Silo og saft, tru og misjon.


En av mine spillelister på Spotify inneholder bare sanger laget av noen lokale helter fra Hå som treffende nok kaller seg for Silo og saft. De fleste på Jæren forbinder nok Silo og saft med fest og rølp, det er ikke utenkelig at også bandmedlemmene har bidratt til det utbredte inntrykket. Selv har jeg aldri vært på konserter jeg har bare hørt materialet via høyttalere. Personlig mener jeg at Silo og safts innpakning og presentasjonsform slik den foreligger idag kaster et tåkete slør over innholdet.

Primitive rølper, eller lyriske samtidsskildrere, ettertiden vil vise oss...

Primitive rølper, eller lyriske samtidsskildrere, ettertiden vil vise oss…

Jeg kan si mye og mangt om det jeg har hørt men mitt hovedanliggende er at det i tekstene til Silo og saft finnes karakterer og tema som sier en del om det området vi bor i. Noen av Silo og safts linjer synes jeg virkelig tar deler av den jærske kulturen på kornet. At stemmene, overgangene og den instrumentale delen til tider muligens er under middels tar ikke bort sjarmen, humoren og ikke minst brodden i bandets tekster. Hvem har ikke en nabo som Finn? Finnes det ikke en Albrett både på Undheim og på Kåsen? Hvem er det som ikke av og til føler at de lever et «møkka kjedelig A4 liv»? Nå har aldri jeg kjøpt øl, men jeg synes jeg kan kjenne blikkene fra kafeen om jeg hadde gjort det. Hvem kjenner ikke på aversjonen mot byassen i pappas sølvgråe «BMW med lause bær og hvite Lacoste sko»? Ikke så rent få har også en bråte med tomme sjampoflasker i dusjen og kan betrakte kroppshårene i sluket. Silo og saft gjør som en annen favoritt fra «Haua» de skriver om situasjoner og holdninger som mange mennesker gjenkjenner. Som du nok allerede har forstått er det mange sanger og strofer jeg godt kunne tenke meg å si noe om.

Idag var det shampoo i 4 av seks ikke hverdagskost

Idag var det shampoo i 4 av seks ikke hverdagskost

Istedet for å si noe om mange sanger vil jeg i dette innlegget ta for meg en sang som jeg synes er spesielt interessant ettersom den beskriver en krets og en kultur jeg selv er en del av, tittelen på denne sangen er «Tru». I sangen «Tru» synger Silo og saft om det lokale misjonshus.

Kanskje er det dette nemlig det gamle Varhaug misjonshus Silo & saft har i tankene når de synger om "det kvida hus".

Kanskje er det dette nemlig det gamle Varhaug misjonshus Silo & saft har i tankene når de synger om «det kvida hus».

 

Jæren er en del av det svarte bibelbelte og tro og kristendom har preget området i hvert fall de 500 siste årene vil jeg påstå. De aller fleste på Jæren må forholde seg til den kristne troen på en eller annen måte. Det er ingen hemmelighet at Phillip Jacob Speners Pia Desideria fikk ett bredt nedslagsfelt her på bondelandet. Pietismen som egentlig var et utrykk for en inderlig lengsel etter en personlig guds relasjon i kontrast til den konvensjonelle masse/statskristendommen fikk mange merkelige og også uheldige uttryksformer her på jæren. Som en lekmann og pietist synes jeg det er utfordrende og interessant og lytte til vanlige jærske mannfolk sine refleksjoner rundt tro og bedehus. I denne sangen som i mange andre peker håbuene etter min mening på en del ting som er beskrivende for den sterke splittelsen mellom «de på bedehuset og de utenfor» som har og fortsatt står sterkt på jæren.

I boka Fred tegner Arne Garborg et dystert bilde av en pietistisk "heim" på Jæren

I boka Fred tegner Arne Garborg et dystert bilde av en pietistisk «heim» på Jæren

Allerede i andre strofe synger Silo og saft på jærsk selvfølgelig: «Du meina de e synd å drikke øl, men du bør helle tenka på deg sjøl». Omgangen med alkohol er kanskje det tydeligste ytre skillet mellom det som foregår på bedehuset og det som skjer på samfunnshuset eller idrettshuset. Å tukle med øl og vin har mange steder vært som å tukle med selve djevelen. Å bli sett med en ølflaske var et synlig eksempel på at man var utenfor. Å gå på fest var det samme som om man hadde tatt et valg, et valg som innebefattet at man hadde valgt «verden» fremfor Guds rike.

Fra næring til styggedom. I tidligere tider var flere gårder på Jæren pliktet til å brygge øl. Noen hundreår senere hadde ting endret seg radikalt.

Fra næring til styggedom. I tidligere tider var flere gårder på Jæren pliktet til å brygge øl. Noen hundreår senere hadde ting endret seg radikalt.

 

De store sosiale problemene alkoholen forårsaket på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen på 1900 tallet gjorde nok sitt til at den innbitte kampen mot djevelens munnvann ble lang og hard. Avholdsbevegelsen bestod av en mektig allianse av arbeidere og lekmenn, de kunne være uenige om mye men kampen mot kong alkohol forenet dem. Selv mener jeg at rus fremdeles representerer er av vårt alvorligste samfunnsproblem men noen ganger undres jeg over måten vi avholdsfolk har gått frem på. Ofte tror jeg vår motstand har blitt formidlet fra vår høye hest. Ikke rart mange har kjent seg fordømt. Det er ikke rart at den gemene hop ber oss om å tenke litt på oss selv.

Den norske totalavholdsforening var i 20-årene norges største organisasjon.

Den norske totalavholdsforening var i 20-årene norges største organisasjon.

Alkoholen har vært en merkesak for bedehusbevegelsen, vi skal være lys og salt vi må ikke være som verden har det blitt sagt. Idag skulle jeg ønske at det var andre trekk ved vår bevegelse som uttrykte annerledeshet sterkere, i mine øyne er det et paradoks at den kristne bevegelse som skal være ett varmt gjenskinn av Jesus først og fremst har skilt seg ut gjennom sitt rungende nei til alkohol.

Hvordan være en god Jesus-ambassadør?

Hvordan være en god Jesus-ambassadør?

Det er ingen tvil om at frykten for alkoholen og stygt snakk har bidratt til å etablere ett skille mellom idrett og kristendom. Mens man i England snakket om muscular christianity advarte mange mot den farlige idretten på jæren. Mange på jæren har blitt nektet å gå på fotballtrening, det er ingen tvil om at dette har skapt sår og bitterhet. Alkohol har skapt avstander og har etter min mening bidratt til opprettholdelse av to leirer. Bedehusbevegelsen har etterhvert blitt mer og mer isolert på andre siden av gjerdet. I dette perspektivet mener jeg at Silo og saft setning rommer en hel masse og setter både følelser og refleksjon i beredskap.

Har vi muret oss inne?

Har vi muret oss inne?

«For du går i det kvida hus, det lokala misjonshus, der he de penga å tru, d æ for seint å snu», utgjør refrenget i sangen. Selv får jeg positive assosiasjoner når jeg kjører forbi eller er inni et av de mange som regel hvite bedehusene langs jæren. Det er noe trygt over det. En kjenner kaffilukta, en håndfull stoler under en liten avsats med en talerstol vendt mot stolene, et stort maleri som regel av Jesus henger på veggen. I det bedehuset jeg vokste opp troner et digert maleri av Jesus og den samaritanske kvinnen ved brønnen, når jeg lukker øynene kan jeg se det klart foran meg. Bedehusene rommer minner, minner om åresalg og bugnende fruktkurver, minner om Berentsen brus med sugerør gjennom ett hull i korken på juletrefester. Vennlige mennesket, de samme sangene, rutinene.

På fester i bedeuset fikk jeg smake mat som vi ikke hadde hjemme. Hvor ble det forresten av aspikken?

På fester i bedeuset fikk jeg smake mat som vi ikke hadde hjemme. Hvor ble det forresten av aspikken?

 

Jeg har for lengst innsett at langt fra alle deler mine assosiasjoner. For mange er det lokala misjonshus et sted for de som får det til, for de som mestrer familieliv og økonomi for de som har fast inntekt og er friske. For en utenforstående har jeg ingen problemer med å forstå at misjonshuset fremstår som en institusjon som bryter med sitt formål. Hvor er de trette, de syke, de fattige, de motløse som Jesus snakker om? Kanskje noen av dem snudde da de så bilparken på parkeringsplassen.

Silo_og_saft_7

 

Hvorfor har misjonshuset bare blitt en sted for «de som har tru». Skulle ikke bedehuset også være en plass der mennesker skulle få komme til tru? Silo og safts refreng skyter mot meg som en pil, den utfordrer meg. Vi ønsker at bedehuset eller misjonshuset skal være ett åpent rom, et rom for alle enten du heter Ali eller Per. Her skal det være plass for en som ikke tror, her skal det være plass for en enslig mor og en arbeidsledig ungkar med psykiske problemer. Vi er stolte over våre flotte leirsteder og våre resultat på julemesser men vår primære oppgave er ikke å samle inn penger til misjon men å drive misjon.

Kanskje har noen av medlemmene i Silo & saft vært på leir her.

Holmavatn

Starten på det andre verset begynner med: «He du haurt at atte han he meldt seg ud? Då får an ikkje koma te Gud». «Hør hvor det stormer der ute, her inne er ferdfullt og tyst» lyder en god gammel slager på bedehuset. Enten er du innenfor eller så er du utenfor, dette er jo når alt kommer til alt kristendommens brutale sannhet. Ofte tror jeg det å være innenfor har vært definert som å gå på dette rette bedehus eller være med i den rette misjonen. Det å ikke gå på andre misjoner sine basarer og møter og å sukke nedstemt over brødre eller søstre som ikke er tilstede på «mødeveker» er fenomen vi kjenner til innenfor bedehuskulturen. En bevegelse med utspring fra Luthers teologi og hans oppgjør med loviskhet har på mange måter havnet inn i mange av de samme mønstre. Erling Rimehaug beskriver denne loviskheten godt i sin bok «Tørsten gir lys». «Å bli kristen var for mange av oss å bli dratt inn i heseblesende aktivitet. Vel visste at det ikke var nødvendig for å bli akseptert av Gud. Men det var saktens nødvendig for å bli akseptert i miljøet, og når du er ung så er det vel så viktig» skriver Vårt Land journalisten. Når noen uteblir eller har meldt seg ut som Silo og saft synger er ikke alltid det riktige å be for vedkommende, kanskje bør en i tillegg til å be besøke, snakke og lytte til vedkommende som ikke kommer til fellesskapet lenger istedet for å snakke med andre brødre om han som uteblir. Dette har nok ikke alltid vært tilfellet, har man valgt verden er man utenfor og en får ikke komme til Gud har konklusjonen vært, dette oppsummerer Silo og saft i en setning full av jærsk substans.

Oppmøte har vært viktig i bedehuskulturen særlig når det er "mødevega"

Oppmøte har vært viktig i bedehuskulturen særlig når det er «mødevega»

«Dei seie at presten e fleksibel, han he nok ikkje lest nok i sin bibel» er den sentrale setningen i tredje vers. Bedehusbevegelsens er etterkommere av haugianerne som brøt med den norske kirke og konventikkelplakaten et brudd som helt klart var nødvendig for bevegelsens eksistens. Guds ord kunne forkynnes av vanlige folk, det allmenne prestedømme. Kirken og bedehuset ble som Liverpool og Everton de drev stort sett med det samme men var samtidig rivaler. Særlig tror jeg at lekfolket på mange måter følte seg som lillebror. I bedehuset kunne en noen ganger nærmest ane en forakt mot fornuft, forskning og akademia. Ordet skulle forkynnes rent av helt vanlige folk helst uten noen form for skolering i grell kontrast til kirkens liberale teoretikere. Idag som før ristes det på hodet av prester som driver med vranglære noe som etter min mening også er tilfelle, problemene oppstår når engasjementet mot homofile prester overgår engasjementet for de fattige, de ikke troende, de trette og barna.

Da Ingrid Bjerkås ble norges første kvinnelige prest ble det utløst en intens debatt særlig innenfor bedehuskulturen.

Da Ingrid Bjerkås ble norges første kvinnelige prest ble det utløst en intens debatt særlig innenfor bedehuskulturen.

Bedehusbevegelsen tror jeg blir sett på som en svart/hvitt bevegelse ikke bare av Silo og saft. På bedehuset er det snakk om lys og mørke, himmel eller fortapelse. Kompromissløsheten på bedehusene kan være så massiv at trommer, dans og musikkform kan føre til splittelse. Det er alltid noen som ikke har lest sin bibel godt nok. Augustins tese om enhet i det sentrale og frihet i det perifere har mang en gang blitt oversett. At kranglene og diskusjonene mellom kirke og misjonshus og bedehusfolk seg i mellom ikke har gått upåaktet hen er Silo og safts tekst et klart prov på.

Det politiske partiet som skal kjempe for de kristne verdiene har ofte fått kjenne på medlemmenes kompromissløshet.

Det politiske partiet som skal kjempe for de kristne verdiene har ofte fått kjenne på medlemmenes kompromissløshet.

«Men en dag e det slutt å me dør, då vart me pakka inn i dødens slør. Nå får me jedna treffast igjen, men de e nok ikkje i himmelen. For eg går ikkje i det kvida hus, det lokala misjonshus, eg he ikkje penga å tru, det æ for seint å snu», lyder det fra Silo og saft mot slutten. Alle er enige om at døden er uunngåelig men at noen skal til himmelen mens andre ikke høres fryktelig ut. Vrangforestillingen om at det er «det kvida hus, det lokala misjonshus» som frelser er nok fortsatt levende og kanskje er vi som går på misjonshuset med på å bidra til at denne illusjonene opprettholdes. Silo og saft sette ord på den fordømmelsen mange kjenner på, utenforstempelet. Uten penger og tru er himmelen en umulighet synger Silo og saft, det skal jeg gi dem rett i, men det er den siste setningen som bekymrer meg for ingen må noen gang innbille seg at det «e for seint å snu». Hvis vi på bedehus og misjonshus gir slike signaler er vi på ville veier. At «de utenfor» ender opp med disse konklusjonene kan jeg forstå. Det er først når bedehusfolket går tilrettelegger for dialog og går i dialog med ord og med gjerninger at slike utbredte misoppfatninger kan avsløres. Bedehusene skal ikke være lyskjegler utenfor verden men i verden, når de troende blir gode nyheter istedet for å annonsere at de gode nyhetene blir talt om på bedehuset i Jærbladet ja først da tror jeg at flere kan få høre de gode nyhetene om at det aldri er for seint å snu.

Kom til oss...

Kom til oss…

Dette ble en lenger avhandling enn jeg hadde forestilt meg om en tekst som jeg mener rommer mye. Om guttene i Silo og saft kan kjenne seg igjen i noen av mine refleksjoner er jeg særdeles usikker på. At litteratur og musikk kan utrykke ting som ligger langt bortenfor forfatterens intensjon kalles for noe fint på fagspråket som jeg ikke kommer på i forbifarten, fint er det i hvert fall. Selv kjenner jeg ikke de ærlige mannfolka i Silo og saft. Jeg har snakket såvidt med den ene Madlaen. Han er en ihuga Liverpool supporter og leverer i rette Varhaugånd bare Liverpools terminliste til kona i august slik at hun kan planlegge etter denne. Han andre Madlaen kjenner jeg bare som en morsom og halvsleivete quizmaster, han bærer visstnok i visse kretser også hedersnavnet Keegan. De andre kjenner jeg ikke til, men jeg oppfordrer alle bandets medlemmer til å stikke innom nærmeste «kvida misjonshus» bare for å se om alt er ved det samme om ikke annet.

Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

1 kommentar

  1. Lina Madland

     /  januar 24, 2014

    begge madlaene er onklene mine

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: