Snøfall:Et deilig drypp av realisme

Det er sent jeg har lagt meg men finner ikke roen. «Har Julius dukket opp igjen? Har Ruth fått solgt antikvariatet? Hva pønsker Ole Winter på?». Spørsmålene er mange, imorgen vil antagelig guttene gi meg en statusrapport, men jeg vil jo helst være ajour. Kona smiler idet jeg griper fatt i Ipaden. Det er ingen vei utenom.

Barn, ungdom og voksne, over hele landet trollbindes mennesker av NRKs juleserie Snøfall. Det snakkes om Selma, om Pil, om Frida, om Håkon og om Ole Winter i landets barnehager og skoler men også på kontorer, på sykehus og i taxikøer. Snøfall er julens «snakkis».

Snøfall.jpg

Serien har fått gode anmeldelser og har blitt hyllet i de fleste av landets aviser. Fint om nærhet, relasjoner, tilhørighet og familiebånd lyder det fra anmelderne. «Dønn koselig» skriver VG. Over 1 million seere! Kassasuksess! Jeg gleder meg stort over dette. Samtidig mener jeg bestemt av beskrivelsene ikke strekker til. Noen ganger lurer jeg litt på om Dag Solstad har rett. Det kan mange ganger virke som aversjonen er stor mot å røre i ånd og metafysikk. Lider kulturanmeldere av eksistensiell allergi? At Jeppe drikker kan vi alle stadfeste, men hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor i all verden benker 1 million nordmenn seg hver dag foran tv-skjermen for å følge utviklingen i Snøfall og VU (verden utenfor)? Jeg vil i det følgende reflektere litt over nettopp dette spørsmålet.

Snøfall.png

VG forklarer suksessen med at Snøfall følger den tradisjonelle grunnfortellingen og drar paralleller til Drømmen om Narnia og Harry Potter. Det er jeg i og for seg helt enig i, men hvorfor i all verden vil alle ha grunnfortellingen og hva kjennetegner egentlig grunnfortellingen. For å få et noenlunde tilfredstillende svar på årsaken til de høye seertallene er vi nødt til å starte her.

Drømmen om Narnia, Harry Potter, Ringenes Herre, Star Wars de er alle avskygninger fra den «egentlige» fortellingen. Fortellingen som står nedskrevet en plass langt inne i hjertet vårt. De er de moderne eventyr, de moderne myter. Alle eventyr, legender og sagn avdekker som regel dype sannheter om oss selv og verden vi er en del av. Julefortellingen utgjør et av høydepunktene i selve grunnfortellingen. Likehetene mellom Snøfall og selve grunnfortellingen er slående.

legenden-om-narnia

Det finnes to virkeligheter i begge fortellinger som begge utøver innflytelse på hverandre. Virkeligheten er mer en det man kan observere, påvise og ta på. På NRK foregår handlingen i VU og i Snøfall mens man i Bibelen har jorda og himmelen. En synlig og en usynlig virkelighet. Inne i disse virkelighetene utkjempes en kosmisk kamp mellom det gode og det onde. Det finnes absolutte sannheter og klare rammer i begge fortellinger. Det finnes en definert godhet og det finnes også en klar motsats til det som er godt. Det eksisterer en kontinuerlig kamp.

Et av hovedtemaene i begge fortellingene er venting. I jødeland venter man på Messias mens man i Snøfall venter på den nye lærlingen. Forventningene er store, noe skal forløses brikkene skal falle på plass. Skriftene skal oppfylles enten det står i den store svarte boka til Julius eller i det gamle testamentet. I Bibelen blir Gud menneske og trer ned på Jorda. I Hagerupenes epos kryper Selma gjennom en hylle i et gammelt antikvariat og ender opp i Snøfall.

portal.jpg

I Betlehem er det ikke kjendisene og politikerne som får nyhetene om det lille barnet i stallen men gjeterne på marken. Senere er det ikke prestene som blir Jesu etterfølgere men enkle fiskere ved Genesaret-sjøen. I Snøfall er det ikke de voksne eller den smarte IQ som blir Selmas hjelpere men en litt vilter gutt ved navn Pil og en litt ensom jente ved navn Frida. De føyer seg fint inn i klubben bestående av Espen Askeladd, Bilbo Baggins, Pevensie barna, Frodo, Sam og mange mange andre.

askeladden.jpg

Det er kampen mellom det gode og det onde som bærer fortellingene. Det onde utløses ved et lovbrudd en liten handling fra et individ som får enorme konsekvenser for hele universet et klassisk trekk med de store eventyrene. Eva spiser av frukten i hagen. Edmund spiser Heksa Hvits godteri, Ole Winter tar på steinen i mørket. De gode er ikke bare gode fordi de handler men også fordi de avstår fra å gjøre noe. Begjæret er alltid drivkraften og Lucifers trumfkort. Eva lokkes med kunnskap om godt og ondt og gudestatus, mens Winter lokkes av fri ferdsel gjennom sovetåka og nissestatus.

winter.jpg

Vil det gode vinne til slutt? Kan Bilbo Baggins redde Middle Earth? Kan Frodo og Sam? Kan Selma, Pil og Frida redde Snøfall? Kan Messias redde menneskene? Noen står i veien, i Snøfall er det Winter og i Jerusalem gir Herodes ordre om at alle guttebarn i Betlehem skal drepes.

Seieren er aldri lettkjøpt. Jesus dør på korset mens Selma, Pil og Frida må risikere straff og evig søvn i sovetåka. Offertanken er like gammel som mennesket selv. Jesus ofres på korset i Snøfall aner vi noe av det samme. Vi vet at Selmas far Albin er død og vi ser hvor vondt det er for Julius, konturene av Faderen og Sønnen, Abraham og Isak skinner svakt mot oss fremme i horisonten. Aktørene i de store fortellingene tar store moralske valg, de er ofte nødt til å sette alt på spill. Gjennom valgene de gjør viser de oss hvem de er. Det er ikke hjernen men hjertet det kommer an på. Ikke karakterene men karakteren.

valg_selma.png

En kunne selvsagt sagt en hel masse andre ting om hva som karakteriserer selve grunnfortellingen men jeg tror dette var noen av hovedpunktene. Det store spørsmålet gjenstår imidlertid fortsatt. Hva er det i denne grunnfortellingen som har en slik tiltrekningskraft på oss? Hvorfor trekkes vi inn i disse mysteriene? Jeg tror man finner svaret i Selmas sang som utgjør grunntonen i serien. Første vers lyder:

«Lengta du vekk frå det store og tomme og grå

Vegen er lang men eg veit at du orka å gå

Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var»
Selmas sang.jpg
Hovedgrunnen til at Snøfall og Julekongen treffer oss på en helt annen måte enn Skomakergata er lengsel. Når man ser på Snøfall blir man minnet på det man dypest sett er nemlig et lengtende vesen. Det er ikke den høye koselighetsfaktoren som VG antyder som gjør at nordmenn benker seg foran tv-skjermene klokka seks. Skomakergata var koselig! Men så var det da også alt den var. På mange måter var Skomakergata det motsatte av det Snøfall er. Jon Blund drysset sitt søvnpulver ut over det norske folk slik at de skulle sovne fra det de egentlig var akkuratt som han gjorde det i DDR der han ble laget.
jon-blund
Skomakergata utgjør et særdeles urealistisk mikrounivers, der alle er snille og hyggelige. Her går det pent og pyntelig for seg, det er oversiktelig, koselig og trygt. Her vet man alltid hva man får. Nellikene fjernes ufortrødent fra appelsinen. Skomakergata tegner et vrengebilde av verden og man kan være fristet til å kalle serien et sosialdemokratisk bedøvingsmiddel. Serien er nok dessverre et kjempegodt eksempel på en serie Ruth i Snøfall ville blitt beroliget av. Kanskje er det nettopp behovet for trygghet og kontroll som ligger til grunn for facebookgrupper som protesterer og roper etter Snekker Andersen. De roper vel egentlig mest etter sin egen barndom og trygghet krydret med en del nostalgi.
skomakergata
Snøfall gjør det motsatte av Skomakergata. Her kan det noen ganger være vanskelig å følge med i svingene. Handlingen skifter, man går inn og ut av portaler. Her skjer det magiske uforklarlige ting. Noen er gode mens andre er onde. Vi har mistet kontrollen og reduseres til spente deltakere ombord i en fortelling vi aldri ønsker skal ta slutt.
Albert Einstein sa at «man kan leve livet sitt på to måter. En som om mirakler ikke finnes. En annen som om alt er et mirakel». I Snøfall representerer Ruth den første måten. Ruth er materialist, hun er av mange som klamrer seg til noe hun kaller vitenskapen i møte med ekstensielle spørsmål. Hun tror på det man kan ta på og observere. Noe annet finnes ikke i Ruths verden helt til hun får besøk av en brevfugl. Da kommer Ruth litt i stuss. Plutselig får Ruth erfare det alle mennesker gjør før eller siden. De står ansikt til ansikt med mysteriet. Det oppstår en situasjon som ikke passer inn i rasjonalitetens firkantede eske. Ruth gjør først som mange andre dessverre gjør, hun konkluderer etterhvert med at hun holder på å bli tullerusk. Brev kan jo ikke fly resonnerer hun.
ruth
Til tross for dette er Ruth allikevel i ferd med å gjenoppdage seg selv takket være en liten helt ved navn Håkon som vi skal komme tilbake til og et gammelt antikvariat. Dette med antikvariatet synes jeg er utrolig flott. I et samfunn som blindt setter sin lit til den nyeste teknologien representerer antikvariatet det motsatte. Det er her blant gamle bøker fra en svunnen tid Ruth kommer i kontakt med seg selv. Kanskje kan dette gjelde for oss alle. Hva om veien til seg selv ikke går gjennom smarttelefoner og sosiale medier men gjennom gamle skrifter. Hva om veien til visdom og erkjennelse går gjennom myter og gamle fortellinger og ikke gjennom googlesøk og etterutdanning? Tenk om Kirkegaard har rett i at livet forstås baklengs? I et samfunn som stadig forveksler informasjon med visdom gir Hagerupene oss en viktig påminnelse gjennom antikvariatet.
Tilbake til Ruth…..En spire har begynt å gro, hun har fått en fornemmelse av mysteriet. Hun beveger seg sakte men sikkert uten å vite det tilbake mot sitt opprinnelige design. Bort fra lagerfrakk, bort fra det sterile og striglede, bort fra det fargeløse og gråe. Lengselens spire har begynt å gro. Lengsel etter lys, håp, lek, drømmer og kontraster. Ruth er iferd med å menneskeliggjøres.
antikvariat.png
C.K. Chersterton mener at»Naturen best beskrives med ord hentet fra eventyrene. «Sjarm», «besvergelse», «fortryllelse». Disse ordene beskriver naturens vilkårlighet og dens mystikk. Et tre som bærer frukt gjør det fordi det er et magisk tre. Vann renner nedover fordi det er forhekset. Solen skinner fordi den er forhekset». Er det slik at vi har blitt så vant til livets mirakler at vi ikke lenger registrerer dem? Har vi blitt så vant med barnefødsler og trær som blomster hvert år at vi ikke lenger ser fortryllelsen. Er vi i ferd med å rasjonalisere vekk mysteriene som har trollbundet menneskene gjennom alle tider? Er vi rammet at historiens største overmot? Tror vi virkelig at vitenskapen kan avmytologisere vår eksistens?
Rasjonaliteten og positivismens fortreffelighet er ikke det de gir seg ut for å være. De kler seg i opplysningens og frigjøringens drakt men er ulver i fåreklær. De etterlater menneskene uten noe å kjempe for og uten noe å dø for. Resultatet er tomhet og egoisme. Når alt relativiseres og dekonstrueres står mennesket fortvilet igjen med ett mål for øye nemlig sitt eget velbefinnende.
dawkins
Det vi kaller ånd, kunst og ekstase minner oss i et øyeblikk på det vi har glemt. Mens Skomakergata med Jon Blund i spissen hjalp oss til å glemme hvem vi var gjør Snøfall det motsatte. Serien vekker oss til live. Hagerupenes roper til oss at vi ikke er primater men åndsvesener! Vi er skapt i en annen form.»Hvis jeg oppdager en lengsel inne i meg som ingen jordiske erfaringer fullt ut kan tilfredsstille, da er sannsynligvis forklaringen at jeg ikke er skapt for denne verden» sier C.S. Lewis. Vi er fremmede på jorden, vi hører hjemme et annet sted. Vi lengter. Det er jo derfor Thoreau har rett når han sier at «de fleste mennesker lever livene sine i stille fortvilelse», Kirkegaard kaller det angst. Vi er som Erlend Loes Doppler eller som Orwells Winston Smith som sier: «Hvordan kunne en føle dette uutholdelig om en ikke hadde en slags nedarvet hukommelse om at tingene en gang hadde vært annerledes?» Mennesket er skapt i Guds bilde og evigheten er utøst i dets hjerte. Det vil aldri som Augustin sier finne hvile før alt er gjenopprettet slik det var tenkt. I Snøfall brettes disse sannhetene ut på vakkert vis
loe.jpg
De som er så bekymret over at noen ennå vil synge «Deilig er jorden» bør etter min mening også være bekymret over Snøfalls høye seertall. På samme måte som Deilig er jorden spiller Snøfall på de dypeste strenger i mennesket. Serien minner mennesket på hvem det er og hva dets destinasjon er. Ingen vil noen gang finne på å protestere mot «Skomakergata» eller «Rudolf er rød på nesen». Årsaken er åpenbar:ingen av delene er i nærheten av å berøre mennesket. Både skomaker Andersen og Rudolf er tafatte figurer uten kraft og innflytelse. De er tåpelige monumenter på en tom sekularisme.
DEilig er jorden.png
Ruths motsats er Selmas nye nabo, den litt nerdete Håkon. Håkon er en klassisk Askeladd, en David. Han er helt og antihelt samtidig. Han tror på julenissen selv om alle andre har avskrevet julenissen. I motsetning til Smith og Doppler vet Håkon hva han lengter etter. Kirkegaard ville kalt ham en troens rytter, han er en Fyrst Myskin i barneskikkelse. Håkon vet at Julenissen finnes og han lengter etter et annet rike hvor alt er annerledes. Han vet at det finnes noe bakenfor det gråe lelighetskomplekset, han vet at det finnes noe utenfor det fargeløse klasserommet. Han vet at den virkeligheten han befinner seg i bare er en skygge av en enda bedre virkelighet. Håkon fornemmer et rike fullt av drømmer, lek, lys, vennlighet, magi og undring nettopp fordi han gjenkjenner det i seg selv og i sin lengsel. Håkon har for å bruke Kirkegaards ord «tredt inn i eksistens». Vi som sitter og ser på vet innerst inne at Håkon har rett, jammen har han rett.
SElma.png
Håkon er troens rytter nettopp fordi tro også handler om å handle. Håkon skriver brev til Julenissen hvert år. Dette gjør han sammen med mange andre barn. Å tro som et barn er grunnfortellingens ideal, når vi ser på Snøfall aner vi noe av dybden i nettopp dette. Håpefulle kommer de for å legge sine brev i postkassen på antikvariatet. Brevene forvandles til fugler og flyr til Julenissen slik som bønnene fra de hellige stiger opp til den allmektige, det er et vakkert bilde! Brevene blir besvart alle som en ved at Julius puster inn i julekulene som lages i Snøfall. Etter at Julius har lest Håkons brev og pustet inn i julekulen flytter handlingen seg umiddelbart til VU hvor Håkons far som er vaktmester i blokken hvor Selma bor plutselig får en innskytelse midt i arbeidet. Med ett vet han hva han skal kjøpe til Håkon til jul. Det er en nydelig scene som kanskje først og fremst sier noe sant om hvem Gud er og hvordan han virker gjennom mennesker. Vi fornemmer en sannhet er det ikke slik virkeligheten er da?
JUlekuler.png
Noe av det aller fineste i serien er når Selma hører kjenningsmelodien fra Snøfall inni seg. Uten at hun selv vet det nynner hun melodien for seg selv. I en av scenene skjer dette i klasserommet. Læreren ber Selma om å være stille slik at elevene kan jobbe uforstyrret. Etter at Selma har fått tilsnakk snur jenta på raden foran seg og smiler mot Selma mens hun gjør narr av henne. Det som skjer etterpå er det foreløpige høydepunktet i serien. Håkon som sitter ved siden av Selma tar henne i forsvar. «Selma hører fantastiske ting inne i hodet sitt, mens dere bare hører deres egen stemme», sier han. Håkons tro får konsekvenser, han kaster seg ut på 70 000 favners dyp og kjenner at han flyter som Kirkegaard ville sagt.
selma og håkon.png
Situasjonen i klasserommet er en god beskrivelse for det samfunnet vi lever i. Vær produktiv, vær nyttig jobb mot dine mål. Drømmerier, innskytelser, fornemmelser, følelser og andre impulser kategoriseres som forstyrrelser og hindringer for egenutvikling. Selma er i kontakt med noe utenfor seg selv, noe større. Hun hører den stille hviskingen fra en annen verden. «Innerst i sjelen hvisker det hver kveld, om et skjult og annet land som en gang var meg selv» synger Ole Paus så fint i sangen «Innerst i sjelen». For Selma er det akkurat slik. Hun er datter av Albin som var Julenissens Julius sin sønn. Den stille hviskingen hun hører minner henne om hvem hun er, hennes egentlig identitet. Melodien minner henne om hvor hun hører hjemme. Den minner henne om at hun er elsket og at hun er verdt å bli elsket av noe utenfor, noe mye større. Selma menneskeliggjøres.
nyttig.jpg
Tenk  om Selma representerer det som egentlig skulle være normalen? Tenk om vi alle har en kjenningsmelodi en skjelvende «klang fra et annet landskap som var meg en gang» innerst i sjelen? Når mennesket bare hører sin egen stemme er det da fortsatt et menneske? I et samfunn der stillhet ikke lenger finnes og der alle minutter skal fylles med ulike adspredelser blir det stadig vanskeligere å høre hviskingen. Sakte men sikkert reduseres vi til narsissister som defineres av omgivelsenes feedback.
selma-ssang2
Snøfalls Darth Vader nemlig Ole Winter er en særdeles interessant skikkelse. Gjennom Winter sette serieskaperne søkelyset på særdeles krittikkverdige forhold ved vårt samfunn. Latter, glede, lek, drømmer, kreativitet, skaperkraft, fellesskap alt dette minner Ole Winter på det han ikke er. Nettopp derfor gjør han som Malurt i Djevelen dypper pennen skrevet av C.S. Lewis. Han setter alt inn på å bekjempe det menneskelige. Alt som har egenverdi foraktes av Winter som bare har øye for nytteverdi. «Ingenting blir gjort skikkelig her i i Snøfall», sukker han.
julius.png
Dette er som et ekko fra vår egen tid, der alt som ikke fører til profitt eller gevinst ses på som verdiløst. Winter er effektivitetens og produktivitetens talsmann. Om han bare får menneskene i Snøfall til å jobbe vil de snart glemme hvem de er, hvor de kommer fra og hvorfor de er der. I Snøfall karikeres vårt eget nyttesamfunn. Det triste er at man etterhvert som serien skrider frem dessverre må innse at vårt samfunn harmonerer mer med Winters ånd enn med Julius sin ånd. At Hagerupene minner oss om dette er kjærkomment.
nytteverdi
Gjennom Winter tegner Snøfall et grelt bilde av det narsisistiske menneske. Winter har sin identitet gjennom det han gjør, sin posisjon og ikke det han er. Han er sykelig opptatt av det ytre og kler seg i elegante klær og går stadig til frisøren. Winter er hul, hans indre er et tomhetens hav, det eneste han står igjen med er seg selv. Han strever mot det umenneskelige det perfekte og kamuflerer desperat sårbarhet og svakhet. Han personifiserer på en måte alle landets perfekte hager, hus, kropper, karrierer og familier. Han skyr alt som oser av menneskelighet, spytt, promp, rot og uforutsigbarhet utløser kvalme hos herr Winter. Kontrasten til Selma og det lille barnet i stallen er slående.
winter 6.png
En annen ting som skiller Winter fra Snøfalls øvrige befolkning er at han står utenfor fellesskap. For Winter er menneskene rundt ham redusert til midler, de er ikke et mål i seg selv. Frisøren Yndis kan på mange måter ligne en venn men man oppdager snart at også hun bare blir et redskap for Winters ambisjoner. Winter er på mange måter et umenneske ettersom han ikke er istand til å elske. I et samfunn der vinnerskallementalitet hylles kan kanskje Winter tjene som et eksempel til skrekk og advarsel. I et samfunn der skjermene blir våre beste venner øker sjansene for at stadig flere vil ligne mer og mer på Herr Winter.
vinnerskaller.jpg
I disse Trump tider minner Winters vei til makten oss om demokratiets skjørhet. «Ondskap oppstår der gode menn nekter å handle» sier Churchill og dette er vel også tilfelle i Snøfall. I møte med Winters ondskap rammes befolkningen av apati. Kampen for frihet og rettferdighet overlates til kvinner og barn. Hvordan makten korrumperer i Winters hender og hvordan befolkningen i Snøfall reagerer på ytterst forskjellig vis kun man selvsagt gått mye mer inn i dybden på, men dette essayet går mot slutten.
En annen dyp streng Snøfall spiller på er vår indre morallov. Serien tvinger oss inn i flere etiske refleksjoner. Hovedkarakterene må stadig ta vanskelige valg vi selv kan identifisere oss med. Når Selma, Pil og Frida kryper gjennom den hemmelige portalen for å lete etter Julius bekrefter de det vi alle har inngravert dypt inne i hjertene våre. Vi fylles av en lengsel. Vi trenger også noe å kjempe for. Vi har også behov for å risikere noe for det som er sant og rett. Når Gjertrud trosser Winters bolleforbud og baker boller i skjul så vekkes noe i oss. «Noen ganger må en bryte noen regler for å gjøre det som er rett», sier hun. Har vi mot til å gjøre det når det kreves? «Når Gud er borte ar alt lov», sier Dostovjevski. I et samfunn uten absolutte sannheter der barnedrap og utvelgelse tåkelegges av begreper som fosterreduksjon representerer Snøfall et friskt pust. Vi lengter etter rammer rundt livene våre etter grenser og rettferdighet. Vi er trette av å leve men redde for å dø, Snøfall viser vei mot mening og håp.
gjertrud.png
De aller fleste nordmenn vil nok mene at Klaus, Hilde og Hanne Hagerup har laget en ganske urealistisk juleserie. Jeg for min del vil hevde det motsatte. Snøfall er langt mer realistisk enn Skomakergata og tegner etter mitt syn et vakkert bilde over verden slik den faktisk er.
Hagerups.png
Snøfall bekrefter nok en gang at fortellingen og kunsten fortsetter der vitenskapen stopper. De dypeste sannhetene om oss selv finnes i eventyrene og i mytene og ikke i forskningen og rasjonaliteten. Verden er utrolig, den er mystisk og full av mirakler, det er bare det at vi har glemt alt sammen. Vi har selv kommet til verden akkurat som barnet i stallen, gjennom blod, vann og smerte. Vi har alle kommet gjennom den samme portalen inn i livet. Etter en tid på jorden skal vi gjennom en ny portal. Når vi er på andre siden av dødens portal har vi nådd vår endestasjon som jeg tror kanskje har noen likhetstrekk med Snøfall. Vi har som Selma alle en kjenningsmelodi en lengsel i oss etter denne opprinnelsen. Vi er alle åndsvesener som er skapt til et liv i to dimensjoner. Vi er alle deltakere i en kosmisk kamp mellom det gode og det onde hvor våre valg faktisk utgjør en forskjell. Vi er alle elsket av noe større. Snøfall minner oss på nettopp dette og det er hovedgrunnen til at vi fengsles av denne serien. Jeg vil rette en stor takk til Klaus, Hilde og Hanne Hagerup fordi de denne julen har minnet oss på akkurat det. Mine barn aner ikke hvor heldige de er som får servert åndsverk av slike dimensjoner rett i hendene på et så tidlig stadiet i livet.

 

En julefortelling

Det stopper liksom litt opp i jula. Pauseknappen trykkes på. Tida går litt saktere mellom jul og nyttår. De fleste har litt bedre tid til å tenke enn de gjør ellers i året.

pause

Vi tenker jo på mye rart. «Når skal egentlig ungene begynne å leke med alle de dyre lekene de fikk til jul?». «Når er egentlig dette juleselskapet over?». «Nå er det jammen snart påan igjen». «Er det greit å kaste juletreet ut før nyttår?». «Burde vel strengt tatt trent litt etter alt dette..». Det fins nok nesten like mange tankekombinasjoner som mennesker. Felles for oss alle er at vi alle trenger en god julefortelling.

juelamt.png

Denne jula har jeg vært vitne til en julefortelling som har gjort meg så glad at jeg kjenner en usigelig trang til å dele den. Den fortjener rett og slett et langt større publikum, derfor har jeg ikveld rett og slett bestemt meg for å børste støvet av denne bloggen.

Grytidlig 3. juledag putret en buss gjennom Nærbø sentrum, i ensom majestet antagelig. Inne i bussen sitter 11 menn, 4 av disse har med seg sønnene. De skal kjøre i 26 timer, da skal de om alt går etter planen være i Kormorni Lhotka som er et lite sted utenfor byen Ostrava i Tsjekkia. Der bor det en familie på fire mennesker. De har bodd alt for lenge i et hus som aldri blir ferdig. Noen i bussen kjenner denne familien, mens noen bare kjenner familiens sterke historie og skal treffe dem for første gang.

avgang.png

Bussen er lastet med gulvlister fra Grude bygg, 5 innedører fra Neumann, lister og foringer til dørene fra Oddgeir Lervik, eikeparkett fra Tveita gulv, to ytterdører fra Jadarhus, 1 ytterdør fra Stensland og Byberg, 70 liter maling fra Infra og malerutstyr fra Fargerike Halvorsen. Den lille familien fra Tsjekkia skal denne julen bli velsignet med det som muligens må være verdens beste julepresang. Det er ikke gull, røkelse og myrra, men ikke langt unna.

Reisen er nok lang og drøy, men det var den nok for Maria, Josef og det lille Jesusbarnet inne i magen også. Mens Menneskesønnen reiste på esel, freser det jærske mannsfellesskap nedover europaveier på diesel betalt av Riisa. Colorline frakter bussen trygt over Skagerak gratis.

avstand.png

I løpet av to dager får den lille tsjekkiske familien oppleve rogalandsk effektivitet på nært hold. Det snekres som på akkord ser jeg tydelig for meg. Monteringen av diverse skap, kommoder og senger går i et tempo vi lærere simpelthen ikke forstår oss på. Murene pusses, og gulv legges. De er menn fra Rogaland i flytsonen. Som gjeterne på marken jobber de nattskift, de gir seg ikke før klokka er 01.00 ifølge rapportene. Jeg tror det hadde rykket litt i armen til Josef, faren til snekkersønnen, om han hadde sett karene i aksjon disse dagene.

1.png

Slik jeg ser det for meg står den lille tsjekkiske familien ganske lamslått tilbake. De er sikkert overlykkelige, samtidig tror jeg de ennå lurer litt på hva i all verden det var som traff dem denne jula i det Herrens år 2015. Det samme gjør nok de som var på jobb på Ikea i Ostrava denne dagen. Kanskje har de det litt sånn som gjeterne på marken etter englebesøket.

2.png

Resultatet av «englebesøket» er ikke heller nå ubetydelig. Nå har den lille tsjekkiske familien fått soverom de kan lukke dørene til, de to guttene har fått egne senger, kona i huset kan flytte klærne fra pappeskene til nye skap, de kan vandre lykkelig på eikeparkett vel vitende om at veggene er pusset av en mester! Det er noe annet en en vesal stall.

5.png

I skrivende stund putrer bussen hjemover mot Jæren igjen. Inne i bussen sitter sikkert slitne, men helt sikkert lykkelige menn. De har det nok på mange måter sånn som de tre vise menn hadde det på vei hjemover. Visst var det en lang reise, men det var jammen verdt turen.

4.png

For meg har slike små julefortellinger en kosmisk betydning. Frelsesarmeen deler ut matpakker, Linn Jåtten klipper hår gratis, innvandrere inviteres til julefeiring på Ognatun, menn og sønner pusser opp hus i Tsjekkia. Disse fortellingene er nye juleevangelier. Dette er tegn. Det er tydelige tegn på at julens hovedbudskap lever i beste velgående. Snekkersønnen er ikke lenger fysisk sammen med oss. Vi kan ikke smile ned til ham der han ligger i krybben som gjeterne, men han er her i oss. Vi er kalt til å være Menneskesønnens hender og føtter på Bryne, og noen en jul i Tsjekkia. Lysstrimene fra den lille stallen når oss ennå, det er ikke så bekende mørkt som mange vil ha det til.

frisør.png

Tenk å reise bort i jula, det er min ryggmargsrefleks. Hva med familie, ferie og god mat? Hva ville kona sagt? Jeg vedder mye på at samtlige i bussen har hatt en julefeiring de vil ha med seg resten av livet. Jeg tror konene og mødrene som imorgen tar imot sine kjære er stinne av stolthet og takknemlighet. Det er derfor dette ikke bare er en julefortelling, men også et julemysterium.

Tenk om gleden ikke ligger i å bli tjent, men å tjene. Tenk om lykken er å gi vel så mye som å få, om å gi avkall på og forsake vel så mye som å få med seg alt. Tenk om freden ikke ligger i økonomiske sikkerhetsnett, men i tillit til noe større. Tenk om friheten finnes i det enkle livet uten hytte, båter og aksjer å tenke på. De involverte har levd ut livets egentlig mål. De har gjort det de er designet til å gjøre. Kanskje har den store jærske dikter rett når han spør og svarer på sitt eget spørsmål: «Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre. Dei skulle sjølv glede andre, så vart dei glade.»

3.png

Når vi hører fortellinger som den jeg har fortalt blir vi glade. Det er dette vi dypest sett lengter etter. Svoren på ribba, juletreet og alle gavene er innpakningspapiret, ikke innholdet. Vi vet dette så inderlig godt. For alle lengter vi etter noe større, noe større enn oss selv. Vi lengter etter å bety noe for andre. Vi vil gi folket i Ridderdalen julen tilbake, og vi vil dele ut matpakker. 

kevin.jpg

I julen ser vi tydelig konturene av det vi alle lengter etter. Gud strekker seg ned mot oss mennesker og lar seg føde i en liten stall i en overfylt jødisk by, av en helt vanlig jødisk ung pike som er trolovet med en helt vanlig jødisk snekker. Gud gir sitt mest dyrebare til menneskeslekten. I løpet av et relativt kort jordisk liv lærer menneskesønnen oss julens budskap igjen og igjen. Han vasker føtter, han helbreder syke, og han gir folket mat. Livet handler om å gi, og å ta imot. Det handler om å elske, og om å la seg elske. 

Noe av det mest gledelige er at gutta i bussen, frisør Jåtten og soldatene i frelsesarmeen er like alminnelige som faren til det lille barnet i stallen. Javisst er de sikkert hyggelige mennesker, men alle har de sine skavanker og tilbøyeligheter. De er mennesker, og ikke engler. Man trenger ikke adgangkort eller VIP billetter for å bety noe for noen, det er fritt frem.

reagan

Akkurat dette kan være verdt å ta med seg inn i det nye året. Tenk om disse historiene kunne inspirert oss. Jeg for min del håper virkelig det, for jeg tror at 2016 vil bli et år der generøsitet, raushet og vennlighet vil være mer etterspurt enn på lenge. Tenk om veien til fred, frihet og glede ikke går gjennom pensjonspoeng, lønnsøkning og nye opplevelser men gjennom barnet i krybben og våre medmennesker. Tenk om forkomne syrere ikke er en begrensning men en berikelse. 30 000 mennesker trenger plass i vårt herberge, og det sies at der det er hjerterom er der også husrom.

Med disse ordene ønsker jeg alle en fortsatt strålende julefeiring!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mer, resultater, papir og dokumentasjon, mindre mennesker og mening.

Noe av det første vi lærere i videregående skole gjør etter skolestart er å samtale med elevene vi skal ha hovedansvaret for i semesteret som skal komme. Startsamtalen er ofte starten på relasjonen mellom lærer og elev, den skal avklare forventninger fra begge parter, men det viktigste mener jeg er at eleven blir sett og møtt med omsorg og oppmerksomhet. Vi skal bli bedre kjent og forhåpentligvis litt tryggere på hverandre.

relasjon

Etter noen av disse samtalene har det slått meg at samtalene egentlig ligner mer på et intervju. Eleven har på forhånd svart på sitt skjema som er utformet sentralt av mennesker som sannsynligvis ikke vil stifte bekjentskap med eleven. Metodisk jobber vi oss gjennom spørsmålene. «Hva kan du bidra med i forhold til arbeidsmiljø, i klassen og på skolen for øvrig?». «Ehh vet ikkje, kjenne ikkje så mange i klassen ennå». «Hva ønsker du å utdanne deg til?». «Ane ikkje». «I hvor stor grad er du godt motivert for dette skoleåret?». «Vet ikkje syns ikkje det e galgjildt på skulen, men eg må jo ha karaktera for å få jobb».

veileder

Det er skjemaet som i stor grad styrer samtalen. Tiden er knapp, vi jobber oss gjennom. Noen ganger har jeg sikkert sett mer på skjemaet enn inn i øynene på eleven. Det som skal være en dynamisk levende samtale blir redusert til rutinepregede fattige intervjuer. En god samtale flyter, den er organisk, kroppspråk, tone og stemmevolum er vel så viktig som det som blir sagt. Noen ganger virker det som om det viktigste med startsamtalen er at vi faktisk gjennomfører den. At vi loggfører, lagrer referat, får elevens underskrift slik at vi senere om nødvendig faktisk kan dokumentere at samtalen faktisk har funnet sted.

samtale

Tidlig på 1980-tallet startet en reformbølge i offentlig sektor først i Australia og New Zealand som blir kalt New Public management (ny offentlig styring/ledelse). Denne reformbevegelsen fikk ytterligere vind i seilene i den vestlige verden under Reagan og Thatcher gjennom hele 80-tallet. I Norge ble denne retningen møtt med skepsis helt frem til Victor Normann i Bondevik 1 regjeringen henga seg til denne filosofien. På daværende tidspunkt hadde Australia, New Zealand og de andre pioneerlandene forlengst moderert seg, ettersom de lovede resultater uteble. Norge gikk på tross av dette igang med stor iver.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

New Public Management er et styringssystem som tar sikte på å øke effektiviteten i offentlig sektor. Et viktig prinsipp innenfor denne retningen er at ledelse er ledelse. Ledelses prinsipper fra privat sektor overføres til den offentlige sektor. Viktige stikkord innenfor New Public Managment er konkurranse, kvalitet, brukerundersøkelser og valgfrihet. Offentlige institusjoner skal i større grad styres som bedrifter. Effektivitet og lønnsomhet blir nøkkelord. Omsorg, læring og elever byttes ut med service, tjenester og brukere. Om lærere, sykepleiere, konduktører og politimenn skal styres mot profitt går det ut over noen selv om KS påstår det motsatte.

effektivitet

Rektorer som tidligere var pedagoger og den fremste blant likemenn blir bedriftledere som skal stå ansvarlige for skoleeiere. Rektor blir stående mellom krav ovenfra og lærerne. Han står midt mellom barken og veden og får en Urias post. En maktkamp mellom ledelse og fagpersoner kan fort bli resultatet.

maktkamp

Det ensidige fokuset på kvalitet fører oss inn i et resultatjag uten sidestykke i norsk skolehistorie. Utdanning i Norge har tradisjonelt sett hatt to hovedmål, kvalifisere og sosialisere. Et ensidig resultatfokus går utover skolens samfunnsmandat som innebefatter et medansvar for oppdragelse og folkeskikk. Kanskje har vi blitt så opptatt av karakterer, måloppnåelse og nasjonale prøver at vi har glemt den generelle delen av læreplanen som vektlegger holdninger, verdier og identitet.

Den glemte delen av læreplanen.

Den glemte delen av læreplanen.

Skolens ensidige resultatfokus er en medvirkende årsak til at en skare av jenter idag lider under et «flink pike syndrom». Når nytteverdien i form av karakterer blir det primære målet skylles lærelyst, utforskertrang og skaperkraft ned i toalettskålen. Krav om anonym retting springer ut av et ensidig resultat og nyttefokus. Konsekvensen blir strømlinjeformede ungdommer som gjør det mor og far råder dem til. I sin streben etter å oppfylle skolens og foreldrenes krav og forventninger ender de opp med å leve stivbeinte liv. Hvis den oppvoksende generasjon tenker som mor og far stopper utviklingen opp. Ungdommens opprør, dens skråblikk på og kritikk av generasjonen over er en ressurs vi ikke må miste.

Aftenposten er en av mange aviser som har skrevet om karakterpress den siste tiden.

Aftenposten er en av mange aviser som har satt karakterpresset på agendaen.

Jærbladets reportasje om jenter i videregående skole for ikke lenge siden gav tydelige signaler. Jentene lider under et stort resultatpress, de er trette av å strebe etter å oppfylle omgivelsenes forventninger og etterspør et større fokus på verdier og identitet i skolen. Reportasjen er bare et av tusenvis av eksempler. Skolen kan ikke bare skylde på markedskrefter og kroppspress, vi må selv reflektere over hvordan skolen kan være en motstrøm til denne utviklingen.branok

Det økte fokuset på konkurranse mellom skoler og elever øker presset. I takt med økt konkurranse øker spissingen mot nasjonale prøver, fuskingen tiltar og skolene er på konstant jakt etter nye modeller som kan gi deres elever bedre karakterer og dermed bedrer deres aksjer i konkurranse med de andre skolene. Det blir viktig med vurderinger som kan gi målbare resultater, dette veier tyngre enn vurderingens læreverdi. Skolevalg har blitt business, ulike evalueringer og elevundersøkelser spiller viktige roller i et stadig mer intensivt marked. De siste tiders skriverier om Akademiet og ymse garantier viser hvor vi er på vei.  I jakten på bedre gjennomstrømning og karaktersnitt står man i fare for å glemme dannelsen. Skolens oppgave er ikke bare å bygge kompetente skatteytere men også bidra til å bygge ansvarlige, empatiske, verdibaserte og skapende mennesker.

karaktergaranti

Et viktig prinsipp innenfor New Public Management er accountability (ansvarliggjøring). Når skolen i større grad fokuserer på prøver, testing, kartlegging og undersøkelser får man et omfattende tallmaterialet som skal si noe om norsk skoles tilstand. Det oppstår da et prekært behov for at noen stilles til ansvar for resultatene som alltid kan bli bedre. Skoleeier står ansvarlig ovenfor staten og norske foreldre, rektor står ansvarlig for skoleeier, avdelingsleder står ansvarlig ovenfor rektor og lærer ovenfor avdelingslederen.

resultater

I en slik kultur blir det viktig å ha ryggen fri. Det er om å gjøre å dokumentere at skoleeier har gjort sitt og oppfylt det som er forventet. Det viktigste blir ikke å bli kjent med eleven men å protokollføre startsamtalen. Om en elev har mye fravær er det ikke fraværet i seg selv som er det viktigste men om man har sendt skriftlig varsel i tide. Om en elev ikke har hatt den forventede utvikling er det viktig at man kan dokumentere at underveissamtale ble holdt 11.10. Den nedslående konsekvensen er foreldre som krever og skoler som krever istedet for en dynamisk samarbeid til elevenes beste. For læreren blir det mer papirarbeid og mindre kjernevirksomhet. Vi er i ferd med å skape et dokumentasjonssamfunn der alt fra bønder til lærere stadig må fylle ut flere skjema og gjør mindre av det de er best på. Plasseringen og sporingen av ansvaret blir viktigere enn selve ansvaret.

Har du sendt varselskjema?

Har du sendt varselskjema?

Den alvorligste konsekvensen av denne filosofien er at den velsignede unyttige samtalen kan bli mistenkeliggjort. Samtalen med eleven i gangen, på kjøpesenteret, i kantinen mistenkeliggjøres fordi den ikke er nyttig, den er ikke lønnsom. Fortellingen om slavebåtkapteinen John Newton i historietimen blir avbrutt med: «Keffor snakke du om han Newton-karen, me får jo ikkje om han på eksamen». I den ensidige jakten på karakterer står vi i fare for å blir frarøvet essensen.

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av "Amazing grace".

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av «Amazing grace».

I det «unyttige» styrkes ofte båndene mellom mennesker. Mindre samtaler og fortellinger svekker en vesentlig forutsetning for læring; nemlig relasjonen. Om man skal lære noen noe mer enn teori er det viktig at elevene kan stole på deg, at de er trygge, at de føler seg sett og bekreftet. De må respektere deg og oppleve tillit. Dette skjer gjennom mange møter ikke bare i klasserommet. Den beste læreren går selv foran. Om læreren vil fremelske engasjerte, punktlige og nysgjerrige elever må han selv være engasjert, på tiden og nysgjerrig. Alt dette gjøres praktisk i interaksjon og ikke på papiret. «Attitude reflects leadership», sa en smart kar en gang. Hvis ikke det er handlingspraksiser bak ord, integritet og troverdighet kan man ha mastergrader og doktorgrader men blir snakkende til døve ører.

leder

Jeg er privilegert som får være lærer, jeg elsker jobben min. Jeg er gitt et stort samfunnsansvar som jeg akter å vise meg verdig. Nettopp derfor bekymrer utviklingen meg. Skolens balansepunkt må forskyves. Vi må i større grad holde oppe to ting samtidig, uten balanse havner vi alltid i grøftene. New Public management står i fare for å bli en slik grøft, denne grøfta heter New Public Punishment.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

 

«Nytt på Nytt – generasjonen»

Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.

elia3

Et av bildene jeg rakk å ta…..

(mer…)

Dager i raushetens historie

«Keffor går me egentlig på Saron, me gjer jo vekk alle pengane våras her», utbrøt sønnen min på en gudstjeneste for ikke så lenge siden. «Keffor gjer med t han, han ser jo ikkje fattige ud eigong» , spurte min eldste sønn noen søndager senere, da kollekten gikk til en misjonær fra England som så ut som folk flest. Mine sønners hjertesukk utløste latter og smil, men også ettertanke. Verden er avhengig av barmhjertighet og raushet men det er ikke alltid naturlig for oss. Ett av de første ordene min barn har lært er MIN!

kollekt

Sommeren 2013 skulle vi til Hardanger. Kvelden før avreise ringte kona, hun stod utenfor Kiwien og fikk ikke start på den ellers så pålitelige Corollaen. Morgenen etterpå kunne jeg konstatere to forhold, tenningslåsen hadde sagt takk for seg og det lå en bot i vinduet. En dårlig start på ferien. (mer…)

Hva sier du til deg selv?

«Vi taper sikkert idag». «Han er sikkert god han backen». «En dårlig kamp idag så er det på hodet ut av startelleveren». «Jeg er tung i beina». Da jeg spilte fotball var det noen ganger slik at jeg var helt utslitt før kampen begynte. Idet dommeren blåste startsignalet burde jeg signalisert til treneren at jeg var klar til å bli byttet ut. Etter et par dårlige involveringer fikk man bekreftet alt man hadde hørt  dagene før kampen. Kampen med den indre stemmen tappet meg for energi, mot og krefter før den egentlige kampen skulle utkjempes.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

(mer…)

Kan me spela?

Spørsmålet ovenfor er kanskje et av de mest stilte spørsmål i norske småbarnshjem. Jeg forstår spørsmålet godt. Jeg husker godt da jeg nede i Symrebakken 9 første gang ble presentert for et helt nytt univers. Etter lang tid med sparing hadde kameraten min Arild endelig nok penger til en flunkende ny Commodore 64. «Summer games», «Winter games» og «California games». Snart kunne vi melodiene på alle verdens nasjonalsanger, med joystickene hoppet vi på ski og gikk rytmisk våre strafferunder. Det var helt utrolig.

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

(mer…)

Sex på dugnad

Mine første to blogger handlet om sex, nå synes jeg det er på tide å ta opp hansken igjen. «Mange voksne later som om sex ikke finnes», sa en elev en gang, det har han dessverre rett i. Sex er viktig og det opptar oss. Tidligere har jeg skrevet om den gode sexen, denne gangen vil jeg si noe om noe som de aller fleste vet hva er, og hva det innebærer men aldri setter ord på. Det er noe som foregår i det stille i de mange tusen hjem og må for all del ikke undervurderes.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Dugnad er noe av det flotteste vi har i Norge. I disse dager forbereder både Kåsen IL og Bryne FK seg til store dugnader i Kongeparken. Flere hundre jærbuer har satt av en helg i mai for å gå dugnad. Mange av dem hadde helt sikkert hatt lyst til å gjøre noe annet denne helgen. Ukene er travle og når helga kommer har man ulike behov. Det er helt sikkert ikke alle som gleder seg til dugnaden. De kjenner på en viss motvilje, det er helt forståelig. Det vakre er at disse vanlige foreldrene gjør det på tross av. De er villige til å legge bort seg selv for noe større. Fellesskapet og fellesskapets interesser settes foran individet og den enkeltes behov, på norsk kaller vi det dugnadsånd. Denne ånden er en fellesskapets ånd, en ånd som søker noe utenfor en selv. (mer…)

Kan du tilgi meg?

Tidlig i min yrkeskarriere drev jeg frilans lærervirksomhet mellom fotballøkter. I en periode var jeg vikar på Orre barneskole. En dag ble jeg kastet inn i en førsteklasse. Læreren jeg var vikar for hadde skrevet på lappen at ungene kunne leke fritt på slutten av timen. På siden av klasserommet var det et lite lekerom. Mens jeg hadde hendene fulle med å opprettholde en viss orden inne i klasserommet hørte jeg et skrik fra lekerommet på siden av. Jeg løp til lekerommet og fikk se en gråtende gutt som holdt seg til hodet med den ene hånden og pekte på en gutt som satt på huk i hjørnet med den andre hånden. Jeg ba de andre ungene om å gå inn i klasserommet. «Kå skjedde?» spurte jeg. «Han heiv en bil i håve på meg» sa offeret mellom noen hikst. «Eg gjorde det ikkje med vilje» stotret gutten i hjørnet frem. «Eg såg at han gjorde det med vilje» kom det mer kontant fra offeret. «Eg trur du ska sei undskyld» sa jeg til gjerningsgutten. Gutten fikk et annet drag i ansiktet, stotringen forsvant liksom litt. «I denna klassen seie me ikkje undskyld, me ber om forladelse, de he frøken lært».

Man kan lære mye på Orre.

Man kan lære mye på Orre.

(mer…)

Banning og sånt

«E de stygt å sei fader pappa?». «Levi seie shit, e de banning?». «Tage sa fadosten, he an egentlig lov te de?». Jeg er jammen ikke sikker lenger på hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si. Hvem er det som definerer dette? Hva som er banning og hva som ikke er banning er jammen ikke godt å vite. Jeg har en kamerat fra Australia, han kan referere til det motsatte av himmelen men kan ikke si ord som innebefatter kjønnsorganer. Hos oss er det nesten litt motsatt. For meg virker det nesten litt tilfeldig og kulturbestemt hva som er lov og hva som ikke er lov. Hvem er egentlig jeg til å sette grenser med linjal. Er det alltid galt å bruke å ta i bruk kraftsatser? Jegertvillingene har i den siste tiden satt banning på dagsordenen, jeg vil i dette innlegget forsøke å si noe om temaet fra mitt ståsted.

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg sa mitt første banneord. Jeg hadde fått høre vitsen om han som aldri røkte, drakk og bannet og fortalte denne i en helt feil kontekst. Reaksjonen fra mine omgivelser gav meg tydelige signaler på at det jeg hadde gjort var et alvorlig overtramp. Jeg husker skammen og fornedrelsen godt idag snart tredve år etter. Banning kan man ikke gjøre hvis man skal komme til himmelen tenkte jeg.

banning7

Da jeg ble eldre ble det understreket at man ikke skulle underholde seg med banning. For meg var den store frykten at noen skulle banne mitt i en veldig spennende og god film. Hvis dette skjedde vil dette falle inn under kategorien banning og underholdning. Samvittigheten var tydelig på at det eneste riktige ville være å trykke på stopp.

En av mine favorittfilmer er den svenske filmen «Så som i himmelen». Jeg synes det er en menneskelig og varm film. Det er ikke til å stikke under en stol at det bannes mye i denne filmen. Jeg leste noen kommentarer om filmen i etterkant. En av kritikerne hadde omdøpt filmen til «den store svordommen». En annen responderte med spørsmålet «var banningen alt du så?». Jeg syntes det var et meget betimelig spørsmål. Noen ganger undrer jeg meg over at banningen har fått så stor betydning. Selv slet jeg med å forstå at det var greit å underholde seg med drap og tyveri i detektimen mens banning på norsk ble for drøy kost.

så_som

Selv kan jeg ofte ta meg i å mistenke folk for å være kristne hvis jeg har snakket med dem i over en halv time og de ikke har bannet. Jeg har kalt bloggen min det viktigste i livet, banning havner utenfor, men kanskje har banningen blitt litt viktigere enn den egentlig er. Når man bruker banning som et kjennetegn på å katalogisere livssynet til mennesker slik som jeg til tider har gjort, har man gått for langt. Hva er det som gjør at baksnakking. grådighet og fråtseri passerer radaren uten de helt store problemene mens banning resulterer i ryggmargsreflekser? Jeg tror svaret er ganske enkelt. Banning er vanskelig å skjule, det er så synlig. Det kan skade fasaden vår. Grådigheten, misunnelsen og baksnakkingen kan vi holde på med i våre egne mørke kringkelkroker uten at noe får ryggmargsreflekser.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Banning har tradisjonelt blitt knyttet opp mot et bud: du skal ikke misbruke Guds navn. Dette synes jeg i grunnen er en ganske tynn begrunnelse. Jeg kommer på et par banneord som kan gå inn under denne kategorien men de fleste handler vel mer om han lenger nede i gata og adressen hans. Å si at det mange erstatter med «grævlig» er å misbruke Guds navn er en ganske drøy påstand.

Interessante refleksjonsspørsmål

Interessante refleksjonsspørsmål

Karsten Isachsen sier at hyppig banning forurenser mellommenneskelige miljø. Det er et økologisk problem, mennesker som banner hele tiden er lydsvin, de forurenser. Banning for banningens skyld er helt unødvendig. Banning innbyr ikke til respekt. Da jeg var i militæret inngikk banning som en sentral ingrediens i formidlingen. Jeg syntes det var forstyrrende og den utstrakte banningen satte mine overordnede i et dårlig lys. Som lærer forsøker jeg etter beste evne å føre et språk som elevene opplever som imøtekommende og respektabelt, banning inngår ikke i et slikt språk.

banning5

Det er imidlertid ikke dermed sagt at man alltid skal føre et dannet og bevisst språk. Noen ganger er dette bortimot umulig. Livet er ikke alltid en dans på roser noen ganger skjer det noe ekstremt ubehagelig eller smertelig. Er det da galt å bruke de styggeste ordene man kjenner for å formulere opplevelsen? Kan det å bruke kraftutrykk i gitte situasjoner rett og slett være sunn mental hygiene?

banning_9

For en måned siden skulle jeg kjøre ut fra parkeringsplassen utenfor skolen hvor jeg har mitt daglige virke. Jeg hadde rygget bilen på plass for anledningen. Jeg hadde dårlig tid da jeg kjørte ut fra parkeringsfeltet. Idet jeg trodde jeg hadde kommet ut fra lommen min hører jeg en skrapende lyd. Jeg har lagt for tidlig over. Den strøkne bilen til kollega Berntsen har fått seg et godt kakk i høyre hjørne, høyre baklys er knust, god bulk. På min egen bil har jeg skraper langs hele siden. Mens jeg skritter tilbake mot skolen vel vitende om at jeg vil komme for sent, at Mr Berntsen vil få en del ubehageligheter og at lommeboken min vil bli betraktelig tynnere sier jeg noen ord som jeg ikke ville sagt hjemme og i hvert fall ikke på gudstjenesten tre dager senere. «Himmel og hav» er ikke dekkende for den intense irritasjonen som rir meg. «Filleren», «sallan» og «søren» blir litt tynt. Hele mitt arkiv av kristne erstatningsbanneord klarer ikke utrykke hvordan jeg har det.  Er det galt å sette ord på sinne og irritasjonen? «Gud eller Satan! Mumlet han og slikt sa ikke Isak uten at han var nødt til det» skriver Knut Hamsun om Isak Sellanrå i Markens Grøde.

 

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Jeg blir ikke helt trygg på mennesker som holder følelsene sine for seg selv. Da jeg skrittet over parkeringsplassen var jeg i det minste tydelig. Jeg tror at det onde som regel kommer fra det kalde hjertet. Ondskapen er ofte skjult bak en pen fasade og et dannet språk. Kraftuttrykk brukt i tide og utide er forurensing men noen ganger er jeg fristet til å si at de er på sin plass. «Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner en blant mennesker som ber» sier Kjell Arild Pollestad, han kan i noen tilfeller ha et poeng.