfor)? Jeg vil i det følgende reflektere litt over nettopp dette spørsmålet.

Snøfall.png

VG forklarer suksessen med at Snøfall følger den tradisjonelle grunnfortellingen og drar paralleller til Drømmen om Narnia og Harry Potter. Det er jeg i og for seg helt enig i, men hvorfor i all verden vil alle ha grunnfortellingen og hva kjennetegner egentlig grunnfortellingen. For å få et noenlunde tilfredstillende svar på årsaken til de høye seertallene er vi nødt til å starte her.

Drømmen om Narnia, Harry Potter, Ringenes Herre, Star Wars de er alle avskygninger fra den «egentlige» fortellingen. Fortellingen som står nedskrevet en plass langt inne i hjertet vårt. De er de moderne eventyr, de moderne myter. Alle eventyr, legender og sagn avdekker som regel dype sannheter om oss selv og verden vi er en del av. Julefortellingen utgjør et av høydepunktene i selve grunnfortellingen. Likehetene mellom Snøfall og selve grunnfortellingen er slående.

legenden-om-narnia

Det finnes to virkeligheter i begge fortellinger som begge utøver innflytelse på hverandre. Virkeligheten er mer en det man kan observere, påvise og ta på. På NRK foregår handlingen i VU og i Snøfall mens man i Bibelen har jorda og himmelen. En synlig og en usynlig virkelighet. Inne i disse virkelighetene utkjempes en kosmisk kamp mellom det gode og det onde. Det finnes absolutte sannheter og klare rammer i begge fortellinger. Det finnes en definert godhet og det finnes også en klar motsats til det som er godt. Det eksisterer en kontinuerlig kamp.

Et av hovedtemaene i begge fortellingene er venting. I jødeland venter man på Messias mens man i Snøfall venter på den nye lærlingen. Forventningene er store, noe skal forløses brikkene skal falle på plass. Skriftene skal oppfylles enten det står i den store svarte boka til Julius eller i det gamle testamentet. I Bibelen blir Gud menneske og trer ned på Jorda. I Hagerupenes epos kryper Selma gjennom en hylle i et gammelt antikvariat og ender opp i Snøfall.

portal.jpg

I Betlehem er det ikke kjendisene og politikerne som får nyhetene om det lille barnet i stallen men gjeterne på marken. Senere er det ikke prestene som blir Jesu etterfølgere men enkle fiskere ved Genesaret-sjøen. I Snøfall er det ikke de voksne eller den smarte IQ som blir Selmas hjelpere men en litt vilter gutt ved navn Pil og en litt ensom jente ved navn Frida. De føyer seg fint inn i klubben bestående av Espen Askeladd, Bilbo Baggins, Pevensie barna, Frodo, Sam og mange mange andre.

askeladden.jpg

Det er kampen mellom det gode og det onde som bærer fortellingene. Det onde utløses ved et lovbrudd en liten handling fra et individ som får enorme konsekvenser for hele universet et klassisk trekk med de store eventyrene. Eva spiser av frukten i hagen. Edmund spiser Heksa Hvits godteri, Ole Winter tar på steinen i mørket. De gode er ikke bare gode fordi de handler men også fordi de avstår fra å gjøre noe. Begjæret er alltid drivkraften og Lucifers trumfkort. Eva lokkes med kunnskap om godt og ondt og gudestatus, mens Winter lokkes av fri ferdsel gjennom sovetåka og nissestatus.

winter.jpg

Vil det gode vinne til slutt? Kan Bilbo Baggins redde Middle Earth? Kan Frodo og Sam? Kan Selma, Pil og Frida redde Snøfall? Kan Messias redde menneskene? Noen står i veien, i Snøfall er det Winter og i Jerusalem gir Herodes ordre om at alle guttebarn i Betlehem skal drepes.

Seieren er aldri lettkjøpt. Jesus dør på korset mens Selma, Pil og Frida må risikere straff og evig søvn i sovetåka. Offertanken er like gammel som mennesket selv. Jesus ofres på korset i Snøfall aner vi noe av det samme. Vi vet at Selmas far Albin er død og vi ser hvor vondt det er for Julius, konturene av Faderen og Sønnen, Abraham og Isak skinner svakt mot oss fremme i horisonten. Aktørene i de store fortellingene tar store moralske valg, de er ofte nødt til å sette alt på spill. Gjennom valgene de gjør viser de oss hvem de er. Det er ikke hjernen men hjertet det kommer an på. Ikke karakterene men karakteren.

valg_selma.png

En kunne selvsagt sagt en hel masse andre ting om hva som karakteriserer selve grunnfortellingen men jeg tror dette var noen av hovedpunktene. Det store spørsmålet gjenstår imidlertid fortsatt. Hva er det i denne grunnfortellingen som har en slik tiltrekningskraft på oss? Hvorfor trekkes vi inn i disse mysteriene? Jeg tror man finner svaret i Selmas sang som utgjør grunntonen i serien. Første vers lyder:

«Lengta du vekk frå det store og tomme og grå

Vegen er lang men eg veit at du orka å gå

Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var»
Selmas sang.jpg
Hovedgrunnen til at Snøfall og Julekongen treffer oss på en helt annen måte enn Skomakergata er lengsel. Når man ser på Snøfall blir man minnet på det man dypest sett er nemlig et lengtende vesen. Det er ikke den høye koselighetsfaktoren som VG antyder som gjør at nordmenn benker seg foran tv-skjermene klokka seks. Skomakergata var koselig! Men så var det da også alt den var. På mange måter var Skomakergata det motsatte av det Snøfall er. Jon Blund drysset sitt søvnpulver ut over det norske folk slik at de skulle sovne fra det de egentlig var akkuratt som han gjorde det i DDR der han ble laget.
jon-blund
Skomakergata utgjør et særdeles urealistisk mikrounivers, der alle er snille og hyggelige. Her går det pent og pyntelig for seg, det er oversiktelig, koselig og trygt. Her vet man alltid hva man får. Nellikene fjernes ufortrødent fra appelsinen. Skomakergata tegner et vrengebilde av verden og man kan være fristet til å kalle serien et sosialdemokratisk bedøvingsmiddel. Serien er nok dessverre et kjempegodt eksempel på en serie Ruth i Snøfall ville blitt beroliget av. Kanskje er det nettopp behovet for trygghet og kontroll som ligger til grunn for facebookgrupper som protesterer og roper etter Snekker Andersen. De roper vel egentlig mest etter sin egen barndom og trygghet krydret med en del nostalgi.
skomakergata
Snøfall gjør det motsatte av Skomakergata. Her kan det noen ganger være vanskelig å følge med i svingene. Handlingen skifter, man går inn og ut av portaler. Her skjer det magiske uforklarlige ting. Noen er gode mens andre er onde. Vi har mistet kontrollen og reduseres til spente deltakere ombord i en fortelling vi aldri ønsker skal ta slutt.
Albert Einstein sa at «man kan leve livet sitt på to måter. En som om mirakler ikke finnes. En annen som om alt er et mirakel». I Snøfall representerer Ruth den første måten. Ruth er materialist, hun er av mange som klamrer seg til noe hun kaller vitenskapen i møte med ekstensielle spørsmål. Hun tror på det man kan ta på og observere. Noe annet finnes ikke i Ruths verden helt til hun får besøk av en brevfugl. Da kommer Ruth litt i stuss. Plutselig får Ruth erfare det alle mennesker gjør før eller siden. De står ansikt til ansikt med mysteriet. Det oppstår en situasjon som ikke passer inn i rasjonalitetens firkantede eske. Ruth gjør først som mange andre dessverre gjør, hun konkluderer etterhvert med at hun holder på å bli tullerusk. Brev kan jo ikke fly resonnerer hun.
ruth
Til tross for dette er Ruth allikevel i ferd med å gjenoppdage seg selv takket være en liten helt ved navn Håkon som vi skal komme tilbake til og et gammelt antikvariat. Dette med antikvariatet synes jeg er utrolig flott. I et samfunn som blindt setter sin lit til den nyeste teknologien representerer antikvariatet det motsatte. Det er her blant gamle bøker fra en svunnen tid Ruth kommer i kontakt med seg selv. Kanskje kan dette gjelde for oss alle. Hva om veien til seg selv ikke går gjennom smarttelefoner og sosiale medier men gjennom gamle skrifter. Hva om veien til visdom og erkjennelse går gjennom myter og gamle fortellinger og ikke gjennom googlesøk og etterutdanning? Tenk om Kirkegaard har rett i at livet forstås baklengs? I et samfunn som stadig forveksler informasjon med visdom gir Hagerupene oss en viktig påminnelse gjennom antikvariatet.
Tilbake til Ruth…..En spire har begynt å gro, hun har fått en fornemmelse av mysteriet. Hun beveger seg sakte men sikkert uten å vite det tilbake mot sitt opprinnelige design. Bort fra lagerfrakk, bort fra det sterile og striglede, bort fra det fargeløse og gråe. Lengselens spire har begynt å gro. Lengsel etter lys, håp, lek, drømmer og kontraster. Ruth er iferd med å menneskeliggjøres.
antikvariat.png
C.K. Chersterton mener at»Naturen best beskrives med ord hentet fra eventyrene. «Sjarm», «besvergelse», «fortryllelse». Disse ordene beskriver naturens vilkårlighet og dens mystikk. Et tre som bærer frukt gjør det fordi det er et magisk tre. Vann renner nedover fordi det er forhekset. Solen skinner fordi den er forhekset». Er det slik at vi har blitt så vant til livets mirakler at vi ikke lenger registrerer dem? Har vi blitt så vant med barnefødsler og trær som blomster hvert år at vi ikke lenger ser fortryllelsen. Er vi i ferd med å rasjonalisere vekk mysteriene som har trollbundet menneskene gjennom alle tider? Er vi rammet at historiens største overmot? Tror vi virkelig at vitenskapen kan avmytologisere vår eksistens?
Rasjonaliteten og positivismens fortreffelighet er ikke det de gir seg ut for å være. De kler seg i opplysningens og frigjøringens drakt men er ulver i fåreklær. De etterlater menneskene uten noe å kjempe for og uten noe å dø for. Resultatet er tomhet og egoisme. Når alt relativiseres og dekonstrueres står mennesket fortvilet igjen med ett mål for øye nemlig sitt eget velbefinnende.
dawkins
Det vi kaller ånd, kunst og ekstase minner oss i et øyeblikk på det vi har glemt. Mens Skomakergata med Jon Blund i spissen hjalp oss til å glemme hvem vi var gjør Snøfall det motsatte. Serien vekker oss til live. Hagerupenes roper til oss at vi ikke er primater men åndsvesener! Vi er skapt i en annen form.»Hvis jeg oppdager en lengsel inne i meg som ingen jordiske erfaringer fullt ut kan tilfredsstille, da er sannsynligvis forklaringen at jeg ikke er skapt for denne verden» sier C.S. Lewis. Vi er fremmede på jorden, vi hører hjemme et annet sted. Vi lengter. Det er jo derfor Thoreau har rett når han sier at «de fleste mennesker lever livene sine i stille fortvilelse», Kirkegaard kaller det angst. Vi er som Erlend Loes Doppler eller som Orwells Winston Smith som sier: «Hvordan kunne en føle dette uutholdelig om en ikke hadde en slags nedarvet hukommelse om at tingene en gang hadde vært annerledes?» Mennesket er skapt i Guds bilde og evigheten er utøst i dets hjerte. Det vil aldri som Augustin sier finne hvile før alt er gjenopprettet slik det var tenkt. I Snøfall brettes disse sannhetene ut på vakkert vis
loe.jpg
De som er så bekymret over at noen ennå vil synge «Deilig er jorden» bør etter min mening også være bekymret over Snøfalls høye seertall. På samme måte som Deilig er jorden spiller Snøfall på de dypeste strenger i mennesket. Serien minner mennesket på hvem det er og hva dets destinasjon er. Ingen vil noen gang finne på å protestere mot «Skomakergata» eller «Rudolf er rød på nesen». Årsaken er åpenbar:ingen av delene er i nærheten av å berøre mennesket. Både skomaker Andersen og Rudolf er tafatte figurer uten kraft og innflytelse. De er tåpelige monumenter på en tom sekularisme.
DEilig er jorden.png
Ruths motsats er Selmas nye nabo, den litt nerdete Håkon. Håkon er en klassisk Askeladd, en David. Han er helt og antihelt samtidig. Han tror på julenissen selv om alle andre har avskrevet julenissen. I motsetning til Smith og Doppler vet Håkon hva han lengter etter. Kirkegaard ville kalt ham en troens rytter, han er en Fyrst Myskin i barneskikkelse. Håkon vet at Julenissen finnes og han lengter etter et annet rike hvor alt er annerledes. Han vet at det finnes noe bakenfor det gråe lelighetskomplekset, han vet at det finnes noe utenfor det fargeløse klasserommet. Han vet at den virkeligheten han befinner seg i bare er en skygge av en enda bedre virkelighet. Håkon fornemmer et rike fullt av drømmer, lek, lys, vennlighet, magi og undring nettopp fordi han gjenkjenner det i seg selv og i sin lengsel. Håkon har for å bruke Kirkegaards ord «tredt inn i eksistens». Vi som sitter og ser på vet innerst inne at Håkon har rett, jammen har han rett.
SElma.png
Håkon er troens rytter nettopp fordi tro også handler om å handle. Håkon skriver brev til Julenissen hvert år. Dette gjør han sammen med mange andre barn. Å tro som et barn er grunnfortellingens ideal, når vi ser på Snøfall aner vi noe av dybden i nettopp dette. Håpefulle kommer de for å legge sine brev i postkassen på antikvariatet. Brevene forvandles til fugler og flyr til Julenissen slik som bønnene fra de hellige stiger opp til den allmektige, det er et vakkert bilde! Brevene blir besvart alle som en ved at Julius puster inn i julekulene som lages i Snøfall. Etter at Julius har lest Håkons brev og pustet inn i julekulen flytter handlingen seg umiddelbart til VU hvor Håkons far som er vaktmester i blokken hvor Selma bor plutselig får en innskytelse midt i arbeidet. Med ett vet han hva han skal kjøpe til Håkon til jul. Det er en nydelig scene som kanskje først og fremst sier noe sant om hvem Gud er og hvordan han virker gjennom mennesker. Vi fornemmer en sannhet er det ikke slik virkeligheten er da?
JUlekuler.png
Noe av det aller fineste i serien er når Selma hører kjenningsmelodien fra Snøfall inni seg. Uten at hun selv vet det nynner hun melodien for seg selv. I en av scenene skjer dette i klasserommet. Læreren ber Selma om å være stille slik at elevene kan jobbe uforstyrret. Etter at Selma har fått tilsnakk snur jenta på raden foran seg og smiler mot Selma mens hun gjør narr av henne. Det som skjer etterpå er det foreløpige høydepunktet i serien. Håkon som sitter ved siden av Selma tar henne i forsvar. «Selma hører fantastiske ting inne i hodet sitt, mens dere bare hører deres egen stemme», sier han. Håkons tro får konsekvenser, han kaster seg ut på 70 000 favners dyp og kjenner at han flyter som Kirkegaard ville sagt.
selma og håkon.png
Situasjonen i klasserommet er en god beskrivelse for det samfunnet vi lever i. Vær produktiv, vær nyttig jobb mot dine mål. Drømmerier, innskytelser, fornemmelser, følelser og andre impulser kategoriseres som forstyrrelser og hindringer for egenutvikling. Selma er i kontakt med noe utenfor seg selv, noe større. Hun hører den stille hviskingen fra en annen verden. «Innerst i sjelen hvisker det hver kveld, om et skjult og annet land som en gang var meg selv» synger Ole Paus så fint i sangen «Innerst i sjelen». For Selma er det akkurat slik. Hun er datter av Albin som var Julenissens Julius sin sønn. Den stille hviskingen hun hører minner henne om hvem hun er, hennes egentlig identitet. Melodien minner henne om hvor hun hører hjemme. Den minner henne om at hun er elsket og at hun er verdt å bli elsket av noe utenfor, noe mye større. Selma menneskeliggjøres.
nyttig.jpg
Tenk  om Selma representerer det som egentlig skulle være normalen? Tenk om vi alle har en kjenningsmelodi en skjelvende «klang fra et annet landskap som var meg en gang» innerst i sjelen? Når mennesket bare hører sin egen stemme er det da fortsatt et menneske? I et samfunn der stillhet ikke lenger finnes og der alle minutter skal fylles med ulike adspredelser blir det stadig vanskeligere å høre hviskingen. Sakte men sikkert reduseres vi til narsissister som defineres av omgivelsenes feedback.
selma-ssang2
Snøfalls Darth Vader nemlig Ole Winter er en særdeles interessant skikkelse. Gjennom Winter sette serieskaperne søkelyset på særdeles krittikkverdige forhold ved vårt samfunn. Latter, glede, lek, drømmer, kreativitet, skaperkraft, fellesskap alt dette minner Ole Winter på det han ikke er. Nettopp derfor gjør han som Malurt i Djevelen dypper pennen skrevet av C.S. Lewis. Han setter alt inn på å bekjempe det menneskelige. Alt som har egenverdi foraktes av Winter som bare har øye for nytteverdi. «Ingenting blir gjort skikkelig her i i Snøfall», sukker han.
julius.png
Dette er som et ekko fra vår egen tid, der alt som ikke fører til profitt eller gevinst ses på som verdiløst. Winter er effektivitetens og produktivitetens talsmann. Om han bare får menneskene i Snøfall til å jobbe vil de snart glemme hvem de er, hvor de kommer fra og hvorfor de er der. I Snøfall karikeres vårt eget nyttesamfunn. Det triste er at man etterhvert som serien skrider frem dessverre må innse at vårt samfunn harmonerer mer med Winters ånd enn med Julius sin ånd. At Hagerupene minner oss om dette er kjærkomment.
nytteverdi
Gjennom Winter tegner Snøfall et grelt bilde av det narsisistiske menneske. Winter har sin identitet gjennom det han gjør, sin posisjon og ikke det han er. Han er sykelig opptatt av det ytre og kler seg i elegante klær og går stadig til frisøren. Winter er hul, hans indre er et tomhetens hav, det eneste han står igjen med er seg selv. Han strever mot det umenneskelige det perfekte og kamuflerer desperat sårbarhet og svakhet. Han personifiserer på en måte alle landets perfekte hager, hus, kropper, karrierer og familier. Han skyr alt som oser av menneskelighet, spytt, promp, rot og uforutsigbarhet utløser kvalme hos herr Winter. Kontrasten til Selma og det lille barnet i stallen er slående.
winter 6.png
En annen ting som skiller Winter fra Snøfalls øvrige befolkning er at han står utenfor fellesskap. For Winter er menneskene rundt ham redusert til midler, de er ikke et mål i seg selv. Frisøren Yndis kan på mange måter ligne en venn men man oppdager snart at også hun bare blir et redskap for Winters ambisjoner. Winter er på mange måter et umenneske ettersom han ikke er istand til å elske. I et samfunn der vinnerskallementalitet hylles kan kanskje Winter tjene som et eksempel til skrekk og advarsel. I et samfunn der skjermene blir våre beste venner øker sjansene for at stadig flere vil ligne mer og mer på Herr Winter.
vinnerskaller.jpg
I disse Trump tider minner Winters vei til makten oss om demokratiets skjørhet. «Ondskap oppstår der gode menn nekter å handle» sier Churchill og dette er vel også tilfelle i Snøfall. I møte med Winters ondskap rammes befolkningen av apati. Kampen for frihet og rettferdighet overlates til kvinner og barn. Hvordan makten korrumperer i Winters hender og hvordan befolkningen i Snøfall reagerer på ytterst forskjellig vis kun man selvsagt gått mye mer inn i dybden på, men dette essayet går mot slutten.
En annen dyp streng Snøfall spiller på er vår indre morallov. Serien tvinger oss inn i flere etiske refleksjoner. Hovedkarakterene må stadig ta vanskelige valg vi selv kan identifisere oss med. Når Selma, Pil og Frida kryper gjennom den hemmelige portalen for å lete etter Julius bekrefter de det vi alle har inngravert dypt inne i hjertene våre. Vi fylles av en lengsel. Vi trenger også noe å kjempe for. Vi har også behov for å risikere noe for det som er sant og rett. Når Gjertrud trosser Winters bolleforbud og baker boller i skjul så vekkes noe i oss. «Noen ganger må en bryte noen regler for å gjøre det som er rett», sier hun. Har vi mot til å gjøre det når det kreves? «Når Gud er borte ar alt lov», sier Dostovjevski. I et samfunn uten absolutte sannheter der barnedrap og utvelgelse tåkelegges av begreper som fosterreduksjon representerer Snøfall et friskt pust. Vi lengter etter rammer rundt livene våre etter grenser og rettferdighet. Vi er trette av å leve men redde for å dø, Snøfall viser vei mot mening og håp.
gjertrud.png
De aller fleste nordmenn vil nok mene at Klaus, Hilde og Hanne Hagerup har laget en ganske urealistisk juleserie. Jeg for min del vil hevde det motsatte. Snøfall er langt mer realistisk enn Skomakergata og tegner etter mitt syn et vakkert bilde over verden slik den faktisk er.
Hagerups.png
Snøfall bekrefter nok en gang at fortellingen og kunsten fortsetter der vitenskapen stopper. De dypeste sannhetene om oss selv finnes i eventyrene og i mytene og ikke i forskningen og rasjonaliteten. Verden er utrolig, den er mystisk og full av mirakler, det er bare det at vi har glemt alt sammen. Vi har selv kommet til verden akkurat som barnet i stallen, gjennom blod, vann og smerte. Vi har alle kommet gjennom den samme portalen inn i livet. Etter en tid på jorden skal vi gjennom en ny portal. Når vi er på andre siden av dødens portal har vi nådd vår endestasjon som jeg tror kanskje har noen likhetstrekk med Snøfall. Vi har som Selma alle en kjenningsmelodi en lengsel i oss etter denne opprinnelsen. Vi er alle åndsvesener som er skapt til et liv i to dimensjoner. Vi er alle deltakere i en kosmisk kamp mellom det gode og det onde hvor våre valg faktisk utgjør en forskjell. Vi er alle elsket av noe større. Snøfall minner oss på nettopp dette og det er hovedgrunnen til at vi fengsles av denne serien. Jeg vil rette en stor takk til Klaus, Hilde og Hanne Hagerup fordi de denne julen har minnet oss på akkurat det. Mine barn aner ikke hvor heldige de er som får servert åndsverk av slike dimensjoner rett i hendene på et så tidlig stadiet i livet.

 

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

13 kommentarer

  1. Ugla

     /  desember 19, 2016

    Det er sikkert kjempeinspirerende for alle kvinnene bak Snøfall at du takker «Hagerup og hans team».

    Svar
    • Det var et viktig innspill, skal rette opp i dette så fort som mulig.

      Svar
      • Ugla

         /  desember 19, 2016

        🙂

      • Takk for lesetips!

      • Ugla

         /  desember 20, 2016

        Jeg mente bare å poengtere at når NRK leverer en slik enorm produksjon bør man takke fler enn de tre med kjent etternavn. Det er utrolig mange mennesker som har bidratt for at Snøfall har blitt som det har blitt. Å takke 3 av 4 manusforfattere var kanskje litt lite. Jeg mener ikke å være vanskelig. Jeg er bare, som deg, fascinert, begeistret og imponert over Snøfall og skulle gjerne ha sendt en takk til hver og en av de medvirkende i denne produksjonen for at de har gitt oss julestemning, spenning, glede, vakker musikk, magiske bilder, godt skuespill og en nydelig historie til refleksjon for store og små. I år står jeg opp tidlig hver eneste dag i desember for å se Snøfall før jobb. Det er fler enn tre blad Hagerup som skal ha æren for det. Takk til NRK og alle involverte for at de leverer solid håndverk. Jeg betaler lisensen min med glede.

        Og takk til deg for fine og interessante refleksjoner. Jeg savner bare en litt bredre kreditering for en så voldsomt stor produksjon.

  2. Astrid

     /  desember 19, 2016

    Nydelige og innsiktsfulle refleksjoner. Mye sant i dette. Takk for god lesning!

    Svar
  3. Paul M

     /  desember 19, 2016

    Fornøyelig lesing.

    Svar
  4. Verd å lese, verd å dele! Strålende skrevet!

    Svar
  5. Anna

     /  desember 20, 2016

    Nå ble jeg fylt av håp! Takk!

    Svar
  6. Per K. Einersen

     /  desember 20, 2016

    Trist å bruke så mye tid og krefter på å tolke alt hele tiden, inn mot at det skal være et religiøst bakteppe for alt som blir laget her i verden. Hva om Hagrup som har skrevet dette langt ifra tenker mot bibelen eller koranan? Hagerup tilhører venstresiden i politikken og var i ung alder en del av en marxist-leninistiske forbund. Som ikke akkurat forbinnes i stor grad med kirken eller religion. Noen ganger kan man tenke at ting er skrevet med fantasi og for å få barns oppmerksomhet, og at det ikke ligger noe mer bak det hele. Når noe inneholder det gode og det onde, så har ikke det automatisk noe med kristendom å gjøre, men mennesker generelt. Det har eksistert lenge før religion ble funnet opp. Snille dere, ikke bruk tiden, hele tiden, på å prøve å finne likheter til deres egen tro, og heller godta at det finnes andre måter å tenke på. Som Hagrup, som etter stor sannsynlighet har laget en god, spennende og «julete» historie om julenissen, om barn, og lengsel, kjærlighet, varme, kulde og alle andre menneskelige følelser. La det bare være med det, en fin barneserie uten noen baktanker om å få enda mer KRLE inn i barns verden. Ønsker alle en super jul og et strålende nytt år.

    Svar
    • Thomas Erlandsen

       /  desember 23, 2016

      Jeg tenker at det er legitimt å tolke hva som helst inn i sin egen virkelighetsforståelse eller livssyn, uten at denne tolkningen skal stå for hva dette og hint egentlig betyr per se. Meningen må ikke ligge hos avsender/skaper, men like gjerne hos mottakeren. Du tolker dette som en fin julete fortellingen uten noen religiøs klangbunn, og det er også legitimt.

      Jeg for min del likte denne lesningen og venter også på andres tolkninger, som kan gjøre at denne barneserien og mange andre åndsverk får fordypende og berikende perspektiver for livet. Takk!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: