Dager i raushetens historie

«Keffor går me egentlig på Saron, me gjer jo vekk alle pengane våras her», utbrøt sønnen min på en gudstjeneste for ikke så lenge siden. «Keffor gjer med t han, han ser jo ikkje fattige ud eigong» , spurte min eldste sønn noen søndager senere, da kollekten gikk til en misjonær fra England som så ut som folk flest. Mine sønners hjertesukk utløste latter og smil, men også ettertanke. Verden er avhengig av barmhjertighet og raushet men det er ikke alltid naturlig for oss. Ett av de første ordene min barn har lært er MIN!

kollekt

Sommeren 2013 skulle vi til Hardanger. Kvelden før avreise ringte kona, hun stod utenfor Kiwien og fikk ikke start på den ellers så pålitelige Corollaen. Morgenen etterpå kunne jeg konstatere to forhold, tenningslåsen hadde sagt takk for seg og det lå en bot i vinduet. En dårlig start på ferien. (mer…)

Reklamer

Ting og tid

Vi lever i det mange kaller materialismens tidsalder. Noen mener at materialismen har slått ekstra god rot i Rogaland. Dette henger nok sammen med ekstremt høye inntekter. Rogaland skiller seg ut. Etter skatt i 2009 hadde hver femte husholdning i Rogaland mer enn 750 000 kroner å rutte med. Aftenbladet skriver at hvis man sammenligner medianinntekter i de ulike norske bydelene, vil man finne at fire av fem av landets rikeste bydeler ligger i Stavanger kommune. Porsche Center Stavanger jubler over slagstall som er «all time high». Særlig populær er Porsche Cayenne som har en pris som begynner på 900 000.

I den fabelaktige NRK serien "Kampen for tilværelsen" fryser en kvinne seg ihjel innelåst i sin egen Porsche. Kanskje har Erlend Loe billedgjort diagnosen til en hel nasjon.

I den fabelaktige NRK serien «Kampen for tilværelsen» fryser en kvinne seg ihjel innelåst i sin egen Porsche. Kanskje har Erlend Loe billedgjort diagnosen til en hel nasjon.

Vi definerer oss selv og andre i større grad enn før basert på hvilke ting vi har. Hvem vi er og hva vi gjør kommer i skyggen av hva vi eier. Tenåringsjentene defineres ut i fra iphone modeller og Canada Goose jakker. Menn defineres ut ifra hva slags bil de kjører og hva slags klokke de har rundt håndleddet. Damer får sin identitet gjennom interiørprofilen på kjøkkenet. Tingene har kanskje mer makt enn noensinne.

Mange unge jenter søker lykken i en kanadisk gås.

Mange unge jenter søker lykken i en kanadisk gås.

På samme tid har alle fryktelig dårlig tid. Både i idrettssammenheng og i menighetssammenheng, og sikkert i mange andre sammenhenger er det vanskelig å få tak i mennesker som er villige til å forplikte seg. Folk verner om tiden sin, sies det. Dugnadsånden er på retrett, selv på Jæren.

Dugnad_pondus

Lokaldemokratiet har blitt et slit, de verste komiteene å sitte i er nominasjonskomiteer. Listene og kandidatene blir stadig færre. Hele den tredje sektoren lider under dette. Det er stadig de samme ildsjelene som går igjen enten det er i idrettslaget, på bedehuset eller i bondelaget. Initiativ, ledelse, involvering og engasjement blir overlatt til stadig færre.»Jeg skulle ønske døgnet hadde flere timer!» «Jeg vil men tida strekker ikke til» har blitt vanlige floskler i vår tid.

I Norge er det snart bare planer om etablering av asylmottak i nabolaget og hundemord som vekker politisk engasjement.

I Norge er det snart bare planer om etablering av asylmottak i nabolaget og hundemord som vekker politisk engasjement.

Siden tid har blitt en slik dyrebar ressurs har mange fått det for seg at de bare skal bruke tida på det som er gøy og som visstnok gir dem overskudd. Folk betaler andre for å vaske huset, slik at de kan tilbringe mer tid sammen som familie. De betaler to polakker for å male huset med samme begrunnelse. «Vi kan jo ikke bruke opp tida vår med å gjøre kjedelige ting som tapper oss for energi». Personlig tror jeg at vi har godt av å vaske våre egne bad og male våre egne hus, dette er imidlertid en annen diskusjon som kanskje kan tas opp ved en annen anledning. Mitt poeng er at de virkelige tidstyvene slipper unna.

Vaskebransjen øker stadig i omfang.

Vaskebransjen øker stadig i omfang.

Lørdag formiddag  leste jeg et portrettintervju om «Vannmannen» Terje Tvedt i Aftenbladets «pluss» magasin. Tvedt er mannen bak dokumentaren «Kampen om Nilen» som har gått på NRK i høst. Terje Tvedt er en meget aktiv kar på mange arenaer og er faktisk den personen i verden som har skrevet og filmet mest om vann! Hvor finner han tiden? To ganger iløpet av intervjuet avslører Tvedt hemmeligheten: Han eier minst mulig!

Terje Tvedt lærer oss om mer enn vann.

Terje Tvedt lærer oss om mer enn vann.

Jeg tror vannmannen peker på en sannhet vi alle kjenner inderlig godt, men nekter å ta innover oss. Det finnes nemlig en klar sammenheng mellom ting og tid. Det er ikke først og fremst maling av hus, vindusvasking og vasking av bad og kjøkkengulv som gjør at vi har så forferdelig dårlig tid, svaret ligger et annet sted.

Terje Tvedts filosofi står i sterk kontrast til folk flests praksis. De fleste av oss har hus, boder og garasjer så stappfulle av ting at vi må bygge hagestuer i glass for å få plass, mens bilene knapt får plass i garasjen. Vi eier mange ting, og selv om vi årlig dumper et tilhengerlast på Sele med ting, så øker det bare på. En yndet fritidsaktivitet er shopping. Shopping er et relativt nytt fenomen som ikke må forveksles med handling. Handling er helt nødvendig, vi kjøper melk, brød, smør og nye støvler hvis det har gått hull i dem vi har fra før av selvsagt. Min farmor forstår seg på handling, men ikke på shopping ganske enkelt fordi hun er oppvokst i en annen tid der knapphet og nøysomhet spilte en annen rolle enn idag. Shopping handler om å gå i butikker eller kjøpesentre for å se om det er noe man får lyst til å kjøpe. Det en kjøper trenger såvisst ikke være noe man har bruk for. Vi er en generasjon av shoppere og kastere. Vi vil tilsynelatende ha mer ting, samtidig som vi vil ha mer tid. Men får vi dette regnestykket til å gå opp?

Går det an?

Går det an?

Shoppingen og alle tingene tilfredsstiller oss en liten stund, men har flere slagsider. En av disse slagsidene er at alle disse tingene tapper oss for den verdifulle ressursen tid. En ting er shoppingen, en annen ting er all den tid man bruker på å vurdere og sammenligne ting man kanskje skal kjøpe. Jeg tror en del mennesker bruker mer tid på å vurdere produktet før de kjøper det, enn å bruke selve produktet. Mange bruker uker og måneder på å vurdere hva slags bil de skal kjøpe, nettet skal tråles, testresultater skal analyseres, man må jo opptre ansvarlig. «Dette er jo helt forsvarlig tidsbruk!». Noen går i ukesvis og funderer på hvilken mobil eller hvilken pulsklokke de skal kjøpe. Produktenes fordeler og ulemper skal veies opp mot hverandre, priser og egenskaper skal sammenlignes. Klokka tikker. Jo mer man leser jo mer usikker blir man, frykten for å velge feil tiltar. Tikk, takk. Folk bråvåkner på nettene og lurer på om de heller skulle kjøpt den litt kulere sofaen på bolia, selv om den var litt dyrere enn den på Bohus. Materialismen er ikke bare en tidstyv den stjeler også mye av vår oppmerksomhet og energi.

Best_i_test

Et av de klareste utrykkene for tingenes invasjon ser man innenfor trening. Før man skal ut på joggetur skal føtter og fotbue analyseres slik at skoene er optimale. Tights og treningsjakke skal være siste skrik. Noen av løperne jeg møter på ligner levende laboratorier. Sine egne hjerteslag og sitt eget åndedrett overdøves av dundrende «running music» fra iphonen på armen. Vann skvulper og fugler synger for døve ører. Ettersom kroppens naturlige signaler overdøves av støy, festes pulsklokker og belter på kroppen. Etter treningen skal snitt puls, snitt fart og antall høydemeter sjekkes og reflekteres over. Analysen i etterkant tar sikkert lenger tid enn selve treningen. Tingene har gjort at treningen tar dobbelt så lang tid og vies dobbelt så mye oppmerksomhet, ikke rart tida ikke strekker til.

trening

Hytter skal vedlikeholdes og kjøres til. Ski skal prepareres. Båter skal opp på vannet og ut på vannet, de skal oppbevares og vedlikeholdes. Biler skal vaskes og dekk skal skiftes. Hus skal males og høytrykkspyles. Møbler skal reorganiseres, renses og skiftes ut. Ipader og iphoner skal oppdateres og sjekkes. Syklene og rulleskiene må brukes. Kaffimaskinene må forsynes med nye gourmetbønner. Campingvogner skal fylles. Flatskjermer skal ses på.

Og komfyrdører som skal skrapes...

Og komfyrdører som skal skrapes…

Totalpakken blir fort veldig stor. Det blir mange bruksanvisninger å lese etterhvert, og mange kvitteringer og garantier og holde styr på. Jeg tror mange mennesker går rundt med dårlig samvittighet fordi det er mange ting de rett og slett ikke får brukt tilstrekkelig. «Vi tok jo opp lån for å kjøpe hytte i Sirdalen men nå har vi ikke vært der på tre helger». «Nå er det jammen lenge siden vi har brukt boblebadet, har vi forresten skiftet filteret?»

Jeg må snart ha ny eske. Mange av disse er uleste, noe som resulterer i at jeg ikke klarer å maksimere brukerutbytte.....

Jeg må snart ha ny eske. Mange av disse er uleste, noe som resulterer i at jeg ikke klarer å maksimere brukerutbytte…..

Mange kjenner på dårlig samvittighet fordi de ikke har satt seg godt nok inn i alle tingene de har. «Dette speilreflekskameraet har jo mange kule funksjoner, men jeg bruker bare noen få. Jeg skal sette meg mer inn i det når jeg får tid». Når man eier mange ting får man mange bekymringer med på kjøpet; når etterskrudde du for eksempel Ikea kommoden sist?

Jeg går som regel for grønn.

Jeg går som regel for grønn.

Vår siviliasjons økonomiske pilarer heter vekst og forbruk. Vi må hele tiden kjøpe og skaffe oss nye ting for å holde de økonomiske hjulene igang. Konsekvensen av dette systemet er at vi etterhvert eier veldig mange ting. Sannheten er at disse tingene okkuperer mye av tiden vår. Dette fører til at vi gjør mindre av de tingene vi egentlig vil gjøre mer av.

We should run through the forest
We should swim in the streams
We should laugh, we should cry,
We should love, we should dream
We should stare at the stars and not just the screens
You should hear what I’m saying and know what it means

Slik lyder det ene verset fra Passengers hit, Scare away the dark. «Vi har alt, men det er alt vi har», sa Ole Paus en gang. Tingene er en trussel for vår relasjon til Gud, oss selv, våre medmennesker og skaperverket.

Nå er det snart jul og ønskelistene er lange; «Bør ikke vi også få oss en slik kaffimaskin?» «Skulle vi hatt et fjernsyn på soverommet også?». Hvis vi har planer om å bevare denne planeten må vi snu på flisa. «Trenger vi egentlig snøfreser?» «Trenger egentlig ungene mer leker?». Det er kanskje ikke mer ting vi trenger denne jula, kanskje trykker skoen andre steder. 

Vi har leker nok til å starte "Mongs leker". Noen av lekene står for det meste i ro.

Vi har leker nok til å starte «Mongs leker». Noen av lekene står for det meste i ro.

Istedet for å sukke og stønne over at en må bruke tida på å vaske huset, bør man kanskje heller stille seg selv et par kritiske spørsmål mens minutter blir til timer på jakt etter den optimale golfkøllen. Jeg er ikke så sikker på at den synkende oljeprisen er en forbannelse for regionen. Kanskje kan økonomisk stagnasjon bil en velsignelse. Flere og flere praktiserer «kjøpestopp» og forteller om mer tid, mer ro og mindre stress. Vi er nødt til å begynne å leve enklere, da tror jeg vi vil få bedre tid også. Sannheten er at ting er døde, de har bare imidlertid verdi og har ikke sjel. «Samle dere ikke skatter på jorden…», står det i en bok jeg leser i.

 

 

Er du glad i meg, pappa?

Et barn er en gave fra Herren skriver salmisten. Denne gaven oppleves imidlertid ikke alltid som en gave. Gaven utfordrer, frustrerer, bekymrer og skaper fortvilelse og forvirring. Det å være småbarnsforeldre er ikke bare fryd og glede. Selv hadde jeg ikke vært far lenge før jeg oppdaget at det å være foreldre er langt mer komplisert og sammensatt enn først antatt.

foreldre

 

Forskningen er i skrivende stund ganske entydig. Foreldrenes innflytelse gjelder mer enn noe annet, hjemmet er barnas viktigste arena. Vi som foreldre spiller en sentral rolle. Hvordan vi løser foreldreoppdraget har avgjørende betydning for våre barns trygghet, selvtillit, stabilitet, sosiale utvikling, læring og lykke. Veien mot dette ønskede målet går gjennom kjærligheten. Da jeg for to helger siden var tilstede på et foredrag som omhandlet relasjonen mellom foreldre og barn ble det sagt at det viktigste for alle barn er å føle seg elsket.

Få ting er viktigere enn å skape et trygt og godt hjem.

Få ting er viktigere enn å skape et trygt og godt hjem.

Jeg blir nesten litt overveldet i møte med dette ansvaret. «Få er de foreldre som til fulle har forstått hvilket enormt ansvar det ligger i dette å sette barn til verden og forme dem til tenkende og handlende og velgende individer», skriver Hans Børli.

VI elsker barna våre som alle andre foreldre, vi vil dem det beste. Den store utfordringen for oss alle er å uttrykke det. Som foreldre vet vi at barna våre trenger mat beskyttelse, klær, utdannelse og rettledning, dette er behov mange foreldre i Norge er i stand til å fylle. Det viktigste behovet ubetinget kjærlighet finnes i alle foreldres hjerter men å meddele denne kjærligheten er ikke alltid like lett.

Jeg har tre gutter og en jente på vei, guttene har aldri spurt meg direkte om jeg er glad i dem, men noen ganger sier et spørrende blikk mer enn ord. Møte med «er du glad i meg blikket» er ikke et behagelig møte. Det stikker meg i hjertet og jeg håper at dette er siste gangen.

do-you-love-me-image

 

Sannsynligvis er det ikke siste gangen. Vi foreldre påfører barna våre vonde følelser som kan utvikle seg til dype sår og i verste fall arr som de tar med seg resten av livet. Jeg vet at jeg vil gå på flere feilskjær som far, konsekvensene av disse feilskjærene kan bli skrubbsår som gror fort eller varige arr. Den avgjørende faktor er om barnet føler seg elsket. Ingen tilgir fortere enn et elsket barn, et elsket barn sparer ikke på vonde. Feilskjær kan rettes opp, sår kan plastres og defekter kan repareres, vi har mye å lære av barna våre. Det er ikke bare barna som må be om forlatelse, det må også jeg gjøre når jeg behandler dem urettferdig eller sier ting som jeg ikke burde. Jeg har vært nødt til å be guttene om tilgivelse flere ganger og har aldri angret på å ha gjort det, men har ofte angret de gangene jeg ikke har gjort men burde.

skrubbsår

Jeg og alle andre fedre er fedre i utvikling så lenge vi lever, vi lærer men vi gjør også ting som ikke alltid er fullt så lure. Nettopp av denne grunn er det viktig at vi lærer oss å uttrykke vår kjærlighet til våre barn, slik at barna våre vender seg til oss og ikke imot oss. Jeg skal i det følgende si litt om hvordan jeg forsøker å uttrykke min ubetingede kjærlighet til mine gutter.

«Det største en far kan gjøre for sine barn, er å elske deres mor», sier Theodore Hesburgh. For at barna mine skal føle seg trygge og elsket er det viktig at de ser og erfarer at mor og far elsker hverandre. Relasjonen mellom mor og far har avgjørende betydning for relasjonen mellom foreldre og barn. Det er ikke bare viktig at kona mi vet at jeg elsker henne, barna må også forstå dette. «Nå e de lenge si du å mamma he kysst» sa den mellomste til meg for noen uker siden. Jeg tror det er viktig at barna mine ser at jeg klemmer og kysser kona mi, at de hører at jeg snakker positivt om henne og behandler henne med respekt og verdighet. Ingen leser kroppsspråk bedre enn barn og få oppfatter stemninger og atmosfærer mer presist. Som far har jeg ansvaret for å skape et så godt klima som mulig hjemme.

kroppsspråk

Den betingelsesløse kjærligheten er selve fyrlyset i barneoppdragelsen. Uten denne mangler vi selve hjørnesteinen. Betingelsesløs kjærlighet betyr at vi elsker barnet vårt selv når vi avskyr dets oppførsel, dette er jammen ikke alltid like lett. Jeg for min del klarer ikke alltid å elske betingelsesløst, men på vandringen mot dette målet kan det være verdt å minne seg selv på noen sannheter.

1. Barna mine er barn som alle andre og oppfører seg som barn, en del av oppførselen deres er mindre hyggelig.

2. Hvis jeg som far elsker dem på tross av deres barnslige oppførsel, vil de modnes. Hvis jeg elsker dem betingelsesløst vil de kunne elske seg selv og godta seg selv.

3. Hvis jeg bare viser at jeg elsker dem når jeg er fornøyd med dem vil de ikke føle seg elsket. Den betingede kjærligheten vil gjøre dem utrygge og kan ødelegge selvbildet deres.

Jeg synes det er veldig lett å rose barna mine når de gjør noe som er riktig, eller demonstrerer ferdigheter som jeg setter høyt. Oppmuntringene sitter løst, jeg smiler og klapper dem på hodet. «Bra jobba gutter!» Dette er viktig og bra, men det er også viktig å vise dem at jeg elsker dem når de fortjener det minst. Dette er ofte langt mer utfordrende.

Jeg leste i en bok en gang at barn har to kar som må fylles opp. De trenger bekreftelser for det de gjør, og for det de er. Jeg synes det er lett å gi eldstemann ros når han er ferdig med leksene, men eldstemann trenger også bekreftelser for det han er. For meg innebærer det å fortelle guttene mine at jeg elsker dem fordi de er sønnene mine, og at jeg ikke ville byttet dem mot noe annet, ganske enkelt av den grunn.

oppmuntringer

Alle barn har behov for fysisk kontakt, et stort forskningsmaterialet kan bekrefte denne påstanden. Mangel på fysisk kontakt fører til alvorlige forstyrrelser. Noen barn opplever fysisk kontakt på negative måter gjennom vold og misbruk, men fysisk kontakt er først og fremst en utmerket måte å uttrykke kjærlighet på. Det finnes mange måter å være fysisk kjærlig på. Her er det opp til hver enkelt å finne naturlige måter. Jeg for min del lekesloss, kysser på kinnet, klemmer, klapper på hodet, har dem på fanget, rusker dem i håret, holder dem i hånden og bærer dem på skuldrene for å nevne noen. Poenget tror jeg, er ikke hvordan vi gjør men at vi gjør det.

Ole Brumm har lært meg veldig viktige ting.

Ole Brumm har lært meg veldig viktige ting.

En ting som ikke er innlysende men særdeles viktig er øyekontakt. Øyekontakt er å se en annen person inn i øynene. Uten å være klar over det bruker vi øyekontakten som en av våre hovedmetoder til å uttrykke kjærlighet på. Har du prøvd å ha en samtale med en som til stadighet har øynene ned i mobilen? De fleste mennesker er ikke klar over hvor viktig øyekontakt er.

For oss er det viktig å skape gode rammer for øyekontakt. Vi forsøker å spise minst to måltid sammen hver dag. Far skal ikke bruke mobilen eller Ipaden unødig på ettermiddagene. Det er viktig at jeg tar barna mine på alvor og ser dem i øynene hvis de vil fortelle meg noe, eller om jeg er nødt til å sette grenser for dem. Den mellomste hos oss fortalte meg at en voksen i barnehagen alltid snakket med snill stemme. Barna våre tolker ikke bare stemmene våre men også øynene våre, det er det viktig å være klar over.

skd230501sdc

Det siste elementet jeg vil si noe om i dette innlegget er konsentrert oppmerksomhet. Konsentrert oppmerksomhet innebærer å gi barnet vårt vår udelte oppmerksomhet. Mange er kanskje lei det evige maset om kvalitetstid med barna, men det er likefullt viktig. Jeg tror ikke valg av aktivitet er det viktigste, mine erfaringer sier at dette er mindre viktig. Barna synes det meste er gøy hvis far er tilstede og engasjert i leken. Det kan være fotball på plenen, brettspill, pussling, legobygging, fifa – spilling eller turer i naturen. Guttene synes det er stas når pappa er med. «Kan ikke du være med bort og være dommer», spør min mellomste alltid før han sykler bort i fotballhallen på Kåsen.

Den største utfordringen her er tiden. I hastverktyranniet er det viktig å ha rytmer og rutiner som garanterer tid med barna selv i travle perioder. En god ting for meg har alltid vært fortellinger og lesing. Når barna var små fortalte jeg ofte fortellinger for dem. Fortellinger jeg impulsivt diktet opp eller fortellinger fra da jeg selv var barn. Nå når barna er eldre og avslører de verste skrønene blir det mer lesing. Akkurat når holder vi på Drømmen om Narnia av C.S Lewis og vi synes det er kjempespennende. Kveldsrutinene sikrer kvalitetstid sammen selv om det er travelt i perioder. Det er viktig at vi fedre klarer å etablere rytmer og rutiner hva vi gjør kan som i mitt tilfelle ofte knyttes opp mot de gavene og de interessene vi har.

Sammen med Peter, Susan, Lucy og Edmund reiser vi ut på nye eventyr.

Sammen med Peter, Susan, Lucy og Edmund reiser vi ut på nye eventyr.

For å kunne uttrykke vår kjærlighet til barna våre trengs som sagt tid. Det er ikke uten grunn at barn staver kjærlighet: T-I-D. «Å gifte seg, stifte familie, ta imot barna som kommer, sørge for dem i denne usikre verden og kanskje til og med lede dem litt, er etter min mening det største som overhodet kan lykkes for et menneske», sier den tsjekkiske forfatter Franz Kafka, tid sammen med barna er meningsfull tidsbruk.

Vi som alltid er opptatt med noe

En god venn av meg var i USA i høst, han kunne fortelle at det å stå i kø i Disneyland faktisk var spennende. På veien frem til attraksjonen var det ulik underholdning og ting en kunne se på, ungene kjedet seg ikke konkluderte han. Dette fikk meg til å tenke litt. Når vi ikke lenger kjeder oss i kø, når kjeder vi oss da? Vi underholdes på vei mot undeholdningen. Når skal vi vente?  Når skal vi ikke gjøre noe?

Jeg tilhører en generasjon som alltid er opptatt med noe. Vi er på nett, vi er pålogget. Fra jeg er våken til jeg legger meg er jeg tilgjengelig. Mennesker kan få kontakt med meg gjennom sms (på vei ut, ingen god nyttår meldinger i år), oppringing, facebook, twitter og forskjellige mailer. Elevene mine har alltid minst fire vinduer tilgjengelig nederst på skjermen. To av dem er forhåpentligvis word og itslearning, disse klikkes opp nå læreren nærmer seg. Facebook er et annet vindu, diverse spill er på de andre vinduene, disse lukkes nå læreren nærmer seg. Elevene lærer, spiller og kommuniserer digitalt samtidig, de er de såkalte multitaskere. Vi gjør noe hele tida, ofte flere ting samtidig. Vi hører musikk mens vi trimmer, vi er på facebook mens vi jobber, vi ser TV mens vi spiser, vi snakker i mobilen mens vi kjører. Vi er omgitt av valg, alternativer og støy hele tida.

The place to be

Det er alltid noe å se, noe å høre, noe å lese. Vi kan holde oss oppdatert hele tida, vi har våre laptoper, iphoner og ipader. Vi skal ikke gå glipp av noe. All tilgjengelig tid kan fyllles med noe. Regnvær har blitt favorittværet til norske barn. Når det er regnvær er det samtidig spilletid. Presset om å bevege seg utendørs avtar, regler og retningslinjer på spilletid viskes ut, forledrene vil ha fred de også. Frem kommer DS, playstation, laptop, IPad, Wii, det er «gaming» tid.

Vi voksne sitter med hver sitt elektroniske vidunder. Vi ønsker å være tilstede hele tida. Vi sjekker nyheter mens vi samtaler, vi svarer på meldinger når vi kjører bil, vi tar telefonen ved middagsbordet og spiller tetris når vi er på besøk. Vi har alltid et godt underholdningsalternativ for hånden. Vi kjeder oss aldri. Alle pauser fyller vi med noe.

Hjemmene våre er fulle av underholdningstilbud. Familene har blitt uavhengige underholdningsenheter. Barna har det gøy uten andre barn og de voksne har det utmerket uten andre voksne. Å stikke innom på kaffi hører fortiden til. En spasertur i et nabolag er avslørende. Inn gjennom vinduene kan en skimte en blafrende TV skjerm. Det er forbløffende få som har besøk. Hva skal en med besøk når en har Senkveld og gullrekka, Filmer på altiboxen eller en god fotballkamp.

Kanskje er all underholdningen begrensende for sosialiseringsprosessesen. Lever vi livene våre gjennom Jack Bauer, Donald Draper og Susan Mayer? Hvordan er filmen om våre liv? Er det en film hvor hovedkarakteren først og fremst konsumerer underholdning? Vi står ifare for å miste noe av kontakten med det virkelige, med virkelig mennesker og med virkelige skjebner. Nestkjærlighet, trygghet, omsorg, empati og lidenskap oppleves i fellesskap. Vi er skapt til relasjon. Uten at vi blir mer bevisst i bruken av alle hjelpemidlene rundt oss står vi i fare for å miste noe.

Donald Draper i serien MADMEN

Vi frykter stillheten. Mange går gjennom livet uten å ta stilling til de viktigste spørsmålene. Vi er tilstede i utallige fora men er sjeldnere fullstendig tilstede i øyeblikket. Vi har utallige kontakter og venner på facebook men svært få dype relasjoner. Vi er alltid opptatt, vi er aldri stille, det har sin pris.

Vi står ovenfor en real utfordring. Teknologi er spennende og kan være formidable hjelpemidler utfordringen ligger i å ha et bevisst forhold til alle mulighetene. Vi må ta kontroll over tidsbruken vår og verne om våre verdier, da blir de teknologiske hjelpemidlene gode hjelpemidler og ikke begrensninger.

Ro