For drøye to uker siden startet jeg pappapermisjonen. Mye sies og har blitt sagt om pappapermisjonsordningen. Tusenvis av fedre vandrer rundt i Norge med barnevogn, de skifter bleier, lager grøt og babler med smårollinger. Selv mener jeg at permisjonsordningen burde være litt mer fleksibel, men dette er en annen diskusjon. Mitt hovedpoeng er at jeg er enig med de rød/grønne i en ting og det er at alle fedre skal ha pappaperm.
Bakgrunnen til dette er spørsmål jeg har fått iløpet av de siste ukene.»Skal du gå å svive frem til august?» «Skal du drive dank hele våren og sommeren?» onsdag fikk jeg spørsmålet: «Skal du ikke gjøre noenting frem til august?» Det siste spørsmålet fikk meg til å tenke litt.
Det har i den siste tiden vært en hard debatt rundt barnehager og kontantstøtte. Flere sentrale politikere har tidvis kommet med sterk kritikk mot de som velger å være hjemme med barna. Kritikken har stort sett kommet fra kvinner på venstresiden, Karita Bekkemellem, Inga Marthe Thorkildsen, Ingunn Yssen og de andre er overbevist om at det kun er lønnet arbeid som er verdiskapning. Disse er allikevel en relativt liten guppe sammenlignet med den store gruppen menn som ser på verdiskaping i hjemmet som annenrangs noe spørsmålene innledningsvis avslører. For meg ser det ut som om mange menn i hvertfall på Jæren tror at pappaperm er synonymt med å drive dank. Dette er for meg både avslørende og skremmende. Avslørende fordi det viser både kunnskapsmangel og erfaringsmangel på hvordan et hjem skapes og drives og hvordan man oppdrar barn. Skremmende fordi det virker som om det arbeidet som blir gjort i hjemmet ikke er verdifullt.
Karita har klare meninger og hva verdiskapning er
«Det er letter å styren en nasjon, enn å oppdra tre barn». Churchill var av den gamle skolen, men hadde respekt for det som ble gjort hjemme.
Illusjonen om at det å gå på jobb er langt viktigere enn det å være hjemme å bygge et trygt og godt hjem er en farlig illusjon som truer den viktigste byggesteinen i vårt samfunn. Å være hjemme i pappaperm er ikke å drive dank, det er ikke å gjøre noen ting, det er det stikke motsatte. Jeg er overbevist om at de aller fleste menn har godt av å være hjemme en stund.
Når en er hjemme oppdager man fort at det å holde hus og hjem og oppdra barn slett ikke er å gå å svive. Tidlige morgener, påkledning, bleieskift, frokost, sette inn i oppvaskmaskinen….. slik går dagene. Iløpet av permisjonen blir en klar over hva som kreves. Når kona skal ut i permisjon fra august til juni så vet jeg at dette ikke er ferie, det er verdiskaping av ytterste merke. Jeg vet hva som kreves fordi jeg har erfart, da er det også helt naturlig å annerkjenne å sette pris på den innsats som blir gjort hjemme.
Jeg har lært masse sålangt i permisjonstiden. For det første har jeg blitt mye bedre kjent med minstemann. Jeg kjennner bedre til rytmene og rutinene hans, jeg forstår kroppsspråket hans bedre og ikke minst så virker det jammen som om tassen har blitt bedre kompis med faren sin. Forskningen er enstemmig på at det som skjer iløpet av de to første leveårene i et barns liv er avgjørende for resten av utfallet. Det som mangler eller som blir ødelagt i denne perioden er vanskelig å gjenopprette. Ifølge forskerne spiller jeg som far en avgjørende rolle. Konsentrert oppmerksomhet, fysisk kontakt, øyekontakt, trøst og grenser, små barn har en en stor beholder av behov som må fylles, pappapermisjon gir meg gunstige rammer til nettopp det.
Ikke bare blir man bedre kjent med barnet/barna man blir også bedre kjent med seg selv. I permisjontiden har jeg flere ganger erfart at jeg har klare begrensninger. Jeg har blitt bedre kjent med mitt temperament og jeg tror permisjonene kan strekke meg litt når det gjelder tålmodighet. I permisjonen inntar vi en tjeners skikkelse, jeg er først og fremst der for andre, jeg blir nødt til å sette noen foran meg selv i en periode, det har vi jammen godt av. Utfordringene er mange, tiden er knapp. Bad skal vaskes, bleier skal skiftes. Sist og viktigst: Vi må tre ut av vår voksnes verden. I leken på gulvet må jeg si farvel til renter og regninger og tre inn i lekens verden. Jeg må forsøke å nærme meg ett menneske på et knapt år ikke på mine premisser men på hans. Dette er læring, dette er kommunikasjon!
Vogna ovenfor, er laget av Brio og har fått meg til å gå fra konseptene. Det kreves ikke mindre enn fem motoriske momenter få åf å lagt den sammen. Det blir å stille for høye krav til brukerne.
Så hva er poenget? Poenget er at det jeg gjør når jeg er hjemme i pappapermisjon er livsavgjørende og viktig. Jeg håper og tror at den generasjon som idag har pappapermisjon vil kunne forstå og dermed også annerkejnne den innsats som legges ned i hjemmet på en bedre måte enn forrige genereasjon. Det å være hjemme med barn og unge er ikke veikt eller femi det er å ta ansvar, det er å skape livsviktige verdier, det er å etablere gode relasjoner til sine barn. Jeg tror at pappapermisjon kan være en ypperlig vksine mot de holdninger som jeg beskrev innledningsvis. Jeg tror veldig få av oss vil ligge på dødsleiet å tenke på all den bortkastede tiden vi skuslet bort i pappaperm. Derimot tror jeg mang en far har angret seg i sin siste stund og lurt på hvorfor han ikke var mer tilstede for sine barn. Hurra for pappaperm og alle fedre som driver verdiskapning i hjemmet!
