Å gi ros er en dyrebar kunst

Ros har en besynderlig effekt på oss mennesker. Da vi var lillegutter, fikk jeg og to nabogutter spille med de som var ett år eldre. Det stod om det vi kalte ligamesterskapet, vi skulle spille mot Undheim på hjemmebane. Vi tapte kampen 7-5 i et forferdelig regnvær, jeg husker ennå et av skuddene til «Stor-Åge». Da treneren vår hadde parkert den gamle brune opel rekorden i garasjen, snudde han seg mot oss i baksetet. Treneren vår fremhevet aldri enkeltspillere, men der i rekorden fortalte han meg hvorfor jeg hadde vært lagets beste spiller i den kampen mens de to bestekameratene hørte på.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten "Stor-Åge" hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten «Stor-Åge» hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Idag 22 år senere kan jeg ennå lukke øynene og se situasjonen klokkeklart foran meg. Jeg kan kjenne atmosfæren, dampen fra våte Eigerdrakter i rekorden, og de blytunge kalde sokkene på de spinkle føttene. Slike hendelser i livet setter varige spor,å bli bekreftet for noe  man har gjort som opplevdes som viktig er noe av det beste som  finnes. Rosen har et fantastisk potensial når den brukes rett.

Ros3

«Denna he eg tegnt, syns du an va fine?» Vi står på gangen i Tjøttaparken barnehage. Elia på fem peker mot et fotografi av ham der bare halvparten av ansiktet vises, resten har de fått i oppgave å tegne selv. Ut fra det halve portrettet sønnen min har laget er det lite som tyder på at det lyser en kunstnerkarriere i det fjerne. «Syns du?». «Eg syns an e litt fine». «Koffor bare litt?». «Det ligne ikkje så møje». «Koffor ikkje det?». «Eg he jo ikkje gult ansikt.» «Koffor fargela du ansiktet gult?». «Vetkje». «E dar någen fine her?». Elia peker på tegningen til en som heter Benjamin, her finnes visse likhetstrekk til fotografiet. «Eg he sitt at du kan tegna finare enn dettan heima, brukte du lange tid?». Elia smiler, tegning er ikke det kjekkeste særlig ikke hvis man kan gå ut når man er ferdig.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Ros er et omdiskutert tema innenfor motivasjonsteorien. Rosen kan for barn ofte oppleves som en emosjonell belønning. De fleste teorier slår fast at ros og oppmuntring er med på å støtte opp om selvverdet og motivasjonen når det blir gjort på riktig måte. For at rosen skal ha effekt må vi sørge for at den er troverdig sier forskerne. Hvis et barn roses når både innsatsen og resultatet er dårlig fremstår den som lite troverdig. Rosen kan i verste fall bli et signal til barnet om at far har lave forventninger både til innsats og resultat.

ros4

 

Om jeg roser et resultat som er langt under middels og som har blitt til i en fei uten konsentrasjon og flid sender jeg ut tvetydige signaler.Elia hadde klare oppfatninger av hva et godt resultat innebar, om jeg sier at resultatet var superdupert så forstår Elia at fars forventninger er langt lavere enn hans egne. Ros skal sette mot i, den skal inspirere til å strekke seg litt lenger, ikke avdekke lave forventninger. Mennesker det forventes lite av ender ofte opp med å imøtekomme forventningene.

 

Levi spilte sin første håndballturnering etter to treninger og det bar både hans og lagets spill preg av. Da vi kjørte hjem spurte Levi om ikke jeg også syns de hadde vært kjempeflinke. Jeg ble nødt til å fortelle gutten at det kreves mer enn to treninger for å bli kjempeflink i noe. Javisst hadde de prøvd, konsentrert seg og jobbet, det var kjempebra, men flinke hadde de ikke blitt ennå. Om vi sier at en som bare spiller «rols» på piano er kjempeflink sender vi etter min mening ut feil signaler. Å bli flink til noe er en lang og krevende prosess, underveis kan vi rose på innsats og fremgang. Vi må ikke underkommunisere viktigheten av øving og trening.

øvelse_gjør_mester

Som lærer og far bør jeg tenke gjennom hva jeg ønsker å rose og hvorfor. Kamins og Dweck skiller mellom tre ulike former for ros. Den første formen er ros av personen. «Jeg er stolt av deg», «Du er en god gutt». Den viktigste bekreftelsene barn trenger er ikke på hva de gjør, men på hvem de er. Slik jeg ser det kan vi aldri rose for mye på dette området. Den andre formen for ros, er ros for prosessen. «Denne leksen har du jobbet godt med» «Nå samarbeider dere godt». Hvis jeg ønsker å forsterke arbeidsmåter og tilnærminger kan jeg ikke rose en lekse som man har slurvet seg gjennom. «Slarvaskab» sa faren min etter at jeg hadde hastet meg gjennom skjønnskriften, det hadde han helt rett i. Den siste formen for ros er ros for resultat. «Den scoringen var fin», «Har du bygget dette helt alene?». Denne formen for ros bidrar til å styrke mestringsforventninger. Om ikke resultatet bygger på en reell mestringsopplevelse har rosen liten effekt.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Istedet for mestringsforventning  og forsterking av gode holdninger og arbeidsmåter står rosen vår i fare for å bli emosjonelt dop uten substans og hensikt. Vi står i fare for å fostre feedbackavhengige barn. Barn som ikke vil gjøre noe hvis det ikke vanker tilbakemeldinger i etterkant. Bra! og Flott! må stå i tilknytning til noe. Om rosen skal ha større effekt må vi forsøke å si noe om hva som er bra og flott. Vi heier, roser og klapper i hendene.«Se på meg nå pappa!» «Såg du det skuddet pappa!» Eg e enorme, e eg ikkje det pappa?» «Jo da, visst er du det, gutten min». Barna våre seiler på en bølge av ros og oppmuntringer, vi mener det godt men noen ganger tenker jeg at jeg utvanner rosen. Hva skal jeg egentlig si når det virkelig gjøres noe som er bedre enn man kan forvente? Jeg har jo brukt opp alle ordene.

Vi er snart feedback - avhengige alle sammen.

Vi er snart feedback – avhengige alle sammen.

Jeg vokste opp i et hjem der man var ganske rundhåndet med ros, antagelig mer rundhåndet enn i mange andre hjem på 80 og 90-tallet. Min generasjon fikk vesentlig mer annerkjennelse og ros enn generasjonen før oss hadde fått. Vi fikk imidlertid ikke mer ros enn at pappas tilbakemelding etter en kamp opplevdes som en herlig karamell mann kunne smatte på i dagevis.

karamell

Etter mitt første år på videregående kom jeg hjem og viste vitnemålet til pappa. Jeg hadde fått over fire i snitt og var ganske godt fornøyd. «Det er greit, men du kan mye bedre enn dette hvis du bare jobber litt hardere» var pappas tilbakemelding. For noen hadde dette vært en knusende tilbakemelding særlig hvis de selv følte at de hadde jobbet hardt for å oppnå resultatet.  Jeg ble ikke lei meg over min fars tilbakemelding. Bak min fars tilbakemelding lå en fast tro på at jeg hadde et større potensial enn det jeg fikk ut i øyeblikket. Min far hadde større tro på meg enn som så. Karakterene gikk oppover etterhvert, noen visste jeg hadde mer inne og forstand til å kommunisere det.

To grøfter.

To grøfter.

Det er ikke slik at jeg vil at vi skal rose så mye mindre. Det er bra at janteloven har mistet litt av grepet. Det er bra at vi gir ros. Vi skal hele tiden være på utkikk etter å rose og oppmuntre. Mitt poeng er at vi kan bli mer bevisste på hvordan vi roser. Tilbakemeldingen i rekorden nådde mye lenger enn bra! og flott! fordi den inneholdt noe mer. I bibelen står det at vi skal kappes om å hedre hverandre. Hederen blir mer virkningsfull om vi vet hva vi hedrer og hvorfor vi hedrer.

Fordi jeg fortjener det!

«Jeg håper du har en fantastisk, magisk og glitrende morgen……….det fortjener du» var avslutningen på et Morgenshow jeg hørte på radioen etter å ha levert ungene i barnehagen. Min morgen hadde ikke vært magisk, den hadde faktisk vært ganske travel og ungene hadde faktisk vært ganske masete, burde jeg vært misfornøyd? Hadde jeg fortjent mer?

misfornøyd_001

Vi fortjener en hel del idag. Vi lærere fortjener mye bedre lønn, elevene fortjener mye bedre karakterer, og fem minutter pause til alle tider. Vi fortjener en god vin og biff på fredagen, vi har jo jobbet så hardt hele uka. Fortjener jeg ikke egentlig et nytt kjøkken jeg som har holdt ut med det jeg har i så mange år nå? Naboen har kjøpt seg hytte på fjellet, fortjener ikke jeg også strengt tatt det? Feriebolig i Spania er vel det minste jeg fortjener jeg som tross alt har vært med på å bygge opp denne velferdsstaten! Nå fortjener vi alle en lang ferie!

fortjener_1

Innvandrerne fortjener mer respekt, de eldre fortjener bedre eldreomsorg, ungene fortjener bedre oppfølging og omsorg og ungdommen fortjener bedre fritidstilbud. Vi pusser opp i stua fordi vi fortjener det, vi spiser gourmetmåltid fordi vi fortjener det, vi reiser til syden fordi vi fortjener det. Listen av grupper som fortjener og ting vi fortjener er lang.

Belønning

Because youre worth it! Perfectlly you! Fordi du fortjener det! Det er lov å la seg friste! Noen ganger lurer jeg på om jeg har gjort alle løgnene til sannhet. Løgn blir til sannhet når i mister perspektivet. Hvis ikke jeg ser lenger enn til naboen har jeg muligens grunn til å være misfornøyd, men vi er nødt til å se lenger. Er det noen grunn til at jeg fortjener så mye mer enn nesten alle andre? Hva er det som gjør at jeg fortjener så utrolig mye mer enn for eksempel sudanesere, kinesere, afghanere og cubanere?

worth_it

«Det er forskjell på å ta livet for gitt og ta livet for gitt» skriver Karsten Isachsen. Det er en dyp setning. Ofte så tror jeg vi tar livet for gitt, vi tar det som en selvfølge. Helse, friske barn, et arbeid å gå til, foreldre som stiller opp, bil i garasjen, egen bolig, ferier og masse godt på bordet. Grunnholdningen til vi som tar livet for gitt kan ifølge Isachsen oppsummeres med fire ord: «Det skulle bare mangle!»

Karsten Isachsens ord gjør ofte verden litt klarere synes jeg.

Karsten Isachsens ord gjør ofte verden litt klarere synes jeg.

Vi som tar livet for gitt blir fornærmet når noe går imot oss, vi ser på livet som noe vi har krav på, og hvis ikke ting går slik som jeg hadde sett det for meg har jeg rett til å føle meg bitter og skuffet. Vi tar det gode livet for gitt, vi står i fare for å forbli bortskjemte barn hele livet. Vi vil så gjerne være lykkelige men noen ser alltid ut til å ha det litt bedre. Vi ønsker å maksimere lysten, velværet og gleden og minimere smerten. Vi strever etter å oppfylle alle forventninger vi og omgivelsene våre har. Det er dumt å ikke kreve alt man har rett på. Det er et slit, det tar på å være misfornøyd.

bortskjemt_barn

Kanskje går veien til lykke i en annen retning. «Du ser ikke skogen for bare trær» har jeg hørt mange ganger, «jeg ser ikke livet for bare meg» passer enda bedre. Hva om vi ser på livet som noe som er gitt oss. Hva om livet er en gave som er gitt meg og ikke noe jeg har krav på. Tenk om vi hadde sett på hver dag som en overraskelse, en ny mulighet. Det viktigste i livet er ikke gitt men inngitt sier Isachsen og jeg tror han har et poeng som vi trenger å lytte til.

ego

Jeg tok meg ikke en god kone, jeg fikk en god kone. Vi kjøpte ikke fire unger, vi fikk dem. Vi bestilte ikke noen lykkelige år sammen, vi fikk dem. Jeg søkte ikke etter foreldrene mine på google, jeg fikk dem. Det beste i livet er gratis sies det. Jeg tror vi skal gå enda lenger. Det viktigste i livet er gaver som er gitt oss. Den svenske biskopen Martin Lønnebo råder oss til å starte dagen med to tomme hender. Med åpne armer og hender kan vi omfavne dagene og hverandre. Vi kan ta imot øyeblikkene som blir gitt oss. Om vi står med hendene fulle av krav, forventninger, ønsker og rettigheter står vi i fare for å gå glipp av gaver som er mye viktigere enn det vi tviholder på.

tomme_hender

«Fordi jeg fortjener det samfunnet» gjør oss ikke lykkeligere, snarere tvert imot. Det er ikke slik at vi fortjener og har rett på. Istedet for å fokusere på alt vi ikke har og som vi ønsker oss bør vi rette blikket på alt vi har. Vi har ingen grunn til å forvente mer, vi har all grunn til å være takknemlige.

Global rich list forteller meg at selv vi i offentlig sektor har grunn til å være fornøyde.

Global rich list forteller meg at selv vi i offentlig sektor har grunn til å være fornøyde.

Fra den svarte boka jeg pleier å referere til strømmer det ut røntgenstråler og solstråler. Den binger sannhet og lys. Bibelens budskap står i sterk kontrast til markedskreftenes «Fordi du fortjener det». Det er ikke slik at alt jeg er eier er mitt. Sannheten er at alt er til låns, jeg er forvalter og ikke eier.

Alt jeg har er som bøkene jeg har lånt på biblioteket.

Alt jeg har er som bøkene jeg har lånt på biblioteket.

Hver dag er en dag nærmere døden sies det. En dag er alt slutt da hjelper det lite med pokaler på hylla, penger i banken og en velstelt hage. Døden som ingen lenger tør å snakke om er vår endelige destinasjon. Vi snakker ikke om døden fordi vi frykter den, vi blir redde og engstelige når vi snakker om døden. Grethe Risberg Thomsen fra Danmark gir oss et alternativt perspektiv:

Jeg dør en lille smule for hvert sekund der går

Jeg bærer døden med mig gjennom livets år.

En nat, måske en marsnat, så mild av regn og tø

skal jeg gå bort i mørket og holde op at dø.

Det finnes en gave som er større en alle gavene vi får på livets landevei. Den største gaven er som alle de andre, den er gitt oss. Den er ikke noe vi har gjort oss fortjent til. En dag skal jeg slutte med å dø langsomt. Det eneste man behøver er to tomme hender.

Den største gaven.

Den største gaven.

EIK 2012

«Av alle uviktige ting er fotball det viktigste» sa en klok pave en gang. Året 2012 er forlengst godt igang. Som vanlig er i februar, er Liverpool for lengst hektet av i kampen om det gjeveste trofeet. Storkjøpene Carrol, Downing og Henderson (ca 650 mill) er i ferd med å finne sin plass på den lange lista av dyre bomkjøp det siste tiåret. Sammen med Djibril Cisse, El Hadji Diouf, Salif Diao, Chris Kirkland, Scott Carson, Harry Kewell, Robbie Keane, Fernando Morientes, Andrea Dossena og Joe Cole og helst sikkert en en hel del andre som jeg ikke kommer på i farten danner de en dyr liste i forhold til overgangssum og ikke minst i forhold til lønn. Et plaster på såret blir det hvis jeg får se en glisende Kenny Dalglish løfte ligacup trofeet, selv om vi selvsagt hadde ønsket oss andre trofeer.

.

Downing fremstår allerede som usikker og nervøs.

Mens fotballøya forbereder seg til ligainnspurt forbereder vi oss på sesongstart i Norge. Sandnes Ulf er for første gang med i det gjeveste selskap og ser ut til å ha forberedt seg godt. De lyseblå har sprudlet i treningskampene og det blir spennende å se om Asle Andersens menn kan bite fra seg i tippeligaen. Her på Bryne er det som det pleier å være, laget har vært varierende i treningskampene, men har på papiret et spennende lag. Blir dette året? Spør jærbuene. Spiller Marius Lode og Cato Hansen i den rød og hvite drakta kommende sesong? I så fall kan Herrem, Høiland, Helle og Hansen skyte Bryne til tippeligaen? Spørsmålene før sesongen her på Jæren er mange.

Blir dette Tommys sesong? Spørsmålene på Jæren er mange som vanlig.

For meg er det imidlertid guttene fra EIK som det knytter seg mest spenning til. Overbevisende resultater i treningskampene gjør at det brygger til fotballfeber i «okka by». Pila peker oppover for den tradisjonsrike byklubben. EIK skal igjen prøve å etablere seg på det tredje øverste nivå i norsk fotball (forrige gang var i 2005). Eiger er i ferd med å vokse inn i den rollen de har vært tiltenkt nemlig som et farmerlag for EIK, ikke rart egersundere med lojalitet til de gule og svarte smiler om dagen.

Fotball er utvilsomt verdens mest fascinerende spill, de fleste har en mening om spillet. Fotball engasjerer følelsene våre og fremtvinger forventninger, gleder og skuffelser. Dette innlegget vil handle mest om forventninger, mine forventninger til EIK for sesongen 2012.

Klubben

For en god måned siden var jeg på «idrettsmarke» for første gang på en god stund. Mye har skjedd iløpet av det siste tiåret. Tribuneanlegg og ny kunstgressbane er sannsynligvis de største og viktigste forbedringene. Etter omivisning på klubbhuset kunne jeg også konstatere at mye har skjedd her. At klubben har to ansatte i Owe Salvesen og Kenneth Andersen gjør at klubben nå ser langt mer profesjonell og robust ut enn for bare 5-10 år siden.

Kunstgressbanen er en kraftig forbedring i forhold til den gamle treningsbanen.

Jeg fikk æren av å ha ei fotballøkt med guttene på FFOen. Dette viste seg å være en fin gjeng der mange viste spennende ferdigheter. Etter økta fikk jeg se utstyrskorridoren med utstyrsbåser til respektive lag. Ordnung muss sein, imponerende! Jeg fikk også komme inn i det som Owe mente kom til å bli det nye Boot room. De av dere som kjenner dette utrykket vet hva som kan bli skapt i et slikt rom, spennende. Owe fortalte meg om strategi, visjon, sponsorer, rutiner, prioriteringer og daglig drift. Iløpet av en liten time fikk jeg et viener brød og et gløtt inn i hjerte av en klubb i rivende utvikling. På vei hjem til Jæren i øsende regn konkluderte jeg med at klubben har tatt sjumilsteg siden forrige gang i 2005. Plattformen og fundamentet for å lykkes i 2012 er langt bedre enn sist. Ekstra gledelig synes jeg det var å høre om klubbens nøkterne satsing på a-laget. De økonomiske ressursene klubben rår over ender ikke opp i enkeltspillere sine lommer. Klubben skal satse nøkternt og fornuftig og først og fremst basere seg på lokale krefter, videre vil klubben først og fremst satse på å videreutvikle det gode barne og ungdomsarbeidet som allerede gjøres. Det gror godt i Egersund listen av egersundere som har reist fra EIK for å spille på høyere nivå er lang. Jeg er helt enig i at klubben først og fremst må satse på talentutvikling og spillerforedling, dette vil følgelig komme a-laget til gode.

Verdens mest berømte "Bootroom"

Spillere og trenere

I januar fikk jeg være med på EIK2 i Tonstad turneringen. Jeg tilbrakte en hel dag med noen av de jeg tror vil være bærebjelker for a-laget i 2012 og noen som vil være det om to tre år. Iløpet av dagen observerte jeg en hel del. Etter å ha snakket med de fleste av spillerne kunne jeg konstatere at klubben rår over sultne og treningsvillige typer. Treningshverdagen til Stian Vigrestad er en helt annne en min egen da jeg var i klubben. For meg virket det som om langt flere av spillere hadde en helt annen bevissthet i forhold til trening, restitusjon og kosthold enn tilfellet var da jeg var i klubben.

En positiv opplevelse!

Videre var det gledelig å se at de rutinerte guttene Jostein Salvesen, Leon Angelvik og Martin Håland var opptatt av å oppmuntre de unge spillerne vi hadde på laget. Det var lov å gjøre feil. Dette er viktig i ethvert prestasjonsmiljø og jeg tror dette i langt større grad enn tidligere er realiteten i a-laget nå. De etablerte veileder og oppmuntrer de unge. Dette fungere bedre en brøling og selvhevdelse. Spillere som ikke våger og risikerer bli ikke bedre. Klarer en å skape en «vågekultur» har en kommet langt, «å våge er å vinne» er Spurs eldgamle slagord. Personligheter som Jostein Salvesen, Arild Nodland, Stian Hundestad, Jan Eric Wetteland og Martin Håland  har mye å bidra med både på et sportslig og et menneskelig plan. Asle Sirevåg må også nevnes i denne sammenheng her har det skjedd en del….

Fra "bølle" til leder.

En annen ting som slår meg når jeg ser på de spillerne EIK har idag og som jeg så under Tonstad turneringer er at det som preger de fleste av dem først og fremst er gode basisferdigheter. Gode pasninger, sikre mottak, flinke til å utfordre. Mange er fottrappe og bevegelige. Dette er ferdigheter for framtida etter mitt syn. Jeg husker med grøss og gru de ferdigheter som ble fremelsket i min første tid i klubben. Da handlet det meste om å «trø te» og om vinne dueller. Frispark på trening var uaktuelt, det hersket en atmosfære av lovløshet. Kulturen rundt a-laget idag fremstår for meg som totalt annerledes. Mye av æren for dette tillegger jeg pedagogen Jone Mathiesen. Han har utvilsomt hatt en god hånd om gruppa og tatt nødvendige grep. Han har iløpet av fire-fem år skapt en god treningskultur der det ser ut til å være plass til alle. Miljøet virker å være kjempegodt og samholdet og kameratskapet i denne gruppa tror jeg blir ett av lagets viktigste våpen i kampen om å overleve i divisjonen.

Noen ganger må man faktisk til "Haua" får å få tak i det en trenger.

Hva så med spillerstallen. I øyeblikket synes jeg a-stallen ser spennende ut. Asle Sirevåg er en solid keeper som har 2 divisjonsnivået inne. Han er viktig i forhold til tryggheten hos den bakre fireren og er en ledertype. Spørsmålstegnet er om han får trent nok, etter det jeg hører har han en utfordrende jobbsituasjon og dette kan helt klart bli en usikkerhetsfaktor. Sviktende treningsgrunnlag fører ofte til sviktende prestasjoner, jeg håper at klubb og spiller finner en løsning som er spiselig for begge parter.

Den bakre fireren er etter mitt syn den sterkeste lagdelen. Nils Petter Andersen er med sin fysikk og sin eminente pasningsfot en solid tilvekst. Andersen blir sjefen for fireren og vil etter alle solemerker løse dette på en god måte. Andersen tilfører seriøsitet, rutine og ærgjerrighet. Han er en som vil stå frem i en kald høstdag på en regntung bane i Åsane. Jeg tror Nils Petter blir en av bærebjelkene i dette laget, både i kamp og under trening.

Nils har fortid på Bryne VGS

Som makker tror jeg Andersen vil få Jan Eric Wetteland mens Arild Nodland flyttes ut på høyreback. Dette tror jeg er det mest hensiktsmessige. Wetteland er en Martin Skertl type som går i krigen når dette trengs. Han blir viktig på offensive og defensive dødballer og har masse rutine som virkelig trengs denne sesongen med nytt nivå og mange unge spillere. Wetteland gjør ting enkelt og bør overlate oppspillene til Nils Petter.

Jan Eric har talent innenfor flere områder i underholdningsbransjen

Arild Nodland er en spiller som jeg tror vil ha få problemer med å spille ett nivå høyere. Jeg har bare sett ham sporadisk de siste årene men det jeg husker fra den tiden vi spilte sammen er mer enn nok grunnlag for mitt utsagn. Arild har gode basisferdigheter, er god en mot en defensivt og offensivt, han er hurtig og er en god duellspiller, får han skikk på innleggene sine bli han en av divisjonens beste backer.

Arild blir stadig mer og mer lik sin far.

På motsatt back tror jeg vi vil finne Eirik Gohn. Gohn er offensiv av legning, han har gode basisferdigehter er rask og tør spille på risiko. Jeg tror Gohn blir et farlig angrepsvåpen for EIK. I bakhånd har EIK Vidar Nodland som alltid gjør manns jobb, Kristian Koldal hvis han får skikk på skadene, Kim Josef Håland som trolig har divisjonens mest presise fot og kan bli et farlig dødballvåpen og evigunge Rune Eik som med sin fotballforståelse og grunnteknikk godt kan gå inn å ta et tak når dette trengs. En skal heller ikke glemme Marius Andersen som har et stort uforløst potensial, utviklingskurven hans denne vinteren avgjør om han er istand til å true den fireren jeg har skissert.

Kirurgen fra "Haua"

På midtbanen finnes det også mange spennende spillere. Kenneth Grande er hentet fra Rosseland og kan under de rette omstendigheter bli en solid forsterkning. Grande er teknisk, klok og har et fint driv med ballen. Han er en lur avslutter og er flink til å operere i mellomrommet. Hvis Grande har motivasjon og vilje nok til å trene hele sesongen og holder seg skadefri vil han bidra med både mål og målgivende pasninger. Jeg håper Kenneth har funnet ut hva som kreves og at han i år leverer stabilt opp mot sitt toppnivå. Hans fortid er preget av ustabile prestasjoner og manglende treningsiver, jeg ble oppmuntret av å se videoen fra klepp kampen fra igår og håper dette er et tilbakelagt stadiet. Jeg tror vi denne sesongen vil få se Grande i en offensiv midtbanerolle.

På tide å realisere potensialet.

På den ene kanten vil Jan Eric Gløpstad operere. Jan Eric er uforutsigbar, hurtig og teknisk. Han er en kant som makter å ta seg til dødlinjen og jeg tror backene i 2 divisjon vil få nok å henge fingrene i hvis Jan Eric har dagen. Har han derimot ikke dagen er han ikke en trussel i det hele tatt. Her ligger etter min mening hans største utfordring nemlig å prestere jevnt. Hvem som tar den andre kantposisjonen er jeg usikker på. Thomas Leidland er en spennende spiller og er god på sitt beste men å prestere hver kamp i 2 divisjon er muligens for tidlig.

Jan Eric i fint driv

Stian Vigrestad kan spille på en kant men er en helt annen type en Gløpstad. Vigrestad har ikke den hurtigheten og det rykket som skal til for å komme seg ofte nok til dødlinja. Stian har imidlertid god fotballforståelse og en god fot. Han kan være en mer sentrert kantspiller og finne mellomrom. Han er god med ball på fot og kan spille fri back på overlapp. Selv foretrekker nok Stian en posisjon mer sentralt i banen men han vil også være i stand til å løse en kantrolle når dette er nødvendig.

Kurven til Stian peker oppover, det samme kan neppe sies om de to andre EIK spillerne på bildet.

Nykommer Jan Gunnar Eide er også en kandidat til å bekle en kantposisjon. Jan Gunnar er hurtig, uredd, frekk og er flink til å komme i avslutningsposisjoner. Selv foretrekker Eide muligens en spissrolle men her bli konkurransen for tøff. Eide må få skikk på det defensive spillet sitt og må nok ha litt tid på tilpasse seg spillestil og struktur. Forskjellen fra 4 div. til 2 div er stor. Jeg håper Jan Gunnar tar steget og sørger for skarp konkurranse om vingrollene.

Sentralt på midtbanen blir det knivskarp konkurranse. Stian Hunndestad er en brilliant spiller som i min tid kunne avgjøre kamper på egenhånd. Stian er teknisk god har gode avslutningsegenskaper og gode pasninger men er avhengig av å ha flyt i spillet sitt.  Stian er på sitt beste en solid midtbanespiller. Om kroppen er like lett og like godt trent som før er jeg usikker på. Hvis Stian skal kapre en plass på laget er han nødt til å være godt trent og må unngå skader som ofte har vært gjennomgangsmelodien tidligere. Uansett tilfører Stian rutine og viktig erfaring, videre er han oppmuntrende og inspirerende i forhold til de yngre spillerne i troppen.

Hvor mange mangler han i forhold til klubbrekorden?

En annen rutinert herremann i laget er Jostein Salvesen. Jostein har stor aksjonsradius og er en «veps» som leser spillet godt. Jostein er ingen duellspiller men plukker andreballer istedet. Jeg tror Salvesen blir en viktig bidragsyter. Han er en stabil spiller og gjør en nyttig jobb særlig i det defensive spillet. I tillegg er han relativt ballsikker og  bevegelig. Jostein er også en ressurs med sin fagkompetanse. Han kan mye om trening, kosthold, restitusjon og treningsplanlegging, at han har fått ansvaret for en del av den fysiske biten tror jeg er særdeles smart og vitner om et apparat og en klubb som akter å bruke den humankapitalen som er tilstede.

Irriterende spiller å møte.

Stian Vigrestad er som tidligere nevnt også en kandidat til en mer sentral midtbanerolle. Stian er seriøs i treningsarbeidet sitt og er dedikert i forhold til det han driver med. EIK har tre gode sentrale midtbanespillere, skader, treningskamper, motstander og form avgjør hvem som spiller.

Nykommer Marius Bjorheim virker å være utpekt til ankermann på midtbanen. Det er han som skal stabilisere midbaneleddet og skal bidra med duellkraft. Personlig er jeg skeptisk til Bjorheim i en slik rolle. Slik jeg ser det mangler Bjorheim den erfaring, fotballforståelse og ikke minst den aksjonsradius som kreves for å løse en slik rolle. Bjorheim er i mine øyne mer en midtstopper som kan være spillende i sine beste øyeblikk. Han har et klart fortrinn i sin enorme fysikk men denne kan også være hans store svakhet hvis han ikke er i toppform. Marius har hatt to utfordrende år i Bryne og har nok ikke hatt den utvikling han hadde håpet på. Jeg håper dette endrer seg i EIK og det vil glede meg hvis Bjorheim iløpet av sesongen motbeviser mine antagelser og løser den defensive midtbanerollen.

Prove me wrong!

Lengst fremme mener jeg EIK er i besittelse av et knippe særdeles spennende typer. Grande er allerede nevnt og kan fungere ypperlig i en rolle som hengende spiss. Denne rollen har Martin Håland innehatt de siste sesongene og har tidvis vært glimrende. Håland har gode basisferdigheter, har en utmerket forståelse for spillet og er en kald avslutter. Videre er Martin stødig og god med motstander i rygg og er flink i mottaksfasen. Når Martin i tillegg fremstår som godt trent og med bedre utholdenhet på lenge ja så tror jeg EIK her har en Pall Gunnarson type de kan dra stor nytte av.

Gunnarson-Nannskog?

Som spydspisser ser jeg for meg Stian Sleveland og Mathias Perttamo disse har ulike kvaliteter men felles for dem begge er at de har et stort potensial. Mathias er sterk med et lavt tyngdepunkt, han har god balanse og et gode skudd med begge bein. Han har målteft og er smart i bevegelsesmønsteret sitt. Hvis Mathias har vilje og ærgjerrighet nok til å trene og utvikle seg videre så tror jeg fort vil vil se denne gutten på et høyere nivå.

Matthias har evnen til å dukke opp når en trenger det som mest.

Når det gjelder Stian Sleveland så ser jeg på han som en litt annerledes spisstype. Stian er ernergisk og et konstant uromoment. Mens Mathias kan bli borte for så å dukke opp er Stian en konstant trussel. Stian er god med ball og kan føre ballen i stor fart med raske retningsforandringer. Han har en glimrende fysikk, med det mener jeg stor løpskraft, styrke, smidighet og brukbar fart. Stian virker i tillegg å være en vinnertype og er en type som tar ut alt. Foreløpig er det allikevel en del som ikke er på plass. Han kan bli langt mer effektiv og må bruke innsiden av hodet og foten oftere når han er i scoringsposisjon, videre må han bli mye flinkere til å vurdere hva han skal bruke kreftene sine på. Til sist må Stian finne ut hva han vil med fotballen. Det er vanskelig å være konge på fotballbanen og på Corner samtidig. Hvilket svar Stian lander på her blir avgjørende for hans videre utvikling. Personlig mener jeg at nettopp Stian har størst potensial i dette laget og vil også være et spennende alternativ på kanten.

Corner eller "idrettsmarke", valget er ditt

I tillegg til de spillerne som har vært nevnt er det hyggelig å se at flere av de aller yngste melder seg på. Sigmund Hundestad, William Meyer, Jarle Mong, Bernt Ollestad og Martin Tønnesen forhåpentligvis vil disse får sjanser og muligheter til å utvikle seg på på trening og i kamp. Med Svein Harald som skipper for B-laget tror jeg også dette kan bli en mer attraktiv læringsarena for mange av de unge.

Trenerne

Hva så med trenerne. For meg virker det som om både Jone og Jørgen så langt har gjort en solid jobb. De har allerede ført laget fra fjerde til tredje nivå og det er en prestasjon i seg selv. De har klart å bygge opp en imponerende treningskultur og har skapt et trygt og motiverende prestasjonsmiljø som jeg har vært inne på tidligere. Jeg tror vi her har en slags Clough/Taylor kombinasjon. Mathiesen er en helt sikkert en god pedagog og vet hvordan han skal få det beste ut av hver enkelt. Jone er en miljøskaper og innehar gode verdier som han har plantet ned i spillergruppa. Etter det jeg har hørt er han også en god motivator og en trener spillerne er trygge på. Jone er en sympatisk og likandes fyr og er en trener spillerne ofrer seg for, denne dimensjonen må ikke undervurderes.

Clough og Taylor, motivatoren og taktikeren.

Jørgen Tengesdal har kanskje en del av de samme egenskapene men har også ferdigheter som komplementerer duoen. Fra sin tid som toppspiller så vet Jørgen hva som kreves og hva det koster å bli god. Med en slik ballast er han trolig en god veileder og en inspirasjonskilde for mange i klubben. Videre er jeg sikker på at Jørgen må ha lært noe fra sine tidligere trenere. Her finnes personligheter som Benny Lennartson, Bjarne Berntsen og Roy Hodgson, hvis Jørgen klarer å videreformidle det beste fra disse så sitter klubben på uvurderlig kompetanse. Jeg tror klubben har et godt trenerteam som utfyller hverandre og som nyter stor respekt i spillergruppa. I kulissene vil disse få råd og vink fra Owe Salvesen, Lars Arne Stavnheim og Svein Harald Vigrestad (på jæren kalles han enda for Krig) som alle har vært ute en vinterdag før.

Vet hva som kreves

Når det gjelder formasjon så tror jeg denne vil variere etter hvilke spillere som er tilgjengelige og motstandere. EIK har tidligere spilt med en fleksibel 4-4-1-1 formasjon, men kan med det spillermaterialet de idag rår over også spille både 4-3-3, 4-51 og 4-4-2 etter min mening. Selv tror jeg måten EIK spiller fotball på er langt viktigere en formasjonen. Det virker nå som om EIK har ulike oppspillsmønstre der ballen primært skall holdes på bakken. Særlig virker de opptatt av å finne mellomrommet til motstanderen mellom forsvaret og midtbanen for så å spille gjennom sentralt eller tre ut på kant primært mellom stopper og back. Jeg tror EIK vil møte bedre presspill fra motstanderen i år enn tidligere og faren for brudd og målsjanser imot vil øke. Noen ganger vil det være fornuftig å slå langt det første kvarteret for å strekke motstanderen for så å utnytte rommet som da skapes. Når det gjelder formasjon, spillemønster, dødballer og soneforsvar så vil Jørgen her kunne bidra med veldig mye. Jeg er trygg på at han og Jone vil forsøke å spille en fotball i god EIK ånd nemlig langs bakken med full fart fremover. Fotball er underholdning og egersunderen skal få kose seg med finesser og hælspark også i 2 div.

Blir det flere "Klepp opplevelser"?

Styrker

De fleste styrkene har jeg vært inne på i det foregående. Klubben, apparater rundt, spillerne alt dette ser lovende ut.  Kameratskapet har vært nevnt men bør understrekes. Stammen i dette laget har spilt lenge sammen. De kjenner hverandres sterke og svake sider, de vet hvordan de skal spille hverandre gode og har et godt fellesskap. Laget fremstår som et kollektiv uten «stjerner». Treningsiver, entusiasme, samhold, samhandling, respekt, likeverd det finnes mange gode verdier i dette miljøet dette mener jeg er et av laget klareste fortrinn. Løpskapasitet er viktig i fotball og her tror jeg igjen EIK har et fortrinn. Mange av spillerne er forholdsvis lette og treningskampene tyder på av vintertreningen har vært effektiv. Publikummet og rammene rundt kampene er en annen klar styrke. Stemning og entusiasme fra tribunen frigjør mer energi og adrenalin hvis dette blir kanalisert på en god måte monner dette ofte ut i bedre prestasjoner.

Kenny Dalglish understreker i sin siste biografi kameratskapet som en av de viktigste forutsetninger for suksess i Liverpool på 70 og 80-tallet.

Svakheter

Hva er det da som tilsier at EIK ikke skal klare å holde seg i divisjonen? Slik jeg ser det er laget ganske sårbart. Det skal ikke mange skader til før laget etter min mening er vesentlig svekket. En annen ting er at mange av typene særlig på midtbanen er for like, hvem tar tak når flyten ikke kommer så lett? Hvem vil ha ballen når de ligger under 2-0 og må snu kampen? Balanse er for meg et spørsmålstegn foreløpig.  En tredje ting er mangel på erfaring og rutine fra dette dette nivået. Nils Petter, Asle, Vidar, Stian, Rune og Jostein har vært der tidligere ellers er det tynt. Særlig i motgang kan dette bli en mangelvare.  De fleste av spillerne på dette laget har stort sett vært vant med å vinne. Hvordan håndteres tre tap på rad? Hvordan er stemningen på trening påfølgende dag? I år tror jeg EIK står i fare for å tape minst like mange kamper som de vinner, dette er en ny opplevelse for mange av dem og utgjør dermed en usikkerhetsfaktor. En siste mulig svakhet er at mange av spillerne jeg har omtalt varierer mye i prestasjonene særlig en del av de yngre. Å være avhengig av flyt og form er risikofylt, igjen synes jeg dette er mest tilfellet i midtbaneleddet.

Vinnere er ikke de som vinner, men de som reiser seg etter nederlag

Konklusjon

Min konklusjon er at det finnes mer en nok potensial i denne gjengen til å ta 2 divisjon med storm. Med en god start og riktig flyt kan dette blir virkelig spennende. Jeg tror fort at EIK i en maks sesong kan komme foran alle sine lokale konkurrenter (Ålgård, Vidar og Randaberg). Unngår laget skader og unødvendige suspensjoner og trenerne foretar de riktige valgene ligger alt til rette for at klubben skal kunne etablere seg i divisjonen. For min egen del håper jeg å få med meg flere kamper enn tidligere år og ser spesielt frem til EIK – Jerv som blir et oppgjør med mye forvirrede følelser. Jeg håper begge lag får sving på sakene. Jeg ønsker med dette klubb, spillere, trenere og alle involverte lykke til!

Har en mistanke om at noen vil tråkke ekstra til når EIK møter Jerv