Det lekende mennesket

«Eg he lyst t å saga hål i gjerdet i barnehagen», sa min sønn forleden dag. Etter en stund kom jeg frem til at kommentaren var et sunnhetstegn. Da jeg var fire år var det ingen fysiske sperringer som begrenset min frihet. Min mor hadde advart meg mot veien, jordet som tilhørte nabogården og sjøen nedenfor oss. Bortsett fra disse områdene vandret jeg realtivt fritt omkring. Jeg hadde tilgang til fotballbane, bondegård, lekeplass, skog, akebakke, dam og selv hadde vi en diger hage. Sammen med mine venner utforsket vi nærområdet.

Frihetsbegrensning

Da jeg vokste opp ble jeg ikke vekket og skysset i barnehagen grytidlig om morgenen. Jeg stod opp når jeg våknet, mor laget frokost og  hvis været var brukbart bar det ut. Jeg hadde kamerater like i nabolaget, vi var noen ganger ute til middag. Av og til hadde vi det så gøy at vi glemte vi var sultne. Først når leken ebbet ut som regel som en følge av tomme karbolagre, oppdaget vi hvor sultne vi var.

Vi lekte i ulike miljø, vi klatret i trær og bygget hytte i skogen, på lekeplassen lekte vi i sandkassen og bygget med noen korte tykke stokker som folk fra kommunen la ut en gang på våren og samlet inn en gang på høsten. De var grønne, gule og røde, lurer på hvor de tok veien, de var kjekke å leke med. Vi rusjet og disset. I hagen vår fanget vi humler i sultetøyglass, viktig med hull i lokket. I dammen fanget vi rumpetroll og laget demninger av sorpe og stein. Vi tegnet med kritt på gata og syklet uendelig med kilometer (først rød Tippo trehjulsykkel, deretter svart og gul BMX crossykkel).

Dagens modell heter Bambo Tippo

Når vi ble eldre begynte vi å sparke fotball, sykle, kaste klinkekuler, spille brentball og stikkball, holde lite vink (lite blink på vinteren). Vi fikk kniver som vi spikket spyd med, skjold, sverd og pil og bue laget fedrene våre følgelig lekte vi mye krig. Min far laget springsmykke som jeg faktisk skjøt en spurv med (angret livet av meg etterpå). Min far laget også kassebil. Bilen ble styrt ved hjelp av tau, jeg husker at hjulene var fra en gammel barnevogn. Faren min tok meg med på jakt (jaget frem min første hare 10 år gammel, den døde haren var et makabert syn, jeg ble aldri den jegeren min far håpet at jeg skulle bli) og fiske (ble heller aldri bitt av fiskebasillen de positive opplevelsene ble kvalt av sjøsyke).  Om vinteren gikk vi litt på ski, rant mye på akebrett og rattkjelke. Vi laget snøborg og hadde snøballkrig (jeg lå mest i dekning), vi laget snølykt og snøhuler.

Vi spilte mest "pyramide" og "hålet".

Jeg fikk en utrolig bred erfaringsplattform som liten gutt. Jeg oppholdt meg i ulike miljø og nøt friheten og tilliten som ble gitt meg hjemmefra. Jeg fikk brukt sansene mine og fikk røynt meg motorisk. Selvfølgelig hendte det at vi kjedet oss, særlig hvis været var dårlig. Jeg husker vi hadde en genial lek i denne fasen den het «Bank i bordet», leken gikk ut på at hver og en av oss skulle foreslå nye aktiviteter etter tur. Vi responderte med ulike tegn. En knyttneve i bordet betydde ja, flat hånd i bordet nei, langfinger og pekefinger i bordet kanskje. Dette var et effektivt verktøy for oss og etter en tjue minutts tid med bank i bordet inne i regnværet kunne vi ende opp med å spille monopol, leke med miniatyr soldater (korsfarerne hang høyest), tegne eller male med vannfarger, spille bordhockey( vinneren står)eller kjøre med bilbanen (jeg hadde en tyco, tysk kvalitet). Mulighetene innendørs var også mange.

Jeg fikk nytt bordhockey av kona julen 2007

I det hele tatt lekte vi mange forskjellige leker. På fotballbanen lekte vi divisjon, kobe, 21, prikken for å nevne noen. Jeg husker hvordan vi kunne lage leker selv,vi kunne bygge på leker, videreutvikle, regler og rammer var tøyelige de kunne endres.

Leken har en større verdi enn vi tror. Når vi leker går vi på en måte inn i en ny verden, vi trer inn i nye roller. En forutsetning for lek er initiativ og engasjement, hvis en ikke tar leken på alvor eller er likegyldig mister leken sin verdi. Lek er fellesskap, deltakelse og begeistring. Leken er en viktig del av sosialiseringsprosessen, vi forholder oss til medmennesker, regler og rammer. Lek krever ofte organiseringsevne og litt planlegging. Når vi utvikler og videreutvikler leker stimuleres kreativitet og skaperkraft. Når regler eller rammer endres foregår en beslutningsprosess. I leken har vi hele tiden muligheten til å bryte normer og regler, leken tvinger oss på valg. Lek er viktig.

Finnes det en bedre ring?

Jeg tror vi leker mindre idag. Hvorfor har så mange voksne sluttet å leke? Hvor er jentene som hoppet strikk? Hvor er indianerne og cowboyene? Kjenner barna våre til brentball, kobe og lite blink? Hvor er kassebilene? Jeg snakket for en stund siden med en kosovoalbaner som hadde bodd i Norge en stund. Han sa at han de to første årene i Norge lurte på hvor folk oppholdt seg. Nabolaget og gata var tom. I USA gav en forskingsgruppe barn pinner, kongler og små steiner. Det viste seg at under 20% av barna hadde fantasi og kreativitet nok til å lekke med elementene de var gitt. Idag tror jeg at det aller meste av leken er organisert av voksne, ibarnehagen, i idrettslaget, på skolen og i SFOEN. Den frie og spontane leken som skaper og utvikler seg etterhvert er i ferd med å forsvinne. Den frie leken er avhengig av frihet, rom, trygghet og tid er disse forutsetningene tilstede?

Her snakker vi!

Barn og unge i dag spiller mye, men leker lite er min påstand. Idag laster barna våre opp ferdige spillkonsept. Mange spill stimulerer kreativitet, fantasi, oppfinnsomhet og skapertrang men ofte foregår spillingen alene på gutterommet. Den realsjonelle delen mangler.

Idylliserer jeg en svunnen tid? Maler jeg et romantisk bilde blottet for realisme? Er alt platt nostalgi? Det er godt mulig at bildet jeg skisserer mangler balanse, vi husker jo bare det positive sier noen. Tegner jeg et overdrevet negativt bilde av samtiden?  Jeg kan ikke dokumentere medhåndfaste tall at det lekes mindre nå enn før, likefullt er min påstand basert på observasjon at det lekes mindre nå enn før. Jeg er redd for at leken skal forsvinne, jeg er redd brentball, «boksen av», «Kongen befaler» og «Jeg melder krig snart er hsitorie. Vi mister ikke bare en kulturskatt, vi mister også en ypperlig arena for læring, begeistring og fellesskap.

Reklamer

De store visjonene/drømmene

Jeg har i innlegget «Hva jobber vi for i Krf» ( https://jarlemong.wordpress.com/2011/09/09/hva-jobber-vi-for-i-krf/) vist til ulike måter å definere en visjon på. En jeg hørte nylig (ledersamling Saron, Thomas Rake) sier at en visjon er et bilde av fremtiden som skaper begeistring. Visjoner/drømmer skaper mening, energi, drivkraft og retning. Visjoner og drømmer er viktige. Martin Luther King proklamerte: I have a dream! Har du en?

Luther King drømte om like rettigheter

Dette spørsmålet har jeg de 2 siste årene stilt mine elever. Spørsmålet er et ledd i en oppgave alle mine elever får i historiefaget. På bakgrunn av de drømmene jeg har fått innblikk i kan jeg si at de aller fleste ungdommer idag drømmer om å få seg en flott kropp, livspartner med et godt utseende, en jobb med høy inntekt, et stort fint hus som ligger sentralt og mange opplevelser. Mange av de ungdommene jeg omgås daglig på idrettslinja drømmer selvfølgelig også om å drive det langt i sin idrett.

Drømmekropp for gutter og jenter

Når det gjelder drømmene til godt voksne og eldre så er jeg ikke så sikker, men jeg tror jeg har en fornemmelse. De godt voksne har allerede fått oppfylt mange av drømmene sine. De har et stort hus, hytte ved sjøen eller fjellet, en flott og sikker bil, de er gjeldfrie og reiser på interessante ferier. Nå drømmer de om barn og barnebarn som lykkes, om nye perser i nordjørittet, om mindre kroppsfett, og om ny innredning i stua.

Når det gjelder de eldre er jeg enda mer usikker. Kanskje har mange eldre sluttet å drømme. Kanskje drømmer de om barn og barnebarn som bryr seg, om god helse, trygg økonomi og større pensjon.

Det som slår meg er at vi drømmer så smått i vår tid og i vårt område. Hvor har det blitt av ungdommen som vil forandre verden? Hvem drømmer om å utgjøre en forskjell for andre? Om å ta sivilisasjonen et steg videre? Om å skape fred, frihet og forsoning?

Armstrong tok oss et skritt videre

Tidligere drømte vi mye i Norge. Vi drømte om 8 timersdag. Om arbeid til alle. Om Amerika. Om et klasseløst samfunn. Om fred i Midtøsten. Om frihet fra union og senere okkupasjonsmakt. Hvor er vår tids Roald Amundsen og Fritjoff Nansen? Hvor er Thor Heierdahl og Max Manus? Hvor er Einar Gerhardsen og Håkon Lie? Hvor er visjonene og drømmene som strekker seg lenger enn vår egen navle? Hvor er drømmene om noe større og dypere? Lever vi i et visjonsløst samfunn?

Amundsen trosset naturen og erobret nytt land

          

 Håkon Lie og det klasseløse samfunnet                                                       

                                         Arbeiderpartiet drømmer fortsatt
 
 
Illusjonen om lykken, karrieren, pengene, suksessen, annerkjennelsen og endeløse opplevelser rir oss som en mare. Det oppstår tomhet der håpet dør, sier en av historiens største drømmere Leonardo Da Vinci.

Forkynneren kap. 2 forteller om Salomos tanker etter et liv med ufattelig rikdom, nytelse og makt. Salomo stikker hull på ballongen, han avslører løgnen.

        Jeg sa i mitt stille sinn:
        Nå vil jeg prøve gleden
        og nyte det som er godt!
        Men også dette var tomhet.
     Om latteren sa jeg: «Den er tåpelig»,
        og om gleden: «Hva skal den tjene til?»
        Da kom jeg på den tanken
        at jeg skulle kvikke meg opp med vin,
        men la forstanden styre meg med visdom.
        Jeg ville holde meg til dårskapen
        inntil jeg fikk se hva som er best
        for menneskene under himmelen
        den korte tiden livet varer.
     Så satte jeg store ting i verk:
        Jeg bygde hus og plantet vingårder,
        anla hager og parker
        og plantet alle slags frukttrær i dem.
        Jeg bygde dammer for å vanne
        en skog med voksende trær.
        Jeg kjøpte treller og trellkvinner,
        og andre treller ble født i mitt hus.
        Storfe og småfe fikk jeg også,
        i større mengde enn noen annen
        som levde i Jerusalem før meg.
     Jeg samlet meg også sølv og gull
        og rikdom fra andre konger og land.
        Jeg skaffet meg sangere og sangerinner
        og det som er mennenes lyst,
        kvinner og atter kvinner.
     Jeg ble stor, ja, større enn noen
        som levde i Jerusalem før meg.
        Men min visdom beholdt jeg.
        Alt det mine øyne begjærte,
        lot jeg dem få;
        jeg nektet meg ingen glede.
        Hjertet gledet seg over alt mitt strev,
        og det var lønnen for all min møye.
     Jeg gav meg til å tenke over
        alt det jeg hadde gjort med mine hender,
        det jeg hadde strevd og slitt med.
        Se, alt var tomhet og jag etter vind.
        Det er ingen ting å vinne under solen.

Mitt håp er at flere vil gjennomskue den store løgnen. Livet handler ikke om å konsumere, nyte, forbruke, produsere og oppleve. «Dont buy that dream» sier John Piper i sin «Dont vaste your life» tale (http://www.youtube.com/watch?v=0sIqvQmT5IU).

Jeg drømmer om mennesker som lever for noe større enn seg selv. Gud har gitt oss et oppdrag, han har lagt en drøm og en visjon ned i hjertene våre. Nye disipler, Guds rike på jord, intimt fellesskap med hverandre og Ham himmelens og jordens skaper. Jesus har gitt oss mening, retning, håp og et bilde av fremtiden som begeistrer oss. Denne drømmen trues kontinuerlig av ovennevnte drøm. The American dream vs The Christian dream. Tomheten eller livet. Hvilken drøm velger du?

Hans Nielsen Hauge valgte den drømmen Jesus har gitt oss