Dager i raushetens historie

«Keffor går me egentlig på Saron, me gjer jo vekk alle pengane våras her», utbrøt sønnen min på en gudstjeneste for ikke så lenge siden. «Keffor gjer med t han, han ser jo ikkje fattige ud eigong» , spurte min eldste sønn noen søndager senere, da kollekten gikk til en misjonær fra England som så ut som folk flest. Mine sønners hjertesukk utløste latter og smil, men også ettertanke. Verden er avhengig av barmhjertighet og raushet men det er ikke alltid naturlig for oss. Ett av de første ordene min barn har lært er MIN!

kollekt

Sommeren 2013 skulle vi til Hardanger. Kvelden før avreise ringte kona, hun stod utenfor Kiwien og fikk ikke start på den ellers så pålitelige Corollaen. Morgenen etterpå kunne jeg konstatere to forhold, tenningslåsen hadde sagt takk for seg og det lå en bot i vinduet. En dårlig start på ferien. (mer…)

Reklamer

Fordi jeg fortjener det!

«Jeg håper du har en fantastisk, magisk og glitrende morgen……….det fortjener du» var avslutningen på et Morgenshow jeg hørte på radioen etter å ha levert ungene i barnehagen. Min morgen hadde ikke vært magisk, den hadde faktisk vært ganske travel og ungene hadde faktisk vært ganske masete, burde jeg vært misfornøyd? Hadde jeg fortjent mer?

misfornøyd_001

Vi fortjener en hel del idag. Vi lærere fortjener mye bedre lønn, elevene fortjener mye bedre karakterer, og fem minutter pause til alle tider. Vi fortjener en god vin og biff på fredagen, vi har jo jobbet så hardt hele uka. Fortjener jeg ikke egentlig et nytt kjøkken jeg som har holdt ut med det jeg har i så mange år nå? Naboen har kjøpt seg hytte på fjellet, fortjener ikke jeg også strengt tatt det? Feriebolig i Spania er vel det minste jeg fortjener jeg som tross alt har vært med på å bygge opp denne velferdsstaten! Nå fortjener vi alle en lang ferie!

fortjener_1

Innvandrerne fortjener mer respekt, de eldre fortjener bedre eldreomsorg, ungene fortjener bedre oppfølging og omsorg og ungdommen fortjener bedre fritidstilbud. Vi pusser opp i stua fordi vi fortjener det, vi spiser gourmetmåltid fordi vi fortjener det, vi reiser til syden fordi vi fortjener det. Listen av grupper som fortjener og ting vi fortjener er lang.

Belønning

Because youre worth it! Perfectlly you! Fordi du fortjener det! Det er lov å la seg friste! Noen ganger lurer jeg på om jeg har gjort alle løgnene til sannhet. Løgn blir til sannhet når i mister perspektivet. Hvis ikke jeg ser lenger enn til naboen har jeg muligens grunn til å være misfornøyd, men vi er nødt til å se lenger. Er det noen grunn til at jeg fortjener så mye mer enn nesten alle andre? Hva er det som gjør at jeg fortjener så utrolig mye mer enn for eksempel sudanesere, kinesere, afghanere og cubanere?

worth_it

«Det er forskjell på å ta livet for gitt og ta livet for gitt» skriver Karsten Isachsen. Det er en dyp setning. Ofte så tror jeg vi tar livet for gitt, vi tar det som en selvfølge. Helse, friske barn, et arbeid å gå til, foreldre som stiller opp, bil i garasjen, egen bolig, ferier og masse godt på bordet. Grunnholdningen til vi som tar livet for gitt kan ifølge Isachsen oppsummeres med fire ord: «Det skulle bare mangle!»

Karsten Isachsens ord gjør ofte verden litt klarere synes jeg.

Karsten Isachsens ord gjør ofte verden litt klarere synes jeg.

Vi som tar livet for gitt blir fornærmet når noe går imot oss, vi ser på livet som noe vi har krav på, og hvis ikke ting går slik som jeg hadde sett det for meg har jeg rett til å føle meg bitter og skuffet. Vi tar det gode livet for gitt, vi står i fare for å forbli bortskjemte barn hele livet. Vi vil så gjerne være lykkelige men noen ser alltid ut til å ha det litt bedre. Vi ønsker å maksimere lysten, velværet og gleden og minimere smerten. Vi strever etter å oppfylle alle forventninger vi og omgivelsene våre har. Det er dumt å ikke kreve alt man har rett på. Det er et slit, det tar på å være misfornøyd.

bortskjemt_barn

Kanskje går veien til lykke i en annen retning. «Du ser ikke skogen for bare trær» har jeg hørt mange ganger, «jeg ser ikke livet for bare meg» passer enda bedre. Hva om vi ser på livet som noe som er gitt oss. Hva om livet er en gave som er gitt meg og ikke noe jeg har krav på. Tenk om vi hadde sett på hver dag som en overraskelse, en ny mulighet. Det viktigste i livet er ikke gitt men inngitt sier Isachsen og jeg tror han har et poeng som vi trenger å lytte til.

ego

Jeg tok meg ikke en god kone, jeg fikk en god kone. Vi kjøpte ikke fire unger, vi fikk dem. Vi bestilte ikke noen lykkelige år sammen, vi fikk dem. Jeg søkte ikke etter foreldrene mine på google, jeg fikk dem. Det beste i livet er gratis sies det. Jeg tror vi skal gå enda lenger. Det viktigste i livet er gaver som er gitt oss. Den svenske biskopen Martin Lønnebo råder oss til å starte dagen med to tomme hender. Med åpne armer og hender kan vi omfavne dagene og hverandre. Vi kan ta imot øyeblikkene som blir gitt oss. Om vi står med hendene fulle av krav, forventninger, ønsker og rettigheter står vi i fare for å gå glipp av gaver som er mye viktigere enn det vi tviholder på.

tomme_hender

«Fordi jeg fortjener det samfunnet» gjør oss ikke lykkeligere, snarere tvert imot. Det er ikke slik at vi fortjener og har rett på. Istedet for å fokusere på alt vi ikke har og som vi ønsker oss bør vi rette blikket på alt vi har. Vi har ingen grunn til å forvente mer, vi har all grunn til å være takknemlige.

Global rich list forteller meg at selv vi i offentlig sektor har grunn til å være fornøyde.

Global rich list forteller meg at selv vi i offentlig sektor har grunn til å være fornøyde.

Fra den svarte boka jeg pleier å referere til strømmer det ut røntgenstråler og solstråler. Den binger sannhet og lys. Bibelens budskap står i sterk kontrast til markedskreftenes «Fordi du fortjener det». Det er ikke slik at alt jeg er eier er mitt. Sannheten er at alt er til låns, jeg er forvalter og ikke eier.

Alt jeg har er som bøkene jeg har lånt på biblioteket.

Alt jeg har er som bøkene jeg har lånt på biblioteket.

Hver dag er en dag nærmere døden sies det. En dag er alt slutt da hjelper det lite med pokaler på hylla, penger i banken og en velstelt hage. Døden som ingen lenger tør å snakke om er vår endelige destinasjon. Vi snakker ikke om døden fordi vi frykter den, vi blir redde og engstelige når vi snakker om døden. Grethe Risberg Thomsen fra Danmark gir oss et alternativt perspektiv:

Jeg dør en lille smule for hvert sekund der går

Jeg bærer døden med mig gjennom livets år.

En nat, måske en marsnat, så mild av regn og tø

skal jeg gå bort i mørket og holde op at dø.

Det finnes en gave som er større en alle gavene vi får på livets landevei. Den største gaven er som alle de andre, den er gitt oss. Den er ikke noe vi har gjort oss fortjent til. En dag skal jeg slutte med å dø langsomt. Det eneste man behøver er to tomme hender.

Den største gaven.

Den største gaven.

I møte med livet blir man liten

«Vi tar det på rutinen» sier jeg idet forsvinner ut av kontoret torsdagsettermiddag. Det er tåpelig sagt. Nå sitter jeg her, redusert til en tilskuer i et smerteinferno. Jeg forsøker å massere og oppmuntre men innser at det hjelper lite mot den mektige motstander. Jeg er Mario Balotelli innenfor motstanderens sekstenmeter. Jeg vandrer frem og tilbake i gangen med foldede hender, «nå må du blåse dommer, hva i all verden er det du legger til så mye for?». Jeg rekker kona et plastbeger med vann, det er ikke det hun trenger. Dette tar vi definitivt ikke på rutinen, enhver fødsel lever sitt eget liv. Det vet jordmoren som nøkternt informerer om den videre gangen. Det er progresjon men det går sakte.

Jordmødre er en yrkesgruppe jeg har den dypeste respekt for.

Jeg er vitne til et merkelig scenario, jeg føler meg mer som en observatør enn som en deltaker. Hadde jeg virkelig glemt hvordan dette er? Noen ganger kan livet kjennes forutsigbart. Rutiner, vaner og fulle kalendere, det er nesten som om man må klype seg i armen for å forsikre seg om at man lever. Nå lever jeg nesten for mye. Det fyres på alle sylindre. Det eldgamle dramaet med mor og barn i hovedrollene ruller foran øynene mine. Det er livet på det mest intense. Et av grunntemaene i livets symfoni spilles, det er mye å absorbere.

Noen ganger føler man seg som en passiv deltaker i eget liv og blir nesten nødt til å klype seg i armen...

Igjen blir jeg minnet på hvor mye tøffere kona er en meg. Sammenlignet med dette blir skyteøvelsen på Kongsberg stusselig, selv om det var mange minusgrader og jeg stod på veikontrollpost sammen med Bråthen da vi ble angrepet. Mens eneste utvei for meg hadde vært keisersnitt, biter kona tennene sammen. «Hun er helt enorm», mumler jeg til jordmoren som nikker samtykkende.

Å ligge i telt i mange minus er noe av det tøffeste jeg har gjort, det er strengt tatt ikke veldig tøfft.

Endelig kommer pressriene, idet jeg tror knokene mine skal gi etter i hånden til kona, kommer Lydia til syne. «Halleluja!» brøler kona. Jeg for min del får ikke frem så mye, tårene spretter. «Skal du klippe», spør jordmora. «Det kan jeg godt», svarer jeg åndsfraværende mens hendene mine skjelver. Jeg samler meg og klipper navlestrengen selv om jeg aldri har skjønt meningen med dette ritualet.

Har strengt tatt aldri skjønt poenget med dette moderne ritualet.

På magen til kona ligger den nye jenta vår, det er knapt til å fatte. For noen øyeblikk siden var Lydia omringet av fostervann og fikk næring gjennom en streng. Nå ligger hun her på konas mage og puster og leter etter pupp. Jeg ser inn i to slørete øyne som ikke kan se meg, men jeg skimter Guds fingeavtrykk. På rommene ved siden av vårt entrer nye babyer denne verden som den naturligste ting i verden allikevel oppleves det som om jeg har vært vitne til et mirakel.

Mission completed.

Der inne på rom 9 i første etasje på sentralsykehuset sitter vi stinne av lykke. Vi har nettopp vært med på noe vi aldri vil glemme, kompani Mong har endelig blitt fulltallige. Et nytt liv, en ny fortelling, et beriket fellesskap. Det viktigste i livet.

Lydia godt inntullet

Vi lever i en tid der individets muligheter nærmest er grenseløse. Jeg kan reise over hele kloden. Jeg har tilgang på all kunnskap. Noen ganger kan man nesten føle at man behersker denne verden. Mennesket har blitt sin egen herre for lenge siden. På fødeavdelingen korrigeres perspektivet. I møte med livet blir man liten. Imøte med mysteriet tvinges man ned i knestående. Med ett ser man at man er en liten tråd i en vev som stadig blir større. Man innser at veveren ikke oss selv, vi er en del av noe større, noe flott.

Vev

Noen sier at slik situasjonen er idag er det direkte uansvarlig å sette barn til verden. Jeg er dypt uenig. I det nye livet ligger håpet, uten håp går vi til grunne. For meg er fødsel mer enn blod og fysiologiske prosesser. For meg peker fødsler på det hellige, det viktigste. Utfra morens intense smerte og lidelse springer nytt liv. Det nye barnet tas imot og elskes uten å ha gjort seg fortjent til noe som helst, det møter en betingelsesløs kjærlighet. Idet Lydia kommer til syne elsker jeg henne, i mine øyne er hun perfekt, verdens vakreste jentebaby. Under brystet hun blir lagt på slimete og full av blod banker et kjærlig morshjerte. I fødselen drypper glimt av Guds faderkjærlighet ned på oss, Guds kjærlighet blir litt mer konkret, vi ser litt klarere hvem Gud er.

Gud

Vi gleder oss over det nye livet fordi vi er skapt i livgiverens bilde. Vi elsker det nye barnet fordi noen har elsket oss først. Vi gleder oss over det utvidede fellesskapet fordi vi er skapt i den fullkomne treenighets bilde. Det nye livet minner oss på at en dag skal alt atter være nytt. I Salmenes bok står det at barnet er en gave fra Herren. En flottere gave kan vi ikke få.

 

Stikk innom!

«Vi var i området og ringte men du tok ikke telefonen, så vi får nok ha det til gode», har jeg hørt mange ganger. «Jeg var i nabolaget og hadde ikke noe på tapetet. Jeg hadde egentlig lyst til å stikke innom på besøk hos dem for jeg har ikke truffet dem på lenge, men slikt gjør vi jo ikke lenger» fortalte en kamerat meg i forrige uke, utsagnet fikk meg til å tenke litt.

Jeg husker såvidt en svunnen tid hvor mamma og pappa ofte på søndagsettermiddager når været var grått erklærte at vi nå skulle på besøk. Vi satte oss inn i en oransje opel kadett stasjonsvogn og kjørte av sted. Vi kjørte oftest til onkler og tanter, som ofte ikke var hjemme og endte som regel opp hos farmor og farfar eller mormor og morfar som alltid var hjemme. Spontanbesøk gjorde vi mest på søndager men mamma kunne også stikke innom flere hjem spontant også i ukene. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi ofte var på besøk eller hadde besøk, dette fortsatte også etter at vi fikk fasttelefon i 87 eller 88. Det å være sammen med andre mennesker var viktig for oss.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

(mer…)

De store visjonene/drømmene

Jeg har i innlegget «Hva jobber vi for i Krf» ( https://jarlemong.wordpress.com/2011/09/09/hva-jobber-vi-for-i-krf/) vist til ulike måter å definere en visjon på. En jeg hørte nylig (ledersamling Saron, Thomas Rake) sier at en visjon er et bilde av fremtiden som skaper begeistring. Visjoner/drømmer skaper mening, energi, drivkraft og retning. Visjoner og drømmer er viktige. Martin Luther King proklamerte: I have a dream! Har du en?

Luther King drømte om like rettigheter

Dette spørsmålet har jeg de 2 siste årene stilt mine elever. Spørsmålet er et ledd i en oppgave alle mine elever får i historiefaget. På bakgrunn av de drømmene jeg har fått innblikk i kan jeg si at de aller fleste ungdommer idag drømmer om å få seg en flott kropp, livspartner med et godt utseende, en jobb med høy inntekt, et stort fint hus som ligger sentralt og mange opplevelser. Mange av de ungdommene jeg omgås daglig på idrettslinja drømmer selvfølgelig også om å drive det langt i sin idrett.

Drømmekropp for gutter og jenter

Når det gjelder drømmene til godt voksne og eldre så er jeg ikke så sikker, men jeg tror jeg har en fornemmelse. De godt voksne har allerede fått oppfylt mange av drømmene sine. De har et stort hus, hytte ved sjøen eller fjellet, en flott og sikker bil, de er gjeldfrie og reiser på interessante ferier. Nå drømmer de om barn og barnebarn som lykkes, om nye perser i nordjørittet, om mindre kroppsfett, og om ny innredning i stua.

Når det gjelder de eldre er jeg enda mer usikker. Kanskje har mange eldre sluttet å drømme. Kanskje drømmer de om barn og barnebarn som bryr seg, om god helse, trygg økonomi og større pensjon.

Det som slår meg er at vi drømmer så smått i vår tid og i vårt område. Hvor har det blitt av ungdommen som vil forandre verden? Hvem drømmer om å utgjøre en forskjell for andre? Om å ta sivilisasjonen et steg videre? Om å skape fred, frihet og forsoning?

Armstrong tok oss et skritt videre

Tidligere drømte vi mye i Norge. Vi drømte om 8 timersdag. Om arbeid til alle. Om Amerika. Om et klasseløst samfunn. Om fred i Midtøsten. Om frihet fra union og senere okkupasjonsmakt. Hvor er vår tids Roald Amundsen og Fritjoff Nansen? Hvor er Thor Heierdahl og Max Manus? Hvor er Einar Gerhardsen og Håkon Lie? Hvor er visjonene og drømmene som strekker seg lenger enn vår egen navle? Hvor er drømmene om noe større og dypere? Lever vi i et visjonsløst samfunn?

Amundsen trosset naturen og erobret nytt land

          

 Håkon Lie og det klasseløse samfunnet                                                       

                                         Arbeiderpartiet drømmer fortsatt
 
 
Illusjonen om lykken, karrieren, pengene, suksessen, annerkjennelsen og endeløse opplevelser rir oss som en mare. Det oppstår tomhet der håpet dør, sier en av historiens største drømmere Leonardo Da Vinci.

Forkynneren kap. 2 forteller om Salomos tanker etter et liv med ufattelig rikdom, nytelse og makt. Salomo stikker hull på ballongen, han avslører løgnen.

        Jeg sa i mitt stille sinn:
        Nå vil jeg prøve gleden
        og nyte det som er godt!
        Men også dette var tomhet.
     Om latteren sa jeg: «Den er tåpelig»,
        og om gleden: «Hva skal den tjene til?»
        Da kom jeg på den tanken
        at jeg skulle kvikke meg opp med vin,
        men la forstanden styre meg med visdom.
        Jeg ville holde meg til dårskapen
        inntil jeg fikk se hva som er best
        for menneskene under himmelen
        den korte tiden livet varer.
     Så satte jeg store ting i verk:
        Jeg bygde hus og plantet vingårder,
        anla hager og parker
        og plantet alle slags frukttrær i dem.
        Jeg bygde dammer for å vanne
        en skog med voksende trær.
        Jeg kjøpte treller og trellkvinner,
        og andre treller ble født i mitt hus.
        Storfe og småfe fikk jeg også,
        i større mengde enn noen annen
        som levde i Jerusalem før meg.
     Jeg samlet meg også sølv og gull
        og rikdom fra andre konger og land.
        Jeg skaffet meg sangere og sangerinner
        og det som er mennenes lyst,
        kvinner og atter kvinner.
     Jeg ble stor, ja, større enn noen
        som levde i Jerusalem før meg.
        Men min visdom beholdt jeg.
        Alt det mine øyne begjærte,
        lot jeg dem få;
        jeg nektet meg ingen glede.
        Hjertet gledet seg over alt mitt strev,
        og det var lønnen for all min møye.
     Jeg gav meg til å tenke over
        alt det jeg hadde gjort med mine hender,
        det jeg hadde strevd og slitt med.
        Se, alt var tomhet og jag etter vind.
        Det er ingen ting å vinne under solen.

Mitt håp er at flere vil gjennomskue den store løgnen. Livet handler ikke om å konsumere, nyte, forbruke, produsere og oppleve. «Dont buy that dream» sier John Piper i sin «Dont vaste your life» tale (http://www.youtube.com/watch?v=0sIqvQmT5IU).

Jeg drømmer om mennesker som lever for noe større enn seg selv. Gud har gitt oss et oppdrag, han har lagt en drøm og en visjon ned i hjertene våre. Nye disipler, Guds rike på jord, intimt fellesskap med hverandre og Ham himmelens og jordens skaper. Jesus har gitt oss mening, retning, håp og et bilde av fremtiden som begeistrer oss. Denne drømmen trues kontinuerlig av ovennevnte drøm. The American dream vs The Christian dream. Tomheten eller livet. Hvilken drøm velger du?

Hans Nielsen Hauge valgte den drømmen Jesus har gitt oss