Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.
«Keffor går me egentlig på Saron, me gjer jo vekk alle pengane våras her», utbrøt sønnen min på en gudstjeneste for ikke så lenge siden. «Keffor gjer med t han, han ser jo ikkje fattige ud eigong» , spurte min eldste sønn noen søndager senere, da kollekten gikk til en misjonær fra England som så ut som folk flest. Mine sønners hjertesukk utløste latter og smil, men også ettertanke. Verden er avhengig av barmhjertighet og raushet men det er ikke alltid naturlig for oss. Ett av de første ordene min barn har lært er MIN!
Sommeren 2013 skulle vi til Hardanger. Kvelden før avreise ringte kona, hun stod utenfor Kiwien og fikk ikke start på den ellers så pålitelige Corollaen. Morgenen etterpå kunne jeg konstatere to forhold, tenningslåsen hadde sagt takk for seg og det lå en bot i vinduet. En dårlig start på ferien. (mer…)
Tidlig i min yrkeskarriere drev jeg frilans lærervirksomhet mellom fotballøkter. I en periode var jeg vikar på Orre barneskole. En dag ble jeg kastet inn i en førsteklasse. Læreren jeg var vikar for hadde skrevet på lappen at ungene kunne leke fritt på slutten av timen. På siden av klasserommet var det et lite lekerom. Mens jeg hadde hendene fulle med å opprettholde en viss orden inne i klasserommet hørte jeg et skrik fra lekerommet på siden av. Jeg løp til lekerommet og fikk se en gråtende gutt som holdt seg til hodet med den ene hånden og pekte på en gutt som satt på huk i hjørnet med den andre hånden. Jeg ba de andre ungene om å gå inn i klasserommet. «Kå skjedde?» spurte jeg. «Han heiv en bil i håve på meg» sa offeret mellom noen hikst. «Eg gjorde det ikkje med vilje» stotret gutten i hjørnet frem. «Eg såg at han gjorde det med vilje» kom det mer kontant fra offeret. «Eg trur du ska sei undskyld» sa jeg til gjerningsgutten. Gutten fikk et annet drag i ansiktet, stotringen forsvant liksom litt. «I denna klassen seie me ikkje undskyld, me ber om forladelse, de he frøken lært».
«E de stygt å sei fader pappa?». «Levi seie shit, e de banning?». «Tage sa fadosten, he an egentlig lov te de?». Jeg er jammen ikke sikker lenger på hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si. Hvem er det som definerer dette? Hva som er banning og hva som ikke er banning er jammen ikke godt å vite. Jeg har en kamerat fra Australia, han kan referere til det motsatte av himmelen men kan ikke si ord som innebefatter kjønnsorganer. Hos oss er det nesten litt motsatt. For meg virker det nesten litt tilfeldig og kulturbestemt hva som er lov og hva som ikke er lov. Hvem er egentlig jeg til å sette grenser med linjal. Er det alltid galt å bruke å ta i bruk kraftsatser? Jegertvillingene har i den siste tiden satt banning på dagsordenen, jeg vil i dette innlegget forsøke å si noe om temaet fra mitt ståsted.
Jegertvillingene sparer ikke på kruttet
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg sa mitt første banneord. Jeg hadde fått høre vitsen om han som aldri røkte, drakk og bannet og fortalte denne i en helt feil kontekst. Reaksjonen fra mine omgivelser gav meg tydelige signaler på at det jeg hadde gjort var et alvorlig overtramp. Jeg husker skammen og fornedrelsen godt idag snart tredve år etter. Banning kan man ikke gjøre hvis man skal komme til himmelen tenkte jeg.
Da jeg ble eldre ble det understreket at man ikke skulle underholde seg med banning. For meg var den store frykten at noen skulle banne mitt i en veldig spennende og god film. Hvis dette skjedde vil dette falle inn under kategorien banning og underholdning. Samvittigheten var tydelig på at det eneste riktige ville være å trykke på stopp.
En av mine favorittfilmer er den svenske filmen «Så som i himmelen». Jeg synes det er en menneskelig og varm film. Det er ikke til å stikke under en stol at det bannes mye i denne filmen. Jeg leste noen kommentarer om filmen i etterkant. En av kritikerne hadde omdøpt filmen til «den store svordommen». En annen responderte med spørsmålet «var banningen alt du så?». Jeg syntes det var et meget betimelig spørsmål. Noen ganger undrer jeg meg over at banningen har fått så stor betydning. Selv slet jeg med å forstå at det var greit å underholde seg med drap og tyveri i detektimen mens banning på norsk ble for drøy kost.
Selv kan jeg ofte ta meg i å mistenke folk for å være kristne hvis jeg har snakket med dem i over en halv time og de ikke har bannet. Jeg har kalt bloggen min det viktigste i livet, banning havner utenfor, men kanskje har banningen blitt litt viktigere enn den egentlig er. Når man bruker banning som et kjennetegn på å katalogisere livssynet til mennesker slik som jeg til tider har gjort, har man gått for langt. Hva er det som gjør at baksnakking. grådighet og fråtseri passerer radaren uten de helt store problemene mens banning resulterer i ryggmargsreflekser? Jeg tror svaret er ganske enkelt. Banning er vanskelig å skjule, det er så synlig. Det kan skade fasaden vår. Grådigheten, misunnelsen og baksnakkingen kan vi holde på med i våre egne mørke kringkelkroker uten at noe får ryggmargsreflekser.
Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.
Banning har tradisjonelt blitt knyttet opp mot et bud: du skal ikke misbruke Guds navn. Dette synes jeg i grunnen er en ganske tynn begrunnelse. Jeg kommer på et par banneord som kan gå inn under denne kategorien men de fleste handler vel mer om han lenger nede i gata og adressen hans. Å si at det mange erstatter med «grævlig» er å misbruke Guds navn er en ganske drøy påstand.
Interessante refleksjonsspørsmål
Karsten Isachsen sier at hyppig banning forurenser mellommenneskelige miljø. Det er et økologisk problem, mennesker som banner hele tiden er lydsvin, de forurenser. Banning for banningens skyld er helt unødvendig. Banning innbyr ikke til respekt. Da jeg var i militæret inngikk banning som en sentral ingrediens i formidlingen. Jeg syntes det var forstyrrende og den utstrakte banningen satte mine overordnede i et dårlig lys. Som lærer forsøker jeg etter beste evne å føre et språk som elevene opplever som imøtekommende og respektabelt, banning inngår ikke i et slikt språk.
Det er imidlertid ikke dermed sagt at man alltid skal føre et dannet og bevisst språk. Noen ganger er dette bortimot umulig. Livet er ikke alltid en dans på roser noen ganger skjer det noe ekstremt ubehagelig eller smertelig. Er det da galt å bruke de styggeste ordene man kjenner for å formulere opplevelsen? Kan det å bruke kraftutrykk i gitte situasjoner rett og slett være sunn mental hygiene?
For en måned siden skulle jeg kjøre ut fra parkeringsplassen utenfor skolen hvor jeg har mitt daglige virke. Jeg hadde rygget bilen på plass for anledningen. Jeg hadde dårlig tid da jeg kjørte ut fra parkeringsfeltet. Idet jeg trodde jeg hadde kommet ut fra lommen min hører jeg en skrapende lyd. Jeg har lagt for tidlig over. Den strøkne bilen til kollega Berntsen har fått seg et godt kakk i høyre hjørne, høyre baklys er knust, god bulk. På min egen bil har jeg skraper langs hele siden. Mens jeg skritter tilbake mot skolen vel vitende om at jeg vil komme for sent, at Mr Berntsen vil få en del ubehageligheter og at lommeboken min vil bli betraktelig tynnere sier jeg noen ord som jeg ikke ville sagt hjemme og i hvert fall ikke på gudstjenesten tre dager senere. «Himmel og hav» er ikke dekkende for den intense irritasjonen som rir meg. «Filleren», «sallan» og «søren» blir litt tynt. Hele mitt arkiv av kristne erstatningsbanneord klarer ikke utrykke hvordan jeg har det. Er det galt å sette ord på sinne og irritasjonen? «Gud eller Satan! Mumlet han og slikt sa ikke Isak uten at han var nødt til det» skriver Knut Hamsun om Isak Sellanrå i Markens Grøde.
Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.
Jeg blir ikke helt trygg på mennesker som holder følelsene sine for seg selv. Da jeg skrittet over parkeringsplassen var jeg i det minste tydelig. Jeg tror at det onde som regel kommer fra det kalde hjertet. Ondskapen er ofte skjult bak en pen fasade og et dannet språk. Kraftuttrykk brukt i tide og utide er forurensing men noen ganger er jeg fristet til å si at de er på sin plass. «Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner en blant mennesker som ber» sier Kjell Arild Pollestad, han kan i noen tilfeller ha et poeng.
juende klasse skrev jeg en stil om hedersmannen Carl Lewis. Senere måtte jeg akseptere at Carl bare var litt flinkere å lure enn Ben. «Lei av å bli lurt» synger Postgirobygget, setningen kan stå som et banner for vår generasjon. Var det vinneren som vant? Bildemanipulering? Hva i all verden sier du Snowden! Hadde Orwell virkelig rett? Hva er sant? Finnes egentlig sannheten? Er sannheten imidlertidig? Det som var sant igår er falsifisert idag. Hvem og hva skal vi tro på? Kan vi tro på regjeringen? Kan vi tro på naboen? Hva med kona? Kan man egentlig tro uten å være naiv, overflatisk og endimensjonal?
I påsken blir spørsmålet prekært. Hvem var Jesus og hva skjedde egentlig? Jesus en historisk person ja, en annerledes tenkende ja, men oppstått fra de døde……… På dypet hører man den stille hviskingen: Kan jeg tro på oppstandelsen? Kan jeg tro på budskapet? Er kildene troverdige? Er oppstandelsen en seiglivet myte? Ble liket stjålet? Fikk vaktene beskjed om å si at de sov? Løy disiplene? En eneste stor sammensvergelse? Et strategisk velkjent splitt og hersk triks fra de romerske myndigheter? En fortelling skrevet av seierherrene, tilpasset og flikket på?
Det er fem ulike fortellinger om Jesu oppstandelse, de er skrevet av fem ulike personer i ulike tiår, det finnes overlappinger og forskjeller, de er ikke samstemte. Fortellingene er noe sprikende, det er ingen samlet plan bak denne beretningen. I mine øyne styrker dette troverdigheten, med fem identiske fortellinger ville kritikken og skepsisen vært betydelig større.
Det er imidlertid ikke Lukas eller Matteus som er vårt sterkeste vitne, det er Jesus selv som forteller om sin egen oppstandelse, ingen andre. Den oppstandne snakker til oss. Jesus viste seg for mange etter oppstandelsen, de første var kvinner. Det var kvinner som ikke var gyldige rettsvitner, hadde ikke Maria Magdalena vært prostituert? Tenk å la en umyndig prostituert bli det første øyenvitne. Mon tro om det var fristende for å utelate dette fra fortellingen.
Jesus viser seg først for sine nærmeste, men hver gang står det: Men de kjente ham ikke. Det var først da de hørte Jesus si det han hadde sagt. Det var først når han brøt brødet ved bordet slik han hadde gjort, at disiplene kjente ham igjen. Det er Jesus selv som lar Thomas kjenne på de verkende sårende. Det er Jesus som møter disiplene på stranden og spiser sammen med dem. Spøkelser og ånder er ikke sultne og de spiser ikke. Jesus er det jærbuen setter høyest, han er jordnær.
Det er ikke en symbolsk metaåndelig abstrakt hendelse men en konkret fysisk hendelse. Etter påsken møter Jesus sine etterfølgere i sin helhet. Hans fysiske tilstedeværelse, hans ord, hans historie og hans ånd.
Påskefortellingen sett fra et fugleperspektiv skaper frykt, det handler om straff, blod, tortur, smerte, svik og grav. Frykt ikke sier Jesus hver gang han møter mennesker. Ut av infernoet kommer Jesus imot oss som den levende og den livgivende.
Disiplenes møte med den oppstandne endrer dem. Den forskremte gjengen av ungdommer som gjemte seg for skriftlærde og myndigheter forvandles til martyrer. Med unntak av Johannes lider samtlige martyrdøden. Det er ikke korstog, inkvisisjon, heksebrenning og tvangskristning som preger kristendommens spede begynnelse. Jesus-vitnene ble kjeppjaget til og med av han som gjorde den oppstandne kjent i Europa. Det er blodet fra martyrene som preger de tre hundre første årene med kristendom. Hvorfor var så mange villige til å gå i døden for en løgn? For en myte, en juksemaker.
Forfølgelsens av de kristne har pågått helt frem til vår tid og pågår idag. Boenhoeffer er en av den moderne tids viktigste martyrer.
Makt, penger, kriger og sensur kom først etter at det største imperiet vi kjenner til måtte strekke våpen for etterfølgerne av en snekkersønn fra det stakkarslige Galilea. Mye har blitt gjort i den oppstandnes navn men dette rokker ikke med oppstandelsen.
Galilei ble fenglset for sine funn og meninger.
Uten oppstandelsen reduseres Jesus til en stor filosof en morallærer som løftet frem de fattige, kvinnene og barna. En radikalist som talte de mektige imot. Men uten oppstandelsen er Jesus først og fremst verdenshistoriens største løgner. Han er Lance Armstrong ganger ti tusen. Jesus er klar på at han er noe annet. Jeg er veien sannheten og livet!
Påskefortellingen åpner ikke for kompromiss, det finnes bare to alternativer: løgner eller frelser. Mange mener at påskefortellingen er en overfladisk endimensjonal fortelling uten troverdige kilder. For meg er påskefortellingen det mest verdifulle og meningsfulle som finnes. Idag spiser jeg fra påskeegget med den største glede, jeg har ferie for å feire det største. Jeg tror på Jesu egne ord om seg selv, derfor kan jeg idag på selveste påskemorgen utbryte Halleluja og synge om sorgen som slokkes. God påske!
Deler av det som har blitt skrevet i dette innlegget er hentet fra Karsten Isachsens tre beretninger om Påsken i boken «Underveis til Guds evige sommerdag» (2012, kap. 4)
Sist tirsdag tok er passasjerfly avgårde fra flyplassen i Barcelona ombord satt 150 mennesker. 144 passasjerer i tillegg til besetningen på 6, de skulle til Dusseldorf. De fleste i flyet var tyskere, en av disse het Andreas Lubitz. Det var en helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang. 10.01 forlot flyet rullebanen i Barcelona, 10.41 var siste observasjon av flyet på Flightradar.
Andreflygeren Andreas Lubitz overtok kommandoen over flyet da kapteinen måtte på do. Like etterpå satte Lubitz manuelt og med vilje flyet til bratt nedstigning. Ferden mot bakken tok i overkant av 8 minutter, underveis prøvde en desperat kaptein og komme seg tilbake i cockpiten, men døren var lukket og låst.
En helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang og en tilsynelatende helt vanlig andreflyger.
Nyheten fra de franske alper minner oss om død, smerte, meningløshet og egoisme. Tyskland og resten av Europa er rammet at et stummende mørke i forkant av påskefeiringen.
For alle som liker å ta bilder spiller kontrastene en vesentlig rolle, slik er det i livet også. Kontrastene tydeliggjør forskjeller, vi ser klarere. Kontrastene tåkelegger ikke, de er skarpe, de skiller lyset fra mørke. På grunn av et menneske måtte alle i flyet dø. En skyldig, 149 uskyldige. Der satt de, mange var tyske studenter, de gledet seg sikkert til gjensynet med venner og familie, istedet stuper de i døden. Ingen hadde fortjent en slik skjebne, det er grenseløst urettferdig.
I påsken dør et menneske for alle folk og folkeslag. Menneskesønnen var like lytefri som lammet i Egypt, han var uten feil og mangler. Du og jeg er som Jean Valjean i Victor Hugos «de elendige» vi er skyldige men blir møtt av nåde. Istedet for straff og dom rekker Biskopen av Digne oss to sølvlysestaker. Den uskyldige dømmes for våre overtredelser, helt ufortjent får vi livet og håpet.
Valjeans møte med biskopen av Digne er min favorittscene i Hugos berømmelige roman.
Blodet i snøen oppe i de franske alper minner om død og meningsløshet. Fortvilelsen og sorgen er aller størst for de som har mistet sine nærmeste. Det er ikke liv i blodet lenger, det er kaldt og har stivnet, snart dekkes det av snø.
Blodet fra påskelammet smørt på dørkarmene gjorde at døden passerte. Påske kommer fra ordet pesach, og betyr å gå forbi. I påsken minnes vi blodet som gir liv. Jesu blod utfrir ikke bare et folk men en hel verden. Ved hans blod blir vi gjort rettferdige. Jesu blod er ikke kaldt, det har ikke forsvunnet under snøen, det lever i beste velgående. I påsken og ellers i året drikker vi hans blod til minne om livet og håpet, «inntil han kommer!»
En hel verden! En herlig lapp i Tjøttaparken barnehage.
Da flyet styrtet inn i fjellene mistet noen slektninger, kjærester, koner, ektemenn, bestemødre og venner. Slektsbånd og vennskapsbånd ble kuttet plutselig og uventet. Døden har skilt mennesker som var glade i hverandre, mange relasjoner har blitt historie.
Når Jesus roper ut at alt er fullbrakt, revner forhenget i det aller helligste. Med ett gir ordene: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» mening. Relasjonen mellom Gud og mennesker er gjenopprettet gjennom Jesu død på korset. Atskillelsen er opphevet. Vi er ikke lenger fortapte syndere og fiender av Gud, men rettferdige og hellige. Synden som har atskilt Gud fra oss er betalt for, Jesus er broen over avgrunnen.
Idag tror jeg mange føler på hat, sinne og bitterhet i forhold til ugjerningen som ble begått. Hvordan kunne du Andreas Lubitz? For noen vil navnet Lubitz frembringe bitterhet og hat i mange år fremover. Et av hovedtemaene i påskebudskapet er det motsatte. Som respons på vårt opprør ofrer Gud sin egen sønn. I påsken gjengjelder Gud opprør og ulydighet med kjærlighet. Påskeuken er tilgivelsen og forsoningens uke.
Nyhetene om flystyrten føyer seg fint inn i rekken av menneskehetens nederlag. HMS og sikkerhetstiltak til tross, strømmen av dårlig nyheter nekter å stoppe. Menneskehetens beholdning av ugjerninger tar aldri slutt. Vi kjemper en kamp vi aldri kan vinne, Andreas Lubitz var den siste som minnet oss om nettopp det.
I sterk kontrast til dette kan vi 1 påskedag stå opp til seier. «Han er ikke her, han er oppstanden» er universets viktigste setning, det er setningen som utgjør hele forskjellen. Uten oppstandelsen har vi ingen tro sier Paulus og har helt rett. I vår tradisjon springer troen ut av korsfestelsen og bare den. Vi lever på det mørke fastland, vi er en langfredagkirke. Hovedbudskapet er at Jesus døde for våre synder. Dette er helt sant men kristentroen kommer ikke bare av korsfestelsen, men også av oppstandelsen. Den kristne bevegelse oppstod i bevisstheten om at Kristus oppstod. I påsken kan vi med rette ta for oss fra påskeeggene og spise vår Kvikk lunsj fordi det er en feiring. Det gode har vunnet, «evig skal døden være Kristus underlagt». Oppstandelsens kraft er ikke forbi. Han som bar verdens synd bærer fortsatt. Lyset fra den tomme graven lyser ennå.
Korsfestelsen sammenfatter de tre viktigste ordene vi har i vårt vokabular. Jesus uttrykket en grenseløs kjærlighet, han gav verden et håp og røveren på nabokorset trodde. Fra Lubitz egoistiske handling på tirsdag ser vi nå frem mot Jesu kjærlighetshandling langfredag. Egoismen er et av ondskapens mange barn, sluttproduktet er smerte, fortvilelse og død. Kjærligheten har sitt opphav i Gud, sluttproduktet er glede, håp og liv. Lubitz satte seg selv foran alle, Jesus satte alle foran seg selv.
I stummende mørke skinner lyset enda klarere, denne påsken skinner påskelyset på en mørk bakgrunn. I alpenes mørke stråler et lysglmt fra Golgata, en håpets og kjærlighetens lysstrime.
Jeg er TV2 sumo abonnent, jeg vil se Premier League. For en stund siden gikk det opp for meg at jeg som abonnent også har tilgang til en hel del andre programmer. Iløpet av den siste tiden har jeg sett en god del episoder fra en programserie som heter «Reisen hjem» med Egil Svartdahl som programleder.
I «Reisen hjem» møter Svartdahl Lahlum
Det som slår meg er at flere har et positivt syn på Jesus, men mange har brent seg på ulike former for kristendomspraksiser. Mange bærer med seg dårlige erfaringer og åpne sår i møte med kirken, bedehuset og de kristne.
Jeg vet at det ikke bare er kjendiser som har brent seg på kristendom og kristne. Veldig mange i vår region tror jeg sitter med lignende erfaringer. Arne Garborg skrev i 1893 teksten «Reiseindtryk fra Stavanger til Jæderen». Overskriften Garborg valgte for disse skildringene var: Det mørke fastland. Jæren er en del av det svarte bibelbelte, de aller fleste på Jæren må forholde seg til den kristne troen på en eller annen måte.
«Fred» av Arne Garborg er kanskje den romanene som har gjort størst inntrykk på meg. Ingen har beskrevet det pietistiske Jæren bedre. Garborg ble nok selv brent av kristendom.
Phillip Jacob Speners Pia Desideria fikk ett bredt nedslagsfelt her på bondelandet. Pietismen som egentlig var et uttrykk for en inderlig lengsel etter en personlig Gudsrelasjon i kontrast til den konvensjonelle masse/statkristendommen, fikk dessverre mange merkelige og også uheldige uttrykksformer.
For mange er pietisme et negativt ladet ord. Få vet egentlig hva det var.
Jeg er på ingen måte noen lokal Egil Svartdahl men det hender relativt ofte at jeg i ulike sammenhenger snakker om tro med mennesker fra ulike miljøer. Mønsteret er ennå tydeligere enn i «Reisen hjem». De aller fleste er åpne for at det kan finnes en Gud. Mange har hatt opplevelser de ikke fullt ut kan forklare og kan fornemme en annen dimensjon, en annen virkelighet. De fleste er positive til Jesus. Mange forteller om en sterk barnetro. Årsaken til at man mistet troen relateres ofte til kirken og bedehuset. Mange har brannsår etter møter med vi som skal representere Jesus på jorda. Disse fortellingene er like forskjellige som alle menneskene, jeg skal i dette innlegget forsøke å si noe om enkelte gjengangere.
Noe av det som var med på å forme min barnetro var flanellografer.
«Du meina de e synd å drikke øl, men du bør helle tenka på deg sjøl», synger Silo & Saft fra Varhaug. Å bli sett med en ølflaske var et synlig eksempel på at man var utenfor. Å gå på fest var det samme som om man hadde tatt et valg, et valg som innebefattet at man hadde valgt «verden» fremfor Guds rike.
Mange forbinder Silo & Saft med fyll og rølp. Det er en feilslutning.
Et uheldig utspring fra pietismen var et ensidig fokus på livsførsel. På mange måter ble det ytre viktigere enn det indre stikk i strid med pietismens egentlige mål. For å være «innenfor» måtte visse kriterier oppfylles. En kunne ikke drikke øl. En kunne ikke drive med idrett. Film var synd men lysbilder var greit, kino var bannlyst. Dans og fest var unevnelig. En skulle ikke lese for mange «verdslige» romaner og heller ikke høre på «verdslig» musikk. Spilte man Hotel California baklengs hørte man selveste djevelen. Arnt Olav Klippenberg forteller en artig liten historie fra Egersund i Aftenbladet fredag 13 mars som passer fint i denne sammenheng: Det gikk en gutt plystrende over Damsgårdsbrua, der møtte han prosten Rødland. «Du må ikkje plystra. Då komme du ikkje te himmelen» sa prosten. «Eg ska ikkje te himmelen, eg ska te slakter Larsen å kjøba pølsa», svarte gutten.
The Eagles Hotel California var lenge en fryktet sang innenfor visse miljøer.
Mange har opplevd at man i møte med troen nærmest får «klaus» og kvelningsfornemmelser. Livsrommet har blitt gjort lite. Man har gjort ting til synd uten tilstrekkelig grunnlag blottet for nyanser. Troen har for noen blitt en tvangstrøye istedet for å være noe frigjørende. I iveren etter kjennetegn på sann omvendelse har man havnet inn i en loviskhet som mange har opplevd som fordømmende.
«Så æ der då persona, så ikkje kan forstå at folk gjære helst det de sjøl finne på. Nei dei ska kritisera seie stopp det går ikkje an. Du kankje gjæra slike ting, det e ei store skam» synger Vind i gardhol i sangen «Fliså i bjelken». «Då æ dæ møje, møje bære, du passa på deg sjøl. For dæ du seie om andre e stort sett bara tøv. Nei sedd deg ner tenk deg om, æg trur ikkje på, at nogen ska bestemma kor andre folk ska gå», lyder refrenget med klar adresse til bedehusbevegelsen.
Jeg tror de blodrøde middelaldrende menn i Vind i gardhol har et poeng. Vi kristne har kritisert uten relasjon, vi har laget menneskebud uten bibelsk grunnlag. Møtet mange har fått med kristendom kan sammenlignes med å spise appelsin med skrellet på. Før man kommer til det saftige og søte appelsinkjøttet har man forlengst kastet appelsinen etter å ha erfart den forferdelige smaken av skrellet som omslutter smaken av det gode. Man ser ikke Jesus for bare kristne.
Vi har påført Olav dårlig samvittighet fordi han elsket å spille fotball. Torleif fikk ikke spille på trommer. Karen likte godt å danse, mens Maren likte å høre på The Beatles. Øyvind ville gå på kino, mens ølene som Bjørn skulle kose seg med på fredagen etter ukas slit ble for vanskelige å skjule i bæreposen da han småsprang fra ølutsalget til bilen. Brannsårene er fortsatt åpne, fordømmelsens sår leges ikke av seg selv, brent barn skyr ilden. Vi skal være lys og salt, vi må ikke være som verden har det blitt sagt. Idag skulle jeg ønske at det var andre trekk ved vår bevegelse som uttrykte annerledeshet sterkere.
Djevelen bor ikke lenger i stortromma.
«For du går i det kvida hus, det lokala misjonshus, der he de penga å tru, d æ for seint å snu», utgjør refrenget i Silo & Safts Tru. Selv får jeg positive assosiasjoner når jeg kjører forbi eller er inne i et av de mange som regel hvite bedehusene langs jæren. En kjenner kaffilukta, en ser en håndfull stoler under en liten avsats med en talerstol vendt mot stolene, et stort maleri som regel av Jesus henger på veggen. Bedehusene rommer minner, minner om åresalg og bugnende fruktkurver, minner om Berentsen brus med sugerør gjennom ett hull i korken på juletrefester. Vennlige mennesker, de gode sangene som regel skrevet av Trygve Bjerkreim på morsmålet selvfølgelig.
Det «lokala misjonshus». Her hadde jeg noen fine ungdomsår.
Jeg har for lengst innsett at langt fra alle deler mine assosiasjoner. For mange er det «lokala misjonshus» et sted for de som får det til, for de som mestrer familieliv og økonomi for de som har fast inntekt og er friske. Jeg har ingen problemer med å forstå at misjonshuset fremstår som en institusjon som bryter med sitt formål. Hvor er de trette, de syke, de fattige, de motløse som Jesus snakker om? Kanskje noen av dem snudde da de så bilparken på parkeringsplassen.
I «Reisen hjem» snakker Jon Michelet mye om hykleri. Når Kristi vellukt erstattes med stanken av hykleri og perfekte fasader vokser avstanden, og dørterskelen i bedehuset vokser tomme for tomme. Hvorfor har misjonshuset bare blitt en sted for «de som har tru». Skulle ikke bedehuset også være en plass der mennesker skulle få komme til tru? «Hør hvor det stormer der ute, her inne er ferdfullt og tyst» lyder en god gammel slager på bedehuset. Jeg skjønner at noen sier at det later til at vi har nok med oss selv.
Som gutt hanglet jeg meg gjennom mange møter på bedehuset. Det som ble formidlet fra talerstolen var et språk jeg ikke forstod. Vi satt ofte å tegnet. Noen ganger fikk vi en Dent pastill slik at vi kunne holde ut. Når klokken nærmet seg ni og sportsrevyen nærmet seg med stormskritt kom raseriet sigende. Taleren brydde seg som regel ikke om sportsrevyen han var i støtet og fast bestemt på å dra det ut.
På galleriet lengtet jeg etter Gleditsch, Scheie og Rike.
Mange har gått på møter, søndagsskoler, i kor, på barnelaget, har konfirmert seg og giftet seg i kirken fordi noen andre forventer det. Troen strippes ned til å oppfylle andres forventninger. Det blir høye skuldrer og mange kvelder på galleriet. De har erfart en kristendom som handler om oppmøte. De har kjedet vettet av seg og rømt. Hvis kristendom blir redusert til stjerner i søndagskoleboka så skjønner jeg dem.
Langt flere har kjedet seg i klasserommet enn på bedehuset. På skolen har mange møtt en kristendom blottet fra ånd og liv men mettet med salmevers og abstrakte dogmer. Mange har på skolen møtt en kristendom like tørr som ørkensand. De har pugget og lært for å få gode karakterer. De har sett på klokka og lengtet etter friminutt.
Religion redusert til teori er som å drikke Cola som har ligget timevis i solsteiken.
«Å bli kristen var for mange av oss å bli dratt inn i heseblesende aktivitet. Vel visste vi at det ikke var nødvendig for å bli akseptert av Gud. Men det var saktens nødvendig for å bli akseptert i miljøet….», skriver Erling Rimehaug i boka «Tørsten gir lys». Hvis kirken eller bedehuset defineres utfra dets aktiviteter står en til slutt igjen med bare aktiviteter og mange slitne mennesker. «Det er jammen travelt å være kristen», hørte jeg noen si for ikke så veldig lenge siden. Noen mennesker har forlatt det kristne fellesskapet aktivitetstrette.
Anbefales.
Vi kristne får med jevne mellomrom merkelapper som fanatikere og fundamentalister. Det er urettferdig men noen ganger kan jeg forstå at merkelappene kommer. Vår bevegelse blir av mange oppfattet som en svart – hvitt bevegelse. Vi har svarene. Enten proklamerer vi sannheter eller trekker oss unna i frykt for å fremstå som usikre. Vi har ikke en spørsmål/dialog kultur. Møtelokalene våre vitner om ensidig enveiskommunikasjon.
Kirkene og bedehusene er designet for enveiskommunikasjon. Vi tilhørere sitter som vi gjør på bussen.
I «Reisen hjem» stiller Egil Svartdahl spørsmål og lytter, jeg tror vi som kristne kan lære mye av tv pastorens tilnærming. Mange trenger å bli lyttet til, de trenger å bli hørt. Mange har et større behov for å blir forstått enn å bli forklart. Tvil, undring og refleksjon må man ta på alvor. Jeg tror dessverre at mange har erfart det motsatte. En av den kristne bevegelses største utfordringer blir å legge til rette for trygge arenaer til samtale, spørsmål og undring.
«Brent av tro» var temaet i det siste nummeret av magasinet Strek. I samme magasin slår redaktøren Asle Finnseth fast at alt som er verdt noe innebærer en risiko, så også med troen. Jesus gjør seg til kjenne gjennom feilbarlige mennesker som meg. I følge Finnseth er Gudsmøtet prisgitt relasjoner og miljøer som består av sånne som oss selv, en salig blanding av styrke og svakhet, godhet og egoisme. Tro er ikke et kontrollert eksperiment i henhold til alle HMS forskrifter. Tro handler om tillit, det er et risikoprosjekt.
Ingen lever enkle liv sier Karsten Isachsen, og jeg tror han har rett. Mange har blitt sviktet, de har opplevd meningsløse ting som de ikke kan fatte at Gud tillater. Noen har blitt utsatt for fordømmelse. Mens Jesus talte sannhet i kjærlighet har vi litt for ofte bare holdt oss til sannheten. Resultatet er brannsår og brennmerker.
Jeg har i dette innlegget beskrevet en virkelighet fra en annen tid, klimaet idag er annerledes enn det var, men sårene er fortsatt like åpne. Jeg vil ikke ha en utvannet kristendom uten sannheter, men sannhetene må formidles innenfor en ramme av kjærlighet og trygge relasjoner.
Lørdags kveld lå vi med beina høyt og så på fjernsynet. Etter at vi hadde sett Mesternes mester så vi Skavlan fra dagen i forveien. Først så vi den vanligvis analytiske og tilsynelatende reserverte Frode Andresen bryte sammen på direkten, etterpå fikk vi høre to svenske reporteres historie fra et fangenskap i Syria.
I det gode fellesskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.
De gode ordene og bekreftelsen Frode Andresen fikk fra svømmeren Hetland var nok til at demningen brast. Iløpet av serien har Andresen og Hetland bodd på samme rom, de har blitt venner. Når en venn sier noe fint til en annen venn og mener det, så spilles det på dype strenger i vårt indre liv. Å føle seg forstått er noe av det fineste som fins og må ikke bli forvekslet med å føle seg forklart. Jeg tror Andresen fikk erfare dette og det var fint.
Andresens romkamerat.
Senere på kvelden forteller to svensker om livet i et fuktig og mørkt fangehull et sted i Syria. For å holde varmen blir de nødt til å ligge tett inntil hverandre på nettene. Magnus Falkehed forteller usjenert at han og Nicklas Hammarstrøm ble ett inne i fangehullet. Hammarstrøm sier at der inne i fangehullet delte de alt med hverandre, frustrasjoner, sår, minner, sorg, angst, lengsel og smerte. Jeg fikk en ny bror konkluderer Falkehed.
Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.
Frode Andresens følelsesutbrudd og de svenske reporternes beretninger er viktige fordi de forteller oss noe om noe som alltid har og vil være essensielt for oss. Det er vitnespyrd vi trenger å høre, og ta inn over oss. I dette innlegget vil jeg forsøke og forklare hvorfor.
Jeg er veldig glad i stimulanser. Mesternes mester,Coca – cola, Liverpool F.C., Netflix, aviser, blader, tidsskrifter, musikk, idrett, listen er lang. Stimulanser begeistrer meg. Jeg og barna mine er omgitt av ulike stimulansekilder mange av dem er skjermer. Verken jeg eller barna kjeder seg lenger, stimulansene står i kø. Kontrasten til det mørke fangehullet i Syria er enorm.
Når man vil, hvor man vil.
Tidligere var nok stimulansene oftere knyttet til andre mennesker. Basar på bedehuset var en begivenhet, St, Hans bål var kjempespennende. Idag ser det mer glissent ut i bedehusene, på Bryne stadion og rundt St. Hans bålene. Det er snart bare Disney on ice som klarer å ta opp kampen med underholdningstilbudet vi har kjemme i stua. Å feire St. Hans uten wifi dekning er ikke lenger så attraktivt.
Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.
Velstanden har gjort oss selvstendige og uavhengige. Vi klarer oss godt selv og vegrer oss for å låne to egg av naboen. Dugnader kan vi betale oss fra. Vi kobler heller av hjemme i underholdningsavdelingen. Det gjensidige avhengighetssamfunnet har forsvunnet for lengst. Individualismens tidsalder er her, mye tyder på at det har gått på relasjonene løs.
Jeg har tidligere blogget om tomme gater og gårdsrom uten andre biler enn vår egen, om stuer uten gjester men med et blafrende TV apparater. Folk har mindre besøk, de bruker mindre tid i fellesskap. Tidsbrukundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå støtter opp om påstandene mine. Undersøkelsen slår fast at vi bruker vesentlig mindre tid sammen med venner enn før. Sammenlignet med for 20 år siden er gjennomsnittsnordmannen en time og tre kvarter mer alene pr. døgn idag. Menn er 30 minutter mer alene pr. døgn enn kvinner. Andelen som bruker tid på sosialt samvær på en vanlig dag er redusert fra 82% til 68% på bare 10 år! Tiden for et gjennomsnittlig besøk hos slektninger har gått ned med 40 minutter fra 1980 til 2010, og ligger idag på en time og 19 minutter.
Stimulanser er viktig, men relasjoner er viktigere. Faren oppstår når stimulansene i større og større grad overtar på bekostning av relasjonene. Når iphonen har blitt bestevennen din lyser varsellampene. Likes, likerklikk og hashtagger kan aldri erstatte en klem, en hånd å holde i, en omfavnelse, ett klapp på skulderen, et blikk eller en god samtale. Like lite som Netflix og Apple tv kan erstatte et godt måltidfelleskap sammen med gode venner.
Det er de store nettverkene som preger vår tid. Jeg synes nettverk og nettverksbygging er spennende. Det fascinerer meg at helt vanlige mennesker har muligheter til å nå mange. De store sosiale samfunnene er åpne for alle. Her kan vi dele meninger, synspunkter og øyeblikk. På en måte veves vi tettere sammen.
Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at det vi deler som regel ikke gir et representativt bilde av livene våre. Vi deler ikke hvem vi egentlig er i nettsamfunnene, og det er lurt. Vennene og følgerne vi har kan ikke fullt ut dekke vårt behov for fellesskap. Nye undersøkelser avdekker en bølge av ensomhet. De mest pessimistiske konkluderer med at 1 av 5 unge føler seg ensomme. Det er fullt mulig å ha tusenvis av venner på Facebook men ingen vennskap. Nye profilbilder makter ikke å fylle tomrommet.
De nære relasjonene utvikles ikke i store nettverk men i mindre fellesskap. Dette er helt logisk og naturlig. Nære relasjoner er ikke noe som nødvendigvis blir til over natta, ofte vokser man nærmere over tid. Nære relasjoner er tuftet på trygghet og tillit slik jeg ser det. I denne rammen finnes delingsrommet. Jeg tror deling er et nøkkelord i denne sammenheng. To mennesker som lever tett sammen deler livet med hverandre. De deler følelser, gleder, sorg, frustrasjon, sinne, forvirring og nederlag. Mennesker i nær relasjon med hverandre kjenner ikke hverandre bare på utsiden, men også på innsiden. En god del mennesker har et slikt forhold til sin partner og andre mennesker, mens noen kanskje savner et slikt forhold.
Jeg tror at kvinner generelt har flere nære relasjoner enn menn. De fleste damene jeg kjenner har en «bestevenninne», en de kan stole på og kan fortelle alt til. Det er langt fra alle menn som kan si det samme. Min oppfatning er at damer generelt er mer opptatt av de nære ting. De snakker om mennene sine, om barna, om slektningene og det som skjer i livet. Vi menn snakker mer om interesser. Vi snakker om sport, ølbrygging, trening, biler, båter og teknologi. Vi snakker om nyheter, penger, prosjekter som vi har på gang og politikk. Vi snakker om perifere ting først og fremst fordi det oppleves som interessant men kanskje også fordi det er trygt og enkelt.
Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.
Jeg kom hjem fra en hyttetur for ikke så lenge siden og følte meg avslørt. «Hvordan går det med Ingvild, jobber hun fullt nå? Er Therese litt bedre? Når er termin? Har han fridd? Kona bombanderer meg med spørsmål. Jeg trekker på skuldrene. «Vi diskuterte om det var riktig av Raheem Sterling å reise på ferie midt i sesongen og om hvilken idrett som er størst av langrenn og skiskyting», svarer jeg. Kona ser på meg som om jeg er et romvesen.
Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?
Dette høres muligens en smule kontroversielt ut men jeg tror at vi menn har en høyere terskel for å være åpne om livene våre. Jeg tror vi har en hang til å holde kortene tett ved brystet. I nære relasjoner er man nødt til å kaste kortene på bordet. Man må våge å la masken falle, man må være villig til å avsløre hvem man virkelig er.
Det største hinderet vårt er stoltheten vår. Vi er redde for å vise svakhet, vi vil fremstå som sterke og handlekraftige fremfor gjennomsiktige og autentiske. Vi frykter sårbarheten, vi trives bedre bak vårt eget festningsverk. Å dele livet krever mot. Det er en kraftanstrengelse. Har vi det som skal til?
Du trenger ikke prøve en gang!
Det er ingen hemmelighet at det er langt flere menn som sliter etter samlivsbrudd enn kvinner. Menn er i betydelig flertall på en rekke mindre hyggelige områder. Det finnes langt flere mannlige alkoholikere enn kvinnelige. Flere menn enn kvinner har psykiske lidelser. Langt flere menn enn kvinner velger å ta sitt eget liv. I de fleste fengselscellene i landet sitter det menn. Flere menn enn kvinner bruker vold. Jeg tror alle har tatt poenget. Det at flere kvinner enn menn har nære relasjoner tror jeg er en medvirkende faktor i disse statistikkene. Mens kvinner blir trøstet og forstått av sine nærmeste venninner etter samlivbruddet mister mange menn sin eneste intime relasjon.
Jeg tror mange lever forknytte liv. Mange bærer på hemmeligheter og sår som er tunge å bære på alene. Mange anstrenger seg noe voldsomt for å opprettholde en plettfri fasade. Mange er ensomme og lengter etter noen å dele med. Mange venter på at noen skal åpne seg. «We want something real, not just hashtags and twitter», synger Passenger og jeg tror han har et poeng.
Jeg har i mange år nå vært en del av et fellesskap der åpenhet og det å dele av livet sitt har vært et bærende element. Jeg har erfart å leve tett på andre mennesker. Jeg har opplevd at sannhet og ærlighet fører til større frihet. Min erfaring er at skam blekner i møte med lyset og at fasade er tyngre å bære enn svakhet. Det er befriende å være i et åpent og ærlig fellesskap fordi man fort finner ut at ingen lever enkle liv. Man ser at alle liv er speil med sprekker om man bare kommer nær nok. Livet mitt er fullt av feilskjær og det er langt fra alt jeg er like stolt over men jeg er i godt selskap.
Eller riper i lakken…
Jeg har aldri opplevd at det jeg har delt ærlig og oppriktig har blitt brukt mot meg. Jeg har ikke blitt møtt med vemmelse og fordømmelse snarere tvert imot. Åpenhet og ærlighet bringer oss tettere sammen. Det å bli forstått, tilgitt og oppreist i møte med et annet menneske er noe av det mest verdifulle vi har. Dette trenger ikke skje hos psykologen, terapeuten eller hos livstilscoachen. Det er ikke sikkert man trenger å gå på mindfullnes – kurs. Jeg tror dette kan skje i helt vanlige hjem sammen med helt vanlige mennesker. Det avgjørende er at vi lukker opp døra og slipper andre inn på tross av hybelkaniner, tømte melkeglass og underbukser med bremsespor.
Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.
Slik jeg ser det blir vi den vi er tenkt å være i nære og gode fellesskap. Vi mennesker er fellesskapsvesener, det er imøte med den andre jeg blir til. «Ikke vær et ett-tall på jorda, bry deg om flokken din», sier Per Fugelli. Jesus går enda lenger enn å bry seg. Elsk din neste som deg selv, gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Vær som brødre og søstre, vær som lemmer på kroppen som grener på treet. Ingen bok er tydeligere på at mennesket er designet for fellesskap. Spedbarn dør uten berøring og øyekontakt mens ensomme blir deprimerte og nedstemte. Det er i fellesskapet vi lever fullverdige liv. Vi trenger gode og nære relasjoner til andre mennesker. Det er avgjørende for våre liv.
«Jeg håper du har en fantastisk, magisk og glitrende morgen……….det fortjener du» var avslutningen på et Morgenshow jeg hørte på radioen etter å ha levert ungene i barnehagen. Min morgen hadde ikke vært magisk, den hadde faktisk vært ganske travel og ungene hadde faktisk vært ganske masete, burde jeg vært misfornøyd? Hadde jeg fortjent mer?
Vi fortjener en hel del idag. Vi lærere fortjener mye bedre lønn, elevene fortjener mye bedre karakterer, og fem minutter pause til alle tider. Vi fortjener en god vin og biff på fredagen, vi har jo jobbet så hardt hele uka. Fortjener jeg ikke egentlig et nytt kjøkken jeg som har holdt ut med det jeg har i så mange år nå? Naboen har kjøpt seg hytte på fjellet, fortjener ikke jeg også strengt tatt det? Feriebolig i Spania er vel det minste jeg fortjener jeg som tross alt har vært med på å bygge opp denne velferdsstaten! Nå fortjener vi alle en lang ferie!
Innvandrerne fortjener mer respekt, de eldre fortjener bedre eldreomsorg, ungene fortjener bedre oppfølging og omsorg og ungdommen fortjener bedre fritidstilbud. Vi pusser opp i stua fordi vi fortjener det, vi spiser gourmetmåltid fordi vi fortjener det, vi reiser til syden fordi vi fortjener det. Listen av grupper som fortjener og ting vi fortjener er lang.
Because youre worth it! Perfectlly you! Fordi du fortjener det! Det er lov å la seg friste! Noen ganger lurer jeg på om jeg har gjort alle løgnene til sannhet. Løgn blir til sannhet når i mister perspektivet. Hvis ikke jeg ser lenger enn til naboen har jeg muligens grunn til å være misfornøyd, men vi er nødt til å se lenger. Er det noen grunn til at jeg fortjener så mye mer enn nesten alle andre? Hva er det som gjør at jeg fortjener så utrolig mye mer enn for eksempel sudanesere, kinesere, afghanere og cubanere?
«Det er forskjell på å ta livet for gitt og ta livet for gitt» skriver Karsten Isachsen. Det er en dyp setning. Ofte så tror jeg vi tar livet for gitt, vi tar det som en selvfølge. Helse, friske barn, et arbeid å gå til, foreldre som stiller opp, bil i garasjen, egen bolig, ferier og masse godt på bordet. Grunnholdningen til vi som tar livet for gitt kan ifølge Isachsen oppsummeres med fire ord: «Det skulle bare mangle!»
Karsten Isachsens ord gjør ofte verden litt klarere synes jeg.
Vi som tar livet for gitt blir fornærmet når noe går imot oss, vi ser på livet som noe vi har krav på, og hvis ikke ting går slik som jeg hadde sett det for meg har jeg rett til å føle meg bitter og skuffet. Vi tar det gode livet for gitt, vi står i fare for å forbli bortskjemte barn hele livet. Vi vil så gjerne være lykkelige men noen ser alltid ut til å ha det litt bedre. Vi ønsker å maksimere lysten, velværet og gleden og minimere smerten. Vi strever etter å oppfylle alle forventninger vi og omgivelsene våre har. Det er dumt å ikke kreve alt man har rett på. Det er et slit, det tar på å være misfornøyd.
Kanskje går veien til lykke i en annen retning. «Du ser ikke skogen for bare trær» har jeg hørt mange ganger, «jeg ser ikke livet for bare meg» passer enda bedre. Hva om vi ser på livet som noe som er gitt oss. Hva om livet er en gave som er gitt meg og ikke noe jeg har krav på. Tenk om vi hadde sett på hver dag som en overraskelse, en ny mulighet. Det viktigste i livet er ikke gitt men inngitt sier Isachsen og jeg tror han har et poeng som vi trenger å lytte til.
Jeg tok meg ikke en god kone, jeg fikk en god kone. Vi kjøpte ikke fire unger, vi fikk dem. Vi bestilte ikke noen lykkelige år sammen, vi fikk dem. Jeg søkte ikke etter foreldrene mine på google, jeg fikk dem. Det beste i livet er gratis sies det. Jeg tror vi skal gå enda lenger. Det viktigste i livet er gaver som er gitt oss. Den svenske biskopen Martin Lønnebo råder oss til å starte dagen med to tomme hender. Med åpne armer og hender kan vi omfavne dagene og hverandre. Vi kan ta imot øyeblikkene som blir gitt oss. Om vi står med hendene fulle av krav, forventninger, ønsker og rettigheter står vi i fare for å gå glipp av gaver som er mye viktigere enn det vi tviholder på.
«Fordi jeg fortjener det samfunnet» gjør oss ikke lykkeligere, snarere tvert imot. Det er ikke slik at vi fortjener og har rett på. Istedet for å fokusere på alt vi ikke har og som vi ønsker oss bør vi rette blikket på alt vi har. Vi har ingen grunn til å forvente mer, vi har all grunn til å være takknemlige.
Global rich list forteller meg at selv vi i offentlig sektor har grunn til å være fornøyde.
Fra den svarte boka jeg pleier å referere til strømmer det ut røntgenstråler og solstråler. Den binger sannhet og lys. Bibelens budskap står i sterk kontrast til markedskreftenes «Fordi du fortjener det». Det er ikke slik at alt jeg er eier er mitt. Sannheten er at alt er til låns, jeg er forvalter og ikke eier.
Alt jeg har er som bøkene jeg har lånt på biblioteket.
Hver dag er en dag nærmere døden sies det. En dag er alt slutt da hjelper det lite med pokaler på hylla, penger i banken og en velstelt hage. Døden som ingen lenger tør å snakke om er vår endelige destinasjon. Vi snakker ikke om døden fordi vi frykter den, vi blir redde og engstelige når vi snakker om døden. Grethe Risberg Thomsen fra Danmark gir oss et alternativt perspektiv:
Jeg dør en lille smule for hvert sekund der går
Jeg bærer døden med mig gjennom livets år.
En nat, måske en marsnat, så mild av regn og tø
skal jeg gå bort i mørket og holde op at dø.
Det finnes en gave som er større en alle gavene vi får på livets landevei. Den største gaven er som alle de andre, den er gitt oss. Den er ikke noe vi har gjort oss fortjent til. En dag skal jeg slutte med å dø langsomt. Det eneste man behøver er to tomme hender.
Før jul var jeg tradisjonen tro på Julemesse på Saron. I en av kassene med bøker plukket jeg opp en bok med tittelen «Aldri for gammel». Etter å ha lest omslaget tok jeg boka til kassen og betalte den nette sum av 10 kroner.
Fire dager senere var boka om Liv Kyllingstad Godin lest. Madam Liv som kongoleserne kalte henne bygde kirker, skoler og ikke minst veier og broer i Kongo. Madam Livs måte å drive misjon har gjort det lettere for seks millioner kongolesere og forflytte seg. Madam Liv var Jesu hender i en lutfattig landsby i Kongo som heter Bili, hun var der ingen andre ville være. Forfatteren Øystein Mikalsen skildrer en kvinne som stavrer seg frem med gåstolen sin og stikker stokken sin i sementen og forlanger mer mørtel. Selv om Liv var mange og åtti år ledet hun arbeidet med store vei og broprosjekter.
De fleste nordmenn på snart nitti sitter på gamlehjem og venter på barn, barnebarn og oldebarn som aldri kommer. De drømmer seg tilbake til «gamle dager» da de betydde noe og gjorde nytte for seg. Nå er de redusert til en utgiftspost. Deres største ønske er å ikke være til bry. De vil for alt i verden ikke stå i veien for sine barn og barnebarns utvikling.
Liv Kyllingstads liv og virke står i sterk kontrast til ensomheten og tomheten mange nordmenn opplever i sine siste år. Øystein Mikalsen forteller om en jevn strøm av folk til Livs enkle hus. Noen trenger penger, noen råd mens andre trenger et passbilde, Liv hjelper så godt hun kan. Mens mange eldre her til lands mot slutten av livet blir det vi kaller livstrette, klaget Liv hele tiden på at hun hadde dårlig tid. Det var ikke sikkert hun fikk gjort alt hun skulle før hun måtte ta farvel med denne verden.
Jeg har lest en del biografier i mitt liv de fleste har handlet om fotballspillere, fotballtrenere og politikere. Få biografier har utfordret meg som beretningen om gjesdalsbuen som 15 år gammel bestemte seg for å reise til Kongo. Da Stavanger Aftenblad i 1999 skulle kåre århundrets rogalending falt ikke valget på Jan Egeland, Arne Rettedal, Leif Ove Andsnes, Gunn Rita Dahle eller Christian Bjelland. Etter at 1400 rogalendinger hadde gitt sin stemme stod en enkel lærerinne fra Gjesdal igjen som vinner. Liv Kyllingstad hadde ikke briljert med diplomatiske evner innefor internasjonal og nasjonal politikk. Liv var kunstner men ikke så flink som Andsnes, hun hadde god fysikk men var lysår bak Gunn Rita, og selv om Livs pensjon var stor i forhold til de andre innbyggerne i Bili manglet hun en del i forhold til Christian Bjelland. Rogalendingene hadde sett at Liv hadde noe annet. Hun hadde et stort hjerte. Et hjerte for andre, for noe større. Det er ikke fortreffelighet, intelligens og rikdom vi setter høyest og lengter etter men et hjerte som sprer godhet.
Boka om Liv Kyllingstad Godin står i sterk kontrast til boka «Norske vinnerskaller» som står utstilt på skolebiblioteket hos oss. Liv Kyllingstad er et befriende pust inn i det jeg vil kalle «vinnerskallesamfunnet». Bøker om hvordan vi skal bli vinnerskaller florerer. Hva er det Ole Einar Bjørndalen og Petter Stordalen og Northug gjør som du ikke gjør? Hvordan skal vi bli det amerikanerne kaller for «high achievers». Vinnerskallene går i kjelleren, de gir seg aldri og de utnytter hver dråpe av talent og potensial. De innehar et «killerinstinkt». De foretar beinharde prioriteringer, de velger bort alt som bremser. De forebereder seg og er nærmest sykelig opptatt av detaljer som de selv mener ville være avgjørende. De må det beste utstyret og de beste metodene som finnes. De stemmer høyre. Vinnerskallene blir den beste de kan bli, de blir superløpere og superledere.
Det er ingen tvil om at Norge trenger vinnerskaller og enere men trenger vi flere? Vil vi ha et samfunn der alle står opp om morgenen og lurer på hvordan de kan maksimere sitt utbytte og potensial denne dagen. Vil vi ha et samfunn der alle krever optimale rammer og omgivelser for egen utvikling? Vi vi ha et samfunn bestående av vinnerskallene og de andre som ikke lenger orker? Det kan fort bli fryktelig kaldt.
Noe av det som preger vinnerskaller er at de stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser. Det er kanskje ikke rart vi nordmenn ligger på klagetoppen. Vi er misfornøyd med SFO tilbudet, oppfølgingen fra kontaktlærer, informasjonsflyten på jobb og sengene på hotellet er for harde. Omgivelsene må stille opp for at jeg skal prestere best mulig. Skismøring og sykler handles inn til svimlende summer slik at far kanskje i år slår han på nabokontoret på Birken. Det handler om meg og mitt, vi blir selvsentrerte og navlebeskuende. I jakten på det perfekte kjøkkenet, den perfekte kjærligheten, den perfekte kroppen og det perfekte løpet står mange barn og mange gamle igjen i grøftekanten, overlatt til statlige institusjoner. De har lange ettermiddager på SFOen og lange kvelder på eldresentrene. De er brukere som mottar profesjonell hjelp og utmerket oppfølging, men savner sine nærmeste. De scorer høyt på ulike skjemaer og utviklings-diagrammer og rundinger, men vil sitte mer på fanget.
Vi lever i selvrealiseringens tidsalder. Mange er slitne. Det er slitsomt å realisere seg selv hele tiden. Det er slitsomt å oppfylle våre egne krav og omgivelsenes krav til oss. Det er slitsomt å hele tiden sammenligne seg med andre vinnerskaller. Vi blir utbrente og går på veggen. Vi får ME og utmattelsessyndrom. Det koster når man hele tiden skal strekke seg litt lenger, når man aldri kan tillate seg å være fornøyd.
Jeg har som alle andre i vinnerskallesamfunnet satt meg et mål for året som kommer. Jeg bestemte meg i høst for at jeg fra 1 januar til sommerferien ikke skal spise sjokolade og drikke brus. Det er litt av et mål sier jeg med blikket festet på navlen som jeg ønsker skal bli mer fremtredende i 2015. Vi er mange ombord i båten. Ole er 17 år og er bekymret for om han klarer å opparbeide seg sixpack til sommeren. Lise som går siste året på videregående er bekymret for om hun klarer over fem i snitt. Per på 43 er bekymret for om han får trent nok slik at dette blir året der han endelig slår sjefen på Nordsjørittet. Else på 43 er bekymret for de fire kiloene som har kommet det siste året, vil venninnene legge merke til dem på neste forening? Maybritt på 28 er usikker på om hun får laget all maten fra bunnen i år.
I møte med Liv Kyllingstad blekner våre spede nyttårsforsett. Tenk om blikkene våre ble rettet utover istedet for innover. Tenk om vi kunne legge til rette for andre. Jeg drømmer om et samfunn som i 2015 søker mer fellesskap, som blir mer rause med sine penger og sin tid, som hjelper, som lever litt enklere, som istedet for å stille krav forsøker å møte behov. Det fins tross alt viktigere ting enn sixpacker og gode karakterer. Vi trenger ikke flere vinnerskaller, men mer fellesskap, solidaritet, glede og fred. Vi trenger ikke flere Bjørndalener og Northuger men flere Kyllingstader. Kanskje er det på tide å omformulere John .F. Kennedys utsagn. Spør ikke hva omgivelsene dine kan gjøre for deg men hva du kan gjøre for dine omgvielser. Godt nyttår!
