Jeg lengter, derfor er jeg.

For en tid siden skrev Stavanger Aftenblads skarpeste penn Svein Egil Omdal om facebook. Omdal tilbakeviste myten om at facebook bare handler om selveksponering, fasade og sammenligning. Det som blir delt og likt mest på facebook er ikke vellykkethet, men ekthet.

Oppdateringer som handler om fellesskap, selvironi, kjærlighet og takknemlighet er facebooks vinnere, slo Omdal fast. Tekster som blir delt mest handler om verdier og varme. Ifølge Omdal er Per Fuggeli en av de største favorittene på facebook blant rogalendinger. Jeg er enig i mye av det Omdal sier, facebook er en berikelse, nettverket forteller om levd liv, vi deler av livene våre. Mye av det jeg leser og ser er oppmuntrende og gir meg noe.

En av de flotteste statusoppdateringene leste jeg i forrige uke, den bestod av et flott bilde og et nydelig dikt tatt og skrevet av min medbyer Arnt Olav Klippenberg.

Klppenberg er en av mine  desiderte favoritter på Facebook. Klippenberg tar nydelige bilder, han er full av selvironi og melankoli.

Klppenberg er en av mine desiderte favoritter på Facebook. Klippenberg tar nydelige bilder, han er full av selvironi og melankoli.

Klippenbergs dikt er et friskt pust inn i en tid der det kroppslige og materielle har slått knockout på sjelen og ånden.

Klippenbergs dikt uttrykker en lengsel, en fornemmelse av noe større enn oss selv, det er dette denne bloggen skal handle om.

Klippenberg har nylig utgitt boka med den nydelige tittelen "OKKE".

Klippenberg har nylig utgitt boka med den nydelige tittelen «OKKE».

Som Klippenberg antyder i diktet består ikke mennesket av kjøtt og blod alene, mennesket består også av sjel og ånd.

Mennesket blir ikke som dyrene styrt av instinkter, vi har fri vilje og kan overstyre instinktene våre, historien er full av vidunderlige historier om mennesker som trosser vårt aller sterkeste instinkt overlevelsesinstinktet for noe som er større. Vi mennesker har fri vilje, jeg tror vi innehar en guddommelig natur. En viktig del av denne naturen består av våre lengsler.

Menneskets dypeste lengsler er etter mitt syn noe av det meste verdifulle universet har å by på. Demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, lover, likeverd, menneskeverd, fredsarbeid og kampen for miljøet har sitt utspring i lengslene våre. Lengsler er noe jeg har den dypeste respekt for, uten lengsler går vi til grunne.

Det blir noen gang sagt om en døende person at «hun eller han ønsket ikke å leve lenger». For mennesket er lengslene like nødvendig som at vi puster, det er lengslene våre som avgjør hvordan vi lever.

Kan biologi og kjemi avsløre mysteriet?

Kan biologi og kjemi avsløre mysteriet?

Mange ganger har jeg snakket med mennesker som hevder av menneskets behov for Gud springer ut av et behov for trøst og håp. «Dere nekter å innse sannheten, det finnes ingen større mening, life is shit and then you die». Guden man trøster seg til er en konstruksjon man trenger for å ikke bukke unna, Gud blir et bedøvelsesmiddel. Jeg tror dette er en feilslutning, jeg tror alle mennesker er skapt med lengsler.

Vi mennesker er som skaperen selv, vi er fellesskapsvesener, vi lengter etter det fullkomne fellesskap med vår Gud, våre medmennesker og med skaperverket. Det er lengselen som driver oss nærmere hverandre, Gud og naturen. Vi har en fornemmelse av å ha mistet noe på veien, bildet vi ser har ikke HD kvalitet det mangler noe, vi lengter etter en annen virkelighet, noe større.

Om en drøy uker stimer jeg og millioner av andre inn i kinosalen for å se den tredje filmen om Bilbo Baggins og hans gode hjelpere. Vi trekkes mot en en annen virkelighet, det er noe vi ikke helt får tak i, Platon kalte dette for ideenes verden, det vi ser er ikke alt.

Nå braker det snart løs!

Nå braker det snart løs!

Vi lengter etter å underlegge oss og å tilbe noe større. Dette kan være Gud, det kan være 11 spillere fra Merseyside eller det kan være statuer, steiner og fjell. Hele verden og vår historie vitner om vår lengsel etter en større virkelighet, et høyere vesen.

Vi søker mening og harmoni, døden fortrenges og oppleves som uakseptabel nettopp fordi vi er skapt for evigheten. Jeg tror behovet for Gud ikke stammer fra vår frykt og angst men fra våre dypeste lengsler.

I helgen sendte NRK2 60 timer med salmesang, jeg tror synet av nordmenn sammen i tilbedelse til noe større i kirker over hele landet rørte ved noe i oss.

I helgen sendte NRK2 60 timer med salmesang, jeg tror synet av nordmenn sammen i tilbedelse til noe større i kirker over hele landet rørte ved noe i oss.

Mennesket lengsel etter å tilbe uttrykkes i rødt og hvitt.

Mennesket lengsel etter å tilbe uttrykkes i rødt og hvitt.

Den britiske jesuittpresten Gerard W. Hughes beskriver kraften i våre lenglser som et atom. Hvis den temmes blir den en grenseløs kilde til energi, hvis den slippes ukontrollert ut kan den ødelegge alt liv på jorden.

Lengslene våre trekker oss i ulike retninger, denne konflikten kan vi daglig erfare. Vi ønsker å være ærlige men samtidig ønsker vi å være populære og ha mange venner. Vi ønsker å være sunne, friske og slanke men samtidig elsker vi sjokolade og liker fysisk aktivitet dårlig. Vi vil være åpne og vennlige mot alle samtidig som vi ikke kan fordra mennesker som kjeder oss. Mens jeg skriver denne bloggen kan jeg erfare noe av dette.

På den ene siden lengter jeg etter å bli bekreftet, bli annerkjent. Jeg lengter etter den positive oppmerksomheten og det positive omdømmet. Jeg lengter etter likes, delinger og hyllester. Samtidig lengter jeg etter å formidle noe som kan bety noe for noen, noe som kan bety en forskjell, noe som kan bringe håp, trøst og inspirasjon.

Det er ingen tvil om at lengslene våre er splittet. Spørsmålet blir hvordan i all verden vi skal komme i kontakt med våre dypeste og grunnleggende lengsler?

Min favoritt er kremtopper.

Min favoritt er kremtopper.

Kanskje er det med lengslene våre som Micelangelo sa om skulpturene. Michelangelo hevdet at han ikke skapte kunstverkene sine men avdekket det som lå skjult i marmoren.

Jeg tror det å komme i kontakt med mine dypeste lengsler er en vandring mot mitt opprinnelige design, det handler om avdekke mitt eget DNA. Livet er en oppdagelsesferd, våger vi å lete etter hvem vi egentlig er og hva vi egentlig leter etter?

Hobbitten filmene handler ikke bare om Samug og dverger, og det gode mot det onde. For meg handler filmene først og fremst om en helt vanlig hobbit som våger å begi seg ut på en vandring hvor han omsider finner seg selv.

Hobbitten filmene handler ikke bare om Samug og dverger, og det gode mot det onde. For meg handler filmene først og fremst om en helt vanlig hobbit som våger å begi seg ut på en vandring hvor han omsider finner seg selv.

En nyttig øvelse kan være å skrive sin egen nekrolog. Ville det tilfredstillt dine dypeste lengsler om det stod i nekrologen din at du hadde hatt en flott hage, et stort flott hus og en flunkende ny bil?

Ville det gledet deg på dypet om det stod at du helt til det siste hadde en fin kropp, var veltrent og hadde sprunget flere marathon på under tre timer? Ville det gledet deg at dine venner og nærmeste familie i begravelsen ble minnet om hvor velkledd du gikk og om alle golfslagene du tok på golfbanen i Spania rett i nærheten av feriehuset ditt?

Fyller tanken om at du spiste den beste maten, hørte den beste musikken, så de flotteste stedene og nøt den beste underholdningen gjennom hele livet deg med fred?

Ett blankt ark, hva vil du fylle det med?

Ett blankt ark, hva vil du fylle det med?

For de aller fleste mennesker tror jeg dette i virkeligheten er betydningsløst. Det er få mennesker som på dødsleiet vrir seg i smerte ved å tenke på at de ikke fikk bygget en hagestue i glass som naboen, eller ynker seg over alle de forspilte mulighetene til å jobbe overtid.

I livets siste timer kommer ofte våre dypeste lengsler til syne. Plutselig spør folk som aldri har vært i kirken etter en prest. Folk som aldri har vært særlig fysiske omfavner, klemmer og kysser sine nærmeste.

Bildet er hentet fra åpningsscenen i julefilmen Love actually, der vår dypeste lengsler kommer til uttrykk på en utrolig flott måte.

Bildet er hentet fra åpningsscenen i julefilmen Love actually, der vår dypeste lengsler kommer til uttrykk på en utrolig flott måte.

Forskning avdekker at mange angrer på dødsleiet. De skulle brukt mer tid med barna, de skulle brukt mer tid med kona og de skulle ha vært mer sammen med vennene sine og tilbragt mer tid i naturen. Jeg tror alle mennesker ville ønsket seg en nekrolog som fortalte om en generøs person som var vennlig og åpen mot alle uansett etnisk opprinnelse, religiøs tro eller sosial klasse.

En person som var medfølende og ærlig, en som levde det han lærte. Jeg tror alle lengter etter å bli en person som oppmuntrer, en som bringer håp og liv. Vi skulle ønske at våre etterlatte mintes vår villighet til å tilgi og vår manglende selvhøytidelighet. Vi vil bli husket som lydhøre og ikke nedlatende.

Du og jeg skulle ønske at vi ble omtalt som rettferdighetstørstende, vi lengter etter at presten i vår begravelse skal peke på kjærligheten som det som styrte våre tanker og handlinger. Jeg tror vi alle foretrekker den siste nekrologen. Det er dette som er våre dype og mest grunnleggende lengsler.

lengsel_002

Det virker som om de overflatiske tingene kan engasjere og oppta oppmerksomheten vår i en slik grad at vi ikke lenger evner å få øye på våre dypeste lengsler. For en god stund siden leste jeg et intervju i Jærbladet av tidligere omtalte Per Fugelli. Fugelli leverte en dyster diagnose. Fugellis analyse gikk i retning av at jærbuen var mer og mer fremmed for ånden, dette gjaldt særlig vi menn. I vår jakt på utvikling, fremgang, materielle symboler og status hadde vi mistet noe på veien.

Fugelli gikk langt i å antyde at vi var i ferd med å kutte våre egne røtter, til ånden, flokken og jorda. Er det slik at våre overflatiske lengsler gjør oss blinde slik at vi ikke blir klar over noe dypere?

Fugelli fremstår som en ærlig og modig mann

Fugelli fremstår som en ærlig og modig mann

Denne blindheten kan redusere livet vårt i stor grad. For en tid tilbake siden ble jeg i klasserommet introdusert for filosofien «jolly». «Jollyfilosofien» minner om det de greske filosofene kalte hedonisme. Livet er kort og i utgangspunktet meningsløst, livets mening består i å ha det så gøy som mulig. «Follow your dreams!» «Fordi du fortjener det» «Du lever bare en gang» lyder jolly filosofiens læresetninger. Livet blir strippet ned til å oppleve, nyte og konsumere. Ingenting skal være uprøvd.

Problemet med «Jollystyle» er at den søker å tilfredsstille våre overflatiske lengsler. Vi shopper, vi reiser, vi bygger og opplever. Det noen omtaler som frihet er det mørkeste fangenskap. Vi er treller under våre egne overflatiske lyster og lengsler.

Disse lar seg tilfredsstille en liten stund men ikke lenge, snart kommer Iphone 7, snart er kjøkkenet utgått på dato og naboen har enda nyere bil. Vi lengter etter fred men fylles stadig av ny tomhet, tomheten driver oss fremover, jakten intensiveres. Taperne er ikke bare miljøet og våre medmennesker, de største taperne er oss, vi som brukte livet vårt til å tilfredsstille vårt begjær, våre overfladiske lengsler.

Å kjøpe ting til seg selv blir kamuflert med det positivt ladede ordet shopping.

Å kjøpe ting til seg selv blir kamuflert med det positivt ladede ordet shopping.

Heldigvis er verden og historien full av mennesker som jeg tror er i kontakt med sine dypeste lengsler. I forrige uke leste jeg med glede om Elna Barane. Elna Barane har i over førti år betydd noe spesielt for barn og unge på Kåsen.

Hver onsdag i alle disse årene har Elna gitt av sin tid og oppmerksomhet, jeg har selv vært tilstede på noen av samlingene og har skrevet om dette i et annet blogginnlegg (https://jarlemong.wordpress.com/2014/03/13/pappa-har-jesus-i-lommen/). I forrige uke fikk Elna fullt fortjent Klepps kulturpris. Jeg er overbevist om at den dagen Elna ligger for døden vil hun se tilbake på alle stundene med Kåsens unge og håpefulle med den største glede. Jeg tror ikke Elna lengter etter ferieleilighet i Spania eller nyere bil.

Elna har funnet noe større, noe dypere, noe mer verdifullt enn all verdens «gullglim og glans», hun har funnet sine dypeste lengsler, hun har avdekket livets største hemmelighet. Vi må aldri resignere og bli kalde kynikere, la oss alltid drømme og lengte.

Elna Barane er et godt forbilde.

Elna Barane er et godt forbilde.

På radioen spilles det for tiden en sang skrevet av en som kaller seg «Passenger». Jeg elsker sangen ettersom den handler om en lengsel etter noe ekte, etter en dypere virkelighet.

Refrenget lyder som følger: Feel, feel like you still have choice, sing sing at the top of your voice, if we all light up we can scare away the dark. Valget er vårt, men våger vi å synge, slik at det blir lyst?

 

 

Reklamer