TV med mening

Kona har besøk av to venninner, de sitter nede og ser en eller annen romantisk komedie og har lagt beslag på fjernsynet. Jeg er blitt forvist til loftet. Ipaden hviler i hendene, pulsen stiger mens Rønneberg, Helberg, Idland og de andre åler seg ned det bratte djuvet. Etter at Vemork er sprengt og guttene staker for harde livet er det rett før jeg reiser meg fra stolen og staker med dem. Jeg er begeistret, jeg er stolt av å ha den samme nasjonaliteten som heltene fra Telemark. Jeg kjenner på en trang til å utrette noe jeg også, jeg vurderer å ta noen armhevinger men lar det være.

juvet

Etter de to første episodene spurte jeg den ene klassen jeg har om noen hadde sett premiæren. To hender steg i været, begge var fast bestemt på å følge serien videre. Leksen til neste time hadde gitt seg selv, alle skal ha sett «Kampen om tungtvannet» til neste time. Dette er noe annet enn Vampire diaries og Modern family. Dette er virkelige helter i ordets rette forstand. Det er helter som kan være nyttige supplement til Ronaldo, Idol Tone og Justin Bieber. Dette er alvor, det er virkelige hendelser. Folk var voksne. Et ord var et ord. Noe var rett og noe var galt, alt var ikke grått og opp til den enkelte. Man hadde respekt for autoriteter. Noe var viktig, man brant for noe og var villige til å ofre noe for saken. Mens de som er unge i dag lurer på om de skal ta seg et friår eller studere på Bali, reddet Rønneberg og co verden. Alt var slettes ikke bedre før, men fortiden kan utfordre, noen ganger trenger vi nye perspektiver, enkelte ganger kan vi få det gjennom tv-skjermen.

Ronaldo_5   Ulik utstråling.

Tv serier spiller en sentral rolle i det moderne menneskets liv. Seriene påvirker oss enten vi vil det eller ikke. Noe av det vi ser tror jeg kan inspirere oss til å strekke oss litt lenger, til å prøve litt hardere. En gang tidlig på nittitallet var lørdagene hjemme hos oss ganske forutsigbare. Etter Lørdagsrevyen var det duket for Fredrikssons fabrikk, deretter koste vi oss med Tande P og en liten sjarmør ved navn Martin. Høydepunktet kom imidlertid til slutt. Serien om Bedford familien og den fargede hushjelpen Lilly berørte og utfordret oss der vi satt bak tomme chipsskåler.

En vakker dag var historien om den vellykkede advokaten med en syk kone. Det var historien om en farget hushjelp som sammen med sin datter og far strevde med å få endene til å møtes. Nathan, Francine og John Morgan viste oss hvordan det var å vokse opp i et Amerika preget av rasisme og diskriminering. Apartheid var ikke lenger noe jeg ikke forstod. Lilly ble vår helt, hun gav seg ikke, hun nektet å miste sin verdighet. Hun ble som en mor for advokatbarna som manglet en, samtidig som hun kjempet for noe som var så mye større. Kampen om tungtvanneter en serie som på mange måter befinner seg i samme kategori. Serien gjør mer enn å underholde.

Familien Bedford og den enestående Lilly

 

NRKs produksjon er et gigantisk dannelsesprosjekt. Iløpet av de tre siste søndagene har vi fått titte inn i en tid og noen omstendigheter som står i sterk kontrast til vår virkelighet. 10 unge nordmenn ledet av den brilliante Tronstad fra England gjør oss oppmerksomme på noe jeg tror vi trenger å bli oppmerksomme på. Mens jekslene mine blir dekket av et lag av paprika chips forsøker Jens Anton Poulsson å få ned reinlavet som kan stagge sulten en stakket stund. Mens jeg strekker meg etter et eple som kan fjerne chipsbelegget spenner Helberg på seg skiene, han må på jakt. Mens jeg bekymrer meg over skaden til Daniel Sturridge, stirret heltene fra Telemark døden i hvitøyet. Kontrasten blir nesten for stor tenker jeg idet jeg strekker meg etter mer paprika chips.

Helberg har nettop bommet og kommer tilbake med reinlav istedet for kjøtt.

Jeg tilhører det mange har kalt dessert-generasjonen. Jeg har aldri vært skikkelig sulten. Jeg har sett Nattsvermeren og Skrik men har aldri vært i virkelig fare. Jeg har aldri vært skikkelig kald og sliter med å gjøre opp ild uten tennvæske. Jeg får vannblemmer etter å ha klippet hekken. Vi har veldig mye å være takknemlige for.

Jeg tror vi lottomillionærer har godt av å se at den virkeligheten vi er en del av ikke har kommet av seg selv. Noen har svettet, grått og frøse før oss. Friheten, demokratiet og velferdsstaten har hatt en pris. De som har betalt prisen er snart døde. Når krigsgenerasjonen dør ut dør de siste nordmenn som har kjent på trange og vanskelige tider, som har erfart noe annet, som vet at man ikke kan ta alt for gitt.

Heltene slik de så ut i virkeligheten.

Når de levende vitnespyrdene ikke finnes lenger står fortellingene igjen. Det er nettopp derfor NRKs feiende flotte produksjon er så viktig. Kampen om Tungtvannet er ikke bare en spennende beretning om en spektakulær aksjon. Beretningen binder oss til våre røtter og forteller oss hvem vi er. Historien om heltene fra Telemark er historien om mennesker som satte livet på spill for noe større enn seg selv. Serien retter søkelyset mot viktige verdier som fellesskap, mot, handlekraft og offervilje. En klok mann sa at ondskap oppstår der gode menn unngår å handle, guttene i kompani Linge handlet. Vi har fått vår egen Band of Brothers.

 

Århundrets rogalending, vinnerskaller og ett nytt år.

Før jul var jeg tradisjonen tro på Julemesse på Saron. I en av kassene med bøker plukket jeg opp en bok med tittelen «Aldri for gammel». Etter å ha lest omslaget tok jeg boka til kassen og betalte den nette sum av 10 kroner.

aldri_for_gammel

Fire dager senere var boka om Liv Kyllingstad Godin lest. Madam Liv som kongoleserne kalte henne bygde kirker, skoler og ikke minst veier og broer i Kongo. Madam Livs måte å drive misjon har gjort det lettere for seks millioner kongolesere og forflytte seg. Madam Liv var Jesu hender i en lutfattig landsby i Kongo som heter Bili, hun var der ingen andre ville være. Forfatteren Øystein Mikalsen skildrer en kvinne som stavrer seg frem med gåstolen sin og stikker stokken sin i sementen og forlanger mer mørtel. Selv om Liv var mange og åtti år ledet hun arbeidet med store vei og broprosjekter.

Broer

De fleste nordmenn på snart nitti sitter på gamlehjem og venter på barn, barnebarn og oldebarn som aldri kommer. De drømmer seg tilbake til «gamle dager» da de betydde noe og gjorde nytte for seg. Nå er de redusert til en utgiftspost. Deres største ønske er å ikke være til bry. De vil for alt i verden ikke stå i veien for sine barn og barnebarns utvikling.

De_ensomme_eldre

Liv Kyllingstads liv og virke står i sterk kontrast til ensomheten og tomheten mange nordmenn opplever i sine siste år. Øystein Mikalsen forteller om en jevn strøm av folk til Livs enkle hus. Noen trenger penger, noen råd mens andre trenger et passbilde, Liv hjelper så godt hun kan. Mens mange eldre her til lands mot slutten av livet blir det vi kaller livstrette, klaget Liv hele tiden på at hun hadde dårlig tid. Det var ikke sikkert hun fikk gjort alt hun skulle før hun måtte ta farvel med denne verden.

Jeg har lest en del biografier i mitt liv de fleste har handlet om fotballspillere, fotballtrenere og politikere. Få biografier har utfordret meg som beretningen om gjesdalsbuen som 15 år gammel bestemte seg for å reise til Kongo. Da Stavanger Aftenblad i 1999 skulle kåre århundrets rogalending falt ikke valget på Jan Egeland, Arne Rettedal, Leif Ove Andsnes, Gunn Rita Dahle eller Christian Bjelland. Etter at 1400 rogalendinger hadde gitt sin stemme stod en enkel lærerinne fra Gjesdal igjen som vinner. Liv Kyllingstad hadde ikke briljert med diplomatiske evner innefor internasjonal og nasjonal politikk. Liv var kunstner men ikke så flink som Andsnes, hun hadde god fysikk men var lysår bak Gunn Rita, og selv om Livs pensjon var stor i forhold til de andre innbyggerne i Bili manglet hun en del i forhold til Christian Bjelland. Rogalendingene hadde sett at Liv hadde noe annet. Hun hadde et stort hjerte. Et hjerte for andre, for noe større. Det er ikke fortreffelighet, intelligens og rikdom vi setter høyest og lengter etter men et hjerte som sprer godhet.

Århundrets

http://www.aftenbladet.no/kultur/Boka-om-arhundrets-rogalending-2557037.html

Boka om Liv Kyllingstad Godin står i sterk kontrast til boka «Norske vinnerskaller» som står utstilt på skolebiblioteket hos oss. Liv Kyllingstad er et befriende pust inn i det jeg vil kalle «vinnerskallesamfunnet». Bøker om hvordan vi skal bli vinnerskaller florerer. Hva er det Ole Einar Bjørndalen og Petter Stordalen og Northug gjør som du ikke gjør? Hvordan skal vi bli det amerikanerne kaller for «high achievers». Vinnerskallene går i kjelleren, de gir seg aldri og de utnytter hver dråpe av talent og potensial. De innehar et «killerinstinkt». De foretar beinharde prioriteringer, de velger bort alt som bremser. De forebereder seg og er nærmest sykelig opptatt av detaljer som de selv mener ville være avgjørende. De må det beste utstyret og de beste metodene som finnes. De stemmer høyre. Vinnerskallene blir den beste de kan bli, de blir superløpere og superledere.

Vinnerskaller

Det er ingen tvil om at Norge trenger vinnerskaller og enere men trenger vi flere? Vil vi ha et samfunn der alle står opp om morgenen og lurer på hvordan de kan maksimere sitt utbytte og potensial denne dagen. Vil vi ha et samfunn der alle krever optimale rammer og omgivelser for egen utvikling? Vi vi ha et samfunn bestående av vinnerskallene og de andre som ikke lenger orker? Det kan fort bli fryktelig kaldt.

Noe av det som preger vinnerskaller er at de stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser. Det er kanskje ikke rart vi nordmenn ligger på klagetoppen. Vi er misfornøyd med SFO tilbudet, oppfølgingen fra kontaktlærer, informasjonsflyten på jobb og sengene på hotellet er for harde. Omgivelsene må stille opp for at jeg skal prestere best mulig. Skismøring og sykler handles inn til svimlende summer slik at far kanskje i år slår han på nabokontoret på Birken. Det handler om meg og mitt, vi blir selvsentrerte og navlebeskuende. I jakten på det perfekte kjøkkenet, den perfekte kjærligheten, den perfekte kroppen og det perfekte løpet står mange barn og mange gamle igjen i grøftekanten, overlatt til statlige institusjoner. De har lange ettermiddager på SFOen og lange kvelder på eldresentrene. De er brukere som mottar profesjonell hjelp og utmerket oppfølging, men savner sine nærmeste. De scorer høyt på ulike skjemaer og utviklings-diagrammer og rundinger, men vil sitte mer på fanget.

2014-12-29_1335

Vi lever i selvrealiseringens tidsalder. Mange er slitne. Det er slitsomt å realisere seg selv hele tiden. Det er slitsomt å oppfylle våre egne krav og omgivelsenes krav til oss. Det er slitsomt å hele tiden sammenligne seg med andre vinnerskaller. Vi blir utbrente og går på veggen. Vi får ME og utmattelsessyndrom. Det koster når man hele tiden skal strekke seg litt lenger, når man aldri kan tillate seg å være fornøyd.

stress

Jeg har som alle andre i vinnerskallesamfunnet satt meg et mål for året som kommer. Jeg bestemte meg i høst for at jeg fra 1 januar til sommerferien ikke skal spise sjokolade og drikke brus. Det er litt av et mål sier jeg med blikket festet på navlen som jeg ønsker skal bli mer fremtredende i 2015. Vi er mange ombord i båten. Ole er 17 år og er bekymret for om han klarer å opparbeide seg sixpack til sommeren. Lise som går siste året på videregående er bekymret for om hun klarer over fem i snitt. Per på 43 er bekymret for om han får trent nok slik at dette blir året der han endelig slår sjefen på Nordsjørittet. Else på 43 er bekymret for de fire kiloene som har kommet det siste året, vil venninnene legge merke til dem på neste forening? Maybritt på 28 er usikker på om hun får laget all maten fra bunnen i år.

1_jan

 

I møte med Liv Kyllingstad blekner våre spede nyttårsforsett. Tenk om blikkene våre ble rettet utover istedet for innover. Tenk om vi kunne legge til rette for andre. Jeg drømmer om et samfunn som i 2015 søker mer fellesskap, som blir mer rause med sine penger og sin tid, som hjelper, som lever litt enklere, som istedet for å stille krav forsøker å møte behov. Det fins tross alt viktigere ting enn sixpacker og gode karakterer. Vi trenger ikke flere vinnerskaller, men mer fellesskap, solidaritet, glede og fred. Vi trenger ikke flere Bjørndalener og Northuger men flere Kyllingstader. Kanskje er det på tide å omformulere John .F. Kennedys utsagn. Spør ikke hva omgivelsene dine kan gjøre for deg men hva du kan gjøre for dine omgvielser. Godt nyttår!

Jeg lengter, derfor er jeg.

For en tid siden skrev Stavanger Aftenblads skarpeste penn Svein Egil Omdal om facebook. Omdal tilbakeviste myten om at facebook bare handler om selveksponering, fasade og sammenligning. Det som blir delt og likt mest på facebook er ikke vellykkethet, men ekthet.

Oppdateringer som handler om fellesskap, selvironi, kjærlighet og takknemlighet er facebooks vinnere, slo Omdal fast. Tekster som blir delt mest handler om verdier og varme. Ifølge Omdal er Per Fuggeli en av de største favorittene på facebook blant rogalendinger. Jeg er enig i mye av det Omdal sier, facebook er en berikelse, nettverket forteller om levd liv, vi deler av livene våre. Mye av det jeg leser og ser er oppmuntrende og gir meg noe.

En av de flotteste statusoppdateringene leste jeg i forrige uke, den bestod av et flott bilde og et nydelig dikt tatt og skrevet av min medbyer Arnt Olav Klippenberg.

Klppenberg er en av mine  desiderte favoritter på Facebook. Klippenberg tar nydelige bilder, han er full av selvironi og melankoli.

Klppenberg er en av mine desiderte favoritter på Facebook. Klippenberg tar nydelige bilder, han er full av selvironi og melankoli.

Klippenbergs dikt er et friskt pust inn i en tid der det kroppslige og materielle har slått knockout på sjelen og ånden.

Klippenbergs dikt uttrykker en lengsel, en fornemmelse av noe større enn oss selv, det er dette denne bloggen skal handle om.

Klippenberg har nylig utgitt boka med den nydelige tittelen "OKKE".

Klippenberg har nylig utgitt boka med den nydelige tittelen «OKKE».

Som Klippenberg antyder i diktet består ikke mennesket av kjøtt og blod alene, mennesket består også av sjel og ånd.

Mennesket blir ikke som dyrene styrt av instinkter, vi har fri vilje og kan overstyre instinktene våre, historien er full av vidunderlige historier om mennesker som trosser vårt aller sterkeste instinkt overlevelsesinstinktet for noe som er større. Vi mennesker har fri vilje, jeg tror vi innehar en guddommelig natur. En viktig del av denne naturen består av våre lengsler.

Menneskets dypeste lengsler er etter mitt syn noe av det meste verdifulle universet har å by på. Demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, lover, likeverd, menneskeverd, fredsarbeid og kampen for miljøet har sitt utspring i lengslene våre. Lengsler er noe jeg har den dypeste respekt for, uten lengsler går vi til grunne.

Det blir noen gang sagt om en døende person at «hun eller han ønsket ikke å leve lenger». For mennesket er lengslene like nødvendig som at vi puster, det er lengslene våre som avgjør hvordan vi lever.

Kan biologi og kjemi avsløre mysteriet?

Kan biologi og kjemi avsløre mysteriet?

Mange ganger har jeg snakket med mennesker som hevder av menneskets behov for Gud springer ut av et behov for trøst og håp. «Dere nekter å innse sannheten, det finnes ingen større mening, life is shit and then you die». Guden man trøster seg til er en konstruksjon man trenger for å ikke bukke unna, Gud blir et bedøvelsesmiddel. Jeg tror dette er en feilslutning, jeg tror alle mennesker er skapt med lengsler.

Vi mennesker er som skaperen selv, vi er fellesskapsvesener, vi lengter etter det fullkomne fellesskap med vår Gud, våre medmennesker og med skaperverket. Det er lengselen som driver oss nærmere hverandre, Gud og naturen. Vi har en fornemmelse av å ha mistet noe på veien, bildet vi ser har ikke HD kvalitet det mangler noe, vi lengter etter en annen virkelighet, noe større.

Om en drøy uker stimer jeg og millioner av andre inn i kinosalen for å se den tredje filmen om Bilbo Baggins og hans gode hjelpere. Vi trekkes mot en en annen virkelighet, det er noe vi ikke helt får tak i, Platon kalte dette for ideenes verden, det vi ser er ikke alt.

Nå braker det snart løs!

Nå braker det snart løs!

Vi lengter etter å underlegge oss og å tilbe noe større. Dette kan være Gud, det kan være 11 spillere fra Merseyside eller det kan være statuer, steiner og fjell. Hele verden og vår historie vitner om vår lengsel etter en større virkelighet, et høyere vesen.

Vi søker mening og harmoni, døden fortrenges og oppleves som uakseptabel nettopp fordi vi er skapt for evigheten. Jeg tror behovet for Gud ikke stammer fra vår frykt og angst men fra våre dypeste lengsler.

I helgen sendte NRK2 60 timer med salmesang, jeg tror synet av nordmenn sammen i tilbedelse til noe større i kirker over hele landet rørte ved noe i oss.

I helgen sendte NRK2 60 timer med salmesang, jeg tror synet av nordmenn sammen i tilbedelse til noe større i kirker over hele landet rørte ved noe i oss.

Mennesket lengsel etter å tilbe uttrykkes i rødt og hvitt.

Mennesket lengsel etter å tilbe uttrykkes i rødt og hvitt.

Den britiske jesuittpresten Gerard W. Hughes beskriver kraften i våre lenglser som et atom. Hvis den temmes blir den en grenseløs kilde til energi, hvis den slippes ukontrollert ut kan den ødelegge alt liv på jorden.

Lengslene våre trekker oss i ulike retninger, denne konflikten kan vi daglig erfare. Vi ønsker å være ærlige men samtidig ønsker vi å være populære og ha mange venner. Vi ønsker å være sunne, friske og slanke men samtidig elsker vi sjokolade og liker fysisk aktivitet dårlig. Vi vil være åpne og vennlige mot alle samtidig som vi ikke kan fordra mennesker som kjeder oss. Mens jeg skriver denne bloggen kan jeg erfare noe av dette.

På den ene siden lengter jeg etter å bli bekreftet, bli annerkjent. Jeg lengter etter den positive oppmerksomheten og det positive omdømmet. Jeg lengter etter likes, delinger og hyllester. Samtidig lengter jeg etter å formidle noe som kan bety noe for noen, noe som kan bety en forskjell, noe som kan bringe håp, trøst og inspirasjon.

Det er ingen tvil om at lengslene våre er splittet. Spørsmålet blir hvordan i all verden vi skal komme i kontakt med våre dypeste og grunnleggende lengsler?

Min favoritt er kremtopper.

Min favoritt er kremtopper.

Kanskje er det med lengslene våre som Micelangelo sa om skulpturene. Michelangelo hevdet at han ikke skapte kunstverkene sine men avdekket det som lå skjult i marmoren.

Jeg tror det å komme i kontakt med mine dypeste lengsler er en vandring mot mitt opprinnelige design, det handler om avdekke mitt eget DNA. Livet er en oppdagelsesferd, våger vi å lete etter hvem vi egentlig er og hva vi egentlig leter etter?

Hobbitten filmene handler ikke bare om Samug og dverger, og det gode mot det onde. For meg handler filmene først og fremst om en helt vanlig hobbit som våger å begi seg ut på en vandring hvor han omsider finner seg selv.

Hobbitten filmene handler ikke bare om Samug og dverger, og det gode mot det onde. For meg handler filmene først og fremst om en helt vanlig hobbit som våger å begi seg ut på en vandring hvor han omsider finner seg selv.

En nyttig øvelse kan være å skrive sin egen nekrolog. Ville det tilfredstillt dine dypeste lengsler om det stod i nekrologen din at du hadde hatt en flott hage, et stort flott hus og en flunkende ny bil?

Ville det gledet deg på dypet om det stod at du helt til det siste hadde en fin kropp, var veltrent og hadde sprunget flere marathon på under tre timer? Ville det gledet deg at dine venner og nærmeste familie i begravelsen ble minnet om hvor velkledd du gikk og om alle golfslagene du tok på golfbanen i Spania rett i nærheten av feriehuset ditt?

Fyller tanken om at du spiste den beste maten, hørte den beste musikken, så de flotteste stedene og nøt den beste underholdningen gjennom hele livet deg med fred?

Ett blankt ark, hva vil du fylle det med?

Ett blankt ark, hva vil du fylle det med?

For de aller fleste mennesker tror jeg dette i virkeligheten er betydningsløst. Det er få mennesker som på dødsleiet vrir seg i smerte ved å tenke på at de ikke fikk bygget en hagestue i glass som naboen, eller ynker seg over alle de forspilte mulighetene til å jobbe overtid.

I livets siste timer kommer ofte våre dypeste lengsler til syne. Plutselig spør folk som aldri har vært i kirken etter en prest. Folk som aldri har vært særlig fysiske omfavner, klemmer og kysser sine nærmeste.

Bildet er hentet fra åpningsscenen i julefilmen Love actually, der vår dypeste lengsler kommer til uttrykk på en utrolig flott måte.

Bildet er hentet fra åpningsscenen i julefilmen Love actually, der vår dypeste lengsler kommer til uttrykk på en utrolig flott måte.

Forskning avdekker at mange angrer på dødsleiet. De skulle brukt mer tid med barna, de skulle brukt mer tid med kona og de skulle ha vært mer sammen med vennene sine og tilbragt mer tid i naturen. Jeg tror alle mennesker ville ønsket seg en nekrolog som fortalte om en generøs person som var vennlig og åpen mot alle uansett etnisk opprinnelse, religiøs tro eller sosial klasse.

En person som var medfølende og ærlig, en som levde det han lærte. Jeg tror alle lengter etter å bli en person som oppmuntrer, en som bringer håp og liv. Vi skulle ønske at våre etterlatte mintes vår villighet til å tilgi og vår manglende selvhøytidelighet. Vi vil bli husket som lydhøre og ikke nedlatende.

Du og jeg skulle ønske at vi ble omtalt som rettferdighetstørstende, vi lengter etter at presten i vår begravelse skal peke på kjærligheten som det som styrte våre tanker og handlinger. Jeg tror vi alle foretrekker den siste nekrologen. Det er dette som er våre dype og mest grunnleggende lengsler.

lengsel_002

Det virker som om de overflatiske tingene kan engasjere og oppta oppmerksomheten vår i en slik grad at vi ikke lenger evner å få øye på våre dypeste lengsler. For en god stund siden leste jeg et intervju i Jærbladet av tidligere omtalte Per Fugelli. Fugelli leverte en dyster diagnose. Fugellis analyse gikk i retning av at jærbuen var mer og mer fremmed for ånden, dette gjaldt særlig vi menn. I vår jakt på utvikling, fremgang, materielle symboler og status hadde vi mistet noe på veien.

Fugelli gikk langt i å antyde at vi var i ferd med å kutte våre egne røtter, til ånden, flokken og jorda. Er det slik at våre overflatiske lengsler gjør oss blinde slik at vi ikke blir klar over noe dypere?

Fugelli fremstår som en ærlig og modig mann

Fugelli fremstår som en ærlig og modig mann

Denne blindheten kan redusere livet vårt i stor grad. For en tid tilbake siden ble jeg i klasserommet introdusert for filosofien «jolly». «Jollyfilosofien» minner om det de greske filosofene kalte hedonisme. Livet er kort og i utgangspunktet meningsløst, livets mening består i å ha det så gøy som mulig. «Follow your dreams!» «Fordi du fortjener det» «Du lever bare en gang» lyder jolly filosofiens læresetninger. Livet blir strippet ned til å oppleve, nyte og konsumere. Ingenting skal være uprøvd.

Problemet med «Jollystyle» er at den søker å tilfredsstille våre overflatiske lengsler. Vi shopper, vi reiser, vi bygger og opplever. Det noen omtaler som frihet er det mørkeste fangenskap. Vi er treller under våre egne overflatiske lyster og lengsler.

Disse lar seg tilfredsstille en liten stund men ikke lenge, snart kommer Iphone 7, snart er kjøkkenet utgått på dato og naboen har enda nyere bil. Vi lengter etter fred men fylles stadig av ny tomhet, tomheten driver oss fremover, jakten intensiveres. Taperne er ikke bare miljøet og våre medmennesker, de største taperne er oss, vi som brukte livet vårt til å tilfredsstille vårt begjær, våre overfladiske lengsler.

Å kjøpe ting til seg selv blir kamuflert med det positivt ladede ordet shopping.

Å kjøpe ting til seg selv blir kamuflert med det positivt ladede ordet shopping.

Heldigvis er verden og historien full av mennesker som jeg tror er i kontakt med sine dypeste lengsler. I forrige uke leste jeg med glede om Elna Barane. Elna Barane har i over førti år betydd noe spesielt for barn og unge på Kåsen.

Hver onsdag i alle disse årene har Elna gitt av sin tid og oppmerksomhet, jeg har selv vært tilstede på noen av samlingene og har skrevet om dette i et annet blogginnlegg (https://jarlemong.wordpress.com/2014/03/13/pappa-har-jesus-i-lommen/). I forrige uke fikk Elna fullt fortjent Klepps kulturpris. Jeg er overbevist om at den dagen Elna ligger for døden vil hun se tilbake på alle stundene med Kåsens unge og håpefulle med den største glede. Jeg tror ikke Elna lengter etter ferieleilighet i Spania eller nyere bil.

Elna har funnet noe større, noe dypere, noe mer verdifullt enn all verdens «gullglim og glans», hun har funnet sine dypeste lengsler, hun har avdekket livets største hemmelighet. Vi må aldri resignere og bli kalde kynikere, la oss alltid drømme og lengte.

Elna Barane er et godt forbilde.

Elna Barane er et godt forbilde.

På radioen spilles det for tiden en sang skrevet av en som kaller seg «Passenger». Jeg elsker sangen ettersom den handler om en lengsel etter noe ekte, etter en dypere virkelighet.

Refrenget lyder som følger: Feel, feel like you still have choice, sing sing at the top of your voice, if we all light up we can scare away the dark. Valget er vårt, men våger vi å synge, slik at det blir lyst?

 

 

Farfar, Saronsforeningen og oss

For to uker siden var jeg i 88 årsdag til min farfar. Dagen ble feiret med kaker og høye smørbrød som de fleste andre 88 årsdager. Det må være merkelig å være 88 år idag. Veien fra hest og kjerre til Iphone 6 er lang, men utviklingen har gått i et heseblesende tempo. Mye har forandret seg veldig fort, kanskje for fort vil min farfar si. Min farfar og jeg lever to forskjellige liv. Han er pensjonist mens jeg såvidt er igang med min yrkeskarriere. Jeg kan lite av det farfar min kunne ,og farfar kan lite av det jeg kan. Vi har helt ulike preferanser, ferdigheter, interesser og erfaringer. Generasjonskløften er kanskje større enn noensinne, men jeg er overbevist om at det finnes noe i min farfars historie som jeg kan lære noe av.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Iløpet av denne 88 årsdagen ble jeg presentert for en historie jeg aldri tidligere har hørt, og det er ikke fordi min farfar ikke er god til å fortelle historier. Min farfar har et velfylt arkiv av historier som han forteller med stor presisjon. Under krigen drev min oldefar med illegal virksomhet, han var en motstandsmann og ble sendt til Grini av tyskerne. Etter oppholdet på Grini var min oldefar svært svak og døde kort etter krigen. Min oldemor døde i omtrent samme tidsrom av sykdom. Igjen stod seks barn uten foreldre, min farfar var nummer fire i flokken. Farfars yngre søster var psykisk utviklingshemmet og trengte ekstra stell.

Min oldefar reiste til England med fiskebåten Haadyr men ble senere tatt av tyskerne.

Min oldefar var medeier i fiskebåten Haadyr som krysset nordsjøen over til England.

Hvordan skulle det gå med barna i Mong? Norge hadde vært okkupert i over fem år, folk hadde drukket erstatningskaffe og røkt dårlig tobakk lenge. Alle hadde et forhold til rasjonering og matkuponger, hver familie måtte selv sørge for seg og sine.

Rasjonering

Lokalavisen Dalane Tidende satte igang en innsamlingsaksjon til den etterlatte barneflokken. Da innsamlingen var over hadde avisen og lokalbefolkningen samlet inn nesten 8000 kroner til de etterlatte. Dette er en imponerende sum sett i lys av at gjennomsnittlig årsinntekt i Norge i 1945 var 4790 kr. Det ble opprettet et legatfond og de innsamlede pengene var med på å gi min farfar og hans søsken et verdig liv og en viss trygghet i hverdagen. Min farfar og hans søsken fikk erfare at de ikke var alene, de hadde en lokalbefolkning i ryggen. Mennesker som hadde lite, men som gav av det de hadde, mennesker som hadde løftet blikket opp fra navlen og meg og mitt.

Hans_Mong

Pen_sum

Lønnsnivå

Denne helgen var det Saronshelg. På gudstjenesten søndag ble Saronsforeningen hedret. Et halvt dusin flotte men gamle damer gikk motstridig opp på scenen for å motta sine utmerkelser. Siden 1966 har disse damene smørt smørbrød, sydd duker, bakt kaker, heklet og strikket. Denne gjengen har i stillhet samlet inn beløp som befinner seg i millionklassen. Jeg vet ikke hvor mange timer som har gått med, det eneste jeg vet er at ingen av dem har brydd seg om å holde oversikten.

Saronsdamer

Historien om innsamlingsaksjonen og de gamle foreningsdamene fyller oss med takknemlighet og en viss ærefrykt. Mennesker som lever for noe større og som handler deretter rører oss. Jeg er stolt av å ha slike røtter, og av å tilhøre ett folk som har satt fellesskapet så høyt. Min farfar og de gamle saronsdamene har fått erfare noe verdifullt, noe som er flottere enn hytter i Sirdalen og bestenoteringer i nordsjørittet. De er bærere av noen verdier dette landet er bygget på.

Min farfar og saronsdamene er i godt selskap. Solidaritet var ikke bare noe man fant i grasrota. En kan si mye om arbeiderpartitoppene i etterkrigstiden men i bunnen av den politikken som ble utformet bak lukkede dører av Einar Gerhardsen, Håkon Lie, Oscar Torp og de andre ringrevene lå solidariteten. Gerhardsen og hans menn førte videre en arv de hadde overtatt fra thranittene og  haugianerne. For oss nordmenn har solidaritet vært viktig og det skal vi være stolte av. Haugianerne og etterkrigspolitikerne var opptatt av å forvalte til beste for fellesskapet, det er denne tanken som ligger i bunnen for det norske oljefondet.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

I dagens «whats in it for me» samfunn tror jeg vi trenger å  løfte frem solidaritetsprinsippet. Aldri før har vi hatt mer, men forvalter vi det vi har til beste for de fleste? Idag slipper vi å samle inn penger til trengende sambygdinger, dugnadene er færre enn før og gevinstene på basarene kjøper vi i butikken. Idag er hyttene vi bygger større en husbankhusene våre besteforeldre bygget. Mens de reiste på telturer resier vi til Thailand.

En skal være forsiktig med å romantisere fortida, men mange ganger lurer jeg på om vi har mistet noe på veien. Mye av omsorgsansvaret for syke, gamle og de som faller utenfor har blitt overtatt av en godt utbygd velferdsstat. Vi rister oppgitt på hodet av Nav og kommunale tilbud, «her har ikke kommunen fulgt godt nok opp», sier vi til kollegaen mens vi scroller oss nedover. Regjeringen lover skattelette. Er vi i ferd med å vende oss bort fra våre egne røtter? Mens mange økonomer maner til moderasjon, vil vi ha lønnsvekst. Er det høyere lønn vi trenger?

Er skattelette god forvaltning?

Er skattelette god forvaltning?

Den norske velferdsstaten er et mitt syn nærmest et mesterverk men vi skal passe oss så det ikke blir en hvilepute. I Norge mangler vi ikke mat, klær og husly men andre viktige ingredienser. Mange er ensomme og mangler en god venn. Noen er deprimerte og trenger trøst og oppmuntringer. Noen sliter med rus og trenger en ny sjanse. Mange barn trenger en trygg familie. Det finnes fortsatt mange ulike behov og velferdsstaten rekker ikke over alt.

Hvilepute

Noe av det viktigste vi kan gi videre til barna våre er solidariteten. Barna våre må se at vi er rause med tida vår og pengene våre. De trenger forbilder som oppmuntrer og ønsker å bety noe for andre. En av de viktigste oppgavene for vi som er foreldre idag er å vise barna våre at det finnes noe større enn oss selv. Etterkrigsgenerasjonen er snart død, det er vi som må føre arven videre. Den arven jeg har fått av min farfar og hans generasjon er langt viktigere enn stilrene hager og kjøkken, flyturer over hele kloden og alskens vin og ølsmaking.