Marsvin i fallskjerm

Hva er som en god historie? Noen historier er så gode at en synes synd på de som går glipp av dem. Jeg hørte en slik historie på Bedehuskirkens menighetsfest for snart 14 dager siden, jeg har tenkt mye på historien siden da. Når en hører en god historie er det din plikt å fortelle den videre, det vil jeg gjøre her.

Radioapparatet, en kilde til gode historier.

Historien jeg skal fortelle foregikk i Sverige og er sann. I Sverige har de et radioprogram som heter Karlavagnen. Programmet sendes på SR P4 og sendes på hverdagskvelder mellom 21.40 og midnatt. Programkonseptet er enkelt, lyttere ringer inn til programmet for å samtale med programlederen. Noen ganger har programmet et tema andre ganger gis ordet fritt. Programmet har vært et fast innslag siden den første sendingen 18 jan. 1993. Programmet sendes fra ulike studioer og med ulike programledere. Lisa Syren har vært med siden oppstarten og er programleder på onsdagene. Programmet har en halv million lyttere hver kveld.

Lisa Syren er en populær programleder i Sverige.

Onsdag 25 oktober 2006 ringer en mann ved navn Anders Emmerstrand fra Stockholm inn til Lisa Syren. Anders forteller oss om noe som skjedde på femtitallet en gang. Kompisen hans Einar har fått et marsvin. Sammen med marsvinet har de mye moro sammen. Leken med marsvinet blir mer og mer kreativ. En dag lager guttene en fallskjerm av garnøste og plastikk pose. Anders tar heisen opp i et høybygg i Stockholm som heter Total. Fra toppen slipper han marsvinet med fallskjerm. Einar står under for å hjelpe til med landingen. Fallskjermen slår seg ut og fungerer men til guttenes forskrekkelse griper vinden fatt i skjermen. Hamsteren stiger til himmels og flyr inn mot Stockholm sentrum. Anders forteller at han ikke har sett marsvinet siden. Lisa Syren ler godt i studio, dette var en brutal og morsom historie.

En stund etterpå (fant ikke ut hvor lenge) ringer Lisa Syren opp Anders igjen. Hun sier at hun har kommet i kontakt med en som faktisk vet hvor det ble an hamsteren. Hun presenterer Elsie Perment fra Umeå. Elsie forteller at hun, hennes mann og hennes datter bodde i Farstad som er en del av Stockholm på femtitallet. Elises datter ønsket seg så fryktelig et marsvin. Elsie forteller at hennes datter hver kveld bad til Gud om å få et marsvin. En dag er familien Perment på Høgtorget i Stockholm og kjøper grønnsaker. » Å pappa, der kommer mitt marsvin, Gud har sendt meg mitt marsvin», roper Elsies datter. Elsie ser på datteren, hun peker mot himmelen, ned fra Himmelen kommer et marsvin dalende i en plastikk fallskjerm. Fallskjermen hekter seg fast i et tre men faren til Elsie får etter hvert marsvinet i sikkerhet og gir det til datteren.

Anders og Elsie er glade, de ler. Mysteriet er oppklart. Så var det en mening allikevel sier Anders. Anders lurer på om marsvinet var lei seg etter den strabasiøse ferden. Elsie kan fortelle at marsvinet var ved  godt mot og fikk mat i massevis umiddelbart etter landing.

Denen historien ble en slager i Sverige og ble sendt som ønskereprise 22 august 2011. Du kan høre radioinnslaget her: http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=2267&artikel=4657196

Gud er allemektig, evig og er opprettholderen av alle ting på samme tid hører han på en liten jente fra Stockholm som ønsker seg så fryktelig et marsvin. Vår Gud er en Gud som ønsker en intim relasjon med mennesker, det er gode nyheter en vindfull januar formiddag på Bryne.

Sal. 4.3 Vit at herren gjør under for den som er trofast mot ham. Herren hører når jeg roper til ham.

Matt.7.7-8  Be, så skal dere få. Let så skal dere finne. Bank på så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.

Ha en velsignet god helg!

Mindre fellesskap, mer data.

Vi mennesker er sosiale vesener. Vi er skapt til fellesskap skapt til relasjoner til fellesskap. Uten fellesskap og realsjoner går vi til grunne.

Jeg har tidligere blogget om tomme gater og gårdsrom uten andre biler enn vår egen, om stuer uten gjester men med et blafrende TV apparat. Folk har mindre besøk, de bruker mindre tid i fellesskap. Disse påstandene er ikke lenger synsing og oppgulp. I dagens Aftenposten kan vi lese utdrag fra den rykende ferske tidsbrukundersøkelsen utført av vanligvis solide Statistisk sentralbyrå. Undersøkelsen slår fast at vi bruker vesentlig mindre tid sammen med venner enn før. Sammenlignet med for 20 år siden er gjennomsnittsnordmannen en time og tre kvarter mer alene pr. døgn idag. Menn er 30 minutter mer alene pr. døgn enn kvinner. Andelen som bruker tid på sosialt samvær på en vanlig dag er redusert fra 82% til 68% på bare 10 år! Dette vil si at færre besøker og færre får besøk. Ifølge undersøkelsen er besøkene blitt kortere. Tiden for et gjennomsnittlig besøk hos slektninger har gått ned med 40 minutter fra 1980 til 2010, og ligger idag på en time og 19 minutter.

Istedet for sosialt samvær bruker vi tiden på data og internet sier undersøkelsen. Andelen som bruker tid på data utenom dataspill har økt fra 13-38% på ti år. Blant våre unge håpefulle er økningen fra 19-54%. De unge brukte i snitt 31 minutter hver dag foran dataskjermen i firitiden i 2000 mens de tilsvarende unge idag bruker 1 time 0g 20 minutter. Den gjennomsnittlige tiden foran dataskjermen i fritiden har økt fra 8 til 25 minutter for befolkningen generelt, over en tredobling!

Hva blir konsekvensene hvis utviklingen fortsetter? I sosialiseringsprosessen lærer vi grunnleggende regler, normer, verdier, seder og skikker og ferdigheter av ulike slag gjennom samhandling med andre. Nestekjærlighet, omsorg, tillit, bekreftelse forutsetter et fellesskap. Når familier og enkeltpersoner i større grad prioriterer TV og data foran det sosiale fellesskapet, så vil dette gå utover noe. Vi står i fare for å bli sneversynte og navlebeskuende, empati blir vår største mangelvare i fremtiden.

Min oppfordring: Gå på på overraskelsesbesøk (hvor ble de av?). Inviter på middag, spis og drikk i fellesskap. Gå på tur sammen, nyt naturen i fellesskap. Lek, ha det gøy sammen. La oss glede oss og være glade sammen.

Danmarks nasjonalmaleri heter Hip, Hip, Hurra og er et bilde av mennesker som spiser, drikker og er glade sammen. Vårt er Skrik.

«Menneskene er skapt til å hjelpe hverandre. Bare i vilje til fellesskap fungerer menneskelivet etter sine bestemmelser.»
 
Manfred Björkquist

Dialoger for evigheten

I morges løp vi inn i bilen regnet styrtet over oss, vinden tok tak i klærne våre. Etter 7 hektiske minutter sitter vi alle inn i bilen med bilbelter på, varmeapparatet i bilen gjør morgenen vår bedre og bedre vi er klar for en ny hverdag.

Elia: «Frokost i barnehagen»

Eg: «Ja idag e de frokost i barnehagen»

Levi: «Eg vil ikkje ha, eg e ikkje solten»

Eg: «Eg hellar e ikkje solten, men eg skal eda frokost forde. Kroppen e sånn så bilen, hvis ikkje bilen får bensin kan an ikkje kjøra. Hvis ikkje kroppen får mad så blir an trøtte og sleden å då kan du ikkje lega, springa og sykla med de andre ongane. Hadde eg våre deg så hadde eg åde frokosten.»

Pause, stillhet, vi passerer jernbanestasjonen på Klepp stasjon.

Levi: «Det kan vær bra å kjeda seg au.»

Eg: «Kem e de så he sagt de?»

Levi: «Mor»

Eg: «Koffor kan de vær bra å kjeda seg?»

Pause

Eg:»Det kan vær bra å kjeda seg for då må me sedda okke ner å tenka. Me må prøva å finna på någe, någe med kan gjær. Me må lære okke å finna på ting sjøl.»

Kjedsomheten kan være en katalysator, den frembringer nye ideer og tiltak.

Levi: «Eg kjede meg i barnehagen»

Eg: «Kå gjær du då?»

Levi: «Eg sedda meg ner på ein stein å tenke»

Eg: «Kå tenke du då på?»

Levi:»Kossen eg ska få tag i en sykkel»

Barn konkurrerer om sykler, et middel til lek og glede

Pause, vi står i krysset utenfor Kverneland fabrikken. Jammen står barn og vi voksne ovenfor problemstillinger som er like og ulike på samme måte. Vi lever begge i et konkurransesamfunn, men konkurrerer om helt ulike verdier.

Vi voksne konkurrerer om penger et middel til sosial status og sikkerhet.

Levi: «Kem e de så kjøre bilen inne i magen min?»

«For den som ser storheten i hverdagen, blir selve livet rikt.»
Fredrik Wisløff

Welcome to Norway

Onsdag 11.1 hadde vi på Bryne VGS besøk fra selveste Amerika. En reiselektor jeg ikke husker navnet på nå hadde først et foredrag om borgerkrigen for elevene. Kl. 14.15 var det duket for et nytt foredrag, denne gang for lærerne.

Tema for foredraget var særdeles interessant: «The praying south». Reiselektoren skulle fortelle oss om religion i sørstatene og forsøke å si noe om hvorfor veldig mange er religiøse i noen områder mens veldig få er religiøse i andre områder. Hvorfor er det slik? Hva kjennetegner sørstatene der veldig mange er religiøse?

Reiselektoren viste seg raskt som en god formidler. Tidlig i foredraget påpekte lektoren at folk i sørstatene var varmere, åpnere og mer kontaktsøkende enn yankene lenger nord. Yankeene er kalde og reserverte sa lektoren. Dette var før lektorens møte med lærerstaben på Bryne VGS.

Lektoren begynte tidlig å utfordre oss tilhørere. «What do you think about this map?» «What do you think about these numbers?» Lektorens spørsmål ble møtt med  stillhet. Lektoren innså raskt at dette kom til bli utfordrende, men fortsatte i samme stil.

Jeg får vondt av mannen. Her kommer han fra andre siden av kloden for å fortelle oss om noe han brenner for, det som møter ham er stillhet. Jeg setter meg selv i hans posisjon. Usikkerheten som sprer seg. Spørsmålene som raser inne i hodet. Er dette totalt irrelevant? Kan jeg endre noe underveis? Hvordan fremtvinge en respons? Fremstår jeg som en idiot? Denne powerpointen er fryktelig!

Amerikaneren takler situasjon på imponerende vis, han er rolig, avslappet, profesjonell fortsetter. Ingen tegn til ubehag.

Det hindrer ikke mitt ubehag. Det er klamt.  Her sitter vi pedagoger, vi som er vant til å snakke foran andre mennesker. Vi kaller oss fagfolk, vi er intellektuelle. Nå er vi forvandlet til stumme østers, ingen tør å si noe, ingen tør å mene noe. Vi er livredde for å avsløre grammatiske feil i engelsken vår. Vi er redde for å si noe politisk ukorrekt, vi er redde for å hva de andre vil tenke, vi vil ikke stikke oss frem. Vi er redde for å være uenig med en kapasitet på område. Utfallet blir at alle ser ned i bordplata nå lektorens flakkende blikk leter etter en opprekt hånd i auditoriumet. Det er en absurd situasjon, vi vil så gjerne gjøre det enklere for amerikaneren, vi vil gi ham noe å ta tak, gi ham noen spørsmål, kommentere noen av kartene hans, svare på noen av spørsmålene, men vi kan ikke vi er bundet på hender og føtter. Vi er bundet med av et rep flettet sammen av tre slitesterke tråder. Trådene heter stolthet, redsel og Jantelov, de utgjør et sterkt rep. Ingen av oss kommer løs.

Lektoren er modig på tross av ikke eksisterende respons fortsetter han å utfordre salen. «Do you know what an evangelical church is?» Dette vet jeg svaret på, jeg tilhører selv en evangelikal apostolisk kirke. Lektoren ser forundret ut i rommet ingen ser ut til ville besvare hans spørsmål. Kollegaen som sitter til høyre for meg skubber sitt kne i mitt. «Dette vet du Mong», sier kneet hans. Jeg ser ned i bordplata. Jeg velger det sikre, jeg forholder meg i ro. Hvorfor? Fordi jeg er redd for å si noe feil på engelsk, jeg er redd for å eksponere en mulig svikt. Lektoren venter en stund til, han bruker stillheten for å få oss på banen. Ingenting kan få oss på banen. «Evangelikale kristne er mennesker som tror at Jesus er dere frelser, de tror på frelse og helvete, de tror at de er født på ny og at de kan ha en personlig relasjon til Jesus», sier lektoren. Det er stille i auditoriet.

Det går bedre etterhvert. Fire lærere kommer faktisk på banen, den ene er brasilianer, den andre er amerikaner, den tredje er heller ikke av norsk opprinnelse, den fjerde er det nærmeste vi kommer en helt i den bloggen, en engelsklærer fra Undheim. Vi andre er lettet så bra at noen gav foredragsholderen litt drahjelp.

Når foredraget er over forlater jeg rommet med en litt dårlig følelse. Det er ikke problemstillinger knyttet til sørstatene og religion som gnager i meg,  spørsmålene er mer alvorlige. Hva er det som binder oss nordmenn? Hvorfor er vi så livredde for å gjøre oss sårbare? Hvorfor er vi så stolte?

Reiselektoren reiser nok fra Bryne en erfaring rikere. Han har muligens møtt sitt vanskeligste publikum så langt i karrieren. Han snakket til en kald vegg av taushet. Jeg håper at den modige amerikaner rister av seg opplevelsen i en fei.

På vei hjem tenker jeg på hva jeg skulle ha sagt, dette er noe jeg gjør ofte. «I am sorry, you seem to be a good teacher. We enjoy listening to you, but dont ask us about anything because we are scared stiff. We are so afraid of exposing our english. There can be grammatical errors and the thought of that is terrifying. This may seem strange to you, but this is Norway. Again we are sorry, but there is nothing we can do.»

Seansen idag ble for meg nok en bekreftelse på at jeg fortsatt sitter bomfast i Jantelovens og stolthetens jerngrep, der er jeg i godt selskap.

Oppgave idrett og samfunn 10.1, 3ifa og 3ifb

Treningsstudio for barn på åtte år

I mars åpner Arena treningssenter på Klepp, landets første helsestudio tilpasset barn i alderen åtte til 15 år. Bjørn Maaseide er kritisk.

AV: julie teresa olsen

Tredemøller, spinningsykler, vektstenger og mageapparater i barnestørrelse skal gi barn og unge mer lyst til å svette. 10. mars håper Arena treningssenter å åpne dørene til et150 kvadratmeterstort treningsrom spesialtilpasset barn.

NYTT KONSEPT: Shokk heter det nye konseptet som hevder å bekjempe fedme og inaktivitet blant barn.

– Da vi hørte om Shokk tenkte vi at dette var noe vi måtte ha. Jeg er ikke i tvil om at dette er noe som må gjøres for å bekjempe et økende fedme problem blant barn. Og det er ingen skadeeffekt med slik trening så lenge det gjøres riktig, mener Tone Eide, daglig leder på Arena treningssenter.

Målet er å starte samme konsept på Arena i Stavanger så snart det finnes ledige lokaler tilgjengelig.

FORVENTER KRITIKK: Eide legger ikke skjul på at hun er veldig spent på mottagelsen, og innrømmer at hun allerede har møtt skepsis.

– Jeg håper jo at vi blir tatt imot med åpne armer. Men det er klart jeg er forberedt på at folk er kritiske. Vi har ansatte som allerede har uttrykt sin skepsis. Men selv er jeg helt trygg på å starte et slikt treningstilbud for barn, sier hun spent.

Hun har ingen betenkeligheter med å tilby barna personlig trener om de vil ha det. Kroppsfokuset er hun heller ikke bekymret for.

– Instruktørene skal gå i vide treningsklær, og vi er nøye med å ansette folk med sunne holdninger, sier hun. Og mener at treningssentrene ikke kan ta ansvaret for det kroppsfokuset som allerede er skapt av tv og media.

– Vi kan heller bidra til å skape en sunnere holdning gjennom dette tilbudet, sier hun.

GYMTIMEN PÅ HELSESTUDIO: Arena håper å kunne leie ut barnestudioet til skole og SFO på dagtid.

– Tanken er at de kan ha gymtimen sin her hos oss, sier Eide.

I dag må du være 15 år for å trene på Arena. Og er du under 18 år må du har underskrift fra foresatte. Foreldre har ikke adgang til det nye treningsrommet fordi barna skal få trene i fred uten mas fra voksne.

– Dette skal være et fristed for barna. Kun voksne instruktører har adgang, forteller Eide.

300 kroner per måned er den anbefalte prisen på et barnemedlemskap, men Arena vil tilby en noe lavere pris.

Denne reportasjen trykket Stavanger Aftenblad 1.8 2007. Les s 133 i læreboka. Hvordan mener du Arenas konsept passer inn i forhold til retningslinjene for barneidrett. Begrunn svaret ditt.

Når dere har publisert innlegget deres kan dere klikke der inn på:http://www.aftenbladet.no/lokalt/Fagfolk-slakter-barnetrim-2206002.html, her kan dere se hvordan fagfolk reagerte på konseptet.

Oppgave idrett og samfunn 3ifa og 3ifb – Barneidretten

Barneidrett for de dårligste

Barneidretten i Norge er først og fremst lagt opp til de som ikke får det til. Alle får premie, alle får spille, det viktigste er ikke å vinne men å delta. I lagidrettene topper man lagene alt for seint og spesialiseringen må skje mye tidligere hvis vi skal konkurrere med andre land. Idrett handler ikke bare om likhet, den handler også om å vinne. Det er bare en fordel at barna tidlig i livet lærer at livet er en konkurranse. De som ikke gidder å trene og øve utenom de organiserte treningene kann heller ikke forvente å få spille. No pain, no gain! Utøvere som åpenbart ikke har talent må bli fortalt dette på et tidlig stadiet slik at de slipper å sløse timesvis av livet sitt på noe de aldri vil bli gode i. De passer gjerne mye bedre i et skolekorps, en frimerkeklubb eller på speideren. Tell them the truth!

Måten vi organiserer barneidretten på er hovedårsaken til at vi mangler enere og topputøvere i Norge. Vi hevder oss litt innenfor marginale idretter som eksempelvis langrenn men er usynlige i de store idrettene. De beste barna bør spille med de beste og de dårligste med de dårligste. Vinnerne bør få premie. Deler en ut belønning til alle mister jo pokalen eller medaljen sin verdi. Alle er ikke vinnere på idrettsbanen, noen må tape. Hvorfor skal denne sannheten skjules frem til tenåringsstadiet? Mange får jo sjokk i ungdomstiden når laget skal toppes og treningsmengden økes, ikke rart frafallet er stort i denne aldersgruppen.

Vi må innse at folk er ulike og har ulike talent. Noen er gode, noen er mindre gode og noen er håpløse innenfor alle idretter. Vi må våge å gi ulike barn ulike tilbud, først da kan vi gi de virkelig talentfulle et aksptabelt tilbud. Det må være lov å være god!

Kommenter teksten

Hvordan mener du at barneidrett bør drives?

Paradokset

I første mosebok kap. 11 kan vi lese om tårnet i Babel. Menneskene har et språk og virker å være samlet i ett område. De bryter opp fra øst og slår seg ned i en dal i landet Sinear. Etterhvert går de igang med å lage teglstein for å så brenne dem harde de skal bygge et tårn for å skaffe seg et navn, som bindemiddel bruker de bek. Når Herren ser dette sier han: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.  Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!»

"Ingenting er umulig for oss, se på Babel se på byen vår. Inngenting er umulig for oss se på Babel se på oss" Ivar Skippervold

Når jeg ser rundt meg idag gir ordene «Nå vil ingenting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre» mening. Menneskene løste fort språkpoblemene sumererne utviklet kileskriften for 5000 år siden som revolusjonerte kommunikasjonen, egypterne hadde sine hieroglyfer. Etter hvert kom behovet for et språk på tvers av folkeslagene ettersom imperiene ble større, vi fikk gresk etter Aleksander den stores erobringer og Latin er et produkt av det romerske imperium. Disse globale språkene førte til en enorm utvikling, kunnskap og informasjon kunne deles, tanker og ideer kunnes spres. Romersk lov og arkitektur og gresk filosofi og matematikk har vært med å forme vår sivilisasjon. Engelsk har erstattet latinen som » de lærdes språk». Vitenskapsmenn, forskere, professorer, utviklere, oppfinnere alle snakker de engelsk fra Japan i øst til USA vest. Fra Norge i nord til Australia i sør.

Et internasjonalt språk en forutsetning for globalisering

Menneskets evner og kapasitet virker å være grenseløs. Utvilkingen fra den industrielle revolusjon frem til idag er eventyrlig. Idag er teknologien så avansert og makeløs at den fremstår som et mysterium for folk flest. Når jeg ser på alle tingene som omgir meg med og som jeg dalglig bruker så blir jeg fascinert og skremt samtidig. Noen av tingene er så avanserte at jeg til tross for utførlige bruksmanualer har store problemer med bruke halvparten av funksjonene produktet kan tilby. Fjernsyn, mobiltelefor, internet, datamaskiner, jeg aner ikke hvordan de fungerer. Jeg har problemer med å fatte at noen faktisk har klart å utvikle alle disse tingene. Iphoner, Ipader hva blir det neste? Kunnskapen, kompetansen,kreativiteten virker for meg å være uttømmelig. Finnes det begrensninger for menneskene? Er alt mulig for oss?

Ingenting er umulig for oss

Mens jeg skriver dette pisker regnet mot vindusruta klokka er 05.36 jeg får ikke sove. Det har regnet lenge nå. Regnet uroer meg litt, hvor er sneøn, isen, slapset og kuldegradene. Det er ikke lenge siden Dagmar raste over Vestlandet, jordskjelvet og dlodbølgen som skyllet inn over Japan er forstatt frsikt i minne. Jeg har en følelse av at noe er i ulage, er naturen i ferd med å hevne vår skjødesløshet. 

Dagmar et utrykk for ekstremvær.

Vi opplevde kalde vintrer her oppe i nord i 2010 og 2011. Gobalt sett var de årene de varmeste vi har hatt siden vi begynte med omfattende temperaturmålinger. Det blir varmere her på jorda. De fleste forskere mener det er menneskeskapt. Hva vil temperaturøkningen føre til? Forskere advarer mot issmelting på polene, om vann som vil stige, om ekstremvær, om tørke, om skogbranner.Lista er enorm og ekstremt skremmende. De samme vitenskapsmenne advarer mot overforbruk, mot rodrift. Vi hogger ned regnskogen, vi overfisker, vi forsyner oss for grådig av ikke fornybare ressurser. Utviklingen er ikke bære kraftig, vi må gjøre noe. Dette er situasjonen.

Skremmende statistikk i forhold til CO2 utslipp og global oppvarming

Selvfølgelig er det noen, en liten prosentandel som sier at vi kan slappe av det er ingen fare. Alt er naturlige svingninger, festen kan fortsette det ordner seg. Jeg har en mistanke om at tunge markedskrefter har en finger med i spillet her. På samme måte som tobakksindustrien forsøkte å tåkelegge skadevirkningene av tobakk har olje og bilindustrien forsøkt å tåkelgge skadevirkningene av CO2 utslipp. Millioner blir brukt på å finne svakheter i rapportene fra FNs klima panel. Dessverre har rapportene vært mangelfulle og lette bytter for markedskreftene. Feil på feil har vært påvist, dette har ført til unødvendig tåkelegging av noe som er åpenbart nemlg at noe må endres.  Tunge krefter tjener på overforbruk. Hele vårtøkonomiske system er tuftet på forbruk. Hvis menneskene forbruker mindre får det fatale ringvirkninger for økonomien.

Rajendra Pachauri i FNs klimapanel har vært utsatt for massiv kritikk.

De fleste av menneskene på jorden med innflytelse er klar over at Titanic har kurs mot isfjellet. Vi er klar over at vi må handle, vi må endre kurs rakst om vi skal unngå det iskalde Atlanterhavet. På tross av dette handler vi ikke. Verdens leder har vært samlet i Kjøbenhavn og Durban uten å komme opp med en god plan. Menneskene virker å være handlingslammet.

Selv ikke verdens redningsmann var istand til meisle ut en plan for å redde verden.

Handlingslammelsen skyldes særlig to forhold: grådighet og egoisme. Alle vil ha en bærekraftig utvikling, men ingen vil betale regningen. Alle vil redusere forbruket men ingen vil gå glipp av inntektene. Ingen vil gå ned i levestandard, ingen vil leve enklere. Klimakvotere er en utvekst av denne grenseløse egoismen.

Klimakvoter

Mennesket er genialt det er unikt, det brillianse er åpenbar. Vi har Bill Gates og hadde Steve Jobs men vi har ingen gjennomføringskraft. Vi har et digert problem som vi vet svaret på men har ingen gjennomføringskraft. Til tross for all kunnskap, teknologi, informasjon og muligheter står vi i fare for å kjøre verden i grøfta. Paradokset er sjokkerende og skremmende.

Vi har fantastisk teknologi, men mangler gjennomføringskraft.

Gud skapte mennesket i sitt bilde, vi er brilliante og har et unikt design, samtidig er vi slaver under synden. Vi er fanget i egoisme og grådighet. Gud har gitt oss en fantastisk lekegrind og har gitt oss forvalteransvar. «Befolk jorden og legg den under dere». Skaperverket er vårt klareste Gudsbevis og minner oss hver dag på hans tilstedeværelse. Vi er i ferd med å ødelegge lekegrinda vår, når Gud la forvalteransvaret i våre hender så tok han en sjanse, en janse vi er i ferd med å forspille.

Guds fingeravtrykk

Gud grep inn mot menneskene i Babel, slik at de ikke kunne slå seg ned på et sted og dermed forkludre Guds plan om at menneskene skulle befolke jorden. Gjennom språkforvirringen spredte han folkene utover kloden og hans plan ble virkelighet. En dag skal Gud gripe inn igjen, han skal sende si sønn for å frelse alle de som tror på hans navn. Planen skal fullføres.

Er dette vårt tårn?

Vi som alltid er opptatt med noe

En god venn av meg var i USA i høst, han kunne fortelle at det å stå i kø i Disneyland faktisk var spennende. På veien frem til attraksjonen var det ulik underholdning og ting en kunne se på, ungene kjedet seg ikke konkluderte han. Dette fikk meg til å tenke litt. Når vi ikke lenger kjeder oss i kø, når kjeder vi oss da? Vi underholdes på vei mot undeholdningen. Når skal vi vente?  Når skal vi ikke gjøre noe?

Jeg tilhører en generasjon som alltid er opptatt med noe. Vi er på nett, vi er pålogget. Fra jeg er våken til jeg legger meg er jeg tilgjengelig. Mennesker kan få kontakt med meg gjennom sms (på vei ut, ingen god nyttår meldinger i år), oppringing, facebook, twitter og forskjellige mailer. Elevene mine har alltid minst fire vinduer tilgjengelig nederst på skjermen. To av dem er forhåpentligvis word og itslearning, disse klikkes opp nå læreren nærmer seg. Facebook er et annet vindu, diverse spill er på de andre vinduene, disse lukkes nå læreren nærmer seg. Elevene lærer, spiller og kommuniserer digitalt samtidig, de er de såkalte multitaskere. Vi gjør noe hele tida, ofte flere ting samtidig. Vi hører musikk mens vi trimmer, vi er på facebook mens vi jobber, vi ser TV mens vi spiser, vi snakker i mobilen mens vi kjører. Vi er omgitt av valg, alternativer og støy hele tida.

The place to be

Det er alltid noe å se, noe å høre, noe å lese. Vi kan holde oss oppdatert hele tida, vi har våre laptoper, iphoner og ipader. Vi skal ikke gå glipp av noe. All tilgjengelig tid kan fyllles med noe. Regnvær har blitt favorittværet til norske barn. Når det er regnvær er det samtidig spilletid. Presset om å bevege seg utendørs avtar, regler og retningslinjer på spilletid viskes ut, forledrene vil ha fred de også. Frem kommer DS, playstation, laptop, IPad, Wii, det er «gaming» tid.

Vi voksne sitter med hver sitt elektroniske vidunder. Vi ønsker å være tilstede hele tida. Vi sjekker nyheter mens vi samtaler, vi svarer på meldinger når vi kjører bil, vi tar telefonen ved middagsbordet og spiller tetris når vi er på besøk. Vi har alltid et godt underholdningsalternativ for hånden. Vi kjeder oss aldri. Alle pauser fyller vi med noe.

Hjemmene våre er fulle av underholdningstilbud. Familene har blitt uavhengige underholdningsenheter. Barna har det gøy uten andre barn og de voksne har det utmerket uten andre voksne. Å stikke innom på kaffi hører fortiden til. En spasertur i et nabolag er avslørende. Inn gjennom vinduene kan en skimte en blafrende TV skjerm. Det er forbløffende få som har besøk. Hva skal en med besøk når en har Senkveld og gullrekka, Filmer på altiboxen eller en god fotballkamp.

Kanskje er all underholdningen begrensende for sosialiseringsprosessesen. Lever vi livene våre gjennom Jack Bauer, Donald Draper og Susan Mayer? Hvordan er filmen om våre liv? Er det en film hvor hovedkarakteren først og fremst konsumerer underholdning? Vi står ifare for å miste noe av kontakten med det virkelige, med virkelig mennesker og med virkelige skjebner. Nestkjærlighet, trygghet, omsorg, empati og lidenskap oppleves i fellesskap. Vi er skapt til relasjon. Uten at vi blir mer bevisst i bruken av alle hjelpemidlene rundt oss står vi i fare for å miste noe.

Donald Draper i serien MADMEN

Vi frykter stillheten. Mange går gjennom livet uten å ta stilling til de viktigste spørsmålene. Vi er tilstede i utallige fora men er sjeldnere fullstendig tilstede i øyeblikket. Vi har utallige kontakter og venner på facebook men svært få dype relasjoner. Vi er alltid opptatt, vi er aldri stille, det har sin pris.

Vi står ovenfor en real utfordring. Teknologi er spennende og kan være formidable hjelpemidler utfordringen ligger i å ha et bevisst forhold til alle mulighetene. Vi må ta kontroll over tidsbruken vår og verne om våre verdier, da blir de teknologiske hjelpemidlene gode hjelpemidler og ikke begrensninger.

Ro