«Naverne»

«Å nave» har blitt et kjent begrep blant unge, sier Jon Espesæther i NAV. Vi i NAV ser at ungdom er kjent med begrepet «å nave». Det vil si at man tar et år fri fra skolegangen, men at det er NAV som skal betale for det friåret, forklarer Jon Espesæther.

Jon Espesæther

Foreldre og venner påvirker ungdommenes holdning til hvordan NAV fungerer. I tillegg er de klar over at vi bor i et land med god økonomi. Dette gjør at mange unge tror de har rett på ytelser som ikke er reelle, sier Espesæther.

Rådgiveren i NAV tror også at nivået av ambisjoner for framtida er avgjørende for unges holdninger.

Hvis ungdom befinner seg i et miljø med få ambisjoner får de et tilbakelent forhold til arbeidsliv og sine plikter i samfunnet. Noen ser på det som en rettighet, at NAV skal ta regninga hvis de velger å ikke være i skoleverket

I 2011 var det 169 personer mellom 18 og 24 år som mottok sosialhjelp i Kongsvinger, forteller Espen Heitmann

Ungdommer som NRK har vært i kontakt med ved Sentrum videregående skole i Kongsvinger kjenner til «å nave».

Jeg kunne tenke meg et friår, for jeg er skolelei, men jeg er ikke sikker på om jeg skal «nave» eller ikke enda, forteller en skoleelev.

Har du ingen betenkeligheter med å leve på stønad da?

Nei, egentlig ikke. Men det er litt kjipt «å nave» også, for da kommer man ikke tilbake i samme klasse som alle klassekameratene sine når man er ferdig med friåret, forklarer skoleeleven.

Kilde: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.8053044

Ofte møter jeg mennesker som er bekymret over innvandring. Mennesker fra andre land kommer til Norge for å utnytte systemet. De er parasitter som ikke bidrar til fellesskapet, men forsyner seg grådig av velferdstatens goder.

Jeg er enig i at det finnes mange utfordringer i forhold til innvandring og at det multikulturelle prosjektet er særdeles ambisiøst. Det er for meg allikevel påfallende at så mye fokus rettes mot innvandrerne. For mange mennesker utgjør våre nye landsmenn den største trusselen for vårt land og vårt folk. Selv tror vi finner vel så mange utfordringer i «egne rekker».

Drømmen om det multikulturelle samfunn

Ungdommene i Kongsvinger utgjør trolig ikke et enkeltstående fenomen. Det norske samfunnet står ovenfor en horde av ungdommer uten ambisjoner og drømmer. Ungdommer som ikke innehar de verdier og prinsipper vårt velferdssamfunn en gang ble tuftet på. Ungdommer som ikke har noe å kjempe for. Ungdommer som har vokst opp i et konsekvensløst samfunn uten å bli stilt krav til. Ungdommer som mangler en plattform av omsorg, tillit og trygghet. Ungdommer uten røtter og identitet. Ungdommer som ikke har noe større å leve for enn seg selv. Mange av disse ungdommene er etniske hvite norske statsborgere.

Det finnes selvsagt også en mengde utfordringer blant ungdom med innvandrerbakgrunn, men mye tyder imidlertid på at utviklingen her går i motsatt retning. Blant innvandrere og deres etterkommere i Norge finner man noen av de mest utdanningsorienterte og skoleflinke, og den mest lovlydige ungdommen. En langt større andel av ungdom med innvandrerbakgrunn har ut fra hva de selv oppgir, ingen erfaring verken med kriminalitet, vold eller rus, sammenliknet med ungdom med norsk bakgrunn, jf. vedleggets kapittel 10. Flere jobber hardere med skolearbeidet enn gjennomsnittet, og de fleste oppgir å ha et godt og nært forhold til foreldrene rapporteres det fra Arbeidsdepartementet

Kilde: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/regpubl/stmeld/2003-2004/stmeld-nr-49-2003-2004-/

At begrepet å «nave» er en del av vår ungdomskultur er ikke baren en falliterklæring for norsk ungdom, det er en vel så stor falliterklæring for foreldre generasjonen. I jaget etter lykke og velstand har foreldregenerasjonen ikke klart å gi den ballast og videreføre de verdier som har gjort Norge til det det er idag. I filmen Remember The Titans faller sitatet: «Attitude reflects leadership.» Dette er utfordrende ord for alle oss som er foreldre og ikke minst for vi som jobber i skole og barnehage. Når ungdommer tilsynelatende ikke har noen betenkeligheter med å nyte av felleskapets goder uten å bidra så slår dette tilbake på de som har ledet og oppdratt disse ungdommene.

Må vi til byråer for å finne gode rollemodeller?

«Naverne» trenger gode ledere og forbilder. De trenger å se gode verdier i praksis og ikke på tegnebrettet. Ungdommen trenger kart og kompass å navigere etter. Naverne trenger krav og forventninger og trenger å bli gitt ansvar. Mange ungdommer idag etterspør grenser og konsekvenser. Som enkeltmennesker og som samfunn har vi etter min mening mye å gå på på dette området.

Uten kart og kompass blir vandringen gjennom livet en ringdans rundt oss selv.

I pluralismens og postmodernismens tid trenger ungdommen fast grunn under føttene. De trenger håp og mening. Uten håpet står en tilbake med seg selv. Da blir livet en ringdans rundt egne behov og lyster.

Gud sier at vi skal skal hvile den sjuende dagen fra arbeidet vårt.

Paulus skriver i sitt brev til Tessalonikerne: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver. Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille og spise sitt eget brød.»

I sitt brev til Kolosserne skriver Paulus: Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.

Arbeidshug og sparevit er meir verdt enn pengar i banken sier Arne Garborg.
 
Steingjerdene er mektige monumenter over jærsk arbeidskraft.
 
Det norske solidaritets og arbeidssamfunnet er tuftet på evige verdier som nå er under sterkt press. Disse verdiene må løftes frem på ny og modelleres for våre etterkommere.
 
 

Det store spranget

Det store spranget ble det kalt, Mao Tse Tungs strategi for folkerepublikken Kina i perioden 1958 – 1961. Målet var å gjøre Kina til en økonomisk og militær stormakt. Til å begynne med så det lovende ut jordbruksproduksjonen og stålproduksjonen skjøt fart, hjemme i Norge satt Dag Solstad, Gerd Liv Valla, Tor Obrestad og resten av den såkalte ML – bevegelsen stumme av beundring. Etter hvert skulle det gå frykktelig galt.

Mao, en behundret herremann på den norske venstresiden

I Norge har det store spranget gått rolig for seg, så rolig at vi nesten ikke har merket det. En skal ikke gå lenger enn to generasjoner tilbake og verden var en helt annen for Ola Normann. I 1950 og 60-årene var som regel 1 pr kjernefamilie i lønnet arbeid. Min farfar jobbet på Egersund trålverksted, min farmor ver hjemme med fire barn. Min morfar jobbet på Egersund karosseri og blikk, mens min mormor var hjemme med fire unger. Min far jobbet som politikonstabel, min mor var hjemme med fem unger. Far gikk på arbeid og forsørget familien, mor passet barn og hjem. Dette var normalen i Norge for kort tid siden.

Min farfar var lojal mot Egersund trål hele sitt yrkesaktive liv.

 

Siden den gang har kvinner blitt satt i frihet, de har oppnådd likestilling, de får bestemme over egen kropp, de kan ta abort, de har blitt økonomisk selvstendige og kan ta ut skilsmisse uten å bli kastet på gata. Produksjonen, bruttonasjonalproduktet, konsumet, skatter og avgifter har økt, velferdsgodene og rettighetene har økt i takt med sjukefraværet, langtidssykemeldingene og antall uføretrygdede. Staten har fått større inntekter og flere oppgaver.

Tendensen har vært klar, heldigvis vil mange si.

Mens min mormor var hjemme med fire unger og hadde sin senile far boende hos seg når han ikke lenger klarte å bo alene sender vi våre barn i barnehager og SFOer og vår mødre og fedre på aldershjem. En kan si mye om gårsdagens og dagens modell. Jeg sier ikke at alt var mye bedre før, det har skjedd mye positivt her til lands de siste 50 årene. Dagens modell kan en også si mye om, den diskusjonen blir lang og skal ikke tas her nå. Det som imidlertid er interessant er å se litt på de utfordringer dagens modell skaper for Ola Normann, det har vært en mye større omstillinge en folk våger å innrømme. Hverdagen har endret seg radikalt for den norske kjernefamilien, dette faktum har jeg tenkt mye på den siste tiden, la oss se litt på noen av endringene.

Kjenner de til noen alternativer?

Noen sier at vi aldri har jobbet så lite som vi gjør nå. Vi har lange ferier (spesielt vi lærere), vi har uendelige fødsels og pappapermisjoner og har kortere arbeidsuker. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er godt mulig at nordmenn jobbet mer og hardere før, men det er allikevel uomtvistelig at den norske gjennomsnittsfamilien idag produserer flere timer lønnet arbeid enn den norske gjennomsnittsfamilien for femti år siden. Betraktelig mer. Jeg kan bruke vår familie som et eksempel. Min farfar, morfar og far jobbet ca 40 timer i uka det vil si 40 timer lønnet arbeid pr familie. I vår familie jobber jeg mellom 35 – 40 timer i uka mens min kone jobber ca 30 (80% stilling). Dette er en stor økning vi snakker om ca 25-30 timer mer i uka! Hvordan påvirker dette hverdagen vår?

Vi skaper skatig større verdier, men hva slags verdier?

Min mormor, farmor og mor var husmødre. Dette innebar en mengde oppgaver og et stort ansvar. De vasket gulv, bad og klær, de redde opp sengene, de laget frokost, smurte matpakker, laget middag og kvelds, de støvsugde, de holdt orden i skuffer og skap, de skiftet bleier, de lagde dessert, de tok inn posten, de handlet, de tørket støv, vasket vinduene, pusset sølvtøyet og de var hele tiden der for sine barn. På denne tiden var ikke et hjem et hjem uten en mor.

Hvem lager rabarbrasuppe idag?

Idag jobber mor og far fulle dager. Kl. 07.00 kjøres barna i barnehagen, arbeidsdagen starter 08.00 og er ferdig mellom 15.00 og 16.00. Så bærer det til barnehagen igjen, barna skal hentes. Vi skyndter oss hjem i håp om å få slukt middagen før klokka passerer fem. Vi jafser i oss halvfabrikater fra Toro pakker og svarte kofferter med indisk chicken tandoori. Til dessert fisker far frem en pin up fra fryseren. Så bærer det av gårde til alskens aktiviteter: familiebading, barnidrett, minisang, fotballtrening, håndaballtrening, korps, speider listen er lang. Siden Ola Normann ikke har sett barna sine tidligere på dagen så synes han det er på sin plass at han følger hver bevegelse hans håpefulle foretar seg på fotballbanen eller på speideren. Her en dag kjørte jeg forbi Klepp stadion. Regnet pisket på ruta, på treningsfeltet til venstre for hovedbanen nærmest veien drev noen knotter på med skuddtrening. Ved siden av dem stod en rekke med foreldre med paraplyer klar til å oppmuntre, klar til å veie opp for en lang dags fravær.

Hvorfor gjøre det vanskelig?

Jeg spilte selv fotball fra jeg var ganske liten. Faren til kameraten og nabogutten var trener så jeg fikk sitte på med dem til treningsfeltet, jeg hadde min faste plass i baksetet. Jeg kan ikke huske at min far var tilstede på noen av treningene eller min mor for den saks skyld. Det jeg derimot husker med stor glede var at min far noen ganger tok seg tid til å komme når vi spilte kamper. Siden min far alltid har hatt et særdeles avslappet forhold til tid kom han ofte litt ut i kampen. Jeg husker enda følelsen jeg fikk når jeg skimtet han i mellom noen av de andre fedrene. Med ett steg pulsen, konsentrasjonen og innsatsen, far hadde kommet for å seg meg i aksjon. Etter kamp og dusj kjørte vi hjem sammen, jeg fikk et klapp på skulderen og noen råd til neste kamp. Noen ganger sa min far at jeg hadde spilt en god kamp og at ihvert fall han synes at jeg hadde vært en av de beste. Slike øyeblikk kunne jeg leve på i ukesvis. Idag seiler våre barn på en bølge av Supert! Flott! Kjempebra! Du er god! Så bra!

Det hoper seg fort opp

Etter aktivitetene kommer Ola Normann og hans barn hjem. Barna spiser kveldsmat før de gjør seg klar til køya. Etter litt tid foran Barne TV er det tannpuss og leggetid. Når stillheten senker seg er den norske småbarnsfar og mor øre etter en sedvanlig hektisk dag. Nå hadde det vært godt med et pust i bakken!

Her er det bare å gå på!

Nei langt ifra nå venter en stri tørn. Alt som husmødrene gjorde før skal nå gjøres på en liten time. Småbarnsmoren setter på en maskin med skittentøy og henger opp det rene fra forrige maskin før hun gyver løs på oppvasken fra middagen som hun ikke hadde tid til å se på ettersom hun måtte rekke zumba timen på elixia. Småbarnsmødrene idag skal holde seg stramme og slanke, den gode mjuke morsfavnen fra husmødrene er forvandlet til solariumsbrun pump favn som ikke lukter jærbakst men hudprodukt. Småbarnsfaren rydder igangen, tømmer søpla, kjører bilen inn i garasjen, rydder sykler og vogner på plass før han tar utt av oppvaskmaskinen. Til slutt støvsuger mor det verste under kjøkkenbordet mens far vasker vekk urinflekkene rundt doen, hele badet får vente til lørdag. I halv nitida svimler Ola og Olga Normann til sofakroken. Begger er utslitt. Energien er oppbrukt. Dype utfordrende samtaler, pirrende flørting eller besøk virker latterlig urealistisk. Tiden må fylles med noe som krever lite av en. Bonderomantikk, Hotell Cæsar, nyheter, sport. Vi får ta det igjen til helga tenker de mens de døser i sofaen.

Når støvsugde vi egentlig sist under sofaen?

Dette skapet må ryddes!

Far døser ikke lenge plutselig kommer han på avdraget fra lånekassen som forfaller imorgen, svarte han egentlig på den mailen fra moren til han gutten i andre klasse, han ser ut av vinduet bladene dekker gårdsrommet, det får vente til helga. Når var det møtet i neste uke? Skulle han ha med en kanne med kaffi? Best å sjekke. Svigerfar påpekte vikigheten av å etterstramme etter forrige dekkskift, det bør gjøres før han kommer på fredag. Mor sjekker timeplanen for Elixia, rekker jeg å trene før jobb imorgen? Har vi brød til imorgen tidlig? Er utedressen tørr til i morgen? Best jeg henger opp ullet slik at det er tørt og klart til imorgen tidlig.

Nå må garasjen sopes!

Mange nordmenn meg selv inkludert tror jeg ofte har en følelse av å være på etterskudd, det er alltid noe som skulle vært gjort. Det er alltid branner å slukke, det er alltid noe å ha dårlig samvittighet for. «Nå må vi snart besøke tante og onkel de lurer nok på hvorfor det er så lenge siden». «Nå må vi snart ta oss en tur på hytta, tror nok ungene merker hardkjøret litt». «Når skal du og jeg ha en kveld sammen? Vi snakker jo ikke sammen lenger? Når overrasket du meg egentlig sist?» «Vi må på dugnaden den trettende alle vet at vi ikke bidro sist». «Eldstemann behøver mer hjelp til leksene, skolen forventer tett oppfølging». «Når skal vi invitere Per og Kari det er jo evigheter siden, de inviterte oss sist.» «Nå må snart den bilen vaskes, hva tenker naboene mon tro?» Vi har gått fra en modell til en annen. Mye har blitt bedre, men utfordringene en vanlig småbarnsfamilie står ovenfor idag er mange.

I en hektisk hverdag blir viktige dokumenter lagret i klesskapet.

Midt i denne travelheten står Jesus urokkelig fast. Han sier følg meg, han utfordrer oss til å være annerledes. Han sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.  Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» Jesus reiser opp og er med oss midt i travelheten og utilstrekkeligheten. Å være disippel, småbarnsfar, ektemann og arbeidstaker opplever jeg noen ganger som vann over hodet. I egen kraft styrer jeg mot mismot, resignasjon og avmakt.

«Alle de dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet».  Må ikke denne kjente diktstrofen bli vårt endelikt.

 

De store visjonene/drømmene

Jeg har i innlegget «Hva jobber vi for i Krf» ( https://jarlemong.wordpress.com/2011/09/09/hva-jobber-vi-for-i-krf/) vist til ulike måter å definere en visjon på. En jeg hørte nylig (ledersamling Saron, Thomas Rake) sier at en visjon er et bilde av fremtiden som skaper begeistring. Visjoner/drømmer skaper mening, energi, drivkraft og retning. Visjoner og drømmer er viktige. Martin Luther King proklamerte: I have a dream! Har du en?

Luther King drømte om like rettigheter

Dette spørsmålet har jeg de 2 siste årene stilt mine elever. Spørsmålet er et ledd i en oppgave alle mine elever får i historiefaget. På bakgrunn av de drømmene jeg har fått innblikk i kan jeg si at de aller fleste ungdommer idag drømmer om å få seg en flott kropp, livspartner med et godt utseende, en jobb med høy inntekt, et stort fint hus som ligger sentralt og mange opplevelser. Mange av de ungdommene jeg omgås daglig på idrettslinja drømmer selvfølgelig også om å drive det langt i sin idrett.

Drømmekropp for gutter og jenter

Når det gjelder drømmene til godt voksne og eldre så er jeg ikke så sikker, men jeg tror jeg har en fornemmelse. De godt voksne har allerede fått oppfylt mange av drømmene sine. De har et stort hus, hytte ved sjøen eller fjellet, en flott og sikker bil, de er gjeldfrie og reiser på interessante ferier. Nå drømmer de om barn og barnebarn som lykkes, om nye perser i nordjørittet, om mindre kroppsfett, og om ny innredning i stua.

Når det gjelder de eldre er jeg enda mer usikker. Kanskje har mange eldre sluttet å drømme. Kanskje drømmer de om barn og barnebarn som bryr seg, om god helse, trygg økonomi og større pensjon.

Det som slår meg er at vi drømmer så smått i vår tid og i vårt område. Hvor har det blitt av ungdommen som vil forandre verden? Hvem drømmer om å utgjøre en forskjell for andre? Om å ta sivilisasjonen et steg videre? Om å skape fred, frihet og forsoning?

Armstrong tok oss et skritt videre

Tidligere drømte vi mye i Norge. Vi drømte om 8 timersdag. Om arbeid til alle. Om Amerika. Om et klasseløst samfunn. Om fred i Midtøsten. Om frihet fra union og senere okkupasjonsmakt. Hvor er vår tids Roald Amundsen og Fritjoff Nansen? Hvor er Thor Heierdahl og Max Manus? Hvor er Einar Gerhardsen og Håkon Lie? Hvor er visjonene og drømmene som strekker seg lenger enn vår egen navle? Hvor er drømmene om noe større og dypere? Lever vi i et visjonsløst samfunn?

Amundsen trosset naturen og erobret nytt land

          

 Håkon Lie og det klasseløse samfunnet                                                       

                                         Arbeiderpartiet drømmer fortsatt
 
 
Illusjonen om lykken, karrieren, pengene, suksessen, annerkjennelsen og endeløse opplevelser rir oss som en mare. Det oppstår tomhet der håpet dør, sier en av historiens største drømmere Leonardo Da Vinci.

Forkynneren kap. 2 forteller om Salomos tanker etter et liv med ufattelig rikdom, nytelse og makt. Salomo stikker hull på ballongen, han avslører løgnen.

        Jeg sa i mitt stille sinn:
        Nå vil jeg prøve gleden
        og nyte det som er godt!
        Men også dette var tomhet.
     Om latteren sa jeg: «Den er tåpelig»,
        og om gleden: «Hva skal den tjene til?»
        Da kom jeg på den tanken
        at jeg skulle kvikke meg opp med vin,
        men la forstanden styre meg med visdom.
        Jeg ville holde meg til dårskapen
        inntil jeg fikk se hva som er best
        for menneskene under himmelen
        den korte tiden livet varer.
     Så satte jeg store ting i verk:
        Jeg bygde hus og plantet vingårder,
        anla hager og parker
        og plantet alle slags frukttrær i dem.
        Jeg bygde dammer for å vanne
        en skog med voksende trær.
        Jeg kjøpte treller og trellkvinner,
        og andre treller ble født i mitt hus.
        Storfe og småfe fikk jeg også,
        i større mengde enn noen annen
        som levde i Jerusalem før meg.
     Jeg samlet meg også sølv og gull
        og rikdom fra andre konger og land.
        Jeg skaffet meg sangere og sangerinner
        og det som er mennenes lyst,
        kvinner og atter kvinner.
     Jeg ble stor, ja, større enn noen
        som levde i Jerusalem før meg.
        Men min visdom beholdt jeg.
        Alt det mine øyne begjærte,
        lot jeg dem få;
        jeg nektet meg ingen glede.
        Hjertet gledet seg over alt mitt strev,
        og det var lønnen for all min møye.
     Jeg gav meg til å tenke over
        alt det jeg hadde gjort med mine hender,
        det jeg hadde strevd og slitt med.
        Se, alt var tomhet og jag etter vind.
        Det er ingen ting å vinne under solen.

Mitt håp er at flere vil gjennomskue den store løgnen. Livet handler ikke om å konsumere, nyte, forbruke, produsere og oppleve. «Dont buy that dream» sier John Piper i sin «Dont vaste your life» tale (http://www.youtube.com/watch?v=0sIqvQmT5IU).

Jeg drømmer om mennesker som lever for noe større enn seg selv. Gud har gitt oss et oppdrag, han har lagt en drøm og en visjon ned i hjertene våre. Nye disipler, Guds rike på jord, intimt fellesskap med hverandre og Ham himmelens og jordens skaper. Jesus har gitt oss mening, retning, håp og et bilde av fremtiden som begeistrer oss. Denne drømmen trues kontinuerlig av ovennevnte drøm. The American dream vs The Christian dream. Tomheten eller livet. Hvilken drøm velger du?

Hans Nielsen Hauge valgte den drømmen Jesus har gitt oss