«Nytt på Nytt – generasjonen»

Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.

elia3

Et av bildene jeg rakk å ta…..

(mer…)

Reklamer

Masse stimuli, hundrevis av kontakter, men få nære relasjoner

Lørdags kveld lå vi med beina høyt og så på fjernsynet. Etter at vi hadde sett Mesternes mester så vi Skavlan fra dagen i forveien. Først så vi den vanligvis analytiske og tilsynelatende reserverte Frode Andresen bryte sammen på direkten, etterpå fikk vi høre to svenske reporteres historie fra et fangenskap i Syria.

I det gode felleskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

I det gode fellesskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

De gode ordene og bekreftelsen Frode Andresen fikk fra svømmeren Hetland var nok til at demningen brast. Iløpet av serien har Andresen og Hetland bodd på samme rom, de har blitt venner. Når en venn sier noe fint til en annen venn og mener det, så spilles det på dype strenger i vårt indre liv. Å føle seg forstått er noe av det fineste som fins og må ikke bli forvekslet med å føle seg forklart. Jeg tror Andresen fikk erfare dette og det var fint.

Andresens romkamerat.

Andresens romkamerat.

Senere på kvelden forteller to svensker om livet i et fuktig og mørkt fangehull et sted i Syria. For å holde varmen blir de nødt til å ligge tett inntil hverandre på nettene.  Magnus Falkehed forteller usjenert at han og  Nicklas Hammarstrøm ble ett inne i fangehullet. Hammarstrøm sier at der inne i fangehullet delte de alt med hverandre, frustrasjoner, sår, minner, sorg, angst, lengsel og smerte. Jeg fikk en ny bror konkluderer Falkehed.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Frode Andresens følelsesutbrudd og de svenske reporternes beretninger er viktige fordi de forteller oss noe om noe som alltid har og vil være essensielt for oss. Det er vitnespyrd vi trenger å høre, og ta inn over oss. I dette innlegget vil jeg forsøke og forklare hvorfor.

Jeg er veldig glad i stimulanser. Mesternes mester,Coca – cola, Liverpool F.C., Netflix, aviser, blader, tidsskrifter, musikk, idrett, listen er lang. Stimulanser begeistrer meg. Jeg og barna mine er omgitt av ulike stimulansekilder mange av dem er skjermer. Verken jeg eller barna kjeder seg lenger, stimulansene står i kø. Kontrasten til det mørke fangehullet i Syria er enorm.

Når man vil, hvor man vil.

Når man vil, hvor man vil.

Tidligere var nok stimulansene oftere knyttet til andre mennesker. Basar på bedehuset var en begivenhet, St, Hans bål var kjempespennende. Idag ser det mer glissent ut i bedehusene, på Bryne stadion og rundt St. Hans bålene. Det er snart bare Disney on ice som klarer å ta opp kampen med underholdningstilbudet vi har kjemme i stua. Å feire St. Hans uten wifi dekning er ikke lenger så attraktivt.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Velstanden har gjort oss selvstendige og uavhengige. Vi klarer oss godt selv og vegrer oss for å låne to egg av naboen. Dugnader kan vi betale oss fra. Vi kobler heller av hjemme i underholdningsavdelingen. Det gjensidige avhengighetssamfunnet har forsvunnet for lengst. Individualismens tidsalder er her, mye tyder på at det har gått på relasjonene løs.

Individ

Jeg har tidligere blogget om tomme gater og gårdsrom uten andre biler enn vår egen, om stuer uten gjester men med et blafrende TV apparater. Folk har mindre besøk, de bruker mindre tid i fellesskap. Tidsbrukundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå støtter opp om påstandene mine. Undersøkelsen slår fast at vi bruker vesentlig mindre tid sammen med venner enn før. Sammenlignet med for 20 år siden er gjennomsnittsnordmannen en time og tre kvarter mer alene pr. døgn idag. Menn er 30 minutter mer alene pr. døgn enn kvinner. Andelen som bruker tid på sosialt samvær på en vanlig dag er redusert fra 82% til 68% på bare 10 år! Tiden for et gjennomsnittlig besøk hos slektninger har gått ned med 40 minutter fra 1980 til 2010, og ligger idag på en time og 19 minutter.

tidsbruk

Stimulanser er viktig, men relasjoner er viktigere. Faren oppstår når stimulansene i større og større grad overtar på bekostning av relasjonene. Når iphonen har blitt bestevennen din lyser varsellampene. Likes, likerklikk og hashtagger kan aldri erstatte en klem, en hånd å holde i, en omfavnelse, ett klapp på skulderen, et blikk eller en god samtale. Like lite som Netflix og Apple tv kan erstatte et godt måltidfelleskap sammen med gode venner.

fellesskap_9

Det er de store nettverkene som preger vår tid. Jeg synes nettverk og nettverksbygging er spennende. Det fascinerer meg at helt vanlige mennesker har muligheter til å nå mange. De store sosiale samfunnene er åpne for alle. Her kan vi dele meninger, synspunkter og øyeblikk. På en måte veves vi tettere sammen.

sosial_media

Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at det vi deler som regel ikke gir et representativt bilde av livene våre. Vi deler ikke hvem vi egentlig er i nettsamfunnene, og det er lurt. Vennene og følgerne vi har kan ikke fullt ut dekke vårt behov for fellesskap. Nye undersøkelser avdekker en bølge av ensomhet. De mest pessimistiske konkluderer med at 1 av 5 unge føler seg ensomme. Det er fullt mulig å ha tusenvis av venner på Facebook men ingen vennskap. Nye profilbilder makter ikke å fylle tomrommet.

ensomhet_4

De nære relasjonene utvikles ikke i store nettverk men i mindre fellesskap. Dette er helt logisk og naturlig. Nære relasjoner er ikke noe som nødvendigvis blir til over natta, ofte vokser man nærmere over tid. Nære relasjoner er tuftet på trygghet og tillit slik jeg ser det. I denne rammen finnes delingsrommet. Jeg tror deling er et nøkkelord i denne sammenheng. To mennesker som lever tett sammen deler livet med hverandre. De deler følelser, gleder, sorg, frustrasjon, sinne, forvirring og nederlag. Mennesker i nær relasjon med hverandre kjenner ikke hverandre bare på utsiden, men også på innsiden. En god del mennesker har et slikt forhold til sin partner og andre mennesker, mens noen kanskje savner et slikt forhold.

relasjoner

Jeg tror at kvinner generelt har flere nære relasjoner enn menn. De fleste damene jeg kjenner har en «bestevenninne», en de kan stole på og kan fortelle alt til. Det er langt fra alle menn som kan si det samme. Min oppfatning er at damer generelt er mer opptatt av de nære ting. De snakker om mennene sine, om barna, om slektningene og det som skjer i livet. Vi menn snakker mer om interesser. Vi snakker om sport, ølbrygging, trening, biler, båter og teknologi. Vi snakker om nyheter, penger, prosjekter som vi har på gang og politikk. Vi snakker om perifere ting først og fremst fordi det oppleves som interessant men kanskje også fordi det er trygt og enkelt.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Jeg kom hjem fra en hyttetur for ikke så lenge siden og følte meg avslørt. «Hvordan går det med Ingvild, jobber hun fullt nå? Er Therese litt bedre? Når er termin? Har han fridd? Kona bombanderer meg med spørsmål. Jeg trekker på skuldrene. «Vi diskuterte om det var riktig av Raheem Sterling å reise på ferie midt i sesongen og om hvilken idrett som er størst av langrenn og skiskyting», svarer jeg. Kona ser på meg som om jeg er et romvesen.

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Dette høres muligens en smule kontroversielt ut men jeg tror at vi menn har en høyere terskel for å være åpne om livene våre. Jeg tror vi har en hang til å holde kortene tett ved brystet. I nære relasjoner er man nødt til å kaste kortene på bordet. Man må våge å la masken falle, man må være villig til å avsløre hvem man virkelig er.

Det største hinderet vårt er stoltheten vår. Vi er redde for å vise svakhet, vi vil fremstå som sterke og handlekraftige fremfor gjennomsiktige og autentiske. Vi frykter sårbarheten, vi trives bedre bak vårt eget festningsverk. Å dele livet krever mot. Det er en kraftanstrengelse. Har vi det som skal til?

Du trenger ikke prøve en gang!

Du trenger ikke prøve en gang!

Det er ingen hemmelighet at det er langt flere menn som sliter etter samlivsbrudd enn kvinner. Menn er i betydelig flertall på en rekke mindre hyggelige områder. Det finnes langt flere mannlige alkoholikere enn kvinnelige. Flere menn enn kvinner har psykiske lidelser. Langt flere menn enn kvinner velger å ta sitt eget liv. I de fleste fengselscellene i landet sitter det menn. Flere menn enn kvinner bruker vold. Jeg tror alle har tatt poenget. Det at flere kvinner enn menn har nære relasjoner tror jeg er en medvirkende faktor i disse statistikkene. Mens kvinner blir trøstet og forstått av sine nærmeste venninner etter samlivbruddet mister mange menn sin eneste intime relasjon.

selvmord

Jeg tror mange lever forknytte liv. Mange bærer på hemmeligheter og sår som er tunge å bære på alene. Mange anstrenger seg noe voldsomt for å opprettholde en plettfri fasade. Mange er ensomme og lengter etter noen å dele med. Mange venter på at noen skal åpne seg. «We want something real, not just hashtags and twitter», synger Passenger og jeg tror han har et poeng.

Jeg har i mange år nå vært en del av et fellesskap der åpenhet og det å dele av livet sitt har vært et bærende element. Jeg har erfart å leve tett på andre mennesker. Jeg har opplevd at sannhet og ærlighet fører til større frihet. Min erfaring er at skam blekner i møte med lyset og at fasade er tyngre å bære enn svakhet. Det er befriende å være i et åpent og ærlig fellesskap fordi man fort finner ut at ingen lever enkle liv. Man ser at alle liv er speil med sprekker om man bare kommer nær nok. Livet mitt er fullt av feilskjær og det er langt fra alt jeg er like stolt over men jeg er i godt selskap.

Eller riper i lakken...

Eller riper i lakken…

Jeg har aldri opplevd at det jeg har delt ærlig og oppriktig har blitt brukt mot meg. Jeg har ikke blitt møtt med vemmelse og fordømmelse snarere tvert imot. Åpenhet og ærlighet bringer oss tettere sammen. Det å bli forstått, tilgitt og oppreist i møte med et annet menneske er noe av det mest verdifulle vi har. Dette trenger ikke skje hos psykologen, terapeuten eller hos livstilscoachen. Det er ikke sikkert man trenger å gå på mindfullnes – kurs. Jeg tror dette kan skje i helt vanlige hjem sammen med helt vanlige mennesker. Det avgjørende er at vi lukker opp døra og slipper andre inn på tross av hybelkaniner, tømte melkeglass og underbukser med bremsespor.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Slik jeg ser det blir vi den vi er tenkt å være i nære og gode fellesskap. Vi mennesker er fellesskapsvesener, det er imøte med den andre jeg blir til. «Ikke vær et ett-tall på jorda, bry deg om flokken din», sier Per Fugelli. Jesus går enda lenger enn å bry seg. Elsk din neste som deg selv, gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Vær som brødre og søstre, vær som lemmer på kroppen som grener på treet. Ingen bok er tydeligere på at mennesket er designet for fellesskap. Spedbarn dør uten berøring og øyekontakt mens ensomme blir deprimerte og nedstemte. Det er i fellesskapet vi lever fullverdige liv. Vi trenger gode og nære relasjoner til andre mennesker. Det er avgjørende for våre liv.

I møte med livet blir man liten

«Vi tar det på rutinen» sier jeg idet forsvinner ut av kontoret torsdagsettermiddag. Det er tåpelig sagt. Nå sitter jeg her, redusert til en tilskuer i et smerteinferno. Jeg forsøker å massere og oppmuntre men innser at det hjelper lite mot den mektige motstander. Jeg er Mario Balotelli innenfor motstanderens sekstenmeter. Jeg vandrer frem og tilbake i gangen med foldede hender, «nå må du blåse dommer, hva i all verden er det du legger til så mye for?». Jeg rekker kona et plastbeger med vann, det er ikke det hun trenger. Dette tar vi definitivt ikke på rutinen, enhver fødsel lever sitt eget liv. Det vet jordmoren som nøkternt informerer om den videre gangen. Det er progresjon men det går sakte.

Jordmødre er en yrkesgruppe jeg har den dypeste respekt for.

Jeg er vitne til et merkelig scenario, jeg føler meg mer som en observatør enn som en deltaker. Hadde jeg virkelig glemt hvordan dette er? Noen ganger kan livet kjennes forutsigbart. Rutiner, vaner og fulle kalendere, det er nesten som om man må klype seg i armen for å forsikre seg om at man lever. Nå lever jeg nesten for mye. Det fyres på alle sylindre. Det eldgamle dramaet med mor og barn i hovedrollene ruller foran øynene mine. Det er livet på det mest intense. Et av grunntemaene i livets symfoni spilles, det er mye å absorbere.

Noen ganger føler man seg som en passiv deltaker i eget liv og blir nesten nødt til å klype seg i armen...

Igjen blir jeg minnet på hvor mye tøffere kona er en meg. Sammenlignet med dette blir skyteøvelsen på Kongsberg stusselig, selv om det var mange minusgrader og jeg stod på veikontrollpost sammen med Bråthen da vi ble angrepet. Mens eneste utvei for meg hadde vært keisersnitt, biter kona tennene sammen. «Hun er helt enorm», mumler jeg til jordmoren som nikker samtykkende.

Å ligge i telt i mange minus er noe av det tøffeste jeg har gjort, det er strengt tatt ikke veldig tøfft.

Endelig kommer pressriene, idet jeg tror knokene mine skal gi etter i hånden til kona, kommer Lydia til syne. «Halleluja!» brøler kona. Jeg for min del får ikke frem så mye, tårene spretter. «Skal du klippe», spør jordmora. «Det kan jeg godt», svarer jeg åndsfraværende mens hendene mine skjelver. Jeg samler meg og klipper navlestrengen selv om jeg aldri har skjønt meningen med dette ritualet.

Har strengt tatt aldri skjønt poenget med dette moderne ritualet.

På magen til kona ligger den nye jenta vår, det er knapt til å fatte. For noen øyeblikk siden var Lydia omringet av fostervann og fikk næring gjennom en streng. Nå ligger hun her på konas mage og puster og leter etter pupp. Jeg ser inn i to slørete øyne som ikke kan se meg, men jeg skimter Guds fingeavtrykk. På rommene ved siden av vårt entrer nye babyer denne verden som den naturligste ting i verden allikevel oppleves det som om jeg har vært vitne til et mirakel.

Mission completed.

Der inne på rom 9 i første etasje på sentralsykehuset sitter vi stinne av lykke. Vi har nettopp vært med på noe vi aldri vil glemme, kompani Mong har endelig blitt fulltallige. Et nytt liv, en ny fortelling, et beriket fellesskap. Det viktigste i livet.

Lydia godt inntullet

Vi lever i en tid der individets muligheter nærmest er grenseløse. Jeg kan reise over hele kloden. Jeg har tilgang på all kunnskap. Noen ganger kan man nesten føle at man behersker denne verden. Mennesket har blitt sin egen herre for lenge siden. På fødeavdelingen korrigeres perspektivet. I møte med livet blir man liten. Imøte med mysteriet tvinges man ned i knestående. Med ett ser man at man er en liten tråd i en vev som stadig blir større. Man innser at veveren ikke oss selv, vi er en del av noe større, noe flott.

Vev

Noen sier at slik situasjonen er idag er det direkte uansvarlig å sette barn til verden. Jeg er dypt uenig. I det nye livet ligger håpet, uten håp går vi til grunne. For meg er fødsel mer enn blod og fysiologiske prosesser. For meg peker fødsler på det hellige, det viktigste. Utfra morens intense smerte og lidelse springer nytt liv. Det nye barnet tas imot og elskes uten å ha gjort seg fortjent til noe som helst, det møter en betingelsesløs kjærlighet. Idet Lydia kommer til syne elsker jeg henne, i mine øyne er hun perfekt, verdens vakreste jentebaby. Under brystet hun blir lagt på slimete og full av blod banker et kjærlig morshjerte. I fødselen drypper glimt av Guds faderkjærlighet ned på oss, Guds kjærlighet blir litt mer konkret, vi ser litt klarere hvem Gud er.

Gud

Vi gleder oss over det nye livet fordi vi er skapt i livgiverens bilde. Vi elsker det nye barnet fordi noen har elsket oss først. Vi gleder oss over det utvidede fellesskapet fordi vi er skapt i den fullkomne treenighets bilde. Det nye livet minner oss på at en dag skal alt atter være nytt. I Salmenes bok står det at barnet er en gave fra Herren. En flottere gave kan vi ikke få.

 

Århundrets rogalending, vinnerskaller og ett nytt år.

Før jul var jeg tradisjonen tro på Julemesse på Saron. I en av kassene med bøker plukket jeg opp en bok med tittelen «Aldri for gammel». Etter å ha lest omslaget tok jeg boka til kassen og betalte den nette sum av 10 kroner.

aldri_for_gammel

Fire dager senere var boka om Liv Kyllingstad Godin lest. Madam Liv som kongoleserne kalte henne bygde kirker, skoler og ikke minst veier og broer i Kongo. Madam Livs måte å drive misjon har gjort det lettere for seks millioner kongolesere og forflytte seg. Madam Liv var Jesu hender i en lutfattig landsby i Kongo som heter Bili, hun var der ingen andre ville være. Forfatteren Øystein Mikalsen skildrer en kvinne som stavrer seg frem med gåstolen sin og stikker stokken sin i sementen og forlanger mer mørtel. Selv om Liv var mange og åtti år ledet hun arbeidet med store vei og broprosjekter.

Broer

De fleste nordmenn på snart nitti sitter på gamlehjem og venter på barn, barnebarn og oldebarn som aldri kommer. De drømmer seg tilbake til «gamle dager» da de betydde noe og gjorde nytte for seg. Nå er de redusert til en utgiftspost. Deres største ønske er å ikke være til bry. De vil for alt i verden ikke stå i veien for sine barn og barnebarns utvikling.

De_ensomme_eldre

Liv Kyllingstads liv og virke står i sterk kontrast til ensomheten og tomheten mange nordmenn opplever i sine siste år. Øystein Mikalsen forteller om en jevn strøm av folk til Livs enkle hus. Noen trenger penger, noen råd mens andre trenger et passbilde, Liv hjelper så godt hun kan. Mens mange eldre her til lands mot slutten av livet blir det vi kaller livstrette, klaget Liv hele tiden på at hun hadde dårlig tid. Det var ikke sikkert hun fikk gjort alt hun skulle før hun måtte ta farvel med denne verden.

Jeg har lest en del biografier i mitt liv de fleste har handlet om fotballspillere, fotballtrenere og politikere. Få biografier har utfordret meg som beretningen om gjesdalsbuen som 15 år gammel bestemte seg for å reise til Kongo. Da Stavanger Aftenblad i 1999 skulle kåre århundrets rogalending falt ikke valget på Jan Egeland, Arne Rettedal, Leif Ove Andsnes, Gunn Rita Dahle eller Christian Bjelland. Etter at 1400 rogalendinger hadde gitt sin stemme stod en enkel lærerinne fra Gjesdal igjen som vinner. Liv Kyllingstad hadde ikke briljert med diplomatiske evner innefor internasjonal og nasjonal politikk. Liv var kunstner men ikke så flink som Andsnes, hun hadde god fysikk men var lysår bak Gunn Rita, og selv om Livs pensjon var stor i forhold til de andre innbyggerne i Bili manglet hun en del i forhold til Christian Bjelland. Rogalendingene hadde sett at Liv hadde noe annet. Hun hadde et stort hjerte. Et hjerte for andre, for noe større. Det er ikke fortreffelighet, intelligens og rikdom vi setter høyest og lengter etter men et hjerte som sprer godhet.

Århundrets

http://www.aftenbladet.no/kultur/Boka-om-arhundrets-rogalending-2557037.html

Boka om Liv Kyllingstad Godin står i sterk kontrast til boka «Norske vinnerskaller» som står utstilt på skolebiblioteket hos oss. Liv Kyllingstad er et befriende pust inn i det jeg vil kalle «vinnerskallesamfunnet». Bøker om hvordan vi skal bli vinnerskaller florerer. Hva er det Ole Einar Bjørndalen og Petter Stordalen og Northug gjør som du ikke gjør? Hvordan skal vi bli det amerikanerne kaller for «high achievers». Vinnerskallene går i kjelleren, de gir seg aldri og de utnytter hver dråpe av talent og potensial. De innehar et «killerinstinkt». De foretar beinharde prioriteringer, de velger bort alt som bremser. De forebereder seg og er nærmest sykelig opptatt av detaljer som de selv mener ville være avgjørende. De må det beste utstyret og de beste metodene som finnes. De stemmer høyre. Vinnerskallene blir den beste de kan bli, de blir superløpere og superledere.

Vinnerskaller

Det er ingen tvil om at Norge trenger vinnerskaller og enere men trenger vi flere? Vil vi ha et samfunn der alle står opp om morgenen og lurer på hvordan de kan maksimere sitt utbytte og potensial denne dagen. Vil vi ha et samfunn der alle krever optimale rammer og omgivelser for egen utvikling? Vi vi ha et samfunn bestående av vinnerskallene og de andre som ikke lenger orker? Det kan fort bli fryktelig kaldt.

Noe av det som preger vinnerskaller er at de stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser. Det er kanskje ikke rart vi nordmenn ligger på klagetoppen. Vi er misfornøyd med SFO tilbudet, oppfølgingen fra kontaktlærer, informasjonsflyten på jobb og sengene på hotellet er for harde. Omgivelsene må stille opp for at jeg skal prestere best mulig. Skismøring og sykler handles inn til svimlende summer slik at far kanskje i år slår han på nabokontoret på Birken. Det handler om meg og mitt, vi blir selvsentrerte og navlebeskuende. I jakten på det perfekte kjøkkenet, den perfekte kjærligheten, den perfekte kroppen og det perfekte løpet står mange barn og mange gamle igjen i grøftekanten, overlatt til statlige institusjoner. De har lange ettermiddager på SFOen og lange kvelder på eldresentrene. De er brukere som mottar profesjonell hjelp og utmerket oppfølging, men savner sine nærmeste. De scorer høyt på ulike skjemaer og utviklings-diagrammer og rundinger, men vil sitte mer på fanget.

2014-12-29_1335

Vi lever i selvrealiseringens tidsalder. Mange er slitne. Det er slitsomt å realisere seg selv hele tiden. Det er slitsomt å oppfylle våre egne krav og omgivelsenes krav til oss. Det er slitsomt å hele tiden sammenligne seg med andre vinnerskaller. Vi blir utbrente og går på veggen. Vi får ME og utmattelsessyndrom. Det koster når man hele tiden skal strekke seg litt lenger, når man aldri kan tillate seg å være fornøyd.

stress

Jeg har som alle andre i vinnerskallesamfunnet satt meg et mål for året som kommer. Jeg bestemte meg i høst for at jeg fra 1 januar til sommerferien ikke skal spise sjokolade og drikke brus. Det er litt av et mål sier jeg med blikket festet på navlen som jeg ønsker skal bli mer fremtredende i 2015. Vi er mange ombord i båten. Ole er 17 år og er bekymret for om han klarer å opparbeide seg sixpack til sommeren. Lise som går siste året på videregående er bekymret for om hun klarer over fem i snitt. Per på 43 er bekymret for om han får trent nok slik at dette blir året der han endelig slår sjefen på Nordsjørittet. Else på 43 er bekymret for de fire kiloene som har kommet det siste året, vil venninnene legge merke til dem på neste forening? Maybritt på 28 er usikker på om hun får laget all maten fra bunnen i år.

1_jan

 

I møte med Liv Kyllingstad blekner våre spede nyttårsforsett. Tenk om blikkene våre ble rettet utover istedet for innover. Tenk om vi kunne legge til rette for andre. Jeg drømmer om et samfunn som i 2015 søker mer fellesskap, som blir mer rause med sine penger og sin tid, som hjelper, som lever litt enklere, som istedet for å stille krav forsøker å møte behov. Det fins tross alt viktigere ting enn sixpacker og gode karakterer. Vi trenger ikke flere vinnerskaller, men mer fellesskap, solidaritet, glede og fred. Vi trenger ikke flere Bjørndalener og Northuger men flere Kyllingstader. Kanskje er det på tide å omformulere John .F. Kennedys utsagn. Spør ikke hva omgivelsene dine kan gjøre for deg men hva du kan gjøre for dine omgvielser. Godt nyttår!

Stikk innom!

«Vi var i området og ringte men du tok ikke telefonen, så vi får nok ha det til gode», har jeg hørt mange ganger. «Jeg var i nabolaget og hadde ikke noe på tapetet. Jeg hadde egentlig lyst til å stikke innom på besøk hos dem for jeg har ikke truffet dem på lenge, men slikt gjør vi jo ikke lenger» fortalte en kamerat meg i forrige uke, utsagnet fikk meg til å tenke litt.

Jeg husker såvidt en svunnen tid hvor mamma og pappa ofte på søndagsettermiddager når været var grått erklærte at vi nå skulle på besøk. Vi satte oss inn i en oransje opel kadett stasjonsvogn og kjørte av sted. Vi kjørte oftest til onkler og tanter, som ofte ikke var hjemme og endte som regel opp hos farmor og farfar eller mormor og morfar som alltid var hjemme. Spontanbesøk gjorde vi mest på søndager men mamma kunne også stikke innom flere hjem spontant også i ukene. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi ofte var på besøk eller hadde besøk, dette fortsatte også etter at vi fikk fasttelefon i 87 eller 88. Det å være sammen med andre mennesker var viktig for oss.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

(mer…)

Farfar, Saronsforeningen og oss

For to uker siden var jeg i 88 årsdag til min farfar. Dagen ble feiret med kaker og høye smørbrød som de fleste andre 88 årsdager. Det må være merkelig å være 88 år idag. Veien fra hest og kjerre til Iphone 6 er lang, men utviklingen har gått i et heseblesende tempo. Mye har forandret seg veldig fort, kanskje for fort vil min farfar si. Min farfar og jeg lever to forskjellige liv. Han er pensjonist mens jeg såvidt er igang med min yrkeskarriere. Jeg kan lite av det farfar min kunne ,og farfar kan lite av det jeg kan. Vi har helt ulike preferanser, ferdigheter, interesser og erfaringer. Generasjonskløften er kanskje større enn noensinne, men jeg er overbevist om at det finnes noe i min farfars historie som jeg kan lære noe av.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Iløpet av denne 88 årsdagen ble jeg presentert for en historie jeg aldri tidligere har hørt, og det er ikke fordi min farfar ikke er god til å fortelle historier. Min farfar har et velfylt arkiv av historier som han forteller med stor presisjon. Under krigen drev min oldefar med illegal virksomhet, han var en motstandsmann og ble sendt til Grini av tyskerne. Etter oppholdet på Grini var min oldefar svært svak og døde kort etter krigen. Min oldemor døde i omtrent samme tidsrom av sykdom. Igjen stod seks barn uten foreldre, min farfar var nummer fire i flokken. Farfars yngre søster var psykisk utviklingshemmet og trengte ekstra stell.

Min oldefar reiste til England med fiskebåten Haadyr men ble senere tatt av tyskerne.

Min oldefar var medeier i fiskebåten Haadyr som krysset nordsjøen over til England.

Hvordan skulle det gå med barna i Mong? Norge hadde vært okkupert i over fem år, folk hadde drukket erstatningskaffe og røkt dårlig tobakk lenge. Alle hadde et forhold til rasjonering og matkuponger, hver familie måtte selv sørge for seg og sine.

Rasjonering

Lokalavisen Dalane Tidende satte igang en innsamlingsaksjon til den etterlatte barneflokken. Da innsamlingen var over hadde avisen og lokalbefolkningen samlet inn nesten 8000 kroner til de etterlatte. Dette er en imponerende sum sett i lys av at gjennomsnittlig årsinntekt i Norge i 1945 var 4790 kr. Det ble opprettet et legatfond og de innsamlede pengene var med på å gi min farfar og hans søsken et verdig liv og en viss trygghet i hverdagen. Min farfar og hans søsken fikk erfare at de ikke var alene, de hadde en lokalbefolkning i ryggen. Mennesker som hadde lite, men som gav av det de hadde, mennesker som hadde løftet blikket opp fra navlen og meg og mitt.

Hans_Mong

Pen_sum

Lønnsnivå

Denne helgen var det Saronshelg. På gudstjenesten søndag ble Saronsforeningen hedret. Et halvt dusin flotte men gamle damer gikk motstridig opp på scenen for å motta sine utmerkelser. Siden 1966 har disse damene smørt smørbrød, sydd duker, bakt kaker, heklet og strikket. Denne gjengen har i stillhet samlet inn beløp som befinner seg i millionklassen. Jeg vet ikke hvor mange timer som har gått med, det eneste jeg vet er at ingen av dem har brydd seg om å holde oversikten.

Saronsdamer

Historien om innsamlingsaksjonen og de gamle foreningsdamene fyller oss med takknemlighet og en viss ærefrykt. Mennesker som lever for noe større og som handler deretter rører oss. Jeg er stolt av å ha slike røtter, og av å tilhøre ett folk som har satt fellesskapet så høyt. Min farfar og de gamle saronsdamene har fått erfare noe verdifullt, noe som er flottere enn hytter i Sirdalen og bestenoteringer i nordsjørittet. De er bærere av noen verdier dette landet er bygget på.

Min farfar og saronsdamene er i godt selskap. Solidaritet var ikke bare noe man fant i grasrota. En kan si mye om arbeiderpartitoppene i etterkrigstiden men i bunnen av den politikken som ble utformet bak lukkede dører av Einar Gerhardsen, Håkon Lie, Oscar Torp og de andre ringrevene lå solidariteten. Gerhardsen og hans menn førte videre en arv de hadde overtatt fra thranittene og  haugianerne. For oss nordmenn har solidaritet vært viktig og det skal vi være stolte av. Haugianerne og etterkrigspolitikerne var opptatt av å forvalte til beste for fellesskapet, det er denne tanken som ligger i bunnen for det norske oljefondet.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

I dagens «whats in it for me» samfunn tror jeg vi trenger å  løfte frem solidaritetsprinsippet. Aldri før har vi hatt mer, men forvalter vi det vi har til beste for de fleste? Idag slipper vi å samle inn penger til trengende sambygdinger, dugnadene er færre enn før og gevinstene på basarene kjøper vi i butikken. Idag er hyttene vi bygger større en husbankhusene våre besteforeldre bygget. Mens de reiste på telturer resier vi til Thailand.

En skal være forsiktig med å romantisere fortida, men mange ganger lurer jeg på om vi har mistet noe på veien. Mye av omsorgsansvaret for syke, gamle og de som faller utenfor har blitt overtatt av en godt utbygd velferdsstat. Vi rister oppgitt på hodet av Nav og kommunale tilbud, «her har ikke kommunen fulgt godt nok opp», sier vi til kollegaen mens vi scroller oss nedover. Regjeringen lover skattelette. Er vi i ferd med å vende oss bort fra våre egne røtter? Mens mange økonomer maner til moderasjon, vil vi ha lønnsvekst. Er det høyere lønn vi trenger?

Er skattelette god forvaltning?

Er skattelette god forvaltning?

Den norske velferdsstaten er et mitt syn nærmest et mesterverk men vi skal passe oss så det ikke blir en hvilepute. I Norge mangler vi ikke mat, klær og husly men andre viktige ingredienser. Mange er ensomme og mangler en god venn. Noen er deprimerte og trenger trøst og oppmuntringer. Noen sliter med rus og trenger en ny sjanse. Mange barn trenger en trygg familie. Det finnes fortsatt mange ulike behov og velferdsstaten rekker ikke over alt.

Hvilepute

Noe av det viktigste vi kan gi videre til barna våre er solidariteten. Barna våre må se at vi er rause med tida vår og pengene våre. De trenger forbilder som oppmuntrer og ønsker å bety noe for andre. En av de viktigste oppgavene for vi som er foreldre idag er å vise barna våre at det finnes noe større enn oss selv. Etterkrigsgenerasjonen er snart død, det er vi som må føre arven videre. Den arven jeg har fått av min farfar og hans generasjon er langt viktigere enn stilrene hager og kjøkken, flyturer over hele kloden og alskens vin og ølsmaking.

Hvorfor Frokostklubben?

Det var litt merkelig å spise frokost hjemme idag etter en drøy måned med frokost ute i det fri sammen med mange andre mennesker. I år ble det tilsammen 31 (8 mindre enn i fjor og 10 mindre enn for to år siden) turer i stort sett godt sommervær.  Hverdagen er her igjen og det kjennes godt etter en sommer vi vil huske lenge. Vanligvis lager jeg oppsummeringer og referat fra de ulike turene på denne bloggen men denne gangen blir det litt annerledes.

Sol over Tjåland

Sol over Tjåland

 

En del folk undrer seg over at vi velger å reise på tur hver morgen. Noen lurer på om ikke dette er slitsomt og stressende. For oss oppleves ikke dette som en forsakelse eller ett offer på noen måte. Som familie opplever vi at frokostklubben gir oss utrolig mye, i det følgende skal jeg forsøke å redegjøre for dette.

“Enhver klodrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekomne», sier Alexander Kielland etter denne sommeren fornemmer vi muligens hva den store dikter mente. Natur er en av fire kjerneverdier i frokostklubben. «En av de viktigste oppgavene som fins er å la barn få oppleve natur enten man er foreldre, lærere, politikere eller generalsekretær i FN», skal Kofi Annan ha sagt. Kanskje er det å la barna få oppleve naturen viktigere enn noen gang. Vi lever i en tid der naturen er truet på mange måter, mange mener at mennesket utgjør den største trusselen. Det som tidligere var en symbiose basert på gjensidig avhengighet har utviklet seg til et parasittforhold. Naturen er i ferd med å bli fremmedgjort. En av visjonene bak frokostklubben er at barn og voksne skal bli glad i naturen. I år har barn og voksne kjent sola i ansiktet, de har kjent strømmen fra havet rundt anklene, de har sett sine fotspor i sanden og kjent lukten av granbar i skogen og mye mer. Mitt håp er at summen av alle inntrykk og sanseopplevelser har ført til en større kjærlighet til skaperverket som vi har blitt satt til å forvalte på best mulig måte. Mennesker som blir glad i noe ønsker å beskytte og ta vare på det dem er glad i, slik er i hvertfall jeg skrudd sammen. Tenk om frokostklubben har vært noe som har vært med på å styrke bevisstheten rundt akkurat dette.

En smak av himmelen

En smak av himmelen

Fellesskap er kanskje den viktigste ingrediensen i frokostklubben etter mitt syn. I år som i de foregående år har det vært et privelegium å bli kjent med så mange flotte mennesker. Det har siden oppstarten vært ett jevnt tilsig av nye frokostklubbere og det er selvsagt utrolig gledelig. Jeg tror det er viktig ikke bare for barn men også for voksne å bli kjent med nye mennesker. I møte med nye mennesker møter vi nye perspektiver, synspunkter, oppfatninger og ikke minst livshistorier, det beriker livene våre.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

 

Personlig synes jeg den sosiale atmosfæren i frokostklubben denne sommeren har vært positiv og god. Mitt inntrykk er at folk er høflige, imøtekommende, hjelpsomme, tålmodige og smilende. Jeg tror barna opplever fellesskapet som trygt og stimulerende. I år har jeg spesielt lagt merke til at ungene i større grad er i stand til å ta sosiale initiativ. Min opplevelse er at ungene ikke lenger er avhengig av en voksen igangsetter for å komme igang med leken. Ungene har gjentatte ganger selv vært igangsettere og flere ganger ser de selv mulighetene som ligger i miljøet, jeg blir oppriktig glad når jeg ser unger som bruker kreativiteten sin til å utforske og lage nye leker.

Nettopp lek er særdeles viktig, noen ganger undres jeg over hvor lite vi voksne leker. I leken oppstår spontane øyeblikk, vi ler, fryder og gleder oss. I leken lærer vi regler, tolker kroppspråk og samhandler. Leken er en av våre viktigste sosialiseringsarenaer. Den gamle filosofen og katolikkenes fremste tenker Thomas Aquinas går så langt at han sier at «leken er nødvendig i menneskenes liv». Engasjement innlevelse og hengivenhet er nødvendige ingredienser i den gode leken, dette har vi sett mye av i sommer.

Glede, fryd, latter.

Glede, fryd, latter.

«Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre, dei skulle sjølv glede andre, så vart dei glade», sier Arne Garborg. Det er fryktelig godt sagt. Vi mennesker er skapt til fellesskap med andre mennesker, å leve i isolasjon er svært uheldig for oss. I fellesskapet handler det vel så mye om å gi som å få. Det handler om å være tilstede, om å lytte, om å oppmuntre, hjelpe, inkludere. Mange av disse tingene preger fellesskapet i frokostklubben, derfor blir jeg glad og opplagt av å være der.

Å føle seg ensom er vanlig i våre dager, en svensk undersøkelse konkluderte nylig med at 6 av 10 svenske tenåringsjenter følte seg ensomme. Folk har over 1000 venner på facebook og 300 følgere på instagram men ingen dype relasjoner. Mange lengter etter fellesskap som handler om mer enn å vise frem den ny designerstolen eller dagens middag. Samtidig med dette opplever mange voksne men også barn at mennesker rundt er mer distanserte. Det blir vanskeligere og vanskeligere å få konsentrert oppmerksomhet ettersom skjermene forsyner oss med nye oppdateringer og likes.

Facebook og Instagram har gjort frokostklubben mulig, men mitt inntrykk har vært at disse formiddagene har vært kjærkomne pusterom og pauser fra skjermene våre. Vi har vært tilstede, sammen. Jeg vet at vi har knyttet nye relasjoner og styrket allerede etablerte relasjoner iløpet av denne sommeren. Guttene våre har fått nye kamerater og venninner som de avtaler å treffe etter at frokostklubben er ferdig. Jeg håper at flere sitter igjen med slike erfaringer.

IMG_0434

«Å gifte seg, stifte familie, ta imot barna som kommer, sørge for dem i denne usikre verden og kanskje til og med lede dem litt, er etter min mening det største som overhodet kan lykkes for et menneske», sier Franz Kafka. Familien er grunnsteinen i samfunnet. » En familie som holder sammen er uovervinnelig», sier Bjørnstjerne Bjørnsson. Jeg tror at alle nabolag, samfunn og stater er avhengig av velfungerende familier som holder sammen. Jeg blir rørt og glad når jeg ser ektepar som har det godt sammen og barn som har det godt sammen med sine foreldre. For oss har frokostklubben blitt en ting vi gjør sammen som familie. Her spiser vi, snakker vi og leker sammen. Mitt håp er at frokostklubben kan være en arena der familiebånd styrkes, der foreldre og barn bygger dypere relasjoner.IMG_9841

Jeg kunne sagt mye mer om hva forkostklubben gir oss men nøyer meg med dette. Vi i familien Mong er godt fornøyd som dere forstår med årets sesong og gleder oss allerede til Frokostklubben 4.0. På gjensyn!

 

 

 

Frokostklubben 2.0, uke 6 og 7, The End

En ny sesong av frokostklubben er nå over. For oss har denne sommeren vært ett lite eventyr, jeg tror sommeren 2013 er noe jeg vil huske tilbake på med glede så lenge jeg lever. Det har vært masse fint vær, mange flotte opplevelser og vi har fått være del av mange ulike og flotte fellesskap. Vi har lært mye om oss selv og våre medmennesker.

IMG_7657

Iløpet av sommeren har jeg, Olene og ungene fått lov til å bli bedre kjent med mange naboer og knyttet helt nye relasjoner og bekjentskaper, dette er en viktig verdi for oss som familie og det er ingen tvil om at frokostklubben har vært en super arena til nettopp dette.

Etter å ha smurt i overkant av 400 skiver og 100 knekkebrød, pakket sekken over førti ganger for å så pakke ut igjen, gått og løpt utallige kilometre sitter jeg igjen med en følelse av å ha fått enormt mye igjen. De to siste ukene har som resten av sommeren for vår del vært begivenhetsrike.

IMG_6626

Etter besøket i vindmølleparken gikk turen til Grude gartneri. Iløpet av dagene på Åpta bibelcamping ble vi invitert av Odd og Leiv Johan Grude til gartneriet. De lovet så mye friske grønnsaker som vi orket å spise.

IMG_7588

Vi ankom gartneriet i strålende vær og de fleste av ungene entret fotballbingen med naturgress. Her gikk det unna før frokost og et eldorado av oppskårne grønnsaker ble fortært. Etter frokosten viste Odd oss rundt i gartneriet og ungene fikk se at agurker og tomater kommer fra planter og ikke fra butikken. Under seansen avslørte Grude god pedagogisk formidlingsevne.

IMG_7601

IMG_7594

Etter touren boltret ungene seg i fotballbingen, på tennisbanen og på krokettbanen. Midt i leken ble vi overrasket av et heftig regnskyll som satte ett naturlig punktum for en meningsfull formiddag.

IMG_7608

Etter Grude gartneri satte familien Mong kursen for Egersund og Refve familiens hytte på Koldal. Sammen med familien Espedal gikk første frokostklubb tur i Egersund til «Vannbassengan» nærmere bestemt Edmundsbu eller Låvaberget for de som er lokalkjent. Representanter fra Hatleskog familien og fra to Pedersen familier var også klar for frokost, Løvbrekke familien glimret med sitt fravær. Som alltid i Egersund skinte sola og vi storkoste oss. Først frokost, så boksen av , så trening i de nye apparatene før vi avsluttet med ett forfriskende bad.

IMG_7645

IMG_7655

Forsynte og fornøyde spaserte vi ned mot parkeringsplassen, nå ventet jærbakst fra Kalle, frityrstekt fisk fra Fonnbua og grillpølser fra Grøsfjeld, Egersund oser som alle vet av gode råvarer.

IMG_7659

Neste dag bestemte vi oss for å dra til Kulpene på Grødem. På vei ned fra hytta ble vi igjen koblet på omverdenen og kunne lese at avdeling Jæren skulle til Fuglaparken på Nærbø. Vi kunne stolt konstatere at det igjen var to operative frokostklubbenheter.

IMG_7668

Selv om det ikke var sol ved kulpene var temperaturen upåklagelig. Etter frokost lekte og badet ungene i kulpene mens vi voksne «drøsde». Familien Pedersen benyttet anledningen til å invitere familien Mong og Espedal på hjemmelagede berlinerboller. Bollene laget av altmuligmannen Bjarte Pedersen smakte utmerket og gikk ned på høykant. Vi avsluttet seansen med å bade i regn i et vann jeg ikke husker navnet på oppe på Veshovda. Ifølge rapportene fra Nærbø hadde også avdeling Jæren hatt en flott formiddag.

IMG_7664

Siste tur i Egersund skulle gå til demningen oppe ved Koldal men grunnet anleggsarbeid ble frokosten inntatt like ved innkjørselen. Vinden stod godt på og særlig Kaleb ivret etter å bryte opp. Etter en rask frokost gikk vi mot Kydlandsvatnet hvor vi badet. Noen brukte lenger tid ettersom det bugnet av blåbær langs veien.

IMG_7690

IMG_7704

Etter å ha pakket ut og kommet oss inn i jærmodus bestemte vi oss for at Selandskogen skulle være neste turmål ettersom værmeldingen for denne dagen var nedslående. I øsende regnvær kjørte vi mot Essoen og undertegnede forberedte tre skeptiske gutter på at vi idag nok ville bli alene.

IMG_7705

Gleden var imidlertid stor da to biler stod og ventet på Essoen, like etter vi hadde parkert ved Selandskogen sladdet også Madland inn. «Hvor er alle damene henne?» Spurte Glenn med ett glis da han åpnet bildøra.

Seland

Fire standhaftige fedre og en skokk med unge la ivei innover i skogen i det vi kan kalle plaskregn. Selv om vi etterhvert søkte ly for å spise frokost inne i den mørke granskogen pisket regnet mot regntøyet. Det ble en fuktig frokost, før vi lekte 1,2,3 rødt lys, gjemmeleken og tampen brenner. De eldste guttene hadde med seg spikkeknivene og rensket en del greiner for bark. På turen hjemover kunne en merke at det ikke var damer tilstede. Ipswich Town, Bobby Robson, Arnold Muhren, Frank Tjiisen, Mick Mills, John Wark, Paul Mariner, George Burley og Marcus Stewart dominerte samtalen.

seland2

Konklusjonen da jeg satte meg i bilen var at mitt eget regntøy ikke holdt mål mens refleks regntøyet til ungene bestod testen. Videre konkluderte jeg med at det er voksne som er redd for regn ikke unger.

Dagen etter var det meldt betydelig bedre vær og vi tok turen til Norsk luthersk misjonssambands utmerkede leirsted Holmavatn. Etter frokost spilte vi fotball og badet, da vi satte oss glade og fornøyde i bilene begynte det å hølje ned…

IMG_7713

IMG_7719

Regnet fortsatte også neste dag da turen gikk til Åsenvatnet. Fjorårets ivrigste frokostklubbere Bjørn Ingvar og Frida Kydland debuterte for året nå også med mor med på laget. Selv om regnet økte på var humøret upåklagelig. Høydepunktet var da Jakob Aardal tok frem fotoapparatet han fikk til komfen og knipset noen bilder som han skulle fremkalle. Å høre lyden av film som blir trukket fremover gav oss en trygghetsfølelse og minte oss om oppstillingsbilder og smil foran mor og fars fotoapparat.

IMG_7751

Elia som hadde et ublidt møte med spikkekniven i uke 1 bestemte seg for ett nytt forsøk, ikke uventet ble det ett nytt kutt i fingeren og tårer.

IMG_7750

Da det regnet også neste dag kunne vi for første gang konstatere at vi reiste alene fra oppmøtestedet.»Vi får gjøre det beste ut av det» sa mor og det gjorde vi sannelig. Da vi gjorde opp leir i sanddynene på Refsnesstranda klarnet været opp og vi kastet regnklærne, etter en stund fikk vi også besøk av Rimestn.

Refsnes 1

refsnes 3

Etter å ha vasset litt i bølgene bestemte vi oss for å arrangere friidrettsstevne. Vi sprintet og hoppet i sanden til vi ble ganske utslitte. De to voksne kunne begge konstatere at pilen peker nedover utifra et fysisk perspektiv. Det var også stas at en kusk og en hest travet frem og tilbake mens vi var der.

refsnes 2

Den nest siste turen skulle egentlig ha gått til Longavatnet på Undheim men ettersom undertegnede hadde slurvet med forarbeidet endret vi turmål til Tjåland istedet. Vi gikk traktorveien inn mot «Ulvarudlå», etter en god kilometer campet vi.

IMG_7769

Etter frokost la ungene ut på klatretur opp langs et fjell jeg ikke vet navnet på. Da jeg så ungene som skuet ned på oss fra fjellet ble jeg glad og imponert. Hva skal en med dataspill når man har fjell? Etter at Ådne Søyland hadde lokalisert og fått med seg all ungene ned fra fjellet bar det hjemover, Borghild, Jens og Ole var med for første gang dette året.

Ulv1

I år som ifjor gikk den siste turen til Steinkjerringå. i Strålende sol la vi på vei. Følget bestod av familiene Mong, Dale, Teigen og Karlsen. Frokosten ble inntatt underveis i løypa.

IMG_7773

Turen frem og tilbake gikk smertefritt og jeg må si at jeg ble mektig imponert av ungene spesielt av Markus på to og Anton på tre. 6 kilometer i ulendt terreng er ikke å kimse av.

Steinkjerringå1

Etter turen spilte vi fotball og badet. På vei hjem stoppet vi på kiwien på Nærbø og nøt belønningen. Hva smaker bedre enn is når en har haugevis av kilometer i beina?

steinkjerringå2

Punktum for frokostklubben 2.0 ble satt på Soma gård. I strålende sol lekte vi og koste oss. De fleste av oss hadde med grillmat, stemningen var god i frokostklubb gapahauken. Da klokka tikket mot fem satt vi oss i corollaen med kurs for Jæren, ettermiddagen ble avsluttet med ett bad i Grudavatnet.

IMG_7798

Jeg tror de aller fleste hadde en super dag på Soma gård. Jeg syntes det var en knallbra avslutning og har allerede begynt å glede meg til frokostklubben 3.0.

IMG_7808

IMG_7828

Livet er enten et dristig eventyr – eller ingenting.

Helen Keller

IMG_7803

Uke 3 i frokostklubben 3.0

Da var en ny uke til veis ende i frokostklubben. Mye har skjedd denne uka. Fra å være en kjerne på 10-20 er vi nå en gjeng på 40-50. Dette er først og fremst veldig gøy. For min egen del synes jeg det er veldig kjekt å møte nye mennesker. Idag for eksempel hilste jeg på broren til en av mine barndomsforbilder, Kristen Skjeldal.  En utfordring når vi blir så mange er at ikke alle kan snakke med alle. Selv er jeg opptatt av at alle skal føle seg sett og bli inkludert i frokostklubben. Jeg vil oppfordre alle til å hilse på nye folk som dukker opp, da blir det lettere å bli en del av laget. At det dannes uformelle grupperinger gjør ingenting, dette er naturlig. Det som er viktig er at alle har et felles ansvar for at alle blir inkludert i et sosialt gruppefellesskap. Dette synes jeg har gått utrolig bra sålangt og jeg håper denne holdningen og innstillingen vil prege oss fremover selv om vi har blitt en del flere.

Vi er i ferd med å bli en god gjeng.

Vi er i ferd med å bli en god gjeng.

Forrige torsdag spilte jeg tennis og beachvolleyball mens resten av familien hadde reist til Åpta. Frokostklubben derimot gikk ufortrødent videre takket være Elisabeth Alsvik som initierte tur til Bryneholmen. Ifølge rapportene ble frokostklubben overrumplet av en million mygg som hadde ligget i bakhold. Etter en hard kamp om frokosten mellom mygg og mennesker, blåste Elisabeth retrettsignalet. Det ble hjemmelek og kurs for lekeplassen. Til tross for moderat vær var konklusjonen positiv.

bryneholmen

bryneholmen3

Dagen etter var det igjen tid for høykultur. Min gode kollega Marianne Risdal fattet sammen med noen ikke navngitte personer en beslutning om å reise til Hanabergsmarka. Her ligger en av Jærens best bevarte tyskerbunkerser. Ifølge rapportene var det mye spennende å se på inne i bunkersen.Hanaberg1

Jeg kunne også lese på facebook at familien Teigen endelig hadde meldt sin ankomst. Konsekvensen av dette ble geocatching som må sies å passe som hånd i hanske til vårt konsept. Det ble også hvisket meg i øret at Hr. Teigen hadde med gassbrenner til stormkjøkkenet sitt, noe en annen stormkjøkken fantast Bjørnar Tollaksen la godt merke til. Været denne fredagen kunne ifølge rapportene vært bedre.

Selfmade man

Selfmade man

Lørdag ble en merkedag for frokostklubben ettersom to avdelinger var i sving denne dagen. Avdeling vest tok turen til Tjoratjødnet ved Lyefjell mens avdeling sør tok turen til Åptakulpen. I vest stod bading og geocatching på programmet. Det var en fin tur i ett noe «tråkig» vær i følge rapporten.

lye 2

lye1

I sør møtte misjonsfolket på bibelcampen opp i hopetall. Etter frokost, bar det inn i skogen hvor en ny hentelek ble introdusert med umiddelbar suksess. Oppdraget bestod i å hente: 1 kopp med vann, ett blåbær, en pinne, en blomst og en maur. Vinnerlaget leverte etter 2. 47 sekunder. Etterpå lekte vi boksen av før vi hoppet fra steinen og ned i kulpen. Etter badingen var det duket for motbakkeløp. Det ble mange løp og mange trøtte bein.

IMG_6861

IMG_6842

Søndagen tok avdeling vest turen til Tjødnå på Bryne. I følge rapporten var det bare familien Alsvik og deres «never say die attitude» som våget seg ut i regnværet. Etter å ha kranglet med katter, måker og ender om frokosten satte familien Alsvik kursen mot mormor. Vi i frokostklubben er glade for å ha slike stabeister med på laget!

At vi fikk med Thomas Hauge i frokostklubben betraktes som en stor seier

At vi fikk med Thomas Hauge i frokostklubben betraktes som en stor seier

Avdelingen sør ruslet til Åptafossen. Her spiste vi frokost, før vi trakk ned i skogen for å leke. Undertegnede hadde på forhånd gjemt fem a4 ark inne i skogen. Her gjaldt det å finne bokstavene og sette sammen løsningsordet. Løsningsordet var ikke overraskende for de mange fremmøtte JESUS. Vinnerlaget stemplet inn på 2.11. Etter dette prøvde vi «gi et lide vink» som ble en umiddelbar suksess. Svetne og slitne frydet ungene seg til slutt i kulpen rett ovenfor fossen. Etter en flott formiddag kunne vi takke offensive campinggjester for oppmøtet og samværet.

IMG_6883

Mandag var vi tilbake til gode gamle Jæren og det evige jærske sommervær. Til tross for mørke skyer og yr møtte vi mannsterke opp i Salteskogen. Inne i gapahuken Sjøsprøyt koste vi oss med frokosten. Etter frokost var det tid for sprint. Med vannstøvler og pågangsmot ble det sprintet atskillige meter. Aller raskest var Niklas Tingvik som løp inn til respektable 8.6 sek. Senere lekte vi gjemmeleken inne i skogen før vi avsluttet med alle mine duer kom hjem og 1,2,3, rødt lys utenfor gapahuken. De sistnevnte lekene frembragte en stort engasjement særlig hos familien Tingvik, Trine klarte seg glimrende som fredsmegler. Helt på tampen innførte vi en ny lek. Den gikk ut på å kaste stein så nært en strek i grusen som mulig. Dette slo til min store overraskelse veldig an.

IMG_6890

IMG_6896

Igår kjørte en kolonne på ca 20 biler gjennom anleggsområdet på Øksnevad jordbruksskole med kurs mot elven. Dette ble særdeles folksomt rundt gapahuken og noen av oss måtte bruke kreftene på å flytte en av de mest solide benkene som har blitt laget på Jæren slik at folk fikk bordplass. To fiskere var allerede på plassen da vi ankom og hadde nok sett for seg en «frea» stund, men dette ble pulverisert av en ivrig frokostklubbgjeng. Heldigvis var fiskerne særdeles fleksible og trakk lenger ned i elva.

IMG_6926

Steinkastere

Etter frokost lekte ungene med vannet. Noen var vel offensive i strandkanten og Olav Ueland ble nødt til å friske opp gamle livredder kunster. Foruten bading ble det tid til gjemmelek og presisjonskasting.

IMG_6932

Idag har vi vært på Orrestranda. Selv om vi ikke så mye til sola var det «stilt» og veldig god temperatur. Det var artig å se variasjonen på aktivitetene idag. Noen spilte fotball, noen sendte frisbee, noen laget sandslott, noen badet, noen rullet ned sandbanker og noen holdt på med finurlige strandleker. Til tross for mye sand smakte frokosten utmerket.

IMG_6964

IMG_6950

Flere av de innfødte ble skremt av den lange kolonnen av biler som parkerte ved friluftshuset. Ett rykte om at romfolket hadde kommet til Orre spredte seg raskt og politiet ble kontaktet i hu og hast. Politiet pustet imidlertid lettet ut da de så alminnelige små og store frokostklubbere komme traskende mot bilene.

IMG_6938

Takk for nok en fin uke, satser på at neste blir lika bra, over og ut!

«En klem skader ikke miljøet»

Frokostklubben 2.0, uke 1

Da er først uka unnagjort for frokostklubben 2.0. En del har iløpet av uka spurt meg hva konseptet går ut på og om hva som er hensikten. Frokostklubben er et enkelt konsept som består av tre kjerneverdier, disse er: mat, natur og glede. Hensikten, visjonen, drømmen er at klubben skal være en tilrettelegger for at barn og voksne skal bli bedre kjent med hverandre og naturen. Hvis frokostklubben kan være med på å styrke båndene mellom mann – kone, foreldre – barn, naboer og venner ja da virkeliggjøres visjonen. Jeg håper også at frokostklubben kan være en arena der man treffer helt nye folk og kan etablere nye relasjoner.

Jeg har enkel tro på at vi mennesker er skapt til fellesskap med andre mennesker.

Jeg har enkel tro på at vi mennesker er skapt til fellesskap med andre mennesker.

Det er ingen hemmelighet at naturen blir mer og mer fjern for oss. Vi kjøper melk  og papir i butikken uten å tenke så mye over det. Mer og mer tid brukes foran skjermer i innemiljø og bymiljø. Jeg håper at frokostklubben kan være et vindu mot naturen, der vi sammen kan erfare og betrakte skog, sjø, strand, fjell og sletter. Det er først når mennesker blir glad i naturen og lærer seg å sette pris på den, det skapes miljøengasjement.

For meg representerer naturen guddommelige spor. Vårt fremste Gudsbevis

For meg representerer naturen guddommelige spor. Vårt fremste Gudsbevis

Som idrettslærer er jeg glad i lek og det å være i bevegelse. Jeg håper frokostklubben kan være en fin bevegelsesarena hvor barn og voksne kan få hengi seg til lekens verden. Jeg håper at vi iløpet av sommeren kan utvide vårt lekreportoar og kjenne på gleden av å være i bevegelse.

Vi må aldri bli så seriøse og alvorlige at vi glemmer å leke

Vi må aldri bli så seriøse og alvorlige at vi glemmer å leke

Jeg kunne sagt en del mer i forhold til drømmer og visjoner men det får komme senere. Vi har etter min mening fått en veldig fin start. Første tur gikk til Øksnevadskogen. Etter en runde og en lang stigning nådde vi målet. Gapahuk og diverse lekinnretninger i naturen gav oss nærmest perfekte rammer for en fin formiddag. Kathrine bød på kaffe og Hilde på te, det var høytidsstemning inne i gapahuken. God drøs, skiver og drikke herlig fellesskap. Anders Olsen imponerte oss alle med nykokte egg.

IMG_6524

Etter måltidet gled det over fra uorganisert lek til boksen av før guttene fant fram spikkeknivene. Da klokka passerte elleve ruslet vi glade og fornøyde hjemover.

Fantastiske rammer

Fantastiske rammer

Torsdagen gikk turen til Njåskogen. Til tross for det jærske sommerværet var det igjen mannsterkt oppmøte. Inne i skogen spiste i frokost. Høydepunktet var bursdagssang og feiring av Hilde som fylte året, jubilanten hadde selvsagt med kake for anledningen, et eksempel til etterfølgelse.

IMG_6544

Etter frokosten var det tid for spikking, gjemmelek, tampen brenner og 1,2,3 rødt lys. Særlig på den siste leken var engasjementet stort hos de voksne særlig hos Bjørnar Nøkland som var i strålende humør.

Elia må ofte lære på den "harde" måten.

Elia må ofte lære på den «harde» måten.

Fredag var målet Stemmen på Kverneland. Dette er kort og godt en kjempeplass. De fleste av ungene hadde med sykler og boltret seg på skatebanen, de minste rusjet ned halfpipene. Elia har nylig lært å sykle men forsøkte likevel å hoppe fra et hopp som ikke egner seg for sykler, det kunne gått galt men gikk mye bedre enn det så ut. Etter å ha fått injisert sjokoladekjeksmedisin roet han seg fort.

IMG_6546

Etter frokost var det duket for pinneløp, det er ennå uklart om det var Hanna Ueland eller Levi Mong som vant, diskusjonen pågår enda. Etter pinneløpet bar det til treningsapparatene som ikke ser ut til å bli utslitt med det første, vi brukte dem i hvertfall. Til sist på programmet stod bading. Levi, Elia og Karina dukket under med hele seg og ble belønnet med sjokoladekjeks, ingen tar skade av litt behaviorisme. Etter et slitsomt skifteshow som satte vi kursen hjemover noen kaldere enn andre.

IMG_6559

Jeg og ungene reiste til familien Søyland i Lyngdal umiddelbart etter frokostklubben fredag (mor realiserte seg selv i Oslo) og var ikke med på frokostklubb lørdag og søndag. Selv om jeg ikke har bilder har jeg hørt gjetord om en super formiddag særlig på søndag med rekordstort oppmøte. Det var Kathrine og Kjetil Wetteland som tok initiativ og vakte til livet drømmen om en folkebevegelse.

Mandag våknet vi opp til skikkelig regnvær og fryktet dårlig oppmøte. Frykten viste seg å være uberettiget. Fem biler parkerte med Melsvatnet med en fandenivolsk innstilling. Da vi kom frem til turmålet hadde den tidligere speideren og skogmannen Bjørnar Tollaksen hengt opp presenning og gjort det koselig for oss andre, til og med Kjetil Wetteland lot seg imponere av tjenersinnet.

Bjørnar Tollaksen, dagens mann

Bjørnar Tollaksen, dagens mann

Etter frokost under tak bar det ut i oppholdsvær. Vi «skjeinte» med steiner og lekte gjemmeleken. Trygve Lygren gjemte seg så godt at han nesten ble glemt, men ble heldigvis funnet i siste liten. I forhold til HMS var dette et høydepunkt for frokostklubben ettersom det fantes både en brannmann og en politimann i turlaget.

Helt i strandkanten stakk hodet til den minste fisken vi hadde sett frem

Helt i strandkanten stakk hodet til den minste fisken vi hadde sett frem

Igår svingte vi av fra motorveien og inn til et fredfullt Postman Pat landskap kalt Gruda. På vei innover ble vi slått av roen og freden som slo mot oss fra området. De innfødte gikk nærmest i sjokk da de så kolonnen av biler komme kjørende og gjemte seg trolig bak gardinene.

IMG_6592

Vi gikk først inn i Grudaskogen og hadde frokost her. Etter frokosten lekte vi hjemmeleken før alle fant ut samtidig at det var tid for bading. De fleste ungene kom seg uti det kalde vannet til tross for myten om den daue hesten i bunnen av vannet. Denne myten som ble bekreftet av Elisabeth Aanesen og min kone gjorde nok sitt til at ungene holdt seg langs strandkanten med unntak av Joakim. Joakim virket å være immun mot kaldt vann og plasket rundt som om han skulle ha vært på Amadore stranden mens de andre ungene stod og frøs med et håndkle godt rundt seg. Etter å ha sett på hestene og fortært litt for mange kjeks etter undertegnedes syn bar det tilbake til byens larm.

IMG_6593

 

IMG_6600

Idag har vi storkost oss i Kleppelunden. Været var ymse men fellesskapet supert. Før ankomst hadde vi vært innom og hentet Statoilkopper til de voksne. Det er ingen hemmelighet at rekken av sponsorer har vært lang, at Bernt Thomas Falkum og Statoil trakk det lengste strået var ingen overraskelse.

bt

I Kleppelunden spiste vi frokost  lett duskregn. Speideren og skogsmannen Bjørnar Tollaksen imponerte igjen resten av turfølget da han trakterte stormkjøkkenet på glimrende vis og disket opp med egg og bacon. Etter denne seansen lekte vi 1,2,3 rødt lys og tampen brenner og avsluttet med stafetter der den tidligere friidrettsutøveren Elisabeth Aanesen demonstrerte glimt av ferdigheter fra en svunnen tid. Da klokka passerte elleve ville de voksne hjem, men ungene ville bli. De to Elisabethene ble igjen et godt kvarter slik at alle bel fornøyde. Familien Mong svingte innom Statoil på hjemveien og fylte koppene med henholdsvis kaffe og kakao.

Vårt svar på Arne Brimi

Vårt svar på Arne Brimi

 

Mangler bare litt Charlottenlauk

Mangler bare litt Charlottenlauk

I skrivende stund kjenner jeg at jeg er iferd med å komme inn i frokostklubb modus og må innrømme at jeg gleder meg til fortsettelsen. Hilser til slutt med noen gode ord fra den store filosofen Aristoteles:

«Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker.»
IMG_6557