Mer, resultater, papir og dokumentasjon, mindre mennesker og mening.

Noe av det første vi lærere i videregående skole gjør etter skolestart er å samtale med elevene vi skal ha hovedansvaret for i semesteret som skal komme. Startsamtalen er ofte starten på relasjonen mellom lærer og elev, den skal avklare forventninger fra begge parter, men det viktigste mener jeg er at eleven blir sett og møtt med omsorg og oppmerksomhet. Vi skal bli bedre kjent og forhåpentligvis litt tryggere på hverandre.

relasjon

Etter noen av disse samtalene har det slått meg at samtalene egentlig ligner mer på et intervju. Eleven har på forhånd svart på sitt skjema som er utformet sentralt av mennesker som sannsynligvis ikke vil stifte bekjentskap med eleven. Metodisk jobber vi oss gjennom spørsmålene. «Hva kan du bidra med i forhold til arbeidsmiljø, i klassen og på skolen for øvrig?». «Ehh vet ikkje, kjenne ikkje så mange i klassen ennå». «Hva ønsker du å utdanne deg til?». «Ane ikkje». «I hvor stor grad er du godt motivert for dette skoleåret?». «Vet ikkje syns ikkje det e galgjildt på skulen, men eg må jo ha karaktera for å få jobb».

veileder

Det er skjemaet som i stor grad styrer samtalen. Tiden er knapp, vi jobber oss gjennom. Noen ganger har jeg sikkert sett mer på skjemaet enn inn i øynene på eleven. Det som skal være en dynamisk levende samtale blir redusert til rutinepregede fattige intervjuer. En god samtale flyter, den er organisk, kroppspråk, tone og stemmevolum er vel så viktig som det som blir sagt. Noen ganger virker det som om det viktigste med startsamtalen er at vi faktisk gjennomfører den. At vi loggfører, lagrer referat, får elevens underskrift slik at vi senere om nødvendig faktisk kan dokumentere at samtalen faktisk har funnet sted.

samtale

Tidlig på 1980-tallet startet en reformbølge i offentlig sektor først i Australia og New Zealand som blir kalt New Public management (ny offentlig styring/ledelse). Denne reformbevegelsen fikk ytterligere vind i seilene i den vestlige verden under Reagan og Thatcher gjennom hele 80-tallet. I Norge ble denne retningen møtt med skepsis helt frem til Victor Normann i Bondevik 1 regjeringen henga seg til denne filosofien. På daværende tidspunkt hadde Australia, New Zealand og de andre pioneerlandene forlengst moderert seg, ettersom de lovede resultater uteble. Norge gikk på tross av dette igang med stor iver.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

New Public Management er et styringssystem som tar sikte på å øke effektiviteten i offentlig sektor. Et viktig prinsipp innenfor denne retningen er at ledelse er ledelse. Ledelses prinsipper fra privat sektor overføres til den offentlige sektor. Viktige stikkord innenfor New Public Managment er konkurranse, kvalitet, brukerundersøkelser og valgfrihet. Offentlige institusjoner skal i større grad styres som bedrifter. Effektivitet og lønnsomhet blir nøkkelord. Omsorg, læring og elever byttes ut med service, tjenester og brukere. Om lærere, sykepleiere, konduktører og politimenn skal styres mot profitt går det ut over noen selv om KS påstår det motsatte.

effektivitet

Rektorer som tidligere var pedagoger og den fremste blant likemenn blir bedriftledere som skal stå ansvarlige for skoleeiere. Rektor blir stående mellom krav ovenfra og lærerne. Han står midt mellom barken og veden og får en Urias post. En maktkamp mellom ledelse og fagpersoner kan fort bli resultatet.

maktkamp

Det ensidige fokuset på kvalitet fører oss inn i et resultatjag uten sidestykke i norsk skolehistorie. Utdanning i Norge har tradisjonelt sett hatt to hovedmål, kvalifisere og sosialisere. Et ensidig resultatfokus går utover skolens samfunnsmandat som innebefatter et medansvar for oppdragelse og folkeskikk. Kanskje har vi blitt så opptatt av karakterer, måloppnåelse og nasjonale prøver at vi har glemt den generelle delen av læreplanen som vektlegger holdninger, verdier og identitet.

Den glemte delen av læreplanen.

Den glemte delen av læreplanen.

Skolens ensidige resultatfokus er en medvirkende årsak til at en skare av jenter idag lider under et «flink pike syndrom». Når nytteverdien i form av karakterer blir det primære målet skylles lærelyst, utforskertrang og skaperkraft ned i toalettskålen. Krav om anonym retting springer ut av et ensidig resultat og nyttefokus. Konsekvensen blir strømlinjeformede ungdommer som gjør det mor og far råder dem til. I sin streben etter å oppfylle skolens og foreldrenes krav og forventninger ender de opp med å leve stivbeinte liv. Hvis den oppvoksende generasjon tenker som mor og far stopper utviklingen opp. Ungdommens opprør, dens skråblikk på og kritikk av generasjonen over er en ressurs vi ikke må miste.

Aftenposten er en av mange aviser som har skrevet om karakterpress den siste tiden.

Aftenposten er en av mange aviser som har satt karakterpresset på agendaen.

Jærbladets reportasje om jenter i videregående skole for ikke lenge siden gav tydelige signaler. Jentene lider under et stort resultatpress, de er trette av å strebe etter å oppfylle omgivelsenes forventninger og etterspør et større fokus på verdier og identitet i skolen. Reportasjen er bare et av tusenvis av eksempler. Skolen kan ikke bare skylde på markedskrefter og kroppspress, vi må selv reflektere over hvordan skolen kan være en motstrøm til denne utviklingen.branok

Det økte fokuset på konkurranse mellom skoler og elever øker presset. I takt med økt konkurranse øker spissingen mot nasjonale prøver, fuskingen tiltar og skolene er på konstant jakt etter nye modeller som kan gi deres elever bedre karakterer og dermed bedrer deres aksjer i konkurranse med de andre skolene. Det blir viktig med vurderinger som kan gi målbare resultater, dette veier tyngre enn vurderingens læreverdi. Skolevalg har blitt business, ulike evalueringer og elevundersøkelser spiller viktige roller i et stadig mer intensivt marked. De siste tiders skriverier om Akademiet og ymse garantier viser hvor vi er på vei.  I jakten på bedre gjennomstrømning og karaktersnitt står man i fare for å glemme dannelsen. Skolens oppgave er ikke bare å bygge kompetente skatteytere men også bidra til å bygge ansvarlige, empatiske, verdibaserte og skapende mennesker.

karaktergaranti

Et viktig prinsipp innenfor New Public Management er accountability (ansvarliggjøring). Når skolen i større grad fokuserer på prøver, testing, kartlegging og undersøkelser får man et omfattende tallmaterialet som skal si noe om norsk skoles tilstand. Det oppstår da et prekært behov for at noen stilles til ansvar for resultatene som alltid kan bli bedre. Skoleeier står ansvarlig ovenfor staten og norske foreldre, rektor står ansvarlig for skoleeier, avdelingsleder står ansvarlig ovenfor rektor og lærer ovenfor avdelingslederen.

resultater

I en slik kultur blir det viktig å ha ryggen fri. Det er om å gjøre å dokumentere at skoleeier har gjort sitt og oppfylt det som er forventet. Det viktigste blir ikke å bli kjent med eleven men å protokollføre startsamtalen. Om en elev har mye fravær er det ikke fraværet i seg selv som er det viktigste men om man har sendt skriftlig varsel i tide. Om en elev ikke har hatt den forventede utvikling er det viktig at man kan dokumentere at underveissamtale ble holdt 11.10. Den nedslående konsekvensen er foreldre som krever og skoler som krever istedet for en dynamisk samarbeid til elevenes beste. For læreren blir det mer papirarbeid og mindre kjernevirksomhet. Vi er i ferd med å skape et dokumentasjonssamfunn der alt fra bønder til lærere stadig må fylle ut flere skjema og gjør mindre av det de er best på. Plasseringen og sporingen av ansvaret blir viktigere enn selve ansvaret.

Har du sendt varselskjema?

Har du sendt varselskjema?

Den alvorligste konsekvensen av denne filosofien er at den velsignede unyttige samtalen kan bli mistenkeliggjort. Samtalen med eleven i gangen, på kjøpesenteret, i kantinen mistenkeliggjøres fordi den ikke er nyttig, den er ikke lønnsom. Fortellingen om slavebåtkapteinen John Newton i historietimen blir avbrutt med: «Keffor snakke du om han Newton-karen, me får jo ikkje om han på eksamen». I den ensidige jakten på karakterer står vi i fare for å blir frarøvet essensen.

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av "Amazing grace".

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av «Amazing grace».

I det «unyttige» styrkes ofte båndene mellom mennesker. Mindre samtaler og fortellinger svekker en vesentlig forutsetning for læring; nemlig relasjonen. Om man skal lære noen noe mer enn teori er det viktig at elevene kan stole på deg, at de er trygge, at de føler seg sett og bekreftet. De må respektere deg og oppleve tillit. Dette skjer gjennom mange møter ikke bare i klasserommet. Den beste læreren går selv foran. Om læreren vil fremelske engasjerte, punktlige og nysgjerrige elever må han selv være engasjert, på tiden og nysgjerrig. Alt dette gjøres praktisk i interaksjon og ikke på papiret. «Attitude reflects leadership», sa en smart kar en gang. Hvis ikke det er handlingspraksiser bak ord, integritet og troverdighet kan man ha mastergrader og doktorgrader men blir snakkende til døve ører.

leder

Jeg er privilegert som får være lærer, jeg elsker jobben min. Jeg er gitt et stort samfunnsansvar som jeg akter å vise meg verdig. Nettopp derfor bekymrer utviklingen meg. Skolens balansepunkt må forskyves. Vi må i større grad holde oppe to ting samtidig, uten balanse havner vi alltid i grøftene. New Public management står i fare for å bli en slik grøft, denne grøfta heter New Public Punishment.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

 

Reklamer

Kroppens slaveri

«He du sekspakk pappa?» Jeg sitter ved sengekanten, leggetid er tida for de store viktige spørsmål. «E d sixpack du meine?» «Ja». «Ikkje i nærheden». «He eg?». «Ikkje i nærheden du hellar». «Kå gær me då?». «Kor he du hørt om sixpack?». «På skulen». «Det går fint uden».

Lite som minner om sixpack her, ser ut som jeg enda er litt oppblåst etter fødselen :)

«Ska me ha en t?» spør Elia mens vi sitter rundt middagsbordet. «Kå meine du?» spør Olene. «Det ser jo ud så der e en t der inne» sier Elia og peker på magen til Olene. Vi ser på magen til Olene og så bryter latteren løs.

Var det tvillinger vi fikk?

Kroppene vår spiller en viktig rolle i livene våre. Kroppen er noe vi må forholde oss til enten vi vil det eller ikke. Aldri før tidligere har kroppen fått så mye oppmerksomhet som nå. Da jeg vokste opp var det ingen som hadde duracellkaniner som mødre. Istedet for spinning og step laget mamma verdens beste boller. Mammas favn bestod ikke av bein og muskler men av noe mykt og trygt. Mamma duftet ikke hudkrem, men nylagt middag. Mens mamma brukte fritiden på å samle inn penger til barn i Kenya og Ethiopia, står vi og hiver etter pusten etter den sjette bakkeintervallen. Det er fire igjen før vår tids vanligste narkotikum sprøytes inn i kroppene våre. I dusjen nyter vi skuddet, nå kan vi slenge oss i sofaen med god samvittighet, før vi begynner å grue oss til den neste intervallen.

TRENING_1

Aviser, tv, blogger og blader er fulle av tips om hvordan vi skal få drømmekroppen. «Har du fått det løpt?» «Har du meldt deg på nordsjørittet?». «Jeg synes Marit har lagt seg litt ut». «Per må ha tatt av et kilo bare i ansiktet». Kroppene våre preger samtalene våre.

Det finnes et utall undersøkelser som hevder å kunne fortelle om vårt syn på kroppen. Det er nedslående lesning. De mest pessimistiske konklusjonene forteller at 8 av 10 kvinner er misfornøyd med egen kropp. 7 av 10 vil takke ja til en operasjon for forbedre utseende om denne var gratis. 6 av 10 skammer seg og er direkte misfornøyde med kroppen sin. Mennene kommer noe bedre ut men også menn og gutter opplever et markant større kroppspress. Folk løper på melkesyre mot uoppnåelige mål, og ender opp med stive liv sier Per Fuggelli.

mISFORNØYD

Dette er gode nyheter for markedskreftene som gjør sitt ytterste for å holde oss misfornøyde og skamfulle. Mens vi kjøper nye joggesko, pulsklokker, tights, protein shaker, energibarer og ny tredemølle er det noen som ler hele veien til banken. Reisen mot drømmekroppen er en dyr reise. Det er ikke bare lommebøkene det går utover. Tretthetssyndrom, utbrenthet, depresjoner, høye skuldrer og et negativt selvbilde preger også fakturaen, heldigvis har de lykkepiller på apoteket. Om natten våkner i egen kaldsvette av at vi brøler wienerbrød så høyt at boksen med rosenrot detter ned fra nattbordet.

Kopperudene er øverst i hierarkiet.

I et samfunn der flere og flere har alt de trenger vokser det frem nye klasseskiller. Et av de nye klasseskillene står mellom de trente og de ikke fullt så trente. Det er ikke lenger nok å være slim, man skal være slimfit, sier vi mens vi åler oss inn 2XU.

I 2XU får du drømmekroppen

Det har vært skrevet mye om utslitte ungdommer i det siste. Selv er jeg så heldig at jeg får jobbe med norske ungdommer hver dag. De fleste av de ungdommene jeg jobber med er idrettsungdom og har sunne og friske kropper som de skulle vært takknemlige for. Mange er allikevel misfornøyde, det hadde vi vært alle om vi sammenlignet oss med Christiano Ronaldo og Katy Perry. Hver dag bombanderes vi av perfekte kropper, mens det vi trenger å se er normale kropper. «Kom på familiebading i klepphallen», sier jeg.

Ronaldo_9

Levi, Elia og Kaleb tilhører den første generasjonen som har sett hele utvalget av filmer på kidsen på Elixia. «Tar dere imot spedbarn?» «Hva?» «Jeg kan amme i pausene». Mens vi vrikker på rumpene våre og tramper på stepbrettene før vi «kyler til håls» en shake sender vi ut en del signaler. Facebook og Instagram proppes fullt av bilder som forteller hvor sunne friske og trente vi er. Vi teller kalorier og kilometer. Vi forteller omgivelsene hvor ansvarlige og flotte vi er, mens vi planter dårlig samvittighet. Det er ikke rart at fotballsko, håndballer og klarinetter i større og større grad blir utkonkurrert av medlemskort på Elixia og Sport for you.

eLIXIA_KIDS

Etter min mening blir det for lettvindt å skylde på markedskrefter og urealsitiske rollemodeller. Årsaken til at elevrådet foreslår båser uten innsyn i skolegarderoben og til at mange gruer seg til svømming og dusjer når de kommer hjem ligger først og fremst i våre egne hender. Barn og ungdom er våre egne speilbilder. «Attitude reflects leadership» ble det sagt i en film jeg så en gang. Døtre sammenligner seg med mødre, sønner med fedre. Hvordan vi snakker og hvordan vi prioriterer går ikke upåaktet hen.

Stadig færre nyter garderobelivet.

De gamle grekerne trente før de utformet sin filosofi, de var opptatt av balanse. Mennesket består av kropp, sjel og ånd. Livet handler om balansekunst. Når vi får dårlig samvittighet når naboen jogger forbi huset vårt, eller blir sure og sære fordi vi ikke har fått trent på to dager går alarmklokkene. Hvis vi må trene hver dag for å føle oss vel har noe gått galt. Kroppen har slått knockout på sjelen og ånden. Kroppen har blitt en slavedriver som aldri får nok. Den påfører oss skam og dårlig samvittighet uten grunn. Antall treningstimer skal ikke være utslagsgivende for humør og følelser.

Mens treningsmusikken dundrer i ørene lurer jeg på om vi har glemt noe underveis. «Jeg liker å lese men får ikke tid». «Jeg kan ikke huske sist vi var på kino» sier slitne småbarnsforeldre. Når kroppen alltid skal sitt, blir det lite til overs. Under kroppens diktatur lider sjelen og ånden, vi blir slitne og får ikke sove. Når leste du sist en bok som handlet om noe annet en krim, helevetesuker, oppskrifter eller treningstips? Når sang du en sang sist? Hvor lenge er det siden du kjedet deg? Husker du hvordan stillheten er?

slavedriver

Jeg leser regelmessig i en svart bok som kalles bøkenes bok. Her står det at mennesket er mye mer enn kropp. Denne eldgamle boka forteller meg at kroppen er en av livets flotteste gaver. Her kan jeg lese at kroppen min er unik og at alle mine hårstrå er telt av min skaper. Kroppen vår er et tempel for sjel, ånd og Kristus selv. Vi skal ta vare på kroppen vår, men vår verdi defineres ikke ut ifra hvilepuls eller hvordan vi ser ut.

Kroppen_min

Aldri før har behovet for et alternativt syn på kroppen vært større enn idag. En av de viktigste oppgavene vi voksne står ovenfor er å være en motkraft istedet for å kaste bensin på bålet. Istedet for å henge oss opp i for små pupper og bicepser bør vi se på alt som virker, på alt det kroppen vår setter oss istand til. Isteden for misnøye og skam må vi formidle glede og takknemlighet. Kunstige idealkropper må erstattes med naturlige kropper. Vi må legge til rette for at flest mulig får kjenne på bevegelsesglede og ikke kroppspress. Vi må lære ungene å ta vare på kroppen sin uten at de trenger å bekymre seg for sixpacken de ikke har. Det er på tide å avskaffe kroppens slaveri.

Oppgave Idrett og samfunn 2ifb, Kropp, makt og press.

Les denne artikkelen som er hentet fra Bergens Tidende og som ble publisert i 2011.

Unge jenter sliter med livskvaliteten

Tenåringsjenter har så store kroppslige komplekser at det går ut over livskvaliteten.

– Jenter har et mer negativt kroppsbilde enn gutter. De er mindre fornøyde med seg selv, sier forsker Kristin Haraldstad.

Hun har undersøkt helserelatert livskvalitet og smerter hos barn og unge i sitt doktorgradsarbeid ved Universitetet i Bergen.

Haraldstad fant markant forskjell i opplevd livskvalitet mellom gutter og jenter. Livskvaliteten var lavest hos ungdom mellom 16 og 18 år.

BMI ikke avgjørende

Undersøkelsene ble gjennomført på 20 skoler på Østlandet, der elever mellom åtte og 18 år deltok. Elevene ble blant annet spurt om fysiske og psykiske plager, selvbilde og trivsel på skolen og hjemme. Langvarige smerter, mobbing og et negativt kroppsbilde påvirket barn og unges livskvalitet. Negativt kroppsbilde forklarte mest av variasjonen i opplevd livskvalitet.

Studien viste ingen sammenheng mellom BMI og livskvalitet.

– Du kan ha et dårlig kroppsbilde selv om du er slank. Det er din egen opplevelse av deg selv som har noe å si, sier Haraldstad.

Videre fant hun at jenter oftere enn gutter opplever å ha langvarige smerter.

– Flere jenter har vondt i hode, mage og rygg, sier Haraldstad.

– Negative kommentarer

Venninnene Frida Rød (17), Helene Hollevik (16) og Eline Garen (16) er ikke overrasket over at jenter er så kritiske til egne kropper. 

– Det er ikke rart, når TV og media fremstiller jenter så perfekt som de gjør. I musikkvideoer er jenter alltid lettkledde og slanke, mens guttene har klær på seg, sier de. Selv er det opptatte av utseendet, men opplever ikke slankepress.

– Jeg vet at veldig mange opplever kroppspress. Det er jenter som trener mye og alltid har negative kommentarer om seg selv, sier Hollevik.

– Jeg hører ofte tynne jenter klage over at de er for tykke, sier Rød. De tre tror kommentarer fra guttene også kan bidra til negativt selvbilde hos jentene. – De kan kommentere helt tilfeldige jenter på gaten. Om de er tykk, om de har fine former og pupper, om de har for lite eller for mye sminke. Det skal ikke være lett, sier de.

Pornofisering

Runi Børresen er ekspert på spiseforstyrrelser og forebygging ved Høyskolen i Buskerud. Hun mener en av årsakene til dårlig selvfølelse blant unge jenter er pornofisering av en hel generasjon. Det som for få år siden ble sett på som lett porno, er i dag normalt for jenter i tenårene.

– Mange strekker seg langt veldig langt og tøyer grensene for hva de ønsker å være med på. Glamourmodeller er blitt legitimt og det er nærmest et krav at alle skal ha et seksualliv – også ungdom tidlig i tenårene. Objektifiseringen av kroppen kan føre til at egenverdet og selvrespekten brytes ned, sier Børresen.

Vanskelig pubertet

Ifølge førstelektoren knytter jenter egenverdet sitt til kroppens form og størrelse i langt større grad enn gutter. Perioden mellom 16 og 18 år er spesielt vanskelig, da puberteten fører dem lenger bort fra det kvinnelige kroppsidealet.

– Guttene vokser seg inn i idealet. De blir høyere og sterkere, og legger på seg muskler. Jenter i puberteten legger på seg fett som fjerner dem fra idealet om å være smal og tynn, sier hun.

Ingen motkultur

Slanking og kroppsfiksering er likevel ikke forbeholdt tenåringsjenter. Mange foreldre er også svært opptatt av å holde seg slanke og veltrente. Hvis dette fokuset blir altoppslukende kan det påvirke i feil retning, mener Børresen.

– Voksne er fanget i den samme kulturen. I mindre grad enn tidligere danner de en motvekt til presset unge opplever utenfor hjemmet, sier hun.

Børresen anbefaler foreldre å være bevisste sin rolle og bygge opp selvfølelsen hos barna fra de er svært små.

– Det aller viktigste er at foreldre og andre voksne er bevisste på hvordan de omtaler sin egen og andres kropp. Hvis man f.eks. latterliggjør overvektige sender det et veldig sterkt signal til de unge, sier Børresen.

 

Oppgaver:

1. Hva vil du si er det viktigste i denne artikkelen?

2. Runi Børresen sier i artikkelen at kroppen har blitt objektifisert, hva vil det si? Hvilke konsekvenser får et slikt dualistisk kropssyn?

2. Hva må gjøres for å endre situasjonen som blir beskrevet i artikkelen?