En positiv overraskelse

Jeg er en innbitt motstander av den norsk/danske russetradisjonen. Årsakene til dette er mange noen av dem har vært medieoppslag den siste tiden. Ofte får jeg merkelappen konservativ men i dette spørsmålet er jeg radikal opprørsk, avskaff denne tradisjonen det er ikke noe å bevare. Slik tradisjonen, feiringen og samfunnet har utviklet seg blir dette som å gi bakeren mer brød.

Russ av beste merke!

Tirsdagskveld fikk jeg imidlertid se en annen side av russetradisjonen og hvordan dette kan utarte seg. Fire russejenter hadde mens jeg vi hadde vært i huskirke rigget opp telt på plenen vår. Da jeg intetanende oppdaget røyk fra eiendommen min ble jeg litt urolig. Synet som møtte meg gjorde meg tvert imot glad. Et stort blått oppslått telt i hagen, fire smilende elever rundt engangsgrillen, latter og smil, en hyggelig overraskelse. Da jeg kom inn viste kona frem roser hun hadde fått fra våre gjester. Dette var kreativt og positivt og i sterk kontrast til en del av det desruktive jeg har sett og hørt om de siste ukene.

Russecamp i hagen, en velsignelse!

07.30 var det opp å stå for hagegjestene våre. Frokost med familien Mong, to flaue gutter, to trette foreldre, fire enda trettere russer og nykokte egg. Det ble en god frokost. Ettersom eldste mann har vannkoppene og jeg skulle være hjemme til 11.00 ble det kaffi og god drøs etterpå, den beste morgenen jeg har hatt på lenge. Når en får samtale med unge mennesker med ambisjoner og drømmer er det nesten som en selv begynner å lengte tilbake til tiden før alle valgene var tatt. Å få snakke med elever utenfor klasserom og karakterjag er en berikelse. Å være lærer er et privelegium.

Frokost med mening. Flotte roser på bordet, det var altfor lenge siden.

P.S. til elever og russ som leser denne bloggen. Dere trenger ikke ha russedresser eller noen andre grunner for å campe hos oss, dere er hjertelig velkomne, hagen er ledig og frokosten er klar 07.30. Dette var koselig. Til dere som var modige nok:Takk for fint besøk, kom gjerne igjen!

Reklamer

«Naverne»

«Å nave» har blitt et kjent begrep blant unge, sier Jon Espesæther i NAV. Vi i NAV ser at ungdom er kjent med begrepet «å nave». Det vil si at man tar et år fri fra skolegangen, men at det er NAV som skal betale for det friåret, forklarer Jon Espesæther.

Jon Espesæther

Foreldre og venner påvirker ungdommenes holdning til hvordan NAV fungerer. I tillegg er de klar over at vi bor i et land med god økonomi. Dette gjør at mange unge tror de har rett på ytelser som ikke er reelle, sier Espesæther.

Rådgiveren i NAV tror også at nivået av ambisjoner for framtida er avgjørende for unges holdninger.

Hvis ungdom befinner seg i et miljø med få ambisjoner får de et tilbakelent forhold til arbeidsliv og sine plikter i samfunnet. Noen ser på det som en rettighet, at NAV skal ta regninga hvis de velger å ikke være i skoleverket

I 2011 var det 169 personer mellom 18 og 24 år som mottok sosialhjelp i Kongsvinger, forteller Espen Heitmann

Ungdommer som NRK har vært i kontakt med ved Sentrum videregående skole i Kongsvinger kjenner til «å nave».

Jeg kunne tenke meg et friår, for jeg er skolelei, men jeg er ikke sikker på om jeg skal «nave» eller ikke enda, forteller en skoleelev.

Har du ingen betenkeligheter med å leve på stønad da?

Nei, egentlig ikke. Men det er litt kjipt «å nave» også, for da kommer man ikke tilbake i samme klasse som alle klassekameratene sine når man er ferdig med friåret, forklarer skoleeleven.

Kilde: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.8053044

Ofte møter jeg mennesker som er bekymret over innvandring. Mennesker fra andre land kommer til Norge for å utnytte systemet. De er parasitter som ikke bidrar til fellesskapet, men forsyner seg grådig av velferdstatens goder.

Jeg er enig i at det finnes mange utfordringer i forhold til innvandring og at det multikulturelle prosjektet er særdeles ambisiøst. Det er for meg allikevel påfallende at så mye fokus rettes mot innvandrerne. For mange mennesker utgjør våre nye landsmenn den største trusselen for vårt land og vårt folk. Selv tror vi finner vel så mange utfordringer i «egne rekker».

Drømmen om det multikulturelle samfunn

Ungdommene i Kongsvinger utgjør trolig ikke et enkeltstående fenomen. Det norske samfunnet står ovenfor en horde av ungdommer uten ambisjoner og drømmer. Ungdommer som ikke innehar de verdier og prinsipper vårt velferdssamfunn en gang ble tuftet på. Ungdommer som ikke har noe å kjempe for. Ungdommer som har vokst opp i et konsekvensløst samfunn uten å bli stilt krav til. Ungdommer som mangler en plattform av omsorg, tillit og trygghet. Ungdommer uten røtter og identitet. Ungdommer som ikke har noe større å leve for enn seg selv. Mange av disse ungdommene er etniske hvite norske statsborgere.

Det finnes selvsagt også en mengde utfordringer blant ungdom med innvandrerbakgrunn, men mye tyder imidlertid på at utviklingen her går i motsatt retning. Blant innvandrere og deres etterkommere i Norge finner man noen av de mest utdanningsorienterte og skoleflinke, og den mest lovlydige ungdommen. En langt større andel av ungdom med innvandrerbakgrunn har ut fra hva de selv oppgir, ingen erfaring verken med kriminalitet, vold eller rus, sammenliknet med ungdom med norsk bakgrunn, jf. vedleggets kapittel 10. Flere jobber hardere med skolearbeidet enn gjennomsnittet, og de fleste oppgir å ha et godt og nært forhold til foreldrene rapporteres det fra Arbeidsdepartementet

Kilde: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/regpubl/stmeld/2003-2004/stmeld-nr-49-2003-2004-/

At begrepet å «nave» er en del av vår ungdomskultur er ikke baren en falliterklæring for norsk ungdom, det er en vel så stor falliterklæring for foreldre generasjonen. I jaget etter lykke og velstand har foreldregenerasjonen ikke klart å gi den ballast og videreføre de verdier som har gjort Norge til det det er idag. I filmen Remember The Titans faller sitatet: «Attitude reflects leadership.» Dette er utfordrende ord for alle oss som er foreldre og ikke minst for vi som jobber i skole og barnehage. Når ungdommer tilsynelatende ikke har noen betenkeligheter med å nyte av felleskapets goder uten å bidra så slår dette tilbake på de som har ledet og oppdratt disse ungdommene.

Må vi til byråer for å finne gode rollemodeller?

«Naverne» trenger gode ledere og forbilder. De trenger å se gode verdier i praksis og ikke på tegnebrettet. Ungdommen trenger kart og kompass å navigere etter. Naverne trenger krav og forventninger og trenger å bli gitt ansvar. Mange ungdommer idag etterspør grenser og konsekvenser. Som enkeltmennesker og som samfunn har vi etter min mening mye å gå på på dette området.

Uten kart og kompass blir vandringen gjennom livet en ringdans rundt oss selv.

I pluralismens og postmodernismens tid trenger ungdommen fast grunn under føttene. De trenger håp og mening. Uten håpet står en tilbake med seg selv. Da blir livet en ringdans rundt egne behov og lyster.

Gud sier at vi skal skal hvile den sjuende dagen fra arbeidet vårt.

Paulus skriver i sitt brev til Tessalonikerne: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver. Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille og spise sitt eget brød.»

I sitt brev til Kolosserne skriver Paulus: Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.

Arbeidshug og sparevit er meir verdt enn pengar i banken sier Arne Garborg.
 
Steingjerdene er mektige monumenter over jærsk arbeidskraft.
 
Det norske solidaritets og arbeidssamfunnet er tuftet på evige verdier som nå er under sterkt press. Disse verdiene må løftes frem på ny og modelleres for våre etterkommere.
 
 

Ondskapens hotell

I mars 2009 skrev jeg et innlegg i jærbladet med overskriften ovenfor. Innlegget mitt handlet om reality serien Paradise Hotel. Innlegget ble også postet på bloggsiden til bokringen apostrofen som jeg fortsatt er en del av. Synspunktene mine skapte sterke reaksjoner og heftig debatt og meningsutveksling, dette kan leses på http://kydland.wordpress.com/2009/03/29/ondskapens-hotell/#comments.

s 3 i jærbaldet engasjerer mange

Serien er som i 2009 igjen et sentralt samtaleemne blant mine håpefulle på Bryne VGS. Mange av mine elever følger serien tett og bruker mye tid på å følge utviklingen på det dampende hotellet. Spanskgloser, mattestykker og den franske revolusjon har lite å stille opp mot kåte nordmenn på TV3. I et forsøk på å skape en ny debatt rundt serien og dets innhold følger en revidert utgave av innlegget mitt fra 2009 under.

"Mot høgare mål" er Bryne VGS sin visjon, jeg vet ikke hvordan Paradise Hotel passer inn i forhold til dette

I år sendes 4 sesong av serien som har blitt en kassasuksess for TV3. Paradise Hotell er en serie som går på TV 3. Slik beskrives programmet på TV3s nettsider:»Norges heteste realityserie er tilbake! For fjerde gang sjekker single norske jenter og gutter inn på Paradise Hotel i Mexico, der Triana Iglesias er hotellsjef. Hotellet har fantastisk utsikt, et basseng fra en annen verden og ikke minst vegger som snakker. Kameraer med full oversikt over det idylliske stedet forteller historien om hva som skjer når de single guttene og jentene møtes i de hete omgivelsene på hotellet. Oppgaven de får er i utgangspunktet enkel: Finn deg en partner eller sjekk ut. Årets deltakere byr på et vidt spenn av personligheter. Hvem finner tonen i en gjeng bestående av en kirkemusiker, jusstudent, entertainer, hjelpepleier og personlig trener, samt selgere og modeller? De tre foregående sesongene har levert sterke seertall på TV3, og realityserien har vært en av Norges mest omtalte siden premieren i 2009. Denne sesongen blir en forrykende fortsettelse på Paradise Hotel-eventyret. »

Gode forbilder?

For å bli værende på Paradise Hotel gjelder det å finne en partner til ukas parseremoni. Den som står igjen alene, må forlate paradiset og gjøre plass til en ny gjest. Spillet er enkelt, men helt uforutsigbart. Under den hete solen trenger man ikke å sjarmere alle, men til enhver tid må man skape tette bånd til en partner for å unngå å bli sendt hjem. Vakre omgivelser og spillets natur gjør at disse båndene kan gå dypere enn bare overflaten. For romantikk og taktikk går hånd i hånd på Paradise Hotel. I år kan serien skilte med en ny rekord, produsenten kunne stolt melde om seksuell aktivitet allerede første natten på hotellet.

Triana Inglesias kunne melde om sex rekord

225 000 nordmenn så første episode i sesongen 2012. 50 000 så episoden på web – tv. Totalt havner vi da på 275 000. Blant kvinner i alderen 20-34 år hadde programmet en markeds andel på 30.2 %.

I Norge bor der rett i overkant av 4.9 millioner innbyggere ca 345 000 befinner seg i alderen mellom 15 og 25 år. Dette tror jeg er den primære målgruppen for denne serien. Jeg tror det er få eldre som ser serien, de utgjør ca 900 000 av befolkningen mens barn under tolv år utgjør ca 800 000, forhåpentligvis er det få av disse som allerede nå ser Paradise Hotell. Vi står dermed igjen med nordmenn i alderen 25 – 60 år. Disse utgjør litt over halvparten av befolkningen. Hvis jeg skal tippe tror jeg denne gruppen utgjør halvparten av seergruppen ca 135 000 Resten tror jeg er ungdommer i alderen 15 – 25 år.  Konklusjonen blir da at sannsynlig markedsandel blant ungdom ligger på 25 – 30%. Dette er etter min mening urovekkende når en ser på hva denne serien handler om og hvilket budskap den sprer.

Informasjonsansvarlig i TV3 Glenn.Ø.Støldal er strålende fornøyd med seertallene sålangt.

I paradise hotell ser vi mennesker som har et utseende som er godt over gjennomsnittet. Deltakerne har muskler, pupper og midjer mange misunner dem. De er brune i huden og glattbarberte. Fokuset på kropp er i det hele ekstremt. Selv    møter jeg daglig elever som er usikre og skamfulle i forhold til egen kropp. Vanlige gutter og jenter med normale kropper er misfornøyde og bruker enorme mengder med tid på å «forbedre» sitt utseende. I Paradise hotel ser de et kroppsideal som få av dem kan leve opp til.

Her har jentene noe å strekke seg etter!

Serien formidler et lettvindt syn på sex. Har en lyst er det bare å sette igang. Rammer, følelser, trygghet og grenser er ikke så nøye, har man lyst har man lov. Det er synd at sex brukes strategisk i et spill, det er synd at sex reduseres til lyst og tilfredstillelse når det er så mye mer. Det blir naivt å tro at de unge seerne ikke lar seg påvirke av de holdninger og handlinger som befinner seg innenfor hotellets fire vegger.

Ondskap ødelegger det gode, det gode i verden er kjærligheten. Ondskapen ødelegger kjærligheten. Kjærligheten er tålmodig, velvillig, uselvisk, underordnende, ærlig, sannferdig og trofast. Ondskapen bryter ned kjærligheten den er selvisk, svikefull, løgnaktig, utålmodig, misunnelig og herskesyk. Det er ondskapen som regjerer på Paradise hotell. Navnet er dermed ironisk. I paradis hersker kjærligheten, mens i TV3 programmet ondskapen. Det store paradokset og tankekorset er at mange mennesker i dag er villedet til å tro at penger, sex, makt og nytelse er paradis.

Å spille med andres følelser i det offentlige rom er for meg ondskap

For meg som lærer er det vanskelig å konkurrere med Paradise hotell. Intet annet i verdenshistorien har hatt større tiltrekningskraft på mennesket enn penger, makt og sex. At mange ungdommer lar skolebøkene bli i ranselen og heller skrur på Paradise Hotell er for meg ikke overraskende i den forstand. Etter mitt syn blir de stilt ovenfor vanskelige og unødige valg. De står ansikt til ansikt med en frihet som for mange blir umulig å håndtere. TV3 har laget et program som eksponerer menneskets 3 grunnsynder i sin reneste form, det er et kommersielt sjakktrekk.

Solebøker vs Paradise Hotel

Mange mennesker og kanskje spesielt ungdom lever i kaos. De vet ikke hvem de er, de vet ikke hva de tror på, de vet ikke hva de vil og hvorfor de er her. De er hva vi kaller identitetsløse. De mangler røtter, pilarer og mening i sin tilværelse. De mangler fundament og plattform i livene sine. De er lette som fjær og flyr dit vinden bringer dem. De vokser opp i pluralismens fullstendige kaos. De befinner seg i tomhetens tyranni. Mange mangler retning og drivkraft i livene sine. Mange konkluderer med følgende : det finnes ikke noe større enn meg selv, det finnes ingen høyere mening, la oss oppleve og nyte så mye som mulig mens vi er her.

Det at ungdom velger å bruke tida si på Paradise hotell og andre nedbrytende tv serier, filmer og internettsider tror jeg i det lange løp kan få fatale konsekvenser. Disse inntrykkene er ødeleggende de bryter ned det gode, kjærligheten. Jeg tror ikke det er slik at ungdommen lærer av umoralen, jeg tror tvert imot at jo mer umoral du slipper inn i livet ditt jo mer vil du ha. Det er de samme mekanismene og dynamikken som med materialismen. Vi har alle gamle Adam i oss, gamle Adam elsker synd. Hvis ikke kjødets lyster møter motbør i noen grad får vi et samfunn med egoisme, griskhet og personlig nytelse som grunnpilarer. Et samfunn bestående av mennesker som styres av begjær.

Jeg tror de er nyttig å stille følgende spørsmål i denne sammenheng: Hvordan kan vi gi ungdommen et alternativ som er bedre en Paradise Hotell ? Hvilke verdier ønsker vi å formidle til vårt lands fremtid ? Hvordan kan vi synliggjøre for ungdom at livet faktisk har en høyere mening ?

Verdien av fortellinger

«En siste», sier min sønn på tre år. Jeg har fortalt tre historier, nå vil han høre en siste før han legger seg. Han har allerede sagt setningen to ganger. Det er tid for leggetid. Jeg har ikveld fortalt tre historier og Levi har fortalt historien om geitekillingen som kunne telle til ti, (det ble mye å holde styr på) men Elia vil ha mer. Guttene mine elsker fortellinger. Spesielt liker de godt når jeg forteller om da jeg var liten, og om når de var litt mindre. Fortellingen om da tippolderfaren deres i Mong ble tatt av tyskerne og sendt til Grini er en annen favoritt. Bibelfortellingene inntas også med stor appetitt, særlig de som inneholder mye spenning er gjengangere. Historiene om Daniel i løvehulen, David og Goliath, Jerikos fall, Korsfestelsen og om Sadrak, Mesak og Abed Nego som blir kastet i ildovnen er mye «gøyere» enn lignelsen om den bortkomne sønn og Sakkeus. Selv om guttene fortsatt er små, er de ivirge etter å få vite mer om seg selv, sitt opphav og sine røtter.

Hjemme hos oss bruker vi mye tid på å fortelle fortellinger. Faktisk så ser jeg på min hjemlige historiefortelling som noe av det mest meningsfulle og viktigste jeg gjør. Jeg skal i det følgende forsøke å forklare hvorfor.

Fortellingen om lynet McQueen er for øyeblikket guttenes favoritt, lynet er følgelig den største helten tett fulgt av Simba, Jesus, Emil og Kaptein Sabeltann

Noe av det beste jeg vet er å få lov å være sammen med mennesker som er fortellere. Fortellere forteller historier med innlevelse, engasjement, glimt i øyet og alvor. Noen fortellinger er morsomme, noen er spennende, noen alvorlige, noen triste, noen storslåtte, noen tankevekkende og noen kan til og med være livsforvandlende.

Frode Olsen er en av de beste fortellerne jeg har møtt

De store fortellingene har alltid vært viktige for menneskene. Fortellingene om Akilles og den Trojanske hesten formet de greske dyder og den greske identitet. Fortellingen om Muhammed er det sentrale element for araberne. Uten Noah, Abraham, Isak, Jakob, Josef og Moses hadde det neppe idag funnes et jødisk folk. Alle stammer, folk og sivilisasjoner har fortellinger som betyr mye for dem. Fortellingen er et sentralt element i deres identitet. Fortellingene sier noe om hva som er godt og hva som er ondt, hva er moralske handlinger og hva er umoralske handlinger. Fortellingene inspirerer oss og forener oss. Fortellingene gir oss mål og retning. Fortelllingene kan gi oss forbilder. Alle europeiske byer med respekt for seg selv hadde en forteller på torvet, fortellingen har en uvurderlig verdi for mennesket.

Historien om Akilles og erobringen av Troya er en av europas klassikere

Idag fortelles ikke fortellingene av en forteller på torvet, fortellinger er milliard business. Vår tids største fortellere heter Steven Spielberg, J.K Rowling, J.R. Tolkien og Walt Disney. Noen fortellinger er sanne, noen er oppdiktede mens noen vet vi ikke helt hva er, de er legender, myter. Fortellinger fortelles i bøker, på filmlerretet, muntlig, det finnes et virvar av ulike medium. De spiller en sentral rolle i det moderne samfunn og utøver massiv innflytelse.

Walt Disney kanskje vår tids vikitigste forteller

Fortellingene har spilt en sentral rolle i livet mitt. På mange måter har fortellingene vært med på å forme meg. Min oppvekst i et evangelisk luthersk hjem på 80 og 90-tallet på sørvestlandet var full av fortellinger. Min farfar fortalte om krigen og gamle dager, om livet i Mong. Min mor leste om Kardemomme by, Ole Brum, Hakkebakkeskogen og Espen Askeladd. Disse ble fulgt opp av Robinson Crusoe, Robin Hood, Greven av Monte Cristo, Ronja røverdatter, Brødrene Løvehjerte, Mio min Mio listen er lang, fortellingene fascinerte og hadde innflytelse.

Vi nordmenn elsker beretningen om outsideren som vinner Prinsessen og halve kongeriket. En av mine favoritt askeladder er Hugh Grant i Notting Hill og Reodor Felgen i Flåklypa. Vi elsker Askeladder!

Selvsagt var det fortellingene fra Bibelen som dominerte i vårt hjem.  Historiene om Adam og Eva, Noah, Abraham, Josef, Moses, Tårnet i Babel, David og Goliat, Daniel i løvehulen, Samson og Delilah, Josva og Jeriko, Jesu fødsel, Jesus og disiplenes liv, alle lignelsene, oppstandelsen og himmelfarten alle gjorde de sterkt inntrykk. Historiene var spennende, men hadde også en dypere mening. Disse eldgamle fortellingene var aktuelle i mitt liv og sa noe om hva som var riktig og hva som var galt, hvem jeg var, hvem Gud var og ikke minst hvordan jeg skulle forholde meg til Gud. Ved hjelp av mine foreldre og et kristent barnearbeid ble fortellingene forklart og gjort forståelig for et enkelt barnesinn. Fortellingene formidlet et budskap om synd, om frelse, om å stole på Gud, om å lyde Gud, om nåde, om utvelgelse, om løfter, om mirakler, om en allmektig Gud, om en kjærlig og nådig Gud, om en rettferdig Gud, om fristelse, om djevelen.

Dette bildet av Bartimeus skremte vettet av meg og sørget for utallige mareritt. Barnebok illustratøren skulle etter min mening aldri sluppet unna med dette.

Fortellingene og budskapet i fortellingene påvirket i ekstrem stor grad mine oppfatninger. Mine oppfatninger om meg selv, menneskene rundt meg, Gud, hva som er rett og hva som er galt, hvem som er god og hvem som er ond. Hele min virkelighetsoppfatning er ennå formet av disse fortellingene. Fortellingene har på mange måter gitt meg svar på livets store spørsmål. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva skjer etter døden? Hvordan ble vi til? Hva er viktig? Svarene fortellingene har gitt meg på disse spørsmålene har ikke alltid vært enkle å akseptere men idag 20 år etterpå holder jeg fortsatt fast på dem.

Mange synes å flykte fra de store spørsmålene idag.

De bibelske fortellingene har formet meg, mitt land og det kontinentet jeg bor i. Verdiene som kom til syne dagene etter 22 juli 2011 har en opprinnelse. Frihet, åpenhet og solidaritet. Hat ble møtt av kjærlighet. Det er som ekkoet av»vend det andre kinnet til» «men størst av alt er kjærligheten». Fjernt fra vikingenes blodhevn og æresdrap (for meg er det en gåte at mange nordmenn ønsker å identifisere seg med vikingene, og kaller kristningen et overgrep). Kristendommen endret Norge og Europa. Barbarene ble siviliserte.  Fortellingen om jødefolket og nasareeren og kameratene hans har vært hovedrivkraften bak det Norge og det Europa vi kjenner idag. Bibelens budskap om frihet, nåde, kjærlighet, likeverd, håp og frelse utgjør bærebjelkene i vår norske og europeiske kulturarv. Demokrati, menneskerettigheter, trosfrihet, ytringsfrihet springer ut av evangeliets surdeigskraft. Slaver har blitt satt fri, kvinner og barn har fått et nytt verd. Vi har så mye å være takknemlige for. Vi har et slikt vakkert land, så gode verdier, så mange gode mennesker og en så fin historie.

Filmen Amazing Grace forteller historien om William Wilberforce og hvordan slaveriet ble opphevet i England. Han var under sterk innflytelse av forfatteren og den tidligere slaveskipperen John Newton som skrev sangen Amazing Grace

Bibelfortellingene har gitt oss rytme. Vi hviler en dag i uka, vi feirer jul, påske, himmelfart og pinse. Tida regnes ut fra Jesu fødsel. Livene vår er innrettet etter fortellingene. Dåpen i vann, oppreist med Jesus. Konfirmasjonen, bekreftelsen av dåpen. Monogamiet, ekteskapet mellom mann og kvinne. Begravelsen av jord er du kommet…. Hele lovverket er gjennomsyret av de bibelske forordninger. Norge og Europa har vært under massiv kristen påvirkning. Våre verdier, rytmer, ordninger står i et symbiotisk forhold til den kristne tro.

2012 A.D betyr 2012 år etter "Det Herrens År"

Idag mener mange at de europeiske og norske verdier og ordninger er i ferd med å tape terreng. Ekteskapet står svakere og angripes fra mange kanter. Kvinner diskrimineres i en pornoindustri som stadig blir mer omfattende, voldtektene bli flere. Stadig flere barne nektes livet, de lir under skilsmisser, rus og overgrep av ulike slag. Skolene er fulle av barn og unge uten retning, uten motivasjon. Atferdsproblemene er mange, diagnosene også. Skolen skal nå både undervise og oppdra, og kveles av stadig flere og større oppgaver. Selvmord og psykiske lidelser har blitt mange, her kunne det vært skrevet side opp og side ned. De guddommelige ordninger er under angrep. Vi skulle egentlig vært så lykkelige men så er vi så misfornøyde.

Gary Speeds tragiske selvmord rystet nylig en hel fotballverden

Verdiene og lovene har i større og større grad blitt løsrevet fra deres opphav. Mange barn og unge idag aner ikke hvorfor det feires pinse. Stadig færre kjenner til den norske kulturarven, røttene våre. Vi står i fare for å kunne bli et rotløst folk uten identitet.

men hva er det egentlig........

Det er på høy tid å løfte frem de viktige fortellingene. Fortellingene om Holocaust, om okkupasjonen, om 17 mai må fortelles. Et fritt land med plass til alle, et fritt folk og en egen grunnlov er ingen selvfølgelighet. De viktigste historiene finnes imidlertid i bøkenes bok, Bibelen. Budskapet om synd, nåde, frihet, kjærlighet, håp og fred gir oss mening, retning, enhet og fellesskap. Beretningen om Jesus, ikke som morallærer, men som frelser må ut til folket, de gode nyhetene må ut. Den oppvoksende generasjon trenger fortellinger, fortellinger som former og skaper mening.

En bok med fortellinger som forandret, forandrer og vil forandre en hel verden.

Støysamfunnet

Onsdag, torsdag og fredag i forrige uke var jeg i siradalen sammen med 78 elever og 5 andre lærere. Da jeg tok heisen opp i fjelltrekket fredagen hørte jeg musikk. Det var typisk topp 20 musikk jeg klarte ikke identifisere sang eller artist. Da heisen avanserte oppover bakken så jeg hvor musikken kom fra. Ut fra høyttalere montert på snøkanonene strømmet musikken ut. Hvorfor er det slik at til og med når vi er på fjellet så må vi ha en form for stimuli? Er det ikke stimuli nok å se utover sirdalheiene, fjellformasjonene, himmelen, snøen det majestetiske landskapet? Er det ikke nok å høre ståLkantene på skiene skjære gjennom underlaget, kjenne glien, kjenne hvordan skien svinger når en legger trykk på ytterski? Er det ikke nok å kjenne lufta som biter seg fast i huden på vei nedeover bakken i stor fart? Hva er galt med å være sammen med naturen og bare høre på ingenting og eventuelt de lyder som naturen gir fra seg? Er vi redde for stillheten? Er vi avhengig av konstant stimuli?

Jeg ble nødt til å ta bildet av forordningen, et monument for støysamfunnet.

 
Mange av elevene hadde med seg mp3 spillerog  ipoder, øreklokkene hadde de på innsiden av hjelmen. Det er klart en må høre musikk mens en renner. På skolen sitter de med de samme øreklokkene og hører musikk mens de leser og løser oppgaver. Det er en stor diskusjon om de skal få lov til å høre musikk under vurderingssituasjoner. Det er visstnok vanskelig å prestere optimalt uten musikk. Når de trener hører de musikk, mange forteller meg at de heller ikke får sove uten musikk. Mange av elevene mine sovner hver kveld mens høyttalerne spyr musikk inn i ørene deres. På kjøpesentrene spilles det musikk, i bilen spilles det musikk. Det er snart bare på biblioteket hvor stillheten får råde.
 
Populærmusikkens beste distrubutør
Støyen har inntatt Norge. Stadig flere er avhengige av konstant støy. Musikk er egentlig en fin ting, musikk kan være vakkert, stimulerende, inspirerende og  avslappende. Musikk er en kunstform og har begeistret menneskene fra tidenes morgen. Det er ikke musikken i seg selv som er problemet. Når ungdommer må høre musikk mens de renner i trekket så ligger problemet andre steder (musikk, gjør at en ikke hører hva som skjer rundt en så dette utgjør faktisk også en sikkerhetstrussel i et alpint anlegg, ekstremt merkelig at alpinsentrene legger opp til økt risiko). Jeg frykter at musikken representerer en virkelighetsflukt. Musikken fortrenger stillheten. I stilleheten kommer tankene, realitetene. Om dagen har vært aldri så travel og stressende så var de siste minuttene på hodeputa en arena der tankene kunne flyte. Mange erkjennelser har blitt til på hodeputa, mange ideer, mange planer, nye tanker. For mange ungdommer avsluttes dagen med en pc i fanget oppå dyna og med øreklokkende stødig i ørene. Sakte men sikkert faller øyelokkene igjen til larmen av musikk og spill. Et samfunn uten stillhet og ettertanke tror jeg er et dårligere samfunn, kanskje må vi lære de unge om stillhetens verdi.
 

Vår tids sivilisasjon løper ut i et nytt barbari - av mangel på ro. Friedrich Nietzsche