Oppgave idrett og samfunn 20.12 i klasse 2ifa og 3ifb

I dagens dagblad forteller den svenske hockey legenden Petter Forsberg om noe som hendte i OL i Torino i 2006. Les og kommenter teksten.

Forsberg hevder Sverige tapte

med vilje i OL 2006

 Nå gransker hockeyforbundet Slovakia-kampen på nytt.

 (Dagbladet): Svenskene frykter skandale etter at hockeylegenden Peter Forsberg hevdet «Tre Kronor» la seg i en OL-kamp i Torino 2006, for å få enklere motstand i sluttspillet på vei mot gullet.

 

Petter Forsberg hjernen bak svenskenes hockeybragd i Torino i 2006

 

I en SVT-dokumentar som sendes i romjula innrømmer «Foppan» at Sverige ikke ga alt i den siste gruppespillkampen mot Slovakia, for å unngå Canada og Russland i kvart- og semifinale.

– Ja, vi la oss litt mot Slovakia. Hadde vi slått dem, ville det blitt tøffere å komme gjennom hele sluttspillet. Vi diskuterte kanskje litt oss imellom om det nok var bedre om vi ikke gikk ut og tok oss ut altfor mye, sier Peter Forsberg, ifølge Expressen.

Vil se på kampen på nytt

Sverige, som allerede var videre, tapte 0-3 i en svak forestilling, og møtte i stedet Sveits i kvartfinalen. Tsjekkia ble slått i semifinalen,  før svenskene tok OL-gull med seier over Finland i finalen.

– Det finnes vel ingen som hadde valgt Canada og Russland i kvart og semi. Det var intelligent av Sverige å ikke vinne den kampen. Vi gjorde alt som skulle til for å vinne turneringen, sier Forsberg.

Nå reagerer det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF), og vil etterforske Slovakia-kampen på nytt.

 

Uventet Slovakia jubel

– Med den nye informasjonen vi har fått i løpet av helgen, kommer vi til å utrede saken ytterligere. De neste dagene vil vi gjennomgå kampen på nytt internt, sier generalsekretær Horst Lichtner til Expressen.
IIHFs president René Fasel mener imidlertid det kan bli vanskelig å få fram noen ny informasjon.

– Det er veldig vanskelig å bevise at noen har tapt med vilje. Men dette er synd. Nå har vi denne ettersmaken av juks, og det er ikke det svensk ishockey trenger, sier Fasel, som mener Sverige allerede har fått straff for dette.

– Hockeyverdenen tror nå at Sverige jukset, det er straff nok. Det kreves bevis for å gi noen annen straff, og det er vanskelig ettersom Peter Forsberg sier en ting, og de andre spillerne og lederne noe annet, sier hockeypresidenten.

Lite hyggelig

For flere av Foppans landslagskolleger avviser nemlig at det var snakk om å tape med vilje for Slovakia i Torino-lekene.

– Jeg kjenner ikke til at det var snakk om å legge seg, sier Niklas Kronwall til Expressen.

– Dette er en lite hyggelig situasjon, legger Nicklas Lidström til.

Sveriges 0-3-tap for Slovakia ble overvåket av IIHF allerede underveis i februar 2006, etter at landslagssjef Bengt-Åke Gustafsson på forhånd antydet at laget kanskje ikke burde ta ut alt, for å spare seg til kvartfinalene og for å sikre enklere motstand.

 

"Tre kronor" jublet til slutt.

Den gang fastslo forbundet at ikke noe juks hadde funnet sted.

 

Hvordan kan vi si at Sverige brøt med Olympismen?

Hva ville dere gjort i en slik situasjon? Begrunn svaret.

 

 

Motivasjon i skolen

Vi som jobber i skolen er opptatt av motivasjon. Motiverte lærere og motiverte elever skaper gode rammer for læring og utvikling. Motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening, motivasjonen er vår indre drivkraft.

Det finnes utallige motivasjonsmodeller

En sentral problemstilling for alle lærere er følgende: Hvordan motivere mine elever? I norsk skole idag finnes det tusenvis av elever som mangler motivasjon, noen av disse går på vår skole og sitter i mine klasserom. I den siste tiden har jeg merket at motivasjon har vært mangelvare også for mitt vedkommende. For første gang iløpet av mine år som lærer kjenner jeg på at jobben til tider oppleves som rutinepreget ensformig og kjedelig. Denne tilstanden har forårsaket et behov for å finne årsaker og svar.

Et nakent og sterilt norsk klasserom

Et av de vanligste motivasjonstudiene sier at hvis du belønner atferd så får du mer av den atferden du ønsker. Hvis du straffer atferd får du mindre av den atferden du ikke ønsker. Prinsippet om positiv og negativ betingning går inn under det vi pedagoger kaller beaviorisme. Dette prinsippet fungerer til dels under visse omstendigeheter men avhenger av at sanksjonene og belønningene oppleves som virkelige sanksjoner og belønninger. I i den norske videregående skolen brukes behavioursime i utstrakt grad. God orden og atferd krediteres i karakterutsktiften med anerkjennende blikk, goodwill og oppmuntringer. Dårlig orden og atferd straffes med merknader, oppgitte blikk, formaninger, sukk, varselbrev og til slutt med LG i karakterutskriften. Fremvisning av resultater som følge av læring belønnes med gode karakter, manglende fremvisning av resultater fra læring omkring kompetansmålene straffes tilsvarende.

"Belønningen"

Forskning viser oss at elevene og vi mennesker imidlertid ikke er så forutsigbare og lette å manipulere som først antatt. Et studie gjennomført ved M.I.T. (Massachussets Institute of Technology) gir oss noen overraskende indikasjoner. Forskerne ved M.I.T samlet en gruppe med studenter og gav dem forskjellige utfordringer. Utfordringene var svært varierte. Studentene ble testet i alt fra memorering av tallrekker og kryssord til fysiske/tekniske utfordringer som å score poeng i basket. For å motivere forsøkskaninene gav forskerne dem tre ulike belønninger. Hvis studenten gjorde det ganske bra fikk han en liten belønning, gjorde han det litt bedre en ganske bra fikk han en større belønning og hvis han gjorde det virkelig bra fikk han den største belønningen, alle belønningene bestod av penger. Dette er et velkjent mønster. Elever som gjør det under middels belønnes med karakterene 1 og 2. Elevene som presterer middels får karakterene 3 og 4 og elevene som presterer over middels får karakterene 5 og 6.

Behavourisme

Forskerne ved M.I.T fant ut at når objektene gjennomførte rene mekaniske, rutinepregede oppgaver som krevde et minimum av kreativitet, tenkning og ferdigheter så viste belønningsprinsippet å fungere i stor grad. Bedre lønn førte til bedre prestasjoner. Det som overrasket forskerne var at med en gang oppgavene krevde mer kognitive ferdigheter så sank prestasjonene i takt med størrelsen på belønningen! Dette er merkelig. Forskerne ved M.I.T. stusset over resultatet. Kanskje opplevdes ikke belønningene som virkelige belønninger. Gruppen reiste til India og gjennomførte de samme forsøkene her. Belønningene var nå tilsvarende månedslønninger for indere. Resultatene viste at indere som ble belønnet med to ukelønner for en en oppgave gjorde det like bra som indrere som ble belønnet med en månedslønn for å gjennomføre den samme oppgaven. Indere som ble belønnet med to månedslønner for å gjøre den sammen oppgaven gjorde det betraktelig dårligere. Høyere belønning førte til dårligere prestasjon.

Animering av studiet

Når oppgavene krever kreativitet og et visst nivå av kognitiv tenkning har høyere lønn ingen effekt var forskernes konklusjon. Forskerne landet på at penger som belønning er en motivasjonsfaktor, men på en noe merkelig måte. Hvis arbeidstaker ikke betaler sine ansatte nok, vil ikke de ansatte være motivert. Forskerne anbefaler å betale de ansatte nok til at de ikke tenker på penger (kan muligens være noe utfordrende i Norge og spesielt i Rogaland hvor alle skuer mot Nordsjøen) men på jobben sin.

Det er ikke så enkelt

Hvis en gjør dette sier forskerne at det er tre faktorer som er avgjørende for vår motivasjon. Disse faktorene er autonomi, mening og mestring. De fleste av oss ønsker å være vår egen herre i varierende grad. Forskerne sier at hvis en ønsker lydighet så er sterkt og detaljstyrt lederskap tingen. Hvis en imildertid ønsker involvering, utvikling og kreativitet så er stor frihet for den enkelte å foretrekke. Hvis en skal utføre kompliserte oppgaver som krever skaperkraft, kreativitet og engasjement er autonomi et nøkkelord.

Den indre motivasjonen

Som lærer så mener jeg at jeg står ovenfor kompliserte oppgaver hver dag som både krever kreativitet og engasjement. Det å inspirere norske ungdommer til å realisere sitt potensial er etter mitt syn en av de mest krevende og viktigste oppgaver vårt samfunn har å by på. I min streben etter å gjøre dette på best mulig måte opplever jeg at friheten og autonomien stadig snevres inn.

Kompetansmålene er mange og detaljstyrer store deler av undervisningen. Retningslinjene blir flere, kravene til dokumentasjon høyere. Rutinepreget vurderingsarbeid krever stadig mer tid. På fellesmøter og avdelingsmøter diskuteres vurderingspraksiser, disiplin, programvare og skjemaer. Det er liten plass til de sentrale spørmålene. Hvordan skape motivasjon? Hva er hensikten med det vi driver med? Noen ganger føles det som om hovedhensikten er å få elevene gjennom. Gjennom en kvern laget av øvrigheten bestående av mål mange av elevene verken forstår eller ser nytteverdien av.

Kunnskapsløftets tre grunnpilarer: Kompetansemål, kompetansmål og kompetansemål

Jeg opplever ikke skolen som et senter for kreativitet, læring og mestring. Jeg tror mange elever opplever skolen som begrensende og smal. Den offentlige skolen ble til i industrialiseringens kjølvann. Elevene deles i klasser og avanserer på et samlebånd hvor de på slutten av samlebåndet blir påklistret en merkelapp bestående av tallkarakterer.

Elever må ikke forveksles med produkter på et samlebånd

Som lærer ser jeg hver dag elever som underpresterer, som kjeder seg og som ikke ser mening i målene vi jobber med. Mange elever opplever skolen som en serie nederlag. Skolen blir for mange særlig gutter et sted der svakheter avsløres, pågangsmot forsvinner. Som lærer føler en seg bundet av krav til dokumentasjon, kompetansmål og vurderingskriterier. Ofte oppleves det en er pålagt å formidle irrelevant for elevene. «Kan vi få fem minutt?» er et spørsmål jeg får daglig. Mange av elevene opplever skolearbeidet som mekanisk. Les husk/forstå, spy ut på vurdering.  Sjelden opplever elevene at de kan være kreative og frie. 

I kjedsomheten søker mange elever digitale nettsamfunn

For å lykkes i den norske skolen må en ha evnen til å sitte stille og konsentrert i lange perioder, en må ha disiplin nok til å bruke mye tid på noe en opplever som kjedelig og uinteressant. En må være istand til å ta inn over seg ferdigtygd materiale for å så presentere dette. Displin, flittighet og konsentrasjon preger den vellykkede norske elev. De fleste av disse elevene er jenter. Norsk skole står i fare for å bli et senter for ytre motivasjon. Elevene motiveres av karakterutskriften og lærerne av de lange feriene. To av motivasjonens grunnpilarer mestringen og selve meningen tåkelegges.

Bli som oss! Gå i takt!

Skolen skal være et kraftsenter for kunnskap, for utvikling, nytenkning, skaperkraft, kreativitet, mestring, glede, kultur og utforskertrang. Skolens viktigste oppgave er å stimulere til dette. Iløpet av skoletiden skal elevene få vist hva de kan, de skal få muligheten til å realisere sitt iboende potensial.

Mange ideer blir aldri realisert

Vi aner ikke hvordan fremtiden vil se ut. Vi vet ikke hva slags ferdigheter og hva slags kompetanse som behøves om ti år. Aldri tidligere i historien har vi visst så lite om hva som skjer rundt neste sving. Våre ferdigtygde kunnskapspakker er sannsynligvis ikke relevante om 10 år. Kanskje det viktigste for nosk skole i fremtiden vil være å lære elevene å lære, å hjelpe dem på veien mot sitt potensial og stille elevene spørsmål som stimulerer, og utfordre dem til utvikling. Den industriskolens tid er forbi, fremtiden trenger en ny type skole, vår største utfordring er å bygge den.

Sjekk ut Ken Robinson, mange interessante foredrag er å finne på Youtube.

Kilder: http://www.youtube.com/watch?v=u6XAPnuFjJc

http://www.youtube.com/watch?v=iG9CE55wbtY

http://www.youtube.com/watch?v=zDZFcDGpL4U

Alle linkene anbefales på det varmeste. Budskapet på linkene kommer fra Professor Sir Ken Robinson. Robinson er en annerkjent leder for kreativ utvikling, innovasjon og humankapital. Robinson er tilknyttet organisasjonen RSA. RSA formål er å utvikle og presentere nye måter tenke på og ønsker å hjelpe mennesker med å realisere sitt potensial.

Mål med mening

Jeg satt for noen minutter siden på kontoret og så ut av vinduet. Jeg har utsikt til skolegården som hører til Bryne barneskole. Fotballbanen er tom den er dekket med noe jeg kaller for slaps (snø som delvis semlter før den fryser, fryktelig underlag). Tom skolegård dekket med slaps er et trist syn. «Treningsoppdrag hjemme: Å snakke om å være et forbilde og med ord og handlinger vise at man bryr seg» det er min gode kollega Tore som bryter stillheten, vi deler et kontor på 10 m2. Han forteller om sin sønns utviklingsmål. Min kollegas sønn går i tredjeklasse på Buggeland skule.  Tore smiler han er fornøyd.

 

Lærere og elever ved Buggeland skole på høsttur til Kubbetjørn

 

Jeg er kanonimponert. Dette er utviklingsmål med mening. I tredjeklasse jobber de virkelig med det som er hovedessensen i livet. De fleste av oss er forbilder. På idrettsavdelingen er vi lærere, mødre, fedre og trenere. Vi er stort sett forbilder hele tida. Dette burde vært super relevant for oss. Hva slags rollemodell har du vært denne uka? Hva har vært bra? Hva ville du gjort annerledes? Dette er coaching. Har du oppmuntret noen denne uka? Hvordan viser du at du bryr deg? I mitt yrke er dette sentrale forutsetninger for læring. Professor Robert Goffe fra London Business school sier at virkelig gode ledere står sine medarbeidere nær fordi de virkelig bryr seg om dem. Vi som er ledere og i mitt tilfelle lærer forsøker å få elevene vi leder til å yte sitt beste. Vi forsøker å inspirere dem til realisere sitt potensial. Et viktig element i denne prosessen finnes i utviklingsmålet som tredjeklassingene ved Buggeland skole bevisstgjøres på denne uka.

 

I filmen om Arn Magnusson er demonstrerer munken og temperidderen Guilbert viktigheten av en god rollemodell

 

Noen ganger så virker alle kompetansmålene så livsfjerne og irrelevante. «Beskrive og analysere noen estetiske og rituelle uttrykk i religionen» er et kompetansmål hentet fra religionsfaget. «Forklare hvorfor historikere og andre deler tidsløp inn i perioder og diskutere hvilke kriterier som ligger til grunn for dette» er hentet fra historiefaget. Mange av målene i læreplanene er så abstrakte, det er så stor avstand frem til målet, det er vanskelig å få øye på nytteverdien, de inspirerer ikke. Da er det befriende å få servert mål som inspirerer, som er livsnært og som virkelig har verdi.

Kunnskap og kompetanse er viktig, men hvilke kunnskaper og ferdigheter er de sentrale og viktigste?

Tredjeklassingene på Buggeland skole bevisstgjør og ansvarliggjør hverandre dette er noe av basisen for all utvikling. I mitt fagmiljø snakkes det enormt mye om metoder om nye digitale hjelpemidler om vurderingspraksiser og målsamtaler. Vi er opptatt med å sende varselbrev i tide, vi lager vurderingsoversikter, vi lager flotte årsplaner, vi gjennomfører digitale fagsamtaler og analyserer kompetansemål og vurderingskriterier. Elevene fyller ut sikkerhetskjeamer, pc bruk skjeamer, forventningskjemaer og undervisningsevalueringsskjemaer.

Blir lærerrollen stadig mer byråkratisk?

Kanskje er vi i ferd med å miste det sentrale ut av syne. Hvordan være et forbilde? Hvordan vise at man bryr seg gjennom ord og handlinger.  Hvordan bevisstgjør vi hverandre? Hva med ansvarliggjøring?  Ofte føler jeg at vi i skolesammenheng lar det perifere overskygge det sentrale. Er vi så opptatt med utfylling av skjema, fraværsføring og vurdering at vi glemmer det viktigste? Kanskje dette bør være tema for neste avdelingsmøte.

Skolearena er skjemaenes Eldorado

Den beste lederen jeg kjenner til  ledet ved å være et eksempel. Han helbredet de syke, vasket føttene på de han ledet, han oppmuntret og gikk i døden for dem. For meg er han forbilde fremfor noen og personifiseringen av det å bry seg. Han har vist oss det sentrale i all ledelse. Utviklingsmålet til tredejklassingene ved Buggeland skole kunne vært hentet rett ut fra ett av evangeliene. Jeg tror utviklingsmålet for tredjekalssingene er vel så relevant for fedre, mødre, lærere, trenere alle som driver med ledelse. Kanskje har vi noe å lære av barneskolene?

 

Det store spranget

Det store spranget ble det kalt, Mao Tse Tungs strategi for folkerepublikken Kina i perioden 1958 – 1961. Målet var å gjøre Kina til en økonomisk og militær stormakt. Til å begynne med så det lovende ut jordbruksproduksjonen og stålproduksjonen skjøt fart, hjemme i Norge satt Dag Solstad, Gerd Liv Valla, Tor Obrestad og resten av den såkalte ML – bevegelsen stumme av beundring. Etter hvert skulle det gå frykktelig galt.

Mao, en behundret herremann på den norske venstresiden

I Norge har det store spranget gått rolig for seg, så rolig at vi nesten ikke har merket det. En skal ikke gå lenger enn to generasjoner tilbake og verden var en helt annen for Ola Normann. I 1950 og 60-årene var som regel 1 pr kjernefamilie i lønnet arbeid. Min farfar jobbet på Egersund trålverksted, min farmor ver hjemme med fire barn. Min morfar jobbet på Egersund karosseri og blikk, mens min mormor var hjemme med fire unger. Min far jobbet som politikonstabel, min mor var hjemme med fem unger. Far gikk på arbeid og forsørget familien, mor passet barn og hjem. Dette var normalen i Norge for kort tid siden.

Min farfar var lojal mot Egersund trål hele sitt yrkesaktive liv.

 

Siden den gang har kvinner blitt satt i frihet, de har oppnådd likestilling, de får bestemme over egen kropp, de kan ta abort, de har blitt økonomisk selvstendige og kan ta ut skilsmisse uten å bli kastet på gata. Produksjonen, bruttonasjonalproduktet, konsumet, skatter og avgifter har økt, velferdsgodene og rettighetene har økt i takt med sjukefraværet, langtidssykemeldingene og antall uføretrygdede. Staten har fått større inntekter og flere oppgaver.

Tendensen har vært klar, heldigvis vil mange si.

Mens min mormor var hjemme med fire unger og hadde sin senile far boende hos seg når han ikke lenger klarte å bo alene sender vi våre barn i barnehager og SFOer og vår mødre og fedre på aldershjem. En kan si mye om gårsdagens og dagens modell. Jeg sier ikke at alt var mye bedre før, det har skjedd mye positivt her til lands de siste 50 årene. Dagens modell kan en også si mye om, den diskusjonen blir lang og skal ikke tas her nå. Det som imidlertid er interessant er å se litt på de utfordringer dagens modell skaper for Ola Normann, det har vært en mye større omstillinge en folk våger å innrømme. Hverdagen har endret seg radikalt for den norske kjernefamilien, dette faktum har jeg tenkt mye på den siste tiden, la oss se litt på noen av endringene.

Kjenner de til noen alternativer?

Noen sier at vi aldri har jobbet så lite som vi gjør nå. Vi har lange ferier (spesielt vi lærere), vi har uendelige fødsels og pappapermisjoner og har kortere arbeidsuker. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er godt mulig at nordmenn jobbet mer og hardere før, men det er allikevel uomtvistelig at den norske gjennomsnittsfamilien idag produserer flere timer lønnet arbeid enn den norske gjennomsnittsfamilien for femti år siden. Betraktelig mer. Jeg kan bruke vår familie som et eksempel. Min farfar, morfar og far jobbet ca 40 timer i uka det vil si 40 timer lønnet arbeid pr familie. I vår familie jobber jeg mellom 35 – 40 timer i uka mens min kone jobber ca 30 (80% stilling). Dette er en stor økning vi snakker om ca 25-30 timer mer i uka! Hvordan påvirker dette hverdagen vår?

Vi skaper skatig større verdier, men hva slags verdier?

Min mormor, farmor og mor var husmødre. Dette innebar en mengde oppgaver og et stort ansvar. De vasket gulv, bad og klær, de redde opp sengene, de laget frokost, smurte matpakker, laget middag og kvelds, de støvsugde, de holdt orden i skuffer og skap, de skiftet bleier, de lagde dessert, de tok inn posten, de handlet, de tørket støv, vasket vinduene, pusset sølvtøyet og de var hele tiden der for sine barn. På denne tiden var ikke et hjem et hjem uten en mor.

Hvem lager rabarbrasuppe idag?

Idag jobber mor og far fulle dager. Kl. 07.00 kjøres barna i barnehagen, arbeidsdagen starter 08.00 og er ferdig mellom 15.00 og 16.00. Så bærer det til barnehagen igjen, barna skal hentes. Vi skyndter oss hjem i håp om å få slukt middagen før klokka passerer fem. Vi jafser i oss halvfabrikater fra Toro pakker og svarte kofferter med indisk chicken tandoori. Til dessert fisker far frem en pin up fra fryseren. Så bærer det av gårde til alskens aktiviteter: familiebading, barnidrett, minisang, fotballtrening, håndaballtrening, korps, speider listen er lang. Siden Ola Normann ikke har sett barna sine tidligere på dagen så synes han det er på sin plass at han følger hver bevegelse hans håpefulle foretar seg på fotballbanen eller på speideren. Her en dag kjørte jeg forbi Klepp stadion. Regnet pisket på ruta, på treningsfeltet til venstre for hovedbanen nærmest veien drev noen knotter på med skuddtrening. Ved siden av dem stod en rekke med foreldre med paraplyer klar til å oppmuntre, klar til å veie opp for en lang dags fravær.

Hvorfor gjøre det vanskelig?

Jeg spilte selv fotball fra jeg var ganske liten. Faren til kameraten og nabogutten var trener så jeg fikk sitte på med dem til treningsfeltet, jeg hadde min faste plass i baksetet. Jeg kan ikke huske at min far var tilstede på noen av treningene eller min mor for den saks skyld. Det jeg derimot husker med stor glede var at min far noen ganger tok seg tid til å komme når vi spilte kamper. Siden min far alltid har hatt et særdeles avslappet forhold til tid kom han ofte litt ut i kampen. Jeg husker enda følelsen jeg fikk når jeg skimtet han i mellom noen av de andre fedrene. Med ett steg pulsen, konsentrasjonen og innsatsen, far hadde kommet for å seg meg i aksjon. Etter kamp og dusj kjørte vi hjem sammen, jeg fikk et klapp på skulderen og noen råd til neste kamp. Noen ganger sa min far at jeg hadde spilt en god kamp og at ihvert fall han synes at jeg hadde vært en av de beste. Slike øyeblikk kunne jeg leve på i ukesvis. Idag seiler våre barn på en bølge av Supert! Flott! Kjempebra! Du er god! Så bra!

Det hoper seg fort opp

Etter aktivitetene kommer Ola Normann og hans barn hjem. Barna spiser kveldsmat før de gjør seg klar til køya. Etter litt tid foran Barne TV er det tannpuss og leggetid. Når stillheten senker seg er den norske småbarnsfar og mor øre etter en sedvanlig hektisk dag. Nå hadde det vært godt med et pust i bakken!

Her er det bare å gå på!

Nei langt ifra nå venter en stri tørn. Alt som husmødrene gjorde før skal nå gjøres på en liten time. Småbarnsmoren setter på en maskin med skittentøy og henger opp det rene fra forrige maskin før hun gyver løs på oppvasken fra middagen som hun ikke hadde tid til å se på ettersom hun måtte rekke zumba timen på elixia. Småbarnsmødrene idag skal holde seg stramme og slanke, den gode mjuke morsfavnen fra husmødrene er forvandlet til solariumsbrun pump favn som ikke lukter jærbakst men hudprodukt. Småbarnsfaren rydder igangen, tømmer søpla, kjører bilen inn i garasjen, rydder sykler og vogner på plass før han tar utt av oppvaskmaskinen. Til slutt støvsuger mor det verste under kjøkkenbordet mens far vasker vekk urinflekkene rundt doen, hele badet får vente til lørdag. I halv nitida svimler Ola og Olga Normann til sofakroken. Begger er utslitt. Energien er oppbrukt. Dype utfordrende samtaler, pirrende flørting eller besøk virker latterlig urealistisk. Tiden må fylles med noe som krever lite av en. Bonderomantikk, Hotell Cæsar, nyheter, sport. Vi får ta det igjen til helga tenker de mens de døser i sofaen.

Når støvsugde vi egentlig sist under sofaen?

Dette skapet må ryddes!

Far døser ikke lenge plutselig kommer han på avdraget fra lånekassen som forfaller imorgen, svarte han egentlig på den mailen fra moren til han gutten i andre klasse, han ser ut av vinduet bladene dekker gårdsrommet, det får vente til helga. Når var det møtet i neste uke? Skulle han ha med en kanne med kaffi? Best å sjekke. Svigerfar påpekte vikigheten av å etterstramme etter forrige dekkskift, det bør gjøres før han kommer på fredag. Mor sjekker timeplanen for Elixia, rekker jeg å trene før jobb imorgen? Har vi brød til imorgen tidlig? Er utedressen tørr til i morgen? Best jeg henger opp ullet slik at det er tørt og klart til imorgen tidlig.

Nå må garasjen sopes!

Mange nordmenn meg selv inkludert tror jeg ofte har en følelse av å være på etterskudd, det er alltid noe som skulle vært gjort. Det er alltid branner å slukke, det er alltid noe å ha dårlig samvittighet for. «Nå må vi snart besøke tante og onkel de lurer nok på hvorfor det er så lenge siden». «Nå må vi snart ta oss en tur på hytta, tror nok ungene merker hardkjøret litt». «Når skal du og jeg ha en kveld sammen? Vi snakker jo ikke sammen lenger? Når overrasket du meg egentlig sist?» «Vi må på dugnaden den trettende alle vet at vi ikke bidro sist». «Eldstemann behøver mer hjelp til leksene, skolen forventer tett oppfølging». «Når skal vi invitere Per og Kari det er jo evigheter siden, de inviterte oss sist.» «Nå må snart den bilen vaskes, hva tenker naboene mon tro?» Vi har gått fra en modell til en annen. Mye har blitt bedre, men utfordringene en vanlig småbarnsfamilie står ovenfor idag er mange.

I en hektisk hverdag blir viktige dokumenter lagret i klesskapet.

Midt i denne travelheten står Jesus urokkelig fast. Han sier følg meg, han utfordrer oss til å være annerledes. Han sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.  Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» Jesus reiser opp og er med oss midt i travelheten og utilstrekkeligheten. Å være disippel, småbarnsfar, ektemann og arbeidstaker opplever jeg noen ganger som vann over hodet. I egen kraft styrer jeg mot mismot, resignasjon og avmakt.

«Alle de dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet».  Må ikke denne kjente diktstrofen bli vårt endelikt.