Støysamfunnet

Onsdag, torsdag og fredag i forrige uke var jeg i siradalen sammen med 78 elever og 5 andre lærere. Da jeg tok heisen opp i fjelltrekket fredagen hørte jeg musikk. Det var typisk topp 20 musikk jeg klarte ikke identifisere sang eller artist. Da heisen avanserte oppover bakken så jeg hvor musikken kom fra. Ut fra høyttalere montert på snøkanonene strømmet musikken ut. Hvorfor er det slik at til og med når vi er på fjellet så må vi ha en form for stimuli? Er det ikke stimuli nok å se utover sirdalheiene, fjellformasjonene, himmelen, snøen det majestetiske landskapet? Er det ikke nok å høre ståLkantene på skiene skjære gjennom underlaget, kjenne glien, kjenne hvordan skien svinger når en legger trykk på ytterski? Er det ikke nok å kjenne lufta som biter seg fast i huden på vei nedeover bakken i stor fart? Hva er galt med å være sammen med naturen og bare høre på ingenting og eventuelt de lyder som naturen gir fra seg? Er vi redde for stillheten? Er vi avhengig av konstant stimuli?

Jeg ble nødt til å ta bildet av forordningen, et monument for støysamfunnet.

 
Mange av elevene hadde med seg mp3 spillerog  ipoder, øreklokkene hadde de på innsiden av hjelmen. Det er klart en må høre musikk mens en renner. På skolen sitter de med de samme øreklokkene og hører musikk mens de leser og løser oppgaver. Det er en stor diskusjon om de skal få lov til å høre musikk under vurderingssituasjoner. Det er visstnok vanskelig å prestere optimalt uten musikk. Når de trener hører de musikk, mange forteller meg at de heller ikke får sove uten musikk. Mange av elevene mine sovner hver kveld mens høyttalerne spyr musikk inn i ørene deres. På kjøpesentrene spilles det musikk, i bilen spilles det musikk. Det er snart bare på biblioteket hvor stillheten får råde.
 
Populærmusikkens beste distrubutør
Støyen har inntatt Norge. Stadig flere er avhengige av konstant støy. Musikk er egentlig en fin ting, musikk kan være vakkert, stimulerende, inspirerende og  avslappende. Musikk er en kunstform og har begeistret menneskene fra tidenes morgen. Det er ikke musikken i seg selv som er problemet. Når ungdommer må høre musikk mens de renner i trekket så ligger problemet andre steder (musikk, gjør at en ikke hører hva som skjer rundt en så dette utgjør faktisk også en sikkerhetstrussel i et alpint anlegg, ekstremt merkelig at alpinsentrene legger opp til økt risiko). Jeg frykter at musikken representerer en virkelighetsflukt. Musikken fortrenger stillheten. I stilleheten kommer tankene, realitetene. Om dagen har vært aldri så travel og stressende så var de siste minuttene på hodeputa en arena der tankene kunne flyte. Mange erkjennelser har blitt til på hodeputa, mange ideer, mange planer, nye tanker. For mange ungdommer avsluttes dagen med en pc i fanget oppå dyna og med øreklokkende stødig i ørene. Sakte men sikkert faller øyelokkene igjen til larmen av musikk og spill. Et samfunn uten stillhet og ettertanke tror jeg er et dårligere samfunn, kanskje må vi lære de unge om stillhetens verdi.
 

Vår tids sivilisasjon løper ut i et nytt barbari - av mangel på ro. Friedrich Nietzsche

 
 
 
 
 

Welcome to Norway

Onsdag 11.1 hadde vi på Bryne VGS besøk fra selveste Amerika. En reiselektor jeg ikke husker navnet på nå hadde først et foredrag om borgerkrigen for elevene. Kl. 14.15 var det duket for et nytt foredrag, denne gang for lærerne.

Tema for foredraget var særdeles interessant: «The praying south». Reiselektoren skulle fortelle oss om religion i sørstatene og forsøke å si noe om hvorfor veldig mange er religiøse i noen områder mens veldig få er religiøse i andre områder. Hvorfor er det slik? Hva kjennetegner sørstatene der veldig mange er religiøse?

Reiselektoren viste seg raskt som en god formidler. Tidlig i foredraget påpekte lektoren at folk i sørstatene var varmere, åpnere og mer kontaktsøkende enn yankene lenger nord. Yankeene er kalde og reserverte sa lektoren. Dette var før lektorens møte med lærerstaben på Bryne VGS.

Lektoren begynte tidlig å utfordre oss tilhørere. «What do you think about this map?» «What do you think about these numbers?» Lektorens spørsmål ble møtt med  stillhet. Lektoren innså raskt at dette kom til bli utfordrende, men fortsatte i samme stil.

Jeg får vondt av mannen. Her kommer han fra andre siden av kloden for å fortelle oss om noe han brenner for, det som møter ham er stillhet. Jeg setter meg selv i hans posisjon. Usikkerheten som sprer seg. Spørsmålene som raser inne i hodet. Er dette totalt irrelevant? Kan jeg endre noe underveis? Hvordan fremtvinge en respons? Fremstår jeg som en idiot? Denne powerpointen er fryktelig!

Amerikaneren takler situasjon på imponerende vis, han er rolig, avslappet, profesjonell fortsetter. Ingen tegn til ubehag.

Det hindrer ikke mitt ubehag. Det er klamt.  Her sitter vi pedagoger, vi som er vant til å snakke foran andre mennesker. Vi kaller oss fagfolk, vi er intellektuelle. Nå er vi forvandlet til stumme østers, ingen tør å si noe, ingen tør å mene noe. Vi er livredde for å avsløre grammatiske feil i engelsken vår. Vi er redde for å si noe politisk ukorrekt, vi er redde for å hva de andre vil tenke, vi vil ikke stikke oss frem. Vi er redde for å være uenig med en kapasitet på område. Utfallet blir at alle ser ned i bordplata nå lektorens flakkende blikk leter etter en opprekt hånd i auditoriumet. Det er en absurd situasjon, vi vil så gjerne gjøre det enklere for amerikaneren, vi vil gi ham noe å ta tak, gi ham noen spørsmål, kommentere noen av kartene hans, svare på noen av spørsmålene, men vi kan ikke vi er bundet på hender og føtter. Vi er bundet med av et rep flettet sammen av tre slitesterke tråder. Trådene heter stolthet, redsel og Jantelov, de utgjør et sterkt rep. Ingen av oss kommer løs.

Lektoren er modig på tross av ikke eksisterende respons fortsetter han å utfordre salen. «Do you know what an evangelical church is?» Dette vet jeg svaret på, jeg tilhører selv en evangelikal apostolisk kirke. Lektoren ser forundret ut i rommet ingen ser ut til ville besvare hans spørsmål. Kollegaen som sitter til høyre for meg skubber sitt kne i mitt. «Dette vet du Mong», sier kneet hans. Jeg ser ned i bordplata. Jeg velger det sikre, jeg forholder meg i ro. Hvorfor? Fordi jeg er redd for å si noe feil på engelsk, jeg er redd for å eksponere en mulig svikt. Lektoren venter en stund til, han bruker stillheten for å få oss på banen. Ingenting kan få oss på banen. «Evangelikale kristne er mennesker som tror at Jesus er dere frelser, de tror på frelse og helvete, de tror at de er født på ny og at de kan ha en personlig relasjon til Jesus», sier lektoren. Det er stille i auditoriet.

Det går bedre etterhvert. Fire lærere kommer faktisk på banen, den ene er brasilianer, den andre er amerikaner, den tredje er heller ikke av norsk opprinnelse, den fjerde er det nærmeste vi kommer en helt i den bloggen, en engelsklærer fra Undheim. Vi andre er lettet så bra at noen gav foredragsholderen litt drahjelp.

Når foredraget er over forlater jeg rommet med en litt dårlig følelse. Det er ikke problemstillinger knyttet til sørstatene og religion som gnager i meg,  spørsmålene er mer alvorlige. Hva er det som binder oss nordmenn? Hvorfor er vi så livredde for å gjøre oss sårbare? Hvorfor er vi så stolte?

Reiselektoren reiser nok fra Bryne en erfaring rikere. Han har muligens møtt sitt vanskeligste publikum så langt i karrieren. Han snakket til en kald vegg av taushet. Jeg håper at den modige amerikaner rister av seg opplevelsen i en fei.

På vei hjem tenker jeg på hva jeg skulle ha sagt, dette er noe jeg gjør ofte. «I am sorry, you seem to be a good teacher. We enjoy listening to you, but dont ask us about anything because we are scared stiff. We are so afraid of exposing our english. There can be grammatical errors and the thought of that is terrifying. This may seem strange to you, but this is Norway. Again we are sorry, but there is nothing we can do.»

Seansen idag ble for meg nok en bekreftelse på at jeg fortsatt sitter bomfast i Jantelovens og stolthetens jerngrep, der er jeg i godt selskap.

Vi som alltid er opptatt med noe

En god venn av meg var i USA i høst, han kunne fortelle at det å stå i kø i Disneyland faktisk var spennende. På veien frem til attraksjonen var det ulik underholdning og ting en kunne se på, ungene kjedet seg ikke konkluderte han. Dette fikk meg til å tenke litt. Når vi ikke lenger kjeder oss i kø, når kjeder vi oss da? Vi underholdes på vei mot undeholdningen. Når skal vi vente?  Når skal vi ikke gjøre noe?

Jeg tilhører en generasjon som alltid er opptatt med noe. Vi er på nett, vi er pålogget. Fra jeg er våken til jeg legger meg er jeg tilgjengelig. Mennesker kan få kontakt med meg gjennom sms (på vei ut, ingen god nyttår meldinger i år), oppringing, facebook, twitter og forskjellige mailer. Elevene mine har alltid minst fire vinduer tilgjengelig nederst på skjermen. To av dem er forhåpentligvis word og itslearning, disse klikkes opp nå læreren nærmer seg. Facebook er et annet vindu, diverse spill er på de andre vinduene, disse lukkes nå læreren nærmer seg. Elevene lærer, spiller og kommuniserer digitalt samtidig, de er de såkalte multitaskere. Vi gjør noe hele tida, ofte flere ting samtidig. Vi hører musikk mens vi trimmer, vi er på facebook mens vi jobber, vi ser TV mens vi spiser, vi snakker i mobilen mens vi kjører. Vi er omgitt av valg, alternativer og støy hele tida.

The place to be

Det er alltid noe å se, noe å høre, noe å lese. Vi kan holde oss oppdatert hele tida, vi har våre laptoper, iphoner og ipader. Vi skal ikke gå glipp av noe. All tilgjengelig tid kan fyllles med noe. Regnvær har blitt favorittværet til norske barn. Når det er regnvær er det samtidig spilletid. Presset om å bevege seg utendørs avtar, regler og retningslinjer på spilletid viskes ut, forledrene vil ha fred de også. Frem kommer DS, playstation, laptop, IPad, Wii, det er «gaming» tid.

Vi voksne sitter med hver sitt elektroniske vidunder. Vi ønsker å være tilstede hele tida. Vi sjekker nyheter mens vi samtaler, vi svarer på meldinger når vi kjører bil, vi tar telefonen ved middagsbordet og spiller tetris når vi er på besøk. Vi har alltid et godt underholdningsalternativ for hånden. Vi kjeder oss aldri. Alle pauser fyller vi med noe.

Hjemmene våre er fulle av underholdningstilbud. Familene har blitt uavhengige underholdningsenheter. Barna har det gøy uten andre barn og de voksne har det utmerket uten andre voksne. Å stikke innom på kaffi hører fortiden til. En spasertur i et nabolag er avslørende. Inn gjennom vinduene kan en skimte en blafrende TV skjerm. Det er forbløffende få som har besøk. Hva skal en med besøk når en har Senkveld og gullrekka, Filmer på altiboxen eller en god fotballkamp.

Kanskje er all underholdningen begrensende for sosialiseringsprosessesen. Lever vi livene våre gjennom Jack Bauer, Donald Draper og Susan Mayer? Hvordan er filmen om våre liv? Er det en film hvor hovedkarakteren først og fremst konsumerer underholdning? Vi står ifare for å miste noe av kontakten med det virkelige, med virkelig mennesker og med virkelige skjebner. Nestkjærlighet, trygghet, omsorg, empati og lidenskap oppleves i fellesskap. Vi er skapt til relasjon. Uten at vi blir mer bevisst i bruken av alle hjelpemidlene rundt oss står vi i fare for å miste noe.

Donald Draper i serien MADMEN

Vi frykter stillheten. Mange går gjennom livet uten å ta stilling til de viktigste spørsmålene. Vi er tilstede i utallige fora men er sjeldnere fullstendig tilstede i øyeblikket. Vi har utallige kontakter og venner på facebook men svært få dype relasjoner. Vi er alltid opptatt, vi er aldri stille, det har sin pris.

Vi står ovenfor en real utfordring. Teknologi er spennende og kan være formidable hjelpemidler utfordringen ligger i å ha et bevisst forhold til alle mulighetene. Vi må ta kontroll over tidsbruken vår og verne om våre verdier, da blir de teknologiske hjelpemidlene gode hjelpemidler og ikke begrensninger.

Ro