Lørdags kveld lå vi med beina høyt og så på fjernsynet. Etter at vi hadde sett Mesternes mester så vi Skavlan fra dagen i forveien. Først så vi den vanligvis analytiske og tilsynelatende reserverte Frode Andresen bryte sammen på direkten, etterpå fikk vi høre to svenske reporteres historie fra et fangenskap i Syria.
I det gode fellesskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.
De gode ordene og bekreftelsen Frode Andresen fikk fra svømmeren Hetland var nok til at demningen brast. Iløpet av serien har Andresen og Hetland bodd på samme rom, de har blitt venner. Når en venn sier noe fint til en annen venn og mener det, så spilles det på dype strenger i vårt indre liv. Å føle seg forstått er noe av det fineste som fins og må ikke bli forvekslet med å føle seg forklart. Jeg tror Andresen fikk erfare dette og det var fint.
Andresens romkamerat.
Senere på kvelden forteller to svensker om livet i et fuktig og mørkt fangehull et sted i Syria. For å holde varmen blir de nødt til å ligge tett inntil hverandre på nettene. Magnus Falkehed forteller usjenert at han og Nicklas Hammarstrøm ble ett inne i fangehullet. Hammarstrøm sier at der inne i fangehullet delte de alt med hverandre, frustrasjoner, sår, minner, sorg, angst, lengsel og smerte. Jeg fikk en ny bror konkluderer Falkehed.
Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.
Frode Andresens følelsesutbrudd og de svenske reporternes beretninger er viktige fordi de forteller oss noe om noe som alltid har og vil være essensielt for oss. Det er vitnespyrd vi trenger å høre, og ta inn over oss. I dette innlegget vil jeg forsøke og forklare hvorfor.
Jeg er veldig glad i stimulanser. Mesternes mester,Coca – cola, Liverpool F.C., Netflix, aviser, blader, tidsskrifter, musikk, idrett, listen er lang. Stimulanser begeistrer meg. Jeg og barna mine er omgitt av ulike stimulansekilder mange av dem er skjermer. Verken jeg eller barna kjeder seg lenger, stimulansene står i kø. Kontrasten til det mørke fangehullet i Syria er enorm.
Når man vil, hvor man vil.
Tidligere var nok stimulansene oftere knyttet til andre mennesker. Basar på bedehuset var en begivenhet, St, Hans bål var kjempespennende. Idag ser det mer glissent ut i bedehusene, på Bryne stadion og rundt St. Hans bålene. Det er snart bare Disney on ice som klarer å ta opp kampen med underholdningstilbudet vi har kjemme i stua. Å feire St. Hans uten wifi dekning er ikke lenger så attraktivt.
Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.
Velstanden har gjort oss selvstendige og uavhengige. Vi klarer oss godt selv og vegrer oss for å låne to egg av naboen. Dugnader kan vi betale oss fra. Vi kobler heller av hjemme i underholdningsavdelingen. Det gjensidige avhengighetssamfunnet har forsvunnet for lengst. Individualismens tidsalder er her, mye tyder på at det har gått på relasjonene løs.
Jeg har tidligere blogget om tomme gater og gårdsrom uten andre biler enn vår egen, om stuer uten gjester men med et blafrende TV apparater. Folk har mindre besøk, de bruker mindre tid i fellesskap. Tidsbrukundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå støtter opp om påstandene mine. Undersøkelsen slår fast at vi bruker vesentlig mindre tid sammen med venner enn før. Sammenlignet med for 20 år siden er gjennomsnittsnordmannen en time og tre kvarter mer alene pr. døgn idag. Menn er 30 minutter mer alene pr. døgn enn kvinner. Andelen som bruker tid på sosialt samvær på en vanlig dag er redusert fra 82% til 68% på bare 10 år! Tiden for et gjennomsnittlig besøk hos slektninger har gått ned med 40 minutter fra 1980 til 2010, og ligger idag på en time og 19 minutter.
Stimulanser er viktig, men relasjoner er viktigere. Faren oppstår når stimulansene i større og større grad overtar på bekostning av relasjonene. Når iphonen har blitt bestevennen din lyser varsellampene. Likes, likerklikk og hashtagger kan aldri erstatte en klem, en hånd å holde i, en omfavnelse, ett klapp på skulderen, et blikk eller en god samtale. Like lite som Netflix og Apple tv kan erstatte et godt måltidfelleskap sammen med gode venner.
Det er de store nettverkene som preger vår tid. Jeg synes nettverk og nettverksbygging er spennende. Det fascinerer meg at helt vanlige mennesker har muligheter til å nå mange. De store sosiale samfunnene er åpne for alle. Her kan vi dele meninger, synspunkter og øyeblikk. På en måte veves vi tettere sammen.
Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at det vi deler som regel ikke gir et representativt bilde av livene våre. Vi deler ikke hvem vi egentlig er i nettsamfunnene, og det er lurt. Vennene og følgerne vi har kan ikke fullt ut dekke vårt behov for fellesskap. Nye undersøkelser avdekker en bølge av ensomhet. De mest pessimistiske konkluderer med at 1 av 5 unge føler seg ensomme. Det er fullt mulig å ha tusenvis av venner på Facebook men ingen vennskap. Nye profilbilder makter ikke å fylle tomrommet.
De nære relasjonene utvikles ikke i store nettverk men i mindre fellesskap. Dette er helt logisk og naturlig. Nære relasjoner er ikke noe som nødvendigvis blir til over natta, ofte vokser man nærmere over tid. Nære relasjoner er tuftet på trygghet og tillit slik jeg ser det. I denne rammen finnes delingsrommet. Jeg tror deling er et nøkkelord i denne sammenheng. To mennesker som lever tett sammen deler livet med hverandre. De deler følelser, gleder, sorg, frustrasjon, sinne, forvirring og nederlag. Mennesker i nær relasjon med hverandre kjenner ikke hverandre bare på utsiden, men også på innsiden. En god del mennesker har et slikt forhold til sin partner og andre mennesker, mens noen kanskje savner et slikt forhold.
Jeg tror at kvinner generelt har flere nære relasjoner enn menn. De fleste damene jeg kjenner har en «bestevenninne», en de kan stole på og kan fortelle alt til. Det er langt fra alle menn som kan si det samme. Min oppfatning er at damer generelt er mer opptatt av de nære ting. De snakker om mennene sine, om barna, om slektningene og det som skjer i livet. Vi menn snakker mer om interesser. Vi snakker om sport, ølbrygging, trening, biler, båter og teknologi. Vi snakker om nyheter, penger, prosjekter som vi har på gang og politikk. Vi snakker om perifere ting først og fremst fordi det oppleves som interessant men kanskje også fordi det er trygt og enkelt.
Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.
Jeg kom hjem fra en hyttetur for ikke så lenge siden og følte meg avslørt. «Hvordan går det med Ingvild, jobber hun fullt nå? Er Therese litt bedre? Når er termin? Har han fridd? Kona bombanderer meg med spørsmål. Jeg trekker på skuldrene. «Vi diskuterte om det var riktig av Raheem Sterling å reise på ferie midt i sesongen og om hvilken idrett som er størst av langrenn og skiskyting», svarer jeg. Kona ser på meg som om jeg er et romvesen.
Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?
Dette høres muligens en smule kontroversielt ut men jeg tror at vi menn har en høyere terskel for å være åpne om livene våre. Jeg tror vi har en hang til å holde kortene tett ved brystet. I nære relasjoner er man nødt til å kaste kortene på bordet. Man må våge å la masken falle, man må være villig til å avsløre hvem man virkelig er.
Det største hinderet vårt er stoltheten vår. Vi er redde for å vise svakhet, vi vil fremstå som sterke og handlekraftige fremfor gjennomsiktige og autentiske. Vi frykter sårbarheten, vi trives bedre bak vårt eget festningsverk. Å dele livet krever mot. Det er en kraftanstrengelse. Har vi det som skal til?
Du trenger ikke prøve en gang!
Det er ingen hemmelighet at det er langt flere menn som sliter etter samlivsbrudd enn kvinner. Menn er i betydelig flertall på en rekke mindre hyggelige områder. Det finnes langt flere mannlige alkoholikere enn kvinnelige. Flere menn enn kvinner har psykiske lidelser. Langt flere menn enn kvinner velger å ta sitt eget liv. I de fleste fengselscellene i landet sitter det menn. Flere menn enn kvinner bruker vold. Jeg tror alle har tatt poenget. Det at flere kvinner enn menn har nære relasjoner tror jeg er en medvirkende faktor i disse statistikkene. Mens kvinner blir trøstet og forstått av sine nærmeste venninner etter samlivbruddet mister mange menn sin eneste intime relasjon.
Jeg tror mange lever forknytte liv. Mange bærer på hemmeligheter og sår som er tunge å bære på alene. Mange anstrenger seg noe voldsomt for å opprettholde en plettfri fasade. Mange er ensomme og lengter etter noen å dele med. Mange venter på at noen skal åpne seg. «We want something real, not just hashtags and twitter», synger Passenger og jeg tror han har et poeng.
Jeg har i mange år nå vært en del av et fellesskap der åpenhet og det å dele av livet sitt har vært et bærende element. Jeg har erfart å leve tett på andre mennesker. Jeg har opplevd at sannhet og ærlighet fører til større frihet. Min erfaring er at skam blekner i møte med lyset og at fasade er tyngre å bære enn svakhet. Det er befriende å være i et åpent og ærlig fellesskap fordi man fort finner ut at ingen lever enkle liv. Man ser at alle liv er speil med sprekker om man bare kommer nær nok. Livet mitt er fullt av feilskjær og det er langt fra alt jeg er like stolt over men jeg er i godt selskap.
Eller riper i lakken…
Jeg har aldri opplevd at det jeg har delt ærlig og oppriktig har blitt brukt mot meg. Jeg har ikke blitt møtt med vemmelse og fordømmelse snarere tvert imot. Åpenhet og ærlighet bringer oss tettere sammen. Det å bli forstått, tilgitt og oppreist i møte med et annet menneske er noe av det mest verdifulle vi har. Dette trenger ikke skje hos psykologen, terapeuten eller hos livstilscoachen. Det er ikke sikkert man trenger å gå på mindfullnes – kurs. Jeg tror dette kan skje i helt vanlige hjem sammen med helt vanlige mennesker. Det avgjørende er at vi lukker opp døra og slipper andre inn på tross av hybelkaniner, tømte melkeglass og underbukser med bremsespor.
Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.
Slik jeg ser det blir vi den vi er tenkt å være i nære og gode fellesskap. Vi mennesker er fellesskapsvesener, det er imøte med den andre jeg blir til. «Ikke vær et ett-tall på jorda, bry deg om flokken din», sier Per Fugelli. Jesus går enda lenger enn å bry seg. Elsk din neste som deg selv, gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Vær som brødre og søstre, vær som lemmer på kroppen som grener på treet. Ingen bok er tydeligere på at mennesket er designet for fellesskap. Spedbarn dør uten berøring og øyekontakt mens ensomme blir deprimerte og nedstemte. Det er i fellesskapet vi lever fullverdige liv. Vi trenger gode og nære relasjoner til andre mennesker. Det er avgjørende for våre liv.
