Liverpool, lidelse, kjærlighet og lengsel

Mandag ettermiddag satt jeg og leste avisen i godstolen og ante fred og ingen fare. Plutselig gikk stuedøra opp med et rykk. «Pappa, kan eg begynna å heia på Arsenal og United au?». Det er min egen sønn, Elia på fem og et halvt år. «Kå va de du sa?», jeg trodde jo først at jeg måtte ha hørt feil. «Kan me heia på Arsenal å United au»? Det er Levi på syv. Det slår meg at dette begynner å bli alvorlig. «Tulle dåkke med meg?», det er jo lov å håpe. «Kå meine du…?» Ikke det nei. «Det e ikkje lov å heia på Liverpool, Arsenal og United på ei gong»! Olene, kona mi, som sitter i stolen på siden med avisen vendt mot guttene, sender meg et spørrende blikk. Det blir ignorert, jeg har sett nok av fårete United glis og vil definitivt ikke se slikt i mitt eget hjem.

Harmonien er plutselig truet....

Harmonien er plutselig truet….

«Du tulle! Der e mangen på skulen så holde med to og tri lag!», sier Levi. «Det kan godt vær, men de e ikkje lov hær i huse», svarer jeg kontant. «Det kan ikkje du bestemma!» slår Elia fast. Olene senker avisen. Jeg innser at samtale bare fører til mer kaos, det er på tide å dra frem tyngre skyts. «Då vett dåkke kå det blir te jul i år» sier jeg med rolig bestemt og behersket stemme. «Kådå?» spør Levi med engstelig stemme. «Det vett dåkke». «Onnebukse?» spør Elia. «Med bremsespor», sier jeg for å være på den sikre siden. «De selle ikkje onnebukse med bremsespor så alligavel», sier Levi men han er i ferd må å innse at de har kommet på defensiven. «Bremsespor e jo ikkje vanskelig å laga», svarer jeg og er samtidig klar over at jeg strekker strikken. Olene gir meg ett blikk som ligner blikket til den legendariske italienske dommeren Collina når han tar frem det røde kortet. Jeg later som jeg ikke ser det, akkurat som når Martin Skertl duellerer i egen sekstenmeter.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

«Med bremsespor» sier Levi og ser på Olene som rister på hodet. Jeg innser at guttene er i ferd med å inngå en allianse, når situasjonen krever det er man nødt til å kaste esset. «Me må visst au droppa den turen til Liverpool me hadde tenkt å reisa på. Dåkke vil jo hellar te Manchester, å der reise ikkje eg!» Der fikk de noe å tenke på. «Pappa he sagt at det e greit at eg holde me Barcelona, men ikkje viss de møde Livarpool i Champions League», forsøker Elia å hviske i øret til Levi men alle hører hva han sier. De tusler ut i gangen og videre ut i hagen. Etter noen minutter hører jeg igjen den herlige lyden av barneføtter som sparker til fotballer. Jeg hører at både Lallana, Sterling, Gerrard og Sturridge scorer flotte mål ute på plenen. Alt er som før. «Du e ikkje rektige!» sier Olene og ser på meg. Jeg løfter skuldrene og strekker ut hendene slik som Suarez gjør etter a han har tatt et jafs av en eller annen midtstopper. «Kå meine du? Kå va det nå?».

Suarez

Det er ikke alltid man er like pedagogisk som man ønsker å fremstå. Men hvorfor er egentlig dette viktig?

Forelskelsens rus er over, Suarez er borte og Sturridge er skadet. I fjor jublet vi for S.A.S og Captain Fantastic, skulle det endelig bli vår tur? Jeg stopper der for fortsettelsen gjør fortsatt vondt. (For du som vil fortsette: https://jarlemong.wordpress.com/2014/04/28/when-you-walk-alone/). Guttene har møtt Liverpoollivet slik det egentlig er, virkeligheten er brutal og hverdagen er her. Vi er igjen litt bedre enn middels, mineleggeren Kolo Toure fremstår som vår beste forsvarsspiller. Lucas Leiva er vår beste midtbanespiller, og fremme er vi nødt til å satse på 32 år gamle Rickie Lambert. Det lukter ikke svidd av Liverpool i år. For meg er ikke dette noen ny opplevelse. At håpet tennes noen måneder bare for å bli etterfulgt av et stummende mørke har vi sett tidligere. Det skjedde i 97/98 under Evans, det skjedde i 2000/2001 under Houllier og i 2008/2009 under Benitez. Vi som har fulgt Liverpool er vant med denne evige runddansen rundt lengselen, for guttene er det derimot en ny opplevelse.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Ifjor scoret vi i bøtter og spann, mens i år stokker alt seg, de ser på meg med forvirrede øyne.  «Pappa, det må vær en feil med kortet» sa Elia og viste meg fotballkortet av Mario Balotelli. «Kå meine du?». «Han he jo 86 på attack, men score jo aldri. Pelle he jo 69 å score heile veien». «Må vær en trykkfeil». «Hadde vi bare hatt Suarez», sier Elia. «Kå mye koste det å kjøba Suarez tilbage?», spør Levi. «For mye», svarer jeg».

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Det er kanskje ikke rart at guttene vender blikket mot Sanchez og London eller Di Maria og Manchester. Det er tøfft å være lojal mot Lambert, Balotelli og Lovren.  Plutselig ser det grønnere ut på andre siden av gjerdet. Det guttene må lære først som sist er at kjærlighet og fotball handler om mer enn følelser. Kjærlighet handler om forpliktelse og trofasthet. Kjærlighet handler vel så mye om på tross av som på grunn av. Kjærlighet handler om å velge. Kjærligheten kan ikke være basert bare på følelser, men på et valg og en bestemmelse.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Når følelsene varierer er man nødt til å være rotfestet i valget og bestemmelsen. Kjærligheten er forpliktende, ingen supportere som skifter lag etter hvem som spiller den mest attraktive fotballen eller vinner flest trofeer blir tatt på alvor. De er å regne for troløse og prostituerte, man skifter ikke lag. Det er bare i rammen av en pakt som står for evigheten at kjærligheten til et fotballag kan bli virkelig, levende og ekte. Dette er jeg overbevist om, og dette må guttene lære nå når hvetebrødsdagene er over. Kjærligheten koster, den er tålmodig og utholdende.

Liverpoollivet er ikke som de fleste norske smågutters liv. Liverpoollivet svinger fra 3-0 over United på Old Trafford til 3-1 tap på Selhurst Park. Liverpoollivet handler mer om lengsel, frustrasjon og lidelse, enn om jubel og glede. Det handler oftere om «onnebukse» med bremsespor, enn sexy silkeundertøy. Dette må guttene lære først som sist. Guttene må lære at lengselen og lidelsen er verdifull i seg selv. Vi lengter etter at Gerrard endelig skal løfte Premier league trofeet. Vi lengter etter at Sturridge skal bli frisk. Vi lengter etter et mål på overtid, eller at dommeren skal blåse for full tid. Vi lider når vi ser Lovrens tabber. Ballotellis kroppsspråk får oss til å lide enda mer. Aller mest lider vi av å se på tusenvis av tversoverpasninger og støttepasninger, vi lengter etter løp i bakgrunn, ideer, visjoner og en liten kjapp prins fra Uruguay.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Lidelsen og lengselen binder oss sammen og forener oss, vi er Liverpool. Lengselen og lidelsen peker frem mot noe, mot ekstase mot fullendelse mot drømmer som skal gå i oppfyllelse. Lidelsen og lengselen gjør gleden enda større! Dette vil jeg at guttene mine skal få erfare. Holder man med de som til enhver tid er øverst på tabellen får man ikke ta del i ekstasen og gleden når seieren er et faktum. Etter at Brann vant den norske serien i 2007 minket interessen rundt laget i Bergen, lengselen var borte. I år har lengselen kommet tilbake til Brann stadion.

En pave sa en gang at «av alle uviktige ting er fotball det viktigste». Jeg er uenig i denne påstanden. For vi som kjenner at tårene presser på og at hårene reiser seg på ryggen når You never walk alone runger utover The Kop er fotball viktig. For fotball handler om kjærlighet, trofasthet og lengsel for alle oss som har valgt et lag. Jeg sier som Bill Shankly: …..«det er langt viktigere enn som så…»

Reklamer

When you walk alone

Jeg sitter på jobb, har masse jeg skulle hatt gjort men klarer ikke foreta meg noe. Arbeidsgleden og overskuddet som har båret meg frem de siste ukene er borte. I natt sov jeg lite og urolig. Jeg er trett, frustrert og oppriktig lei meg. Bilde av Gerrard som sklir virker å være limt til netthinnen, jeg blir ikke kvitt det, det rir meg som en mare, det hjemsøker meg og blir bare avløst av en ekstatisk Mourinho som slår som besatt på sitt hjerte av stein og skriker mot sine egne. Jeg har kone, barn og Jesus, det er mange ting som er viktigere enn fotball, skuffelsen, sinne, frustrasjonen, sorgen alt sitter der likefullt.

Sklir

Siden vi slo Fulham begynte et håp og spire inni meg, et håp om gull, et håp om oppreisning etter år med ydmykelser og nederlag. Denne troen på størrelse med et sennespsfrø har vokst seg til et tre som har strakt sine greiner utover Norge og hele verden, en skare av håpefulle har i løpet av våren fått troen på at det virkelig kan skje, i år. Håpet vårt har blitt legemliggjort gjennom vår trofaste leder det siste tiåret. Steven Gerrard har vært en åpenbaring i sin nye dype rolle på midtbanen. Derfra har han ledet sine disipler med kløkt, tålmodighet og dristighet. Han har vært som de gamle generaler som de store ledere fordi han har stått fremst i frontlinjen han har ledet med sitt eksempel. På sidelinjen har Brendan Rodgers gitt sine instruksjoner og oppmuntringer. Som en far har han gitt spillerne trygghet og frihet, de har sprudlet denne våren, fra den enkle lokale backen John Flanagan til superstjernen Suarez. De har gjort Rodgers ideer levende og satt sitt personlige stempel på en fotball jeg ikke har sett maken til i mitt liv som Liverpool supporter. De har gitt oss gleden tilbake «we had Heighway on the wing, we had dreams and song to sing» har blitt til presens og Sterling.

Believe

Transformasjonen har vært bemerkelsesverdig lite avhengig av penger. Foruten Mignolet og Sakho er laget det samme som karret seg til en syvendeplass ifjor, Alberto, Aspas og Moses har vært haleheng. Det har vært fortellingen om Askeladden som nedkjempet ikke ett men to kapitaltroll inntil igår.

Money

Allerede etter ett og ett halvt minutt kunne vi se konturene av kampforløpet. Mark Schwarzer,  Cæsar Azpilicueta og Ashley Cole tok seg fryktelig god tid. Chelsea klarte det ingen andre med unntak av Southampton har klart denne sesongen nemlig å motstå stormløpet. De brukte minutter på innkast og utspark, Liverpool klarte ikke drive opp tempoet, de fant ikke rytmen, de løp for hente ballen til Cole og Schwarzer som skulle sparke ut eller kaste inn. På sidelinjen stod en fornøyd Mourinho og betraktet klokka som nærmet seg halvtimen. Ute på gressmatten løp en tålmodig Mark Atkinson, han lot kynismen vinne, å bevisst hale ut tiden er regelbrudd, det er også brudd på fairplay, Atkinsons sanksjon var å vifte med klokka, resultatet ble tre minutter tillegg i først og fire på slutten av kampen.

Mark_atkinson

0-0 hadde vært et utmerket resultat for oss. Hele omgangen var Gerrard brilliant han vant baller og vendte spillet tålmodig og profesjonell. Et fatalt øyeblikk endrer alt, og Chelsea er foran, frustrasjonen og sinnet pulserer i hele kroppen mens Ba kneler foran sine egne fans. Gerrard henter ballen og marsjerer tappert mot midtsirkelen, jeg har lyst til å gråte, den største for meg som ikke fikk oppleve Dalglish, har nettopp pulverisert sin egen drøm. The Kop svarer med å hylle sin kaptein men det hjelper ikke, Gerrard går sønderknust i garderoben, lederen som oppildnet sine medspillere etter City kampen med en profeti han selv har gjort til skamme, det er fortvilende.

Gerrard

Andre omgang blir en ren lidelse der alle forutanelser blir bekreftet.En tydelig preget Gerrard prøver og prøver i andre omgang men skuddene går utenfor, blir blokkert eller plukket opp av en 41 år gammel australiener. Også den upressede headingen fra 9 meter går i klypene, det vil seg ikke.  Mourinhos menn forsvarer seg godt, de ligger konstant med 10 mann bak ballen, bare Ba jager litt lenger fremme. Liverpoolspillerne blir mer og mer frustrerte de går opp for dem hva som er i ferd med å skje. Ikke siden Inter på 60-tallet har vi sett en slik perfeksjonert kynisme. Matic, Cole og den nye tsjekkeren leverer ett forsvar spill som trolig gir Drillo en følelse av at noe tross alt må være hellig. For første gang denne sesongen møter Liverpool ett forsvar som for dem virker å være ugjennomtrengelig. Når sluttsignaler lyder går de duknakket i garderoben, mens ett tappert The Kop synger salmen som vi alle kan. You`ll never walk alone runger på stadion, nede på gressmatta går allikevel en mann som føler seg mutters alene, klapp på skulderen og oppmuntrende ord hjelper ikke denne ettermiddagen, Steven Gerrard er ensom midt i en folkemasse på 40 000 som elsker ham. Gerrard får erfare sannheten vi alle innerst inne kjenner, noen ganger går vi faktisk alene. Bilde skjærer i hjertet, eldstemann på snart sju skjønner at dette er trist, kona mi får også vondt av denne lokale helten som nesten vant prinsessen og halve kongeriket.

Inter

Etterpå blir det vanskelig å snakke, ungenes mas blir bare en vak tåke. Det er verre en Cantonas scoring i 96, det er verre enn Mersons i 91 og Cechs redning for to år siden. Å tape for Ferguson og Graham var grusomt men det var managere med verdier og noen prinsipper. Ferguson ville aldri tillatt sine spillere det Chelsea spillerne ble oppfordret til igår. Måten alt skjer på igår gjør tapet til det verste i min tid som Liverpoolsupporter. Det føles så urettferdig, det føles som om det destruktive tok kvelertak på det konstruktive som om mørket atter en gang kvalte lyset.

Cantona

På Barcelonas sesongbilletter kan man lese «velkommen til lidelsen», vi som har vært liverpoolsupportere en stund vet etterhvert hva dette innebærer. Brendan Rodgers og hans spillere har all grunn til å være stolte av det de har levert denne sesongen uansett hvordan det går i de neste kampene. For min del er imidlertid synet av en Vincent Kompany med Premier League trofeet hevet med vi noen fattige mål bak, nærmest uutholdelig. At Stevens Gerrards manglende fotfeste skulle bli avgjørende i et av de mest spennende drama i engelsk fotball er ikke annet enn utrolig bittert og trist. Idag sørger jeg over mannen som har gledet oss så mange ganger, jeg håper inderlig at du får din revansj!

Gerrard_2

Fotball – linja i England, del 2

I skrivende stund sitter jeg i hotellobbyen på Countryhouse hotel like utenfor Manchester, stemningen er rolig og våre folk ser godt fornøyde ut. En flott tur nærmer seg slutten. Igår var en stor dag for mange av oss, særlig for vi som er glade i Liverpool. Etter frokosten der noen igjen forsov seg (igjen to egersundere innblandet, en Eiger og en EIK spiller) satte vi kursen mot byen med musikk og fotball som sine eksportprodukter. Alf Ingve Berntsen som kan fikse det meste hadde ordnet med besøk på Liverpool academy i Kirkby.

Vi fikk komme inn i selve hjertet på akademiet.

Vi fikk komme inn i selve hjertet på akademiet.

Phil Roscoe som er sjefen for education and welfare møtte oss og snakket om hverdagen til de som er en del av Liverpools academy. Roscoe fortalte om en travel hverdag med høye sportslige og akademiske krav. Nåløyet for å komme seg inn på førstelaget er ekstremt trangt, ca 1 % av de som går her klarer å bli profesjonelle. For Liverpool er det viktig å gi den enkelte en ballast som gir dem gode muligheter selv om de ikke blir profesjonelle fotballspillere. Videre orienterte Roscoe om hvilke kriterier akademiet la vekt på i utvelgelsesprosessen og understreket spesielt viktigheten av hurtighet. Roscoe mente at fortellingene om spillere som har gitt blaffen i skole og livvstil og likevel lyktes er forbi, det vil i fremtiden ifølge Roscoe bli langt færre Paul Gascoignes. Roscoe fortalte at de beste spillerne på akademiet som oftest også var gode studenter og dro frem den siste debutanten Jerome Sinclair som et eksempel.

Roscoe leser opp for oss hvem som skal starte for akademiet mot Stoke.

Roscoe leser opp for oss hvem som skal starte for akademiet mot Stoke.

Etter en spørsmålsrunde gikk vi ut for å se Liverpools håpefulle mot Stokes unggutter. Vi fikk se flere gode spillere og et Liverpool lag som scoret to mål før vi måtte gå i pausen. Det var flere spillere som imponerte oss foruten Jerome Sinclair som allerede har debutert, og Harry Wilson som debuterte for Wales A-lag sist så Pedro Chirivella bra ut. Pedro er nylig hentet fra Barcelona og er kaptein på Spanias U17 landslag. Pedro hadde gode 1 touch og var veldig flink til å orientere seg i forkant. Undertegnede likte også det han så av Conor Randall som for anledningen spilte høyreback og var kaptein, Alfi var derimot ikke særlig imponert av denne lokale unggutten.

En fin dag for fotball som Arne Scheie ville ha sagt det.

En fin dag for fotball som Arne Scheie ville ha sagt det.

Noen gutter traff på en hyggelig Jamie Carragher men guttene ble så forfjamset at de ikke klarte noe annet enn å hilse. Carragher spurte om de hadde sett Alf Ingve Berntsen ettersom han ville ta ett bilde med den legendariske læreren men guttene hadde dessverre mistet munn og mæle. Etter en god 1 omgang av Liverpool guttene hvor Jerome Sinclair scoret ett av målene gikk vi mot bussen, Anfield neste.

En halvtime etterpå satt vi på The Sandon og koste oss med god mat. Midt i måltidet kom Phil Neal bort til bordene våre. Legenden med 4 europacuptitler og flere ligamesterskap var i særdeles godt humør. Humøret ble ikke dårligere når Alfi og Phil begynte å mimre tilbake til en fotballskole sent på 70-tallet der Alfi selv var en av de håpefulle. Phil fant godt ut av det med elevene og ble rask en favoritt.

To gladlakser!

To gladlakser!

Etter Neal seansen ruslet vi bort til fotballens vugge, nå var vi klar for skikkelig fotball. Utenfor Anfield hersket en stemning av forventning og optimisme, kanskje er den sovende bjørnen i ferd i våkne. Mange forsvant inn i supporterbutikken hvor de forhåpentligvis la igjen en del pund til den gode sak. Vel inne på stadion lettet skydekket og verden var et godt sted å være.

To fornøyde lærere.

To fornøyde lærere.

Etter oppvarming og ett minutts stillhet var vi klare for You never walk alone. 45 tusen synger seg og hårene på ryggen reiser seg. Vi er blant likesinnede, vi stemmer i og kjenner at vi er del av noe som er større enn oss selv. Dette er noe annet enn Glory, glory ……….dette er håp, det er lidelse, det er drømmer, det er identitet, det er røtter som stikker dypere enn alle lommebøker, dette er Liverpool, welcome to the real thing!

Høytid

Høytid

Visst hadde vi forventninger, men den omgangen Liverpool leverte de kommende 45 minuttene overgikk det de fleste av oss drømte om. Vi fikk se ett lag som spilte pasninger på 1 touch i et forrykende tempo og produserte sjanser på løpende bånd. Anført av en opplagt Steven Gerrard styrte Liverpool kampen fra første minutt. Til tider minnet spillet et sirkusshow. Spillere som Suarez, Sturridge og Cautinho drev motstanderne sine til vanvidd. Når disse i tillegg ble balansert av hardtarbeidende Jordan Henderson og Lucas Leiva ble resultatet deretter. Fulham spillerne gikk motløse til pause med tre i sekken. Ett selvmål, ett av Skertl og ett av trollmannen Luis Suarez. Spillet var av godt gammeldags Liverpool merke, pass and move with vision and purpose.

Imponerte elever.

Imponerte elever.

Andre omgang begynte som den første med ett massivt Liverpool press. Etter ca ti minutter var Suarez frempå igjen og la på til fire null mot ett jublende The Kop. Utover i omgangen valgte Liverpool å gi flere spillere sjansen og tok ut Gerrard etter litt over en time til stående applaus fra 45 000. Da dommeren låste tuslet vi glade og fornøyde mot Sandon igjen.Etter litt te og kake, satte vi oss igjen i bussen og satte kursen for Manchester. Gard Erik Ege vant kamp tipset og kunne innkassere 28 pund for 4-0 tipset sitt. På hjemturen fikk vi klare signal på at en del elever virkelig begynner å merke kjøret.

Vebjørn drømmer om flere Suarez mål.

Vebjørn drømmer om flere Suarez mål.

Vel hjemme på hotellet var vi klar for nok en middag og en ny runde med quiz. Igjen ble det høy temperatur der spesielt Gard Erik Ege utmerket seg ved en anledning. Klokka 23.00 var de aller fleste ikveld forhåpentligvis mette på livet.

Hvor mange klarer du?

Hvor mange klarer du?

Idag var vi igjen tidlig på beina, frokosten ble fortært kl 08.00. Jeg merker for min del at egg og bacon var bedre første dagen men for all del. Etter frokosten la vi i vei mot Sunderland, nå ventet en tur på tre timer, destinasjon Stadium og Light, Sunderland-Man City. Arbeiderne fra den gamle gruvebyen mot den nyrike araber okkuperte Manchester klubben. Etter ankomst stod supporter butikken først på programmet. Rimelige priser gjorde sitt til at det også ble lagt igjen noen pund her også.

Enda ei drakt i samlingen til Erga og Leidland.

Enda ei drakt i samlingen til Erga og Leidland.

Etter innkjøpene var vi klare for kamp. Etter nok ett minutts stillhet for de mange britiske soldatene som falt under 1 verdenskrig var vi klare igjen. Vi hadde plasser helt nede på rad fem og kunne nyte spillerne på nært hold. Sunderland åpnet bra og scoret midtveis i første omgang noe som gjorde stemningen elektrisk. Sunderland er en by med masse arbeidsledighet og en del sosiale utfordringer, Margareth Thatcher er igjen populær dame her oppe i nord, da er det viktig at fotballaget kan forsyne innbyggerne med oppmuntringer. Vi forstod tidlig at Sunderland spillerne skulle gjøre det som stod i deres makt for å gjøre nettopp det.

Nasri på nært hold.

Nasri på nært hold.

Kampen ble etter hvert ett strålende eksempel på innsats og oppofrelse. Sunderland spillerne løp for hverandre og ble oppmuntret av et nærmest fanatisk hjemmepublikum. Blaserte city stjerner maktet ikke å skape allverden og ble gang på gang stoppet av to tidligere United stoppere, Wes Brown og John O`Shea. I tillegg til stopperne imponerte Sebastian Larsson med utrettelig jobbing og lynvingen Adam Johnson. Da dommeren blåste for full tid eksploderte stadion og lærere og elever fra Bryne VGS kunne trygt konstatere at dette var verdt den lange bussturen. Outsideren hadde slått favoritten, Robin Hood hadde igjen lurt den pengegriske Prins Johan, dette var ett episk drama akkurat som vi liker det.

Elever

Sunderland har en ny og moderne stadion med en kapasitet på 50000

Sunderland har en ny og moderne stadion med en kapasitet på 50000

For disse karene blir mandagen noe lettere.

For disse karene blir mandagen noe lettere.

Etter kampen ble det ny lang busstur.Markus Lund innkasserte premien på 29 pund for sitt 1-0 tips. Vel fremme på hotellet var bordet dekket og middagen klar.

Mari2Etter middagen var det klart for å annonsere turens quizvinnere. Vinnerne fikk flotte premier for velfortjent innsats. Avslutningsvis ble det avholdt en individuell konkurranse.

Vinnerlaget.

Vinnerlaget.

 

Vinneren

Vinneren

I dette øyeblikk går Alfi og legger seg, elevene har tatt kvelden og siste kveld på Countryhouse hotel er ett faktum. Imorgen reiser vi hjem til vårt kjære Norge men skal først innom ærverdige Windsor. Det har vært en kjempetur for lærere og elever. Foruten opplevelser og konsum tror jeg også mange har lært mye. Å bo og reise sammen gjør noe med miljøet og relasjonene. Jeg håper mange har fått utvide sine horisonter og lært litt mer om seg selv, sine medelever og om ett nytt land og en ny kultur. Vi lærere kan nesten ikke få skrytt nok av elevene, det har vært en fryd å være sammen med så flotte ungdommer. Bussjåføren Paul var oppriktig imponert over elevene våre og sa at han skulle ønske at flere ungdommer var som våre. Jeg for min del vil berømme Arne og Alfi for upaklagelig planlegging. De har satt sammen et variert og innholdsrikt turprogram. Ekstra kred til Alfi som har ordnet med kampbiletter til attraktive PL kamper, noe som ikke er lett når en gruppe på 40 skal sitte samlet. Jeg synes elevene har fått veldig mye for pengene og håper denne turen vil bli ett minne for resten av livet. Avslutningsvis vil jeg avslutte med noen ord av den legendariske Kevin Keegan som jeg bet meg merke i da vi besøkte akademiet.

KeeganKeegans ord synes jeg oppsummerer disse to siste dagene på en utmerket måte, over og ut, snakkes om ett døgn.

Tro, håp og kjærlighet

For litt over 20 år siden gikk jeg inn i et slags merkelig forhold. Et avstandsforhold. Jeg fikk en relasjon til noe, en relasjon som ble sterkere og sterkere. Det er merkelig å bli glad i noe som er langt unna. Tusenvis av nordmenn lever i et slitesterkt forhold til en engelsk fotballklubb. Mange av oss opplever uttallige nedturer, men forholdet består. Norske menns forhold til engelske fotballklubber et motsatsen til moderne norske ekteskap.

Liverpool city

Jeg tilhører en skare av lengtende. Vi lengter etter gjennopprettelsen. Vi er som sårede dyr, vi har gått krumbøyd ganske lenge nå. Vi tviholder på en svunnen tid og lever og ånder for nostalgien. Vi har smakt på noe fantastisk som vi ikke lenger har tilgang på. Vårt varemerke, vårt image har blitt noen andres.  Til tider er vi bitre og nesten hatefulle, vi lengter sårt etter den dagen alle united flir skal forsvinne som dugg for solen for en stund. Noen av oss ser på bilder og leser om kamper og øyeblikk vi selv ikke fikk oppleve. Vi leser om Keegan, Heighway, Neal, Kennedybrødrene, Clemence, Hughes, Smith, Thompson, Lee, Case, Callaghan, Souness den undervurderte men eminente McDermott og selvsagt kongen Kenny Dalglish. Vi ser Kennedy skyte fra død vinkel mot Real Madrid på Wembley, vi ser den avskrevne Tommy Smith stige til værs og stange inn spikeren i kista mot Allan Simonsen og Berti Vogts. Vi har tårer i øynene. Tenk om  bare vi hadde levd da. Vi er Liverpoolsupportere.

Terry McDermott

Jeg vokste opp i et nabolag der det meste handlet om fotball og der Liverpool ble laget til de fleste av oss. Grunnene til nettopp det er nok mange. Den viktigste faktoren i mitt nabolag var at daværende ungkar og fotball entusiast og eier av et skysport piratkort Kjell Åvendal, nå gift tobarnsfar og primus motor i EIK var nettopp Liverpool supporter. En annen særdeles viktig faktor var at Liverpool var veldig gode på slutten av 80 – tallet. Vi hadde ingen betenkeligheter med å gi oss hen til den skitne og fattige byen med med det fantastiske fotballaget. Vi var overbevist om at vi skulle leve lykkelig alle våre dager…Vi tok feil, skammelig feil.

Nabolaget på fotballtur til England

Nabolaget på fotballtur til England

Jeg vil i det følgende gjøre rede for et ekteskap som har hatt flere vonde enn gode dager. Nabolaget på fotballtur til England Den første Liverpool kampen jeg husker noe fra er FA – cupfinalen mot Everton i 1989. Den hjemvendte sønnen Ian Rush ordnet 3-2 sier etter ekstraomganger og guttene fra merseyside kunne avslutte et mørkt kapittel i klubbens historie med et bredt smil om munnen.  John Barnes, Peter Beardsley, Ian Rush og alle de andre gjorde sitt til etableringen av et kjærlighetsforhold. Etter litt om og men kunne jeg stolt entre naturgressbanen rett over veien der vi bodde i en vaskeekte Liverpool drakt. Liverpool var best i England og vi var ovebevist om at de hadde vært best i Europa også hvis de bare hadde fått lov til å delta.

Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter!

Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter!

Året etter Hillsborough ble et jubelår. Liverpool vant ligaen foran Aston Villa, vi hadde verdens beste angrepsspiller i John Barnes og den beste manageren i Kenny Dalglish, stjernene glimtet i horisonten. Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter! 1991 ble vendepunktet for oss og Liverpool FC. En sliten Kenny Dalglish trakk seg som trener etter årskiftet og et Arsenal med et forsvar og en keeper som aldri slapp inn mål vant serien komfortabelt. Den forferdelig George Graham som hadde sørget for det unevnelige to år i forveien hadde gjort det igjen, men denne gangen var det ikke uflaks og udyktighet som gjorde at seieren glapp, vi tapte for et badre lag som slo oss både hjemme og borte den sesongen. Adams og hans medhjelpere Bould, Dixon, Winterburn og Seaman gav mange av oss utallige mareritt. Sjefen for «the fabulous four» Selv om klubben gjorde alt for å overtale Dalglish til å fortsette sa skotten takk for seg, hva nå?

Sjefen for "the fabulous four"

Sjefen for «the fabulous four»

Svaret ble en annen skotte. Han var selve personifiseringen av suksess i britisk fotball. Vinner av ligaen, FA cupen, ligacupen, serivennercupen, han var sågar en av de få briter som lyktes på kontinentet. Som trener hadde han vært en umiddelbar suksess. Graeme Souness virket som det opplagte valg. Midtbanestrategen som hadde styrt Liverpool med jernneve i klubbens kanskje mest suksessrike periode. Dette måtte jo bli bra.

Suksessen

Suksessen

Souness ble alt annet enn bra. Vi sperret opp øyenbrynene da han solgte Beardsley til Everton for småpenger. Inn kom Jimmy Carter, Mark Walters, Mark Wright og Dean Saunders. Senere ble Staunton og Houghton solgt til Aston Villa, McMahon forsvant til City. Inn kom Liverpooldødaren Michael Thomas. 92 ble et trist år for klubben. For første gang på en mannsalder var klubben totalt utenfor gullkampen. John Barnes gikk skadet og Dean Saunders som ble hentet for 2.9 mill pund og ny overgangsrekord slet med å score. Souness fikk hjerteproblemer og kontroversielle episoder som gikk på privatliv og lederstil lakk ut i pressen. Redningen ble noen nye unggutter som så ut til å bli bra. Jamie Redknapp, Don Hutchison og Steve McManaman gjorde sitt til at vi hadde troen på at ting skulle gå bedre året etter. Seier i FA cupfinalen der McManaman var best bidro til at optimismen steg ytterligere.

Don Hutchinson pisset i et galss for mye og forsvant dessverre raskt ut dørene

Don Hutchinson pisset i et galss for mye og forsvant dessverre raskt ut dørene

Souness slo overgangsrekord også året etter da han hentet Paul Stewart fra Spurs for 2.5 mill pund,(den dyreste midtbanespiler noensinne da) dette var mannen som skulle erstatte McMahon. David James ble hentet fra Watford, han skulle erstatte en aldrende Grobbelaar. Det ble et fryktelig år. Ingen trofeer og ute av tetkampen lenge før jul. Beardsley scoret jevnt og trutt i Everton, Houghton og Staunton storspilte i Aston Villa som ble nr 2 og McMahon styrte midtbanen i City. Det verste var imidlertid at Manchester United storklubben med all bomkjøpene og alt støyet som aldri lyktes faktisk hadde lyktes. Med en streng skotte bak roret hadde vi kjent pusten i nakken en stund. Seier i FA cupen i 90 og cupvinnercupen i 91 hadde gitt oss noen signaler på hva som var i vente, andreplassen i 92 bak Leeds bare bekreftet frykten. Nå var den et faktum, nå var det Uniteds tur til å ta frem gliset. Vi med Candy drakter måtte bare svelge stoltheten og vente på neste år.

Stewart var et verre kjøp en Kozma og Piechnik, han kostet så mye mer.

Stewart var et verre kjøp en Kozma og Piechnik, han kostet så mye mer.

94 ble Souness sitt siste år i klubben. Carlsberg, Ruddock, Dicks og Clough kunne ikke rede regimet og klubben så seg nytt til å gjøre noe de ikke hadde gjort på lenge nemlig å tvinge Souness til å forlate sin post. I Blackburn satt en spent Kenny Dalglish og ventet på telefon fra klubben i hans hjerte, men ingen telefon kom. Valget falt på et annet «boot room» medlem   Roy Evans. Ikke spennende tenkte vi men kanskje rett.

Dicks konkurrerte med Mølby når det gjaldt antall kilo

Dicks konkurrerte med Mølby når det gjaldt antall kilo

Liverpool ble bedre under Evans og spilte til tider veldig god fotball. Barnes ble aldri den samme etter skaden og ble flyttet inn sentralt hvor han fikk en ny vår. Redknapp, McManaman, Jones og James ble bare bedre og bedre. Det beste av alt var imidlertid den loklale sensasjonen Robbie Fowler her hadde vi en spiller som kunne overgå Rush. To åpenbaringer i rødt, som antagelig var litt for glade i det gode liv. Vi hadde mange gode spillere under Evans som gav oss noen fine opplevelser. Spesielt godt husker jeg 4-3 kampene mot Newcastle. Dessverre er det nedturene jeg husker best, tapet i FA cup finalen mot United i 96, tapene mot Cowentry, Wimbledon, Southampton og alle de andre lagene vi måtte slå for å hjenge med erkefienden litt lenger nord. Evans ble en nesten figur.

Evans likte godt nordmenn og hentet Kvarme, Kippe og Leo, sistnevnte måtte han forsvare ovenfor en rasende Steinar Bjørnstøl på Stedet i Oslo.

Evans likte godt nordmenn og hentet Kvarme, Kippe og Leo, sistnevnte måtte han forsvare ovenfor en rasende Steinar Bjørnstøl på Stedet i Oslo.

Det ble en ligacuptriumf i 95 men det var for magert. Det ble for mange nestenkjøp. Babb, Scales, Collymore, Berger, Murphy og McAteer. Den spennende 3-5-2 formasjonen med vingbacker var ikke så spennende lenger. Gutta ble kalt for Spice boys, hadde Evans stor nok innflytelse i spillergruppa? Vi var usikre.

Collymore var god sammen med Fowler, pengene fikk vi også tilbake da han gikk.

Collymore var god sammen med Fowler, pengene fikk vi også tilbake da han gikk.

Motparten i nord virket å ha full kontroll. Mens Liverpool hadde hentet Stewart hadde Ferguson hentet Cantona for halve prisen. Ungutter som Giggs og Sharpe bel holdt i sjakk med jerndisiplin lokomotivet, hadde høy fart og durte over Liverpools hvite dresser i 96. Det opplevdes smertefullt. Når skal dette snu? Lurte vi.

The Spice boys

The Spice boys

Klubben hentet inn Gerard Houllier fra Frankrike. Det var nye impulser vi trengte. Houllier fortrengte raskt gentlemannen Evans som forsvant ut bakdøra. Nå skulle det bli andre boller. Inn kom nye krav til holdninger, livsstil og seriøsitet, var det ikke dette klubben trengte? Houllier ble noe som lignet en suksess. Gapet frem til United og etterhvert Arsenal som hadde fått en ny renessanse under Wenger ble stadig kortere. Spillere som Hypia, Westerveld, Babbel, Hamann og Smicer gav oss håp om bedre tider. I tillegg kom en ny generasjon spillere opp fra egne rekker, Owen, Carragher, Matteo og Gerrard dette så lovende ut.

Aldri har jeg hatt større forhåpninger til en spiller.

Aldri har jeg hatt større forhåpninger til en spiller.

Det toppet seg i 2001. Liverpool vant FA cup finalen mot Arsenal etter et fantastisk Owen comeback. I Ligacupen slo vi såvidt Birmingham etter straffer der Fowler hadde gitt oss ledelsen med en fantastisk volley. Høydepunktet var finalen mot Alaves på Vestfallen i Dortmund, der gode gamle Gary McAllister avgjorde like før slutt i andre ekstraomgang, 4-3. Jeg gikk amok sammen med Lars Petter Hansen og Jørgen Pettersen oppe i tredje etasje i det gamle klubbhuset til Fredrikstad, det var uforglemmelig, neste år skulle ligagullet vinnes. I ligaen gjorde vi det bedre og bedre og sikret oss Champions league etter en spennende duell med Leeds. McAllisters overtidsscoring mot Everton må også nevnes, frisparket fra 50 meter snek seg inn bak Paul Gerrard og vi trodde ikke våre egne øyne. Var vi i ferd med å bli som rivalen lenger nord? Var Houllier vår Messias?

Et radarpar vi ble glad i.

Et radarpar vi ble glad i.

Houllier fikk hjerteinfarkt og vår gamle helt Phil Thompson tok over for en periode. Det endte med andreplass og kvartfinale i champions league. Houllier var tilbake på våren og sikret en god innspurt. Neste år….. Phil Thompson ble sparket ut av klubben av Souness, plutselig var han manager. Houllier mistet grepet, han mistet teften. Riise var bra, Heskey var middels, Owen forsvant, Fowler hadde forsvunnet. Houllier trodde svaret hans lå i Afrika og Frankrike. Over 500 millioner ble brukt på Cisse, Diouf, Diao, Pongolle, Le Tallec og Bruno Cherou. I tillegg viste det seg at Harry Kewell mistet alt av kvaliteter så fort han entret Anfield. Det endte med 5 plass og Houllier forsvant ut av dørene på Anfield med plasseringene 5,4,3,2,5. Vi var gode men ikke gode nok. Den litt defensive kontringsfotballen til Houllier basert på et solid forsvarspill og en stor sterk spiss ble for forutsigbart spesielt når vi havnet under.

Et grusomt kjøp.

Et grusomt kjøp.

Inn i manesjen kom en av verdens mest etterspurte trenere, Rafael Benitez. Benitez overtok en stall over middagshøyden. Spanjolen hentet andre spanjoler, inn kom Garcia, Nunez, Alonso og etterhvert Reina, bare Nunez var bom. Den første sesongen ble en cupsesong, det ble tap i ligacupfinalen mot Chelsea, men hele sesongen ble en gigantsuksess takket være et fantastisk eventyr i Champions league som kuliminerte med en kamp jeg rangerer som den største og vikitigste i min tid som Liverpoolsupporter.   Liverpool var igjen best i europa på et vis. Vi hadde fem nå, for første gang på mange år kunne vi gå med hodet hevet. At Benitez vant champions league med spillere som Kewell, Traore, Riise, Finnan og Baros i startoppstillingen er for meg en liten sensasjon. Finnan og Riise gjorde jobben sin og vel så det på Anfield, men champions league vinnere…. Benitez gav oss håp om bedre tider. Han viste i pausen i Istanbul at han hadde spennende egenskaper, Hamann og Smicer snudde finalen, når ting ser håpløst ut trenger en en tysker. Nå skulle det bare gå en vei. Neste år kunne mannen som hadde sittet på sidelinjen i finalen brukes, Morientes skulle ta opp arven etter Owen og Fowler.

Gerrard bidro sterkt til triumfen captain fantastic rager høyt på min liste over de beste gjennom tidene.

Gerrard bidro sterkt til triumfen captain fantastic rager høyt på min liste over de beste gjennom tidene.

Benitez så raskt at Morientes var over middagshøyden sammen med mange andre. Benitez kastet et halvt lag på sjøen og den spanske revolusjon fortsatte. Inn kom Torres, Kuyt, Arbeloa, Agger, Mascherano, Liverpool ble bedre og bedre. Liverpool vant FA cupfinalen i 2006 og var igjen i champions leauge finalen i 2007, nå gjenstod bare ligaen. Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford! I 2008 skulle Liverpool ha vunnet ligaen for første gang siden 1990. 25 seire, 11 uavgjort og bare to tap og 86 poeng burde vært mer enn nok til å vinne. Verken Kenny Dalglish eller Bill Shankly kan vise til en lignende sesong.

Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford!

Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford!

Liverpool spilte fantastisk fotball og knuste seriemester United 4-1 på deres egen hjemmebane. Torres var sammen med Gerrard to av europas beste angrepsspillere. Alonso og Mascherano utgjorde en fantastisk midtbane, Benayoun var et friskt pust. Det var bare et problem, Ferguson og United var enda bedre. Da alt stod og vippet kastet Ferguson inn en vi aldri har hørt om verken før eller siden. Macheda ordnet ligagullet og skotten kunne smile og gumle videre på tyggegummien sin. Uavgjorte kamper mot Hull, Stoke og Fulham hjemme gjorde irritasjonen uutholdelig, vi hadde sjansen men rotet den bort, dette året var vi best. Perioden uten Torres og Gerrard på nyåret ble utslagsgivende.

En stor manager og en fantastisk spiller

En stor manager og en fantastisk spiller

Det gikk med Benitez som med Houllier, så langt men ikke lenger. Det året vi skulle klatre helt til topps gikk det meste galt. Alonso tok med seg Arbeloa og forsvant til Real Madrid takket være en idiotisk flørt med middelmådige Gareth Barry. Mascherano forsvant til Barcelona, vi stod igjen uten hjerte i laget. Benitez mistet grepet. Han snakket mer om eierne og andre managere enn om fotball. Glenn Johnson og Aquilaini ble hentet inn for svimlende 40 mill pund, Johnson trengte tid, Aquilaini ble en gedigen flopp. Liverpool endte på 6 plass og Benitez tok turen til Inter Milan, vi fikk en tidligere Viking trener som erstatter.

Ingen har ennå klart å erstatte maestroen.

Ingen har ennå klart å erstatte maestroen.

Hodgson ble et offer for ren inkompetanse. Hodgsons fotball brøt med alt Liverpool stod for og den dyktige engelskmannen forsvant ut dørene etter jul. Inn kom frelseren, kongen, mannen som hadde ventet på denne muligheten siden han satt sommeren 1991 nede i Florida og angret på at han hadde sagt opp. 20 år med uforrettet sak. Nå var han tilbake, nå skulle alt snu, ingen kunne regissert dette bedre, The Second Coming.

Et ekteskap som aldri kunne fungere.

Et ekteskap som aldri kunne fungere.

Kenny Dalglish begynte bra. Liverpool begynte å vinne kamper, Anfield ble en festning igjen, bare United og Chelsea var bedre enn Liverpool våren 2011. Torres ble solgt for svimlende 50 mill pund, men mange mistet besinnelsen denne kvelden kanskje også kongen selv. Istedet for å sondere markedet og vente til sommeren slo Liverpool umiddelbart til. Det endte med 35 mill pund for en spiller som nå er utlånt til West Ham. Det andre kjøpet er idag en av verdens giftigste angripere Luis Suarez. Sesongen endte trofeløst og nok en gang utenfor champions league kvalifisering.

Det begynte bra...

Det begynte bra…

Dalglish handlet. Henderson 16 mill pund, Downing 19 mill pund, Enrique 6 mill pund og Adam 6 mill pund. Disse bomkjøpene i tillegg til Carroll kostet trolig Dalglish jobben. Seier i ligacupen og et surt tap i FA cupfinalen ble for magert. Håndteringen av Suarez saken hjelp heller ikke på. «Its just Kenny now» svarte Dalglish på Carraghers spørsmål før han satte seg på flyet til USA for å få sparken. Det var til å gråte over. Dalglish var sannsynligvis borte for godt, klubben var eid av amerikanere.

Waste of money

Waste of money

Nå har vi en nord ire ved roret. Brendan Rodgers virker å være en sympatisk og intelligent fyr med masse fotballkunnskap. Han ønsker en pass and move fotball, noe som er en sentral del av klubbens DNA. Det virker som om Rodgers skal få tid. Vi lengtende må igjen finne frem tuben med tålmodighet og smøre oss godt inn. Rodgers kjøper ungt og gir unge sjansen. Borrini ser ut til å bli en flopp, Sterling kan fort bli bra. Vi får håpe og tro videre.

Litt for mye avhenger av Suarez for Brendans Liverpool

Litt for mye avhenger av Suarez for Brendans Liverpool

Sist helg tapte vi mot United. Vi slo en middelmådighet sa mange av deres tilhengere. Det fikk meg til å reagere. Jeg ser ikke så mange kamper lenger, jeg reiser ikke over så ofte, jeg jubler ikke like høyt for hver scoring, men en middelmådighet, det skjærer meg inn i hjerteroten.

Kenneth

254

Livet har endret seg og jeg har verken tid eller ressurser til å følge Liverpool like tett. På tross av dette reiser hårene seg når jeg hører You`ll never walk alone runge, jeg får tårer i øynene når jeg ser Gerrard score og jeg kjenner et skremmende hat når jeg ser Fergusons seiersglis.

Hva er Stratford End og glory glory Man United sammenlignet med You`ll never walk alone og The Kop?

Hva er Stratford End og glory glory Man United sammenlignet med You`ll never walk alone og The Kop?

Ferden med Liverpool siden 1990 har vært en ferd preget av mange skuffelser og noen lysglimt. Hvert år har vi troen, dette blir vårt år sier vi. Nå sier vi det og smiler, vi vet at det ikke skjer i år heller. Det er som jødenes neste år i Jerusalem. Vi er litt som Job i det gamle testamentet til tross for ulykker og tragedier, nedturer og skuffelser, så klamrer vi oss fast. Job søkte ikke etter andre guder, vi søker ikke etter nye klubber. Vi er trofaste i tro setter vi vår lit til håpet, håpet om ligagullet.

Vi er som Carragher, lojale og trofaste. Carragher står høyt som type og spiller. Eleven Carraghers.....

Vi er som Carragher, lojale og trofaste. Carragher står høyt som type og spiller. Eleven Carraghers…..

Det går opp for meg at vi ikke trenger å gå krumbøyd. Vi er lojale, vi er de mest dedikerte fans i verden. Noen er så dedikerte at de har lest hele denne teksten. Vi har en identitet og en unik historie. Vi er utholdende, vi fremviser en tro og klamrer oss til en tro som en knapt finner på noe bedehus. Vi elsker en klubb på andre siden av nordsjøen, av en eller annen grunn bli kjærligheten sterkere og sterkere. Vi er Liverpool supportere!

Noen ganger sier bilder mer enn ord...

Noen ganger sier bilder mer enn ord…

Til slutt en sang som beskriver lengselen til håpet

Outside the Shankly Gates
I heard a Kopite calling
Shankly, they have taken you away
But you left the great eleven
Just before you went to heaven
The Redmen are still playing the same way

All round the fields of Anfield Road
Where once we watched the King Kenny play
Stevie Heighway on the wing
We had dreams and songs to sing
Of the glory, round the Fields of Anfield Road

Outside the Paisley Gates
I heard a Kopite calling
Paisley, they have taken you away
But you left the great eleven
Back in Rome in 77
And the Redmen are still playing the same way

All round the fields of Anfield Road
Where once we watched the King Kenny play (and could he play!)
Stevie Heighway on the wing
We had dreams and songs to sing
Of the glory, round the Fields of Anfield Road

CM og FM

Fredag hadde vi besøk av et nabopar. Etter en stund fant vi som var hankjønn i rommet ut at vi hadde noe felles. Det vi hadde felles var et nært forhold til to forkortelser nemlig CM og FM. Disse forkortelsene står for Championship manager som senere ble til Football manager. Det ble mimring rundt spillere, formasjoner og triumfer. Dagen etterpå gikk jeg inn i appstore og søkte på Football Manager, ikke så lenge senere var jeg eier av appen til den latterlige sum av 70 kr.

Football manager på IPad fungerer farlig godt. Her gjelder det å sette grenser.

Selv har jeg vært ute av CM/FM sirkuset i mange år. Jeg trodde CM/FM var et tilbakelagt stadium, det fenger ikke lenger, jeg har bedre ting å gjøre. Jeg har jo familie, jeg har jo modnet. Jeg tok feil. Etter å ha utforsket spillet i en ti minutters tid kunne jeg igjen identifisere  følelsene. Begjæret etter suksess, konkurranseinstinktet, jakten etter ligagullet. Endelig skal ligagullet tilbake til Anfield, og med meg bak roret!  Nå skal jeg vise verden! Askeladden fra Egersund skal klare det som Greame, Roy, Gerard, Rafa og Kenny ikke har klart.

CM/FM gjør drøm i våken tilstand mulig

Jeg suges inn i en en fantasiverden hvor begrensninger og problemer ikke lenger eksisterer. Mine muligheter i fotballverdenen ekspanderer noe voldsomt. Det er jo her jeg hører hjemme, nå faller jo brikkene på plass. Løgnene og drømmene skygger for virkeligheten. Det viser seg raskt at middelmådighetene Carrol, Henderson, Downing og Adam er langt bedre i FM verden enn den virkelige verden. Ligamesterskapet glipper i tredje siste serierunde,men FA cup trofeet settes inn i premieskapet på Anfield. Allerede etter andre sesong er triumfen et faktum «our bred and butter» er tilbake hvor det hører hjemme, endelig. 22 år er lang ventetid. Horder av Liverpool supportere samles utenfor Anfield, de er over seg av begeistring for denne outsideren fra steinrøysa i nord. Jeg sitter med en følelse av å ha gjort noe betydningsfullt et lite øyeblikk. Det er som om å være i en drøm som en ikke vil vekkes opp fra.

Det er godt når hardt og viktig arbeid blir satt pris på. Tillit og trygghet er viktig når en har et slikt ansvar.

Det første Championship Manager fikk jeg tak i 1994, spillet var etter mitt syn en kraftig forbedring fra The Manager og Football Crazy som jeg hadde spilt tidligere. Konseptet (du er manager for et lag i europa, setter opp laget, kjøper og selger spillere, ingenting avhenger av dine ferdigehter med joysticken for kampene er simulert) var likt men alt var bedre. Det første Championship Manager kom ut i 1992 og var utviklet av Paul og Oliver Collyer som senere var med på å etablere Sports Interactive.

Kanskje drar noen av dere kjensel på dette bildet.

Jeg spilte mitt første CM på min Amiga 5o0 med ekstra minne, ettersom spillet var «stort» tok det langt tid. Jeg husker at det tok ca 1,5 time å loade inn et nytt spill. Vi trykket på New game og gikk ut og sparket fotball, da vi kom inn igjen stod et nytt spill klart. Når en først hadde loadet inn spillet var mesteparten av ventingen unnagjort. Når spillet var igang var det mindre ventepauser, etter hver kamp måtte datamaskinen loade alle reusltatene dette tok 3-4 minutter pr kamp, men tro meg det var verdt all ventinga.

CM i de glade 90-årene

De første spillene var skjemmet av at en med enkle grep kunne oppnå stor suksess. I begynnelsen kunne en eksempelvis spille en 1-4-5 formasjon og dermed var sannsynligvis ligagullet i boks. I tillegg hadde to av de som var med på å lage spillet Mark Collis og Ferrah Orosco satt seg selv inn på  tredjedivisjonslaget Cambridge. De hadde velsignet seg selv med overdrevent gode ferdigheter. Fikk en tak i midstopperen Orosco og spissen Collis så var suksessen sikret.

Valg av formasjon kunne være avgjørende for kamputfallet

CM ble en monsterhit blant fotballgale gutter i Norge og Europa på 90-tallet. Etterhvert som datarevolusjonen skred frem ble spillene mer avanserte og realistiske. Det ble mindre og mindre venting og spillingen bare eskalerte. En hel generasjon av fotballgale gutter forsvant inn i en virtuell fotball virkelighet. Etterhvert som timene gikk og forståelsen økte ble vi alle verdens beste managere. Vi vant ligamesterskap, FA cuper, ligacuper og Champions league titler, etterhvert kunne vi også vinne VM og EM. I vår virtuelle virkelighet hadde vi makt, innflytelse, vi var berømte og fikk til stadighet annerkjennelse. Vi ble beruset av å endelig få utrette noe stort, bety en forskjell. Selvfølgelig skulle vi ønske at det hadde vært i virkeligheten, CM gav oss en god erstatning.

Vi mennesker og spesielt mange av oss menn har et dypt ønske om å gjøre noe stort, noe som blir lagt merke til, noe som gir oss annerkjennelse og respekt. Vi vil bli husket for noe, vi vil så gjerne bety noe. Et av våre dypeste behov er å bli respektert av kone, barn og medmennesker. Noen ganger havner vi på minussiden. Når det har blitt litt for mye støvssuging, bleieskift og matlaging er veien kort til drømmene. Det er her jeg mener at CM/FM treffer blink. Spillet konstruerer en kunstig virkelighet, hvor lærere, snekkere, elektrikere og politimenn kan bli verdens beste managere. Det er ikke virkelighet men det er en god erstatning. Jeg forstår mange av mine elever som forsvinner inn i World of warcraft, Call of duty og Counter Strike. I den kunstige virkeligheten betyr de noe, de nyter respekt og deres handlinger er avgjørende. Denne kunstige virkeligheten er langt mer attraktiv enn den virkelige virkeligheten, der livet gjerne kjennes tomt, det blir vanskelig å finne mening, valgene og mulighetene er så mange at en blir forvirret av mylderet, foreldre og lærere maser. Det finnes idag en horde av unge gutter som befinner seg i denne kategorien. Spillavhengighet og gaming tror jeg vil bli et massiv utfordring for vårt samfunn i årene som kommer. Det er alvorlig, det er synd, men samtidig forstår jeg hvorfor så mange havner inn i den virtuelle virkeligheten.

Et sted underveis fant jeg ut at nok var nok for min del. Jeg har sikkert brukt et tresfret antall timer på dette spillet, det meste har muligens vært bortkastet tid men ikke alt. Gjennom CM har jeg lært en hel del engelsk ord. Ord som average, salary, strained, concussion, stats og influence kom tidlig inn i mitt vokabular. Hvor mye er pund i norske kroner? Spør en som har spilt CM. Jeg har lært at suksess lønner seg mens lange tapsrekker ofte ender med sparken. Jeg har lært at når styret sier at de har full tillit kan det dagen etterpå bety sparken. Jeg har lært en hel del om økonomistyring og en hel masse om fotball. CM har fremfor alt bidratt til å bedre lesehastigheten min, og har over langt tid vært med på å forme og bedre min hukommelse.

Når en spiller CM/FM konsumerer man også store mengder informasjon som en trenger å sile for å så gjøre seg nytte av den.

I disse dager jobbes det med en bok kalt «Football manager stole my Life». Den gis ut i forbindelse med spillets 20 år jubileum. Hvor mange skilsmisser skyldes FM?37 ifølge forfatterne av denne boka. Husker du Tonton Zola Moukoko, Jason Peake, Maxim Tsigalko, Sharbel Touma eller Ole Talberg? Er du interessert i disse spørsmålene løp og kjøp!

Til slutt vil jeg sette opp mitt drømmelag iløpet av min fantasimanagerkarriere, pris har vært viktig i min vurdering:

Keeper: Michael Stensgaard

Høyreback: Mark Smith

Stopper: Richard Rufus

Stopper: Robert Page

Venstreback: Nii Lamptey

Offensiv midtbane: Tonton Zola Moukoko

Høyreving: Mads Jørgensen

Venstreving:  Kennedy Bakircioglü

Spisser: Robbie Keane, Maxim Tsigalko og Andri Sigþórsson

Jeg utfordrer de leserne av denne bloggen som har et forhold til CM/FM til å sette opp sitt drømmelag.

EIK 2012

«Av alle uviktige ting er fotball det viktigste» sa en klok pave en gang. Året 2012 er forlengst godt igang. Som vanlig er i februar, er Liverpool for lengst hektet av i kampen om det gjeveste trofeet. Storkjøpene Carrol, Downing og Henderson (ca 650 mill) er i ferd med å finne sin plass på den lange lista av dyre bomkjøp det siste tiåret. Sammen med Djibril Cisse, El Hadji Diouf, Salif Diao, Chris Kirkland, Scott Carson, Harry Kewell, Robbie Keane, Fernando Morientes, Andrea Dossena og Joe Cole og helst sikkert en en hel del andre som jeg ikke kommer på i farten danner de en dyr liste i forhold til overgangssum og ikke minst i forhold til lønn. Et plaster på såret blir det hvis jeg får se en glisende Kenny Dalglish løfte ligacup trofeet, selv om vi selvsagt hadde ønsket oss andre trofeer.

.

Downing fremstår allerede som usikker og nervøs.

Mens fotballøya forbereder seg til ligainnspurt forbereder vi oss på sesongstart i Norge. Sandnes Ulf er for første gang med i det gjeveste selskap og ser ut til å ha forberedt seg godt. De lyseblå har sprudlet i treningskampene og det blir spennende å se om Asle Andersens menn kan bite fra seg i tippeligaen. Her på Bryne er det som det pleier å være, laget har vært varierende i treningskampene, men har på papiret et spennende lag. Blir dette året? Spør jærbuene. Spiller Marius Lode og Cato Hansen i den rød og hvite drakta kommende sesong? I så fall kan Herrem, Høiland, Helle og Hansen skyte Bryne til tippeligaen? Spørsmålene før sesongen her på Jæren er mange.

Blir dette Tommys sesong? Spørsmålene på Jæren er mange som vanlig.

For meg er det imidlertid guttene fra EIK som det knytter seg mest spenning til. Overbevisende resultater i treningskampene gjør at det brygger til fotballfeber i «okka by». Pila peker oppover for den tradisjonsrike byklubben. EIK skal igjen prøve å etablere seg på det tredje øverste nivå i norsk fotball (forrige gang var i 2005). Eiger er i ferd med å vokse inn i den rollen de har vært tiltenkt nemlig som et farmerlag for EIK, ikke rart egersundere med lojalitet til de gule og svarte smiler om dagen.

Fotball er utvilsomt verdens mest fascinerende spill, de fleste har en mening om spillet. Fotball engasjerer følelsene våre og fremtvinger forventninger, gleder og skuffelser. Dette innlegget vil handle mest om forventninger, mine forventninger til EIK for sesongen 2012.

Klubben

For en god måned siden var jeg på «idrettsmarke» for første gang på en god stund. Mye har skjedd iløpet av det siste tiåret. Tribuneanlegg og ny kunstgressbane er sannsynligvis de største og viktigste forbedringene. Etter omivisning på klubbhuset kunne jeg også konstatere at mye har skjedd her. At klubben har to ansatte i Owe Salvesen og Kenneth Andersen gjør at klubben nå ser langt mer profesjonell og robust ut enn for bare 5-10 år siden.

Kunstgressbanen er en kraftig forbedring i forhold til den gamle treningsbanen.

Jeg fikk æren av å ha ei fotballøkt med guttene på FFOen. Dette viste seg å være en fin gjeng der mange viste spennende ferdigheter. Etter økta fikk jeg se utstyrskorridoren med utstyrsbåser til respektive lag. Ordnung muss sein, imponerende! Jeg fikk også komme inn i det som Owe mente kom til å bli det nye Boot room. De av dere som kjenner dette utrykket vet hva som kan bli skapt i et slikt rom, spennende. Owe fortalte meg om strategi, visjon, sponsorer, rutiner, prioriteringer og daglig drift. Iløpet av en liten time fikk jeg et viener brød og et gløtt inn i hjerte av en klubb i rivende utvikling. På vei hjem til Jæren i øsende regn konkluderte jeg med at klubben har tatt sjumilsteg siden forrige gang i 2005. Plattformen og fundamentet for å lykkes i 2012 er langt bedre enn sist. Ekstra gledelig synes jeg det var å høre om klubbens nøkterne satsing på a-laget. De økonomiske ressursene klubben rår over ender ikke opp i enkeltspillere sine lommer. Klubben skal satse nøkternt og fornuftig og først og fremst basere seg på lokale krefter, videre vil klubben først og fremst satse på å videreutvikle det gode barne og ungdomsarbeidet som allerede gjøres. Det gror godt i Egersund listen av egersundere som har reist fra EIK for å spille på høyere nivå er lang. Jeg er helt enig i at klubben først og fremst må satse på talentutvikling og spillerforedling, dette vil følgelig komme a-laget til gode.

Verdens mest berømte "Bootroom"

Spillere og trenere

I januar fikk jeg være med på EIK2 i Tonstad turneringen. Jeg tilbrakte en hel dag med noen av de jeg tror vil være bærebjelker for a-laget i 2012 og noen som vil være det om to tre år. Iløpet av dagen observerte jeg en hel del. Etter å ha snakket med de fleste av spillerne kunne jeg konstatere at klubben rår over sultne og treningsvillige typer. Treningshverdagen til Stian Vigrestad er en helt annne en min egen da jeg var i klubben. For meg virket det som om langt flere av spillere hadde en helt annen bevissthet i forhold til trening, restitusjon og kosthold enn tilfellet var da jeg var i klubben.

En positiv opplevelse!

Videre var det gledelig å se at de rutinerte guttene Jostein Salvesen, Leon Angelvik og Martin Håland var opptatt av å oppmuntre de unge spillerne vi hadde på laget. Det var lov å gjøre feil. Dette er viktig i ethvert prestasjonsmiljø og jeg tror dette i langt større grad enn tidligere er realiteten i a-laget nå. De etablerte veileder og oppmuntrer de unge. Dette fungere bedre en brøling og selvhevdelse. Spillere som ikke våger og risikerer bli ikke bedre. Klarer en å skape en «vågekultur» har en kommet langt, «å våge er å vinne» er Spurs eldgamle slagord. Personligheter som Jostein Salvesen, Arild Nodland, Stian Hundestad, Jan Eric Wetteland og Martin Håland  har mye å bidra med både på et sportslig og et menneskelig plan. Asle Sirevåg må også nevnes i denne sammenheng her har det skjedd en del….

Fra "bølle" til leder.

En annen ting som slår meg når jeg ser på de spillerne EIK har idag og som jeg så under Tonstad turneringer er at det som preger de fleste av dem først og fremst er gode basisferdigheter. Gode pasninger, sikre mottak, flinke til å utfordre. Mange er fottrappe og bevegelige. Dette er ferdigheter for framtida etter mitt syn. Jeg husker med grøss og gru de ferdigheter som ble fremelsket i min første tid i klubben. Da handlet det meste om å «trø te» og om vinne dueller. Frispark på trening var uaktuelt, det hersket en atmosfære av lovløshet. Kulturen rundt a-laget idag fremstår for meg som totalt annerledes. Mye av æren for dette tillegger jeg pedagogen Jone Mathiesen. Han har utvilsomt hatt en god hånd om gruppa og tatt nødvendige grep. Han har iløpet av fire-fem år skapt en god treningskultur der det ser ut til å være plass til alle. Miljøet virker å være kjempegodt og samholdet og kameratskapet i denne gruppa tror jeg blir ett av lagets viktigste våpen i kampen om å overleve i divisjonen.

Noen ganger må man faktisk til "Haua" får å få tak i det en trenger.

Hva så med spillerstallen. I øyeblikket synes jeg a-stallen ser spennende ut. Asle Sirevåg er en solid keeper som har 2 divisjonsnivået inne. Han er viktig i forhold til tryggheten hos den bakre fireren og er en ledertype. Spørsmålstegnet er om han får trent nok, etter det jeg hører har han en utfordrende jobbsituasjon og dette kan helt klart bli en usikkerhetsfaktor. Sviktende treningsgrunnlag fører ofte til sviktende prestasjoner, jeg håper at klubb og spiller finner en løsning som er spiselig for begge parter.

Den bakre fireren er etter mitt syn den sterkeste lagdelen. Nils Petter Andersen er med sin fysikk og sin eminente pasningsfot en solid tilvekst. Andersen blir sjefen for fireren og vil etter alle solemerker løse dette på en god måte. Andersen tilfører seriøsitet, rutine og ærgjerrighet. Han er en som vil stå frem i en kald høstdag på en regntung bane i Åsane. Jeg tror Nils Petter blir en av bærebjelkene i dette laget, både i kamp og under trening.

Nils har fortid på Bryne VGS

Som makker tror jeg Andersen vil få Jan Eric Wetteland mens Arild Nodland flyttes ut på høyreback. Dette tror jeg er det mest hensiktsmessige. Wetteland er en Martin Skertl type som går i krigen når dette trengs. Han blir viktig på offensive og defensive dødballer og har masse rutine som virkelig trengs denne sesongen med nytt nivå og mange unge spillere. Wetteland gjør ting enkelt og bør overlate oppspillene til Nils Petter.

Jan Eric har talent innenfor flere områder i underholdningsbransjen

Arild Nodland er en spiller som jeg tror vil ha få problemer med å spille ett nivå høyere. Jeg har bare sett ham sporadisk de siste årene men det jeg husker fra den tiden vi spilte sammen er mer enn nok grunnlag for mitt utsagn. Arild har gode basisferdigheter, er god en mot en defensivt og offensivt, han er hurtig og er en god duellspiller, får han skikk på innleggene sine bli han en av divisjonens beste backer.

Arild blir stadig mer og mer lik sin far.

På motsatt back tror jeg vi vil finne Eirik Gohn. Gohn er offensiv av legning, han har gode basisferdigehter er rask og tør spille på risiko. Jeg tror Gohn blir et farlig angrepsvåpen for EIK. I bakhånd har EIK Vidar Nodland som alltid gjør manns jobb, Kristian Koldal hvis han får skikk på skadene, Kim Josef Håland som trolig har divisjonens mest presise fot og kan bli et farlig dødballvåpen og evigunge Rune Eik som med sin fotballforståelse og grunnteknikk godt kan gå inn å ta et tak når dette trengs. En skal heller ikke glemme Marius Andersen som har et stort uforløst potensial, utviklingskurven hans denne vinteren avgjør om han er istand til å true den fireren jeg har skissert.

Kirurgen fra "Haua"

På midtbanen finnes det også mange spennende spillere. Kenneth Grande er hentet fra Rosseland og kan under de rette omstendigheter bli en solid forsterkning. Grande er teknisk, klok og har et fint driv med ballen. Han er en lur avslutter og er flink til å operere i mellomrommet. Hvis Grande har motivasjon og vilje nok til å trene hele sesongen og holder seg skadefri vil han bidra med både mål og målgivende pasninger. Jeg håper Kenneth har funnet ut hva som kreves og at han i år leverer stabilt opp mot sitt toppnivå. Hans fortid er preget av ustabile prestasjoner og manglende treningsiver, jeg ble oppmuntret av å se videoen fra klepp kampen fra igår og håper dette er et tilbakelagt stadiet. Jeg tror vi denne sesongen vil få se Grande i en offensiv midtbanerolle.

På tide å realisere potensialet.

På den ene kanten vil Jan Eric Gløpstad operere. Jan Eric er uforutsigbar, hurtig og teknisk. Han er en kant som makter å ta seg til dødlinjen og jeg tror backene i 2 divisjon vil få nok å henge fingrene i hvis Jan Eric har dagen. Har han derimot ikke dagen er han ikke en trussel i det hele tatt. Her ligger etter min mening hans største utfordring nemlig å prestere jevnt. Hvem som tar den andre kantposisjonen er jeg usikker på. Thomas Leidland er en spennende spiller og er god på sitt beste men å prestere hver kamp i 2 divisjon er muligens for tidlig.

Jan Eric i fint driv

Stian Vigrestad kan spille på en kant men er en helt annen type en Gløpstad. Vigrestad har ikke den hurtigheten og det rykket som skal til for å komme seg ofte nok til dødlinja. Stian har imidlertid god fotballforståelse og en god fot. Han kan være en mer sentrert kantspiller og finne mellomrom. Han er god med ball på fot og kan spille fri back på overlapp. Selv foretrekker nok Stian en posisjon mer sentralt i banen men han vil også være i stand til å løse en kantrolle når dette er nødvendig.

Kurven til Stian peker oppover, det samme kan neppe sies om de to andre EIK spillerne på bildet.

Nykommer Jan Gunnar Eide er også en kandidat til å bekle en kantposisjon. Jan Gunnar er hurtig, uredd, frekk og er flink til å komme i avslutningsposisjoner. Selv foretrekker Eide muligens en spissrolle men her bli konkurransen for tøff. Eide må få skikk på det defensive spillet sitt og må nok ha litt tid på tilpasse seg spillestil og struktur. Forskjellen fra 4 div. til 2 div er stor. Jeg håper Jan Gunnar tar steget og sørger for skarp konkurranse om vingrollene.

Sentralt på midtbanen blir det knivskarp konkurranse. Stian Hunndestad er en brilliant spiller som i min tid kunne avgjøre kamper på egenhånd. Stian er teknisk god har gode avslutningsegenskaper og gode pasninger men er avhengig av å ha flyt i spillet sitt.  Stian er på sitt beste en solid midtbanespiller. Om kroppen er like lett og like godt trent som før er jeg usikker på. Hvis Stian skal kapre en plass på laget er han nødt til å være godt trent og må unngå skader som ofte har vært gjennomgangsmelodien tidligere. Uansett tilfører Stian rutine og viktig erfaring, videre er han oppmuntrende og inspirerende i forhold til de yngre spillerne i troppen.

Hvor mange mangler han i forhold til klubbrekorden?

En annen rutinert herremann i laget er Jostein Salvesen. Jostein har stor aksjonsradius og er en «veps» som leser spillet godt. Jostein er ingen duellspiller men plukker andreballer istedet. Jeg tror Salvesen blir en viktig bidragsyter. Han er en stabil spiller og gjør en nyttig jobb særlig i det defensive spillet. I tillegg er han relativt ballsikker og  bevegelig. Jostein er også en ressurs med sin fagkompetanse. Han kan mye om trening, kosthold, restitusjon og treningsplanlegging, at han har fått ansvaret for en del av den fysiske biten tror jeg er særdeles smart og vitner om et apparat og en klubb som akter å bruke den humankapitalen som er tilstede.

Irriterende spiller å møte.

Stian Vigrestad er som tidligere nevnt også en kandidat til en mer sentral midtbanerolle. Stian er seriøs i treningsarbeidet sitt og er dedikert i forhold til det han driver med. EIK har tre gode sentrale midtbanespillere, skader, treningskamper, motstander og form avgjør hvem som spiller.

Nykommer Marius Bjorheim virker å være utpekt til ankermann på midtbanen. Det er han som skal stabilisere midbaneleddet og skal bidra med duellkraft. Personlig er jeg skeptisk til Bjorheim i en slik rolle. Slik jeg ser det mangler Bjorheim den erfaring, fotballforståelse og ikke minst den aksjonsradius som kreves for å løse en slik rolle. Bjorheim er i mine øyne mer en midtstopper som kan være spillende i sine beste øyeblikk. Han har et klart fortrinn i sin enorme fysikk men denne kan også være hans store svakhet hvis han ikke er i toppform. Marius har hatt to utfordrende år i Bryne og har nok ikke hatt den utvikling han hadde håpet på. Jeg håper dette endrer seg i EIK og det vil glede meg hvis Bjorheim iløpet av sesongen motbeviser mine antagelser og løser den defensive midtbanerollen.

Prove me wrong!

Lengst fremme mener jeg EIK er i besittelse av et knippe særdeles spennende typer. Grande er allerede nevnt og kan fungere ypperlig i en rolle som hengende spiss. Denne rollen har Martin Håland innehatt de siste sesongene og har tidvis vært glimrende. Håland har gode basisferdigheter, har en utmerket forståelse for spillet og er en kald avslutter. Videre er Martin stødig og god med motstander i rygg og er flink i mottaksfasen. Når Martin i tillegg fremstår som godt trent og med bedre utholdenhet på lenge ja så tror jeg EIK her har en Pall Gunnarson type de kan dra stor nytte av.

Gunnarson-Nannskog?

Som spydspisser ser jeg for meg Stian Sleveland og Mathias Perttamo disse har ulike kvaliteter men felles for dem begge er at de har et stort potensial. Mathias er sterk med et lavt tyngdepunkt, han har god balanse og et gode skudd med begge bein. Han har målteft og er smart i bevegelsesmønsteret sitt. Hvis Mathias har vilje og ærgjerrighet nok til å trene og utvikle seg videre så tror jeg fort vil vil se denne gutten på et høyere nivå.

Matthias har evnen til å dukke opp når en trenger det som mest.

Når det gjelder Stian Sleveland så ser jeg på han som en litt annerledes spisstype. Stian er ernergisk og et konstant uromoment. Mens Mathias kan bli borte for så å dukke opp er Stian en konstant trussel. Stian er god med ball og kan føre ballen i stor fart med raske retningsforandringer. Han har en glimrende fysikk, med det mener jeg stor løpskraft, styrke, smidighet og brukbar fart. Stian virker i tillegg å være en vinnertype og er en type som tar ut alt. Foreløpig er det allikevel en del som ikke er på plass. Han kan bli langt mer effektiv og må bruke innsiden av hodet og foten oftere når han er i scoringsposisjon, videre må han bli mye flinkere til å vurdere hva han skal bruke kreftene sine på. Til sist må Stian finne ut hva han vil med fotballen. Det er vanskelig å være konge på fotballbanen og på Corner samtidig. Hvilket svar Stian lander på her blir avgjørende for hans videre utvikling. Personlig mener jeg at nettopp Stian har størst potensial i dette laget og vil også være et spennende alternativ på kanten.

Corner eller "idrettsmarke", valget er ditt

I tillegg til de spillerne som har vært nevnt er det hyggelig å se at flere av de aller yngste melder seg på. Sigmund Hundestad, William Meyer, Jarle Mong, Bernt Ollestad og Martin Tønnesen forhåpentligvis vil disse får sjanser og muligheter til å utvikle seg på på trening og i kamp. Med Svein Harald som skipper for B-laget tror jeg også dette kan bli en mer attraktiv læringsarena for mange av de unge.

Trenerne

Hva så med trenerne. For meg virker det som om både Jone og Jørgen så langt har gjort en solid jobb. De har allerede ført laget fra fjerde til tredje nivå og det er en prestasjon i seg selv. De har klart å bygge opp en imponerende treningskultur og har skapt et trygt og motiverende prestasjonsmiljø som jeg har vært inne på tidligere. Jeg tror vi her har en slags Clough/Taylor kombinasjon. Mathiesen er en helt sikkert en god pedagog og vet hvordan han skal få det beste ut av hver enkelt. Jone er en miljøskaper og innehar gode verdier som han har plantet ned i spillergruppa. Etter det jeg har hørt er han også en god motivator og en trener spillerne er trygge på. Jone er en sympatisk og likandes fyr og er en trener spillerne ofrer seg for, denne dimensjonen må ikke undervurderes.

Clough og Taylor, motivatoren og taktikeren.

Jørgen Tengesdal har kanskje en del av de samme egenskapene men har også ferdigheter som komplementerer duoen. Fra sin tid som toppspiller så vet Jørgen hva som kreves og hva det koster å bli god. Med en slik ballast er han trolig en god veileder og en inspirasjonskilde for mange i klubben. Videre er jeg sikker på at Jørgen må ha lært noe fra sine tidligere trenere. Her finnes personligheter som Benny Lennartson, Bjarne Berntsen og Roy Hodgson, hvis Jørgen klarer å videreformidle det beste fra disse så sitter klubben på uvurderlig kompetanse. Jeg tror klubben har et godt trenerteam som utfyller hverandre og som nyter stor respekt i spillergruppa. I kulissene vil disse få råd og vink fra Owe Salvesen, Lars Arne Stavnheim og Svein Harald Vigrestad (på jæren kalles han enda for Krig) som alle har vært ute en vinterdag før.

Vet hva som kreves

Når det gjelder formasjon så tror jeg denne vil variere etter hvilke spillere som er tilgjengelige og motstandere. EIK har tidligere spilt med en fleksibel 4-4-1-1 formasjon, men kan med det spillermaterialet de idag rår over også spille både 4-3-3, 4-51 og 4-4-2 etter min mening. Selv tror jeg måten EIK spiller fotball på er langt viktigere en formasjonen. Det virker nå som om EIK har ulike oppspillsmønstre der ballen primært skall holdes på bakken. Særlig virker de opptatt av å finne mellomrommet til motstanderen mellom forsvaret og midtbanen for så å spille gjennom sentralt eller tre ut på kant primært mellom stopper og back. Jeg tror EIK vil møte bedre presspill fra motstanderen i år enn tidligere og faren for brudd og målsjanser imot vil øke. Noen ganger vil det være fornuftig å slå langt det første kvarteret for å strekke motstanderen for så å utnytte rommet som da skapes. Når det gjelder formasjon, spillemønster, dødballer og soneforsvar så vil Jørgen her kunne bidra med veldig mye. Jeg er trygg på at han og Jone vil forsøke å spille en fotball i god EIK ånd nemlig langs bakken med full fart fremover. Fotball er underholdning og egersunderen skal få kose seg med finesser og hælspark også i 2 div.

Blir det flere "Klepp opplevelser"?

Styrker

De fleste styrkene har jeg vært inne på i det foregående. Klubben, apparater rundt, spillerne alt dette ser lovende ut.  Kameratskapet har vært nevnt men bør understrekes. Stammen i dette laget har spilt lenge sammen. De kjenner hverandres sterke og svake sider, de vet hvordan de skal spille hverandre gode og har et godt fellesskap. Laget fremstår som et kollektiv uten «stjerner». Treningsiver, entusiasme, samhold, samhandling, respekt, likeverd det finnes mange gode verdier i dette miljøet dette mener jeg er et av laget klareste fortrinn. Løpskapasitet er viktig i fotball og her tror jeg igjen EIK har et fortrinn. Mange av spillerne er forholdsvis lette og treningskampene tyder på av vintertreningen har vært effektiv. Publikummet og rammene rundt kampene er en annen klar styrke. Stemning og entusiasme fra tribunen frigjør mer energi og adrenalin hvis dette blir kanalisert på en god måte monner dette ofte ut i bedre prestasjoner.

Kenny Dalglish understreker i sin siste biografi kameratskapet som en av de viktigste forutsetninger for suksess i Liverpool på 70 og 80-tallet.

Svakheter

Hva er det da som tilsier at EIK ikke skal klare å holde seg i divisjonen? Slik jeg ser det er laget ganske sårbart. Det skal ikke mange skader til før laget etter min mening er vesentlig svekket. En annen ting er at mange av typene særlig på midtbanen er for like, hvem tar tak når flyten ikke kommer så lett? Hvem vil ha ballen når de ligger under 2-0 og må snu kampen? Balanse er for meg et spørsmålstegn foreløpig.  En tredje ting er mangel på erfaring og rutine fra dette dette nivået. Nils Petter, Asle, Vidar, Stian, Rune og Jostein har vært der tidligere ellers er det tynt. Særlig i motgang kan dette bli en mangelvare.  De fleste av spillerne på dette laget har stort sett vært vant med å vinne. Hvordan håndteres tre tap på rad? Hvordan er stemningen på trening påfølgende dag? I år tror jeg EIK står i fare for å tape minst like mange kamper som de vinner, dette er en ny opplevelse for mange av dem og utgjør dermed en usikkerhetsfaktor. En siste mulig svakhet er at mange av spillerne jeg har omtalt varierer mye i prestasjonene særlig en del av de yngre. Å være avhengig av flyt og form er risikofylt, igjen synes jeg dette er mest tilfellet i midtbaneleddet.

Vinnere er ikke de som vinner, men de som reiser seg etter nederlag

Konklusjon

Min konklusjon er at det finnes mer en nok potensial i denne gjengen til å ta 2 divisjon med storm. Med en god start og riktig flyt kan dette blir virkelig spennende. Jeg tror fort at EIK i en maks sesong kan komme foran alle sine lokale konkurrenter (Ålgård, Vidar og Randaberg). Unngår laget skader og unødvendige suspensjoner og trenerne foretar de riktige valgene ligger alt til rette for at klubben skal kunne etablere seg i divisjonen. For min egen del håper jeg å få med meg flere kamper enn tidligere år og ser spesielt frem til EIK – Jerv som blir et oppgjør med mye forvirrede følelser. Jeg håper begge lag får sving på sakene. Jeg ønsker med dette klubb, spillere, trenere og alle involverte lykke til!

Har en mistanke om at noen vil tråkke ekstra til når EIK møter Jerv