Liverpool, lidelse, kjærlighet og lengsel

Mandag ettermiddag satt jeg og leste avisen i godstolen og ante fred og ingen fare. Plutselig gikk stuedøra opp med et rykk. «Pappa, kan eg begynna å heia på Arsenal og United au?». Det er min egen sønn, Elia på fem og et halvt år. «Kå va de du sa?», jeg trodde jo først at jeg måtte ha hørt feil. «Kan me heia på Arsenal å United au»? Det er Levi på syv. Det slår meg at dette begynner å bli alvorlig. «Tulle dåkke med meg?», det er jo lov å håpe. «Kå meine du…?» Ikke det nei. «Det e ikkje lov å heia på Liverpool, Arsenal og United på ei gong»! Olene, kona mi, som sitter i stolen på siden med avisen vendt mot guttene, sender meg et spørrende blikk. Det blir ignorert, jeg har sett nok av fårete United glis og vil definitivt ikke se slikt i mitt eget hjem.

Harmonien er plutselig truet....

Harmonien er plutselig truet….

«Du tulle! Der e mangen på skulen så holde med to og tri lag!», sier Levi. «Det kan godt vær, men de e ikkje lov hær i huse», svarer jeg kontant. «Det kan ikkje du bestemma!» slår Elia fast. Olene senker avisen. Jeg innser at samtale bare fører til mer kaos, det er på tide å dra frem tyngre skyts. «Då vett dåkke kå det blir te jul i år» sier jeg med rolig bestemt og behersket stemme. «Kådå?» spør Levi med engstelig stemme. «Det vett dåkke». «Onnebukse?» spør Elia. «Med bremsespor», sier jeg for å være på den sikre siden. «De selle ikkje onnebukse med bremsespor så alligavel», sier Levi men han er i ferd må å innse at de har kommet på defensiven. «Bremsespor e jo ikkje vanskelig å laga», svarer jeg og er samtidig klar over at jeg strekker strikken. Olene gir meg ett blikk som ligner blikket til den legendariske italienske dommeren Collina når han tar frem det røde kortet. Jeg later som jeg ikke ser det, akkurat som når Martin Skertl duellerer i egen sekstenmeter.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

«Med bremsespor» sier Levi og ser på Olene som rister på hodet. Jeg innser at guttene er i ferd med å inngå en allianse, når situasjonen krever det er man nødt til å kaste esset. «Me må visst au droppa den turen til Liverpool me hadde tenkt å reisa på. Dåkke vil jo hellar te Manchester, å der reise ikkje eg!» Der fikk de noe å tenke på. «Pappa he sagt at det e greit at eg holde me Barcelona, men ikkje viss de møde Livarpool i Champions League», forsøker Elia å hviske i øret til Levi men alle hører hva han sier. De tusler ut i gangen og videre ut i hagen. Etter noen minutter hører jeg igjen den herlige lyden av barneføtter som sparker til fotballer. Jeg hører at både Lallana, Sterling, Gerrard og Sturridge scorer flotte mål ute på plenen. Alt er som før. «Du e ikkje rektige!» sier Olene og ser på meg. Jeg løfter skuldrene og strekker ut hendene slik som Suarez gjør etter a han har tatt et jafs av en eller annen midtstopper. «Kå meine du? Kå va det nå?».

Suarez

Det er ikke alltid man er like pedagogisk som man ønsker å fremstå. Men hvorfor er egentlig dette viktig?

Forelskelsens rus er over, Suarez er borte og Sturridge er skadet. I fjor jublet vi for S.A.S og Captain Fantastic, skulle det endelig bli vår tur? Jeg stopper der for fortsettelsen gjør fortsatt vondt. (For du som vil fortsette: https://jarlemong.wordpress.com/2014/04/28/when-you-walk-alone/). Guttene har møtt Liverpoollivet slik det egentlig er, virkeligheten er brutal og hverdagen er her. Vi er igjen litt bedre enn middels, mineleggeren Kolo Toure fremstår som vår beste forsvarsspiller. Lucas Leiva er vår beste midtbanespiller, og fremme er vi nødt til å satse på 32 år gamle Rickie Lambert. Det lukter ikke svidd av Liverpool i år. For meg er ikke dette noen ny opplevelse. At håpet tennes noen måneder bare for å bli etterfulgt av et stummende mørke har vi sett tidligere. Det skjedde i 97/98 under Evans, det skjedde i 2000/2001 under Houllier og i 2008/2009 under Benitez. Vi som har fulgt Liverpool er vant med denne evige runddansen rundt lengselen, for guttene er det derimot en ny opplevelse.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Ifjor scoret vi i bøtter og spann, mens i år stokker alt seg, de ser på meg med forvirrede øyne.  «Pappa, det må vær en feil med kortet» sa Elia og viste meg fotballkortet av Mario Balotelli. «Kå meine du?». «Han he jo 86 på attack, men score jo aldri. Pelle he jo 69 å score heile veien». «Må vær en trykkfeil». «Hadde vi bare hatt Suarez», sier Elia. «Kå mye koste det å kjøba Suarez tilbage?», spør Levi. «For mye», svarer jeg».

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Det er kanskje ikke rart at guttene vender blikket mot Sanchez og London eller Di Maria og Manchester. Det er tøfft å være lojal mot Lambert, Balotelli og Lovren.  Plutselig ser det grønnere ut på andre siden av gjerdet. Det guttene må lære først som sist er at kjærlighet og fotball handler om mer enn følelser. Kjærlighet handler om forpliktelse og trofasthet. Kjærlighet handler vel så mye om på tross av som på grunn av. Kjærlighet handler om å velge. Kjærligheten kan ikke være basert bare på følelser, men på et valg og en bestemmelse.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Når følelsene varierer er man nødt til å være rotfestet i valget og bestemmelsen. Kjærligheten er forpliktende, ingen supportere som skifter lag etter hvem som spiller den mest attraktive fotballen eller vinner flest trofeer blir tatt på alvor. De er å regne for troløse og prostituerte, man skifter ikke lag. Det er bare i rammen av en pakt som står for evigheten at kjærligheten til et fotballag kan bli virkelig, levende og ekte. Dette er jeg overbevist om, og dette må guttene lære nå når hvetebrødsdagene er over. Kjærligheten koster, den er tålmodig og utholdende.

Liverpoollivet er ikke som de fleste norske smågutters liv. Liverpoollivet svinger fra 3-0 over United på Old Trafford til 3-1 tap på Selhurst Park. Liverpoollivet handler mer om lengsel, frustrasjon og lidelse, enn om jubel og glede. Det handler oftere om «onnebukse» med bremsespor, enn sexy silkeundertøy. Dette må guttene lære først som sist. Guttene må lære at lengselen og lidelsen er verdifull i seg selv. Vi lengter etter at Gerrard endelig skal løfte Premier league trofeet. Vi lengter etter at Sturridge skal bli frisk. Vi lengter etter et mål på overtid, eller at dommeren skal blåse for full tid. Vi lider når vi ser Lovrens tabber. Ballotellis kroppsspråk får oss til å lide enda mer. Aller mest lider vi av å se på tusenvis av tversoverpasninger og støttepasninger, vi lengter etter løp i bakgrunn, ideer, visjoner og en liten kjapp prins fra Uruguay.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Lidelsen og lengselen binder oss sammen og forener oss, vi er Liverpool. Lengselen og lidelsen peker frem mot noe, mot ekstase mot fullendelse mot drømmer som skal gå i oppfyllelse. Lidelsen og lengselen gjør gleden enda større! Dette vil jeg at guttene mine skal få erfare. Holder man med de som til enhver tid er øverst på tabellen får man ikke ta del i ekstasen og gleden når seieren er et faktum. Etter at Brann vant den norske serien i 2007 minket interessen rundt laget i Bergen, lengselen var borte. I år har lengselen kommet tilbake til Brann stadion.

En pave sa en gang at «av alle uviktige ting er fotball det viktigste». Jeg er uenig i denne påstanden. For vi som kjenner at tårene presser på og at hårene reiser seg på ryggen når You never walk alone runger utover The Kop er fotball viktig. For fotball handler om kjærlighet, trofasthet og lengsel for alle oss som har valgt et lag. Jeg sier som Bill Shankly: …..«det er langt viktigere enn som så…»

Reklamer

Jeg lengter, derfor er jeg.

For en tid siden skrev Stavanger Aftenblads skarpeste penn Svein Egil Omdal om facebook. Omdal tilbakeviste myten om at facebook bare handler om selveksponering, fasade og sammenligning. Det som blir delt og likt mest på facebook er ikke vellykkethet, men ekthet.

Oppdateringer som handler om fellesskap, selvironi, kjærlighet og takknemlighet er facebooks vinnere, slo Omdal fast. Tekster som blir delt mest handler om verdier og varme. Ifølge Omdal er Per Fuggeli en av de største favorittene på facebook blant rogalendinger. Jeg er enig i mye av det Omdal sier, facebook er en berikelse, nettverket forteller om levd liv, vi deler av livene våre. Mye av det jeg leser og ser er oppmuntrende og gir meg noe.

En av de flotteste statusoppdateringene leste jeg i forrige uke, den bestod av et flott bilde og et nydelig dikt tatt og skrevet av min medbyer Arnt Olav Klippenberg.

Klppenberg er en av mine  desiderte favoritter på Facebook. Klippenberg tar nydelige bilder, han er full av selvironi og melankoli.

Klppenberg er en av mine desiderte favoritter på Facebook. Klippenberg tar nydelige bilder, han er full av selvironi og melankoli.

Klippenbergs dikt er et friskt pust inn i en tid der det kroppslige og materielle har slått knockout på sjelen og ånden.

Klippenbergs dikt uttrykker en lengsel, en fornemmelse av noe større enn oss selv, det er dette denne bloggen skal handle om.

Klippenberg har nylig utgitt boka med den nydelige tittelen "OKKE".

Klippenberg har nylig utgitt boka med den nydelige tittelen «OKKE».

Som Klippenberg antyder i diktet består ikke mennesket av kjøtt og blod alene, mennesket består også av sjel og ånd.

Mennesket blir ikke som dyrene styrt av instinkter, vi har fri vilje og kan overstyre instinktene våre, historien er full av vidunderlige historier om mennesker som trosser vårt aller sterkeste instinkt overlevelsesinstinktet for noe som er større. Vi mennesker har fri vilje, jeg tror vi innehar en guddommelig natur. En viktig del av denne naturen består av våre lengsler.

Menneskets dypeste lengsler er etter mitt syn noe av det meste verdifulle universet har å by på. Demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, lover, likeverd, menneskeverd, fredsarbeid og kampen for miljøet har sitt utspring i lengslene våre. Lengsler er noe jeg har den dypeste respekt for, uten lengsler går vi til grunne.

Det blir noen gang sagt om en døende person at «hun eller han ønsket ikke å leve lenger». For mennesket er lengslene like nødvendig som at vi puster, det er lengslene våre som avgjør hvordan vi lever.

Kan biologi og kjemi avsløre mysteriet?

Kan biologi og kjemi avsløre mysteriet?

Mange ganger har jeg snakket med mennesker som hevder av menneskets behov for Gud springer ut av et behov for trøst og håp. «Dere nekter å innse sannheten, det finnes ingen større mening, life is shit and then you die». Guden man trøster seg til er en konstruksjon man trenger for å ikke bukke unna, Gud blir et bedøvelsesmiddel. Jeg tror dette er en feilslutning, jeg tror alle mennesker er skapt med lengsler.

Vi mennesker er som skaperen selv, vi er fellesskapsvesener, vi lengter etter det fullkomne fellesskap med vår Gud, våre medmennesker og med skaperverket. Det er lengselen som driver oss nærmere hverandre, Gud og naturen. Vi har en fornemmelse av å ha mistet noe på veien, bildet vi ser har ikke HD kvalitet det mangler noe, vi lengter etter en annen virkelighet, noe større.

Om en drøy uker stimer jeg og millioner av andre inn i kinosalen for å se den tredje filmen om Bilbo Baggins og hans gode hjelpere. Vi trekkes mot en en annen virkelighet, det er noe vi ikke helt får tak i, Platon kalte dette for ideenes verden, det vi ser er ikke alt.

Nå braker det snart løs!

Nå braker det snart løs!

Vi lengter etter å underlegge oss og å tilbe noe større. Dette kan være Gud, det kan være 11 spillere fra Merseyside eller det kan være statuer, steiner og fjell. Hele verden og vår historie vitner om vår lengsel etter en større virkelighet, et høyere vesen.

Vi søker mening og harmoni, døden fortrenges og oppleves som uakseptabel nettopp fordi vi er skapt for evigheten. Jeg tror behovet for Gud ikke stammer fra vår frykt og angst men fra våre dypeste lengsler.

I helgen sendte NRK2 60 timer med salmesang, jeg tror synet av nordmenn sammen i tilbedelse til noe større i kirker over hele landet rørte ved noe i oss.

I helgen sendte NRK2 60 timer med salmesang, jeg tror synet av nordmenn sammen i tilbedelse til noe større i kirker over hele landet rørte ved noe i oss.

Mennesket lengsel etter å tilbe uttrykkes i rødt og hvitt.

Mennesket lengsel etter å tilbe uttrykkes i rødt og hvitt.

Den britiske jesuittpresten Gerard W. Hughes beskriver kraften i våre lenglser som et atom. Hvis den temmes blir den en grenseløs kilde til energi, hvis den slippes ukontrollert ut kan den ødelegge alt liv på jorden.

Lengslene våre trekker oss i ulike retninger, denne konflikten kan vi daglig erfare. Vi ønsker å være ærlige men samtidig ønsker vi å være populære og ha mange venner. Vi ønsker å være sunne, friske og slanke men samtidig elsker vi sjokolade og liker fysisk aktivitet dårlig. Vi vil være åpne og vennlige mot alle samtidig som vi ikke kan fordra mennesker som kjeder oss. Mens jeg skriver denne bloggen kan jeg erfare noe av dette.

På den ene siden lengter jeg etter å bli bekreftet, bli annerkjent. Jeg lengter etter den positive oppmerksomheten og det positive omdømmet. Jeg lengter etter likes, delinger og hyllester. Samtidig lengter jeg etter å formidle noe som kan bety noe for noen, noe som kan bety en forskjell, noe som kan bringe håp, trøst og inspirasjon.

Det er ingen tvil om at lengslene våre er splittet. Spørsmålet blir hvordan i all verden vi skal komme i kontakt med våre dypeste og grunnleggende lengsler?

Min favoritt er kremtopper.

Min favoritt er kremtopper.

Kanskje er det med lengslene våre som Micelangelo sa om skulpturene. Michelangelo hevdet at han ikke skapte kunstverkene sine men avdekket det som lå skjult i marmoren.

Jeg tror det å komme i kontakt med mine dypeste lengsler er en vandring mot mitt opprinnelige design, det handler om avdekke mitt eget DNA. Livet er en oppdagelsesferd, våger vi å lete etter hvem vi egentlig er og hva vi egentlig leter etter?

Hobbitten filmene handler ikke bare om Samug og dverger, og det gode mot det onde. For meg handler filmene først og fremst om en helt vanlig hobbit som våger å begi seg ut på en vandring hvor han omsider finner seg selv.

Hobbitten filmene handler ikke bare om Samug og dverger, og det gode mot det onde. For meg handler filmene først og fremst om en helt vanlig hobbit som våger å begi seg ut på en vandring hvor han omsider finner seg selv.

En nyttig øvelse kan være å skrive sin egen nekrolog. Ville det tilfredstillt dine dypeste lengsler om det stod i nekrologen din at du hadde hatt en flott hage, et stort flott hus og en flunkende ny bil?

Ville det gledet deg på dypet om det stod at du helt til det siste hadde en fin kropp, var veltrent og hadde sprunget flere marathon på under tre timer? Ville det gledet deg at dine venner og nærmeste familie i begravelsen ble minnet om hvor velkledd du gikk og om alle golfslagene du tok på golfbanen i Spania rett i nærheten av feriehuset ditt?

Fyller tanken om at du spiste den beste maten, hørte den beste musikken, så de flotteste stedene og nøt den beste underholdningen gjennom hele livet deg med fred?

Ett blankt ark, hva vil du fylle det med?

Ett blankt ark, hva vil du fylle det med?

For de aller fleste mennesker tror jeg dette i virkeligheten er betydningsløst. Det er få mennesker som på dødsleiet vrir seg i smerte ved å tenke på at de ikke fikk bygget en hagestue i glass som naboen, eller ynker seg over alle de forspilte mulighetene til å jobbe overtid.

I livets siste timer kommer ofte våre dypeste lengsler til syne. Plutselig spør folk som aldri har vært i kirken etter en prest. Folk som aldri har vært særlig fysiske omfavner, klemmer og kysser sine nærmeste.

Bildet er hentet fra åpningsscenen i julefilmen Love actually, der vår dypeste lengsler kommer til uttrykk på en utrolig flott måte.

Bildet er hentet fra åpningsscenen i julefilmen Love actually, der vår dypeste lengsler kommer til uttrykk på en utrolig flott måte.

Forskning avdekker at mange angrer på dødsleiet. De skulle brukt mer tid med barna, de skulle brukt mer tid med kona og de skulle ha vært mer sammen med vennene sine og tilbragt mer tid i naturen. Jeg tror alle mennesker ville ønsket seg en nekrolog som fortalte om en generøs person som var vennlig og åpen mot alle uansett etnisk opprinnelse, religiøs tro eller sosial klasse.

En person som var medfølende og ærlig, en som levde det han lærte. Jeg tror alle lengter etter å bli en person som oppmuntrer, en som bringer håp og liv. Vi skulle ønske at våre etterlatte mintes vår villighet til å tilgi og vår manglende selvhøytidelighet. Vi vil bli husket som lydhøre og ikke nedlatende.

Du og jeg skulle ønske at vi ble omtalt som rettferdighetstørstende, vi lengter etter at presten i vår begravelse skal peke på kjærligheten som det som styrte våre tanker og handlinger. Jeg tror vi alle foretrekker den siste nekrologen. Det er dette som er våre dype og mest grunnleggende lengsler.

lengsel_002

Det virker som om de overflatiske tingene kan engasjere og oppta oppmerksomheten vår i en slik grad at vi ikke lenger evner å få øye på våre dypeste lengsler. For en god stund siden leste jeg et intervju i Jærbladet av tidligere omtalte Per Fugelli. Fugelli leverte en dyster diagnose. Fugellis analyse gikk i retning av at jærbuen var mer og mer fremmed for ånden, dette gjaldt særlig vi menn. I vår jakt på utvikling, fremgang, materielle symboler og status hadde vi mistet noe på veien.

Fugelli gikk langt i å antyde at vi var i ferd med å kutte våre egne røtter, til ånden, flokken og jorda. Er det slik at våre overflatiske lengsler gjør oss blinde slik at vi ikke blir klar over noe dypere?

Fugelli fremstår som en ærlig og modig mann

Fugelli fremstår som en ærlig og modig mann

Denne blindheten kan redusere livet vårt i stor grad. For en tid tilbake siden ble jeg i klasserommet introdusert for filosofien «jolly». «Jollyfilosofien» minner om det de greske filosofene kalte hedonisme. Livet er kort og i utgangspunktet meningsløst, livets mening består i å ha det så gøy som mulig. «Follow your dreams!» «Fordi du fortjener det» «Du lever bare en gang» lyder jolly filosofiens læresetninger. Livet blir strippet ned til å oppleve, nyte og konsumere. Ingenting skal være uprøvd.

Problemet med «Jollystyle» er at den søker å tilfredsstille våre overflatiske lengsler. Vi shopper, vi reiser, vi bygger og opplever. Det noen omtaler som frihet er det mørkeste fangenskap. Vi er treller under våre egne overflatiske lyster og lengsler.

Disse lar seg tilfredsstille en liten stund men ikke lenge, snart kommer Iphone 7, snart er kjøkkenet utgått på dato og naboen har enda nyere bil. Vi lengter etter fred men fylles stadig av ny tomhet, tomheten driver oss fremover, jakten intensiveres. Taperne er ikke bare miljøet og våre medmennesker, de største taperne er oss, vi som brukte livet vårt til å tilfredsstille vårt begjær, våre overfladiske lengsler.

Å kjøpe ting til seg selv blir kamuflert med det positivt ladede ordet shopping.

Å kjøpe ting til seg selv blir kamuflert med det positivt ladede ordet shopping.

Heldigvis er verden og historien full av mennesker som jeg tror er i kontakt med sine dypeste lengsler. I forrige uke leste jeg med glede om Elna Barane. Elna Barane har i over førti år betydd noe spesielt for barn og unge på Kåsen.

Hver onsdag i alle disse årene har Elna gitt av sin tid og oppmerksomhet, jeg har selv vært tilstede på noen av samlingene og har skrevet om dette i et annet blogginnlegg (https://jarlemong.wordpress.com/2014/03/13/pappa-har-jesus-i-lommen/). I forrige uke fikk Elna fullt fortjent Klepps kulturpris. Jeg er overbevist om at den dagen Elna ligger for døden vil hun se tilbake på alle stundene med Kåsens unge og håpefulle med den største glede. Jeg tror ikke Elna lengter etter ferieleilighet i Spania eller nyere bil.

Elna har funnet noe større, noe dypere, noe mer verdifullt enn all verdens «gullglim og glans», hun har funnet sine dypeste lengsler, hun har avdekket livets største hemmelighet. Vi må aldri resignere og bli kalde kynikere, la oss alltid drømme og lengte.

Elna Barane er et godt forbilde.

Elna Barane er et godt forbilde.

På radioen spilles det for tiden en sang skrevet av en som kaller seg «Passenger». Jeg elsker sangen ettersom den handler om en lengsel etter noe ekte, etter en dypere virkelighet.

Refrenget lyder som følger: Feel, feel like you still have choice, sing sing at the top of your voice, if we all light up we can scare away the dark. Valget er vårt, men våger vi å synge, slik at det blir lyst?

 

 

Stikk innom!

«Vi var i området og ringte men du tok ikke telefonen, så vi får nok ha det til gode», har jeg hørt mange ganger. «Jeg var i nabolaget og hadde ikke noe på tapetet. Jeg hadde egentlig lyst til å stikke innom på besøk hos dem for jeg har ikke truffet dem på lenge, men slikt gjør vi jo ikke lenger» fortalte en kamerat meg i forrige uke, utsagnet fikk meg til å tenke litt.

Jeg husker såvidt en svunnen tid hvor mamma og pappa ofte på søndagsettermiddager når været var grått erklærte at vi nå skulle på besøk. Vi satte oss inn i en oransje opel kadett stasjonsvogn og kjørte av sted. Vi kjørte oftest til onkler og tanter, som ofte ikke var hjemme og endte som regel opp hos farmor og farfar eller mormor og morfar som alltid var hjemme. Spontanbesøk gjorde vi mest på søndager men mamma kunne også stikke innom flere hjem spontant også i ukene. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi ofte var på besøk eller hadde besøk, dette fortsatte også etter at vi fikk fasttelefon i 87 eller 88. Det å være sammen med andre mennesker var viktig for oss.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

(mer…)

Tro, håp og kjærlighet

For litt over 20 år siden gikk jeg inn i et slags merkelig forhold. Et avstandsforhold. Jeg fikk en relasjon til noe, en relasjon som ble sterkere og sterkere. Det er merkelig å bli glad i noe som er langt unna. Tusenvis av nordmenn lever i et slitesterkt forhold til en engelsk fotballklubb. Mange av oss opplever uttallige nedturer, men forholdet består. Norske menns forhold til engelske fotballklubber et motsatsen til moderne norske ekteskap.

Liverpool city

Jeg tilhører en skare av lengtende. Vi lengter etter gjennopprettelsen. Vi er som sårede dyr, vi har gått krumbøyd ganske lenge nå. Vi tviholder på en svunnen tid og lever og ånder for nostalgien. Vi har smakt på noe fantastisk som vi ikke lenger har tilgang på. Vårt varemerke, vårt image har blitt noen andres.  Til tider er vi bitre og nesten hatefulle, vi lengter sårt etter den dagen alle united flir skal forsvinne som dugg for solen for en stund. Noen av oss ser på bilder og leser om kamper og øyeblikk vi selv ikke fikk oppleve. Vi leser om Keegan, Heighway, Neal, Kennedybrødrene, Clemence, Hughes, Smith, Thompson, Lee, Case, Callaghan, Souness den undervurderte men eminente McDermott og selvsagt kongen Kenny Dalglish. Vi ser Kennedy skyte fra død vinkel mot Real Madrid på Wembley, vi ser den avskrevne Tommy Smith stige til værs og stange inn spikeren i kista mot Allan Simonsen og Berti Vogts. Vi har tårer i øynene. Tenk om  bare vi hadde levd da. Vi er Liverpoolsupportere.

Terry McDermott

Jeg vokste opp i et nabolag der det meste handlet om fotball og der Liverpool ble laget til de fleste av oss. Grunnene til nettopp det er nok mange. Den viktigste faktoren i mitt nabolag var at daværende ungkar og fotball entusiast og eier av et skysport piratkort Kjell Åvendal, nå gift tobarnsfar og primus motor i EIK var nettopp Liverpool supporter. En annen særdeles viktig faktor var at Liverpool var veldig gode på slutten av 80 – tallet. Vi hadde ingen betenkeligheter med å gi oss hen til den skitne og fattige byen med med det fantastiske fotballaget. Vi var overbevist om at vi skulle leve lykkelig alle våre dager…Vi tok feil, skammelig feil.

Nabolaget på fotballtur til England

Nabolaget på fotballtur til England

Jeg vil i det følgende gjøre rede for et ekteskap som har hatt flere vonde enn gode dager. Nabolaget på fotballtur til England Den første Liverpool kampen jeg husker noe fra er FA – cupfinalen mot Everton i 1989. Den hjemvendte sønnen Ian Rush ordnet 3-2 sier etter ekstraomganger og guttene fra merseyside kunne avslutte et mørkt kapittel i klubbens historie med et bredt smil om munnen.  John Barnes, Peter Beardsley, Ian Rush og alle de andre gjorde sitt til etableringen av et kjærlighetsforhold. Etter litt om og men kunne jeg stolt entre naturgressbanen rett over veien der vi bodde i en vaskeekte Liverpool drakt. Liverpool var best i England og vi var ovebevist om at de hadde vært best i Europa også hvis de bare hadde fått lov til å delta.

Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter!

Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter!

Året etter Hillsborough ble et jubelår. Liverpool vant ligaen foran Aston Villa, vi hadde verdens beste angrepsspiller i John Barnes og den beste manageren i Kenny Dalglish, stjernene glimtet i horisonten. Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter! 1991 ble vendepunktet for oss og Liverpool FC. En sliten Kenny Dalglish trakk seg som trener etter årskiftet og et Arsenal med et forsvar og en keeper som aldri slapp inn mål vant serien komfortabelt. Den forferdelig George Graham som hadde sørget for det unevnelige to år i forveien hadde gjort det igjen, men denne gangen var det ikke uflaks og udyktighet som gjorde at seieren glapp, vi tapte for et badre lag som slo oss både hjemme og borte den sesongen. Adams og hans medhjelpere Bould, Dixon, Winterburn og Seaman gav mange av oss utallige mareritt. Sjefen for «the fabulous four» Selv om klubben gjorde alt for å overtale Dalglish til å fortsette sa skotten takk for seg, hva nå?

Sjefen for "the fabulous four"

Sjefen for «the fabulous four»

Svaret ble en annen skotte. Han var selve personifiseringen av suksess i britisk fotball. Vinner av ligaen, FA cupen, ligacupen, serivennercupen, han var sågar en av de få briter som lyktes på kontinentet. Som trener hadde han vært en umiddelbar suksess. Graeme Souness virket som det opplagte valg. Midtbanestrategen som hadde styrt Liverpool med jernneve i klubbens kanskje mest suksessrike periode. Dette måtte jo bli bra.

Suksessen

Suksessen

Souness ble alt annet enn bra. Vi sperret opp øyenbrynene da han solgte Beardsley til Everton for småpenger. Inn kom Jimmy Carter, Mark Walters, Mark Wright og Dean Saunders. Senere ble Staunton og Houghton solgt til Aston Villa, McMahon forsvant til City. Inn kom Liverpooldødaren Michael Thomas. 92 ble et trist år for klubben. For første gang på en mannsalder var klubben totalt utenfor gullkampen. John Barnes gikk skadet og Dean Saunders som ble hentet for 2.9 mill pund og ny overgangsrekord slet med å score. Souness fikk hjerteproblemer og kontroversielle episoder som gikk på privatliv og lederstil lakk ut i pressen. Redningen ble noen nye unggutter som så ut til å bli bra. Jamie Redknapp, Don Hutchison og Steve McManaman gjorde sitt til at vi hadde troen på at ting skulle gå bedre året etter. Seier i FA cupfinalen der McManaman var best bidro til at optimismen steg ytterligere.

Don Hutchinson pisset i et galss for mye og forsvant dessverre raskt ut dørene

Don Hutchinson pisset i et galss for mye og forsvant dessverre raskt ut dørene

Souness slo overgangsrekord også året etter da han hentet Paul Stewart fra Spurs for 2.5 mill pund,(den dyreste midtbanespiler noensinne da) dette var mannen som skulle erstatte McMahon. David James ble hentet fra Watford, han skulle erstatte en aldrende Grobbelaar. Det ble et fryktelig år. Ingen trofeer og ute av tetkampen lenge før jul. Beardsley scoret jevnt og trutt i Everton, Houghton og Staunton storspilte i Aston Villa som ble nr 2 og McMahon styrte midtbanen i City. Det verste var imidlertid at Manchester United storklubben med all bomkjøpene og alt støyet som aldri lyktes faktisk hadde lyktes. Med en streng skotte bak roret hadde vi kjent pusten i nakken en stund. Seier i FA cupen i 90 og cupvinnercupen i 91 hadde gitt oss noen signaler på hva som var i vente, andreplassen i 92 bak Leeds bare bekreftet frykten. Nå var den et faktum, nå var det Uniteds tur til å ta frem gliset. Vi med Candy drakter måtte bare svelge stoltheten og vente på neste år.

Stewart var et verre kjøp en Kozma og Piechnik, han kostet så mye mer.

Stewart var et verre kjøp en Kozma og Piechnik, han kostet så mye mer.

94 ble Souness sitt siste år i klubben. Carlsberg, Ruddock, Dicks og Clough kunne ikke rede regimet og klubben så seg nytt til å gjøre noe de ikke hadde gjort på lenge nemlig å tvinge Souness til å forlate sin post. I Blackburn satt en spent Kenny Dalglish og ventet på telefon fra klubben i hans hjerte, men ingen telefon kom. Valget falt på et annet «boot room» medlem   Roy Evans. Ikke spennende tenkte vi men kanskje rett.

Dicks konkurrerte med Mølby når det gjaldt antall kilo

Dicks konkurrerte med Mølby når det gjaldt antall kilo

Liverpool ble bedre under Evans og spilte til tider veldig god fotball. Barnes ble aldri den samme etter skaden og ble flyttet inn sentralt hvor han fikk en ny vår. Redknapp, McManaman, Jones og James ble bare bedre og bedre. Det beste av alt var imidlertid den loklale sensasjonen Robbie Fowler her hadde vi en spiller som kunne overgå Rush. To åpenbaringer i rødt, som antagelig var litt for glade i det gode liv. Vi hadde mange gode spillere under Evans som gav oss noen fine opplevelser. Spesielt godt husker jeg 4-3 kampene mot Newcastle. Dessverre er det nedturene jeg husker best, tapet i FA cup finalen mot United i 96, tapene mot Cowentry, Wimbledon, Southampton og alle de andre lagene vi måtte slå for å hjenge med erkefienden litt lenger nord. Evans ble en nesten figur.

Evans likte godt nordmenn og hentet Kvarme, Kippe og Leo, sistnevnte måtte han forsvare ovenfor en rasende Steinar Bjørnstøl på Stedet i Oslo.

Evans likte godt nordmenn og hentet Kvarme, Kippe og Leo, sistnevnte måtte han forsvare ovenfor en rasende Steinar Bjørnstøl på Stedet i Oslo.

Det ble en ligacuptriumf i 95 men det var for magert. Det ble for mange nestenkjøp. Babb, Scales, Collymore, Berger, Murphy og McAteer. Den spennende 3-5-2 formasjonen med vingbacker var ikke så spennende lenger. Gutta ble kalt for Spice boys, hadde Evans stor nok innflytelse i spillergruppa? Vi var usikre.

Collymore var god sammen med Fowler, pengene fikk vi også tilbake da han gikk.

Collymore var god sammen med Fowler, pengene fikk vi også tilbake da han gikk.

Motparten i nord virket å ha full kontroll. Mens Liverpool hadde hentet Stewart hadde Ferguson hentet Cantona for halve prisen. Ungutter som Giggs og Sharpe bel holdt i sjakk med jerndisiplin lokomotivet, hadde høy fart og durte over Liverpools hvite dresser i 96. Det opplevdes smertefullt. Når skal dette snu? Lurte vi.

The Spice boys

The Spice boys

Klubben hentet inn Gerard Houllier fra Frankrike. Det var nye impulser vi trengte. Houllier fortrengte raskt gentlemannen Evans som forsvant ut bakdøra. Nå skulle det bli andre boller. Inn kom nye krav til holdninger, livsstil og seriøsitet, var det ikke dette klubben trengte? Houllier ble noe som lignet en suksess. Gapet frem til United og etterhvert Arsenal som hadde fått en ny renessanse under Wenger ble stadig kortere. Spillere som Hypia, Westerveld, Babbel, Hamann og Smicer gav oss håp om bedre tider. I tillegg kom en ny generasjon spillere opp fra egne rekker, Owen, Carragher, Matteo og Gerrard dette så lovende ut.

Aldri har jeg hatt større forhåpninger til en spiller.

Aldri har jeg hatt større forhåpninger til en spiller.

Det toppet seg i 2001. Liverpool vant FA cup finalen mot Arsenal etter et fantastisk Owen comeback. I Ligacupen slo vi såvidt Birmingham etter straffer der Fowler hadde gitt oss ledelsen med en fantastisk volley. Høydepunktet var finalen mot Alaves på Vestfallen i Dortmund, der gode gamle Gary McAllister avgjorde like før slutt i andre ekstraomgang, 4-3. Jeg gikk amok sammen med Lars Petter Hansen og Jørgen Pettersen oppe i tredje etasje i det gamle klubbhuset til Fredrikstad, det var uforglemmelig, neste år skulle ligagullet vinnes. I ligaen gjorde vi det bedre og bedre og sikret oss Champions league etter en spennende duell med Leeds. McAllisters overtidsscoring mot Everton må også nevnes, frisparket fra 50 meter snek seg inn bak Paul Gerrard og vi trodde ikke våre egne øyne. Var vi i ferd med å bli som rivalen lenger nord? Var Houllier vår Messias?

Et radarpar vi ble glad i.

Et radarpar vi ble glad i.

Houllier fikk hjerteinfarkt og vår gamle helt Phil Thompson tok over for en periode. Det endte med andreplass og kvartfinale i champions league. Houllier var tilbake på våren og sikret en god innspurt. Neste år….. Phil Thompson ble sparket ut av klubben av Souness, plutselig var han manager. Houllier mistet grepet, han mistet teften. Riise var bra, Heskey var middels, Owen forsvant, Fowler hadde forsvunnet. Houllier trodde svaret hans lå i Afrika og Frankrike. Over 500 millioner ble brukt på Cisse, Diouf, Diao, Pongolle, Le Tallec og Bruno Cherou. I tillegg viste det seg at Harry Kewell mistet alt av kvaliteter så fort han entret Anfield. Det endte med 5 plass og Houllier forsvant ut av dørene på Anfield med plasseringene 5,4,3,2,5. Vi var gode men ikke gode nok. Den litt defensive kontringsfotballen til Houllier basert på et solid forsvarspill og en stor sterk spiss ble for forutsigbart spesielt når vi havnet under.

Et grusomt kjøp.

Et grusomt kjøp.

Inn i manesjen kom en av verdens mest etterspurte trenere, Rafael Benitez. Benitez overtok en stall over middagshøyden. Spanjolen hentet andre spanjoler, inn kom Garcia, Nunez, Alonso og etterhvert Reina, bare Nunez var bom. Den første sesongen ble en cupsesong, det ble tap i ligacupfinalen mot Chelsea, men hele sesongen ble en gigantsuksess takket være et fantastisk eventyr i Champions league som kuliminerte med en kamp jeg rangerer som den største og vikitigste i min tid som Liverpoolsupporter.   Liverpool var igjen best i europa på et vis. Vi hadde fem nå, for første gang på mange år kunne vi gå med hodet hevet. At Benitez vant champions league med spillere som Kewell, Traore, Riise, Finnan og Baros i startoppstillingen er for meg en liten sensasjon. Finnan og Riise gjorde jobben sin og vel så det på Anfield, men champions league vinnere…. Benitez gav oss håp om bedre tider. Han viste i pausen i Istanbul at han hadde spennende egenskaper, Hamann og Smicer snudde finalen, når ting ser håpløst ut trenger en en tysker. Nå skulle det bare gå en vei. Neste år kunne mannen som hadde sittet på sidelinjen i finalen brukes, Morientes skulle ta opp arven etter Owen og Fowler.

Gerrard bidro sterkt til triumfen captain fantastic rager høyt på min liste over de beste gjennom tidene.

Gerrard bidro sterkt til triumfen captain fantastic rager høyt på min liste over de beste gjennom tidene.

Benitez så raskt at Morientes var over middagshøyden sammen med mange andre. Benitez kastet et halvt lag på sjøen og den spanske revolusjon fortsatte. Inn kom Torres, Kuyt, Arbeloa, Agger, Mascherano, Liverpool ble bedre og bedre. Liverpool vant FA cupfinalen i 2006 og var igjen i champions leauge finalen i 2007, nå gjenstod bare ligaen. Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford! I 2008 skulle Liverpool ha vunnet ligaen for første gang siden 1990. 25 seire, 11 uavgjort og bare to tap og 86 poeng burde vært mer enn nok til å vinne. Verken Kenny Dalglish eller Bill Shankly kan vise til en lignende sesong.

Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford!

Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford!

Liverpool spilte fantastisk fotball og knuste seriemester United 4-1 på deres egen hjemmebane. Torres var sammen med Gerrard to av europas beste angrepsspillere. Alonso og Mascherano utgjorde en fantastisk midtbane, Benayoun var et friskt pust. Det var bare et problem, Ferguson og United var enda bedre. Da alt stod og vippet kastet Ferguson inn en vi aldri har hørt om verken før eller siden. Macheda ordnet ligagullet og skotten kunne smile og gumle videre på tyggegummien sin. Uavgjorte kamper mot Hull, Stoke og Fulham hjemme gjorde irritasjonen uutholdelig, vi hadde sjansen men rotet den bort, dette året var vi best. Perioden uten Torres og Gerrard på nyåret ble utslagsgivende.

En stor manager og en fantastisk spiller

En stor manager og en fantastisk spiller

Det gikk med Benitez som med Houllier, så langt men ikke lenger. Det året vi skulle klatre helt til topps gikk det meste galt. Alonso tok med seg Arbeloa og forsvant til Real Madrid takket være en idiotisk flørt med middelmådige Gareth Barry. Mascherano forsvant til Barcelona, vi stod igjen uten hjerte i laget. Benitez mistet grepet. Han snakket mer om eierne og andre managere enn om fotball. Glenn Johnson og Aquilaini ble hentet inn for svimlende 40 mill pund, Johnson trengte tid, Aquilaini ble en gedigen flopp. Liverpool endte på 6 plass og Benitez tok turen til Inter Milan, vi fikk en tidligere Viking trener som erstatter.

Ingen har ennå klart å erstatte maestroen.

Ingen har ennå klart å erstatte maestroen.

Hodgson ble et offer for ren inkompetanse. Hodgsons fotball brøt med alt Liverpool stod for og den dyktige engelskmannen forsvant ut dørene etter jul. Inn kom frelseren, kongen, mannen som hadde ventet på denne muligheten siden han satt sommeren 1991 nede i Florida og angret på at han hadde sagt opp. 20 år med uforrettet sak. Nå var han tilbake, nå skulle alt snu, ingen kunne regissert dette bedre, The Second Coming.

Et ekteskap som aldri kunne fungere.

Et ekteskap som aldri kunne fungere.

Kenny Dalglish begynte bra. Liverpool begynte å vinne kamper, Anfield ble en festning igjen, bare United og Chelsea var bedre enn Liverpool våren 2011. Torres ble solgt for svimlende 50 mill pund, men mange mistet besinnelsen denne kvelden kanskje også kongen selv. Istedet for å sondere markedet og vente til sommeren slo Liverpool umiddelbart til. Det endte med 35 mill pund for en spiller som nå er utlånt til West Ham. Det andre kjøpet er idag en av verdens giftigste angripere Luis Suarez. Sesongen endte trofeløst og nok en gang utenfor champions league kvalifisering.

Det begynte bra...

Det begynte bra…

Dalglish handlet. Henderson 16 mill pund, Downing 19 mill pund, Enrique 6 mill pund og Adam 6 mill pund. Disse bomkjøpene i tillegg til Carroll kostet trolig Dalglish jobben. Seier i ligacupen og et surt tap i FA cupfinalen ble for magert. Håndteringen av Suarez saken hjelp heller ikke på. «Its just Kenny now» svarte Dalglish på Carraghers spørsmål før han satte seg på flyet til USA for å få sparken. Det var til å gråte over. Dalglish var sannsynligvis borte for godt, klubben var eid av amerikanere.

Waste of money

Waste of money

Nå har vi en nord ire ved roret. Brendan Rodgers virker å være en sympatisk og intelligent fyr med masse fotballkunnskap. Han ønsker en pass and move fotball, noe som er en sentral del av klubbens DNA. Det virker som om Rodgers skal få tid. Vi lengtende må igjen finne frem tuben med tålmodighet og smøre oss godt inn. Rodgers kjøper ungt og gir unge sjansen. Borrini ser ut til å bli en flopp, Sterling kan fort bli bra. Vi får håpe og tro videre.

Litt for mye avhenger av Suarez for Brendans Liverpool

Litt for mye avhenger av Suarez for Brendans Liverpool

Sist helg tapte vi mot United. Vi slo en middelmådighet sa mange av deres tilhengere. Det fikk meg til å reagere. Jeg ser ikke så mange kamper lenger, jeg reiser ikke over så ofte, jeg jubler ikke like høyt for hver scoring, men en middelmådighet, det skjærer meg inn i hjerteroten.

Kenneth

254

Livet har endret seg og jeg har verken tid eller ressurser til å følge Liverpool like tett. På tross av dette reiser hårene seg når jeg hører You`ll never walk alone runge, jeg får tårer i øynene når jeg ser Gerrard score og jeg kjenner et skremmende hat når jeg ser Fergusons seiersglis.

Hva er Stratford End og glory glory Man United sammenlignet med You`ll never walk alone og The Kop?

Hva er Stratford End og glory glory Man United sammenlignet med You`ll never walk alone og The Kop?

Ferden med Liverpool siden 1990 har vært en ferd preget av mange skuffelser og noen lysglimt. Hvert år har vi troen, dette blir vårt år sier vi. Nå sier vi det og smiler, vi vet at det ikke skjer i år heller. Det er som jødenes neste år i Jerusalem. Vi er litt som Job i det gamle testamentet til tross for ulykker og tragedier, nedturer og skuffelser, så klamrer vi oss fast. Job søkte ikke etter andre guder, vi søker ikke etter nye klubber. Vi er trofaste i tro setter vi vår lit til håpet, håpet om ligagullet.

Vi er som Carragher, lojale og trofaste. Carragher står høyt som type og spiller. Eleven Carraghers.....

Vi er som Carragher, lojale og trofaste. Carragher står høyt som type og spiller. Eleven Carraghers…..

Det går opp for meg at vi ikke trenger å gå krumbøyd. Vi er lojale, vi er de mest dedikerte fans i verden. Noen er så dedikerte at de har lest hele denne teksten. Vi har en identitet og en unik historie. Vi er utholdende, vi fremviser en tro og klamrer oss til en tro som en knapt finner på noe bedehus. Vi elsker en klubb på andre siden av nordsjøen, av en eller annen grunn bli kjærligheten sterkere og sterkere. Vi er Liverpool supportere!

Noen ganger sier bilder mer enn ord...

Noen ganger sier bilder mer enn ord…

Til slutt en sang som beskriver lengselen til håpet

Outside the Shankly Gates
I heard a Kopite calling
Shankly, they have taken you away
But you left the great eleven
Just before you went to heaven
The Redmen are still playing the same way

All round the fields of Anfield Road
Where once we watched the King Kenny play
Stevie Heighway on the wing
We had dreams and songs to sing
Of the glory, round the Fields of Anfield Road

Outside the Paisley Gates
I heard a Kopite calling
Paisley, they have taken you away
But you left the great eleven
Back in Rome in 77
And the Redmen are still playing the same way

All round the fields of Anfield Road
Where once we watched the King Kenny play (and could he play!)
Stevie Heighway on the wing
We had dreams and songs to sing
Of the glory, round the Fields of Anfield Road