Grenser i grenseløsheten

Jeg husker godt følelsen jeg hadde da jeg vridde den runde knappen mot off på det gamle svart/hvitt reisefjernsynet jeg hadde fått av mormor og morfar etter et skandinavisk fjernsynsdrama oftest på mandager. En tomhet blandet med skuffelse. Omtalen av dramaet i avisen hadde jo vitterlig hentydet at her vil det bli både pupper og lår. Hadde jeg virkelig lidd meg gjennom dette ynkelige skuespillet uten noen form for belønning? Burde jeg ikke heller ha bladd litt i ”Die Brucke”, det var jo tyskpøve i første time dagen etter.

vestavind 2

Den spinkle antennen på fjernsynet morfar hadde kjøpt til campingvogna si maktet ikke å fange opp verken Pamela eller Rita i Tv2s nye serier Baywatch og Silke. Nede i stua vår visste jeg at slik serier ikke skulle rulle over skjermen. Løsningen ble meg, NRK og reisefjernsynet oppe på gutterommet. Pupper og lår ble det lite av.

Silke.jpg

”I de siste 200 årene har endringene skjedd så fort at den sosiale orden er blitt dynamisk og fleksibel. Nå hviler den i en tilstand av evig forandring. Når vi snakker om moderne revolusjoner, tenker vi ofte på 1789(den franske revolusjonen), 1848 (de liberale revolusjonene) eller 1917(den russiske revolusjonen). Men faktum er at i våre dager er hvert eneste år revolusjonært. I dag kan til og med en 30-åring med hånden på hjerte fortelle vantro tenåringer: ”I gamle dager da jeg var ung, var verden helt annerledes”

utgått på dato

Den korte fortellingen fra mitt eget liv innledningsvis i dette essayet bekrefter populær-historikeren Yuval Noah Hararis påstand. Avstanden fra NRK, reisefjernsynet og meg til Paradise Hotell, og til en verdensvev som bobler over av bilder og filmer som får pupper og lår til å høre puritansk ut oppleves nærmest som en avgrunn. Jeg hadde de samme hormonene, lystene og følelsene i kroppen i min ungdom som de ungdommene jeg er lærer for nå har. Konteksten vi lever i er totalforandret.

Internett.pngI løpet av de siste månedene har Bryne – russen forbløffende ofte vært i medienes søkelys. Det er dessverre ikke russens solide økonomiske bidrag til kreftsaken som har nådd riksmediene. Først var det store oppslag om en av russelåtene og nå sist handlet det om å dokumentere seksuelt samtykke på film. Russe –sanger og russeknuter har blitt førstesidestoff selv i nasjonale medier.

Kreft.png

Jeg har lenge hevdet at seksualiteten er ute av kontroll og at russesangene og russeknutene er langt over streken. For bare kort tid siden ble mine synspunkter betraktet som reaksjonære holdninger som like gjerne kunne tilhørt en dommedagsprofet fra det gamle testamentet. Få har tatt vi mørkemenn fra bedehuset på alvor. Vi er blitt fortalt at vi er utgått på dato. Vår tid er forbi.

I dag står elevene mine ovenfor en langt mektigere motstander. De marginaliserte reaksjonære mørkemennene fra bedehus og misjonshus er nå erstattet av moderne progressive journalister med mord i blikket. De vokter tidsånden, det politisk korrekte og statsfeminismen med en hellig vrede vi dommedagsprofeter bare kan misunne dem. Russeknuter som passerte gjennom det moralske filteret med god margin i fjor er nå fullstendig uakseptable. Motstanden fra noen skarve folkefiender er nå byttet ut med den kompakte majoritet og denne synes mer kompakt enn noensinne. Erna Solberg kan nå stolt proklamere at Høyre nå vil forby nachspiel i forbindelse med Høyres landsmøte. Om Knut Arild Hareide hadde foreslått det samme for et år siden ville de fleste her til lands gått ut i fra at Krf-lederen hadde fått et illebefinnende.

høyre

”Vi lever tross alt i 2018” er et uttrykk jeg har blitt møtt med ofte. Aldri før har uttrykket virket mer hult. Det opphøyde mennesket av 2018 ligner flokkdyr som sauer og kyr. Det har ikke røtter bare føtter sier den danske professoren Svend Brinkmann. Mye tyder på at han har rett, vinden blåser hardt og den snur fort. At Bryne- russen sliter med å henge med har jeg faktisk en viss forståelse for.

Meetoo

Konsekvensene av MeeToo- kampanjen er enorme og russen har ikke fulgt godt nok med i timen, de har ikke vært raske nok i omstillingen, og har nå den politisk korrekte pekefinger rettet mot seg. Som lærer i den videregående skolen kan jeg berolige folk med at det fortsatt er et stort privilegium å jobbe med ungdommen. Min erfaring er at ungdommen stort sett er hyggelige, høflige, pliktoppfyllende og inkluderende. Jeg tror norsk ungdom kommer godt ut på mange områder om man vil sammenligne dem med ungdom i Europa for øvrig. Våre sjarmerende ungdommer er som vi var ungdommer av vår tid. Dette faktumet mener jeg er av avgjørende betydning.

”Attitude reflects leadership” er en setning som noen ganger kan lede oss lærere inn i glede og takknemlighet og noen ganger inn i dyp fortvilelse. Jeg tror setningen har noe for seg i denne sammenheng. Etter mitt syn ligner riksmediene og foreldregenerasjonens oppgjør med russen på en som kaster stein i et glasshus. Mesterens ord om at den som er uten skyld kan kaste den første steinen blir fullstendig ignorert.

glasshus

Det er paradoksalt at riksmediene rister indignert på hodet over Bryne-russens seksualmoral samtidig med at de forer de samme ungdommene med Paradise-hotel. Mediene skryter av å ha frigjort seksualiteten. De gamle stivbeinte nevrosene er ryddet at veien. Det har vært et kappløp i å sprenge grenser. Når konsekvensene av dette frisleppet kommer til overflaten er reaksjonen så hard at den får svovelpredikantene hjemme på bedehuset til å ligne på nikkedukker.

paradise hotel

Da jeg var i min blomstring fikk jeg med meg noen velmente råd hjemmefra som i tidens løp har vist seg som slitesterke. Hjemme hos oss var det lite fokus på metodikk men desto større fokus på rammer når det gjaldt seksualiteten. Mine foreldre prøvde etter beste evne å formidle at seksualiteten ikke var noe man skulle ta lett på, det var nemlig en av Guds aller flotteste gaver til oss mennesker. Her kunne man ikke skride til verket når man følte for det. Sex skulle ifølge mine foreldre innrammes i trygghet, kjærlighet og Guds ubrytelige pakt. Innenfor denne rammen hørte seksualiteten hjemme ifølge dem.

Ekteskap

Når det gjaldt metodikken tror jeg min far hadde få bekymringer. Han hadde aldri hørt om brukermanualer på brullypsnatten og tenkte vel at heller ikke jeg trengte en når tiden var inne selv om han måtte konstatere at jeg ikke var særlig praktisk anlagt. Om så det ble litt klumsing i starten så ville ikke dette heller være noe å bekymre seg for. Rammen ville jo beskytte meg for skam og sammenligning som den i sin tid hadde beskyttet ham. Den gode sexen utforskes og oppdages i trygghet, omsorg og kjærlighet sammen med sitt favorittmenneske.

ekteskap 2

Kondomer, p-piller og spiraler ble det heller ikke snakket mye om hjemme hos oss. Om man utfoldet seg i ektesengen var jo barn bonusen man lengtet etter. Mine foreldres formaninger og råd den gangen høres i dag allerede ut som levninger fra en annen tidsalder. De er nye vers fra ”Bakvendtland”.

I dag er det nettopp metodikk og sikkerhet som er det avgjørende. I seksualundervisningen har biologien og Freud vunnet på alle fronter. De gamle rammene ligger på skraphaugen. Grenseløsheten som ofte blir forvekslet med frihet blir formidlet fra alle kanter. Desillusjonerte foreldre resignerer eller hopper selv på den seksuelle free-riden. De gamle råd og formaninger er nå redusert til en setning som paradoksalt nok viser oss hva grenseløsheten har redusert seksualiteten til: Husk nå endelig på å beskytte deg! Dette rådet har bidratt til at vi stadig får færre uønskede graviditeter og aborttallene synes å stabilisere seg. Jentene har blitt så gode å beskytte seg at guttene kan tillate seg å slurve. Norske gutter er blant de dårligste i europa til å bruke kondom forteller statistikkene oss. De samme statistikker forteller også tydelig at unge har tidligere sex, mer eksperimenterende sex og sex med flere partnere.

debut

En forvirret generasjon har i stor grad overlatt ansvaret for seksualundervisning til institusjoner og medier. I skolen snakkes det mest om biologi og prevensjon mens mediene forsøker å overbevise oss om at alt er normalt. Anal-sex er ikke et must og man verken trenger pisk eller håndjern for å oppleve den virkelig gode sexen. At pisk og håndjern bryter med seksualitetens innerste vesen er det få som har tatt seg bryet med å tenke over. Ungdommen forledes til å tro at anal, grupper, pisk og håndjern er normalt selv statskanalen bidrar gjennom seksualopplysningsprogrammet ”Trekant”.

trekant

Realiteten er heldigvis en helt annen. Jeg er ennå såpass naiv at jeg ikke tror verken pisk, håndjern eller naboene blir med oppi de jærske dobbeltsenger. Slik det ser ut for meg er ikke dette like innlysende for ungdommen. Grenseløsheten medfører et massivt press inn i en metodikk som i min ungdom befant seg utenfor vårt univers. Å sniffe kokain fra rumpehull (en del av refrenget i den mye omtalte russesangen som ble bestilt av en russebuss på Bryne vgs) var simpelthen ikke noe vi så for oss som en mulighet. Grensene for hva som er normalt og hva som kan forventes strekkes lenger og lenger, i takt med det økende presset. Særlig jentene merker dette på kropp og sjel.

sexpress

Om man over lenger tid forteller mennesker at de er dyr så vil de etter hvert også oppføre seg som dyr. Om sex reduseres til et middel og ikke er et mål i seg selv mister vi selve essensen. Vår tids ensidige fokus på kropp og biologi står i fare for å redusere sexen til en jakt på biokjemiske substanser som serotonin, dopamin og oksytocin. Sex er mer enn en nytelsesbelønning som skal anspore til genspredning. Sex er mer enn biologi. Sex har som mennesket heldigvis også to andre dimensjoner slik jeg ser det, dette er sjel og ånd. Nettopp derfor er trygghet, grenser og kjærlighet så viktig. I et samfunn der kroppen har tatt kvelertak på ånden er den åndelige dimensjonen muligens vanskeligere å få øye på. En oppdiktet fortelling kan muligens vise en liten del av seksualitetens åndelige dimensjon.

dyr.png

La oss si at Gudrun Braut er en del av årets russekull. I russetiden og i den påfølgende studietid har Gudrun sex med ulike unge menn som alle de andre i hennes livsfase. Dette trenger ikke være mer enn sju åtte stykker. Omsider finner Gudrun sin utkårede, de får barn og etablerer familie.

Gudrun er glad når hun sammen med barn og mann betrakter det nydelige barnetoget som rusler gjennom Brynes gågate en herlig 17-mai dag. En strime av takknemlighet treffer henne der hun står sammen med sine egne med ett norsk flagg i hendene. Hun ser over på andre sidene av gaten og betrakter alle de glade menneskene. Blikket hennes stopper plutselig. Med ett ser hun inn i øynene på et annet menneske hun hadde sex med for mange år siden.

bindinger.png

Hvilke følelser som vil utspille seg hos Gudrun vet vi ikke, det kan helt sikkert se nokså forskjellig ut. For de fleste vil gjensynet med en tidligere seksualpartner endre sinnsstemningen. Minnene, følelsene og tankene som kommer i denne forbindelse er ikke som gangetabellen. Når man har sex med et annet menneske oppstår en binding. Resten av livet er man på en måte bundet til dette mennesket på et mystisk vis. Sex er mye mer enn utveksling av visse stoffer, sex er en del av det store mysteriet. Sex er hellig og nettopp derfor varer disse minnene livet ut. Om man feirer 17 mai om 60 år vil synet av mannen Gudrun hadde sex med i sin ungdom fremdeles fremkalle en eller annen emosjonell respons selv om ektemann og barn er byttet ut med gåstol.

Den Freudianske løsningen på disse sinnstemningene eller nevrosene som Freud ville kalt dem er ganske enkel. Medisin mot skyld og skam blir skamløsheten. Drifter og lyster som tidligere har blitt undertrykket av moral og grenser må leves ut. Dette mener Freud og hans tilhengere er veien til friheten. Historien viser oss at nevrosene blir erstattet av andre nevroser, til sist kan man ende opp med å skamme seg over at man skammer seg. Ungdomsserien «Skam» belyser deler av denne problematikken på en utmerket måte.

skam

Jeg husker at jeg skrev kjærlighetsbrev. Brevene handlet ikke om sex-fantasier men om den jeg var forelsket i. I brevene blottet jeg mitt hjerte. Ingen av brevene nådde sine addressater, men endte opp i søppelkurven på siden av skrivepulten. På en måte er det litt synd. Hvert ord var nøye gjennomtenkt, noen ganger var jeg så forelsket at bare lyrikken kunne uttrykke mine følelser. Jeg tror ikke noen av jentene som jeg skrev om i brevene var forelsket i meg. Jeg tror heller ingen av dem hadde fattet interesse for meg etter å lest brevet. Det som er interessant er at om de hadde fått brevene er jeg overbevist om at de hadde lest dem opp til flere ganger. Jeg tror innholdet ville gjort dem godt. De ville blitt glad over å oppdage at et annet menneske betraktet og oppfattet dem på denne måten. I dag blotter man ikke sitt hjerte men sine kroppsdeler. Avstanden fra brev til snap og Tinder er stor. Når man i dag vrenger av seg bhen tar et bilde av sine egne pupper og sender det til gutter så kan man tygt si at vi har mistet noe. Man har gått fra kjærlighetsbrev til flashing, sjel og ånd har måttet vike for biologi.

tinder 2

 

Mitt poeng er at seksualiteten er noe av det mest dyrebare vi har. Vi gjør dumt i å legge den ut på billigsalg. Frykten og fortvilelsen man kan lese i ungdommens øyne når de tror de har mistet den nye iphonen forteller meg at noe er dyrebart for dem. I mine øyne er seksualiteten mye mer verdt enn alskens mobiltelefoner og dubbedingser. Det er dette som er hovedgrunnen til at: ”husk nå i hvert fall på å beskytte deg” bør byttes ut med: ”Tenk deg nøye om før du har sex med noen, seksualiteten er noe av det mest dyrebare du har. Valgene du tar på dette ormådet vil bli med deg resten av livet”. Å plassere en kurv med kondomer utenfor kontorene til skolens rådgivere er etter mitt syn langt fra tilstrekkelig.

I Jærbladet ble eksperter foreslått som en mulig løsning. Jeg for min del er skeptisk til dette. Er vi virkelig så desillusjonerte at vi trenger eksperter til å fortelle våre håpefulle hvordan de skal forholde seg til sin egen seksualitet? For meg virker det snart som om det meste skal tvinges inn under ekspertveldets enorme mandat. Når jeg en sjelden gang ser hva disse såkalte ekspertene sier kan jeg bli mørkredd. Ungdommene på jæren trenger ikke råd som sier at utroskap kan være oppkvikkende for ekteskapet. Jeg for min del er særdeles skeptisk til råd av denne typen. Jeg tror helt oppriktig at mange ungdommer vil få klokere råd av sine besteforeldre enn av sexologene på dette feltet.

utroskap

Det ungdommen og russen trenger er ikke pekefinger og uthenging i mediene. Dette er etter min mening ansvarsfraskrivelse av verste sort. Pekefingeren bør etter mitt syn rettes mot oss og mot den kulturen vi er en del av. Det blir altfor lettvindt å riste oppgitt på hodet av ungdommen. I stedet bør vi stille oss selv noen selvransakende spørsmål. Holdninger oppstår aldri i et vakuum. Det ungdommen trenger er voksne verdiformidlere som lever ansvarlige liv. Ungdommene trenger rammer og grenser. De trenger verktøy, nistepakker og ballast når de skal ut på seilasen som kalles livet.

seilas

Jeg ble sendt ut på en gammel seilskute med kaptein, kart og kompass. Jeg stod på kjempenes skuldrer. Det var ikke alltid jeg fulgte kapteinens ordre og jeg kunne nok også protestere mot kapteinens kurs. Noen ganger lignet jeg nok en av mytteristene på Bounty. For mange ungdommer er dette en nødvendighet. Like fullt befant jeg meg på en skute. Det fantes fortsatt evige og absolutte sannheter. Demonteringen av skuta var så vidt i gang i min tid. Jeg slapp relativitetens tung åk. Ungdommen idag kaver alene rundt i robåter uten årer på grenseløshetens uendelige hav. De må selv ”finne ut av det”. Det er ikke rart at skuldrene blir høyere, angsten større og depresjonene hyppigere. Vi har overlatt ungdommen til seg selv på det seksuelle området.

ungdata

En russe – guttegruppe har trykket ”Lost boys” på sine russegensere. Jeg tror disse guttene målbinder noe som gjelder for mange ungdommer i dag.  I den grenseløse friheten er det opp til hver enkelt å tegne sitt kart og lage sitt kompass. Denne oppgaven er jeg glad for at jeg slapp. Min frihet bestod i å tråkke de opptråkkede stier, jeg slapp å kave meg frem med mechete-kniv i en jungel som synes uendelig. Det bør ungdommen av i dag også slippe.

lost boys

Den siste saken om Brynerussen er en sak som for meg illustrerer russens fortvilte forsøk på å navigere i et ugjestmildt terreng. De prøver å imøtekomme de plutselige krav og anstendighet innenfor seksualiteten samtidig som de klamrer seg til grenseløsheten. Å filme samtykke høres for meg ganske absurd ut og regelen blir nok en bekreftelse på hva vi har gjort sex til. Samtidig er jeg overbevist om at russen etter beste evne forsøker å etablere nye grenser. Konklusjonen vi foreløpig kan trekke er at grensesetting i grenseløsheten er en krevende øvelse.

Reklamer

Så kom 9 april omsider til Lye

I mine studie og fotballår bodde jeg i en kjellerleilighet i Granittveien på Lye. Det var et fredelig sted og jeg har vel aldri siden hatt roligere søndager enn jeg hadde i disse to årene. Som fotballtrener for 07 årgangen til Kåsen har Lye vært en velsignelse, det er stort sett bare derfra vi har reist hjem med seier som vi har feiret med deilige ispinner på den nye Coop butikken. I skrivende stund er jeg så heldig at jeg har mange naboer med røtter fra Lye, de er tålmodige mennesker, fulle av initiativ og en berikelse for hele nabolaget. Som lærer har det vært et privilegium å få lov til å undervise unge og lovende Lyebuer.

Lye varden

Mine idylliske Lye- assosiasjoner har de siste dagene slått sprekker. Om jeg skal tro det jeg leser i Jærbladet koker det oppe på fjellet. Da tyskerne bestemte her til lands var ikke Lye sivilisasjonen påtenkt, men nå har krigen omsider kommet. Årsaken til at det nå blåser storm er mennesker fra min egen bedehusbevegelse. De har tatt initiativ til en ny kristen forsamling på stedet. De begrunner nystiftingen med at de ikke deler prestens Frøylands syn på ekteskapet. Den nye INN-forsamlingen vil stå på den klassiske teologiens ekteskapssyn. Nå blir de anklaget for å splitte hele Lye-samfunnet.

splittelse

”Flere bedehussamfunn bryter med kirken” er overskriften i fredagens Jærblad, for meg virker det nesten som om dette blir presentert som en nyhet. På side 7 i avisen avviser Torgeir Lauvås med tittelen misjonsleder dette på en god og grundig måte og jeg trenger ikke å gjenta misjonslederens redegjørelse. Bedehusbevegelsen har i årenes løp samarbeidet godt med kirken mange steder men har i langt mindre grad blitt påvirket av den såkalte ”liberale teologien”. Lekfolket har i motsetning til statskirken vært skånet for politisk innflytelse og har derfor i større grad vært herre i eget hus.

Misjonsleder

Jeg for min del synes det er besynderlig at det er stifterne av den nye INN-forsamlingen som må stå til ansvar for splittelsen. ”Utbryterne” som de nå kalles i ulike forum på Jæren står klippefast på kirkens apostoliske tradisjon. Ekteskapssynet de forfekter har vært kirkens lære gjennom to tusen år. Det nye synet på ekteskapet ble så sent som i 1997 erklært som kirkesplittende vranglære av biskopene i den kirken som omtaler seg selv som folkekirken. Den norske kirke blir definert av folket som navnet tilsier. Det er ikke den allmektige selv som definerer kirken, kirken er prisgitt det Ibsen kaller den kompakte majoritet. Når denne majoriteten innfører radikal ny lære, en lære som berører familie, barn og ekteskap og som bryter tvert med den verdensvide kirke så er det for meg helt naturlig at dette vil medføre en viss uenighet. Noe annet ville jo være et tegn på den totale likegyldighet enten en mener det ene eller det andre.

Homofil vigsel

Det er ikke ”utbryterne” som har innført noe nytt men Dnk her representert ved presten Frøyland. At noen da av samvittighetsgrunner og egen trosoverbevisning blir tvunget til å stifte noe nytt har jeg den største forståelse for. Jeg har mer enn forståelse, for er det noe vårt samfunn sårt trenger så er det at mennesker har mot til å handle i tråd med egen samvittighet.

At man opplever dette som trist og sørgelig på Lye har jeg selvsagt også den største forståelse for. Mange har gode minner og for mange var det nok nettopp her de første skrittene i Mesterens fotspor ble tatt. Splittelse har aldri vært en ”feel good ride” og vil trolig aldri bli det, en kan derimot ikke legge skylden ensidig på den ene part som det blir gjort i denne saken.

Lye forsamlingshus

Mest ensidig av de som uttaler seg offentlig er høyre-politikeren Andreas Vollsund. Ifølge Jærbladet har over 500 likt det harmdirrende facebook-innlegget hans og 29 har delt. Vollsund er ”veldig sjokkert, frustrert og ikke minst flau på Lye sine vegne”.

”Jeg ser, jeg ser….

Jeg er visst kommet på en feil klode!

Her er så underlig…..

Ordene er Obstfelders men noen ganger er jeg fristet til å istemme. Andreas Vollsund representerer partiet høyre som i all sin tid har vært et liberalt parti. Partiets grunnverdier stammer fra opplysningstidens filosofer. Locke, Voltaire og Roussau for å nevne noen var opptatt av menneskets frihet, de snakket om individ og grunnleggende rettigheter. Disse herrene var katalysatorer for ytringsfrihet og religionsfrihet. Partiet Høyre springer ut av denne tradisjonen og har i alle år vært forsvarere av individets overbevisning, valgfrihet og samvittighet. Det er en grunn til at leger i Norge kan reservere seg mot å utføre aborter. Vollsunds tirader er for meg paradoksale. Av alle ting i verden etterlyser Høyre-politikeren takhøyde.

Andreas Vollsund

Jeg for min del har noen trøstens ord til Vollsund og andre Lye-boere som i skrivende stund er flaue. Om Vollsund har grunn til å være flau så har i utgangspunktet hele Jæren grunn til å være det. ”Utbryterne” representerer på ingen måte en spesiell sekt. ”Mørkemennene og fanatikerne” på Jæren er langt flere enn det mange tror kan det virke som. Jeg er selv del av Bedehuskirken på Bryne som sammen med utbryterne på Lye står godt plantet på ”Peters klippe”. Så vidt jeg vet står de alle fleste bedehus og kristne forsamlinger på lik linje med den nydannede forsamlingen INN.

utbryterne

Vollsund er også sjokkert over at det bare skal være menn i eldsterådet. ”Det gjør meg sjokkert at de går med på det”, sier han. Han er redd for en utvikling der det blir lovlig å leve ordrett etter Bibelen. Det undrer meg at Vollsund og så mange uttaler seg så bastant om saker som angår ”de hellige”. At man kan utvise en slik skråsikkerhet uten å ha kjennskap til kirkens troslære, dogmer og den apostoliske tradisjon er for meg smått utrolig. Hva et eldsteråd er og hva et hyrdeembete innebærer synes helt unødig å sette seg inn i før man sjokkeres og trekker vidtrekkende konsekvenser. For meg virker det som om Vollsund har et særdeles flyktig forhold til Bibelen og Bibelsyn. Grunnleggende begreper som ”den gamle” og ”den nye pakt” synes totalt ukjente.

Når jeg leser Vollsund og de henrykte kommentarene minnes jeg den skarpskodde teologen Carl F. Wisløff. Professor Wisløff søkte i sin tid stilling som sportsjournalist i Dagbladet. Da han under de innledende samtalene i redaksjonen ble spurt om sitt forhold til idrett svarte han som sant var at dette var særdeles flyktig. Da redaksjonen følgelig lurte på hvorfor Wisløff søkte stilling som sportsjournalist satte Wisløff opp et forbløffet ansiktsuttrykk. Wisløff kunne ikke fatte og begripe hvorfor man måtte ha greie på idrett for å skrive om idrett siden avisen skrev så mye om teologi.

Wisløff

Jeg er fascinert over hvor mye støy en forsamlingsdannelse kan skape på Lye og på de mange pauserommene over hele Jæren. Hva er det som gjør at det ryker av Caps locken på så mange jærske tastatur? Er det bare sorgen over splittelse og tap av enhet på forsamlingshuset eller kan også andre forhold ligge bak. ”Det tenkes ikke mange selvstendige tanker i våre hus. Den norske individualismen er rent geografisk, vi vil alle ha en egen tue. Men vi sitter på våre tuer og tenker forbausende likt. Vi er et ensrettet samfunn, hvor de fleste til enhver pris er opptatt av det samme, enten det er drivhuseffekten, damelandslaget eller Kjell Inge Røkke. Den kompakte majoritet som Ibsen diagnostiserte for langt over hundre siden, er mer kompakt enn noensinne. Den har alliert seg med det politisk korrekte, og har ingen skrupler med å sette grenser for ytringsfriheten, ikke i teorien, selvsagt – man er jo tolerant! – men i kompaktheten”. Dette skriver en av Jærens store sønner Pater Pollestad i sin dagbok i mars 2015, jeg tror at tendensene har forsterket seg. For meg virker det som om at det er de som holder toleransefanen høyest som oftest avdekker den tydeligste intoleransen.

Pollestad

Mens jeg skriver hører jeg ekkoet av den postmodernistiske respons. Man vil henvise til slaveriet, flerkoneriet ja noen vil også i sin desperasjon muligens argumentere om korstog og heksebrenning. Innvendingen om kvinnelige prester vil muligens også komme hvor man tilsynelatende tar det som en selvfølge at dette er en vedtatt sannhet i kristne kretser. Postmodernismen er rasjonell og fornuftsbasert i sitt vesen og dermed forførende og vanskelig å avsløre. Man peker på kjensgjerninger for å dekonstruere sannheter. På enden av denne veien står en med hendene fulle av spørsmål men ingen svar og ingen sannheter, som den gamle briten Chesterton så riktig påpeker. Ettersom denne bloggen allerede er for lang kan jeg ikke redegjøre for alt dette i dette innlegget. Jeg påstår på ingen måte at kirken opp gjennom historien har gjort alt riktig.

Sannhetene og Den hellige treenighet har dårlige vekstvilkår her til lands. Det er dermed ikke sagt at vi ikke lenger har noe som er hellig og sant. For meg ser det ut til at ”helligheten” er på fremmarsj for vi blir raskere krenket enn de utskjelte muslimene. Det ”utbryterne” på Lye har gjort seg skyldige i er at de har krenket statsfeminismen og ”all is love”- ideologien. For dette må de nå betale dyrt. De blir nå utsatt for den kompakte majoritets ”hellige vrede”, noe dette innlegget muligens også vil avdekke.

I denne situasjonen vil jeg bare si at dere har min fulle støtte og medfølelse. Kanskje kan noen ord fra vår største dikter være til trøst: ”Saken er den, ser dere, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”. Det er ikke mange i dag som er villige til å bli folkefiender for sin egen overbevisnings skyld. Dere har vist et mot og en styrke som jeg beundrer.

Inn kirken

Jeg vil også understreke at jeg ikke har den fullstendige kunnskap om hvordan prosessen rundt denne nydannelsen har foregått. Jeg har omtalt saken på bakgrunn av hva jeg har lest i avisen, mine synspunkt er derfor av prinsipiell art.

Snøfall:Et deilig drypp av realisme

Det er sent jeg har lagt meg men finner ikke roen. «Har Julius dukket opp igjen? Har Ruth fått solgt antikvariatet? Hva pønsker Ole Winter på?». Spørsmålene er mange, imorgen vil antagelig guttene gi meg en statusrapport, men jeg vil jo helst være ajour. Kona smiler idet jeg griper fatt i Ipaden. Det er ingen vei utenom.

Barn, ungdom og voksne, over hele landet trollbindes mennesker av NRKs juleserie Snøfall. Det snakkes om Selma, om Pil, om Frida, om Håkon og om Ole Winter i landets barnehager og skoler men også på kontorer, på sykehus og i taxikøer. Snøfall er julens «snakkis».

Snøfall.jpg

Serien har fått gode anmeldelser og har blitt hyllet i de fleste av landets aviser. Fint om nærhet, relasjoner, tilhørighet og familiebånd lyder det fra anmelderne. «Dønn koselig» skriver VG. Over 1 million seere! Kassasuksess! Jeg gleder meg stort over dette. Samtidig mener jeg bestemt av beskrivelsene ikke strekker til. Noen ganger lurer jeg litt på om Dag Solstad har rett. Det kan mange ganger virke som aversjonen er stor mot å røre i ånd og metafysikk. Lider kulturanmeldere av eksistensiell allergi? At Jeppe drikker kan vi alle stadfeste, men hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor i all verden benker 1 million nordmenn seg hver dag foran tv-skjermen for å følge utviklingen i Snøfall og VU (verden utenfor)? Jeg vil i det følgende reflektere litt over nettopp dette spørsmålet.

Snøfall.png

VG forklarer suksessen med at Snøfall følger den tradisjonelle grunnfortellingen og drar paralleller til Drømmen om Narnia og Harry Potter. Det er jeg i og for seg helt enig i, men hvorfor i all verden vil alle ha grunnfortellingen og hva kjennetegner egentlig grunnfortellingen. For å få et noenlunde tilfredstillende svar på årsaken til de høye seertallene er vi nødt til å starte her.

Drømmen om Narnia, Harry Potter, Ringenes Herre, Star Wars de er alle avskygninger fra den «egentlige» fortellingen. Fortellingen som står nedskrevet en plass langt inne i hjertet vårt. De er de moderne eventyr, de moderne myter. Alle eventyr, legender og sagn avdekker som regel dype sannheter om oss selv og verden vi er en del av. Julefortellingen utgjør et av høydepunktene i selve grunnfortellingen. Likehetene mellom Snøfall og selve grunnfortellingen er slående.

legenden-om-narnia

Det finnes to virkeligheter i begge fortellinger som begge utøver innflytelse på hverandre. Virkeligheten er mer en det man kan observere, påvise og ta på. På NRK foregår handlingen i VU og i Snøfall mens man i Bibelen har jorda og himmelen. En synlig og en usynlig virkelighet. Inne i disse virkelighetene utkjempes en kosmisk kamp mellom det gode og det onde. Det finnes absolutte sannheter og klare rammer i begge fortellinger. Det finnes en definert godhet og det finnes også en klar motsats til det som er godt. Det eksisterer en kontinuerlig kamp.

Et av hovedtemaene i begge fortellingene er venting. I jødeland venter man på Messias mens man i Snøfall venter på den nye lærlingen. Forventningene er store, noe skal forløses brikkene skal falle på plass. Skriftene skal oppfylles enten det står i den store svarte boka til Julius eller i det gamle testamentet. I Bibelen blir Gud menneske og trer ned på Jorda. I Hagerupenes epos kryper Selma gjennom en hylle i et gammelt antikvariat og ender opp i Snøfall.

portal.jpg

I Betlehem er det ikke kjendisene og politikerne som får nyhetene om det lille barnet i stallen men gjeterne på marken. Senere er det ikke prestene som blir Jesu etterfølgere men enkle fiskere ved Genesaret-sjøen. I Snøfall er det ikke de voksne eller den smarte IQ som blir Selmas hjelpere men en litt vilter gutt ved navn Pil og en litt ensom jente ved navn Frida. De føyer seg fint inn i klubben bestående av Espen Askeladd, Bilbo Baggins, Pevensie barna, Frodo, Sam og mange mange andre.

askeladden.jpg

Det er kampen mellom det gode og det onde som bærer fortellingene. Det onde utløses ved et lovbrudd en liten handling fra et individ som får enorme konsekvenser for hele universet et klassisk trekk med de store eventyrene. Eva spiser av frukten i hagen. Edmund spiser Heksa Hvits godteri, Ole Winter tar på steinen i mørket. De gode er ikke bare gode fordi de handler men også fordi de avstår fra å gjøre noe. Begjæret er alltid drivkraften og Lucifers trumfkort. Eva lokkes med kunnskap om godt og ondt og gudestatus, mens Winter lokkes av fri ferdsel gjennom sovetåka og nissestatus.

winter.jpg

Vil det gode vinne til slutt? Kan Bilbo Baggins redde Middle Earth? Kan Frodo og Sam? Kan Selma, Pil og Frida redde Snøfall? Kan Messias redde menneskene? Noen står i veien, i Snøfall er det Winter og i Jerusalem gir Herodes ordre om at alle guttebarn i Betlehem skal drepes.

Seieren er aldri lettkjøpt. Jesus dør på korset mens Selma, Pil og Frida må risikere straff og evig søvn i sovetåka. Offertanken er like gammel som mennesket selv. Jesus ofres på korset i Snøfall aner vi noe av det samme. Vi vet at Selmas far Albin er død og vi ser hvor vondt det er for Julius, konturene av Faderen og Sønnen, Abraham og Isak skinner svakt mot oss fremme i horisonten. Aktørene i de store fortellingene tar store moralske valg, de er ofte nødt til å sette alt på spill. Gjennom valgene de gjør viser de oss hvem de er. Det er ikke hjernen men hjertet det kommer an på. Ikke karakterene men karakteren.

valg_selma.png

En kunne selvsagt sagt en hel masse andre ting om hva som karakteriserer selve grunnfortellingen men jeg tror dette var noen av hovedpunktene. Det store spørsmålet gjenstår imidlertid fortsatt. Hva er det i denne grunnfortellingen som har en slik tiltrekningskraft på oss? Hvorfor trekkes vi inn i disse mysteriene? Jeg tror man finner svaret i Selmas sang som utgjør grunntonen i serien. Første vers lyder:

«Lengta du vekk frå det store og tomme og grå

Vegen er lang men eg veit at du orka å gå

Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var»
Selmas sang.jpg
Hovedgrunnen til at Snøfall og Julekongen treffer oss på en helt annen måte enn Skomakergata er lengsel. Når man ser på Snøfall blir man minnet på det man dypest sett er nemlig et lengtende vesen. Det er ikke den høye koselighetsfaktoren som VG antyder som gjør at nordmenn benker seg foran tv-skjermene klokka seks. Skomakergata var koselig! Men så var det da også alt den var. På mange måter var Skomakergata det motsatte av det Snøfall er. Jon Blund drysset sitt søvnpulver ut over det norske folk slik at de skulle sovne fra det de egentlig var akkuratt som han gjorde det i DDR der han ble laget.
jon-blund
Skomakergata utgjør et særdeles urealistisk mikrounivers, der alle er snille og hyggelige. Her går det pent og pyntelig for seg, det er oversiktelig, koselig og trygt. Her vet man alltid hva man får. Nellikene fjernes ufortrødent fra appelsinen. Skomakergata tegner et vrengebilde av verden og man kan være fristet til å kalle serien et sosialdemokratisk bedøvingsmiddel. Serien er nok dessverre et kjempegodt eksempel på en serie Ruth i Snøfall ville blitt beroliget av. Kanskje er det nettopp behovet for trygghet og kontroll som ligger til grunn for facebookgrupper som protesterer og roper etter Snekker Andersen. De roper vel egentlig mest etter sin egen barndom og trygghet krydret med en del nostalgi.
skomakergata
Snøfall gjør det motsatte av Skomakergata. Her kan det noen ganger være vanskelig å følge med i svingene. Handlingen skifter, man går inn og ut av portaler. Her skjer det magiske uforklarlige ting. Noen er gode mens andre er onde. Vi har mistet kontrollen og reduseres til spente deltakere ombord i en fortelling vi aldri ønsker skal ta slutt.
Albert Einstein sa at «man kan leve livet sitt på to måter. En som om mirakler ikke finnes. En annen som om alt er et mirakel». I Snøfall representerer Ruth den første måten. Ruth er materialist, hun er av mange som klamrer seg til noe hun kaller vitenskapen i møte med ekstensielle spørsmål. Hun tror på det man kan ta på og observere. Noe annet finnes ikke i Ruths verden helt til hun får besøk av en brevfugl. Da kommer Ruth litt i stuss. Plutselig får Ruth erfare det alle mennesker gjør før eller siden. De står ansikt til ansikt med mysteriet. Det oppstår en situasjon som ikke passer inn i rasjonalitetens firkantede eske. Ruth gjør først som mange andre dessverre gjør, hun konkluderer etterhvert med at hun holder på å bli tullerusk. Brev kan jo ikke fly resonnerer hun.
ruth
Til tross for dette er Ruth allikevel i ferd med å gjenoppdage seg selv takket være en liten helt ved navn Håkon som vi skal komme tilbake til og et gammelt antikvariat. Dette med antikvariatet synes jeg er utrolig flott. I et samfunn som blindt setter sin lit til den nyeste teknologien representerer antikvariatet det motsatte. Det er her blant gamle bøker fra en svunnen tid Ruth kommer i kontakt med seg selv. Kanskje kan dette gjelde for oss alle. Hva om veien til seg selv ikke går gjennom smarttelefoner og sosiale medier men gjennom gamle skrifter. Hva om veien til visdom og erkjennelse går gjennom myter og gamle fortellinger og ikke gjennom googlesøk og etterutdanning? Tenk om Kirkegaard har rett i at livet forstås baklengs? I et samfunn som stadig forveksler informasjon med visdom gir Hagerupene oss en viktig påminnelse gjennom antikvariatet.
Tilbake til Ruth…..En spire har begynt å gro, hun har fått en fornemmelse av mysteriet. Hun beveger seg sakte men sikkert uten å vite det tilbake mot sitt opprinnelige design. Bort fra lagerfrakk, bort fra det sterile og striglede, bort fra det fargeløse og gråe. Lengselens spire har begynt å gro. Lengsel etter lys, håp, lek, drømmer og kontraster. Ruth er iferd med å menneskeliggjøres.
antikvariat.png
C.K. Chersterton mener at»Naturen best beskrives med ord hentet fra eventyrene. «Sjarm», «besvergelse», «fortryllelse». Disse ordene beskriver naturens vilkårlighet og dens mystikk. Et tre som bærer frukt gjør det fordi det er et magisk tre. Vann renner nedover fordi det er forhekset. Solen skinner fordi den er forhekset». Er det slik at vi har blitt så vant til livets mirakler at vi ikke lenger registrerer dem? Har vi blitt så vant med barnefødsler og trær som blomster hvert år at vi ikke lenger ser fortryllelsen. Er vi i ferd med å rasjonalisere vekk mysteriene som har trollbundet menneskene gjennom alle tider? Er vi rammet at historiens største overmot? Tror vi virkelig at vitenskapen kan avmytologisere vår eksistens?
Rasjonaliteten og positivismens fortreffelighet er ikke det de gir seg ut for å være. De kler seg i opplysningens og frigjøringens drakt men er ulver i fåreklær. De etterlater menneskene uten noe å kjempe for og uten noe å dø for. Resultatet er tomhet og egoisme. Når alt relativiseres og dekonstrueres står mennesket fortvilet igjen med ett mål for øye nemlig sitt eget velbefinnende.
dawkins
Det vi kaller ånd, kunst og ekstase minner oss i et øyeblikk på det vi har glemt. Mens Skomakergata med Jon Blund i spissen hjalp oss til å glemme hvem vi var gjør Snøfall det motsatte. Serien vekker oss til live. Hagerupenes roper til oss at vi ikke er primater men åndsvesener! Vi er skapt i en annen form.»Hvis jeg oppdager en lengsel inne i meg som ingen jordiske erfaringer fullt ut kan tilfredsstille, da er sannsynligvis forklaringen at jeg ikke er skapt for denne verden» sier C.S. Lewis. Vi er fremmede på jorden, vi hører hjemme et annet sted. Vi lengter. Det er jo derfor Thoreau har rett når han sier at «de fleste mennesker lever livene sine i stille fortvilelse», Kirkegaard kaller det angst. Vi er som Erlend Loes Doppler eller som Orwells Winston Smith som sier: «Hvordan kunne en føle dette uutholdelig om en ikke hadde en slags nedarvet hukommelse om at tingene en gang hadde vært annerledes?» Mennesket er skapt i Guds bilde og evigheten er utøst i dets hjerte. Det vil aldri som Augustin sier finne hvile før alt er gjenopprettet slik det var tenkt. I Snøfall brettes disse sannhetene ut på vakkert vis
loe.jpg
De som er så bekymret over at noen ennå vil synge «Deilig er jorden» bør etter min mening også være bekymret over Snøfalls høye seertall. På samme måte som Deilig er jorden spiller Snøfall på de dypeste strenger i mennesket. Serien minner mennesket på hvem det er og hva dets destinasjon er. Ingen vil noen gang finne på å protestere mot «Skomakergata» eller «Rudolf er rød på nesen». Årsaken er åpenbar:ingen av delene er i nærheten av å berøre mennesket. Både skomaker Andersen og Rudolf er tafatte figurer uten kraft og innflytelse. De er tåpelige monumenter på en tom sekularisme.
DEilig er jorden.png
Ruths motsats er Selmas nye nabo, den litt nerdete Håkon. Håkon er en klassisk Askeladd, en David. Han er helt og antihelt samtidig. Han tror på julenissen selv om alle andre har avskrevet julenissen. I motsetning til Smith og Doppler vet Håkon hva han lengter etter. Kirkegaard ville kalt ham en troens rytter, han er en Fyrst Myskin i barneskikkelse. Håkon vet at Julenissen finnes og han lengter etter et annet rike hvor alt er annerledes. Han vet at det finnes noe bakenfor det gråe lelighetskomplekset, han vet at det finnes noe utenfor det fargeløse klasserommet. Han vet at den virkeligheten han befinner seg i bare er en skygge av en enda bedre virkelighet. Håkon fornemmer et rike fullt av drømmer, lek, lys, vennlighet, magi og undring nettopp fordi han gjenkjenner det i seg selv og i sin lengsel. Håkon har for å bruke Kirkegaards ord «tredt inn i eksistens». Vi som sitter og ser på vet innerst inne at Håkon har rett, jammen har han rett.
SElma.png
Håkon er troens rytter nettopp fordi tro også handler om å handle. Håkon skriver brev til Julenissen hvert år. Dette gjør han sammen med mange andre barn. Å tro som et barn er grunnfortellingens ideal, når vi ser på Snøfall aner vi noe av dybden i nettopp dette. Håpefulle kommer de for å legge sine brev i postkassen på antikvariatet. Brevene forvandles til fugler og flyr til Julenissen slik som bønnene fra de hellige stiger opp til den allmektige, det er et vakkert bilde! Brevene blir besvart alle som en ved at Julius puster inn i julekulene som lages i Snøfall. Etter at Julius har lest Håkons brev og pustet inn i julekulen flytter handlingen seg umiddelbart til VU hvor Håkons far som er vaktmester i blokken hvor Selma bor plutselig får en innskytelse midt i arbeidet. Med ett vet han hva han skal kjøpe til Håkon til jul. Det er en nydelig scene som kanskje først og fremst sier noe sant om hvem Gud er og hvordan han virker gjennom mennesker. Vi fornemmer en sannhet er det ikke slik virkeligheten er da?
JUlekuler.png
Noe av det aller fineste i serien er når Selma hører kjenningsmelodien fra Snøfall inni seg. Uten at hun selv vet det nynner hun melodien for seg selv. I en av scenene skjer dette i klasserommet. Læreren ber Selma om å være stille slik at elevene kan jobbe uforstyrret. Etter at Selma har fått tilsnakk snur jenta på raden foran seg og smiler mot Selma mens hun gjør narr av henne. Det som skjer etterpå er det foreløpige høydepunktet i serien. Håkon som sitter ved siden av Selma tar henne i forsvar. «Selma hører fantastiske ting inne i hodet sitt, mens dere bare hører deres egen stemme», sier han. Håkons tro får konsekvenser, han kaster seg ut på 70 000 favners dyp og kjenner at han flyter som Kirkegaard ville sagt.
selma og håkon.png
Situasjonen i klasserommet er en god beskrivelse for det samfunnet vi lever i. Vær produktiv, vær nyttig jobb mot dine mål. Drømmerier, innskytelser, fornemmelser, følelser og andre impulser kategoriseres som forstyrrelser og hindringer for egenutvikling. Selma er i kontakt med noe utenfor seg selv, noe større. Hun hører den stille hviskingen fra en annen verden. «Innerst i sjelen hvisker det hver kveld, om et skjult og annet land som en gang var meg selv» synger Ole Paus så fint i sangen «Innerst i sjelen». For Selma er det akkurat slik. Hun er datter av Albin som var Julenissens Julius sin sønn. Den stille hviskingen hun hører minner henne om hvem hun er, hennes egentlig identitet. Melodien minner henne om hvor hun hører hjemme. Den minner henne om at hun er elsket og at hun er verdt å bli elsket av noe utenfor, noe mye større. Selma menneskeliggjøres.
nyttig.jpg
Tenk  om Selma representerer det som egentlig skulle være normalen? Tenk om vi alle har en kjenningsmelodi en skjelvende «klang fra et annet landskap som var meg en gang» innerst i sjelen? Når mennesket bare hører sin egen stemme er det da fortsatt et menneske? I et samfunn der stillhet ikke lenger finnes og der alle minutter skal fylles med ulike adspredelser blir det stadig vanskeligere å høre hviskingen. Sakte men sikkert reduseres vi til narsissister som defineres av omgivelsenes feedback.
selma-ssang2
Snøfalls Darth Vader nemlig Ole Winter er en særdeles interessant skikkelse. Gjennom Winter sette serieskaperne søkelyset på særdeles krittikkverdige forhold ved vårt samfunn. Latter, glede, lek, drømmer, kreativitet, skaperkraft, fellesskap alt dette minner Ole Winter på det han ikke er. Nettopp derfor gjør han som Malurt i Djevelen dypper pennen skrevet av C.S. Lewis. Han setter alt inn på å bekjempe det menneskelige. Alt som har egenverdi foraktes av Winter som bare har øye for nytteverdi. «Ingenting blir gjort skikkelig her i i Snøfall», sukker han.
julius.png
Dette er som et ekko fra vår egen tid, der alt som ikke fører til profitt eller gevinst ses på som verdiløst. Winter er effektivitetens og produktivitetens talsmann. Om han bare får menneskene i Snøfall til å jobbe vil de snart glemme hvem de er, hvor de kommer fra og hvorfor de er der. I Snøfall karikeres vårt eget nyttesamfunn. Det triste er at man etterhvert som serien skrider frem dessverre må innse at vårt samfunn harmonerer mer med Winters ånd enn med Julius sin ånd. At Hagerupene minner oss om dette er kjærkomment.
nytteverdi
Gjennom Winter tegner Snøfall et grelt bilde av det narsisistiske menneske. Winter har sin identitet gjennom det han gjør, sin posisjon og ikke det han er. Han er sykelig opptatt av det ytre og kler seg i elegante klær og går stadig til frisøren. Winter er hul, hans indre er et tomhetens hav, det eneste han står igjen med er seg selv. Han strever mot det umenneskelige det perfekte og kamuflerer desperat sårbarhet og svakhet. Han personifiserer på en måte alle landets perfekte hager, hus, kropper, karrierer og familier. Han skyr alt som oser av menneskelighet, spytt, promp, rot og uforutsigbarhet utløser kvalme hos herr Winter. Kontrasten til Selma og det lille barnet i stallen er slående.
winter 6.png
En annen ting som skiller Winter fra Snøfalls øvrige befolkning er at han står utenfor fellesskap. For Winter er menneskene rundt ham redusert til midler, de er ikke et mål i seg selv. Frisøren Yndis kan på mange måter ligne en venn men man oppdager snart at også hun bare blir et redskap for Winters ambisjoner. Winter er på mange måter et umenneske ettersom han ikke er istand til å elske. I et samfunn der vinnerskallementalitet hylles kan kanskje Winter tjene som et eksempel til skrekk og advarsel. I et samfunn der skjermene blir våre beste venner øker sjansene for at stadig flere vil ligne mer og mer på Herr Winter.
vinnerskaller.jpg
I disse Trump tider minner Winters vei til makten oss om demokratiets skjørhet. «Ondskap oppstår der gode menn nekter å handle» sier Churchill og dette er vel også tilfelle i Snøfall. I møte med Winters ondskap rammes befolkningen av apati. Kampen for frihet og rettferdighet overlates til kvinner og barn. Hvordan makten korrumperer i Winters hender og hvordan befolkningen i Snøfall reagerer på ytterst forskjellig vis kun man selvsagt gått mye mer inn i dybden på, men dette essayet går mot slutten.
En annen dyp streng Snøfall spiller på er vår indre morallov. Serien tvinger oss inn i flere etiske refleksjoner. Hovedkarakterene må stadig ta vanskelige valg vi selv kan identifisere oss med. Når Selma, Pil og Frida kryper gjennom den hemmelige portalen for å lete etter Julius bekrefter de det vi alle har inngravert dypt inne i hjertene våre. Vi fylles av en lengsel. Vi trenger også noe å kjempe for. Vi har også behov for å risikere noe for det som er sant og rett. Når Gjertrud trosser Winters bolleforbud og baker boller i skjul så vekkes noe i oss. «Noen ganger må en bryte noen regler for å gjøre det som er rett», sier hun. Har vi mot til å gjøre det når det kreves? «Når Gud er borte ar alt lov», sier Dostovjevski. I et samfunn uten absolutte sannheter der barnedrap og utvelgelse tåkelegges av begreper som fosterreduksjon representerer Snøfall et friskt pust. Vi lengter etter rammer rundt livene våre etter grenser og rettferdighet. Vi er trette av å leve men redde for å dø, Snøfall viser vei mot mening og håp.
gjertrud.png
De aller fleste nordmenn vil nok mene at Klaus, Hilde og Hanne Hagerup har laget en ganske urealistisk juleserie. Jeg for min del vil hevde det motsatte. Snøfall er langt mer realistisk enn Skomakergata og tegner etter mitt syn et vakkert bilde over verden slik den faktisk er.
Hagerups.png
Snøfall bekrefter nok en gang at fortellingen og kunsten fortsetter der vitenskapen stopper. De dypeste sannhetene om oss selv finnes i eventyrene og i mytene og ikke i forskningen og rasjonaliteten. Verden er utrolig, den er mystisk og full av mirakler, det er bare det at vi har glemt alt sammen. Vi har selv kommet til verden akkurat som barnet i stallen, gjennom blod, vann og smerte. Vi har alle kommet gjennom den samme portalen inn i livet. Etter en tid på jorden skal vi gjennom en ny portal. Når vi er på andre siden av dødens portal har vi nådd vår endestasjon som jeg tror kanskje har noen likhetstrekk med Snøfall. Vi har som Selma alle en kjenningsmelodi en lengsel i oss etter denne opprinnelsen. Vi er alle åndsvesener som er skapt til et liv i to dimensjoner. Vi er alle deltakere i en kosmisk kamp mellom det gode og det onde hvor våre valg faktisk utgjør en forskjell. Vi er alle elsket av noe større. Snøfall minner oss på nettopp dette og det er hovedgrunnen til at vi fengsles av denne serien. Jeg vil rette en stor takk til Klaus, Hilde og Hanne Hagerup fordi de denne julen har minnet oss på akkurat det. Mine barn aner ikke hvor heldige de er som får servert åndsverk av slike dimensjoner rett i hendene på et så tidlig stadiet i livet.

 

En julefortelling

Det stopper liksom litt opp i jula. Pauseknappen trykkes på. Tida går litt saktere mellom jul og nyttår. De fleste har litt bedre tid til å tenke enn de gjør ellers i året.

pause

Vi tenker jo på mye rart. «Når skal egentlig ungene begynne å leke med alle de dyre lekene de fikk til jul?». «Når er egentlig dette juleselskapet over?». «Nå er det jammen snart påan igjen». «Er det greit å kaste juletreet ut før nyttår?». «Burde vel strengt tatt trent litt etter alt dette..». Det fins nok nesten like mange tankekombinasjoner som mennesker. Felles for oss alle er at vi alle trenger en god julefortelling.

juelamt.png

Denne jula har jeg vært vitne til en julefortelling som har gjort meg så glad at jeg kjenner en usigelig trang til å dele den. Den fortjener rett og slett et langt større publikum, derfor har jeg ikveld rett og slett bestemt meg for å børste støvet av denne bloggen.

Grytidlig 3. juledag putret en buss gjennom Nærbø sentrum, i ensom majestet antagelig. Inne i bussen sitter 11 menn, 4 av disse har med seg sønnene. De skal kjøre i 26 timer, da skal de om alt går etter planen være i Kormorni Lhotka som er et lite sted utenfor byen Ostrava i Tsjekkia. Der bor det en familie på fire mennesker. De har bodd alt for lenge i et hus som aldri blir ferdig. Noen i bussen kjenner denne familien, mens noen bare kjenner familiens sterke historie og skal treffe dem for første gang.

avgang.png

Bussen er lastet med gulvlister fra Grude bygg, 5 innedører fra Neumann, lister og foringer til dørene fra Oddgeir Lervik, eikeparkett fra Tveita gulv, to ytterdører fra Jadarhus, 1 ytterdør fra Stensland og Byberg, 70 liter maling fra Infra og malerutstyr fra Fargerike Halvorsen. Den lille familien fra Tsjekkia skal denne julen bli velsignet med det som muligens må være verdens beste julepresang. Det er ikke gull, røkelse og myrra, men ikke langt unna.

Reisen er nok lang og drøy, men det var den nok for Maria, Josef og det lille Jesusbarnet inne i magen også. Mens Menneskesønnen reiste på esel, freser det jærske mannsfellesskap nedover europaveier på diesel betalt av Riisa. Colorline frakter bussen trygt over Skagerak gratis.

avstand.png

I løpet av to dager får den lille tsjekkiske familien oppleve rogalandsk effektivitet på nært hold. Det snekres som på akkord ser jeg tydelig for meg. Monteringen av diverse skap, kommoder og senger går i et tempo vi lærere simpelthen ikke forstår oss på. Murene pusses, og gulv legges. De er menn fra Rogaland i flytsonen. Som gjeterne på marken jobber de nattskift, de gir seg ikke før klokka er 01.00 ifølge rapportene. Jeg tror det hadde rykket litt i armen til Josef, faren til snekkersønnen, om han hadde sett karene i aksjon disse dagene.

1.png

Slik jeg ser det for meg står den lille tsjekkiske familien ganske lamslått tilbake. De er sikkert overlykkelige, samtidig tror jeg de ennå lurer litt på hva i all verden det var som traff dem denne jula i det Herrens år 2015. Det samme gjør nok de som var på jobb på Ikea i Ostrava denne dagen. Kanskje har de det litt sånn som gjeterne på marken etter englebesøket.

2.png

Resultatet av «englebesøket» er ikke heller nå ubetydelig. Nå har den lille tsjekkiske familien fått soverom de kan lukke dørene til, de to guttene har fått egne senger, kona i huset kan flytte klærne fra pappeskene til nye skap, de kan vandre lykkelig på eikeparkett vel vitende om at veggene er pusset av en mester! Det er noe annet en en vesal stall.

5.png

I skrivende stund putrer bussen hjemover mot Jæren igjen. Inne i bussen sitter sikkert slitne, men helt sikkert lykkelige menn. De har det nok på mange måter sånn som de tre vise menn hadde det på vei hjemover. Visst var det en lang reise, men det var jammen verdt turen.

4.png

For meg har slike små julefortellinger en kosmisk betydning. Frelsesarmeen deler ut matpakker, Linn Jåtten klipper hår gratis, innvandrere inviteres til julefeiring på Ognatun, menn og sønner pusser opp hus i Tsjekkia. Disse fortellingene er nye juleevangelier. Dette er tegn. Det er tydelige tegn på at julens hovedbudskap lever i beste velgående. Snekkersønnen er ikke lenger fysisk sammen med oss. Vi kan ikke smile ned til ham der han ligger i krybben som gjeterne, men han er her i oss. Vi er kalt til å være Menneskesønnens hender og føtter på Bryne, og noen en jul i Tsjekkia. Lysstrimene fra den lille stallen når oss ennå, det er ikke så bekende mørkt som mange vil ha det til.

frisør.png

Tenk å reise bort i jula, det er min ryggmargsrefleks. Hva med familie, ferie og god mat? Hva ville kona sagt? Jeg vedder mye på at samtlige i bussen har hatt en julefeiring de vil ha med seg resten av livet. Jeg tror konene og mødrene som imorgen tar imot sine kjære er stinne av stolthet og takknemlighet. Det er derfor dette ikke bare er en julefortelling, men også et julemysterium.

Tenk om gleden ikke ligger i å bli tjent, men å tjene. Tenk om lykken er å gi vel så mye som å få, om å gi avkall på og forsake vel så mye som å få med seg alt. Tenk om freden ikke ligger i økonomiske sikkerhetsnett, men i tillit til noe større. Tenk om friheten finnes i det enkle livet uten hytte, båter og aksjer å tenke på. De involverte har levd ut livets egentlig mål. De har gjort det de er designet til å gjøre. Kanskje har den store jærske dikter rett når han spør og svarer på sitt eget spørsmål: «Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre. Dei skulle sjølv glede andre, så vart dei glade.»

3.png

Når vi hører fortellinger som den jeg har fortalt blir vi glade. Det er dette vi dypest sett lengter etter. Svoren på ribba, juletreet og alle gavene er innpakningspapiret, ikke innholdet. Vi vet dette så inderlig godt. For alle lengter vi etter noe større, noe større enn oss selv. Vi lengter etter å bety noe for andre. Vi vil gi folket i Ridderdalen julen tilbake, og vi vil dele ut matpakker. 

kevin.jpg

I julen ser vi tydelig konturene av det vi alle lengter etter. Gud strekker seg ned mot oss mennesker og lar seg føde i en liten stall i en overfylt jødisk by, av en helt vanlig jødisk ung pike som er trolovet med en helt vanlig jødisk snekker. Gud gir sitt mest dyrebare til menneskeslekten. I løpet av et relativt kort jordisk liv lærer menneskesønnen oss julens budskap igjen og igjen. Han vasker føtter, han helbreder syke, og han gir folket mat. Livet handler om å gi, og å ta imot. Det handler om å elske, og om å la seg elske. 

Noe av det mest gledelige er at gutta i bussen, frisør Jåtten og soldatene i frelsesarmeen er like alminnelige som faren til det lille barnet i stallen. Javisst er de sikkert hyggelige mennesker, men alle har de sine skavanker og tilbøyeligheter. De er mennesker, og ikke engler. Man trenger ikke adgangkort eller VIP billetter for å bety noe for noen, det er fritt frem.

reagan

Akkurat dette kan være verdt å ta med seg inn i det nye året. Tenk om disse historiene kunne inspirert oss. Jeg for min del håper virkelig det, for jeg tror at 2016 vil bli et år der generøsitet, raushet og vennlighet vil være mer etterspurt enn på lenge. Tenk om veien til fred, frihet og glede ikke går gjennom pensjonspoeng, lønnsøkning og nye opplevelser men gjennom barnet i krybben og våre medmennesker. Tenk om forkomne syrere ikke er en begrensning men en berikelse. 30 000 mennesker trenger plass i vårt herberge, og det sies at der det er hjerterom er der også husrom.

Med disse ordene ønsker jeg alle en fortsatt strålende julefeiring!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mer, resultater, papir og dokumentasjon, mindre mennesker og mening.

Noe av det første vi lærere i videregående skole gjør etter skolestart er å samtale med elevene vi skal ha hovedansvaret for i semesteret som skal komme. Startsamtalen er ofte starten på relasjonen mellom lærer og elev, den skal avklare forventninger fra begge parter, men det viktigste mener jeg er at eleven blir sett og møtt med omsorg og oppmerksomhet. Vi skal bli bedre kjent og forhåpentligvis litt tryggere på hverandre.

relasjon

Etter noen av disse samtalene har det slått meg at samtalene egentlig ligner mer på et intervju. Eleven har på forhånd svart på sitt skjema som er utformet sentralt av mennesker som sannsynligvis ikke vil stifte bekjentskap med eleven. Metodisk jobber vi oss gjennom spørsmålene. «Hva kan du bidra med i forhold til arbeidsmiljø, i klassen og på skolen for øvrig?». «Ehh vet ikkje, kjenne ikkje så mange i klassen ennå». «Hva ønsker du å utdanne deg til?». «Ane ikkje». «I hvor stor grad er du godt motivert for dette skoleåret?». «Vet ikkje syns ikkje det e galgjildt på skulen, men eg må jo ha karaktera for å få jobb».

veileder

Det er skjemaet som i stor grad styrer samtalen. Tiden er knapp, vi jobber oss gjennom. Noen ganger har jeg sikkert sett mer på skjemaet enn inn i øynene på eleven. Det som skal være en dynamisk levende samtale blir redusert til rutinepregede fattige intervjuer. En god samtale flyter, den er organisk, kroppspråk, tone og stemmevolum er vel så viktig som det som blir sagt. Noen ganger virker det som om det viktigste med startsamtalen er at vi faktisk gjennomfører den. At vi loggfører, lagrer referat, får elevens underskrift slik at vi senere om nødvendig faktisk kan dokumentere at samtalen faktisk har funnet sted.

samtale

Tidlig på 1980-tallet startet en reformbølge i offentlig sektor først i Australia og New Zealand som blir kalt New Public management (ny offentlig styring/ledelse). Denne reformbevegelsen fikk ytterligere vind i seilene i den vestlige verden under Reagan og Thatcher gjennom hele 80-tallet. I Norge ble denne retningen møtt med skepsis helt frem til Victor Normann i Bondevik 1 regjeringen henga seg til denne filosofien. På daværende tidspunkt hadde Australia, New Zealand og de andre pioneerlandene forlengst moderert seg, ettersom de lovede resultater uteble. Norge gikk på tross av dette igang med stor iver.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

New Public Management er et styringssystem som tar sikte på å øke effektiviteten i offentlig sektor. Et viktig prinsipp innenfor denne retningen er at ledelse er ledelse. Ledelses prinsipper fra privat sektor overføres til den offentlige sektor. Viktige stikkord innenfor New Public Managment er konkurranse, kvalitet, brukerundersøkelser og valgfrihet. Offentlige institusjoner skal i større grad styres som bedrifter. Effektivitet og lønnsomhet blir nøkkelord. Omsorg, læring og elever byttes ut med service, tjenester og brukere. Om lærere, sykepleiere, konduktører og politimenn skal styres mot profitt går det ut over noen selv om KS påstår det motsatte.

effektivitet

Rektorer som tidligere var pedagoger og den fremste blant likemenn blir bedriftledere som skal stå ansvarlige for skoleeiere. Rektor blir stående mellom krav ovenfra og lærerne. Han står midt mellom barken og veden og får en Urias post. En maktkamp mellom ledelse og fagpersoner kan fort bli resultatet.

maktkamp

Det ensidige fokuset på kvalitet fører oss inn i et resultatjag uten sidestykke i norsk skolehistorie. Utdanning i Norge har tradisjonelt sett hatt to hovedmål, kvalifisere og sosialisere. Et ensidig resultatfokus går utover skolens samfunnsmandat som innebefatter et medansvar for oppdragelse og folkeskikk. Kanskje har vi blitt så opptatt av karakterer, måloppnåelse og nasjonale prøver at vi har glemt den generelle delen av læreplanen som vektlegger holdninger, verdier og identitet.

Den glemte delen av læreplanen.

Den glemte delen av læreplanen.

Skolens ensidige resultatfokus er en medvirkende årsak til at en skare av jenter idag lider under et «flink pike syndrom». Når nytteverdien i form av karakterer blir det primære målet skylles lærelyst, utforskertrang og skaperkraft ned i toalettskålen. Krav om anonym retting springer ut av et ensidig resultat og nyttefokus. Konsekvensen blir strømlinjeformede ungdommer som gjør det mor og far råder dem til. I sin streben etter å oppfylle skolens og foreldrenes krav og forventninger ender de opp med å leve stivbeinte liv. Hvis den oppvoksende generasjon tenker som mor og far stopper utviklingen opp. Ungdommens opprør, dens skråblikk på og kritikk av generasjonen over er en ressurs vi ikke må miste.

Aftenposten er en av mange aviser som har skrevet om karakterpress den siste tiden.

Aftenposten er en av mange aviser som har satt karakterpresset på agendaen.

Jærbladets reportasje om jenter i videregående skole for ikke lenge siden gav tydelige signaler. Jentene lider under et stort resultatpress, de er trette av å strebe etter å oppfylle omgivelsenes forventninger og etterspør et større fokus på verdier og identitet i skolen. Reportasjen er bare et av tusenvis av eksempler. Skolen kan ikke bare skylde på markedskrefter og kroppspress, vi må selv reflektere over hvordan skolen kan være en motstrøm til denne utviklingen.branok

Det økte fokuset på konkurranse mellom skoler og elever øker presset. I takt med økt konkurranse øker spissingen mot nasjonale prøver, fuskingen tiltar og skolene er på konstant jakt etter nye modeller som kan gi deres elever bedre karakterer og dermed bedrer deres aksjer i konkurranse med de andre skolene. Det blir viktig med vurderinger som kan gi målbare resultater, dette veier tyngre enn vurderingens læreverdi. Skolevalg har blitt business, ulike evalueringer og elevundersøkelser spiller viktige roller i et stadig mer intensivt marked. De siste tiders skriverier om Akademiet og ymse garantier viser hvor vi er på vei.  I jakten på bedre gjennomstrømning og karaktersnitt står man i fare for å glemme dannelsen. Skolens oppgave er ikke bare å bygge kompetente skatteytere men også bidra til å bygge ansvarlige, empatiske, verdibaserte og skapende mennesker.

karaktergaranti

Et viktig prinsipp innenfor New Public Management er accountability (ansvarliggjøring). Når skolen i større grad fokuserer på prøver, testing, kartlegging og undersøkelser får man et omfattende tallmaterialet som skal si noe om norsk skoles tilstand. Det oppstår da et prekært behov for at noen stilles til ansvar for resultatene som alltid kan bli bedre. Skoleeier står ansvarlig ovenfor staten og norske foreldre, rektor står ansvarlig for skoleeier, avdelingsleder står ansvarlig ovenfor rektor og lærer ovenfor avdelingslederen.

resultater

I en slik kultur blir det viktig å ha ryggen fri. Det er om å gjøre å dokumentere at skoleeier har gjort sitt og oppfylt det som er forventet. Det viktigste blir ikke å bli kjent med eleven men å protokollføre startsamtalen. Om en elev har mye fravær er det ikke fraværet i seg selv som er det viktigste men om man har sendt skriftlig varsel i tide. Om en elev ikke har hatt den forventede utvikling er det viktig at man kan dokumentere at underveissamtale ble holdt 11.10. Den nedslående konsekvensen er foreldre som krever og skoler som krever istedet for en dynamisk samarbeid til elevenes beste. For læreren blir det mer papirarbeid og mindre kjernevirksomhet. Vi er i ferd med å skape et dokumentasjonssamfunn der alt fra bønder til lærere stadig må fylle ut flere skjema og gjør mindre av det de er best på. Plasseringen og sporingen av ansvaret blir viktigere enn selve ansvaret.

Har du sendt varselskjema?

Har du sendt varselskjema?

Den alvorligste konsekvensen av denne filosofien er at den velsignede unyttige samtalen kan bli mistenkeliggjort. Samtalen med eleven i gangen, på kjøpesenteret, i kantinen mistenkeliggjøres fordi den ikke er nyttig, den er ikke lønnsom. Fortellingen om slavebåtkapteinen John Newton i historietimen blir avbrutt med: «Keffor snakke du om han Newton-karen, me får jo ikkje om han på eksamen». I den ensidige jakten på karakterer står vi i fare for å blir frarøvet essensen.

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av "Amazing grace".

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av «Amazing grace».

I det «unyttige» styrkes ofte båndene mellom mennesker. Mindre samtaler og fortellinger svekker en vesentlig forutsetning for læring; nemlig relasjonen. Om man skal lære noen noe mer enn teori er det viktig at elevene kan stole på deg, at de er trygge, at de føler seg sett og bekreftet. De må respektere deg og oppleve tillit. Dette skjer gjennom mange møter ikke bare i klasserommet. Den beste læreren går selv foran. Om læreren vil fremelske engasjerte, punktlige og nysgjerrige elever må han selv være engasjert, på tiden og nysgjerrig. Alt dette gjøres praktisk i interaksjon og ikke på papiret. «Attitude reflects leadership», sa en smart kar en gang. Hvis ikke det er handlingspraksiser bak ord, integritet og troverdighet kan man ha mastergrader og doktorgrader men blir snakkende til døve ører.

leder

Jeg er privilegert som får være lærer, jeg elsker jobben min. Jeg er gitt et stort samfunnsansvar som jeg akter å vise meg verdig. Nettopp derfor bekymrer utviklingen meg. Skolens balansepunkt må forskyves. Vi må i større grad holde oppe to ting samtidig, uten balanse havner vi alltid i grøftene. New Public management står i fare for å bli en slik grøft, denne grøfta heter New Public Punishment.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

 

«Nytt på Nytt – generasjonen»

Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.

elia3

Et av bildene jeg rakk å ta…..

(mer…)

Dager i raushetens historie

«Keffor går me egentlig på Saron, me gjer jo vekk alle pengane våras her», utbrøt sønnen min på en gudstjeneste for ikke så lenge siden. «Keffor gjer med t han, han ser jo ikkje fattige ud eigong» , spurte min eldste sønn noen søndager senere, da kollekten gikk til en misjonær fra England som så ut som folk flest. Mine sønners hjertesukk utløste latter og smil, men også ettertanke. Verden er avhengig av barmhjertighet og raushet men det er ikke alltid naturlig for oss. Ett av de første ordene min barn har lært er MIN!

kollekt

Sommeren 2013 skulle vi til Hardanger. Kvelden før avreise ringte kona, hun stod utenfor Kiwien og fikk ikke start på den ellers så pålitelige Corollaen. Morgenen etterpå kunne jeg konstatere to forhold, tenningslåsen hadde sagt takk for seg og det lå en bot i vinduet. En dårlig start på ferien. (mer…)

Hva sier du til deg selv?

«Vi taper sikkert idag». «Han er sikkert god han backen». «En dårlig kamp idag så er det på hodet ut av startelleveren». «Jeg er tung i beina». Da jeg spilte fotball var det noen ganger slik at jeg var helt utslitt før kampen begynte. Idet dommeren blåste startsignalet burde jeg signalisert til treneren at jeg var klar til å bli byttet ut. Etter et par dårlige involveringer fikk man bekreftet alt man hadde hørt  dagene før kampen. Kampen med den indre stemmen tappet meg for energi, mot og krefter før den egentlige kampen skulle utkjempes.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

(mer…)

Kan me spela?

Spørsmålet ovenfor er kanskje et av de mest stilte spørsmål i norske småbarnshjem. Jeg forstår spørsmålet godt. Jeg husker godt da jeg nede i Symrebakken 9 første gang ble presentert for et helt nytt univers. Etter lang tid med sparing hadde kameraten min Arild endelig nok penger til en flunkende ny Commodore 64. «Summer games», «Winter games» og «California games». Snart kunne vi melodiene på alle verdens nasjonalsanger, med joystickene hoppet vi på ski og gikk rytmisk våre strafferunder. Det var helt utrolig.

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

(mer…)

Sex på dugnad

Mine første to blogger handlet om sex, nå synes jeg det er på tide å ta opp hansken igjen. «Mange voksne later som om sex ikke finnes», sa en elev en gang, det har han dessverre rett i. Sex er viktig og det opptar oss. Tidligere har jeg skrevet om den gode sexen, denne gangen vil jeg si noe om noe som de aller fleste vet hva er, og hva det innebærer men aldri setter ord på. Det er noe som foregår i det stille i de mange tusen hjem og må for all del ikke undervurderes.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Dugnad er noe av det flotteste vi har i Norge. I disse dager forbereder både Kåsen IL og Bryne FK seg til store dugnader i Kongeparken. Flere hundre jærbuer har satt av en helg i mai for å gå dugnad. Mange av dem hadde helt sikkert hatt lyst til å gjøre noe annet denne helgen. Ukene er travle og når helga kommer har man ulike behov. Det er helt sikkert ikke alle som gleder seg til dugnaden. De kjenner på en viss motvilje, det er helt forståelig. Det vakre er at disse vanlige foreldrene gjør det på tross av. De er villige til å legge bort seg selv for noe større. Fellesskapet og fellesskapets interesser settes foran individet og den enkeltes behov, på norsk kaller vi det dugnadsånd. Denne ånden er en fellesskapets ånd, en ånd som søker noe utenfor en selv. (mer…)