Det store spranget ble det kalt, Mao Tse Tungs strategi for folkerepublikken Kina i perioden 1958 – 1961. Målet var å gjøre Kina til en økonomisk og militær stormakt. Til å begynne med så det lovende ut jordbruksproduksjonen og stålproduksjonen skjøt fart, hjemme i Norge satt Dag Solstad, Gerd Liv Valla, Tor Obrestad og resten av den såkalte ML – bevegelsen stumme av beundring. Etter hvert skulle det gå frykktelig galt.

Mao, en behundret herremann på den norske venstresiden

I Norge har det store spranget gått rolig for seg, så rolig at vi nesten ikke har merket det. En skal ikke gå lenger enn to generasjoner tilbake og verden var en helt annen for Ola Normann. I 1950 og 60-årene var som regel 1 pr kjernefamilie i lønnet arbeid. Min farfar jobbet på Egersund trålverksted, min farmor ver hjemme med fire barn. Min morfar jobbet på Egersund karosseri og blikk, mens min mormor var hjemme med fire unger. Min far jobbet som politikonstabel, min mor var hjemme med fem unger. Far gikk på arbeid og forsørget familien, mor passet barn og hjem. Dette var normalen i Norge for kort tid siden.

Min farfar var lojal mot Egersund trål hele sitt yrkesaktive liv.

Siden den gang har kvinner blitt satt i frihet, de har oppnådd likestilling, de får bestemme over egen kropp, de kan ta abort, de har blitt økonomisk selvstendige og kan ta ut skilsmisse uten å bli kastet på gata. Produksjonen, bruttonasjonalproduktet, konsumet, skatter og avgifter har økt, velferdsgodene og rettighetene har økt i takt med sjukefraværet, langtidssykemeldingene og antall uføretrygdede. Staten har fått større inntekter og flere oppgaver.

Tendensen har vært klar, heldigvis vil mange si.

Mens min mormor var hjemme med fire unger og hadde sin senile far boende hos seg når han ikke lenger klarte å bo alene sender vi våre barn i barnehager og SFOer og vår mødre og fedre på aldershjem. En kan si mye om gårsdagens og dagens modell. Jeg sier ikke at alt var mye bedre før, det har skjedd mye positivt her til lands de siste 50 årene. Dagens modell kan en også si mye om, den diskusjonen blir lang og skal ikke tas her nå. Det som imidlertid er interessant er å se litt på de utfordringer dagens modell skaper for Ola Normann, det har vært en mye større omstillinge en folk våger å innrømme. Hverdagen har endret seg radikalt for den norske kjernefamilien, dette faktum har jeg tenkt mye på den siste tiden, la oss se litt på noen av endringene.

Kjenner de til noen alternativer?

Noen sier at vi aldri har jobbet så lite som vi gjør nå. Vi har lange ferier (spesielt vi lærere), vi har uendelige fødsels og pappapermisjoner og har kortere arbeidsuker. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er godt mulig at nordmenn jobbet mer og hardere før, men det er allikevel uomtvistelig at den norske gjennomsnittsfamilien idag produserer flere timer lønnet arbeid enn den norske gjennomsnittsfamilien for femti år siden. Betraktelig mer. Jeg kan bruke vår familie som et eksempel. Min farfar, morfar og far jobbet ca 40 timer i uka det vil si 40 timer lønnet arbeid pr familie. I vår familie jobber jeg mellom 35 – 40 timer i uka mens min kone jobber ca 30 (80% stilling). Dette er en stor økning vi snakker om ca 25-30 timer mer i uka! Hvordan påvirker dette hverdagen vår?

Vi skaper skatig større verdier, men hva slags verdier?

Min mormor, farmor og mor var husmødre. Dette innebar en mengde oppgaver og et stort ansvar. De vasket gulv, bad og klær, de redde opp sengene, de laget frokost, smurte matpakker, laget middag og kvelds, de støvsugde, de holdt orden i skuffer og skap, de skiftet bleier, de lagde dessert, de tok inn posten, de handlet, de tørket støv, vasket vinduene, pusset sølvtøyet og de var hele tiden der for sine barn. På denne tiden var ikke et hjem et hjem uten en mor.

Hvem lager rabarbrasuppe idag?

Idag jobber mor og far fulle dager. Kl. 07.00 kjøres barna i barnehagen, arbeidsdagen starter 08.00 og er ferdig mellom 15.00 og 16.00. Så bærer det til barnehagen igjen, barna skal hentes. Vi skyndter oss hjem i håp om å få slukt middagen før klokka passerer fem. Vi jafser i oss halvfabrikater fra Toro pakker og svarte kofferter med indisk chicken tandoori. Til dessert fisker far frem en pin up fra fryseren. Så bærer det av gårde til alskens aktiviteter: familiebading, barnidrett, minisang, fotballtrening, håndaballtrening, korps, speider listen er lang. Siden Ola Normann ikke har sett barna sine tidligere på dagen så synes han det er på sin plass at han følger hver bevegelse hans håpefulle foretar seg på fotballbanen eller på speideren. Her en dag kjørte jeg forbi Klepp stadion. Regnet pisket på ruta, på treningsfeltet til venstre for hovedbanen nærmest veien drev noen knotter på med skuddtrening. Ved siden av dem stod en rekke med foreldre med paraplyer klar til å oppmuntre, klar til å veie opp for en lang dags fravær.

Hvorfor gjøre det vanskelig?

Jeg spilte selv fotball fra jeg var ganske liten. Faren til kameraten og nabogutten var trener så jeg fikk sitte på med dem til treningsfeltet, jeg hadde min faste plass i baksetet. Jeg kan ikke huske at min far var tilstede på noen av treningene eller min mor for den saks skyld. Det jeg derimot husker med stor glede var at min far noen ganger tok seg tid til å komme når vi spilte kamper. Siden min far alltid har hatt et særdeles avslappet forhold til tid kom han ofte litt ut i kampen. Jeg husker enda følelsen jeg fikk når jeg skimtet han i mellom noen av de andre fedrene. Med ett steg pulsen, konsentrasjonen og innsatsen, far hadde kommet for å seg meg i aksjon. Etter kamp og dusj kjørte vi hjem sammen, jeg fikk et klapp på skulderen og noen råd til neste kamp. Noen ganger sa min far at jeg hadde spilt en god kamp og at ihvert fall han synes at jeg hadde vært en av de beste. Slike øyeblikk kunne jeg leve på i ukesvis. Idag seiler våre barn på en bølge av Supert! Flott! Kjempebra! Du er god! Så bra!

Det hoper seg fort opp

Etter aktivitetene kommer Ola Normann og hans barn hjem. Barna spiser kveldsmat før de gjør seg klar til køya. Etter litt tid foran Barne TV er det tannpuss og leggetid. Når stillheten senker seg er den norske småbarnsfar og mor øre etter en sedvanlig hektisk dag. Nå hadde det vært godt med et pust i bakken!

Her er det bare å gå på!

Nei langt ifra nå venter en stri tørn. Alt som husmødrene gjorde før skal nå gjøres på en liten time. Småbarnsmoren setter på en maskin med skittentøy og henger opp det rene fra forrige maskin før hun gyver løs på oppvasken fra middagen som hun ikke hadde tid til å se på ettersom hun måtte rekke zumba timen på elixia. Småbarnsmødrene idag skal holde seg stramme og slanke, den gode mjuke morsfavnen fra husmødrene er forvandlet til solariumsbrun pump favn som ikke lukter jærbakst men hudprodukt. Småbarnsfaren rydder igangen, tømmer søpla, kjører bilen inn i garasjen, rydder sykler og vogner på plass før han tar utt av oppvaskmaskinen. Til slutt støvsuger mor det verste under kjøkkenbordet mens far vasker vekk urinflekkene rundt doen, hele badet får vente til lørdag. I halv nitida svimler Ola og Olga Normann til sofakroken. Begger er utslitt. Energien er oppbrukt. Dype utfordrende samtaler, pirrende flørting eller besøk virker latterlig urealistisk. Tiden må fylles med noe som krever lite av en. Bonderomantikk, Hotell Cæsar, nyheter, sport. Vi får ta det igjen til helga tenker de mens de døser i sofaen.

Når støvsugde vi egentlig sist under sofaen?

Dette skapet må ryddes!

Far døser ikke lenge plutselig kommer han på avdraget fra lånekassen som forfaller imorgen, svarte han egentlig på den mailen fra moren til han gutten i andre klasse, han ser ut av vinduet bladene dekker gårdsrommet, det får vente til helga. Når var det møtet i neste uke? Skulle han ha med en kanne med kaffi? Best å sjekke. Svigerfar påpekte vikigheten av å etterstramme etter forrige dekkskift, det bør gjøres før han kommer på fredag. Mor sjekker timeplanen for Elixia, rekker jeg å trene før jobb imorgen? Har vi brød til imorgen tidlig? Er utedressen tørr til i morgen? Best jeg henger opp ullet slik at det er tørt og klart til imorgen tidlig.

Nå må garasjen sopes!

Mange nordmenn meg selv inkludert tror jeg ofte har en følelse av å være på etterskudd, det er alltid noe som skulle vært gjort. Det er alltid branner å slukke, det er alltid noe å ha dårlig samvittighet for. «Nå må vi snart besøke tante og onkel de lurer nok på hvorfor det er så lenge siden». «Nå må vi snart ta oss en tur på hytta, tror nok ungene merker hardkjøret litt». «Når skal du og jeg ha en kveld sammen? Vi snakker jo ikke sammen lenger? Når overrasket du meg egentlig sist?» «Vi må på dugnaden den trettende alle vet at vi ikke bidro sist». «Eldstemann behøver mer hjelp til leksene, skolen forventer tett oppfølging». «Når skal vi invitere Per og Kari det er jo evigheter siden, de inviterte oss sist.» «Nå må snart den bilen vaskes, hva tenker naboene mon tro?» Vi har gått fra en modell til en annen. Mye har blitt bedre, men utfordringene en vanlig småbarnsfamilie står ovenfor idag er mange.

I en hektisk hverdag blir viktige dokumenter lagret i klesskapet.

Midt i denne travelheten står Jesus urokkelig fast. Han sier følg meg, han utfordrer oss til å være annerledes. Han sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.  Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» Jesus reiser opp og er med oss midt i travelheten og utilstrekkeligheten. Å være disippel, småbarnsfar, ektemann og arbeidstaker opplever jeg noen ganger som vann over hodet. I egen kraft styrer jeg mot mismot, resignasjon og avmakt.

«Alle de dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet».  Må ikke denne kjente diktstrofen bli vårt endelikt.