Hva sier du til deg selv?

«Vi taper sikkert idag». «Han er sikkert god han backen». «En dårlig kamp idag så er det på hodet ut av startelleveren». «Jeg er tung i beina». Da jeg spilte fotball var det noen ganger slik at jeg var helt utslitt før kampen begynte. Idet dommeren blåste startsignalet burde jeg signalisert til treneren at jeg var klar til å bli byttet ut. Etter et par dårlige involveringer fikk man bekreftet alt man hadde hørt  dagene før kampen. Kampen med den indre stemmen tappet meg for energi, mot og krefter før den egentlige kampen skulle utkjempes.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

(mer…)

Kan me spela?

Spørsmålet ovenfor er kanskje et av de mest stilte spørsmål i norske småbarnshjem. Jeg forstår spørsmålet godt. Jeg husker godt da jeg nede i Symrebakken 9 første gang ble presentert for et helt nytt univers. Etter lang tid med sparing hadde kameraten min Arild endelig nok penger til en flunkende ny Commodore 64. «Summer games», «Winter games» og «California games». Snart kunne vi melodiene på alle verdens nasjonalsanger, med joystickene hoppet vi på ski og gikk rytmisk våre strafferunder. Det var helt utrolig.

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

(mer…)

Sex på dugnad

Mine første to blogger handlet om sex, nå synes jeg det er på tide å ta opp hansken igjen. «Mange voksne later som om sex ikke finnes», sa en elev en gang, det har han dessverre rett i. Sex er viktig og det opptar oss. Tidligere har jeg skrevet om den gode sexen, denne gangen vil jeg si noe om noe som de aller fleste vet hva er, og hva det innebærer men aldri setter ord på. Det er noe som foregår i det stille i de mange tusen hjem og må for all del ikke undervurderes.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Dugnad er noe av det flotteste vi har i Norge. I disse dager forbereder både Kåsen IL og Bryne FK seg til store dugnader i Kongeparken. Flere hundre jærbuer har satt av en helg i mai for å gå dugnad. Mange av dem hadde helt sikkert hatt lyst til å gjøre noe annet denne helgen. Ukene er travle og når helga kommer har man ulike behov. Det er helt sikkert ikke alle som gleder seg til dugnaden. De kjenner på en viss motvilje, det er helt forståelig. Det vakre er at disse vanlige foreldrene gjør det på tross av. De er villige til å legge bort seg selv for noe større. Fellesskapet og fellesskapets interesser settes foran individet og den enkeltes behov, på norsk kaller vi det dugnadsånd. Denne ånden er en fellesskapets ånd, en ånd som søker noe utenfor en selv. (mer…)

Banning og sånt

«E de stygt å sei fader pappa?». «Levi seie shit, e de banning?». «Tage sa fadosten, he an egentlig lov te de?». Jeg er jammen ikke sikker lenger på hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si. Hvem er det som definerer dette? Hva som er banning og hva som ikke er banning er jammen ikke godt å vite. Jeg har en kamerat fra Australia, han kan referere til det motsatte av himmelen men kan ikke si ord som innebefatter kjønnsorganer. Hos oss er det nesten litt motsatt. For meg virker det nesten litt tilfeldig og kulturbestemt hva som er lov og hva som ikke er lov. Hvem er egentlig jeg til å sette grenser med linjal. Er det alltid galt å bruke å ta i bruk kraftsatser? Jegertvillingene har i den siste tiden satt banning på dagsordenen, jeg vil i dette innlegget forsøke å si noe om temaet fra mitt ståsted.

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg sa mitt første banneord. Jeg hadde fått høre vitsen om han som aldri røkte, drakk og bannet og fortalte denne i en helt feil kontekst. Reaksjonen fra mine omgivelser gav meg tydelige signaler på at det jeg hadde gjort var et alvorlig overtramp. Jeg husker skammen og fornedrelsen godt idag snart tredve år etter. Banning kan man ikke gjøre hvis man skal komme til himmelen tenkte jeg.

banning7

Da jeg ble eldre ble det understreket at man ikke skulle underholde seg med banning. For meg var den store frykten at noen skulle banne mitt i en veldig spennende og god film. Hvis dette skjedde vil dette falle inn under kategorien banning og underholdning. Samvittigheten var tydelig på at det eneste riktige ville være å trykke på stopp.

En av mine favorittfilmer er den svenske filmen «Så som i himmelen». Jeg synes det er en menneskelig og varm film. Det er ikke til å stikke under en stol at det bannes mye i denne filmen. Jeg leste noen kommentarer om filmen i etterkant. En av kritikerne hadde omdøpt filmen til «den store svordommen». En annen responderte med spørsmålet «var banningen alt du så?». Jeg syntes det var et meget betimelig spørsmål. Noen ganger undrer jeg meg over at banningen har fått så stor betydning. Selv slet jeg med å forstå at det var greit å underholde seg med drap og tyveri i detektimen mens banning på norsk ble for drøy kost.

så_som

Selv kan jeg ofte ta meg i å mistenke folk for å være kristne hvis jeg har snakket med dem i over en halv time og de ikke har bannet. Jeg har kalt bloggen min det viktigste i livet, banning havner utenfor, men kanskje har banningen blitt litt viktigere enn den egentlig er. Når man bruker banning som et kjennetegn på å katalogisere livssynet til mennesker slik som jeg til tider har gjort, har man gått for langt. Hva er det som gjør at baksnakking. grådighet og fråtseri passerer radaren uten de helt store problemene mens banning resulterer i ryggmargsreflekser? Jeg tror svaret er ganske enkelt. Banning er vanskelig å skjule, det er så synlig. Det kan skade fasaden vår. Grådigheten, misunnelsen og baksnakkingen kan vi holde på med i våre egne mørke kringkelkroker uten at noe får ryggmargsreflekser.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Banning har tradisjonelt blitt knyttet opp mot et bud: du skal ikke misbruke Guds navn. Dette synes jeg i grunnen er en ganske tynn begrunnelse. Jeg kommer på et par banneord som kan gå inn under denne kategorien men de fleste handler vel mer om han lenger nede i gata og adressen hans. Å si at det mange erstatter med «grævlig» er å misbruke Guds navn er en ganske drøy påstand.

Interessante refleksjonsspørsmål

Interessante refleksjonsspørsmål

Karsten Isachsen sier at hyppig banning forurenser mellommenneskelige miljø. Det er et økologisk problem, mennesker som banner hele tiden er lydsvin, de forurenser. Banning for banningens skyld er helt unødvendig. Banning innbyr ikke til respekt. Da jeg var i militæret inngikk banning som en sentral ingrediens i formidlingen. Jeg syntes det var forstyrrende og den utstrakte banningen satte mine overordnede i et dårlig lys. Som lærer forsøker jeg etter beste evne å føre et språk som elevene opplever som imøtekommende og respektabelt, banning inngår ikke i et slikt språk.

banning5

Det er imidlertid ikke dermed sagt at man alltid skal føre et dannet og bevisst språk. Noen ganger er dette bortimot umulig. Livet er ikke alltid en dans på roser noen ganger skjer det noe ekstremt ubehagelig eller smertelig. Er det da galt å bruke de styggeste ordene man kjenner for å formulere opplevelsen? Kan det å bruke kraftutrykk i gitte situasjoner rett og slett være sunn mental hygiene?

banning_9

For en måned siden skulle jeg kjøre ut fra parkeringsplassen utenfor skolen hvor jeg har mitt daglige virke. Jeg hadde rygget bilen på plass for anledningen. Jeg hadde dårlig tid da jeg kjørte ut fra parkeringsfeltet. Idet jeg trodde jeg hadde kommet ut fra lommen min hører jeg en skrapende lyd. Jeg har lagt for tidlig over. Den strøkne bilen til kollega Berntsen har fått seg et godt kakk i høyre hjørne, høyre baklys er knust, god bulk. På min egen bil har jeg skraper langs hele siden. Mens jeg skritter tilbake mot skolen vel vitende om at jeg vil komme for sent, at Mr Berntsen vil få en del ubehageligheter og at lommeboken min vil bli betraktelig tynnere sier jeg noen ord som jeg ikke ville sagt hjemme og i hvert fall ikke på gudstjenesten tre dager senere. «Himmel og hav» er ikke dekkende for den intense irritasjonen som rir meg. «Filleren», «sallan» og «søren» blir litt tynt. Hele mitt arkiv av kristne erstatningsbanneord klarer ikke utrykke hvordan jeg har det.  Er det galt å sette ord på sinne og irritasjonen? «Gud eller Satan! Mumlet han og slikt sa ikke Isak uten at han var nødt til det» skriver Knut Hamsun om Isak Sellanrå i Markens Grøde.

 

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Jeg blir ikke helt trygg på mennesker som holder følelsene sine for seg selv. Da jeg skrittet over parkeringsplassen var jeg i det minste tydelig. Jeg tror at det onde som regel kommer fra det kalde hjertet. Ondskapen er ofte skjult bak en pen fasade og et dannet språk. Kraftuttrykk brukt i tide og utide er forurensing men noen ganger er jeg fristet til å si at de er på sin plass. «Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner en blant mennesker som ber» sier Kjell Arild Pollestad, han kan i noen tilfeller ha et poeng.

Å gi ros er en dyrebar kunst

Ros har en besynderlig effekt på oss mennesker. Da vi var lillegutter, fikk jeg og to nabogutter spille med de som var ett år eldre. Det stod om det vi kalte ligamesterskapet, vi skulle spille mot Undheim på hjemmebane. Vi tapte kampen 7-5 i et forferdelig regnvær, jeg husker ennå et av skuddene til «Stor-Åge». Da treneren vår hadde parkert den gamle brune opel rekorden i garasjen, snudde han seg mot oss i baksetet. Treneren vår fremhevet aldri enkeltspillere, men der i rekorden fortalte han meg hvorfor jeg hadde vært lagets beste spiller i den kampen mens de to bestekameratene hørte på.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten "Stor-Åge" hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten «Stor-Åge» hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Idag 22 år senere kan jeg ennå lukke øynene og se situasjonen klokkeklart foran meg. Jeg kan kjenne atmosfæren, dampen fra våte Eigerdrakter i rekorden, og de blytunge kalde sokkene på de spinkle føttene. Slike hendelser i livet setter varige spor,å bli bekreftet for noe  man har gjort som opplevdes som viktig er noe av det beste som  finnes. Rosen har et fantastisk potensial når den brukes rett.

Ros3

«Denna he eg tegnt, syns du an va fine?» Vi står på gangen i Tjøttaparken barnehage. Elia på fem peker mot et fotografi av ham der bare halvparten av ansiktet vises, resten har de fått i oppgave å tegne selv. Ut fra det halve portrettet sønnen min har laget er det lite som tyder på at det lyser en kunstnerkarriere i det fjerne. «Syns du?». «Eg syns an e litt fine». «Koffor bare litt?». «Det ligne ikkje så møje». «Koffor ikkje det?». «Eg he jo ikkje gult ansikt.» «Koffor fargela du ansiktet gult?». «Vetkje». «E dar någen fine her?». Elia peker på tegningen til en som heter Benjamin, her finnes visse likhetstrekk til fotografiet. «Eg he sitt at du kan tegna finare enn dettan heima, brukte du lange tid?». Elia smiler, tegning er ikke det kjekkeste særlig ikke hvis man kan gå ut når man er ferdig.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Ros er et omdiskutert tema innenfor motivasjonsteorien. Rosen kan for barn ofte oppleves som en emosjonell belønning. De fleste teorier slår fast at ros og oppmuntring er med på å støtte opp om selvverdet og motivasjonen når det blir gjort på riktig måte. For at rosen skal ha effekt må vi sørge for at den er troverdig sier forskerne. Hvis et barn roses når både innsatsen og resultatet er dårlig fremstår den som lite troverdig. Rosen kan i verste fall bli et signal til barnet om at far har lave forventninger både til innsats og resultat.

ros4

 

Om jeg roser et resultat som er langt under middels og som har blitt til i en fei uten konsentrasjon og flid sender jeg ut tvetydige signaler.Elia hadde klare oppfatninger av hva et godt resultat innebar, om jeg sier at resultatet var superdupert så forstår Elia at fars forventninger er langt lavere enn hans egne. Ros skal sette mot i, den skal inspirere til å strekke seg litt lenger, ikke avdekke lave forventninger. Mennesker det forventes lite av ender ofte opp med å imøtekomme forventningene.

 

Levi spilte sin første håndballturnering etter to treninger og det bar både hans og lagets spill preg av. Da vi kjørte hjem spurte Levi om ikke jeg også syns de hadde vært kjempeflinke. Jeg ble nødt til å fortelle gutten at det kreves mer enn to treninger for å bli kjempeflink i noe. Javisst hadde de prøvd, konsentrert seg og jobbet, det var kjempebra, men flinke hadde de ikke blitt ennå. Om vi sier at en som bare spiller «rols» på piano er kjempeflink sender vi etter min mening ut feil signaler. Å bli flink til noe er en lang og krevende prosess, underveis kan vi rose på innsats og fremgang. Vi må ikke underkommunisere viktigheten av øving og trening.

øvelse_gjør_mester

Som lærer og far bør jeg tenke gjennom hva jeg ønsker å rose og hvorfor. Kamins og Dweck skiller mellom tre ulike former for ros. Den første formen er ros av personen. «Jeg er stolt av deg», «Du er en god gutt». Den viktigste bekreftelsene barn trenger er ikke på hva de gjør, men på hvem de er. Slik jeg ser det kan vi aldri rose for mye på dette området. Den andre formen for ros, er ros for prosessen. «Denne leksen har du jobbet godt med» «Nå samarbeider dere godt». Hvis jeg ønsker å forsterke arbeidsmåter og tilnærminger kan jeg ikke rose en lekse som man har slurvet seg gjennom. «Slarvaskab» sa faren min etter at jeg hadde hastet meg gjennom skjønnskriften, det hadde han helt rett i. Den siste formen for ros er ros for resultat. «Den scoringen var fin», «Har du bygget dette helt alene?». Denne formen for ros bidrar til å styrke mestringsforventninger. Om ikke resultatet bygger på en reell mestringsopplevelse har rosen liten effekt.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Istedet for mestringsforventning  og forsterking av gode holdninger og arbeidsmåter står rosen vår i fare for å bli emosjonelt dop uten substans og hensikt. Vi står i fare for å fostre feedbackavhengige barn. Barn som ikke vil gjøre noe hvis det ikke vanker tilbakemeldinger i etterkant. Bra! og Flott! må stå i tilknytning til noe. Om rosen skal ha større effekt må vi forsøke å si noe om hva som er bra og flott. Vi heier, roser og klapper i hendene.«Se på meg nå pappa!» «Såg du det skuddet pappa!» Eg e enorme, e eg ikkje det pappa?» «Jo da, visst er du det, gutten min». Barna våre seiler på en bølge av ros og oppmuntringer, vi mener det godt men noen ganger tenker jeg at jeg utvanner rosen. Hva skal jeg egentlig si når det virkelig gjøres noe som er bedre enn man kan forvente? Jeg har jo brukt opp alle ordene.

Vi er snart feedback - avhengige alle sammen.

Vi er snart feedback – avhengige alle sammen.

Jeg vokste opp i et hjem der man var ganske rundhåndet med ros, antagelig mer rundhåndet enn i mange andre hjem på 80 og 90-tallet. Min generasjon fikk vesentlig mer annerkjennelse og ros enn generasjonen før oss hadde fått. Vi fikk imidlertid ikke mer ros enn at pappas tilbakemelding etter en kamp opplevdes som en herlig karamell mann kunne smatte på i dagevis.

karamell

Etter mitt første år på videregående kom jeg hjem og viste vitnemålet til pappa. Jeg hadde fått over fire i snitt og var ganske godt fornøyd. «Det er greit, men du kan mye bedre enn dette hvis du bare jobber litt hardere» var pappas tilbakemelding. For noen hadde dette vært en knusende tilbakemelding særlig hvis de selv følte at de hadde jobbet hardt for å oppnå resultatet.  Jeg ble ikke lei meg over min fars tilbakemelding. Bak min fars tilbakemelding lå en fast tro på at jeg hadde et større potensial enn det jeg fikk ut i øyeblikket. Min far hadde større tro på meg enn som så. Karakterene gikk oppover etterhvert, noen visste jeg hadde mer inne og forstand til å kommunisere det.

To grøfter.

To grøfter.

Det er ikke slik at jeg vil at vi skal rose så mye mindre. Det er bra at janteloven har mistet litt av grepet. Det er bra at vi gir ros. Vi skal hele tiden være på utkikk etter å rose og oppmuntre. Mitt poeng er at vi kan bli mer bevisste på hvordan vi roser. Tilbakemeldingen i rekorden nådde mye lenger enn bra! og flott! fordi den inneholdt noe mer. I bibelen står det at vi skal kappes om å hedre hverandre. Hederen blir mer virkningsfull om vi vet hva vi hedrer og hvorfor vi hedrer.

Masse stimuli, hundrevis av kontakter, men få nære relasjoner

Lørdags kveld lå vi med beina høyt og så på fjernsynet. Etter at vi hadde sett Mesternes mester så vi Skavlan fra dagen i forveien. Først så vi den vanligvis analytiske og tilsynelatende reserverte Frode Andresen bryte sammen på direkten, etterpå fikk vi høre to svenske reporteres historie fra et fangenskap i Syria.

I det gode felleskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

I det gode fellesskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

De gode ordene og bekreftelsen Frode Andresen fikk fra svømmeren Hetland var nok til at demningen brast. Iløpet av serien har Andresen og Hetland bodd på samme rom, de har blitt venner. Når en venn sier noe fint til en annen venn og mener det, så spilles det på dype strenger i vårt indre liv. Å føle seg forstått er noe av det fineste som fins og må ikke bli forvekslet med å føle seg forklart. Jeg tror Andresen fikk erfare dette og det var fint.

Andresens romkamerat.

Andresens romkamerat.

Senere på kvelden forteller to svensker om livet i et fuktig og mørkt fangehull et sted i Syria. For å holde varmen blir de nødt til å ligge tett inntil hverandre på nettene.  Magnus Falkehed forteller usjenert at han og  Nicklas Hammarstrøm ble ett inne i fangehullet. Hammarstrøm sier at der inne i fangehullet delte de alt med hverandre, frustrasjoner, sår, minner, sorg, angst, lengsel og smerte. Jeg fikk en ny bror konkluderer Falkehed.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Frode Andresens følelsesutbrudd og de svenske reporternes beretninger er viktige fordi de forteller oss noe om noe som alltid har og vil være essensielt for oss. Det er vitnespyrd vi trenger å høre, og ta inn over oss. I dette innlegget vil jeg forsøke og forklare hvorfor.

Jeg er veldig glad i stimulanser. Mesternes mester,Coca – cola, Liverpool F.C., Netflix, aviser, blader, tidsskrifter, musikk, idrett, listen er lang. Stimulanser begeistrer meg. Jeg og barna mine er omgitt av ulike stimulansekilder mange av dem er skjermer. Verken jeg eller barna kjeder seg lenger, stimulansene står i kø. Kontrasten til det mørke fangehullet i Syria er enorm.

Når man vil, hvor man vil.

Når man vil, hvor man vil.

Tidligere var nok stimulansene oftere knyttet til andre mennesker. Basar på bedehuset var en begivenhet, St, Hans bål var kjempespennende. Idag ser det mer glissent ut i bedehusene, på Bryne stadion og rundt St. Hans bålene. Det er snart bare Disney on ice som klarer å ta opp kampen med underholdningstilbudet vi har kjemme i stua. Å feire St. Hans uten wifi dekning er ikke lenger så attraktivt.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Velstanden har gjort oss selvstendige og uavhengige. Vi klarer oss godt selv og vegrer oss for å låne to egg av naboen. Dugnader kan vi betale oss fra. Vi kobler heller av hjemme i underholdningsavdelingen. Det gjensidige avhengighetssamfunnet har forsvunnet for lengst. Individualismens tidsalder er her, mye tyder på at det har gått på relasjonene løs.

Individ

Jeg har tidligere blogget om tomme gater og gårdsrom uten andre biler enn vår egen, om stuer uten gjester men med et blafrende TV apparater. Folk har mindre besøk, de bruker mindre tid i fellesskap. Tidsbrukundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå støtter opp om påstandene mine. Undersøkelsen slår fast at vi bruker vesentlig mindre tid sammen med venner enn før. Sammenlignet med for 20 år siden er gjennomsnittsnordmannen en time og tre kvarter mer alene pr. døgn idag. Menn er 30 minutter mer alene pr. døgn enn kvinner. Andelen som bruker tid på sosialt samvær på en vanlig dag er redusert fra 82% til 68% på bare 10 år! Tiden for et gjennomsnittlig besøk hos slektninger har gått ned med 40 minutter fra 1980 til 2010, og ligger idag på en time og 19 minutter.

tidsbruk

Stimulanser er viktig, men relasjoner er viktigere. Faren oppstår når stimulansene i større og større grad overtar på bekostning av relasjonene. Når iphonen har blitt bestevennen din lyser varsellampene. Likes, likerklikk og hashtagger kan aldri erstatte en klem, en hånd å holde i, en omfavnelse, ett klapp på skulderen, et blikk eller en god samtale. Like lite som Netflix og Apple tv kan erstatte et godt måltidfelleskap sammen med gode venner.

fellesskap_9

Det er de store nettverkene som preger vår tid. Jeg synes nettverk og nettverksbygging er spennende. Det fascinerer meg at helt vanlige mennesker har muligheter til å nå mange. De store sosiale samfunnene er åpne for alle. Her kan vi dele meninger, synspunkter og øyeblikk. På en måte veves vi tettere sammen.

sosial_media

Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at det vi deler som regel ikke gir et representativt bilde av livene våre. Vi deler ikke hvem vi egentlig er i nettsamfunnene, og det er lurt. Vennene og følgerne vi har kan ikke fullt ut dekke vårt behov for fellesskap. Nye undersøkelser avdekker en bølge av ensomhet. De mest pessimistiske konkluderer med at 1 av 5 unge føler seg ensomme. Det er fullt mulig å ha tusenvis av venner på Facebook men ingen vennskap. Nye profilbilder makter ikke å fylle tomrommet.

ensomhet_4

De nære relasjonene utvikles ikke i store nettverk men i mindre fellesskap. Dette er helt logisk og naturlig. Nære relasjoner er ikke noe som nødvendigvis blir til over natta, ofte vokser man nærmere over tid. Nære relasjoner er tuftet på trygghet og tillit slik jeg ser det. I denne rammen finnes delingsrommet. Jeg tror deling er et nøkkelord i denne sammenheng. To mennesker som lever tett sammen deler livet med hverandre. De deler følelser, gleder, sorg, frustrasjon, sinne, forvirring og nederlag. Mennesker i nær relasjon med hverandre kjenner ikke hverandre bare på utsiden, men også på innsiden. En god del mennesker har et slikt forhold til sin partner og andre mennesker, mens noen kanskje savner et slikt forhold.

relasjoner

Jeg tror at kvinner generelt har flere nære relasjoner enn menn. De fleste damene jeg kjenner har en «bestevenninne», en de kan stole på og kan fortelle alt til. Det er langt fra alle menn som kan si det samme. Min oppfatning er at damer generelt er mer opptatt av de nære ting. De snakker om mennene sine, om barna, om slektningene og det som skjer i livet. Vi menn snakker mer om interesser. Vi snakker om sport, ølbrygging, trening, biler, båter og teknologi. Vi snakker om nyheter, penger, prosjekter som vi har på gang og politikk. Vi snakker om perifere ting først og fremst fordi det oppleves som interessant men kanskje også fordi det er trygt og enkelt.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Jeg kom hjem fra en hyttetur for ikke så lenge siden og følte meg avslørt. «Hvordan går det med Ingvild, jobber hun fullt nå? Er Therese litt bedre? Når er termin? Har han fridd? Kona bombanderer meg med spørsmål. Jeg trekker på skuldrene. «Vi diskuterte om det var riktig av Raheem Sterling å reise på ferie midt i sesongen og om hvilken idrett som er størst av langrenn og skiskyting», svarer jeg. Kona ser på meg som om jeg er et romvesen.

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Dette høres muligens en smule kontroversielt ut men jeg tror at vi menn har en høyere terskel for å være åpne om livene våre. Jeg tror vi har en hang til å holde kortene tett ved brystet. I nære relasjoner er man nødt til å kaste kortene på bordet. Man må våge å la masken falle, man må være villig til å avsløre hvem man virkelig er.

Det største hinderet vårt er stoltheten vår. Vi er redde for å vise svakhet, vi vil fremstå som sterke og handlekraftige fremfor gjennomsiktige og autentiske. Vi frykter sårbarheten, vi trives bedre bak vårt eget festningsverk. Å dele livet krever mot. Det er en kraftanstrengelse. Har vi det som skal til?

Du trenger ikke prøve en gang!

Du trenger ikke prøve en gang!

Det er ingen hemmelighet at det er langt flere menn som sliter etter samlivsbrudd enn kvinner. Menn er i betydelig flertall på en rekke mindre hyggelige områder. Det finnes langt flere mannlige alkoholikere enn kvinnelige. Flere menn enn kvinner har psykiske lidelser. Langt flere menn enn kvinner velger å ta sitt eget liv. I de fleste fengselscellene i landet sitter det menn. Flere menn enn kvinner bruker vold. Jeg tror alle har tatt poenget. Det at flere kvinner enn menn har nære relasjoner tror jeg er en medvirkende faktor i disse statistikkene. Mens kvinner blir trøstet og forstått av sine nærmeste venninner etter samlivbruddet mister mange menn sin eneste intime relasjon.

selvmord

Jeg tror mange lever forknytte liv. Mange bærer på hemmeligheter og sår som er tunge å bære på alene. Mange anstrenger seg noe voldsomt for å opprettholde en plettfri fasade. Mange er ensomme og lengter etter noen å dele med. Mange venter på at noen skal åpne seg. «We want something real, not just hashtags and twitter», synger Passenger og jeg tror han har et poeng.

Jeg har i mange år nå vært en del av et fellesskap der åpenhet og det å dele av livet sitt har vært et bærende element. Jeg har erfart å leve tett på andre mennesker. Jeg har opplevd at sannhet og ærlighet fører til større frihet. Min erfaring er at skam blekner i møte med lyset og at fasade er tyngre å bære enn svakhet. Det er befriende å være i et åpent og ærlig fellesskap fordi man fort finner ut at ingen lever enkle liv. Man ser at alle liv er speil med sprekker om man bare kommer nær nok. Livet mitt er fullt av feilskjær og det er langt fra alt jeg er like stolt over men jeg er i godt selskap.

Eller riper i lakken...

Eller riper i lakken…

Jeg har aldri opplevd at det jeg har delt ærlig og oppriktig har blitt brukt mot meg. Jeg har ikke blitt møtt med vemmelse og fordømmelse snarere tvert imot. Åpenhet og ærlighet bringer oss tettere sammen. Det å bli forstått, tilgitt og oppreist i møte med et annet menneske er noe av det mest verdifulle vi har. Dette trenger ikke skje hos psykologen, terapeuten eller hos livstilscoachen. Det er ikke sikkert man trenger å gå på mindfullnes – kurs. Jeg tror dette kan skje i helt vanlige hjem sammen med helt vanlige mennesker. Det avgjørende er at vi lukker opp døra og slipper andre inn på tross av hybelkaniner, tømte melkeglass og underbukser med bremsespor.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Slik jeg ser det blir vi den vi er tenkt å være i nære og gode fellesskap. Vi mennesker er fellesskapsvesener, det er imøte med den andre jeg blir til. «Ikke vær et ett-tall på jorda, bry deg om flokken din», sier Per Fugelli. Jesus går enda lenger enn å bry seg. Elsk din neste som deg selv, gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Vær som brødre og søstre, vær som lemmer på kroppen som grener på treet. Ingen bok er tydeligere på at mennesket er designet for fellesskap. Spedbarn dør uten berøring og øyekontakt mens ensomme blir deprimerte og nedstemte. Det er i fellesskapet vi lever fullverdige liv. Vi trenger gode og nære relasjoner til andre mennesker. Det er avgjørende for våre liv.

Det er hverdagen som teller!

Jeg ser på skoene idet jeg setter dem på plass i skohylla. Det er såvidt de henger sammen. Sålene er i ferd med å løsne fra resten av skoen. Skinnet og tøyet fremme på skoen er helt nedslitt. De opprinnelige fargene er i ferd med å forsvinne. Den høyre skoen fra vrist og ned til tå er i ferd med å gå helt i oppløsning. Skoene er tilsynelatende et trist syn, de er klare for søppeldyngen, de har blitt ubrukelige, allikevel gjør synet meg glad. Hvorfor liker jeg synet av slitte sko bedre enn synet av helt nye sko?

Et vakkert syn

Et vakkert syn

Jeg setter meg ned på benken, jeg må tenke litt. De slitte skoene har en fortelling en historie. Når jeg ser på de utslitte skoene til Elia på fem, ser jeg skudd på direkten og på volley, jeg ser fryd og jubel. Slitasjen på høyre sko avslører at tassen har et greit treffpunkt på ballen. Den manglende slitasjen på venstre sko er mer bekymringsfull. Mønsteret i sålen er snart borte, disse skoene har hoppet, løpt og fungert som sparkesykkelens bremse. Skoenes budskap gleder meg, de utslitte skoene har blitt formet av tusenvis av bevegelsesøyeblikk, det er fint på en litt merkelig måte. Pene sko som sjelden blir brukt har ikke et slikt assosiasjonsarkiv.

Jubel6

Etterpå slår det meg hvor sjelden det er. Det er så sjelden jeg har tid til å tenke over de små tingene som skjer i hverdagen. Når man har fødselspermisjon for eksempel kan man skru ned tempoet litt. Man kan filosofere litt over utslitte joggesko og bla litt i familiealbumer. Jeg liker veldig godt å ta bilder, det er litt som å samle på øyeblikk. Fotografiene avslører meg. Nesten alle bilder jeg har tatt de siste årene havner i samme kategori. Det er bilder fra ferier, bursdager, utflukter, dåp, konfirmasjoner, bryllup, jul og nyttårsafter. Dette er jo ikke representativt, de gir et urealistisk bilde av livet i familien Mong. I vinterferien har jeg knipset hverdagsbilder og det skal jeg gjøre utover våren. Det neste albumet jeg skal lage heter: «Men best av alt var hverdagen»

Hvor er hverdagen?

Hvor er hverdagen?

«E det alt helg igjen, kå blei det av ugå?», sier jeg ofte til kona. Tida går så fort, den er tettpakket og vi freser avgårde fra det ene til det andre. Om det skulle dukke opp noen ledige øyeblikk fylles disse umiddelbart med ulike typer stimuli. Det er sjelden vi er stille, det er sjelden vi drømmer og ser på stjernene, filosoferer eller oppsummerer. Vi haster liksom bare videre til det neste. Vi har ikke tid til utslitte joggesko.

be_still

Selv har jeg mange jern i ilden, men utfordringen er ofte å være tilstede her og nå. Man er ikke tilstede om man har tankene et annet sted, guttene og kona oppdager kjapt hvis hodet mitt er okkupert under middagen. Ved å være hundre prosent tilstede signaliserer jeg at middag sammen med kona og guttene er viktig for meg. Stirrer jeg tomt ut i luften og har tankene helt andre steder er jeg bare fysisk tilstede. «Godhet er noe så enkelt som alltid å være tilstede for andre» sier Dag Hammarskjold i sine Veimerker

now

Vi liker alle å ligge ett skritt foran. Under middagen tenker jeg på hvilke øvelser vi kan ha på fotballtreningen. Under fotballtreningen tenker jeg på referatet fra sist styremøte som helst skulle vært lest iløpet av den neste timen. På styremøte sitter jeg og ser på klokken og lurer på om vi blir ferdige til champions league kampen som begynner kvart på ni.

Noen ganger tenker jeg at livet fortoner seg som et langt Nextopia. Når vi bare blir ferdige med påbygget på huset, da kan vi roe ned tenkte jeg i 2012. Når jeg blir ferdig med masterstudiet da skal ting bli greit tenkte jeg i 2013 og 2014. Når bare Lydia begynner å klare seg selv, da……..Livet må ikke gå med på å se fire måneder frem i tid, livet er her, nå.

Nextopia

Jeg tror turbolivet egentlig gjør livet fattigere. Mens vi stresser rundt ser vi ikke alt det flotte rundt oss hver dag. Mens vi lurer på om vi rekker å spise middag før treningen spirer snøklokkene. Mens vi stapper ungene i bilen og fortsatt er usikre på om vi når treningen, sitter to spurver og spiser av melkekartongen med solsikkefrø som minstemann laget i barnehagen. Mens vi vekselvis har blikket på klokka og veien mens vi kjører til trening titter sola frem fra skydekket.

I Tjøttaparken barnehage er de kreative, men spurvene uteblir.

I Tjøttaparken barnehage er de kreative, men spurvene uteblir.

rosene

springer ut og du

er et annet sted

Linjene fra Jan Erik Vold setter ord på utfordringen vår

Når jeg hører på meg selv og folk rundt meg får jeg inntrykk av at livet er en rekke med «happeninger». «Så du kampen på søndag? Vi reiser på hytta fredag. Har dere planer for vinterferien? Vi har fått billetter til Disney on Ice! Vi var på revy i helga. Stavanger konserthus er bare helt fantastisk! På fredag er det endelig konsert!» Da jeg var yngre var det klassiske spørsmålet: «Ska du ud i helge?» Kanskje er vi i ferd med å forveksle krydder og hovedingredienser. Når jeg er i konfirmasjoner, brylluper eller lignende sammenkomster er ofte talene lange lister av turer og opplevelser. Jeg synes det er litt trist, det er jo ikke det som definerer oss som mennesker. Vi må ikke redusere livshistoriene våre til konserter, ferier og festivaler.

Livet leves ikke i Stavanger konserthus men på kjøkkenbenke en mandags morgen.

Livet leves ikke i Stavanger konserthus men på kjøkkenbenke en mandags morgen.

Livet handler ikke om den fantastiske maten de har på Tango og det skal vi være glad for. Istedet for å snakke om og dokumentere alt vi har opplevd og gleder oss til bør vi snakke litt mer om hvordan vi har det. Det er ikke noe problem å snakke om ferieplaner og hvor mye vi ser frem til det nye boblebadet ankommer, men det er ikke alltid det vi egentlig er mest interessert i. «Hva er du opptatt av for tiden» ble jeg spurt om en gang.

Et utsnitt av hva jeg er opptatt av for tiden.

Et utsnitt av hva jeg er opptatt av for tiden.

Feriene våre, restaurant besøkene og konsertene er noe av det som gir tilværelsen vår en ekstra spiss. Det som bærer livene våre er imidlertid hverdagen. Mellom bleieskift, under måltider og grytidlig om morgenen skrider livet frem. Når jeg smører matpakker og pusser melketenner så gjør jeg noe verdifullt. Når jeg holder bøtta mens toåringen spyr midt på natta er livet tilstede. Når toåringen utmattet kryper under dyna med nye sengtrekk og sovner på et blunk så skjønner jeg at jeg har blitt litt rikere. Det gode livet finnes ikke på Bølgene Moi bak stive stettglass men på gulvet under tømte melkeglass.

søling_melk

Livet handler ikke om neste helg eller neste ferie. Livet består for det meste av hverdager. Om vi gjør hverdagene til noe vi må igjennom før ferien eller helga står vi i fare for å bli som mennesker som ser frem mot pensjonisttilværelsen. Hverdagene er ikke staffasje mellom høydepunktene, hverdagene er livet. Hverdagene trenger ikke være gjennomorganiserte dager, der alt handler om å overleve før vi endelig kan sette kursen for hytta fredag etter lunch eller slenge oss ned i sofaen med gullrekka. Vi må omfavne hverdagene og være tilstede slik at vi kan ta imot alt det hverdagene vil gi oss.

Hverdager

”Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv», sier Mesteren fra Nasaret. Enn om vi ser på dagen som en gave og en ny mulighet «Alle de dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet» skrev en klok svenske en gang. Når jeg en dag skuer tilbake på mitt levde liv håper jeg ikke at jeg sitter igjen med disse ordene. Jeg håper jeg vil se tilbake på et rikt liv. Om jeg en dag sitter gammel og grå i min vante stol og tenker litt så håper jeg å sitte igjen med mange minner om fotballkamper, ferier og festligheter. Men det er ikke disse høydepunktene jeg vil savne mest. Mens jeg sitter der i godstolen vil jeg savne skolisser å knytte, barn å trøste og trøtte elever mandag morgen, for det er hverdagen som teller!

Eller klær som skal henges opp.

Eller klær som skal henges opp.

Kroppens slaveri

«He du sekspakk pappa?» Jeg sitter ved sengekanten, leggetid er tida for de store viktige spørsmål. «E d sixpack du meine?» «Ja». «Ikkje i nærheden». «He eg?». «Ikkje i nærheden du hellar». «Kå gær me då?». «Kor he du hørt om sixpack?». «På skulen». «Det går fint uden».

Lite som minner om sixpack her, ser ut som jeg enda er litt oppblåst etter fødselen :)

«Ska me ha en t?» spør Elia mens vi sitter rundt middagsbordet. «Kå meine du?» spør Olene. «Det ser jo ud så der e en t der inne» sier Elia og peker på magen til Olene. Vi ser på magen til Olene og så bryter latteren løs.

Var det tvillinger vi fikk?

Kroppene vår spiller en viktig rolle i livene våre. Kroppen er noe vi må forholde oss til enten vi vil det eller ikke. Aldri før tidligere har kroppen fått så mye oppmerksomhet som nå. Da jeg vokste opp var det ingen som hadde duracellkaniner som mødre. Istedet for spinning og step laget mamma verdens beste boller. Mammas favn bestod ikke av bein og muskler men av noe mykt og trygt. Mamma duftet ikke hudkrem, men nylagt middag. Mens mamma brukte fritiden på å samle inn penger til barn i Kenya og Ethiopia, står vi og hiver etter pusten etter den sjette bakkeintervallen. Det er fire igjen før vår tids vanligste narkotikum sprøytes inn i kroppene våre. I dusjen nyter vi skuddet, nå kan vi slenge oss i sofaen med god samvittighet, før vi begynner å grue oss til den neste intervallen.

TRENING_1

Aviser, tv, blogger og blader er fulle av tips om hvordan vi skal få drømmekroppen. «Har du fått det løpt?» «Har du meldt deg på nordsjørittet?». «Jeg synes Marit har lagt seg litt ut». «Per må ha tatt av et kilo bare i ansiktet». Kroppene våre preger samtalene våre.

Det finnes et utall undersøkelser som hevder å kunne fortelle om vårt syn på kroppen. Det er nedslående lesning. De mest pessimistiske konklusjonene forteller at 8 av 10 kvinner er misfornøyd med egen kropp. 7 av 10 vil takke ja til en operasjon for forbedre utseende om denne var gratis. 6 av 10 skammer seg og er direkte misfornøyde med kroppen sin. Mennene kommer noe bedre ut men også menn og gutter opplever et markant større kroppspress. Folk løper på melkesyre mot uoppnåelige mål, og ender opp med stive liv sier Per Fuggelli.

mISFORNØYD

Dette er gode nyheter for markedskreftene som gjør sitt ytterste for å holde oss misfornøyde og skamfulle. Mens vi kjøper nye joggesko, pulsklokker, tights, protein shaker, energibarer og ny tredemølle er det noen som ler hele veien til banken. Reisen mot drømmekroppen er en dyr reise. Det er ikke bare lommebøkene det går utover. Tretthetssyndrom, utbrenthet, depresjoner, høye skuldrer og et negativt selvbilde preger også fakturaen, heldigvis har de lykkepiller på apoteket. Om natten våkner i egen kaldsvette av at vi brøler wienerbrød så høyt at boksen med rosenrot detter ned fra nattbordet.

Kopperudene er øverst i hierarkiet.

I et samfunn der flere og flere har alt de trenger vokser det frem nye klasseskiller. Et av de nye klasseskillene står mellom de trente og de ikke fullt så trente. Det er ikke lenger nok å være slim, man skal være slimfit, sier vi mens vi åler oss inn 2XU.

I 2XU får du drømmekroppen

Det har vært skrevet mye om utslitte ungdommer i det siste. Selv er jeg så heldig at jeg får jobbe med norske ungdommer hver dag. De fleste av de ungdommene jeg jobber med er idrettsungdom og har sunne og friske kropper som de skulle vært takknemlige for. Mange er allikevel misfornøyde, det hadde vi vært alle om vi sammenlignet oss med Christiano Ronaldo og Katy Perry. Hver dag bombanderes vi av perfekte kropper, mens det vi trenger å se er normale kropper. «Kom på familiebading i klepphallen», sier jeg.

Ronaldo_9

Levi, Elia og Kaleb tilhører den første generasjonen som har sett hele utvalget av filmer på kidsen på Elixia. «Tar dere imot spedbarn?» «Hva?» «Jeg kan amme i pausene». Mens vi vrikker på rumpene våre og tramper på stepbrettene før vi «kyler til håls» en shake sender vi ut en del signaler. Facebook og Instagram proppes fullt av bilder som forteller hvor sunne friske og trente vi er. Vi teller kalorier og kilometer. Vi forteller omgivelsene hvor ansvarlige og flotte vi er, mens vi planter dårlig samvittighet. Det er ikke rart at fotballsko, håndballer og klarinetter i større og større grad blir utkonkurrert av medlemskort på Elixia og Sport for you.

eLIXIA_KIDS

Etter min mening blir det for lettvindt å skylde på markedskrefter og urealsitiske rollemodeller. Årsaken til at elevrådet foreslår båser uten innsyn i skolegarderoben og til at mange gruer seg til svømming og dusjer når de kommer hjem ligger først og fremst i våre egne hender. Barn og ungdom er våre egne speilbilder. «Attitude reflects leadership» ble det sagt i en film jeg så en gang. Døtre sammenligner seg med mødre, sønner med fedre. Hvordan vi snakker og hvordan vi prioriterer går ikke upåaktet hen.

Stadig færre nyter garderobelivet.

De gamle grekerne trente før de utformet sin filosofi, de var opptatt av balanse. Mennesket består av kropp, sjel og ånd. Livet handler om balansekunst. Når vi får dårlig samvittighet når naboen jogger forbi huset vårt, eller blir sure og sære fordi vi ikke har fått trent på to dager går alarmklokkene. Hvis vi må trene hver dag for å føle oss vel har noe gått galt. Kroppen har slått knockout på sjelen og ånden. Kroppen har blitt en slavedriver som aldri får nok. Den påfører oss skam og dårlig samvittighet uten grunn. Antall treningstimer skal ikke være utslagsgivende for humør og følelser.

Mens treningsmusikken dundrer i ørene lurer jeg på om vi har glemt noe underveis. «Jeg liker å lese men får ikke tid». «Jeg kan ikke huske sist vi var på kino» sier slitne småbarnsforeldre. Når kroppen alltid skal sitt, blir det lite til overs. Under kroppens diktatur lider sjelen og ånden, vi blir slitne og får ikke sove. Når leste du sist en bok som handlet om noe annet en krim, helevetesuker, oppskrifter eller treningstips? Når sang du en sang sist? Hvor lenge er det siden du kjedet deg? Husker du hvordan stillheten er?

slavedriver

Jeg leser regelmessig i en svart bok som kalles bøkenes bok. Her står det at mennesket er mye mer enn kropp. Denne eldgamle boka forteller meg at kroppen er en av livets flotteste gaver. Her kan jeg lese at kroppen min er unik og at alle mine hårstrå er telt av min skaper. Kroppen vår er et tempel for sjel, ånd og Kristus selv. Vi skal ta vare på kroppen vår, men vår verdi defineres ikke ut ifra hvilepuls eller hvordan vi ser ut.

Kroppen_min

Aldri før har behovet for et alternativt syn på kroppen vært større enn idag. En av de viktigste oppgavene vi voksne står ovenfor er å være en motkraft istedet for å kaste bensin på bålet. Istedet for å henge oss opp i for små pupper og bicepser bør vi se på alt som virker, på alt det kroppen vår setter oss istand til. Isteden for misnøye og skam må vi formidle glede og takknemlighet. Kunstige idealkropper må erstattes med naturlige kropper. Vi må legge til rette for at flest mulig får kjenne på bevegelsesglede og ikke kroppspress. Vi må lære ungene å ta vare på kroppen sin uten at de trenger å bekymre seg for sixpacken de ikke har. Det er på tide å avskaffe kroppens slaveri.

I møte med livet blir man liten

«Vi tar det på rutinen» sier jeg idet forsvinner ut av kontoret torsdagsettermiddag. Det er tåpelig sagt. Nå sitter jeg her, redusert til en tilskuer i et smerteinferno. Jeg forsøker å massere og oppmuntre men innser at det hjelper lite mot den mektige motstander. Jeg er Mario Balotelli innenfor motstanderens sekstenmeter. Jeg vandrer frem og tilbake i gangen med foldede hender, «nå må du blåse dommer, hva i all verden er det du legger til så mye for?». Jeg rekker kona et plastbeger med vann, det er ikke det hun trenger. Dette tar vi definitivt ikke på rutinen, enhver fødsel lever sitt eget liv. Det vet jordmoren som nøkternt informerer om den videre gangen. Det er progresjon men det går sakte.

Jordmødre er en yrkesgruppe jeg har den dypeste respekt for.

Jeg er vitne til et merkelig scenario, jeg føler meg mer som en observatør enn som en deltaker. Hadde jeg virkelig glemt hvordan dette er? Noen ganger kan livet kjennes forutsigbart. Rutiner, vaner og fulle kalendere, det er nesten som om man må klype seg i armen for å forsikre seg om at man lever. Nå lever jeg nesten for mye. Det fyres på alle sylindre. Det eldgamle dramaet med mor og barn i hovedrollene ruller foran øynene mine. Det er livet på det mest intense. Et av grunntemaene i livets symfoni spilles, det er mye å absorbere.

Noen ganger føler man seg som en passiv deltaker i eget liv og blir nesten nødt til å klype seg i armen...

Igjen blir jeg minnet på hvor mye tøffere kona er en meg. Sammenlignet med dette blir skyteøvelsen på Kongsberg stusselig, selv om det var mange minusgrader og jeg stod på veikontrollpost sammen med Bråthen da vi ble angrepet. Mens eneste utvei for meg hadde vært keisersnitt, biter kona tennene sammen. «Hun er helt enorm», mumler jeg til jordmoren som nikker samtykkende.

Å ligge i telt i mange minus er noe av det tøffeste jeg har gjort, det er strengt tatt ikke veldig tøfft.

Endelig kommer pressriene, idet jeg tror knokene mine skal gi etter i hånden til kona, kommer Lydia til syne. «Halleluja!» brøler kona. Jeg for min del får ikke frem så mye, tårene spretter. «Skal du klippe», spør jordmora. «Det kan jeg godt», svarer jeg åndsfraværende mens hendene mine skjelver. Jeg samler meg og klipper navlestrengen selv om jeg aldri har skjønt meningen med dette ritualet.

Har strengt tatt aldri skjønt poenget med dette moderne ritualet.

På magen til kona ligger den nye jenta vår, det er knapt til å fatte. For noen øyeblikk siden var Lydia omringet av fostervann og fikk næring gjennom en streng. Nå ligger hun her på konas mage og puster og leter etter pupp. Jeg ser inn i to slørete øyne som ikke kan se meg, men jeg skimter Guds fingeavtrykk. På rommene ved siden av vårt entrer nye babyer denne verden som den naturligste ting i verden allikevel oppleves det som om jeg har vært vitne til et mirakel.

Mission completed.

Der inne på rom 9 i første etasje på sentralsykehuset sitter vi stinne av lykke. Vi har nettopp vært med på noe vi aldri vil glemme, kompani Mong har endelig blitt fulltallige. Et nytt liv, en ny fortelling, et beriket fellesskap. Det viktigste i livet.

Lydia godt inntullet

Vi lever i en tid der individets muligheter nærmest er grenseløse. Jeg kan reise over hele kloden. Jeg har tilgang på all kunnskap. Noen ganger kan man nesten føle at man behersker denne verden. Mennesket har blitt sin egen herre for lenge siden. På fødeavdelingen korrigeres perspektivet. I møte med livet blir man liten. Imøte med mysteriet tvinges man ned i knestående. Med ett ser man at man er en liten tråd i en vev som stadig blir større. Man innser at veveren ikke oss selv, vi er en del av noe større, noe flott.

Vev

Noen sier at slik situasjonen er idag er det direkte uansvarlig å sette barn til verden. Jeg er dypt uenig. I det nye livet ligger håpet, uten håp går vi til grunne. For meg er fødsel mer enn blod og fysiologiske prosesser. For meg peker fødsler på det hellige, det viktigste. Utfra morens intense smerte og lidelse springer nytt liv. Det nye barnet tas imot og elskes uten å ha gjort seg fortjent til noe som helst, det møter en betingelsesløs kjærlighet. Idet Lydia kommer til syne elsker jeg henne, i mine øyne er hun perfekt, verdens vakreste jentebaby. Under brystet hun blir lagt på slimete og full av blod banker et kjærlig morshjerte. I fødselen drypper glimt av Guds faderkjærlighet ned på oss, Guds kjærlighet blir litt mer konkret, vi ser litt klarere hvem Gud er.

Gud

Vi gleder oss over det nye livet fordi vi er skapt i livgiverens bilde. Vi elsker det nye barnet fordi noen har elsket oss først. Vi gleder oss over det utvidede fellesskapet fordi vi er skapt i den fullkomne treenighets bilde. Det nye livet minner oss på at en dag skal alt atter være nytt. I Salmenes bok står det at barnet er en gave fra Herren. En flottere gave kan vi ikke få.

 

«Kan du legga vekk mobilen når eg snakke»

Overskriften er hentet fra klasserommet. Elevene jeg underviser er stort sett supre, men hvem blir ikke distrahert når man har hele verden innenfor en armlengdes avstand. Appleworld er en verden av fantastiske muligheter men den byr også på en del utfordringer. Mye har endret seg siden jeg spent og nervøs entret klasserommet en augustdag høsten 2007. I mine første år fungerte setningen «vi tar fem minutt pause» som en slags trylleformel. Iløpet av noen sekunder sydet klasserommet av liv. Elevene samlet seg i små grupperinger drøsen gikk. Bak kateteret kunne jeg danne meg et bilde av hva som skjedde på Bryne i helgene etter mørkets frembrudd. Jeg fikk vite hvilke jakker jentene syntes var dritfine og hvis Liverpool hadde tapt helgen i forveien kunne jeg forvente et par hånlige kommentarer. Jeg må ærlig innrømme at fem minutter ofte ble til ti, noen ganger kunne det være utfordrende å endre fokus. Veien fra Kari og Per som natt til søndag hadde klint i Fritz Røed parken til føydalsystemet i middelalderen var veldig lang.

Man skal være forsiktig med å romantisere fortida, men noe har vi mistet.

Idag har trylleformelen mistet sin magi. Det yrende livet og «tattlet» som vi sier på jæren har blitt erstattet av dempede tastelyder. Den monotone og ensidige melodien fra Apples symfoniorkester står i grell kontrast til latteren og stemmene. De fleste elevene benytter pausene til å sjekke status. Hva har skjedd den siste timen mens jeg har vært avlogget? Fra kateteret ser jeg utover en forsamling som sitter pent og pyntelig bak pultene sine, de fleste møter ikke blikket til et annet menneske men lyset fra touch skjermen.

iphone_2

Den nye teknologien har utvidet kommunikasjonen oss mennesker imellom. Selv er jeg en ivrig bruker av Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Sosiale medier oppleves som en berikelse. Uten dem hadde blant annet nedslagsfeltet for denne bloggen vært betydelig mindre. Dette innlegget er ikke et korstog mot iphoner og facebook. Sosiale medier har kommet for å bli, det som blir avgjørende er om vi klarer å regulere bruken.

Jeg tror de fleste jærbuer har kjent på en stigende frustrasjon i ulike sosiale situasjoner iløpet av den siste. Det er frustrerende å bli degradert. Det er frustrerende å bli utkonkurrert av mobiler. For hver gang blikket søker skjermen istedet for ansiktet mitt under samtalen mister jeg litt mot og litt motivasjon for å fortsette. Er ikke det jeg prøver å formidle interessant nok? Vil han merke det om jeg bare avbryter nå midt i fortellingen, midt i setningen?

iphone_3

Øyekontakt og tilstedeværelse er fundamentalt for en meningsfull samtale. Jeg tror mange har vært i situasjoner iløpet av det siste året der dette har vært mangelvare. Flyktige blikk opp fra telefonene er ikke øyekontakt og tilstedeværelse. De gjør oss usikre på verdien av samtalen.

Det er ikke noe problem å argumentere for at mobilen må være innenfor rekkevidde alltid uansett, barnevakten kan eksempelvis ringe når som helst og minsten har faktisk også vært litt snufsete i det siste. Mobilene er med oss overalt. Den hviler trygt i hånden mens vi er på besøk, på møte eller på bussen. I det siste har jeg blitt klar over at jeg uten å tenke fisker med meg mobilen før jeg går på do, bevegelsen er automatisert sier vi på idrettsfag. Ikke engang på do stopper applesymfonien.

iphone_4

Pausene er noe av det viktigste i alle store symfonier, kanskje er de også det i livene våre, men dette er en avsporing som hører hjemme i en annen blogg. Jeg tror mobilene truer den gode samtalen i foreningen, under middagen eller pausene i klasserommet. Samtale krever initiativ og involvering, men hvorfor ta initiativ og involvere seg når alle besitter et alternativ de tilsynelatende er godt fornøyd med? Et sosialt fellesskap bygger på noen normer. Når man sitter fraværende med blikket inn i skjermen i et sosialt fellesskap brytes en konvensjon som har ligget fast i lang tid. Det er leit å erkjenne at noe som er viktig for deg ikke oppleves som like viktig av andre i gruppa. Samtalen og drøsen er best når alle de involverte har eierskap.

Iphone_5

Den digitale kommunikasjonen vil aldri kunne erstatte menneskelig kommunikasjon selv med Skype. Bak skjermene kan man ikke fange opp stemningen i rommet, ironien i toneleiet eller mimikken i ansiktet. Kommunikasjon handler om mye mer enn ord. «Hvorfor har du streng stemme pappa?» spør den ene gutten min på fem. Volum, tempo og kroppspråk tolkes og tillegges mening. Man kan kjenne på den pinlige stillheten. Den klamme stemningen etter en dårlig vits. Ubehaget etter upassende spørsmål eller bemerkninger over streken. Vi skjønner når vi har såret noen, vi forstår når situasjonen krever en undskyldning. Vi trenger ikke spørre for å kunne se at noen er lei seg eller har en dårlig dag. Vi trøster ikke i et vakuum, vi har tolket noe i forkant. En høytstående amerikansk offiser spådde nylig at empati vil være den mest etterspurte egenskapen i tiden fremover. 98% av befolkningen i USA kan ifølge den nyeste forskningen utvikle empati. Denne utviklingen skjer i møte med andre mennesker.

Seneca

 

Mobbing har vært på agendaen den siste tiden. Når ansikter erstattes av skjermer senkesguarden. Bak skjermen finnes ikke mennesker som kan holde oss ansvarlig eller korrigere oss. Resultatet er skremmende. Ukvemsord, rasisme, obskønt språk, baktalelse og utestenging. Den digitale verdensveven byr ikke bare på bilder av familieidyll i Sirdalen.

Mobbing

Den digitale kommunikasjonen må være et supplement og ikke erstatning. I møte med våre medmennesker utvikler vi det mange kaller sosiale antenner, høyrevelgere kaller det sosial kompetanse. Dette er helt nødvendig for trygge og gode sosiale fellesskap. Gjennom samtalen involverer vi oss i andres liv, vi blir venner og blir glade i hverandre. God dialog kan hindre misforståelser og fordommer. Jeg tror at samtalen og dialogen er en viktig forutsetning for et varmt samfunn.

Kafe_3

Selv synes jeg det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Heldigvis har jeg en kone som hjelper meg. Hjemme hos oss har vi i en tid nå hatt skjermfrie ettermiddager, jeg er den som sliter mest med å overholde regelen. Jeg tror vi trenger å utvikle en større bevissthet rundt skjermbruk og skjermtid. Mange av oss trenger tydelige grenser. Jeg synes det er trist at digital kommunikasjon i større grad foretrekkes fremfor ansikt til ansikt kommunikasjon. Kanskje er tida moden for at overskriften i dette innlegget bør formidles også utenfor klasserommet.

Familiemål_2