Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.
All posts tagged identitet
«Nytt på Nytt – generasjonen»
Posted by Jarle Mong on juni 2, 2015
https://jarlemong.wordpress.com/2015/06/02/nytt-pa-nytt-generasjonen/
Hva sier du til deg selv?
«Vi taper sikkert idag». «Han er sikkert god han backen». «En dårlig kamp idag så er det på hodet ut av startelleveren». «Jeg er tung i beina». Da jeg spilte fotball var det noen ganger slik at jeg var helt utslitt før kampen begynte. Idet dommeren blåste startsignalet burde jeg signalisert til treneren at jeg var klar til å bli byttet ut. Etter et par dårlige involveringer fikk man bekreftet alt man hadde hørt dagene før kampen. Kampen med den indre stemmen tappet meg for energi, mot og krefter før den egentlige kampen skulle utkjempes.
Posted by Jarle Mong on juni 2, 2015
https://jarlemong.wordpress.com/2015/06/02/hva-sier-du-til-deg-selv/
«Hiv driden!» «Aldri i livet!»
Vi har ryddet og kastet hjemme hos oss de siste dagene. Skulle vi få plass til alle de nye tingene vi fikk til jul var en opprydning strengt nødvendig. Mange hadde tydeligvis tenkt og gjort det samme som oss. Da jeg svingte inn på Sele forrige lørdag var det nærmest kø foran de digre containerne. Etter to horrible forsøk som må ha sett komiske ut for de andre som ikke kunne la være å se på i all kastingen gav jeg opp å rygge tilhengeren inn mellom bilene frem mot containerne. Jeg ble nødt til å kjøre i skam fremover i alleen for deretter å snu. Jeg var den eneste som kjørte med fronten inn til containerne. Jeg smilte halvhjertet da jeg steg ut av bilen. En mann gjengjeldte smilet.
I en liten time stod jeg og kastet sammen med de andre, kanskje føler vi at vi trenger å rydde opp i livet, vi trenger å starte med blanke ark. I det nye året skreller vi bort det uvesentlige. Jeg og sikkert mange av de fremmøtte ved Sele kjørte hjemover ikke bare med en tom tilhenger men også litt lettere til sinns tror jeg. Det er alltid greit å bli kvitt noe «rabe» som min far sier. Sjelen har på en måte blitt renset.
Dette blogginnlegget skal imidlertid ikke handle om alt vi kaster og forbruker, men det vi ikke klarer å kaste. Når man foretar en opprydning hjemme og i garasjen foregår en knallhard seleksjonprosess. Noen gjenstander blir veid og funnet for lette mens andre får bli værende inntil videre. Uenighetene mellom kone, barn og mann kan være ganske store under slike seanser. «Du kan jo ikkje hiva den jakken der!». «Du brugan jo aldri». «Men du au ser jo at han e altfor goe t å hiva!». «Komme du någengong t å lesa desse bøgene?». «Tenk på dei så he skreve di».«Kor e campingstolan?» «Dei heiv me ifjor, de såg jo ikkje ud». Vi kaster ting vi er enige om og så kaster vi noe når mannen eller kona ser en annen vei.
Jeg for min del hadde gått løs på garasjeloftet og kastet over en lav sko ned all slags ting i tilhengeren under. Jeg tok tak i en pappeske og kjente at den var ganske tung. Jeg kikket nedi og med ett stod jeg ovenfor et tvilstilfelle. Nede i pappeska lå alle medaljer og pokaler jeg gjennom hele barndommen og ungdommen strevde så hardt for. Eska hadde overlevd fire flyttesjauer til tross for konas protester. Jeg tar opp noen av pokalene, de er fulle av støv, det blir vanskelig å overbevise guttene om at dette er «ekta gull». Er det punktum for denne gjengen? Jeg må sette meg.
Jeg roter mer i esken, jeg tar opp en tre plankett fra Moi turneringen i 1989. Jeg holder planketten i hånden, spørs om ikke det var den gangen…jovisst var det det! Det var på Moi turneringen jeg slo ballen inn i mål med hånda uten at dommeren så det. Det var en merkelig følelse å strekke hendene i været for et mål jeg hadde scoret på ulovlig vis, jeg kan faktisk fortsatt her oppe på garasjeloftet fornemme følelsen. Treneren hadde sett hva jeg hadde gjort. Ett blikk på han var nok til at jeg fortalte dommeren sannheten og målet ble annullert.
Moi 1989 var min første fotballturnering, her lærte jeg at alle ikke var like selv om alle fikk en treplankett etter siste kamp. Mens jeg hadde 20 kroner til disposisjon og en stor matpakke i Rucanorbagen hadde flere av mine lagkamerater helt andre rammebetingelser. Jeg opplevde ikke dette som veldig urettferdig men ble nærmest fascinert av å se på jevnaldrende som ble tilstukket en ny femtilapp etter å ha drukket enda en jolly cola.
Jeg ser at innsatspokalen min fra 1994 er bulket og prøver å rette opp bulken ut særlig hell. Inne i pokalen finner jeg et svømmemerke i metall med nål bak. Synet av merket åpner en ny mappe i hardisken min som ikke har vært åpnet på lenge men som likevel er der. Året er 1989 det er tidlig på året, vi skal svømme 200m i Egersundshallen. Frøken ser alvorlig ut, dette må være viktig. Kenneth blir først, Bjarte blir nr 2, jeg blir nr 3. Arild svømmer i veggen og må bryte. Lise og Anne klarer også det vi opplevde som en bragd. Fem av 28 klarte merket denne dagen. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg festet det til Bosselini genseren.
Jeg tar opp en statuett som viser at jeg var med å tape finalen for Lyngdal i Lyngdalcup i 1993. Lite visste jeg da at jeg kom til å spille på lag med en av motstanderne denne dagen. Skammen over at de hadde en jente på laget har lagt seg litt etterhvert. Det hjalp at det var Ingvild Stensland.
Nede i hjørnet av esken ligger et bronsemerke på en nål. Det er NFFs ferdighetsmerke. På åtti og nittitallet var ferdighetsmerkene presise markører for hvor gode vi var, mente vi. Når jeg står med bronsemerket i hånden tenker jeg mer på at jeg ikke klarte sølvmerket. Den spinkle venstrefoten min klarte aldri å løfte ballen 25 meter inn i en ganske stor firkant.
Jeg reiser meg, jeg har bestemt meg. Dette skal ikke hives, jeg setter esken med minner inn i biinngangen. Kona ser på meg idet jeg setter den besluttsomt ned på gulvet. «Ska du ta vare på det der?». «Ja», mumler jeg og går ut i garasjen igjen.
Når jeg kommer hjem fra Sele tar jeg eska opp, pokalene, statuettene og medaljene skal ikke lenger ligge i garasjen, de skal opp på hylla! Jeg vasker dem med klut og stiller dem fint opp. Disse gjenstandene tar meg tilbake til en svunnen tid, de frembringer minner om seirer og nederlag. Disse levninger gjør at mapper og filer som ikke har vært åpnet på lenge åpnes, hjernen er et fantastisk organ. Gjenstander, musikk, smaker, stemninger og mye annet kan være veivisere tilbake til stier og historier vi trodde vi hadde glemt. Det er opplagt at disse levningene må frem i lyset hvor de hører hjemme.
De fleste har ting og gjenstander som sier oss noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. De utgjør en liten del av røttene våre og har vært med på å forme vår identitet. Disse tingene står i sterk kontrast til strømlinjeformede stuer der alt står i stil. At bokstavene LOVE står i hylla di forteller egentlig bare at du gjør det alle andre gjør. Kahler vasene våre forteller like lite som Lucy Kaas bollene. Et svømmemerke i metall derimot…..
Posted by Jarle Mong on januar 22, 2015
https://jarlemong.wordpress.com/2015/01/22/hiv-driden-aldri-i-livet/
Når fasade blir viktigere enn innhold/funksjon.
I 2014 skal den nye videregående skolen på Bryne stå ferdig. Bryne vgs og Time vgs slås sammen og vi får en av landets største videregående skoler. Planarbeidet har kommet godt igang og vi lærere har fått se skisser av tegninger. De første tegningene vi ble forelagt viste at glass blir et viktig innslag i det nye bygget. Dette er de fleste lærerne ved vår skole skeptiske til ettersom det skaper utfordringer i forhold til et godt læringsmiljø. Undersøkelser og erfaringer fra andre skoler sier entydig at gjennomsiktige vegger ikke er å foretrekke i en undervisningsituasjon. Dette ble adressert til de som bestemmer. Forrige uke fikk vi se de nye skissene, våre innvendinger var ikke tatt hensyn til, snarere tvert imot. Byggherrens ønske har så langt gått foran lærernes. I dette tilfellet virker det som om fasade et viktigere enn innhold. Dette virker ved første øyekast å være litt merkelig men er det egentlig det?
Når en tenker over det virker det som om dette gjelder for store deler av samfunnet. Huset har blitt viktigere enn hjemmet. Aldri tidligere har interiør vært så viktig som nå. Fasaden skal være perfekt. Møbler blir skiftet ut, vegger blir malt alt skal stå i stil. Møbler som ikke passer inn i stilen kasseres, ikke fordi de er ødelagt men fordi de ikke passer inn. Sofaer blir kjøpt ikke fordi de er gode å sitte i men fordi de passer inn i «stilen». Alle streber vi etter det perfekte kjøkkenet, det perfekte badet, det perfekte huset. Hjemmene skal være perfekte, beine linjer, strømlinjeformet, hvitt. Vi har fått nakne sterile hjem, uten personlig preg, uten identitet. Fasade er viktigere enn innhold, løgnen viktigere enn sannheten. Familier er ikke perfekte, strømlinjeformede og rene, heldigvis.

Her kan en se at det bor mennesker, bildet er hentet fra den norske filmen "Den brysomme mannen" , bildet fungerer som en kontrast til det identitetsløse og sterile i filmen.
De fleste av oss trener, vi ønsker å se veltrente ut. Voksne folk puster og peser på ulike treningssentre ikke fordi de synes det er gøy å være i bevegelse men fordi de vil se bra ut. Vi spiser på helsekost og går på lavkarbodietter. På skolen vår synes jentene det er grusomt med bading fordi de må eksponere sitt egentlige jeg, samtidig publiserer de bilder av seg selv lettkledde på facebook. Når en ikke kan fikse, manipulere, sminke og skjule er eksponering ukomfortabelt. Mange foretrekker løgnbildene fremfor det egentlige. Mange er så opptatt av hvordan de ser ut at de ikke rekker å bli kjent med seg selv, de reiser gjennom livet uten å vite hvem de er. Fasaden ble viktigere enn innholdet.
Kirker og menigheter har de flotteste kirker og møtelokaler. De beste høytalere, projektorer og lydanlegg. Det viser seg faktisk at besøkstallene stiger dramatisk ved anskaffelse av nytt bygg, fasade er viktig. Bygningene og fasaden er så flott, men hva med det som skal fylle bygningen med innhold ? Hva med Ånden, Sannheten og Livet? Fasaden ble viktigere en funksjonen.
Hvert år får jeg julekort, alle er så lykkelige, alle er så flotte, layouten er perfekt, klærne fine men innholdet er kort og kryptisk. Facebook er et studium i fasader, Mark Zuckerberg har tjent milliarder på sitt konsept, han har utviklet det perfekte verktøy til å eksponere fasader.
Kanksje er det ikke noe merkelig med at byggherrens ønsker går foran lærernes, det er faktisk i trå med normen.
Posted by Jarle Mong on oktober 6, 2011
https://jarlemong.wordpress.com/2011/10/06/nar-fasade-blir-viktigere-enn-innholdfunksjon/