«Nytt på Nytt – generasjonen»

Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.

elia3

Et av bildene jeg rakk å ta…..

(mer…)

Hva sier du til deg selv?

«Vi taper sikkert idag». «Han er sikkert god han backen». «En dårlig kamp idag så er det på hodet ut av startelleveren». «Jeg er tung i beina». Da jeg spilte fotball var det noen ganger slik at jeg var helt utslitt før kampen begynte. Idet dommeren blåste startsignalet burde jeg signalisert til treneren at jeg var klar til å bli byttet ut. Etter et par dårlige involveringer fikk man bekreftet alt man hadde hørt  dagene før kampen. Kampen med den indre stemmen tappet meg for energi, mot og krefter før den egentlige kampen skulle utkjempes.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

(mer…)

«Hiv driden!» «Aldri i livet!»

Vi har ryddet og kastet hjemme hos oss de siste dagene. Skulle vi få plass til alle de nye tingene vi fikk til jul var en opprydning strengt nødvendig. Mange hadde tydeligvis tenkt og gjort det samme som oss. Da jeg svingte inn på Sele forrige lørdag var det nærmest kø foran de digre containerne. Etter to horrible forsøk som må ha sett komiske ut for de andre som ikke kunne la være å se på i all kastingen gav jeg opp å rygge tilhengeren inn mellom bilene frem mot containerne. Jeg ble nødt til å kjøre i skam fremover i alleen for deretter å snu. Jeg var den eneste som kjørte med fronten inn til containerne. Jeg smilte halvhjertet da jeg steg ut av bilen. En mann gjengjeldte smilet.

rygging

I en liten time stod jeg og kastet sammen med de andre, kanskje føler vi at vi trenger å rydde opp i livet, vi trenger å starte med blanke ark. I det nye året skreller vi bort det uvesentlige. Jeg og sikkert mange av de fremmøtte ved Sele kjørte hjemover ikke bare med en tom tilhenger men også litt lettere til sinns tror jeg. Det er alltid greit å bli kvitt noe «rabe» som min far sier. Sjelen har på en måte blitt renset.

Ny_start

Dette blogginnlegget skal imidlertid ikke handle om alt vi kaster og forbruker, men det vi ikke klarer å kaste. Når man foretar en opprydning hjemme og i garasjen foregår en knallhard seleksjonprosess. Noen gjenstander blir veid og funnet for lette mens andre får bli værende inntil videre. Uenighetene mellom kone, barn og mann kan være ganske store under slike seanser. «Du kan jo ikkje hiva den jakken der!». «Du brugan jo aldri». «Men du au ser jo at han e altfor goe t å hiva!». «Komme du någengong t å lesa desse bøgene?». «Tenk på dei så he skreve di».«Kor e campingstolan?» «Dei heiv me ifjor, de såg jo ikkje ud». Vi kaster ting vi er enige om og så kaster vi noe når mannen eller kona ser en annen vei.

"Proffliv" made the cut i år også.

Lillehammer pinen, indianeren og uniformsskuldermerkene ble veid og funnet for lette. Klebe vimpelen og han som pisser på Man. Utd drakta fikk jeg meg ikke til å hive.

Jeg for min del hadde gått løs på garasjeloftet og kastet over en lav sko ned all slags ting i tilhengeren under. Jeg tok tak i en pappeske og kjente at den var ganske tung. Jeg kikket nedi og med ett stod jeg ovenfor et tvilstilfelle. Nede i pappeska lå alle medaljer og pokaler jeg gjennom hele barndommen og ungdommen strevde så hardt for. Eska hadde overlevd fire flyttesjauer til tross for konas protester. Jeg tar opp noen av pokalene, de er fulle av støv, det blir vanskelig å overbevise guttene om at dette er «ekta gull». Er det punktum for denne gjengen? Jeg må sette meg.

Jeg roter mer i esken, jeg tar opp en tre plankett fra Moi turneringen i 1989. Jeg holder planketten i hånden, spørs om ikke det var den gangen…jovisst var det det! Det var på Moi turneringen jeg slo ballen inn i mål med hånda uten at dommeren så det. Det var en merkelig følelse å strekke hendene i været for et mål jeg hadde scoret på ulovlig vis, jeg kan faktisk fortsatt her oppe på garasjeloftet fornemme følelsen. Treneren hadde sett hva jeg hadde gjort. Ett blikk på han var nok til at jeg fortalte dommeren sannheten og målet ble annullert.

mOI

Moi 1989 var min første fotballturnering, her lærte jeg at alle ikke var like selv om alle fikk en treplankett etter siste kamp. Mens jeg hadde 20 kroner til disposisjon og en stor matpakke i Rucanorbagen hadde flere av mine lagkamerater helt andre rammebetingelser. Jeg opplevde ikke dette som veldig urettferdig men ble nærmest fascinert av å se på jevnaldrende som ble tilstukket en ny femtilapp etter å ha drukket enda en jolly cola.

Jeg ser at innsatspokalen min fra 1994 er bulket og prøver å rette opp bulken ut særlig hell. Inne i pokalen finner jeg et svømmemerke i metall med nål bak. Synet av merket åpner en ny mappe i hardisken min som ikke har vært åpnet på lenge men som likevel er der. Året er 1989 det er tidlig på året, vi skal svømme 200m i Egersundshallen. Frøken ser alvorlig ut, dette må være viktig. Kenneth blir først, Bjarte blir nr 2, jeg blir nr 3. Arild svømmer i veggen og må bryte. Lise og Anne klarer også det vi opplevde som en bragd. Fem av 28 klarte merket denne dagen. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg festet det til Bosselini genseren.

Utdeling av innsatspokaler var årsmøtenes høydepunkter.

200m føltes velig langt i 1989

Jeg tar opp en statuett som viser at jeg var med å tape finalen for Lyngdal i Lyngdalcup i 1993. Lite visste jeg da at jeg kom til å spille på lag med en av motstanderne denne dagen. Skammen over at de hadde en jente på laget har lagt seg litt etterhvert. Det hjalp at det var Ingvild Stensland.

Husker jeg ikke helt feil var det Arild Tønnesen som delte ut pokalene i 93, men Alf Kåre Tveit gjorde det i 92, jeg husker jeg var så nervøs at jeg sa versego til "fygaren" da jeg mottok pokalen.

Nede i hjørnet av esken ligger et bronsemerke på en nål. Det er NFFs ferdighetsmerke. På åtti og nittitallet var ferdighetsmerkene presise markører for hvor gode vi var, mente vi. Når jeg står med bronsemerket i hånden tenker jeg mer på at jeg ikke klarte sølvmerket. Den spinkle venstrefoten min klarte aldri å løfte ballen 25 meter inn i en ganske stor firkant.

NFF

Jeg reiser meg, jeg har bestemt meg. Dette skal ikke hives, jeg setter esken med minner inn i biinngangen. Kona ser på meg idet jeg setter den besluttsomt ned på gulvet. «Ska du ta vare på det der?». «Ja», mumler jeg og går ut i garasjen igjen.

Når jeg kommer hjem fra Sele tar jeg eska opp, pokalene, statuettene og medaljene skal ikke lenger ligge i garasjen, de skal opp på hylla! Jeg vasker dem med klut og stiller dem fint opp. Disse gjenstandene tar meg tilbake til en svunnen tid, de frembringer minner om seirer og nederlag. Disse levninger gjør at mapper og filer som ikke har vært åpnet på lenge åpnes, hjernen er et fantastisk organ. Gjenstander, musikk, smaker, stemninger og mye annet kan være veivisere tilbake til stier og historier vi trodde vi hadde glemt. Det er opplagt at disse levningene må frem i lyset hvor de hører hjemme.

pOKALER

De fleste har ting og gjenstander som sier oss noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. De utgjør en liten del av røttene våre og har vært med på å forme vår identitet. Disse tingene står i sterk kontrast til strømlinjeformede stuer der alt står i stil. At bokstavene LOVE står i hylla di forteller egentlig bare at du gjør det alle andre gjør. Kahler vasene våre forteller like lite som Lucy Kaas bollene. Et svømmemerke i metall derimot…..

...eller et signert bilde av John Barnes eller drakta vi vant med.

Verdien av fortellinger

«En siste», sier min sønn på tre år. Jeg har fortalt tre historier, nå vil han høre en siste før han legger seg. Han har allerede sagt setningen to ganger. Det er tid for leggetid. Jeg har ikveld fortalt tre historier og Levi har fortalt historien om geitekillingen som kunne telle til ti, (det ble mye å holde styr på) men Elia vil ha mer. Guttene mine elsker fortellinger. Spesielt liker de godt når jeg forteller om da jeg var liten, og om når de var litt mindre. Fortellingen om da tippolderfaren deres i Mong ble tatt av tyskerne og sendt til Grini er en annen favoritt. Bibelfortellingene inntas også med stor appetitt, særlig de som inneholder mye spenning er gjengangere. Historiene om Daniel i løvehulen, David og Goliath, Jerikos fall, Korsfestelsen og om Sadrak, Mesak og Abed Nego som blir kastet i ildovnen er mye «gøyere» enn lignelsen om den bortkomne sønn og Sakkeus. Selv om guttene fortsatt er små, er de ivirge etter å få vite mer om seg selv, sitt opphav og sine røtter.

Hjemme hos oss bruker vi mye tid på å fortelle fortellinger. Faktisk så ser jeg på min hjemlige historiefortelling som noe av det mest meningsfulle og viktigste jeg gjør. Jeg skal i det følgende forsøke å forklare hvorfor.

Fortellingen om lynet McQueen er for øyeblikket guttenes favoritt, lynet er følgelig den største helten tett fulgt av Simba, Jesus, Emil og Kaptein Sabeltann

Noe av det beste jeg vet er å få lov å være sammen med mennesker som er fortellere. Fortellere forteller historier med innlevelse, engasjement, glimt i øyet og alvor. Noen fortellinger er morsomme, noen er spennende, noen alvorlige, noen triste, noen storslåtte, noen tankevekkende og noen kan til og med være livsforvandlende.

Frode Olsen er en av de beste fortellerne jeg har møtt

De store fortellingene har alltid vært viktige for menneskene. Fortellingene om Akilles og den Trojanske hesten formet de greske dyder og den greske identitet. Fortellingen om Muhammed er det sentrale element for araberne. Uten Noah, Abraham, Isak, Jakob, Josef og Moses hadde det neppe idag funnes et jødisk folk. Alle stammer, folk og sivilisasjoner har fortellinger som betyr mye for dem. Fortellingen er et sentralt element i deres identitet. Fortellingene sier noe om hva som er godt og hva som er ondt, hva er moralske handlinger og hva er umoralske handlinger. Fortellingene inspirerer oss og forener oss. Fortellingene gir oss mål og retning. Fortelllingene kan gi oss forbilder. Alle europeiske byer med respekt for seg selv hadde en forteller på torvet, fortellingen har en uvurderlig verdi for mennesket.

Historien om Akilles og erobringen av Troya er en av europas klassikere

Idag fortelles ikke fortellingene av en forteller på torvet, fortellinger er milliard business. Vår tids største fortellere heter Steven Spielberg, J.K Rowling, J.R. Tolkien og Walt Disney. Noen fortellinger er sanne, noen er oppdiktede mens noen vet vi ikke helt hva er, de er legender, myter. Fortellinger fortelles i bøker, på filmlerretet, muntlig, det finnes et virvar av ulike medium. De spiller en sentral rolle i det moderne samfunn og utøver massiv innflytelse.

Walt Disney kanskje vår tids vikitigste forteller

Fortellingene har spilt en sentral rolle i livet mitt. På mange måter har fortellingene vært med på å forme meg. Min oppvekst i et evangelisk luthersk hjem på 80 og 90-tallet på sørvestlandet var full av fortellinger. Min farfar fortalte om krigen og gamle dager, om livet i Mong. Min mor leste om Kardemomme by, Ole Brum, Hakkebakkeskogen og Espen Askeladd. Disse ble fulgt opp av Robinson Crusoe, Robin Hood, Greven av Monte Cristo, Ronja røverdatter, Brødrene Løvehjerte, Mio min Mio listen er lang, fortellingene fascinerte og hadde innflytelse.

Vi nordmenn elsker beretningen om outsideren som vinner Prinsessen og halve kongeriket. En av mine favoritt askeladder er Hugh Grant i Notting Hill og Reodor Felgen i Flåklypa. Vi elsker Askeladder!

Selvsagt var det fortellingene fra Bibelen som dominerte i vårt hjem.  Historiene om Adam og Eva, Noah, Abraham, Josef, Moses, Tårnet i Babel, David og Goliat, Daniel i løvehulen, Samson og Delilah, Josva og Jeriko, Jesu fødsel, Jesus og disiplenes liv, alle lignelsene, oppstandelsen og himmelfarten alle gjorde de sterkt inntrykk. Historiene var spennende, men hadde også en dypere mening. Disse eldgamle fortellingene var aktuelle i mitt liv og sa noe om hva som var riktig og hva som var galt, hvem jeg var, hvem Gud var og ikke minst hvordan jeg skulle forholde meg til Gud. Ved hjelp av mine foreldre og et kristent barnearbeid ble fortellingene forklart og gjort forståelig for et enkelt barnesinn. Fortellingene formidlet et budskap om synd, om frelse, om å stole på Gud, om å lyde Gud, om nåde, om utvelgelse, om løfter, om mirakler, om en allmektig Gud, om en kjærlig og nådig Gud, om en rettferdig Gud, om fristelse, om djevelen.

Dette bildet av Bartimeus skremte vettet av meg og sørget for utallige mareritt. Barnebok illustratøren skulle etter min mening aldri sluppet unna med dette.

Fortellingene og budskapet i fortellingene påvirket i ekstrem stor grad mine oppfatninger. Mine oppfatninger om meg selv, menneskene rundt meg, Gud, hva som er rett og hva som er galt, hvem som er god og hvem som er ond. Hele min virkelighetsoppfatning er ennå formet av disse fortellingene. Fortellingene har på mange måter gitt meg svar på livets store spørsmål. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva skjer etter døden? Hvordan ble vi til? Hva er viktig? Svarene fortellingene har gitt meg på disse spørsmålene har ikke alltid vært enkle å akseptere men idag 20 år etterpå holder jeg fortsatt fast på dem.

Mange synes å flykte fra de store spørsmålene idag.

De bibelske fortellingene har formet meg, mitt land og det kontinentet jeg bor i. Verdiene som kom til syne dagene etter 22 juli 2011 har en opprinnelse. Frihet, åpenhet og solidaritet. Hat ble møtt av kjærlighet. Det er som ekkoet av»vend det andre kinnet til» «men størst av alt er kjærligheten». Fjernt fra vikingenes blodhevn og æresdrap (for meg er det en gåte at mange nordmenn ønsker å identifisere seg med vikingene, og kaller kristningen et overgrep). Kristendommen endret Norge og Europa. Barbarene ble siviliserte.  Fortellingen om jødefolket og nasareeren og kameratene hans har vært hovedrivkraften bak det Norge og det Europa vi kjenner idag. Bibelens budskap om frihet, nåde, kjærlighet, likeverd, håp og frelse utgjør bærebjelkene i vår norske og europeiske kulturarv. Demokrati, menneskerettigheter, trosfrihet, ytringsfrihet springer ut av evangeliets surdeigskraft. Slaver har blitt satt fri, kvinner og barn har fått et nytt verd. Vi har så mye å være takknemlige for. Vi har et slikt vakkert land, så gode verdier, så mange gode mennesker og en så fin historie.

Filmen Amazing Grace forteller historien om William Wilberforce og hvordan slaveriet ble opphevet i England. Han var under sterk innflytelse av forfatteren og den tidligere slaveskipperen John Newton som skrev sangen Amazing Grace

Bibelfortellingene har gitt oss rytme. Vi hviler en dag i uka, vi feirer jul, påske, himmelfart og pinse. Tida regnes ut fra Jesu fødsel. Livene vår er innrettet etter fortellingene. Dåpen i vann, oppreist med Jesus. Konfirmasjonen, bekreftelsen av dåpen. Monogamiet, ekteskapet mellom mann og kvinne. Begravelsen av jord er du kommet…. Hele lovverket er gjennomsyret av de bibelske forordninger. Norge og Europa har vært under massiv kristen påvirkning. Våre verdier, rytmer, ordninger står i et symbiotisk forhold til den kristne tro.

2012 A.D betyr 2012 år etter "Det Herrens År"

Idag mener mange at de europeiske og norske verdier og ordninger er i ferd med å tape terreng. Ekteskapet står svakere og angripes fra mange kanter. Kvinner diskrimineres i en pornoindustri som stadig blir mer omfattende, voldtektene bli flere. Stadig flere barne nektes livet, de lir under skilsmisser, rus og overgrep av ulike slag. Skolene er fulle av barn og unge uten retning, uten motivasjon. Atferdsproblemene er mange, diagnosene også. Skolen skal nå både undervise og oppdra, og kveles av stadig flere og større oppgaver. Selvmord og psykiske lidelser har blitt mange, her kunne det vært skrevet side opp og side ned. De guddommelige ordninger er under angrep. Vi skulle egentlig vært så lykkelige men så er vi så misfornøyde.

Gary Speeds tragiske selvmord rystet nylig en hel fotballverden

Verdiene og lovene har i større og større grad blitt løsrevet fra deres opphav. Mange barn og unge idag aner ikke hvorfor det feires pinse. Stadig færre kjenner til den norske kulturarven, røttene våre. Vi står i fare for å kunne bli et rotløst folk uten identitet.

men hva er det egentlig........

Det er på høy tid å løfte frem de viktige fortellingene. Fortellingene om Holocaust, om okkupasjonen, om 17 mai må fortelles. Et fritt land med plass til alle, et fritt folk og en egen grunnlov er ingen selvfølgelighet. De viktigste historiene finnes imidlertid i bøkenes bok, Bibelen. Budskapet om synd, nåde, frihet, kjærlighet, håp og fred gir oss mening, retning, enhet og fellesskap. Beretningen om Jesus, ikke som morallærer, men som frelser må ut til folket, de gode nyhetene må ut. Den oppvoksende generasjon trenger fortellinger, fortellinger som former og skaper mening.

En bok med fortellinger som forandret, forandrer og vil forandre en hel verden.

Når fasade blir viktigere enn innhold/funksjon.

I 2014 skal den nye videregående skolen på Bryne stå ferdig. Bryne vgs og Time vgs slås sammen og vi får en av landets største videregående skoler. Planarbeidet har kommet godt igang og vi lærere har fått se skisser av tegninger. De første tegningene vi ble forelagt viste at glass blir et viktig innslag i det nye bygget. Dette er de fleste lærerne ved vår skole skeptiske til ettersom det skaper utfordringer i forhold til et godt læringsmiljø. Undersøkelser og erfaringer fra andre skoler sier entydig at gjennomsiktige vegger ikke er å foretrekke i en undervisningsituasjon. Dette ble adressert til de som bestemmer. Forrige uke fikk vi se de nye skissene, våre innvendinger var ikke tatt hensyn til, snarere tvert imot. Byggherrens ønske har så langt gått foran lærernes. I dette tilfellet virker det som om fasade et viktigere enn innhold. Dette virker ved første øyekast å være litt merkelig men er det egentlig det?

Når en tenker over det virker det som om dette gjelder for store deler av samfunnet. Huset har blitt viktigere enn hjemmet. Aldri tidligere har interiør vært så viktig som nå. Fasaden skal være perfekt. Møbler blir skiftet ut, vegger blir malt alt skal stå i stil. Møbler som ikke passer inn i stilen kasseres, ikke fordi de er ødelagt men fordi de ikke passer inn. Sofaer blir kjøpt ikke fordi de er gode å sitte i men fordi de passer inn i «stilen». Alle streber vi etter det perfekte kjøkkenet, det perfekte badet, det perfekte huset. Hjemmene skal være perfekte, beine linjer, strømlinjeformet, hvitt. Vi har fått nakne sterile hjem, uten personlig preg, uten identitet. Fasade er viktigere enn innhold, løgnen viktigere enn sannheten. Familier er ikke perfekte, strømlinjeformede og rene, heldigvis.

Fasade kjøkken

Her kan en se at det bor mennesker, bildet er hentet fra den norske filmen "Den brysomme mannen" , bildet fungerer som en kontrast til det identitetsløse og sterile i filmen.

 

Den grønne stolen er god å sitte i men står og støver i 3 etasje siden den ikke passer inn

De fleste av oss trener, vi ønsker å se veltrente ut. Voksne folk puster og peser på ulike treningssentre ikke fordi de synes det er gøy å være i bevegelse men fordi de vil se bra ut. Vi spiser på helsekost og går på lavkarbodietter. På skolen vår synes jentene det er grusomt med bading fordi de må eksponere sitt egentlige jeg, samtidig publiserer de bilder av seg selv lettkledde på facebook. Når en ikke kan fikse, manipulere, sminke og skjule er eksponering ukomfortabelt. Mange foretrekker løgnbildene fremfor det egentlige. Mange er så opptatt av hvordan de ser ut at de ikke rekker å bli kjent med seg selv, de reiser gjennom livet uten å vite hvem de er. Fasaden ble viktigere enn innholdet.

Elixia tjener millioner på folks fasadejag og vet å spille på det.

Kirker og menigheter har de flotteste kirker og møtelokaler. De beste høytalere, projektorer og lydanlegg. Det viser seg faktisk at besøkstallene stiger dramatisk ved anskaffelse av nytt bygg, fasade er viktig. Bygningene og fasaden er så flott, men hva med det som skal fylle bygningen med innhold ? Hva med Ånden, Sannheten og Livet? Fasaden ble viktigere en funksjonen.

Ny kirkebygg er idag en viktig vekstfaktor

Hvert år får jeg julekort, alle er så lykkelige, alle er så flotte, layouten er perfekt, klærne fine men innholdet er kort og kryptisk. Facebook er et studium i fasader, Mark Zuckerberg har tjent milliarder på sitt konsept, han har utviklet det perfekte verktøy til å eksponere fasader.

Mark Zuckerberg har skapt et "fasadeeksponeringsverktøy"

Kanksje er det ikke noe merkelig med at byggherrens ønsker går foran lærernes, det er faktisk i trå med normen.