Welcome to Norway

Onsdag 11.1 hadde vi på Bryne VGS besøk fra selveste Amerika. En reiselektor jeg ikke husker navnet på nå hadde først et foredrag om borgerkrigen for elevene. Kl. 14.15 var det duket for et nytt foredrag, denne gang for lærerne.

Tema for foredraget var særdeles interessant: «The praying south». Reiselektoren skulle fortelle oss om religion i sørstatene og forsøke å si noe om hvorfor veldig mange er religiøse i noen områder mens veldig få er religiøse i andre områder. Hvorfor er det slik? Hva kjennetegner sørstatene der veldig mange er religiøse?

Reiselektoren viste seg raskt som en god formidler. Tidlig i foredraget påpekte lektoren at folk i sørstatene var varmere, åpnere og mer kontaktsøkende enn yankene lenger nord. Yankeene er kalde og reserverte sa lektoren. Dette var før lektorens møte med lærerstaben på Bryne VGS.

Lektoren begynte tidlig å utfordre oss tilhørere. «What do you think about this map?» «What do you think about these numbers?» Lektorens spørsmål ble møtt med  stillhet. Lektoren innså raskt at dette kom til bli utfordrende, men fortsatte i samme stil.

Jeg får vondt av mannen. Her kommer han fra andre siden av kloden for å fortelle oss om noe han brenner for, det som møter ham er stillhet. Jeg setter meg selv i hans posisjon. Usikkerheten som sprer seg. Spørsmålene som raser inne i hodet. Er dette totalt irrelevant? Kan jeg endre noe underveis? Hvordan fremtvinge en respons? Fremstår jeg som en idiot? Denne powerpointen er fryktelig!

Amerikaneren takler situasjon på imponerende vis, han er rolig, avslappet, profesjonell fortsetter. Ingen tegn til ubehag.

Det hindrer ikke mitt ubehag. Det er klamt.  Her sitter vi pedagoger, vi som er vant til å snakke foran andre mennesker. Vi kaller oss fagfolk, vi er intellektuelle. Nå er vi forvandlet til stumme østers, ingen tør å si noe, ingen tør å mene noe. Vi er livredde for å avsløre grammatiske feil i engelsken vår. Vi er redde for å si noe politisk ukorrekt, vi er redde for å hva de andre vil tenke, vi vil ikke stikke oss frem. Vi er redde for å være uenig med en kapasitet på område. Utfallet blir at alle ser ned i bordplata nå lektorens flakkende blikk leter etter en opprekt hånd i auditoriumet. Det er en absurd situasjon, vi vil så gjerne gjøre det enklere for amerikaneren, vi vil gi ham noe å ta tak, gi ham noen spørsmål, kommentere noen av kartene hans, svare på noen av spørsmålene, men vi kan ikke vi er bundet på hender og føtter. Vi er bundet med av et rep flettet sammen av tre slitesterke tråder. Trådene heter stolthet, redsel og Jantelov, de utgjør et sterkt rep. Ingen av oss kommer løs.

Lektoren er modig på tross av ikke eksisterende respons fortsetter han å utfordre salen. «Do you know what an evangelical church is?» Dette vet jeg svaret på, jeg tilhører selv en evangelikal apostolisk kirke. Lektoren ser forundret ut i rommet ingen ser ut til ville besvare hans spørsmål. Kollegaen som sitter til høyre for meg skubber sitt kne i mitt. «Dette vet du Mong», sier kneet hans. Jeg ser ned i bordplata. Jeg velger det sikre, jeg forholder meg i ro. Hvorfor? Fordi jeg er redd for å si noe feil på engelsk, jeg er redd for å eksponere en mulig svikt. Lektoren venter en stund til, han bruker stillheten for å få oss på banen. Ingenting kan få oss på banen. «Evangelikale kristne er mennesker som tror at Jesus er dere frelser, de tror på frelse og helvete, de tror at de er født på ny og at de kan ha en personlig relasjon til Jesus», sier lektoren. Det er stille i auditoriet.

Det går bedre etterhvert. Fire lærere kommer faktisk på banen, den ene er brasilianer, den andre er amerikaner, den tredje er heller ikke av norsk opprinnelse, den fjerde er det nærmeste vi kommer en helt i den bloggen, en engelsklærer fra Undheim. Vi andre er lettet så bra at noen gav foredragsholderen litt drahjelp.

Når foredraget er over forlater jeg rommet med en litt dårlig følelse. Det er ikke problemstillinger knyttet til sørstatene og religion som gnager i meg,  spørsmålene er mer alvorlige. Hva er det som binder oss nordmenn? Hvorfor er vi så livredde for å gjøre oss sårbare? Hvorfor er vi så stolte?

Reiselektoren reiser nok fra Bryne en erfaring rikere. Han har muligens møtt sitt vanskeligste publikum så langt i karrieren. Han snakket til en kald vegg av taushet. Jeg håper at den modige amerikaner rister av seg opplevelsen i en fei.

På vei hjem tenker jeg på hva jeg skulle ha sagt, dette er noe jeg gjør ofte. «I am sorry, you seem to be a good teacher. We enjoy listening to you, but dont ask us about anything because we are scared stiff. We are so afraid of exposing our english. There can be grammatical errors and the thought of that is terrifying. This may seem strange to you, but this is Norway. Again we are sorry, but there is nothing we can do.»

Seansen idag ble for meg nok en bekreftelse på at jeg fortsatt sitter bomfast i Jantelovens og stolthetens jerngrep, der er jeg i godt selskap.

Janteloven og misforstått lutherdom

«Hva drømmer dere om?» spørsmålet dirrer i luften. Det er tyst i klasserommet, ingen er interessert i å dele drømmene sine i plenum. Slike ting må gjøres anonymt. Tenk på hva de andre kan tro. De kan tro at jeg tror jeg er noe, at jeg tror at jeg har talent, at jeg smisker, at jeg tror jeg er bedre enn dem. Janteloven hindrer mange interessante dialoger og diskusjoner rundt om i norske klasserom. Loven har dessverre stor autoritet også i kristne sammenhenger. Den kveler ideer, initiativ, frimodighet, oppmuntringer, bønner og handlinger.

I 1516 taler Martin Luther på Thomasdagen han sier: «Mens de som regner seg selv som rettferdige og kloke, og tror de er noe, er fientlig innstilt til Guds fremmedartede som er Kristi kors og vår Adam.»

Luther blir i filmen fremstilt som sterk, ledet av ånden, radikal og utadvendt.

Aksel Sandemose skriver i 1933 verket «En flyktning krysser sitt spor», det er i dette verket vi første gang hører om Janteloven.

For Aksel Sandemose representerte Janteloven menneskets ondskap

Jantelovens første bud: Du skal ikke tro at du er noe

Jantelovens tredje bud: Du skal ikke tro at du er klokere enn oss.

Martin Luther hadde et sterkt behov for å understreke at nåden er en gave, det er ingen som kan gjøre seg fortjent til den. Mennesket er syndig og utestengt fra fellesskap med Gud. Jesus har rettferdiggjort mennesket gjennom sin død på korset og hver den som tror på Jesus kan ta del i nåden. Luthers læresetninger var sårt tiltrengte i en kirke der folket betalte seg ut av skjærsilden, kysset relekvier, pisket seg og gjorde alskens fromme gjerninger for å gjøre seg fortjent til nåden. Luther var nødt til å peke på menneskets utilstrekkelighet.

Når mynten i kassen klinger, sjelen ut av skjærsilden springer

Danmark/Norge var et av de første landene som tok Luthers lære til sitt bryst. 7 år etter Sverige i 1536 ble Norge Luthersk, vi har mye å være takknemlig for. Mange vil si at vi gikk fra loviskhet til frihet.

Mennesket ble ofte omtalt som en stakkarslig synder, et støvkorn, en trell. Har disse karakteristikkene gjort noe med oss? Kanskje ble frykten for loviskhet for stor. Er det å være klok og rettferdig motsetninger? Hva ligger det i å tro at en er noe? Er alle kristne enfoldige og ubetydelige? Jeg er helt sikker på at dette er stikk i strid med det som Luther mente. Jeg tror imidlertid at en misforstått lutherdom kan ha skapt en uheldig kultur. En kultur som entydig sier at du er ingenting,  som sier at du er en trell under synden, en stakkar, en tviler…….. Dette er forsåvidt sant, men disse sannhetene må balanseres. Som kristne er vi Guds barn, han elsker oss, vi er unike og har uvurderlig verdi, han har en plan for livene våre, du har synd i livet ditt men Jesus vasker deg ren og kan hjelpe deg å bli mer lik ham, du er en disippel og etterfølger.

Balanse og harmoni er vanskelig fra grøft til grøft er lett.

Kanskje har frykten for loviskheten blitt så stor at den har skadet balansen. De stakkarslige synderne har blitt så små og ynkelige at de samler seg trygt inne i sauegarden bak bedehusveggene. Her lever de i gettoer godt beskyttet fra omverdenen. Pass dere for kinoen, pass dere for alkoholen, styr unna idretten, se opp for musikken og hold dere for all del unna diskotekene og ungdomsklubbene. Dere kan fare vill, vips så er dere i verden. Slike utsagn avslører identitet. Frykten for å falle i fra er mye større enn trangen til å nå nye mennesker med evangeliet. Ingen får tør lenger å gå ut blant ulvene. Vrengebildet sier oss at ulvene er sterkere enn korset. Du kan ikke gjøre noe, ikke tro at du er noe. Du er svak du er ynkelig, du vakler. Hold deg her sammen med oss.

Matt. 10.16, Luk. 10,3, Apg. 20,29

Det er få som har forventninger, hvordan kan Gud bruke en stakkar som meg? Få har frimodighet, få utfordrer, pass deg for loviskheten. De færreste ser Guds kraft, pass deg for svermeriet? Ingen må tro at de er mer kristne enn oss. Janteloven har hatt gode vekstvilkår i en misforstått lutherdom.

Luther trodde på kraften, han utfordret, han var utadrettet. Mitt håp er at jantelovens lenker en dag blir brutt, slik at vi kan settes i frihet. I frihet fra skammen og angsten. Flere drømmer, flere smil, flere initiativ, mer latter, mer glede, mer galskap, mer formaning, mer utfordring.