Mer, resultater, papir og dokumentasjon, mindre mennesker og mening.

Noe av det første vi lærere i videregående skole gjør etter skolestart er å samtale med elevene vi skal ha hovedansvaret for i semesteret som skal komme. Startsamtalen er ofte starten på relasjonen mellom lærer og elev, den skal avklare forventninger fra begge parter, men det viktigste mener jeg er at eleven blir sett og møtt med omsorg og oppmerksomhet. Vi skal bli bedre kjent og forhåpentligvis litt tryggere på hverandre.

relasjon

Etter noen av disse samtalene har det slått meg at samtalene egentlig ligner mer på et intervju. Eleven har på forhånd svart på sitt skjema som er utformet sentralt av mennesker som sannsynligvis ikke vil stifte bekjentskap med eleven. Metodisk jobber vi oss gjennom spørsmålene. «Hva kan du bidra med i forhold til arbeidsmiljø, i klassen og på skolen for øvrig?». «Ehh vet ikkje, kjenne ikkje så mange i klassen ennå». «Hva ønsker du å utdanne deg til?». «Ane ikkje». «I hvor stor grad er du godt motivert for dette skoleåret?». «Vet ikkje syns ikkje det e galgjildt på skulen, men eg må jo ha karaktera for å få jobb».

veileder

Det er skjemaet som i stor grad styrer samtalen. Tiden er knapp, vi jobber oss gjennom. Noen ganger har jeg sikkert sett mer på skjemaet enn inn i øynene på eleven. Det som skal være en dynamisk levende samtale blir redusert til rutinepregede fattige intervjuer. En god samtale flyter, den er organisk, kroppspråk, tone og stemmevolum er vel så viktig som det som blir sagt. Noen ganger virker det som om det viktigste med startsamtalen er at vi faktisk gjennomfører den. At vi loggfører, lagrer referat, får elevens underskrift slik at vi senere om nødvendig faktisk kan dokumentere at samtalen faktisk har funnet sted.

samtale

Tidlig på 1980-tallet startet en reformbølge i offentlig sektor først i Australia og New Zealand som blir kalt New Public management (ny offentlig styring/ledelse). Denne reformbevegelsen fikk ytterligere vind i seilene i den vestlige verden under Reagan og Thatcher gjennom hele 80-tallet. I Norge ble denne retningen møtt med skepsis helt frem til Victor Normann i Bondevik 1 regjeringen henga seg til denne filosofien. På daværende tidspunkt hadde Australia, New Zealand og de andre pioneerlandene forlengst moderert seg, ettersom de lovede resultater uteble. Norge gikk på tross av dette igang med stor iver.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

New Public Management er et styringssystem som tar sikte på å øke effektiviteten i offentlig sektor. Et viktig prinsipp innenfor denne retningen er at ledelse er ledelse. Ledelses prinsipper fra privat sektor overføres til den offentlige sektor. Viktige stikkord innenfor New Public Managment er konkurranse, kvalitet, brukerundersøkelser og valgfrihet. Offentlige institusjoner skal i større grad styres som bedrifter. Effektivitet og lønnsomhet blir nøkkelord. Omsorg, læring og elever byttes ut med service, tjenester og brukere. Om lærere, sykepleiere, konduktører og politimenn skal styres mot profitt går det ut over noen selv om KS påstår det motsatte.

effektivitet

Rektorer som tidligere var pedagoger og den fremste blant likemenn blir bedriftledere som skal stå ansvarlige for skoleeiere. Rektor blir stående mellom krav ovenfra og lærerne. Han står midt mellom barken og veden og får en Urias post. En maktkamp mellom ledelse og fagpersoner kan fort bli resultatet.

maktkamp

Det ensidige fokuset på kvalitet fører oss inn i et resultatjag uten sidestykke i norsk skolehistorie. Utdanning i Norge har tradisjonelt sett hatt to hovedmål, kvalifisere og sosialisere. Et ensidig resultatfokus går utover skolens samfunnsmandat som innebefatter et medansvar for oppdragelse og folkeskikk. Kanskje har vi blitt så opptatt av karakterer, måloppnåelse og nasjonale prøver at vi har glemt den generelle delen av læreplanen som vektlegger holdninger, verdier og identitet.

Den glemte delen av læreplanen.

Den glemte delen av læreplanen.

Skolens ensidige resultatfokus er en medvirkende årsak til at en skare av jenter idag lider under et «flink pike syndrom». Når nytteverdien i form av karakterer blir det primære målet skylles lærelyst, utforskertrang og skaperkraft ned i toalettskålen. Krav om anonym retting springer ut av et ensidig resultat og nyttefokus. Konsekvensen blir strømlinjeformede ungdommer som gjør det mor og far råder dem til. I sin streben etter å oppfylle skolens og foreldrenes krav og forventninger ender de opp med å leve stivbeinte liv. Hvis den oppvoksende generasjon tenker som mor og far stopper utviklingen opp. Ungdommens opprør, dens skråblikk på og kritikk av generasjonen over er en ressurs vi ikke må miste.

Aftenposten er en av mange aviser som har skrevet om karakterpress den siste tiden.

Aftenposten er en av mange aviser som har satt karakterpresset på agendaen.

Jærbladets reportasje om jenter i videregående skole for ikke lenge siden gav tydelige signaler. Jentene lider under et stort resultatpress, de er trette av å strebe etter å oppfylle omgivelsenes forventninger og etterspør et større fokus på verdier og identitet i skolen. Reportasjen er bare et av tusenvis av eksempler. Skolen kan ikke bare skylde på markedskrefter og kroppspress, vi må selv reflektere over hvordan skolen kan være en motstrøm til denne utviklingen.branok

Det økte fokuset på konkurranse mellom skoler og elever øker presset. I takt med økt konkurranse øker spissingen mot nasjonale prøver, fuskingen tiltar og skolene er på konstant jakt etter nye modeller som kan gi deres elever bedre karakterer og dermed bedrer deres aksjer i konkurranse med de andre skolene. Det blir viktig med vurderinger som kan gi målbare resultater, dette veier tyngre enn vurderingens læreverdi. Skolevalg har blitt business, ulike evalueringer og elevundersøkelser spiller viktige roller i et stadig mer intensivt marked. De siste tiders skriverier om Akademiet og ymse garantier viser hvor vi er på vei.  I jakten på bedre gjennomstrømning og karaktersnitt står man i fare for å glemme dannelsen. Skolens oppgave er ikke bare å bygge kompetente skatteytere men også bidra til å bygge ansvarlige, empatiske, verdibaserte og skapende mennesker.

karaktergaranti

Et viktig prinsipp innenfor New Public Management er accountability (ansvarliggjøring). Når skolen i større grad fokuserer på prøver, testing, kartlegging og undersøkelser får man et omfattende tallmaterialet som skal si noe om norsk skoles tilstand. Det oppstår da et prekært behov for at noen stilles til ansvar for resultatene som alltid kan bli bedre. Skoleeier står ansvarlig ovenfor staten og norske foreldre, rektor står ansvarlig for skoleeier, avdelingsleder står ansvarlig ovenfor rektor og lærer ovenfor avdelingslederen.

resultater

I en slik kultur blir det viktig å ha ryggen fri. Det er om å gjøre å dokumentere at skoleeier har gjort sitt og oppfylt det som er forventet. Det viktigste blir ikke å bli kjent med eleven men å protokollføre startsamtalen. Om en elev har mye fravær er det ikke fraværet i seg selv som er det viktigste men om man har sendt skriftlig varsel i tide. Om en elev ikke har hatt den forventede utvikling er det viktig at man kan dokumentere at underveissamtale ble holdt 11.10. Den nedslående konsekvensen er foreldre som krever og skoler som krever istedet for en dynamisk samarbeid til elevenes beste. For læreren blir det mer papirarbeid og mindre kjernevirksomhet. Vi er i ferd med å skape et dokumentasjonssamfunn der alt fra bønder til lærere stadig må fylle ut flere skjema og gjør mindre av det de er best på. Plasseringen og sporingen av ansvaret blir viktigere enn selve ansvaret.

Har du sendt varselskjema?

Har du sendt varselskjema?

Den alvorligste konsekvensen av denne filosofien er at den velsignede unyttige samtalen kan bli mistenkeliggjort. Samtalen med eleven i gangen, på kjøpesenteret, i kantinen mistenkeliggjøres fordi den ikke er nyttig, den er ikke lønnsom. Fortellingen om slavebåtkapteinen John Newton i historietimen blir avbrutt med: «Keffor snakke du om han Newton-karen, me får jo ikkje om han på eksamen». I den ensidige jakten på karakterer står vi i fare for å blir frarøvet essensen.

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av "Amazing grace".

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av «Amazing grace».

I det «unyttige» styrkes ofte båndene mellom mennesker. Mindre samtaler og fortellinger svekker en vesentlig forutsetning for læring; nemlig relasjonen. Om man skal lære noen noe mer enn teori er det viktig at elevene kan stole på deg, at de er trygge, at de føler seg sett og bekreftet. De må respektere deg og oppleve tillit. Dette skjer gjennom mange møter ikke bare i klasserommet. Den beste læreren går selv foran. Om læreren vil fremelske engasjerte, punktlige og nysgjerrige elever må han selv være engasjert, på tiden og nysgjerrig. Alt dette gjøres praktisk i interaksjon og ikke på papiret. «Attitude reflects leadership», sa en smart kar en gang. Hvis ikke det er handlingspraksiser bak ord, integritet og troverdighet kan man ha mastergrader og doktorgrader men blir snakkende til døve ører.

leder

Jeg er privilegert som får være lærer, jeg elsker jobben min. Jeg er gitt et stort samfunnsansvar som jeg akter å vise meg verdig. Nettopp derfor bekymrer utviklingen meg. Skolens balansepunkt må forskyves. Vi må i større grad holde oppe to ting samtidig, uten balanse havner vi alltid i grøftene. New Public management står i fare for å bli en slik grøft, denne grøfta heter New Public Punishment.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

 

Reklamer

Takk KS!

Det har lenge pågått en debatt omkring lærernes arbeidstidsbestemmelser. I forhold til dette kan en mene masse. Mye har vært sagt og skrevet og i skrivende stund er saken i ferd med å bli utdebattert. Mitt innlegg handler ikke først og fremst om hvorfor jeg som lærer bør ha de ferieordninger som jeg har idag. Innlegget mitt handler om prosessen og konsekvensene av den prosessen KS utløste med sitt forslag. Hvordan prosessen har blitt ført i maktens korridorer vet jeg lite om, det jeg mener å ha fått et innblikk i, er hvordan denne prosessen har blitt ført av fotfolket, og hvordan dette har virket.

KS

Kampen mot KS har blitt kjempet med demokratiets og ytringsfrihetens fremste våpen, nemlig ordet. Jeg er imponert over mange av de argumenter og resonnement som har blitt ført i pennen av vanlige lærere. Lærerne har brukt ord, bilder og til og med filmer for å illustrere sine poeng. De sosiale mediene har vært hovedkanalen for å øve innflytelse, lærerne har vist seg oppdaterte, de har vært progressive, og aktuelle. Slik jeg ser det har denne kampen blitt kjempet av fotsoldater og ikke generaler. Utdanningsforbundets ledere må være stolte og kanskje kjenne seg litt overflødige etter denne prosessen.

Det meste av det som er sagt og skrevet synes jeg har vært preget av ærlighet og saklighet, på tross av sakens natur. Forslag som angriper vesentlige goder og verdier utløser alltid sinne, harme, oppgitthet og aggresjon. Ja det har vært sarkasme og ironi men mest som krydder og sjelden som hovedingrediens. Måten denne kampen har vært kjempet på gjør meg stolt. Jeg er stolt av å være en av lærerne.

Lærerne har vært der folk er.

Lærerne har vært der folk er.

Min opplevelse er at denne saken har forenet oss, den har styrket et kollegialt fellesskap som går på tvers av skoler og kommunegrenser. Det viktigste mener jeg allikevel handler om bevisstgjøringen. Gjennom denne prosessen tror jeg mange lærere og ikke minst våre omgivelser har blitt bevisst på hva lærerens rolle i samfunnet går ut på. Det er det dette innlegget handler om.

Det å være lærer er ikke noe en gjør for å motta lønn, for mange er læreryrket et kall, det er en livsstil. Vi lærere er ikke bare kalt til å formidle kunnskap, vi er kalt til å lede unge mennesker, vi er kalt til å utruste dem til et liv i det norske samfunnet. I skolen skal vi tilegne oss viktig kunnskap, men skolen er også en viktig dannelses arena. I skolen formes fremtidens nordmenn. Som lærer er jeg ikke bare en kunnskapsformidler, jeg er leder, veileder, oppmuntrer, samtalepartner, medmenneske og innpisker. Det viktigste er kanskje ikke det en sier men hvem en er og hva en gjør. Vi er kalt til samfunnets viktigste oppdrag. Vi har blitt gitt et stort ansvar. Vi er forbilder og leder gjennom vårt eget liv og eksempel.

Ledelse, relasjoner og samspill

Ledelse, relasjoner og samspill

Som lærer er det ikke rom for å «ha en dårlig dag». På jobb er vi nødt til å være opplagte, imøtekommende og engasjerte, det er kun det elevene våre fortjener. De dagene vi ikke klarer å være dette er vi et samtale emne rundt middagsbordene i bygd og by. Å være lærer handler om å bli eksponert både på godt og vondt.

Som lærer lever en tett på andre. Her er gode kolleger og elever på tur i England november 2013.

Som lærer lever en tett på andre. Her er gode kolleger og elever på tur i England november 2013.

Å være lærer handler om et liv i konstant bevegelse og forberedelse. Fagene endrer seg, kunnskapen tar nye steg i nye retninger, elevene og foreldrene forandrer seg, hjelpemidlene, metodene, verktøyene og ikke minst læreplanene endres i takt med samfunnsutviklingen, å være lærer er å være i endring. Et lærerliv er et liv i nysgjerrighet, hva er elevene opptatt av idag i februar 2014? Hva slags musikk hører de på? Hva slags filmer ser de på? Hva slags fritidsaktiviteter holder de på med? Hvilken idrett driver de med? Hvordan er miljøet de vanker i?Spørsmålene er mange men avgjørende for relasjon og læring.

Quizen fra samme tur. Skal en fenge trenger man kunnskap.

Quizen fra samme tur. Skal en fenge trenger man kunnskap.

Som lærere er vi kalt til å gjøre vår ytterste for at andre skal utvikle seg. Når vi utvikler oss er det for at vi skal bli enda flinkere til å utvikle andre. Å være lærer handler om å jobbe for noe større enn seg selv, det handler om idealisme og mening. Dette står i kontrast til næringslivets grenseløse jakt etter såkalte vinnerskaller.

Denne boka står til utstilling i skolebiblioteket vårt. Jeg spurte bibliotekaren om hun ønsket å bli en slik vinnerskalle. Hun var klar på at det ville hun ikke. Vi har kanskje nok.....

Denne boka står til utstilling i skolebiblioteket vårt. Jeg spurte bibliotekaren om hun ønsket å bli en slik vinnerskalle. Hun var klar på at det ville hun ikke. Vi har kanskje nok…..

Prosessen i etterkant av arbeidstidsbestemmelsene tror jeg har gjort oss enda mer bevisst på vårt samfunnsoppdrag. Dette tror jeg også er tilfellet med samfunnet forøvrig. Tidlig i debatten ble noen av oss møtt med flir og kommentarer som: «Nå er det på tide at lærerne også begynner å jobbe som vanlige folk….» og lignende. Min oppfatning nå er at folk oppmuntrer oss til å stå på videre, noen går så langt at de anerkjenner oss og den norske skolen. I media blåser vinden utvilsomt vår vei. De store avisene har innsett at norsk skole ikke er så gal likevel. Det finnes kanskje ikke så mange mange lærere som klarer å være 30 forskjellige elevers drømmelærere, men det finnes mange gode lærere. Hva læreryrket innebærer har kommet godt til syne gjennom debatten som har pågått alt det ovennevnte har blitt formidlet gjennom debatten, det har både vi og omgivelsene hatt godt av.

KS beskylder Stavanger Aftenblad for å være kjøpt og betalt av lærerne.

KS beskylder Stavanger Aftenblad for å være kjøpt og betalt av lærerne.

Å drive skole handler ikke om PISA og TIMMS resultater, det handler om så mye mer. Det er ingen tvil om at norsk skole har et stort forbedringspotensialet, vi kan bli bedre på alt. Idag vet vi at vi er gode på trivsel og inkludering, det er relativt lite mobbing i skolen selv om det er for mye, vår elever er selvstendige, de har evnen til å tenke kritisk, de er flinke til å danne relasjoner, de er flinke formidlere, de er kreative og initiativrike og de er gode til å samarbeide. I årene fremover skal vi bli bedre i matematikk, naturfag, fysikk og kjemi.

PISA undersøkelsen, hva måler den egentlig?

PISA undersøkelsen, hva måler den egentlig?

For å realisere potensialet i norsk skole trenger en flere enn lærere. En trenger foreldre, elever, ledelse, besteforeldre, næringsliv og politikere.

Å drive skole er et samspill mellom mange aktører.

Å drive skole er et samspill mellom mange aktører.

Jeg skylder KS en stor takk, dere har utløst en massiv vitamininnsprøytning, prosessen dere har satt i gang har gjort oss mer bevisst på vår egen identitet, vi er stolte, omgivelsene forstår i større grad hva vi holder på med og hvilke utfordringer vi møter hver dag. Vi står mer samlet en noensinne. I ettermiddag tar jeg avspasering med god samvittighet i den tro at jeg gjør det samme i årene som kommer.

Drømmelæreren kan kun eksistere i et fellesskap i samspill.

Drømmelæreren kan kun eksistere i et fellesskap i samspill.

Pappapermisjon = latmannsliv?

For drøye to uker siden startet jeg pappapermisjonen. Mye sies og har blitt sagt om pappapermisjonsordningen. Tusenvis av fedre vandrer rundt i Norge med barnevogn, de skifter bleier, lager grøt og babler med smårollinger. Selv mener jeg at permisjonsordningen burde være litt mer fleksibel, men dette er en annen diskusjon. Mitt hovedpoeng er at jeg er enig med de rød/grønne i en ting og det er at alle fedre skal ha pappaperm.

pappaperm

Bakgrunnen til dette er spørsmål jeg har fått iløpet av de siste ukene.»Skal du gå å svive frem til august?» «Skal du drive dank hele våren og sommeren?» onsdag fikk jeg spørsmålet: «Skal du ikke gjøre noenting frem til august?» Det siste spørsmålet fikk meg til å tenke litt.

Det har i den siste tiden vært en hard debatt rundt barnehager og kontantstøtte. Flere sentrale politikere har tidvis kommet med sterk kritikk mot de som velger å være hjemme med barna. Kritikken har stort sett kommet fra kvinner på venstresiden, Karita Bekkemellem, Inga Marthe Thorkildsen, Ingunn Yssen og de andre er overbevist om at det kun er lønnet arbeid som er verdiskapning. Disse er allikevel en relativt liten guppe sammenlignet med den store gruppen menn som ser på verdiskaping i hjemmet som annenrangs noe spørsmålene innledningsvis avslører. For meg ser det ut som om mange menn i hvertfall på Jæren tror at pappaperm er synonymt med å drive dank. Dette er for meg både avslørende og skremmende. Avslørende fordi det viser både kunnskapsmangel og erfaringsmangel på hvordan et hjem skapes og drives og hvordan man oppdrar barn. Skremmende fordi det virker som om det arbeidet som blir gjort i hjemmet ikke er verdifullt.

Karita har klare meninger og hva verdiskapning er

Karita har klare meninger og hva verdiskapning er

 

"Det er letter å styren en nasjon, enn å oppdra tre barn". Churchill var av den gamle skolen, men hadde respekt for det som ble gjort hjemme.

«Det er letter å styren en nasjon, enn å oppdra tre barn». Churchill var av den gamle skolen, men hadde respekt for det som ble gjort hjemme.

Illusjonen om at det å gå på jobb er langt viktigere enn det å være hjemme å bygge et trygt og godt hjem er en farlig illusjon som truer den viktigste byggesteinen i vårt samfunn. Å være hjemme i pappaperm er ikke å drive dank, det er ikke å gjøre noen ting, det er det stikke motsatte. Jeg er overbevist om at de aller fleste menn har godt av å være hjemme en stund.

Vaskekurv

Når en er hjemme oppdager man fort at det å holde hus og hjem og oppdra barn slett ikke er å gå å svive. Tidlige morgener, påkledning, bleieskift, frokost, sette inn i oppvaskmaskinen….. slik går dagene. Iløpet av permisjonen blir en klar over hva som kreves. Når kona skal ut i permisjon fra august til juni så vet jeg at dette ikke er ferie, det er verdiskaping av ytterste merke. Jeg vet hva som kreves fordi jeg har erfart, da er det også helt naturlig å annerkjenne å sette pris på den innsats som blir gjort hjemme.

Oppvaskmaskinen

Jeg har lært masse sålangt i permisjonstiden. For det første har jeg blitt mye bedre kjent med minstemann. Jeg kjennner bedre til rytmene og rutinene hans, jeg forstår kroppsspråket hans bedre og ikke minst så virker det jammen som om tassen har blitt bedre kompis med faren sin. Forskningen er enstemmig på at det som skjer iløpet av de to første leveårene i et barns liv er avgjørende for resten av utfallet. Det som mangler eller som blir ødelagt i denne perioden er vanskelig å gjenopprette. Ifølge forskerne spiller jeg som far en avgjørende rolle. Konsentrert oppmerksomhet, fysisk kontakt, øyekontakt, trøst og grenser, små barn har en en stor beholder av behov som må fylles, pappapermisjon gir meg gunstige rammer til nettopp det.

beholder

Ikke bare blir man bedre kjent med barnet/barna man blir også bedre kjent med seg selv. I permisjontiden har jeg flere ganger erfart at jeg har klare begrensninger. Jeg har blitt bedre kjent med mitt temperament og jeg tror permisjonene kan strekke meg litt når det gjelder tålmodighet. I permisjonen inntar vi en tjeners skikkelse, jeg er først og fremst der for andre, jeg blir nødt til å sette noen foran meg selv i en periode, det har vi jammen godt av. Utfordringene er mange, tiden er knapp. Bad skal vaskes, bleier skal skiftes. Sist og viktigst: Vi må tre ut av vår voksnes verden. I leken på gulvet må jeg si farvel til renter og regninger og tre inn i lekens verden. Jeg må forsøke å nærme meg ett menneske på et knapt år ikke på mine premisser men på hans. Dette er læring, dette er kommunikasjon!

lek4

vogn

Vogna ovenfor, er laget av Brio og har fått meg til å gå fra konseptene. Det kreves ikke mindre enn fem motoriske momenter få åf å lagt den sammen. Det blir å stille for høye krav til brukerne.

Så hva er poenget? Poenget er at det jeg gjør når jeg er hjemme i pappapermisjon er livsavgjørende og viktig. Jeg håper og tror at den generasjon som idag har pappapermisjon vil kunne forstå og dermed også annerkejnne den innsats som legges ned i hjemmet på en bedre måte enn forrige genereasjon. Det å være hjemme med barn og unge er ikke veikt eller femi det er å ta ansvar, det er å skape livsviktige verdier, det er å etablere gode relasjoner til sine barn. Jeg tror at pappapermisjon kan være en ypperlig vksine mot de holdninger som jeg beskrev innledningsvis. Jeg tror veldig få av oss vil ligge på dødsleiet å tenke på all den bortkastede tiden vi skuslet bort i pappaperm. Derimot tror jeg mang en far har angret seg i sin siste stund og lurt på hvorfor han ikke var mer tilstede for sine barn. Hurra for pappaperm og alle fedre som driver verdiskapning i hjemmet!

Sandtangen

CM og FM

Fredag hadde vi besøk av et nabopar. Etter en stund fant vi som var hankjønn i rommet ut at vi hadde noe felles. Det vi hadde felles var et nært forhold til to forkortelser nemlig CM og FM. Disse forkortelsene står for Championship manager som senere ble til Football manager. Det ble mimring rundt spillere, formasjoner og triumfer. Dagen etterpå gikk jeg inn i appstore og søkte på Football Manager, ikke så lenge senere var jeg eier av appen til den latterlige sum av 70 kr.

Football manager på IPad fungerer farlig godt. Her gjelder det å sette grenser.

Selv har jeg vært ute av CM/FM sirkuset i mange år. Jeg trodde CM/FM var et tilbakelagt stadium, det fenger ikke lenger, jeg har bedre ting å gjøre. Jeg har jo familie, jeg har jo modnet. Jeg tok feil. Etter å ha utforsket spillet i en ti minutters tid kunne jeg igjen identifisere  følelsene. Begjæret etter suksess, konkurranseinstinktet, jakten etter ligagullet. Endelig skal ligagullet tilbake til Anfield, og med meg bak roret!  Nå skal jeg vise verden! Askeladden fra Egersund skal klare det som Greame, Roy, Gerard, Rafa og Kenny ikke har klart.

CM/FM gjør drøm i våken tilstand mulig

Jeg suges inn i en en fantasiverden hvor begrensninger og problemer ikke lenger eksisterer. Mine muligheter i fotballverdenen ekspanderer noe voldsomt. Det er jo her jeg hører hjemme, nå faller jo brikkene på plass. Løgnene og drømmene skygger for virkeligheten. Det viser seg raskt at middelmådighetene Carrol, Henderson, Downing og Adam er langt bedre i FM verden enn den virkelige verden. Ligamesterskapet glipper i tredje siste serierunde,men FA cup trofeet settes inn i premieskapet på Anfield. Allerede etter andre sesong er triumfen et faktum «our bred and butter» er tilbake hvor det hører hjemme, endelig. 22 år er lang ventetid. Horder av Liverpool supportere samles utenfor Anfield, de er over seg av begeistring for denne outsideren fra steinrøysa i nord. Jeg sitter med en følelse av å ha gjort noe betydningsfullt et lite øyeblikk. Det er som om å være i en drøm som en ikke vil vekkes opp fra.

Det er godt når hardt og viktig arbeid blir satt pris på. Tillit og trygghet er viktig når en har et slikt ansvar.

Det første Championship Manager fikk jeg tak i 1994, spillet var etter mitt syn en kraftig forbedring fra The Manager og Football Crazy som jeg hadde spilt tidligere. Konseptet (du er manager for et lag i europa, setter opp laget, kjøper og selger spillere, ingenting avhenger av dine ferdigehter med joysticken for kampene er simulert) var likt men alt var bedre. Det første Championship Manager kom ut i 1992 og var utviklet av Paul og Oliver Collyer som senere var med på å etablere Sports Interactive.

Kanskje drar noen av dere kjensel på dette bildet.

Jeg spilte mitt første CM på min Amiga 5o0 med ekstra minne, ettersom spillet var «stort» tok det langt tid. Jeg husker at det tok ca 1,5 time å loade inn et nytt spill. Vi trykket på New game og gikk ut og sparket fotball, da vi kom inn igjen stod et nytt spill klart. Når en først hadde loadet inn spillet var mesteparten av ventingen unnagjort. Når spillet var igang var det mindre ventepauser, etter hver kamp måtte datamaskinen loade alle reusltatene dette tok 3-4 minutter pr kamp, men tro meg det var verdt all ventinga.

CM i de glade 90-årene

De første spillene var skjemmet av at en med enkle grep kunne oppnå stor suksess. I begynnelsen kunne en eksempelvis spille en 1-4-5 formasjon og dermed var sannsynligvis ligagullet i boks. I tillegg hadde to av de som var med på å lage spillet Mark Collis og Ferrah Orosco satt seg selv inn på  tredjedivisjonslaget Cambridge. De hadde velsignet seg selv med overdrevent gode ferdigheter. Fikk en tak i midstopperen Orosco og spissen Collis så var suksessen sikret.

Valg av formasjon kunne være avgjørende for kamputfallet

CM ble en monsterhit blant fotballgale gutter i Norge og Europa på 90-tallet. Etterhvert som datarevolusjonen skred frem ble spillene mer avanserte og realistiske. Det ble mindre og mindre venting og spillingen bare eskalerte. En hel generasjon av fotballgale gutter forsvant inn i en virtuell fotball virkelighet. Etterhvert som timene gikk og forståelsen økte ble vi alle verdens beste managere. Vi vant ligamesterskap, FA cuper, ligacuper og Champions league titler, etterhvert kunne vi også vinne VM og EM. I vår virtuelle virkelighet hadde vi makt, innflytelse, vi var berømte og fikk til stadighet annerkjennelse. Vi ble beruset av å endelig få utrette noe stort, bety en forskjell. Selvfølgelig skulle vi ønske at det hadde vært i virkeligheten, CM gav oss en god erstatning.

Vi mennesker og spesielt mange av oss menn har et dypt ønske om å gjøre noe stort, noe som blir lagt merke til, noe som gir oss annerkjennelse og respekt. Vi vil bli husket for noe, vi vil så gjerne bety noe. Et av våre dypeste behov er å bli respektert av kone, barn og medmennesker. Noen ganger havner vi på minussiden. Når det har blitt litt for mye støvssuging, bleieskift og matlaging er veien kort til drømmene. Det er her jeg mener at CM/FM treffer blink. Spillet konstruerer en kunstig virkelighet, hvor lærere, snekkere, elektrikere og politimenn kan bli verdens beste managere. Det er ikke virkelighet men det er en god erstatning. Jeg forstår mange av mine elever som forsvinner inn i World of warcraft, Call of duty og Counter Strike. I den kunstige virkeligheten betyr de noe, de nyter respekt og deres handlinger er avgjørende. Denne kunstige virkeligheten er langt mer attraktiv enn den virkelige virkeligheten, der livet gjerne kjennes tomt, det blir vanskelig å finne mening, valgene og mulighetene er så mange at en blir forvirret av mylderet, foreldre og lærere maser. Det finnes idag en horde av unge gutter som befinner seg i denne kategorien. Spillavhengighet og gaming tror jeg vil bli et massiv utfordring for vårt samfunn i årene som kommer. Det er alvorlig, det er synd, men samtidig forstår jeg hvorfor så mange havner inn i den virtuelle virkeligheten.

Et sted underveis fant jeg ut at nok var nok for min del. Jeg har sikkert brukt et tresfret antall timer på dette spillet, det meste har muligens vært bortkastet tid men ikke alt. Gjennom CM har jeg lært en hel del engelsk ord. Ord som average, salary, strained, concussion, stats og influence kom tidlig inn i mitt vokabular. Hvor mye er pund i norske kroner? Spør en som har spilt CM. Jeg har lært at suksess lønner seg mens lange tapsrekker ofte ender med sparken. Jeg har lært at når styret sier at de har full tillit kan det dagen etterpå bety sparken. Jeg har lært en hel del om økonomistyring og en hel masse om fotball. CM har fremfor alt bidratt til å bedre lesehastigheten min, og har over langt tid vært med på å forme og bedre min hukommelse.

Når en spiller CM/FM konsumerer man også store mengder informasjon som en trenger å sile for å så gjøre seg nytte av den.

I disse dager jobbes det med en bok kalt «Football manager stole my Life». Den gis ut i forbindelse med spillets 20 år jubileum. Hvor mange skilsmisser skyldes FM?37 ifølge forfatterne av denne boka. Husker du Tonton Zola Moukoko, Jason Peake, Maxim Tsigalko, Sharbel Touma eller Ole Talberg? Er du interessert i disse spørsmålene løp og kjøp!

Til slutt vil jeg sette opp mitt drømmelag iløpet av min fantasimanagerkarriere, pris har vært viktig i min vurdering:

Keeper: Michael Stensgaard

Høyreback: Mark Smith

Stopper: Richard Rufus

Stopper: Robert Page

Venstreback: Nii Lamptey

Offensiv midtbane: Tonton Zola Moukoko

Høyreving: Mads Jørgensen

Venstreving:  Kennedy Bakircioglü

Spisser: Robbie Keane, Maxim Tsigalko og Andri Sigþórsson

Jeg utfordrer de leserne av denne bloggen som har et forhold til CM/FM til å sette opp sitt drømmelag.

Mål med mening

Jeg satt for noen minutter siden på kontoret og så ut av vinduet. Jeg har utsikt til skolegården som hører til Bryne barneskole. Fotballbanen er tom den er dekket med noe jeg kaller for slaps (snø som delvis semlter før den fryser, fryktelig underlag). Tom skolegård dekket med slaps er et trist syn. «Treningsoppdrag hjemme: Å snakke om å være et forbilde og med ord og handlinger vise at man bryr seg» det er min gode kollega Tore som bryter stillheten, vi deler et kontor på 10 m2. Han forteller om sin sønns utviklingsmål. Min kollegas sønn går i tredjeklasse på Buggeland skule.  Tore smiler han er fornøyd.

 

Lærere og elever ved Buggeland skole på høsttur til Kubbetjørn

 

Jeg er kanonimponert. Dette er utviklingsmål med mening. I tredjeklasse jobber de virkelig med det som er hovedessensen i livet. De fleste av oss er forbilder. På idrettsavdelingen er vi lærere, mødre, fedre og trenere. Vi er stort sett forbilder hele tida. Dette burde vært super relevant for oss. Hva slags rollemodell har du vært denne uka? Hva har vært bra? Hva ville du gjort annerledes? Dette er coaching. Har du oppmuntret noen denne uka? Hvordan viser du at du bryr deg? I mitt yrke er dette sentrale forutsetninger for læring. Professor Robert Goffe fra London Business school sier at virkelig gode ledere står sine medarbeidere nær fordi de virkelig bryr seg om dem. Vi som er ledere og i mitt tilfelle lærer forsøker å få elevene vi leder til å yte sitt beste. Vi forsøker å inspirere dem til realisere sitt potensial. Et viktig element i denne prosessen finnes i utviklingsmålet som tredjeklassingene ved Buggeland skole bevisstgjøres på denne uka.

 

I filmen om Arn Magnusson er demonstrerer munken og temperidderen Guilbert viktigheten av en god rollemodell

 

Noen ganger så virker alle kompetansmålene så livsfjerne og irrelevante. «Beskrive og analysere noen estetiske og rituelle uttrykk i religionen» er et kompetansmål hentet fra religionsfaget. «Forklare hvorfor historikere og andre deler tidsløp inn i perioder og diskutere hvilke kriterier som ligger til grunn for dette» er hentet fra historiefaget. Mange av målene i læreplanene er så abstrakte, det er så stor avstand frem til målet, det er vanskelig å få øye på nytteverdien, de inspirerer ikke. Da er det befriende å få servert mål som inspirerer, som er livsnært og som virkelig har verdi.

Kunnskap og kompetanse er viktig, men hvilke kunnskaper og ferdigheter er de sentrale og viktigste?

Tredjeklassingene på Buggeland skole bevisstgjør og ansvarliggjør hverandre dette er noe av basisen for all utvikling. I mitt fagmiljø snakkes det enormt mye om metoder om nye digitale hjelpemidler om vurderingspraksiser og målsamtaler. Vi er opptatt med å sende varselbrev i tide, vi lager vurderingsoversikter, vi lager flotte årsplaner, vi gjennomfører digitale fagsamtaler og analyserer kompetansemål og vurderingskriterier. Elevene fyller ut sikkerhetskjeamer, pc bruk skjeamer, forventningskjemaer og undervisningsevalueringsskjemaer.

Blir lærerrollen stadig mer byråkratisk?

Kanskje er vi i ferd med å miste det sentrale ut av syne. Hvordan være et forbilde? Hvordan vise at man bryr seg gjennom ord og handlinger.  Hvordan bevisstgjør vi hverandre? Hva med ansvarliggjøring?  Ofte føler jeg at vi i skolesammenheng lar det perifere overskygge det sentrale. Er vi så opptatt med utfylling av skjema, fraværsføring og vurdering at vi glemmer det viktigste? Kanskje dette bør være tema for neste avdelingsmøte.

Skolearena er skjemaenes Eldorado

Den beste lederen jeg kjenner til  ledet ved å være et eksempel. Han helbredet de syke, vasket føttene på de han ledet, han oppmuntret og gikk i døden for dem. For meg er han forbilde fremfor noen og personifiseringen av det å bry seg. Han har vist oss det sentrale i all ledelse. Utviklingsmålet til tredejklassingene ved Buggeland skole kunne vært hentet rett ut fra ett av evangeliene. Jeg tror utviklingsmålet for tredjekalssingene er vel så relevant for fedre, mødre, lærere, trenere alle som driver med ledelse. Kanskje har vi noe å lære av barneskolene?

 

Det lekende mennesket

«Eg he lyst t å saga hål i gjerdet i barnehagen», sa min sønn forleden dag. Etter en stund kom jeg frem til at kommentaren var et sunnhetstegn. Da jeg var fire år var det ingen fysiske sperringer som begrenset min frihet. Min mor hadde advart meg mot veien, jordet som tilhørte nabogården og sjøen nedenfor oss. Bortsett fra disse områdene vandret jeg realtivt fritt omkring. Jeg hadde tilgang til fotballbane, bondegård, lekeplass, skog, akebakke, dam og selv hadde vi en diger hage. Sammen med mine venner utforsket vi nærområdet.

Frihetsbegrensning

Da jeg vokste opp ble jeg ikke vekket og skysset i barnehagen grytidlig om morgenen. Jeg stod opp når jeg våknet, mor laget frokost og  hvis været var brukbart bar det ut. Jeg hadde kamerater like i nabolaget, vi var noen ganger ute til middag. Av og til hadde vi det så gøy at vi glemte vi var sultne. Først når leken ebbet ut som regel som en følge av tomme karbolagre, oppdaget vi hvor sultne vi var.

Vi lekte i ulike miljø, vi klatret i trær og bygget hytte i skogen, på lekeplassen lekte vi i sandkassen og bygget med noen korte tykke stokker som folk fra kommunen la ut en gang på våren og samlet inn en gang på høsten. De var grønne, gule og røde, lurer på hvor de tok veien, de var kjekke å leke med. Vi rusjet og disset. I hagen vår fanget vi humler i sultetøyglass, viktig med hull i lokket. I dammen fanget vi rumpetroll og laget demninger av sorpe og stein. Vi tegnet med kritt på gata og syklet uendelig med kilometer (først rød Tippo trehjulsykkel, deretter svart og gul BMX crossykkel).

Dagens modell heter Bambo Tippo

Når vi ble eldre begynte vi å sparke fotball, sykle, kaste klinkekuler, spille brentball og stikkball, holde lite vink (lite blink på vinteren). Vi fikk kniver som vi spikket spyd med, skjold, sverd og pil og bue laget fedrene våre følgelig lekte vi mye krig. Min far laget springsmykke som jeg faktisk skjøt en spurv med (angret livet av meg etterpå). Min far laget også kassebil. Bilen ble styrt ved hjelp av tau, jeg husker at hjulene var fra en gammel barnevogn. Faren min tok meg med på jakt (jaget frem min første hare 10 år gammel, den døde haren var et makabert syn, jeg ble aldri den jegeren min far håpet at jeg skulle bli) og fiske (ble heller aldri bitt av fiskebasillen de positive opplevelsene ble kvalt av sjøsyke).  Om vinteren gikk vi litt på ski, rant mye på akebrett og rattkjelke. Vi laget snøborg og hadde snøballkrig (jeg lå mest i dekning), vi laget snølykt og snøhuler.

Vi spilte mest "pyramide" og "hålet".

Jeg fikk en utrolig bred erfaringsplattform som liten gutt. Jeg oppholdt meg i ulike miljø og nøt friheten og tilliten som ble gitt meg hjemmefra. Jeg fikk brukt sansene mine og fikk røynt meg motorisk. Selvfølgelig hendte det at vi kjedet oss, særlig hvis været var dårlig. Jeg husker vi hadde en genial lek i denne fasen den het «Bank i bordet», leken gikk ut på at hver og en av oss skulle foreslå nye aktiviteter etter tur. Vi responderte med ulike tegn. En knyttneve i bordet betydde ja, flat hånd i bordet nei, langfinger og pekefinger i bordet kanskje. Dette var et effektivt verktøy for oss og etter en tjue minutts tid med bank i bordet inne i regnværet kunne vi ende opp med å spille monopol, leke med miniatyr soldater (korsfarerne hang høyest), tegne eller male med vannfarger, spille bordhockey( vinneren står)eller kjøre med bilbanen (jeg hadde en tyco, tysk kvalitet). Mulighetene innendørs var også mange.

Jeg fikk nytt bordhockey av kona julen 2007

I det hele tatt lekte vi mange forskjellige leker. På fotballbanen lekte vi divisjon, kobe, 21, prikken for å nevne noen. Jeg husker hvordan vi kunne lage leker selv,vi kunne bygge på leker, videreutvikle, regler og rammer var tøyelige de kunne endres.

Leken har en større verdi enn vi tror. Når vi leker går vi på en måte inn i en ny verden, vi trer inn i nye roller. En forutsetning for lek er initiativ og engasjement, hvis en ikke tar leken på alvor eller er likegyldig mister leken sin verdi. Lek er fellesskap, deltakelse og begeistring. Leken er en viktig del av sosialiseringsprosessen, vi forholder oss til medmennesker, regler og rammer. Lek krever ofte organiseringsevne og litt planlegging. Når vi utvikler og videreutvikler leker stimuleres kreativitet og skaperkraft. Når regler eller rammer endres foregår en beslutningsprosess. I leken har vi hele tiden muligheten til å bryte normer og regler, leken tvinger oss på valg. Lek er viktig.

Finnes det en bedre ring?

Jeg tror vi leker mindre idag. Hvorfor har så mange voksne sluttet å leke? Hvor er jentene som hoppet strikk? Hvor er indianerne og cowboyene? Kjenner barna våre til brentball, kobe og lite blink? Hvor er kassebilene? Jeg snakket for en stund siden med en kosovoalbaner som hadde bodd i Norge en stund. Han sa at han de to første årene i Norge lurte på hvor folk oppholdt seg. Nabolaget og gata var tom. I USA gav en forskingsgruppe barn pinner, kongler og små steiner. Det viste seg at under 20% av barna hadde fantasi og kreativitet nok til å lekke med elementene de var gitt. Idag tror jeg at det aller meste av leken er organisert av voksne, ibarnehagen, i idrettslaget, på skolen og i SFOEN. Den frie og spontane leken som skaper og utvikler seg etterhvert er i ferd med å forsvinne. Den frie leken er avhengig av frihet, rom, trygghet og tid er disse forutsetningene tilstede?

Her snakker vi!

Barn og unge i dag spiller mye, men leker lite er min påstand. Idag laster barna våre opp ferdige spillkonsept. Mange spill stimulerer kreativitet, fantasi, oppfinnsomhet og skapertrang men ofte foregår spillingen alene på gutterommet. Den realsjonelle delen mangler.

Idylliserer jeg en svunnen tid? Maler jeg et romantisk bilde blottet for realisme? Er alt platt nostalgi? Det er godt mulig at bildet jeg skisserer mangler balanse, vi husker jo bare det positive sier noen. Tegner jeg et overdrevet negativt bilde av samtiden?  Jeg kan ikke dokumentere medhåndfaste tall at det lekes mindre nå enn før, likefullt er min påstand basert på observasjon at det lekes mindre nå enn før. Jeg er redd for at leken skal forsvinne, jeg er redd brentball, «boksen av», «Kongen befaler» og «Jeg melder krig snart er hsitorie. Vi mister ikke bare en kulturskatt, vi mister også en ypperlig arena for læring, begeistring og fellesskap.