Stikk innom!

«Vi var i området og ringte men du tok ikke telefonen, så vi får nok ha det til gode», har jeg hørt mange ganger. «Jeg var i nabolaget og hadde ikke noe på tapetet. Jeg hadde egentlig lyst til å stikke innom på besøk hos dem for jeg har ikke truffet dem på lenge, men slikt gjør vi jo ikke lenger» fortalte en kamerat meg i forrige uke, utsagnet fikk meg til å tenke litt.

Jeg husker såvidt en svunnen tid hvor mamma og pappa ofte på søndagsettermiddager når været var grått erklærte at vi nå skulle på besøk. Vi satte oss inn i en oransje opel kadett stasjonsvogn og kjørte av sted. Vi kjørte oftest til onkler og tanter, som ofte ikke var hjemme og endte som regel opp hos farmor og farfar eller mormor og morfar som alltid var hjemme. Spontanbesøk gjorde vi mest på søndager men mamma kunne også stikke innom flere hjem spontant også i ukene. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi ofte var på besøk eller hadde besøk, dette fortsatte også etter at vi fikk fasttelefon i 87 eller 88. Det å være sammen med andre mennesker var viktig for oss.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

(mer…)

Reklamer

Farfar, Saronsforeningen og oss

For to uker siden var jeg i 88 årsdag til min farfar. Dagen ble feiret med kaker og høye smørbrød som de fleste andre 88 årsdager. Det må være merkelig å være 88 år idag. Veien fra hest og kjerre til Iphone 6 er lang, men utviklingen har gått i et heseblesende tempo. Mye har forandret seg veldig fort, kanskje for fort vil min farfar si. Min farfar og jeg lever to forskjellige liv. Han er pensjonist mens jeg såvidt er igang med min yrkeskarriere. Jeg kan lite av det farfar min kunne ,og farfar kan lite av det jeg kan. Vi har helt ulike preferanser, ferdigheter, interesser og erfaringer. Generasjonskløften er kanskje større enn noensinne, men jeg er overbevist om at det finnes noe i min farfars historie som jeg kan lære noe av.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Iløpet av denne 88 årsdagen ble jeg presentert for en historie jeg aldri tidligere har hørt, og det er ikke fordi min farfar ikke er god til å fortelle historier. Min farfar har et velfylt arkiv av historier som han forteller med stor presisjon. Under krigen drev min oldefar med illegal virksomhet, han var en motstandsmann og ble sendt til Grini av tyskerne. Etter oppholdet på Grini var min oldefar svært svak og døde kort etter krigen. Min oldemor døde i omtrent samme tidsrom av sykdom. Igjen stod seks barn uten foreldre, min farfar var nummer fire i flokken. Farfars yngre søster var psykisk utviklingshemmet og trengte ekstra stell.

Min oldefar reiste til England med fiskebåten Haadyr men ble senere tatt av tyskerne.

Min oldefar var medeier i fiskebåten Haadyr som krysset nordsjøen over til England.

Hvordan skulle det gå med barna i Mong? Norge hadde vært okkupert i over fem år, folk hadde drukket erstatningskaffe og røkt dårlig tobakk lenge. Alle hadde et forhold til rasjonering og matkuponger, hver familie måtte selv sørge for seg og sine.

Rasjonering

Lokalavisen Dalane Tidende satte igang en innsamlingsaksjon til den etterlatte barneflokken. Da innsamlingen var over hadde avisen og lokalbefolkningen samlet inn nesten 8000 kroner til de etterlatte. Dette er en imponerende sum sett i lys av at gjennomsnittlig årsinntekt i Norge i 1945 var 4790 kr. Det ble opprettet et legatfond og de innsamlede pengene var med på å gi min farfar og hans søsken et verdig liv og en viss trygghet i hverdagen. Min farfar og hans søsken fikk erfare at de ikke var alene, de hadde en lokalbefolkning i ryggen. Mennesker som hadde lite, men som gav av det de hadde, mennesker som hadde løftet blikket opp fra navlen og meg og mitt.

Hans_Mong

Pen_sum

Lønnsnivå

Denne helgen var det Saronshelg. På gudstjenesten søndag ble Saronsforeningen hedret. Et halvt dusin flotte men gamle damer gikk motstridig opp på scenen for å motta sine utmerkelser. Siden 1966 har disse damene smørt smørbrød, sydd duker, bakt kaker, heklet og strikket. Denne gjengen har i stillhet samlet inn beløp som befinner seg i millionklassen. Jeg vet ikke hvor mange timer som har gått med, det eneste jeg vet er at ingen av dem har brydd seg om å holde oversikten.

Saronsdamer

Historien om innsamlingsaksjonen og de gamle foreningsdamene fyller oss med takknemlighet og en viss ærefrykt. Mennesker som lever for noe større og som handler deretter rører oss. Jeg er stolt av å ha slike røtter, og av å tilhøre ett folk som har satt fellesskapet så høyt. Min farfar og de gamle saronsdamene har fått erfare noe verdifullt, noe som er flottere enn hytter i Sirdalen og bestenoteringer i nordsjørittet. De er bærere av noen verdier dette landet er bygget på.

Min farfar og saronsdamene er i godt selskap. Solidaritet var ikke bare noe man fant i grasrota. En kan si mye om arbeiderpartitoppene i etterkrigstiden men i bunnen av den politikken som ble utformet bak lukkede dører av Einar Gerhardsen, Håkon Lie, Oscar Torp og de andre ringrevene lå solidariteten. Gerhardsen og hans menn førte videre en arv de hadde overtatt fra thranittene og  haugianerne. For oss nordmenn har solidaritet vært viktig og det skal vi være stolte av. Haugianerne og etterkrigspolitikerne var opptatt av å forvalte til beste for fellesskapet, det er denne tanken som ligger i bunnen for det norske oljefondet.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

I dagens «whats in it for me» samfunn tror jeg vi trenger å  løfte frem solidaritetsprinsippet. Aldri før har vi hatt mer, men forvalter vi det vi har til beste for de fleste? Idag slipper vi å samle inn penger til trengende sambygdinger, dugnadene er færre enn før og gevinstene på basarene kjøper vi i butikken. Idag er hyttene vi bygger større en husbankhusene våre besteforeldre bygget. Mens de reiste på telturer resier vi til Thailand.

En skal være forsiktig med å romantisere fortida, men mange ganger lurer jeg på om vi har mistet noe på veien. Mye av omsorgsansvaret for syke, gamle og de som faller utenfor har blitt overtatt av en godt utbygd velferdsstat. Vi rister oppgitt på hodet av Nav og kommunale tilbud, «her har ikke kommunen fulgt godt nok opp», sier vi til kollegaen mens vi scroller oss nedover. Regjeringen lover skattelette. Er vi i ferd med å vende oss bort fra våre egne røtter? Mens mange økonomer maner til moderasjon, vil vi ha lønnsvekst. Er det høyere lønn vi trenger?

Er skattelette god forvaltning?

Er skattelette god forvaltning?

Den norske velferdsstaten er et mitt syn nærmest et mesterverk men vi skal passe oss så det ikke blir en hvilepute. I Norge mangler vi ikke mat, klær og husly men andre viktige ingredienser. Mange er ensomme og mangler en god venn. Noen er deprimerte og trenger trøst og oppmuntringer. Noen sliter med rus og trenger en ny sjanse. Mange barn trenger en trygg familie. Det finnes fortsatt mange ulike behov og velferdsstaten rekker ikke over alt.

Hvilepute

Noe av det viktigste vi kan gi videre til barna våre er solidariteten. Barna våre må se at vi er rause med tida vår og pengene våre. De trenger forbilder som oppmuntrer og ønsker å bety noe for andre. En av de viktigste oppgavene for vi som er foreldre idag er å vise barna våre at det finnes noe større enn oss selv. Etterkrigsgenerasjonen er snart død, det er vi som må føre arven videre. Den arven jeg har fått av min farfar og hans generasjon er langt viktigere enn stilrene hager og kjøkken, flyturer over hele kloden og alskens vin og ølsmaking.

Er du glad i meg, pappa?

Et barn er en gave fra Herren skriver salmisten. Denne gaven oppleves imidlertid ikke alltid som en gave. Gaven utfordrer, frustrerer, bekymrer og skaper fortvilelse og forvirring. Det å være småbarnsforeldre er ikke bare fryd og glede. Selv hadde jeg ikke vært far lenge før jeg oppdaget at det å være foreldre er langt mer komplisert og sammensatt enn først antatt.

foreldre

 

Forskningen er i skrivende stund ganske entydig. Foreldrenes innflytelse gjelder mer enn noe annet, hjemmet er barnas viktigste arena. Vi som foreldre spiller en sentral rolle. Hvordan vi løser foreldreoppdraget har avgjørende betydning for våre barns trygghet, selvtillit, stabilitet, sosiale utvikling, læring og lykke. Veien mot dette ønskede målet går gjennom kjærligheten. Da jeg for to helger siden var tilstede på et foredrag som omhandlet relasjonen mellom foreldre og barn ble det sagt at det viktigste for alle barn er å føle seg elsket.

Få ting er viktigere enn å skape et trygt og godt hjem.

Få ting er viktigere enn å skape et trygt og godt hjem.

Jeg blir nesten litt overveldet i møte med dette ansvaret. «Få er de foreldre som til fulle har forstått hvilket enormt ansvar det ligger i dette å sette barn til verden og forme dem til tenkende og handlende og velgende individer», skriver Hans Børli.

VI elsker barna våre som alle andre foreldre, vi vil dem det beste. Den store utfordringen for oss alle er å uttrykke det. Som foreldre vet vi at barna våre trenger mat beskyttelse, klær, utdannelse og rettledning, dette er behov mange foreldre i Norge er i stand til å fylle. Det viktigste behovet ubetinget kjærlighet finnes i alle foreldres hjerter men å meddele denne kjærligheten er ikke alltid like lett.

Jeg har tre gutter og en jente på vei, guttene har aldri spurt meg direkte om jeg er glad i dem, men noen ganger sier et spørrende blikk mer enn ord. Møte med «er du glad i meg blikket» er ikke et behagelig møte. Det stikker meg i hjertet og jeg håper at dette er siste gangen.

do-you-love-me-image

 

Sannsynligvis er det ikke siste gangen. Vi foreldre påfører barna våre vonde følelser som kan utvikle seg til dype sår og i verste fall arr som de tar med seg resten av livet. Jeg vet at jeg vil gå på flere feilskjær som far, konsekvensene av disse feilskjærene kan bli skrubbsår som gror fort eller varige arr. Den avgjørende faktor er om barnet føler seg elsket. Ingen tilgir fortere enn et elsket barn, et elsket barn sparer ikke på vonde. Feilskjær kan rettes opp, sår kan plastres og defekter kan repareres, vi har mye å lære av barna våre. Det er ikke bare barna som må be om forlatelse, det må også jeg gjøre når jeg behandler dem urettferdig eller sier ting som jeg ikke burde. Jeg har vært nødt til å be guttene om tilgivelse flere ganger og har aldri angret på å ha gjort det, men har ofte angret de gangene jeg ikke har gjort men burde.

skrubbsår

Jeg og alle andre fedre er fedre i utvikling så lenge vi lever, vi lærer men vi gjør også ting som ikke alltid er fullt så lure. Nettopp av denne grunn er det viktig at vi lærer oss å uttrykke vår kjærlighet til våre barn, slik at barna våre vender seg til oss og ikke imot oss. Jeg skal i det følgende si litt om hvordan jeg forsøker å uttrykke min ubetingede kjærlighet til mine gutter.

«Det største en far kan gjøre for sine barn, er å elske deres mor», sier Theodore Hesburgh. For at barna mine skal føle seg trygge og elsket er det viktig at de ser og erfarer at mor og far elsker hverandre. Relasjonen mellom mor og far har avgjørende betydning for relasjonen mellom foreldre og barn. Det er ikke bare viktig at kona mi vet at jeg elsker henne, barna må også forstå dette. «Nå e de lenge si du å mamma he kysst» sa den mellomste til meg for noen uker siden. Jeg tror det er viktig at barna mine ser at jeg klemmer og kysser kona mi, at de hører at jeg snakker positivt om henne og behandler henne med respekt og verdighet. Ingen leser kroppsspråk bedre enn barn og få oppfatter stemninger og atmosfærer mer presist. Som far har jeg ansvaret for å skape et så godt klima som mulig hjemme.

kroppsspråk

Den betingelsesløse kjærligheten er selve fyrlyset i barneoppdragelsen. Uten denne mangler vi selve hjørnesteinen. Betingelsesløs kjærlighet betyr at vi elsker barnet vårt selv når vi avskyr dets oppførsel, dette er jammen ikke alltid like lett. Jeg for min del klarer ikke alltid å elske betingelsesløst, men på vandringen mot dette målet kan det være verdt å minne seg selv på noen sannheter.

1. Barna mine er barn som alle andre og oppfører seg som barn, en del av oppførselen deres er mindre hyggelig.

2. Hvis jeg som far elsker dem på tross av deres barnslige oppførsel, vil de modnes. Hvis jeg elsker dem betingelsesløst vil de kunne elske seg selv og godta seg selv.

3. Hvis jeg bare viser at jeg elsker dem når jeg er fornøyd med dem vil de ikke føle seg elsket. Den betingede kjærligheten vil gjøre dem utrygge og kan ødelegge selvbildet deres.

Jeg synes det er veldig lett å rose barna mine når de gjør noe som er riktig, eller demonstrerer ferdigheter som jeg setter høyt. Oppmuntringene sitter løst, jeg smiler og klapper dem på hodet. «Bra jobba gutter!» Dette er viktig og bra, men det er også viktig å vise dem at jeg elsker dem når de fortjener det minst. Dette er ofte langt mer utfordrende.

Jeg leste i en bok en gang at barn har to kar som må fylles opp. De trenger bekreftelser for det de gjør, og for det de er. Jeg synes det er lett å gi eldstemann ros når han er ferdig med leksene, men eldstemann trenger også bekreftelser for det han er. For meg innebærer det å fortelle guttene mine at jeg elsker dem fordi de er sønnene mine, og at jeg ikke ville byttet dem mot noe annet, ganske enkelt av den grunn.

oppmuntringer

Alle barn har behov for fysisk kontakt, et stort forskningsmaterialet kan bekrefte denne påstanden. Mangel på fysisk kontakt fører til alvorlige forstyrrelser. Noen barn opplever fysisk kontakt på negative måter gjennom vold og misbruk, men fysisk kontakt er først og fremst en utmerket måte å uttrykke kjærlighet på. Det finnes mange måter å være fysisk kjærlig på. Her er det opp til hver enkelt å finne naturlige måter. Jeg for min del lekesloss, kysser på kinnet, klemmer, klapper på hodet, har dem på fanget, rusker dem i håret, holder dem i hånden og bærer dem på skuldrene for å nevne noen. Poenget tror jeg, er ikke hvordan vi gjør men at vi gjør det.

Ole Brumm har lært meg veldig viktige ting.

Ole Brumm har lært meg veldig viktige ting.

En ting som ikke er innlysende men særdeles viktig er øyekontakt. Øyekontakt er å se en annen person inn i øynene. Uten å være klar over det bruker vi øyekontakten som en av våre hovedmetoder til å uttrykke kjærlighet på. Har du prøvd å ha en samtale med en som til stadighet har øynene ned i mobilen? De fleste mennesker er ikke klar over hvor viktig øyekontakt er.

For oss er det viktig å skape gode rammer for øyekontakt. Vi forsøker å spise minst to måltid sammen hver dag. Far skal ikke bruke mobilen eller Ipaden unødig på ettermiddagene. Det er viktig at jeg tar barna mine på alvor og ser dem i øynene hvis de vil fortelle meg noe, eller om jeg er nødt til å sette grenser for dem. Den mellomste hos oss fortalte meg at en voksen i barnehagen alltid snakket med snill stemme. Barna våre tolker ikke bare stemmene våre men også øynene våre, det er det viktig å være klar over.

skd230501sdc

Det siste elementet jeg vil si noe om i dette innlegget er konsentrert oppmerksomhet. Konsentrert oppmerksomhet innebærer å gi barnet vårt vår udelte oppmerksomhet. Mange er kanskje lei det evige maset om kvalitetstid med barna, men det er likefullt viktig. Jeg tror ikke valg av aktivitet er det viktigste, mine erfaringer sier at dette er mindre viktig. Barna synes det meste er gøy hvis far er tilstede og engasjert i leken. Det kan være fotball på plenen, brettspill, pussling, legobygging, fifa – spilling eller turer i naturen. Guttene synes det er stas når pappa er med. «Kan ikke du være med bort og være dommer», spør min mellomste alltid før han sykler bort i fotballhallen på Kåsen.

Den største utfordringen her er tiden. I hastverktyranniet er det viktig å ha rytmer og rutiner som garanterer tid med barna selv i travle perioder. En god ting for meg har alltid vært fortellinger og lesing. Når barna var små fortalte jeg ofte fortellinger for dem. Fortellinger jeg impulsivt diktet opp eller fortellinger fra da jeg selv var barn. Nå når barna er eldre og avslører de verste skrønene blir det mer lesing. Akkurat når holder vi på Drømmen om Narnia av C.S Lewis og vi synes det er kjempespennende. Kveldsrutinene sikrer kvalitetstid sammen selv om det er travelt i perioder. Det er viktig at vi fedre klarer å etablere rytmer og rutiner hva vi gjør kan som i mitt tilfelle ofte knyttes opp mot de gavene og de interessene vi har.

Sammen med Peter, Susan, Lucy og Edmund reiser vi ut på nye eventyr.

Sammen med Peter, Susan, Lucy og Edmund reiser vi ut på nye eventyr.

For å kunne uttrykke vår kjærlighet til barna våre trengs som sagt tid. Det er ikke uten grunn at barn staver kjærlighet: T-I-D. «Å gifte seg, stifte familie, ta imot barna som kommer, sørge for dem i denne usikre verden og kanskje til og med lede dem litt, er etter min mening det største som overhodet kan lykkes for et menneske», sier den tsjekkiske forfatter Franz Kafka, tid sammen med barna er meningsfull tidsbruk.