Kan du tilgi meg?

Tidlig i min yrkeskarriere drev jeg frilans lærervirksomhet mellom fotballøkter. I en periode var jeg vikar på Orre barneskole. En dag ble jeg kastet inn i en førsteklasse. Læreren jeg var vikar for hadde skrevet på lappen at ungene kunne leke fritt på slutten av timen. På siden av klasserommet var det et lite lekerom. Mens jeg hadde hendene fulle med å opprettholde en viss orden inne i klasserommet hørte jeg et skrik fra lekerommet på siden av. Jeg løp til lekerommet og fikk se en gråtende gutt som holdt seg til hodet med den ene hånden og pekte på en gutt som satt på huk i hjørnet med den andre hånden. Jeg ba de andre ungene om å gå inn i klasserommet. «Kå skjedde?» spurte jeg. «Han heiv en bil i håve på meg» sa offeret mellom noen hikst. «Eg gjorde det ikkje med vilje» stotret gutten i hjørnet frem. «Eg såg at han gjorde det med vilje» kom det mer kontant fra offeret. «Eg trur du ska sei undskyld» sa jeg til gjerningsgutten. Gutten fikk et annet drag i ansiktet, stotringen forsvant liksom litt. «I denna klassen seie me ikkje undskyld, me ber om forladelse, de he frøken lært».

Man kan lære mye på Orre.

Man kan lære mye på Orre.

(mer…)

Reklamer

Masse stimuli, hundrevis av kontakter, men få nære relasjoner

Lørdags kveld lå vi med beina høyt og så på fjernsynet. Etter at vi hadde sett Mesternes mester så vi Skavlan fra dagen i forveien. Først så vi den vanligvis analytiske og tilsynelatende reserverte Frode Andresen bryte sammen på direkten, etterpå fikk vi høre to svenske reporteres historie fra et fangenskap i Syria.

I det gode felleskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

I det gode fellesskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

De gode ordene og bekreftelsen Frode Andresen fikk fra svømmeren Hetland var nok til at demningen brast. Iløpet av serien har Andresen og Hetland bodd på samme rom, de har blitt venner. Når en venn sier noe fint til en annen venn og mener det, så spilles det på dype strenger i vårt indre liv. Å føle seg forstått er noe av det fineste som fins og må ikke bli forvekslet med å føle seg forklart. Jeg tror Andresen fikk erfare dette og det var fint.

Andresens romkamerat.

Andresens romkamerat.

Senere på kvelden forteller to svensker om livet i et fuktig og mørkt fangehull et sted i Syria. For å holde varmen blir de nødt til å ligge tett inntil hverandre på nettene.  Magnus Falkehed forteller usjenert at han og  Nicklas Hammarstrøm ble ett inne i fangehullet. Hammarstrøm sier at der inne i fangehullet delte de alt med hverandre, frustrasjoner, sår, minner, sorg, angst, lengsel og smerte. Jeg fikk en ny bror konkluderer Falkehed.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Frode Andresens følelsesutbrudd og de svenske reporternes beretninger er viktige fordi de forteller oss noe om noe som alltid har og vil være essensielt for oss. Det er vitnespyrd vi trenger å høre, og ta inn over oss. I dette innlegget vil jeg forsøke og forklare hvorfor.

Jeg er veldig glad i stimulanser. Mesternes mester,Coca – cola, Liverpool F.C., Netflix, aviser, blader, tidsskrifter, musikk, idrett, listen er lang. Stimulanser begeistrer meg. Jeg og barna mine er omgitt av ulike stimulansekilder mange av dem er skjermer. Verken jeg eller barna kjeder seg lenger, stimulansene står i kø. Kontrasten til det mørke fangehullet i Syria er enorm.

Når man vil, hvor man vil.

Når man vil, hvor man vil.

Tidligere var nok stimulansene oftere knyttet til andre mennesker. Basar på bedehuset var en begivenhet, St, Hans bål var kjempespennende. Idag ser det mer glissent ut i bedehusene, på Bryne stadion og rundt St. Hans bålene. Det er snart bare Disney on ice som klarer å ta opp kampen med underholdningstilbudet vi har kjemme i stua. Å feire St. Hans uten wifi dekning er ikke lenger så attraktivt.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Velstanden har gjort oss selvstendige og uavhengige. Vi klarer oss godt selv og vegrer oss for å låne to egg av naboen. Dugnader kan vi betale oss fra. Vi kobler heller av hjemme i underholdningsavdelingen. Det gjensidige avhengighetssamfunnet har forsvunnet for lengst. Individualismens tidsalder er her, mye tyder på at det har gått på relasjonene løs.

Individ

Jeg har tidligere blogget om tomme gater og gårdsrom uten andre biler enn vår egen, om stuer uten gjester men med et blafrende TV apparater. Folk har mindre besøk, de bruker mindre tid i fellesskap. Tidsbrukundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå støtter opp om påstandene mine. Undersøkelsen slår fast at vi bruker vesentlig mindre tid sammen med venner enn før. Sammenlignet med for 20 år siden er gjennomsnittsnordmannen en time og tre kvarter mer alene pr. døgn idag. Menn er 30 minutter mer alene pr. døgn enn kvinner. Andelen som bruker tid på sosialt samvær på en vanlig dag er redusert fra 82% til 68% på bare 10 år! Tiden for et gjennomsnittlig besøk hos slektninger har gått ned med 40 minutter fra 1980 til 2010, og ligger idag på en time og 19 minutter.

tidsbruk

Stimulanser er viktig, men relasjoner er viktigere. Faren oppstår når stimulansene i større og større grad overtar på bekostning av relasjonene. Når iphonen har blitt bestevennen din lyser varsellampene. Likes, likerklikk og hashtagger kan aldri erstatte en klem, en hånd å holde i, en omfavnelse, ett klapp på skulderen, et blikk eller en god samtale. Like lite som Netflix og Apple tv kan erstatte et godt måltidfelleskap sammen med gode venner.

fellesskap_9

Det er de store nettverkene som preger vår tid. Jeg synes nettverk og nettverksbygging er spennende. Det fascinerer meg at helt vanlige mennesker har muligheter til å nå mange. De store sosiale samfunnene er åpne for alle. Her kan vi dele meninger, synspunkter og øyeblikk. På en måte veves vi tettere sammen.

sosial_media

Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at det vi deler som regel ikke gir et representativt bilde av livene våre. Vi deler ikke hvem vi egentlig er i nettsamfunnene, og det er lurt. Vennene og følgerne vi har kan ikke fullt ut dekke vårt behov for fellesskap. Nye undersøkelser avdekker en bølge av ensomhet. De mest pessimistiske konkluderer med at 1 av 5 unge føler seg ensomme. Det er fullt mulig å ha tusenvis av venner på Facebook men ingen vennskap. Nye profilbilder makter ikke å fylle tomrommet.

ensomhet_4

De nære relasjonene utvikles ikke i store nettverk men i mindre fellesskap. Dette er helt logisk og naturlig. Nære relasjoner er ikke noe som nødvendigvis blir til over natta, ofte vokser man nærmere over tid. Nære relasjoner er tuftet på trygghet og tillit slik jeg ser det. I denne rammen finnes delingsrommet. Jeg tror deling er et nøkkelord i denne sammenheng. To mennesker som lever tett sammen deler livet med hverandre. De deler følelser, gleder, sorg, frustrasjon, sinne, forvirring og nederlag. Mennesker i nær relasjon med hverandre kjenner ikke hverandre bare på utsiden, men også på innsiden. En god del mennesker har et slikt forhold til sin partner og andre mennesker, mens noen kanskje savner et slikt forhold.

relasjoner

Jeg tror at kvinner generelt har flere nære relasjoner enn menn. De fleste damene jeg kjenner har en «bestevenninne», en de kan stole på og kan fortelle alt til. Det er langt fra alle menn som kan si det samme. Min oppfatning er at damer generelt er mer opptatt av de nære ting. De snakker om mennene sine, om barna, om slektningene og det som skjer i livet. Vi menn snakker mer om interesser. Vi snakker om sport, ølbrygging, trening, biler, båter og teknologi. Vi snakker om nyheter, penger, prosjekter som vi har på gang og politikk. Vi snakker om perifere ting først og fremst fordi det oppleves som interessant men kanskje også fordi det er trygt og enkelt.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Jeg kom hjem fra en hyttetur for ikke så lenge siden og følte meg avslørt. «Hvordan går det med Ingvild, jobber hun fullt nå? Er Therese litt bedre? Når er termin? Har han fridd? Kona bombanderer meg med spørsmål. Jeg trekker på skuldrene. «Vi diskuterte om det var riktig av Raheem Sterling å reise på ferie midt i sesongen og om hvilken idrett som er størst av langrenn og skiskyting», svarer jeg. Kona ser på meg som om jeg er et romvesen.

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Dette høres muligens en smule kontroversielt ut men jeg tror at vi menn har en høyere terskel for å være åpne om livene våre. Jeg tror vi har en hang til å holde kortene tett ved brystet. I nære relasjoner er man nødt til å kaste kortene på bordet. Man må våge å la masken falle, man må være villig til å avsløre hvem man virkelig er.

Det største hinderet vårt er stoltheten vår. Vi er redde for å vise svakhet, vi vil fremstå som sterke og handlekraftige fremfor gjennomsiktige og autentiske. Vi frykter sårbarheten, vi trives bedre bak vårt eget festningsverk. Å dele livet krever mot. Det er en kraftanstrengelse. Har vi det som skal til?

Du trenger ikke prøve en gang!

Du trenger ikke prøve en gang!

Det er ingen hemmelighet at det er langt flere menn som sliter etter samlivsbrudd enn kvinner. Menn er i betydelig flertall på en rekke mindre hyggelige områder. Det finnes langt flere mannlige alkoholikere enn kvinnelige. Flere menn enn kvinner har psykiske lidelser. Langt flere menn enn kvinner velger å ta sitt eget liv. I de fleste fengselscellene i landet sitter det menn. Flere menn enn kvinner bruker vold. Jeg tror alle har tatt poenget. Det at flere kvinner enn menn har nære relasjoner tror jeg er en medvirkende faktor i disse statistikkene. Mens kvinner blir trøstet og forstått av sine nærmeste venninner etter samlivbruddet mister mange menn sin eneste intime relasjon.

selvmord

Jeg tror mange lever forknytte liv. Mange bærer på hemmeligheter og sår som er tunge å bære på alene. Mange anstrenger seg noe voldsomt for å opprettholde en plettfri fasade. Mange er ensomme og lengter etter noen å dele med. Mange venter på at noen skal åpne seg. «We want something real, not just hashtags and twitter», synger Passenger og jeg tror han har et poeng.

Jeg har i mange år nå vært en del av et fellesskap der åpenhet og det å dele av livet sitt har vært et bærende element. Jeg har erfart å leve tett på andre mennesker. Jeg har opplevd at sannhet og ærlighet fører til større frihet. Min erfaring er at skam blekner i møte med lyset og at fasade er tyngre å bære enn svakhet. Det er befriende å være i et åpent og ærlig fellesskap fordi man fort finner ut at ingen lever enkle liv. Man ser at alle liv er speil med sprekker om man bare kommer nær nok. Livet mitt er fullt av feilskjær og det er langt fra alt jeg er like stolt over men jeg er i godt selskap.

Eller riper i lakken...

Eller riper i lakken…

Jeg har aldri opplevd at det jeg har delt ærlig og oppriktig har blitt brukt mot meg. Jeg har ikke blitt møtt med vemmelse og fordømmelse snarere tvert imot. Åpenhet og ærlighet bringer oss tettere sammen. Det å bli forstått, tilgitt og oppreist i møte med et annet menneske er noe av det mest verdifulle vi har. Dette trenger ikke skje hos psykologen, terapeuten eller hos livstilscoachen. Det er ikke sikkert man trenger å gå på mindfullnes – kurs. Jeg tror dette kan skje i helt vanlige hjem sammen med helt vanlige mennesker. Det avgjørende er at vi lukker opp døra og slipper andre inn på tross av hybelkaniner, tømte melkeglass og underbukser med bremsespor.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Slik jeg ser det blir vi den vi er tenkt å være i nære og gode fellesskap. Vi mennesker er fellesskapsvesener, det er imøte med den andre jeg blir til. «Ikke vær et ett-tall på jorda, bry deg om flokken din», sier Per Fugelli. Jesus går enda lenger enn å bry seg. Elsk din neste som deg selv, gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Vær som brødre og søstre, vær som lemmer på kroppen som grener på treet. Ingen bok er tydeligere på at mennesket er designet for fellesskap. Spedbarn dør uten berøring og øyekontakt mens ensomme blir deprimerte og nedstemte. Det er i fellesskapet vi lever fullverdige liv. Vi trenger gode og nære relasjoner til andre mennesker. Det er avgjørende for våre liv.

«Fifty Shades og Grey» og frykten for å si noe.

Når man har fødselspermisjon har man bedre tid en vanlig. Noe av det jeg får gjort mer av i denne tida er å lese aviser. I skrivende stund handler det meste om Fifty Shades of Grey som skal ha premiære på fredag. Jeg følger debatten rundt denne filmen med stor interesse. Ifølge Jan Zahl i torsdagens kommentar i aftenbladet har boken om milliardæren Grey og studinen Anastasia solgt i over 100 millioner eksemplarer og er oversatt til 51 språk. Bare i Norge er bøkene trykket i 550 000 eksemplarer. Den norske filmdistributøren UIP sier ifølge Zahl at de aldri har opplevd maken til forhåndsinteresse for en film. Storstova på Bryne melder om rekordinteresse ifølge NRK Rogaland, dette har mange virkelig sett frem til.

Bryne_9

I sin filmanmeldelse i Aftenbladet sier Elisabeth Bie at mange vil bli skuffet av filmen. Christians Greys «I dont do romance, and i dont make love. I fuck. Hard.» Har blitt nettopp til en skildring av en romanse som utvikler seg i ekstremt luksuriøse omgivelser ifølge Bie.

Bie

Jeg har ikke lest boka og kommer ikke til å se filmen så i likhet med kvinnegruppa Ottar så uttaler jeg meg på syltynt grunnlag, men for meg så forteller sitatet i foregående avsnitt en hel del. Kvinnegruppa Ottar og sosiologen Birgitte Dambo advarer sterkt mot filmen i Aftenbladet. De mener boka formidler et dystert budskap og frykter at filmen skal gjøre det samme. Ifølge Ottar og Dambo tegner forfatteren Erika Leonard et dystert bilde av forholdet mellom mann og kvinne der voldelig sex forherliges. Dambo henviser til noe hun kaller «rape culture» som visstnok er et økende problem i amerikanske universitetsmiljøer. Jenter mener ja når de sier nei er ekkoet innenfor dette miljøet, ifølge Dambo er Anastasia i boken med på å bekrefte denne antagelsen. Ottar oppfordrer til boikott ettersom filmen romantiserer undertrykkelse og indikerer at kjærlighet kan oppstå når kvinner sier opp seg selv og underkaster seg mannen.

Dambo

Jan Zahl mener at kvinnegruppas oppfordring til boikott bare vil bidra til flere seere. Fifty Shades of Grey skildrer tema som er problematiske og krenkende dette er ikke nytt og er en av kunstens viktigste roller ifølge Zahl og trekker paralleller til Life of Brian og Hannibal Lector. Kunst er et relativt vidt begrep i disse dager, men dette er en helt annen debatt. Jeg mener Ottars boikott aksjon er viktig selv om den kan gi filmen enda mer blest fordi den fører til debatt og meningsutveksling omkring et særdeles viktig tema. Debatten i etterkant av Life of Brian var en viktig debatt, noen av argumentene ble nylig hentet frem etter terroren mot Charlie Hebdo. Om alle gjesper og trekker på skuldrene uteblir debatten.  Jeg forstår Ottar godt, like godt som at Amnesty reagerer når noen blir fenglset uten lov og dom. Hvis ikke Ottar reagerer på en film som romantiserer undertrykkelse av kvinner, har organisasjonen mistet sitt opprinnelige mandat.

ottar

Da jeg vokste opp på 80-tallet og tidlig 90-tallet fantes det også populærkultur og sterke meninger. Hjemme hos oss var man som regel sjelden i tvil. «Vi ser ikke X-files her i huset, sånt  fyller vi oss ikke med», var den klare beskjeden. Jeg husker en gang jeg gråt mine modige tårer fordi jeg ville se Karate Kid. Min mor hadde forhåndsdømt filmen ettersom tittelen inneholdt ordet karate. Etter mye om og men gikk hun med på å se filmen sammen med meg, samtidig som hun gav klart uttrykk for at veien var kort til av-knappen om det skulle bli for drøyt. Da Karate Kid sparket sitt siste legendariske flygespark jublet både jeg og mamma i sofaen.

Vi trenger flere tydelige rollemodeller som Mr Miyagi

Dette var imidlertid unntaket. Som regel viste det seg at mamma og pappas forutanelser stemte på en prikk. Selv om jeg ikke fikk se X-files og Silke så visste både jeg og foreldrene mine at jeg hadde et lite reise – tv som før stod i mormor og morfars campingvogn oppe på gutterommet. Når det nærmet seg sendetid la helt sikkert mine foreldre mange ganger merke til en tenåring som listet seg stille opp loftstrappa. Etter at Mulder og Scully hadde gjort sitt var det greit å bare ha lyset på. Jeg har vært velsignet med foreldre som har våget å være tydelige med meg. Jeg var aldri i tvil om hva de mente og er idag svært takknemlig for mange av de verdiene jeg fikk med meg som ballast hjemmefra.

x_files

Sex er ment innenfor en ramme av kjærlighet. Kjærlighet handler om å gi og gjensidig underordning. Kjærlighet handler om respekt og trygghet. Håndjern og pisk hører ikke hjemme på soverommet men på politistasjonen og i stallen. Like lite som ris og spanskrør hører hjemme i barneoppdragelsen hører pisking, kveling og binding til i samlivet. Det er leting i mørket, man bommer grundig på målet. Verdens meste leste bok kaller det å bomme på målet for synd, vårt samfunns mest forhatte ord.

Etter min mening bør håndjern brukes på folk som er en fare for sine omgivelser istedet for kjæresten.

Vi trenger tydelige verdier å navigere etter. Vi er tydelige når vi snakker om fordeling av goder og om helse men vi trenger også tydelighet innenfor samliv og seksualitet. Når årets konfirmant spør mor om penger fordi han vil på kino og se Fifty Shades of Grey fortjener han mer enn et gjesp og et skuldertrekk. Da er det bedre med min mors gamle råd: «Tenk nå øve kå du fylle deg med». Det er i hvert fall et signal, det er et utgangspunkt for refleksjon og diskusjon.

Et samfunn som sier at alt er greit så lenge man holder seg innenfor lovverket er etter min mening på galt spor. Utroskap er lov, men moralsk forkastelig. Moralen er ikke en diger grå størrelse der det er opp til hver enkelt å avgjøre hva som føles rett. Moralen må defineres av noe større en enkeltindividet. Fjodor Dostovjevski advarer mot ateisme i praksis og sier at uten Gud er alt lov, vi må aldri komme dithen.

Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner sier Paulus.

Idag virker det som om vi er livredde for å bli stemplet som moralister, dommere, mørkemenn eller fundamentalister, derfor velger vi det trygge, vi holder kjeft. Det er langt flere enn kvinnegruppa Ottar som har sterke meninger om Fifty Shades of Grey.  men disse kommer sjelden til uttrykk i det offentlige rom. Mens Gerhardsen og Hallesby hadde kalt en spade for en spade gjemmer kristne, muslimer og humanister seg bak gapestokken. Vi rister på hodet innenfor bedehusets fire vegger mens merkelappene blir hengt på kvinnegruppa Ottar. Det er best å snakke om kontroversielle tema med de som er enige med oss.

Einar var ikke redd for å si det som det var.

Istedet for å peke på det vi mener er sannheten og på den som blir undertrykket er vi lammet av frykt som et brent barn skyr vi ilden. Vi vil ikke bli oppfattet som Nei – folk. Vi vil ikke virke fordømmende. Vi vil ikke komme på kant med de progressive  liberalistene. De som har veietFifty Shades of Grey og funnet den for lett og som henviser til langt mer pirrende erotisk litteratur. Vi vil ikke kritisere tidsbruken til horder av nordmenn som går mann av huse, kanskje naboen er en av dem.

Gjesp

Dette er ikke frihet og ikke toleranse, det er feighet i stor skala. Frihet er at jeg kan kritisere Fifty Shades of Grey i denne bloggen og samtidig vær trygg på at de av vennene mine som har forhåndsbestilt billetter fortsatt er mine venner. Toleranse er ikke å unnlate å nevne det man er uenige om men å akseptere og leve med at vi er grundig uenige i fredelig sameksistens. Idag gjør de fleste det som er enklest, de gjør som Jan Zahl og sier hver med sitt.

Zahl_2

Den gamle alliansen mellom sex, penger og makt står like sterkt idag som den alltid har gjort. Uansett hvor opplyste og sofistikerte vi er kan man være sikker på at sex, penger og makt selger. Fifty Shades of Grey oppfyller alle kriterier. Når romanene forsvinner fra butikkhyllene og kinosalene fylles opp beredes grunnen for nye bøker og nye filmproduksjoner. Hvem har noe imot husmorporno ispedd vold og ydmykelse? Jeg har faktisk det, på samme måte som jeg har noe imot filmer som glorifiserer rasisme, slaveri og terror.

American history x gjorde det motsatte av å idyllisere.

Selv om sexbutikker rapporterer om økt salg av sexleketøy og håndjern i kjølvannet av Fifty Shades har jeg ingen tro på at denne filmen vil spille er sentral rolle i nordmenns sexsvaner. De aller fleste klarer seg utmerket godt uten. Det er ikke konsekvensene av filmen som bekymrer meg mest men frykten for merkelapper og simple hersketeknikker.

Pitter er en fryktet herremann

Jeg er ikke alltid enig med kvinnegruppa Ottar men her vil jeg stå skulder til skulder med dem og sosiologen Birgitte Dambo fordi de tør å stå for noe og fordi de tør og mene noe. I dette tilfellet finnes det en taus horde som skulle stått ved siden av dem. Det er positivt at det blir debatter når nye grenser overskrides enten det er Life of Brian eller Fifty Shades of Grey fordi det forteller meg at demokratiet fortsatt er levende. Er det noe vi trenger i dette samfunnet så er det engasjement og at noen av og til hisser seg opp litt. Vi trenger mennesker som mener og brenner for noe og som tør og gå mot strømmen. Vi trenger mennesker som bærer hedersbevisninger som reaksjonære, bakstreverske, konservative, mørkemenn med verdighet. Død fisk som flyter med strømmen og skuldertrekk har vi allerede mer enn nok av.

død_fisk

TV med mening

Kona har besøk av to venninner, de sitter nede og ser en eller annen romantisk komedie og har lagt beslag på fjernsynet. Jeg er blitt forvist til loftet. Ipaden hviler i hendene, pulsen stiger mens Rønneberg, Helberg, Idland og de andre åler seg ned det bratte djuvet. Etter at Vemork er sprengt og guttene staker for harde livet er det rett før jeg reiser meg fra stolen og staker med dem. Jeg er begeistret, jeg er stolt av å ha den samme nasjonaliteten som heltene fra Telemark. Jeg kjenner på en trang til å utrette noe jeg også, jeg vurderer å ta noen armhevinger men lar det være.

juvet

Etter de to første episodene spurte jeg den ene klassen jeg har om noen hadde sett premiæren. To hender steg i været, begge var fast bestemt på å følge serien videre. Leksen til neste time hadde gitt seg selv, alle skal ha sett «Kampen om tungtvannet» til neste time. Dette er noe annet enn Vampire diaries og Modern family. Dette er virkelige helter i ordets rette forstand. Det er helter som kan være nyttige supplement til Ronaldo, Idol Tone og Justin Bieber. Dette er alvor, det er virkelige hendelser. Folk var voksne. Et ord var et ord. Noe var rett og noe var galt, alt var ikke grått og opp til den enkelte. Man hadde respekt for autoriteter. Noe var viktig, man brant for noe og var villige til å ofre noe for saken. Mens de som er unge i dag lurer på om de skal ta seg et friår eller studere på Bali, reddet Rønneberg og co verden. Alt var slettes ikke bedre før, men fortiden kan utfordre, noen ganger trenger vi nye perspektiver, enkelte ganger kan vi få det gjennom tv-skjermen.

Ronaldo_5   Ulik utstråling.

Tv serier spiller en sentral rolle i det moderne menneskets liv. Seriene påvirker oss enten vi vil det eller ikke. Noe av det vi ser tror jeg kan inspirere oss til å strekke oss litt lenger, til å prøve litt hardere. En gang tidlig på nittitallet var lørdagene hjemme hos oss ganske forutsigbare. Etter Lørdagsrevyen var det duket for Fredrikssons fabrikk, deretter koste vi oss med Tande P og en liten sjarmør ved navn Martin. Høydepunktet kom imidlertid til slutt. Serien om Bedford familien og den fargede hushjelpen Lilly berørte og utfordret oss der vi satt bak tomme chipsskåler.

En vakker dag var historien om den vellykkede advokaten med en syk kone. Det var historien om en farget hushjelp som sammen med sin datter og far strevde med å få endene til å møtes. Nathan, Francine og John Morgan viste oss hvordan det var å vokse opp i et Amerika preget av rasisme og diskriminering. Apartheid var ikke lenger noe jeg ikke forstod. Lilly ble vår helt, hun gav seg ikke, hun nektet å miste sin verdighet. Hun ble som en mor for advokatbarna som manglet en, samtidig som hun kjempet for noe som var så mye større. Kampen om tungtvanneter en serie som på mange måter befinner seg i samme kategori. Serien gjør mer enn å underholde.

Familien Bedford og den enestående Lilly

 

NRKs produksjon er et gigantisk dannelsesprosjekt. Iløpet av de tre siste søndagene har vi fått titte inn i en tid og noen omstendigheter som står i sterk kontrast til vår virkelighet. 10 unge nordmenn ledet av den brilliante Tronstad fra England gjør oss oppmerksomme på noe jeg tror vi trenger å bli oppmerksomme på. Mens jekslene mine blir dekket av et lag av paprika chips forsøker Jens Anton Poulsson å få ned reinlavet som kan stagge sulten en stakket stund. Mens jeg strekker meg etter et eple som kan fjerne chipsbelegget spenner Helberg på seg skiene, han må på jakt. Mens jeg bekymrer meg over skaden til Daniel Sturridge, stirret heltene fra Telemark døden i hvitøyet. Kontrasten blir nesten for stor tenker jeg idet jeg strekker meg etter mer paprika chips.

Helberg har nettop bommet og kommer tilbake med reinlav istedet for kjøtt.

Jeg tilhører det mange har kalt dessert-generasjonen. Jeg har aldri vært skikkelig sulten. Jeg har sett Nattsvermeren og Skrik men har aldri vært i virkelig fare. Jeg har aldri vært skikkelig kald og sliter med å gjøre opp ild uten tennvæske. Jeg får vannblemmer etter å ha klippet hekken. Vi har veldig mye å være takknemlige for.

Jeg tror vi lottomillionærer har godt av å se at den virkeligheten vi er en del av ikke har kommet av seg selv. Noen har svettet, grått og frøse før oss. Friheten, demokratiet og velferdsstaten har hatt en pris. De som har betalt prisen er snart døde. Når krigsgenerasjonen dør ut dør de siste nordmenn som har kjent på trange og vanskelige tider, som har erfart noe annet, som vet at man ikke kan ta alt for gitt.

Heltene slik de så ut i virkeligheten.

Når de levende vitnespyrdene ikke finnes lenger står fortellingene igjen. Det er nettopp derfor NRKs feiende flotte produksjon er så viktig. Kampen om Tungtvannet er ikke bare en spennende beretning om en spektakulær aksjon. Beretningen binder oss til våre røtter og forteller oss hvem vi er. Historien om heltene fra Telemark er historien om mennesker som satte livet på spill for noe større enn seg selv. Serien retter søkelyset mot viktige verdier som fellesskap, mot, handlekraft og offervilje. En klok mann sa at ondskap oppstår der gode menn unngår å handle, guttene i kompani Linge handlet. Vi har fått vår egen Band of Brothers.

 

Stikk innom!

«Vi var i området og ringte men du tok ikke telefonen, så vi får nok ha det til gode», har jeg hørt mange ganger. «Jeg var i nabolaget og hadde ikke noe på tapetet. Jeg hadde egentlig lyst til å stikke innom på besøk hos dem for jeg har ikke truffet dem på lenge, men slikt gjør vi jo ikke lenger» fortalte en kamerat meg i forrige uke, utsagnet fikk meg til å tenke litt.

Jeg husker såvidt en svunnen tid hvor mamma og pappa ofte på søndagsettermiddager når været var grått erklærte at vi nå skulle på besøk. Vi satte oss inn i en oransje opel kadett stasjonsvogn og kjørte av sted. Vi kjørte oftest til onkler og tanter, som ofte ikke var hjemme og endte som regel opp hos farmor og farfar eller mormor og morfar som alltid var hjemme. Spontanbesøk gjorde vi mest på søndager men mamma kunne også stikke innom flere hjem spontant også i ukene. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi ofte var på besøk eller hadde besøk, dette fortsatte også etter at vi fikk fasttelefon i 87 eller 88. Det å være sammen med andre mennesker var viktig for oss.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

(mer…)

Motivasjon i skolen

Vi som jobber i skolen er opptatt av motivasjon. Motiverte lærere og motiverte elever skaper gode rammer for læring og utvikling. Motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening, motivasjonen er vår indre drivkraft.

Det finnes utallige motivasjonsmodeller

En sentral problemstilling for alle lærere er følgende: Hvordan motivere mine elever? I norsk skole idag finnes det tusenvis av elever som mangler motivasjon, noen av disse går på vår skole og sitter i mine klasserom. I den siste tiden har jeg merket at motivasjon har vært mangelvare også for mitt vedkommende. For første gang iløpet av mine år som lærer kjenner jeg på at jobben til tider oppleves som rutinepreget ensformig og kjedelig. Denne tilstanden har forårsaket et behov for å finne årsaker og svar.

Et nakent og sterilt norsk klasserom

Et av de vanligste motivasjonstudiene sier at hvis du belønner atferd så får du mer av den atferden du ønsker. Hvis du straffer atferd får du mindre av den atferden du ikke ønsker. Prinsippet om positiv og negativ betingning går inn under det vi pedagoger kaller beaviorisme. Dette prinsippet fungerer til dels under visse omstendigeheter men avhenger av at sanksjonene og belønningene oppleves som virkelige sanksjoner og belønninger. I i den norske videregående skolen brukes behavioursime i utstrakt grad. God orden og atferd krediteres i karakterutsktiften med anerkjennende blikk, goodwill og oppmuntringer. Dårlig orden og atferd straffes med merknader, oppgitte blikk, formaninger, sukk, varselbrev og til slutt med LG i karakterutskriften. Fremvisning av resultater som følge av læring belønnes med gode karakter, manglende fremvisning av resultater fra læring omkring kompetansmålene straffes tilsvarende.

"Belønningen"

Forskning viser oss at elevene og vi mennesker imidlertid ikke er så forutsigbare og lette å manipulere som først antatt. Et studie gjennomført ved M.I.T. (Massachussets Institute of Technology) gir oss noen overraskende indikasjoner. Forskerne ved M.I.T samlet en gruppe med studenter og gav dem forskjellige utfordringer. Utfordringene var svært varierte. Studentene ble testet i alt fra memorering av tallrekker og kryssord til fysiske/tekniske utfordringer som å score poeng i basket. For å motivere forsøkskaninene gav forskerne dem tre ulike belønninger. Hvis studenten gjorde det ganske bra fikk han en liten belønning, gjorde han det litt bedre en ganske bra fikk han en større belønning og hvis han gjorde det virkelig bra fikk han den største belønningen, alle belønningene bestod av penger. Dette er et velkjent mønster. Elever som gjør det under middels belønnes med karakterene 1 og 2. Elevene som presterer middels får karakterene 3 og 4 og elevene som presterer over middels får karakterene 5 og 6.

Behavourisme

Forskerne ved M.I.T fant ut at når objektene gjennomførte rene mekaniske, rutinepregede oppgaver som krevde et minimum av kreativitet, tenkning og ferdigheter så viste belønningsprinsippet å fungere i stor grad. Bedre lønn førte til bedre prestasjoner. Det som overrasket forskerne var at med en gang oppgavene krevde mer kognitive ferdigheter så sank prestasjonene i takt med størrelsen på belønningen! Dette er merkelig. Forskerne ved M.I.T. stusset over resultatet. Kanskje opplevdes ikke belønningene som virkelige belønninger. Gruppen reiste til India og gjennomførte de samme forsøkene her. Belønningene var nå tilsvarende månedslønninger for indere. Resultatene viste at indere som ble belønnet med to ukelønner for en en oppgave gjorde det like bra som indrere som ble belønnet med en månedslønn for å gjennomføre den samme oppgaven. Indere som ble belønnet med to månedslønner for å gjøre den sammen oppgaven gjorde det betraktelig dårligere. Høyere belønning førte til dårligere prestasjon.

Animering av studiet

Når oppgavene krever kreativitet og et visst nivå av kognitiv tenkning har høyere lønn ingen effekt var forskernes konklusjon. Forskerne landet på at penger som belønning er en motivasjonsfaktor, men på en noe merkelig måte. Hvis arbeidstaker ikke betaler sine ansatte nok, vil ikke de ansatte være motivert. Forskerne anbefaler å betale de ansatte nok til at de ikke tenker på penger (kan muligens være noe utfordrende i Norge og spesielt i Rogaland hvor alle skuer mot Nordsjøen) men på jobben sin.

Det er ikke så enkelt

Hvis en gjør dette sier forskerne at det er tre faktorer som er avgjørende for vår motivasjon. Disse faktorene er autonomi, mening og mestring. De fleste av oss ønsker å være vår egen herre i varierende grad. Forskerne sier at hvis en ønsker lydighet så er sterkt og detaljstyrt lederskap tingen. Hvis en imildertid ønsker involvering, utvikling og kreativitet så er stor frihet for den enkelte å foretrekke. Hvis en skal utføre kompliserte oppgaver som krever skaperkraft, kreativitet og engasjement er autonomi et nøkkelord.

Den indre motivasjonen

Som lærer så mener jeg at jeg står ovenfor kompliserte oppgaver hver dag som både krever kreativitet og engasjement. Det å inspirere norske ungdommer til å realisere sitt potensial er etter mitt syn en av de mest krevende og viktigste oppgaver vårt samfunn har å by på. I min streben etter å gjøre dette på best mulig måte opplever jeg at friheten og autonomien stadig snevres inn.

Kompetansmålene er mange og detaljstyrer store deler av undervisningen. Retningslinjene blir flere, kravene til dokumentasjon høyere. Rutinepreget vurderingsarbeid krever stadig mer tid. På fellesmøter og avdelingsmøter diskuteres vurderingspraksiser, disiplin, programvare og skjemaer. Det er liten plass til de sentrale spørmålene. Hvordan skape motivasjon? Hva er hensikten med det vi driver med? Noen ganger føles det som om hovedhensikten er å få elevene gjennom. Gjennom en kvern laget av øvrigheten bestående av mål mange av elevene verken forstår eller ser nytteverdien av.

Kunnskapsløftets tre grunnpilarer: Kompetansemål, kompetansmål og kompetansemål

Jeg opplever ikke skolen som et senter for kreativitet, læring og mestring. Jeg tror mange elever opplever skolen som begrensende og smal. Den offentlige skolen ble til i industrialiseringens kjølvann. Elevene deles i klasser og avanserer på et samlebånd hvor de på slutten av samlebåndet blir påklistret en merkelapp bestående av tallkarakterer.

Elever må ikke forveksles med produkter på et samlebånd

Som lærer ser jeg hver dag elever som underpresterer, som kjeder seg og som ikke ser mening i målene vi jobber med. Mange elever opplever skolen som en serie nederlag. Skolen blir for mange særlig gutter et sted der svakheter avsløres, pågangsmot forsvinner. Som lærer føler en seg bundet av krav til dokumentasjon, kompetansmål og vurderingskriterier. Ofte oppleves det en er pålagt å formidle irrelevant for elevene. «Kan vi få fem minutt?» er et spørsmål jeg får daglig. Mange av elevene opplever skolearbeidet som mekanisk. Les husk/forstå, spy ut på vurdering.  Sjelden opplever elevene at de kan være kreative og frie. 

I kjedsomheten søker mange elever digitale nettsamfunn

For å lykkes i den norske skolen må en ha evnen til å sitte stille og konsentrert i lange perioder, en må ha disiplin nok til å bruke mye tid på noe en opplever som kjedelig og uinteressant. En må være istand til å ta inn over seg ferdigtygd materiale for å så presentere dette. Displin, flittighet og konsentrasjon preger den vellykkede norske elev. De fleste av disse elevene er jenter. Norsk skole står i fare for å bli et senter for ytre motivasjon. Elevene motiveres av karakterutskriften og lærerne av de lange feriene. To av motivasjonens grunnpilarer mestringen og selve meningen tåkelegges.

Bli som oss! Gå i takt!

Skolen skal være et kraftsenter for kunnskap, for utvikling, nytenkning, skaperkraft, kreativitet, mestring, glede, kultur og utforskertrang. Skolens viktigste oppgave er å stimulere til dette. Iløpet av skoletiden skal elevene få vist hva de kan, de skal få muligheten til å realisere sitt iboende potensial.

Mange ideer blir aldri realisert

Vi aner ikke hvordan fremtiden vil se ut. Vi vet ikke hva slags ferdigheter og hva slags kompetanse som behøves om ti år. Aldri tidligere i historien har vi visst så lite om hva som skjer rundt neste sving. Våre ferdigtygde kunnskapspakker er sannsynligvis ikke relevante om 10 år. Kanskje det viktigste for nosk skole i fremtiden vil være å lære elevene å lære, å hjelpe dem på veien mot sitt potensial og stille elevene spørsmål som stimulerer, og utfordre dem til utvikling. Den industriskolens tid er forbi, fremtiden trenger en ny type skole, vår største utfordring er å bygge den.

Sjekk ut Ken Robinson, mange interessante foredrag er å finne på Youtube.

Kilder: http://www.youtube.com/watch?v=u6XAPnuFjJc

http://www.youtube.com/watch?v=iG9CE55wbtY

http://www.youtube.com/watch?v=zDZFcDGpL4U

Alle linkene anbefales på det varmeste. Budskapet på linkene kommer fra Professor Sir Ken Robinson. Robinson er en annerkjent leder for kreativ utvikling, innovasjon og humankapital. Robinson er tilknyttet organisasjonen RSA. RSA formål er å utvikle og presentere nye måter tenke på og ønsker å hjelpe mennesker med å realisere sitt potensial.

Det lekende mennesket

«Eg he lyst t å saga hål i gjerdet i barnehagen», sa min sønn forleden dag. Etter en stund kom jeg frem til at kommentaren var et sunnhetstegn. Da jeg var fire år var det ingen fysiske sperringer som begrenset min frihet. Min mor hadde advart meg mot veien, jordet som tilhørte nabogården og sjøen nedenfor oss. Bortsett fra disse områdene vandret jeg realtivt fritt omkring. Jeg hadde tilgang til fotballbane, bondegård, lekeplass, skog, akebakke, dam og selv hadde vi en diger hage. Sammen med mine venner utforsket vi nærområdet.

Frihetsbegrensning

Da jeg vokste opp ble jeg ikke vekket og skysset i barnehagen grytidlig om morgenen. Jeg stod opp når jeg våknet, mor laget frokost og  hvis været var brukbart bar det ut. Jeg hadde kamerater like i nabolaget, vi var noen ganger ute til middag. Av og til hadde vi det så gøy at vi glemte vi var sultne. Først når leken ebbet ut som regel som en følge av tomme karbolagre, oppdaget vi hvor sultne vi var.

Vi lekte i ulike miljø, vi klatret i trær og bygget hytte i skogen, på lekeplassen lekte vi i sandkassen og bygget med noen korte tykke stokker som folk fra kommunen la ut en gang på våren og samlet inn en gang på høsten. De var grønne, gule og røde, lurer på hvor de tok veien, de var kjekke å leke med. Vi rusjet og disset. I hagen vår fanget vi humler i sultetøyglass, viktig med hull i lokket. I dammen fanget vi rumpetroll og laget demninger av sorpe og stein. Vi tegnet med kritt på gata og syklet uendelig med kilometer (først rød Tippo trehjulsykkel, deretter svart og gul BMX crossykkel).

Dagens modell heter Bambo Tippo

Når vi ble eldre begynte vi å sparke fotball, sykle, kaste klinkekuler, spille brentball og stikkball, holde lite vink (lite blink på vinteren). Vi fikk kniver som vi spikket spyd med, skjold, sverd og pil og bue laget fedrene våre følgelig lekte vi mye krig. Min far laget springsmykke som jeg faktisk skjøt en spurv med (angret livet av meg etterpå). Min far laget også kassebil. Bilen ble styrt ved hjelp av tau, jeg husker at hjulene var fra en gammel barnevogn. Faren min tok meg med på jakt (jaget frem min første hare 10 år gammel, den døde haren var et makabert syn, jeg ble aldri den jegeren min far håpet at jeg skulle bli) og fiske (ble heller aldri bitt av fiskebasillen de positive opplevelsene ble kvalt av sjøsyke).  Om vinteren gikk vi litt på ski, rant mye på akebrett og rattkjelke. Vi laget snøborg og hadde snøballkrig (jeg lå mest i dekning), vi laget snølykt og snøhuler.

Vi spilte mest "pyramide" og "hålet".

Jeg fikk en utrolig bred erfaringsplattform som liten gutt. Jeg oppholdt meg i ulike miljø og nøt friheten og tilliten som ble gitt meg hjemmefra. Jeg fikk brukt sansene mine og fikk røynt meg motorisk. Selvfølgelig hendte det at vi kjedet oss, særlig hvis været var dårlig. Jeg husker vi hadde en genial lek i denne fasen den het «Bank i bordet», leken gikk ut på at hver og en av oss skulle foreslå nye aktiviteter etter tur. Vi responderte med ulike tegn. En knyttneve i bordet betydde ja, flat hånd i bordet nei, langfinger og pekefinger i bordet kanskje. Dette var et effektivt verktøy for oss og etter en tjue minutts tid med bank i bordet inne i regnværet kunne vi ende opp med å spille monopol, leke med miniatyr soldater (korsfarerne hang høyest), tegne eller male med vannfarger, spille bordhockey( vinneren står)eller kjøre med bilbanen (jeg hadde en tyco, tysk kvalitet). Mulighetene innendørs var også mange.

Jeg fikk nytt bordhockey av kona julen 2007

I det hele tatt lekte vi mange forskjellige leker. På fotballbanen lekte vi divisjon, kobe, 21, prikken for å nevne noen. Jeg husker hvordan vi kunne lage leker selv,vi kunne bygge på leker, videreutvikle, regler og rammer var tøyelige de kunne endres.

Leken har en større verdi enn vi tror. Når vi leker går vi på en måte inn i en ny verden, vi trer inn i nye roller. En forutsetning for lek er initiativ og engasjement, hvis en ikke tar leken på alvor eller er likegyldig mister leken sin verdi. Lek er fellesskap, deltakelse og begeistring. Leken er en viktig del av sosialiseringsprosessen, vi forholder oss til medmennesker, regler og rammer. Lek krever ofte organiseringsevne og litt planlegging. Når vi utvikler og videreutvikler leker stimuleres kreativitet og skaperkraft. Når regler eller rammer endres foregår en beslutningsprosess. I leken har vi hele tiden muligheten til å bryte normer og regler, leken tvinger oss på valg. Lek er viktig.

Finnes det en bedre ring?

Jeg tror vi leker mindre idag. Hvorfor har så mange voksne sluttet å leke? Hvor er jentene som hoppet strikk? Hvor er indianerne og cowboyene? Kjenner barna våre til brentball, kobe og lite blink? Hvor er kassebilene? Jeg snakket for en stund siden med en kosovoalbaner som hadde bodd i Norge en stund. Han sa at han de to første årene i Norge lurte på hvor folk oppholdt seg. Nabolaget og gata var tom. I USA gav en forskingsgruppe barn pinner, kongler og små steiner. Det viste seg at under 20% av barna hadde fantasi og kreativitet nok til å lekke med elementene de var gitt. Idag tror jeg at det aller meste av leken er organisert av voksne, ibarnehagen, i idrettslaget, på skolen og i SFOEN. Den frie og spontane leken som skaper og utvikler seg etterhvert er i ferd med å forsvinne. Den frie leken er avhengig av frihet, rom, trygghet og tid er disse forutsetningene tilstede?

Her snakker vi!

Barn og unge i dag spiller mye, men leker lite er min påstand. Idag laster barna våre opp ferdige spillkonsept. Mange spill stimulerer kreativitet, fantasi, oppfinnsomhet og skapertrang men ofte foregår spillingen alene på gutterommet. Den realsjonelle delen mangler.

Idylliserer jeg en svunnen tid? Maler jeg et romantisk bilde blottet for realisme? Er alt platt nostalgi? Det er godt mulig at bildet jeg skisserer mangler balanse, vi husker jo bare det positive sier noen. Tegner jeg et overdrevet negativt bilde av samtiden?  Jeg kan ikke dokumentere medhåndfaste tall at det lekes mindre nå enn før, likefullt er min påstand basert på observasjon at det lekes mindre nå enn før. Jeg er redd for at leken skal forsvinne, jeg er redd brentball, «boksen av», «Kongen befaler» og «Jeg melder krig snart er hsitorie. Vi mister ikke bare en kulturskatt, vi mister også en ypperlig arena for læring, begeistring og fellesskap.

Janteloven og misforstått lutherdom

«Hva drømmer dere om?» spørsmålet dirrer i luften. Det er tyst i klasserommet, ingen er interessert i å dele drømmene sine i plenum. Slike ting må gjøres anonymt. Tenk på hva de andre kan tro. De kan tro at jeg tror jeg er noe, at jeg tror at jeg har talent, at jeg smisker, at jeg tror jeg er bedre enn dem. Janteloven hindrer mange interessante dialoger og diskusjoner rundt om i norske klasserom. Loven har dessverre stor autoritet også i kristne sammenhenger. Den kveler ideer, initiativ, frimodighet, oppmuntringer, bønner og handlinger.

I 1516 taler Martin Luther på Thomasdagen han sier: «Mens de som regner seg selv som rettferdige og kloke, og tror de er noe, er fientlig innstilt til Guds fremmedartede som er Kristi kors og vår Adam.»

Luther blir i filmen fremstilt som sterk, ledet av ånden, radikal og utadvendt.

Aksel Sandemose skriver i 1933 verket «En flyktning krysser sitt spor», det er i dette verket vi første gang hører om Janteloven.

For Aksel Sandemose representerte Janteloven menneskets ondskap

Jantelovens første bud: Du skal ikke tro at du er noe

Jantelovens tredje bud: Du skal ikke tro at du er klokere enn oss.

Martin Luther hadde et sterkt behov for å understreke at nåden er en gave, det er ingen som kan gjøre seg fortjent til den. Mennesket er syndig og utestengt fra fellesskap med Gud. Jesus har rettferdiggjort mennesket gjennom sin død på korset og hver den som tror på Jesus kan ta del i nåden. Luthers læresetninger var sårt tiltrengte i en kirke der folket betalte seg ut av skjærsilden, kysset relekvier, pisket seg og gjorde alskens fromme gjerninger for å gjøre seg fortjent til nåden. Luther var nødt til å peke på menneskets utilstrekkelighet.

Når mynten i kassen klinger, sjelen ut av skjærsilden springer

Danmark/Norge var et av de første landene som tok Luthers lære til sitt bryst. 7 år etter Sverige i 1536 ble Norge Luthersk, vi har mye å være takknemlig for. Mange vil si at vi gikk fra loviskhet til frihet.

Mennesket ble ofte omtalt som en stakkarslig synder, et støvkorn, en trell. Har disse karakteristikkene gjort noe med oss? Kanskje ble frykten for loviskhet for stor. Er det å være klok og rettferdig motsetninger? Hva ligger det i å tro at en er noe? Er alle kristne enfoldige og ubetydelige? Jeg er helt sikker på at dette er stikk i strid med det som Luther mente. Jeg tror imidlertid at en misforstått lutherdom kan ha skapt en uheldig kultur. En kultur som entydig sier at du er ingenting,  som sier at du er en trell under synden, en stakkar, en tviler…….. Dette er forsåvidt sant, men disse sannhetene må balanseres. Som kristne er vi Guds barn, han elsker oss, vi er unike og har uvurderlig verdi, han har en plan for livene våre, du har synd i livet ditt men Jesus vasker deg ren og kan hjelpe deg å bli mer lik ham, du er en disippel og etterfølger.

Balanse og harmoni er vanskelig fra grøft til grøft er lett.

Kanskje har frykten for loviskheten blitt så stor at den har skadet balansen. De stakkarslige synderne har blitt så små og ynkelige at de samler seg trygt inne i sauegarden bak bedehusveggene. Her lever de i gettoer godt beskyttet fra omverdenen. Pass dere for kinoen, pass dere for alkoholen, styr unna idretten, se opp for musikken og hold dere for all del unna diskotekene og ungdomsklubbene. Dere kan fare vill, vips så er dere i verden. Slike utsagn avslører identitet. Frykten for å falle i fra er mye større enn trangen til å nå nye mennesker med evangeliet. Ingen får tør lenger å gå ut blant ulvene. Vrengebildet sier oss at ulvene er sterkere enn korset. Du kan ikke gjøre noe, ikke tro at du er noe. Du er svak du er ynkelig, du vakler. Hold deg her sammen med oss.

Matt. 10.16, Luk. 10,3, Apg. 20,29

Det er få som har forventninger, hvordan kan Gud bruke en stakkar som meg? Få har frimodighet, få utfordrer, pass deg for loviskheten. De færreste ser Guds kraft, pass deg for svermeriet? Ingen må tro at de er mer kristne enn oss. Janteloven har hatt gode vekstvilkår i en misforstått lutherdom.

Luther trodde på kraften, han utfordret, han var utadrettet. Mitt håp er at jantelovens lenker en dag blir brutt, slik at vi kan settes i frihet. I frihet fra skammen og angsten. Flere drømmer, flere smil, flere initiativ, mer latter, mer glede, mer galskap, mer formaning, mer utfordring.