I møte med livet blir man liten

«Vi tar det på rutinen» sier jeg idet forsvinner ut av kontoret torsdagsettermiddag. Det er tåpelig sagt. Nå sitter jeg her, redusert til en tilskuer i et smerteinferno. Jeg forsøker å massere og oppmuntre men innser at det hjelper lite mot den mektige motstander. Jeg er Mario Balotelli innenfor motstanderens sekstenmeter. Jeg vandrer frem og tilbake i gangen med foldede hender, «nå må du blåse dommer, hva i all verden er det du legger til så mye for?». Jeg rekker kona et plastbeger med vann, det er ikke det hun trenger. Dette tar vi definitivt ikke på rutinen, enhver fødsel lever sitt eget liv. Det vet jordmoren som nøkternt informerer om den videre gangen. Det er progresjon men det går sakte.

Jordmødre er en yrkesgruppe jeg har den dypeste respekt for.

Jeg er vitne til et merkelig scenario, jeg føler meg mer som en observatør enn som en deltaker. Hadde jeg virkelig glemt hvordan dette er? Noen ganger kan livet kjennes forutsigbart. Rutiner, vaner og fulle kalendere, det er nesten som om man må klype seg i armen for å forsikre seg om at man lever. Nå lever jeg nesten for mye. Det fyres på alle sylindre. Det eldgamle dramaet med mor og barn i hovedrollene ruller foran øynene mine. Det er livet på det mest intense. Et av grunntemaene i livets symfoni spilles, det er mye å absorbere.

Noen ganger føler man seg som en passiv deltaker i eget liv og blir nesten nødt til å klype seg i armen...

Igjen blir jeg minnet på hvor mye tøffere kona er en meg. Sammenlignet med dette blir skyteøvelsen på Kongsberg stusselig, selv om det var mange minusgrader og jeg stod på veikontrollpost sammen med Bråthen da vi ble angrepet. Mens eneste utvei for meg hadde vært keisersnitt, biter kona tennene sammen. «Hun er helt enorm», mumler jeg til jordmoren som nikker samtykkende.

Å ligge i telt i mange minus er noe av det tøffeste jeg har gjort, det er strengt tatt ikke veldig tøfft.

Endelig kommer pressriene, idet jeg tror knokene mine skal gi etter i hånden til kona, kommer Lydia til syne. «Halleluja!» brøler kona. Jeg for min del får ikke frem så mye, tårene spretter. «Skal du klippe», spør jordmora. «Det kan jeg godt», svarer jeg åndsfraværende mens hendene mine skjelver. Jeg samler meg og klipper navlestrengen selv om jeg aldri har skjønt meningen med dette ritualet.

Har strengt tatt aldri skjønt poenget med dette moderne ritualet.

På magen til kona ligger den nye jenta vår, det er knapt til å fatte. For noen øyeblikk siden var Lydia omringet av fostervann og fikk næring gjennom en streng. Nå ligger hun her på konas mage og puster og leter etter pupp. Jeg ser inn i to slørete øyne som ikke kan se meg, men jeg skimter Guds fingeavtrykk. På rommene ved siden av vårt entrer nye babyer denne verden som den naturligste ting i verden allikevel oppleves det som om jeg har vært vitne til et mirakel.

Mission completed.

Der inne på rom 9 i første etasje på sentralsykehuset sitter vi stinne av lykke. Vi har nettopp vært med på noe vi aldri vil glemme, kompani Mong har endelig blitt fulltallige. Et nytt liv, en ny fortelling, et beriket fellesskap. Det viktigste i livet.

Lydia godt inntullet

Vi lever i en tid der individets muligheter nærmest er grenseløse. Jeg kan reise over hele kloden. Jeg har tilgang på all kunnskap. Noen ganger kan man nesten føle at man behersker denne verden. Mennesket har blitt sin egen herre for lenge siden. På fødeavdelingen korrigeres perspektivet. I møte med livet blir man liten. Imøte med mysteriet tvinges man ned i knestående. Med ett ser man at man er en liten tråd i en vev som stadig blir større. Man innser at veveren ikke oss selv, vi er en del av noe større, noe flott.

Vev

Noen sier at slik situasjonen er idag er det direkte uansvarlig å sette barn til verden. Jeg er dypt uenig. I det nye livet ligger håpet, uten håp går vi til grunne. For meg er fødsel mer enn blod og fysiologiske prosesser. For meg peker fødsler på det hellige, det viktigste. Utfra morens intense smerte og lidelse springer nytt liv. Det nye barnet tas imot og elskes uten å ha gjort seg fortjent til noe som helst, det møter en betingelsesløs kjærlighet. Idet Lydia kommer til syne elsker jeg henne, i mine øyne er hun perfekt, verdens vakreste jentebaby. Under brystet hun blir lagt på slimete og full av blod banker et kjærlig morshjerte. I fødselen drypper glimt av Guds faderkjærlighet ned på oss, Guds kjærlighet blir litt mer konkret, vi ser litt klarere hvem Gud er.

Gud

Vi gleder oss over det nye livet fordi vi er skapt i livgiverens bilde. Vi elsker det nye barnet fordi noen har elsket oss først. Vi gleder oss over det utvidede fellesskapet fordi vi er skapt i den fullkomne treenighets bilde. Det nye livet minner oss på at en dag skal alt atter være nytt. I Salmenes bok står det at barnet er en gave fra Herren. En flottere gave kan vi ikke få.

 

Reklamer

Tro, håp og kjærlighet

For litt over 20 år siden gikk jeg inn i et slags merkelig forhold. Et avstandsforhold. Jeg fikk en relasjon til noe, en relasjon som ble sterkere og sterkere. Det er merkelig å bli glad i noe som er langt unna. Tusenvis av nordmenn lever i et slitesterkt forhold til en engelsk fotballklubb. Mange av oss opplever uttallige nedturer, men forholdet består. Norske menns forhold til engelske fotballklubber et motsatsen til moderne norske ekteskap.

Liverpool city

Jeg tilhører en skare av lengtende. Vi lengter etter gjennopprettelsen. Vi er som sårede dyr, vi har gått krumbøyd ganske lenge nå. Vi tviholder på en svunnen tid og lever og ånder for nostalgien. Vi har smakt på noe fantastisk som vi ikke lenger har tilgang på. Vårt varemerke, vårt image har blitt noen andres.  Til tider er vi bitre og nesten hatefulle, vi lengter sårt etter den dagen alle united flir skal forsvinne som dugg for solen for en stund. Noen av oss ser på bilder og leser om kamper og øyeblikk vi selv ikke fikk oppleve. Vi leser om Keegan, Heighway, Neal, Kennedybrødrene, Clemence, Hughes, Smith, Thompson, Lee, Case, Callaghan, Souness den undervurderte men eminente McDermott og selvsagt kongen Kenny Dalglish. Vi ser Kennedy skyte fra død vinkel mot Real Madrid på Wembley, vi ser den avskrevne Tommy Smith stige til værs og stange inn spikeren i kista mot Allan Simonsen og Berti Vogts. Vi har tårer i øynene. Tenk om  bare vi hadde levd da. Vi er Liverpoolsupportere.

Terry McDermott

Jeg vokste opp i et nabolag der det meste handlet om fotball og der Liverpool ble laget til de fleste av oss. Grunnene til nettopp det er nok mange. Den viktigste faktoren i mitt nabolag var at daværende ungkar og fotball entusiast og eier av et skysport piratkort Kjell Åvendal, nå gift tobarnsfar og primus motor i EIK var nettopp Liverpool supporter. En annen særdeles viktig faktor var at Liverpool var veldig gode på slutten av 80 – tallet. Vi hadde ingen betenkeligheter med å gi oss hen til den skitne og fattige byen med med det fantastiske fotballaget. Vi var overbevist om at vi skulle leve lykkelig alle våre dager…Vi tok feil, skammelig feil.

Nabolaget på fotballtur til England

Nabolaget på fotballtur til England

Jeg vil i det følgende gjøre rede for et ekteskap som har hatt flere vonde enn gode dager. Nabolaget på fotballtur til England Den første Liverpool kampen jeg husker noe fra er FA – cupfinalen mot Everton i 1989. Den hjemvendte sønnen Ian Rush ordnet 3-2 sier etter ekstraomganger og guttene fra merseyside kunne avslutte et mørkt kapittel i klubbens historie med et bredt smil om munnen.  John Barnes, Peter Beardsley, Ian Rush og alle de andre gjorde sitt til etableringen av et kjærlighetsforhold. Etter litt om og men kunne jeg stolt entre naturgressbanen rett over veien der vi bodde i en vaskeekte Liverpool drakt. Liverpool var best i England og vi var ovebevist om at de hadde vært best i Europa også hvis de bare hadde fått lov til å delta.

Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter!

Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter!

Året etter Hillsborough ble et jubelår. Liverpool vant ligaen foran Aston Villa, vi hadde verdens beste angrepsspiller i John Barnes og den beste manageren i Kenny Dalglish, stjernene glimtet i horisonten. Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter! 1991 ble vendepunktet for oss og Liverpool FC. En sliten Kenny Dalglish trakk seg som trener etter årskiftet og et Arsenal med et forsvar og en keeper som aldri slapp inn mål vant serien komfortabelt. Den forferdelig George Graham som hadde sørget for det unevnelige to år i forveien hadde gjort det igjen, men denne gangen var det ikke uflaks og udyktighet som gjorde at seieren glapp, vi tapte for et badre lag som slo oss både hjemme og borte den sesongen. Adams og hans medhjelpere Bould, Dixon, Winterburn og Seaman gav mange av oss utallige mareritt. Sjefen for «the fabulous four» Selv om klubben gjorde alt for å overtale Dalglish til å fortsette sa skotten takk for seg, hva nå?

Sjefen for "the fabulous four"

Sjefen for «the fabulous four»

Svaret ble en annen skotte. Han var selve personifiseringen av suksess i britisk fotball. Vinner av ligaen, FA cupen, ligacupen, serivennercupen, han var sågar en av de få briter som lyktes på kontinentet. Som trener hadde han vært en umiddelbar suksess. Graeme Souness virket som det opplagte valg. Midtbanestrategen som hadde styrt Liverpool med jernneve i klubbens kanskje mest suksessrike periode. Dette måtte jo bli bra.

Suksessen

Suksessen

Souness ble alt annet enn bra. Vi sperret opp øyenbrynene da han solgte Beardsley til Everton for småpenger. Inn kom Jimmy Carter, Mark Walters, Mark Wright og Dean Saunders. Senere ble Staunton og Houghton solgt til Aston Villa, McMahon forsvant til City. Inn kom Liverpooldødaren Michael Thomas. 92 ble et trist år for klubben. For første gang på en mannsalder var klubben totalt utenfor gullkampen. John Barnes gikk skadet og Dean Saunders som ble hentet for 2.9 mill pund og ny overgangsrekord slet med å score. Souness fikk hjerteproblemer og kontroversielle episoder som gikk på privatliv og lederstil lakk ut i pressen. Redningen ble noen nye unggutter som så ut til å bli bra. Jamie Redknapp, Don Hutchison og Steve McManaman gjorde sitt til at vi hadde troen på at ting skulle gå bedre året etter. Seier i FA cupfinalen der McManaman var best bidro til at optimismen steg ytterligere.

Don Hutchinson pisset i et galss for mye og forsvant dessverre raskt ut dørene

Don Hutchinson pisset i et galss for mye og forsvant dessverre raskt ut dørene

Souness slo overgangsrekord også året etter da han hentet Paul Stewart fra Spurs for 2.5 mill pund,(den dyreste midtbanespiler noensinne da) dette var mannen som skulle erstatte McMahon. David James ble hentet fra Watford, han skulle erstatte en aldrende Grobbelaar. Det ble et fryktelig år. Ingen trofeer og ute av tetkampen lenge før jul. Beardsley scoret jevnt og trutt i Everton, Houghton og Staunton storspilte i Aston Villa som ble nr 2 og McMahon styrte midtbanen i City. Det verste var imidlertid at Manchester United storklubben med all bomkjøpene og alt støyet som aldri lyktes faktisk hadde lyktes. Med en streng skotte bak roret hadde vi kjent pusten i nakken en stund. Seier i FA cupen i 90 og cupvinnercupen i 91 hadde gitt oss noen signaler på hva som var i vente, andreplassen i 92 bak Leeds bare bekreftet frykten. Nå var den et faktum, nå var det Uniteds tur til å ta frem gliset. Vi med Candy drakter måtte bare svelge stoltheten og vente på neste år.

Stewart var et verre kjøp en Kozma og Piechnik, han kostet så mye mer.

Stewart var et verre kjøp en Kozma og Piechnik, han kostet så mye mer.

94 ble Souness sitt siste år i klubben. Carlsberg, Ruddock, Dicks og Clough kunne ikke rede regimet og klubben så seg nytt til å gjøre noe de ikke hadde gjort på lenge nemlig å tvinge Souness til å forlate sin post. I Blackburn satt en spent Kenny Dalglish og ventet på telefon fra klubben i hans hjerte, men ingen telefon kom. Valget falt på et annet «boot room» medlem   Roy Evans. Ikke spennende tenkte vi men kanskje rett.

Dicks konkurrerte med Mølby når det gjaldt antall kilo

Dicks konkurrerte med Mølby når det gjaldt antall kilo

Liverpool ble bedre under Evans og spilte til tider veldig god fotball. Barnes ble aldri den samme etter skaden og ble flyttet inn sentralt hvor han fikk en ny vår. Redknapp, McManaman, Jones og James ble bare bedre og bedre. Det beste av alt var imidlertid den loklale sensasjonen Robbie Fowler her hadde vi en spiller som kunne overgå Rush. To åpenbaringer i rødt, som antagelig var litt for glade i det gode liv. Vi hadde mange gode spillere under Evans som gav oss noen fine opplevelser. Spesielt godt husker jeg 4-3 kampene mot Newcastle. Dessverre er det nedturene jeg husker best, tapet i FA cup finalen mot United i 96, tapene mot Cowentry, Wimbledon, Southampton og alle de andre lagene vi måtte slå for å hjenge med erkefienden litt lenger nord. Evans ble en nesten figur.

Evans likte godt nordmenn og hentet Kvarme, Kippe og Leo, sistnevnte måtte han forsvare ovenfor en rasende Steinar Bjørnstøl på Stedet i Oslo.

Evans likte godt nordmenn og hentet Kvarme, Kippe og Leo, sistnevnte måtte han forsvare ovenfor en rasende Steinar Bjørnstøl på Stedet i Oslo.

Det ble en ligacuptriumf i 95 men det var for magert. Det ble for mange nestenkjøp. Babb, Scales, Collymore, Berger, Murphy og McAteer. Den spennende 3-5-2 formasjonen med vingbacker var ikke så spennende lenger. Gutta ble kalt for Spice boys, hadde Evans stor nok innflytelse i spillergruppa? Vi var usikre.

Collymore var god sammen med Fowler, pengene fikk vi også tilbake da han gikk.

Collymore var god sammen med Fowler, pengene fikk vi også tilbake da han gikk.

Motparten i nord virket å ha full kontroll. Mens Liverpool hadde hentet Stewart hadde Ferguson hentet Cantona for halve prisen. Ungutter som Giggs og Sharpe bel holdt i sjakk med jerndisiplin lokomotivet, hadde høy fart og durte over Liverpools hvite dresser i 96. Det opplevdes smertefullt. Når skal dette snu? Lurte vi.

The Spice boys

The Spice boys

Klubben hentet inn Gerard Houllier fra Frankrike. Det var nye impulser vi trengte. Houllier fortrengte raskt gentlemannen Evans som forsvant ut bakdøra. Nå skulle det bli andre boller. Inn kom nye krav til holdninger, livsstil og seriøsitet, var det ikke dette klubben trengte? Houllier ble noe som lignet en suksess. Gapet frem til United og etterhvert Arsenal som hadde fått en ny renessanse under Wenger ble stadig kortere. Spillere som Hypia, Westerveld, Babbel, Hamann og Smicer gav oss håp om bedre tider. I tillegg kom en ny generasjon spillere opp fra egne rekker, Owen, Carragher, Matteo og Gerrard dette så lovende ut.

Aldri har jeg hatt større forhåpninger til en spiller.

Aldri har jeg hatt større forhåpninger til en spiller.

Det toppet seg i 2001. Liverpool vant FA cup finalen mot Arsenal etter et fantastisk Owen comeback. I Ligacupen slo vi såvidt Birmingham etter straffer der Fowler hadde gitt oss ledelsen med en fantastisk volley. Høydepunktet var finalen mot Alaves på Vestfallen i Dortmund, der gode gamle Gary McAllister avgjorde like før slutt i andre ekstraomgang, 4-3. Jeg gikk amok sammen med Lars Petter Hansen og Jørgen Pettersen oppe i tredje etasje i det gamle klubbhuset til Fredrikstad, det var uforglemmelig, neste år skulle ligagullet vinnes. I ligaen gjorde vi det bedre og bedre og sikret oss Champions league etter en spennende duell med Leeds. McAllisters overtidsscoring mot Everton må også nevnes, frisparket fra 50 meter snek seg inn bak Paul Gerrard og vi trodde ikke våre egne øyne. Var vi i ferd med å bli som rivalen lenger nord? Var Houllier vår Messias?

Et radarpar vi ble glad i.

Et radarpar vi ble glad i.

Houllier fikk hjerteinfarkt og vår gamle helt Phil Thompson tok over for en periode. Det endte med andreplass og kvartfinale i champions league. Houllier var tilbake på våren og sikret en god innspurt. Neste år….. Phil Thompson ble sparket ut av klubben av Souness, plutselig var han manager. Houllier mistet grepet, han mistet teften. Riise var bra, Heskey var middels, Owen forsvant, Fowler hadde forsvunnet. Houllier trodde svaret hans lå i Afrika og Frankrike. Over 500 millioner ble brukt på Cisse, Diouf, Diao, Pongolle, Le Tallec og Bruno Cherou. I tillegg viste det seg at Harry Kewell mistet alt av kvaliteter så fort han entret Anfield. Det endte med 5 plass og Houllier forsvant ut av dørene på Anfield med plasseringene 5,4,3,2,5. Vi var gode men ikke gode nok. Den litt defensive kontringsfotballen til Houllier basert på et solid forsvarspill og en stor sterk spiss ble for forutsigbart spesielt når vi havnet under.

Et grusomt kjøp.

Et grusomt kjøp.

Inn i manesjen kom en av verdens mest etterspurte trenere, Rafael Benitez. Benitez overtok en stall over middagshøyden. Spanjolen hentet andre spanjoler, inn kom Garcia, Nunez, Alonso og etterhvert Reina, bare Nunez var bom. Den første sesongen ble en cupsesong, det ble tap i ligacupfinalen mot Chelsea, men hele sesongen ble en gigantsuksess takket være et fantastisk eventyr i Champions league som kuliminerte med en kamp jeg rangerer som den største og vikitigste i min tid som Liverpoolsupporter.   Liverpool var igjen best i europa på et vis. Vi hadde fem nå, for første gang på mange år kunne vi gå med hodet hevet. At Benitez vant champions league med spillere som Kewell, Traore, Riise, Finnan og Baros i startoppstillingen er for meg en liten sensasjon. Finnan og Riise gjorde jobben sin og vel så det på Anfield, men champions league vinnere…. Benitez gav oss håp om bedre tider. Han viste i pausen i Istanbul at han hadde spennende egenskaper, Hamann og Smicer snudde finalen, når ting ser håpløst ut trenger en en tysker. Nå skulle det bare gå en vei. Neste år kunne mannen som hadde sittet på sidelinjen i finalen brukes, Morientes skulle ta opp arven etter Owen og Fowler.

Gerrard bidro sterkt til triumfen captain fantastic rager høyt på min liste over de beste gjennom tidene.

Gerrard bidro sterkt til triumfen captain fantastic rager høyt på min liste over de beste gjennom tidene.

Benitez så raskt at Morientes var over middagshøyden sammen med mange andre. Benitez kastet et halvt lag på sjøen og den spanske revolusjon fortsatte. Inn kom Torres, Kuyt, Arbeloa, Agger, Mascherano, Liverpool ble bedre og bedre. Liverpool vant FA cupfinalen i 2006 og var igjen i champions leauge finalen i 2007, nå gjenstod bare ligaen. Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford! I 2008 skulle Liverpool ha vunnet ligaen for første gang siden 1990. 25 seire, 11 uavgjort og bare to tap og 86 poeng burde vært mer enn nok til å vinne. Verken Kenny Dalglish eller Bill Shankly kan vise til en lignende sesong.

Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford!

Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford!

Liverpool spilte fantastisk fotball og knuste seriemester United 4-1 på deres egen hjemmebane. Torres var sammen med Gerrard to av europas beste angrepsspillere. Alonso og Mascherano utgjorde en fantastisk midtbane, Benayoun var et friskt pust. Det var bare et problem, Ferguson og United var enda bedre. Da alt stod og vippet kastet Ferguson inn en vi aldri har hørt om verken før eller siden. Macheda ordnet ligagullet og skotten kunne smile og gumle videre på tyggegummien sin. Uavgjorte kamper mot Hull, Stoke og Fulham hjemme gjorde irritasjonen uutholdelig, vi hadde sjansen men rotet den bort, dette året var vi best. Perioden uten Torres og Gerrard på nyåret ble utslagsgivende.

En stor manager og en fantastisk spiller

En stor manager og en fantastisk spiller

Det gikk med Benitez som med Houllier, så langt men ikke lenger. Det året vi skulle klatre helt til topps gikk det meste galt. Alonso tok med seg Arbeloa og forsvant til Real Madrid takket være en idiotisk flørt med middelmådige Gareth Barry. Mascherano forsvant til Barcelona, vi stod igjen uten hjerte i laget. Benitez mistet grepet. Han snakket mer om eierne og andre managere enn om fotball. Glenn Johnson og Aquilaini ble hentet inn for svimlende 40 mill pund, Johnson trengte tid, Aquilaini ble en gedigen flopp. Liverpool endte på 6 plass og Benitez tok turen til Inter Milan, vi fikk en tidligere Viking trener som erstatter.

Ingen har ennå klart å erstatte maestroen.

Ingen har ennå klart å erstatte maestroen.

Hodgson ble et offer for ren inkompetanse. Hodgsons fotball brøt med alt Liverpool stod for og den dyktige engelskmannen forsvant ut dørene etter jul. Inn kom frelseren, kongen, mannen som hadde ventet på denne muligheten siden han satt sommeren 1991 nede i Florida og angret på at han hadde sagt opp. 20 år med uforrettet sak. Nå var han tilbake, nå skulle alt snu, ingen kunne regissert dette bedre, The Second Coming.

Et ekteskap som aldri kunne fungere.

Et ekteskap som aldri kunne fungere.

Kenny Dalglish begynte bra. Liverpool begynte å vinne kamper, Anfield ble en festning igjen, bare United og Chelsea var bedre enn Liverpool våren 2011. Torres ble solgt for svimlende 50 mill pund, men mange mistet besinnelsen denne kvelden kanskje også kongen selv. Istedet for å sondere markedet og vente til sommeren slo Liverpool umiddelbart til. Det endte med 35 mill pund for en spiller som nå er utlånt til West Ham. Det andre kjøpet er idag en av verdens giftigste angripere Luis Suarez. Sesongen endte trofeløst og nok en gang utenfor champions league kvalifisering.

Det begynte bra...

Det begynte bra…

Dalglish handlet. Henderson 16 mill pund, Downing 19 mill pund, Enrique 6 mill pund og Adam 6 mill pund. Disse bomkjøpene i tillegg til Carroll kostet trolig Dalglish jobben. Seier i ligacupen og et surt tap i FA cupfinalen ble for magert. Håndteringen av Suarez saken hjelp heller ikke på. «Its just Kenny now» svarte Dalglish på Carraghers spørsmål før han satte seg på flyet til USA for å få sparken. Det var til å gråte over. Dalglish var sannsynligvis borte for godt, klubben var eid av amerikanere.

Waste of money

Waste of money

Nå har vi en nord ire ved roret. Brendan Rodgers virker å være en sympatisk og intelligent fyr med masse fotballkunnskap. Han ønsker en pass and move fotball, noe som er en sentral del av klubbens DNA. Det virker som om Rodgers skal få tid. Vi lengtende må igjen finne frem tuben med tålmodighet og smøre oss godt inn. Rodgers kjøper ungt og gir unge sjansen. Borrini ser ut til å bli en flopp, Sterling kan fort bli bra. Vi får håpe og tro videre.

Litt for mye avhenger av Suarez for Brendans Liverpool

Litt for mye avhenger av Suarez for Brendans Liverpool

Sist helg tapte vi mot United. Vi slo en middelmådighet sa mange av deres tilhengere. Det fikk meg til å reagere. Jeg ser ikke så mange kamper lenger, jeg reiser ikke over så ofte, jeg jubler ikke like høyt for hver scoring, men en middelmådighet, det skjærer meg inn i hjerteroten.

Kenneth

254

Livet har endret seg og jeg har verken tid eller ressurser til å følge Liverpool like tett. På tross av dette reiser hårene seg når jeg hører You`ll never walk alone runge, jeg får tårer i øynene når jeg ser Gerrard score og jeg kjenner et skremmende hat når jeg ser Fergusons seiersglis.

Hva er Stratford End og glory glory Man United sammenlignet med You`ll never walk alone og The Kop?

Hva er Stratford End og glory glory Man United sammenlignet med You`ll never walk alone og The Kop?

Ferden med Liverpool siden 1990 har vært en ferd preget av mange skuffelser og noen lysglimt. Hvert år har vi troen, dette blir vårt år sier vi. Nå sier vi det og smiler, vi vet at det ikke skjer i år heller. Det er som jødenes neste år i Jerusalem. Vi er litt som Job i det gamle testamentet til tross for ulykker og tragedier, nedturer og skuffelser, så klamrer vi oss fast. Job søkte ikke etter andre guder, vi søker ikke etter nye klubber. Vi er trofaste i tro setter vi vår lit til håpet, håpet om ligagullet.

Vi er som Carragher, lojale og trofaste. Carragher står høyt som type og spiller. Eleven Carraghers.....

Vi er som Carragher, lojale og trofaste. Carragher står høyt som type og spiller. Eleven Carraghers…..

Det går opp for meg at vi ikke trenger å gå krumbøyd. Vi er lojale, vi er de mest dedikerte fans i verden. Noen er så dedikerte at de har lest hele denne teksten. Vi har en identitet og en unik historie. Vi er utholdende, vi fremviser en tro og klamrer oss til en tro som en knapt finner på noe bedehus. Vi elsker en klubb på andre siden av nordsjøen, av en eller annen grunn bli kjærligheten sterkere og sterkere. Vi er Liverpool supportere!

Noen ganger sier bilder mer enn ord...

Noen ganger sier bilder mer enn ord…

Til slutt en sang som beskriver lengselen til håpet

Outside the Shankly Gates
I heard a Kopite calling
Shankly, they have taken you away
But you left the great eleven
Just before you went to heaven
The Redmen are still playing the same way

All round the fields of Anfield Road
Where once we watched the King Kenny play
Stevie Heighway on the wing
We had dreams and songs to sing
Of the glory, round the Fields of Anfield Road

Outside the Paisley Gates
I heard a Kopite calling
Paisley, they have taken you away
But you left the great eleven
Back in Rome in 77
And the Redmen are still playing the same way

All round the fields of Anfield Road
Where once we watched the King Kenny play (and could he play!)
Stevie Heighway on the wing
We had dreams and songs to sing
Of the glory, round the Fields of Anfield Road

Hva er det med Julekongen?

NRKs nye julesatsing Julekongen slår knockout på The Julekalender (157 000) og Nissene på loven (114 000). De to første episodene ble ifølge VG sett av 842 000 nordmenn. Jeg tror tallet er høyere nå etter 14 episoder. Hvis Julekongen opprettholder sine seertall bli serien Norges mest sette «førjulsserie» gjennom tidende. VGs annmelder gir Julekongen klink sekser og sier «at dette skal ikke barna få lov til å ha for seg selv». VGs annmelder er skråsikker på at serien vil fenge voksne med humor og ekstrem karikering.

Riktig terningkast, men tynn annmeldelse

Riktig terningkast, men tynn annmeldelse

VGs annmelder har helt rett, serien fenger tusenvis av voksne nordmenn over det vidstrakte land. Julekongen har blitt et samtaleemne på jobb. Her om dagen snakket jeg med en som hadde tatt opp en av episodene. Jeg for min del tuslet opp på loftet her om dagen selv om mine gutter som også er julekongen fans var hos en kamerat og skulle se julekongen der. Da jeg brøt opp fra håndballhysteri og gikk opp trappen sendte kona meg et forundret blikk og spurte hva jeg skulle opp å gjøre. Jeg svarte at jeg skulle opp å se julekongen. «Jamen Levi og Elia e jo ikkje heima» sa kona. Jeg fortsatte ufortrødent videre denne kvelden skulle det avgjøres Kevin mot Peder, fekting, det gode mot det onde, da kunne Sulland, Edin og Herrem seile sin egen sjø.

Her blir det avgjort.

Her blir det avgjort.

Hva i all verden er det med Julekongen? Spør jeg meg selv etter den beste episoden så langt. Hva er det som fenger oss? Er det humor og karikering som Camilla Norli i VG sier? Personlig tror jeg det er mer enn morsomme replikker og stereotype karakterer som fascinerer oss. Julekongen handler om noe større. Allerede i introen skjønner man at dette ikke er noe skomakergate. Den storslåtte musikken skaper en forventning, en forventning om noe større, noe mektigere.

Fantastisk intro, to verdener, to kontraster.

Fantastisk intro, to verdener, to kontraster.

For det første synes jeg det er befriende å få se en serie der det går klart frem hvem som er de gode og hvem som er de onde. Ofte er det som vises på skjermen så infløkt og tvetydig. Noen er ganske gode men jammen litt onde også og motsatt.

Gode på bunnen

Gode på bunnen

I samfunnet forøvrig er det meste relativt. I toleransediktaturet er det tabu å løfte frem vedtatte sannheter. Det som er sant for deg er ikke nødvendigvis sant for en annen. Hver enkelt må selv skape sin egen sannhet er vår tids mantra. Finnes det godhet og ondskap i vårt samfunn? Er ondskap sykdom? Er denne denne dimensjonen i ferd med å fordufte fra vår virkelighetsoppfatning?

Peder har ondskapens egenskaper.

Peder har ondskapens egenskaper.

 Julekongen står i befriende kontrast til denne beskrivelsen. Kevin og hans familie representerer de gode, selv om de har sine mangler. Peder, hans mor Randi og Snerk utgjør ondskapens galakse. Som seere tar vi tidlig parti. Da Kevin plantet hælen i på Peders tå og kom seg ut av det ungarske håndjerngrepet jublet vi, vi vil at det gode skal skje fyllest. Vi vil at Kevin skal skaffe snø i ridderdalen og lykkes med gave prosjektet sitt.

Det gode mot det onde

Det gode mot det onde

Manusforfatterne av Julekongen har fulgt suksessoppskriften. Oppskriften som alltid fenger oss. Det handler om en person, en som kan redde de andre. Denne personen er ikke et supermenneske, han er som Espen Askeladd, som Frodo eller som en snekkersønn fra Galilea. Ved å gjøre det gode, vise mot i avgjørende situasjoner vil helten klare det til tross for at alt har sett håpløst ut opp til flere ganger. Vi elsker denne historien om det er Bruce Willis som ofrer seg for verden og redder oss fra Armageddon eller om det er William Wallace som ofrer seg for skottenes sak er likegyldig for oss. Poenget er at noen må gjøre sitt ytterste ikke til egen vinning men for noe andre. Det kjennes så riktig, det er akkurat som denne historien ligger dypt inne i oss.

En moderne Espen Askeladd

En moderne Espen Askeladd

Eksra fint synes jeg det er når vi får en slik fortelling i julestrida, en fortelling som på mange måter kan minne oss om den store fortellingen. Gud, Jesus, Josef, Maria, Herodes, englene på marken og de tre vise menn er skiftet ut med en vanlig norsk familie, en gutt som ikke kan frelse verden men skaffe snø i ridderdalen, en annen gutt som ikke dreper guttebarn men som planter bevis og stjeler hansker og sist men ikke minst ikke en en fallen engel som utfordrer sin Herre, men en bror full av misunnelse som planlegger å ødelegge hele sulamitten. Det er et annerledes julebudskap NRK disker opp med, ikke like godt som det orginale men en av de beste kopiene jeg har sett så langt.

Den uhyggelige Snerk

Den uhyggelige Snerk

Det er helt tydelig av manusforfatterne ikke bare hare til hensikt å lage en morsom serie for barn. De vil også utfordre oss voksne. De setter ting på spissen, utfordrer oss, tvinger oss inn i refleksjonen. Kjønnsroller er et viktig tema i serien. Kevin representerer den klassiske mannsrollen på mange måter. Han utfordres hele tiden og lever hele tiden i en slags risiko. Han må overvinne utfordringer og problemer og må finne kreative løsninger. Kevin fremstår som handlekraftig når det gjelder og viser mot og karakterstyrke. Han har sine prinsipper og våger å stå for dem selv om det kan innebære flere timer i kald politibil sammen med mor.

Mot, hederlighet og offervilje

Mot, hederlighet og offervilje

Kevins motsats er hans far. Kevins far er grei og snill, men lever et liv i trygghet og komfort. Han sitter hver dag og trykker på noen apparater og jobber med papirarbeid som virker å være ren rutine. Kevins far er konfrontasjonsky og viker unna selv om det innebærer vasking for selveste ondskapen Randi og Peder. Kanksje står Kevins far som et symbol på den moderne mann. En mann som ikke lenger utretter store ting, drømmer om store ting og handler når det trengs. Kevins far er en koselig snill mann, han er en temmet kjøttslafsende tiger i en dyrehage.

"Et møkka kjedelig A4 liv" som Silo og saft synger

«Et møkka kjedelig A4 liv» som Silo og saft synger

Vi er tusenvs av menn som helst vil være litt mer Kevin og litt mindre Kevins far men som kveles av A4 kverna. Av papairer som skal fylles ut, av bleier som skal skiftes, av unger som skal hentes, når er vi menn? Er deltakerlistene på nordjørittet og Birken indikasjoner på et behov som er der men som ikke blir tilfredstilt?

Uforglemmelig scene!

Uforglemmelig scene!

Kevins mor står som et symbol på den moderne kvinne. Hun vil så gjerne være sterk, hun vil så gjerne være handlekraftig men får det liksom ikke helt til. Hun strever og svetter for å vise bygda at hun virkelig kan, hun vil så gjerne vise dem. Hun lengter etter den store saken som endelig skal få henne ut av skyggen.

Den sterke og utholdende kvinne

Den sterke og utholdende kvinne

Kevins søster er hennes motsats. Hun vil være vakker, hun vil være prinsesse, hun vil bli lagt merke til, hun vil være spesiell. Det er muligens ikke selvrealisering det skorter på når det gjelder dagens kvinner. Kanskje sitter det også noen damer som drømmer å bli lagt litt mer merke til, som drømmer om å føle seg litt spesielle og som trenger å bli bekreftet litt oftere.

Det var ikke alt med det gamle kvinneidealet som skulle skrotes

Det var ikke alt med det gamle kvinneidealet som skulle skrotes

Håpet og drømmen er kanskje Julekongens viktigste anliggende. Folket i ridderdalen drømmer om snø, de lengter etter snø slik at de kan feire jul igjen, de lengter tilbake til det opprinnelige designet.

Drømmen lever!

Drømmen lever!

Folket i Sølvskogen ser ut til å glemt håpet og drømmen midt i alt ståket det ser ut som om menneskene i Sølvskogen har glemt at de er drømmende skapninger.

Jeg tror at innerst inne er vi alle drømmere, vi har et håp om at alt skal gå bra til slutt. Vi drømmer om et sted der alt er perfekt og ondskap ikke finnes, vi drømmer om det opprinnelige designet om tiden før slangen, før fallet, vi drømmer om Eden. Folkene i Sølvskogen har nesten glemt denne drømmen, men når barna oppdager sølvskimmeret en kveld på skøytebanen blir drømmen vakt til live en kort stund. Seriens flotteste scene så langt var rygger små og store ikledd boblejakker og en himmel av sølvskimmer. Barn og voksne ansikt til ansikt med mysteriet med det udefinerbare, det som ikke kan forklares. Scenen lyser av stillhet, undring, fascinasjon, det er høytid, det er et kunstverk av en scene.

Uforglemmelig

Uforglemmelig

Det virker som om Eirils mor har fått gløttet inn i drømmen. Hus nynner ridderdalssangen, hun har en fot i ridderdalen og en fot i Sølvskogen, hn bærer på en hemmelighet, hun virker å være linken mellom to verdener. Hun blir trist av å være i sølvskogen. Hun er personifiseringen av den tapte drøm, hun er det lengtende menneske. Hun er mennesket som ikke klarer å leve a4 livet i Sølvksogen for hun vet om noe bedre, er hun en engel? Jeg vet ikke.

Sølvskimmeret_Herborg

Jeg tror mange av oss kjenner oss litt igjen i karakteren spilt på glimrende vis av Herborg Kråkevik. De fleste av oss hadde drømmer på ett tidspunkt, har vi drømmer idag? Er vi blitt som vanedyrene i Sølvskogen? Er vi mennesker på autopilot? Er vi mennesker som konsumerer spennende historier på TV i en sofa istedet for å leve spennende liv selv? Erils mor, Kevins far og alle snømåkerne utfordrer oss til å tenke i disse baner. Er det jeg eller omgivelsene som styrer livet mitt? Er jeg en av snømåkerne i Sølvskogen?

Gråe og triste mennesker, passive konsumenter.

Gråe og triste mennesker, passive konsumenter.

Rekkehusene, de effektive funkis husene i Sølvskogen symboliserer effektivitetens seier over kreativiteten i vårt samfunn. Husene er like og funksjonelle og del av et større nettverk, de er ett nummer i rekken. Det ser trist ut, ved skøytebanen står en brakke. Alt er kopier. Hvor er kraetiviteten, mangfoldet, drømmene?

Kreativitetens knefall!

Kreativitetens knefall!

Slottet i ridderdalen står i sterk kontrast til husene i Sølvskogen. Den uendelige skogen, ridderne, slottet det er så tiltekkende. Det er som om vi sammen med Kevin blir sugd inn i en en annen verden der mysteriet fortsatt lever. Til et sted hvor drømmen og håpet preger folket. Vi blir trukket vekk fra rigide boligkomplekser og tilbake til økologien, til naturen, til vår opprinnelse. Tilbake til det enkle det meningsfulle, bort fra det komplekse det uoversiktelig informasjonssamfunnet som er så vanskelig å navigere i.

 

Praktfullt

Praktfullt

 

I ridderdalen synger de sammen sangen, Kevin dras inn i fellesskapet, i varmen. Det er først når menneskene i Sølvskogen ser skimmeret at fellesskapet kommer til utrykk. Vi har har mange venner på facebook men har vi gode fellesskap? Ridderdalen utrykker flotte utrykk på fellesskap.

Fellesskap med utspring fra noe større

Fellesskap med utspring fra noe større

Det er så utrolig mange ting en kunne sagt og skrevet om Julekongen. I tillegg til alt det ovennevnte vil jeg også bare avslutningsvis si at jeg synes at serien formidler gode verdier og har en flott moral. Den inneholder one linere for evigheten og noen av scenene er som sagt direkte rørende.

Ett av mange visdomsord i serien

Ett av mange visdomsord i serien

Julekongen er såvisst ingen lettvekter. Den utfordrer meg og får meg til å tenke. Serien er etter mitt syn et mesterverk og jeg bøyer meg i støvet for det NRK har fått til. I skrivende stund gleder jeg meg til neste episode, hva vil skje med Kong Sølve som sitter innelåst i borgen? Hvordan skal Kevin komme seg ut av Peders tjuveri felle? Spørsmålene er mange men jeg har en anelse om at alt ordner seg til slutt…..

Det går vel godt til slutt

Det går vel godt til slutt

God save the hope

Det er sommer, snart ferie og EM i fotball, kan det bli bedre? For meg starter EM for alvor imorgen, da er det nemlig duket for England – Frankrike. De gamle erkerivalene braker sammen i det som mange betegner som en nøkkelkamp i gruppe c.

Jeg tilhører en del av den norske befolkning som kjenner en sterk tilhørighet til det anglofile. Vi ser på England som «de gode», vi tviholder på myten om at engelskmennene vant 2 verdenskrig, vi liker Spitfire fly, vi synes det er litt dumt at det britiske imperiet gikk i stykker. Vi har stor respekt for dronning Elizabeth, vi mener at Winston Churchill er den viktigste personen i moderne tid og vi er bombesikre på at Montgomerie var en langt bedre general enn Rommel.

Vi ler av Hugh Grant og Ricky Gervais, vi liker det skøyeraktige britiske, men er også litt fascinert over britenes «upper stiff lip». Vi synes William Wallace er mye kulere enn Rambo og oxford engelsk er et annet språk enn det utvannede amerikanske språket. Mange av oss skulle ønske at England fortsatt regjerte på verdenshavene, vi lider med engelskemennene hva skjedde? Hvordan mistet de hegemoniet? Det er trist å se en storhet forfalle. Den øya som styrte verden har sunket ned i middelmådighet.

Fremfor alt elsker vi den engelske fotballen. Ærligheten, fair play, innsats, tradisjon, historie, følelser. Siden tippekampen kom til Norge har den engelske fotballen trollbundet oss. Vi føler oss litt britiske, vi har et forhold til spillerne, til banene og til byene. Når Norge spiller mot England vet vi ikke helt hvem vi skal holde med, det finnes en hel del av oss her til lands.

Rule Britannia!

Siden Lineker, Barnes, Robson, Gazza og Shilton har jeg tørstet og lengtet etter å se England vinne et mesterskap. Mitt første mesterskap som ivrig England tilhenger var VM i 1990. Mitt lag Liverpool hadde tre spillere med i den engelske troppen, Barnes, McMahon og Beardsley.

England reiste til Italia uten forventningspress. Bobby Robson var utskjelt og erklært ubrukelig. At han i forkant av mesterskapet hadde skrevet under for PSV Eindhoven gjorde ikke saken bedre. Robson har latt spillerne i stikken, han har fokus andre steder utbasunerte The Sun. England hadde slitt seg til mesterskapet som toer i sin kvalifiseringsgruppe bak Sverige. To år tidligere hadde de blitt ydmyket av Marco Van Basten og Ronnie Whelan i EM i Tyskland.

På hjemmebane så det like trist ut. Det var bare et årsiden Hillsborough og fem år siden Heysel. Engelske klubber var utestengt fra europacupene. England ble assosiert med hooligans og vold. Vold var det også i gatene i London, frustrasjon og nederlag, privatisering og Margareth Thatcher tålmodigheten var i ferd med å ta slutt. Økonomiske nedgangstider, arbeidsledighet, England trengte helter aller helst et VM gull men det virket umulig.

Robson, den utskjelte.

En trist kamp mot Irland bekreftet det alle hadde tenkt på forhånd, England så tannløse ut. I neste kamp ventet regjerende europamester Nederland. Den utskjelte Bobby Robson gjør et uventet trekk. England har spilt 4-4-2 i alle kamper siden Robson overtok, nå mitt i et VM bestemmer Robson seg for at England skal forsøke å spille med en sweeper/libro. Mark Wright flyttes inn i denne rollen og plutselig spiller England god fotball. Kampen ender 0-0 men England med en strålende opplagt Paul Gazza Gascoigne har vært best, så  var det kanskje håp likevel. Mot Egypt la Robson tilbake til 4-4-2 og England spiller svakt, en dødballscoring fra Mark Wright gjør at England går videre til 8 dels finale. Kapteinen Bryan Robson blir skadet og sendes hjem til England, Bobby Robson har mistet sin forlengede arm.

Wright var en åpenbaring i Italia og sender England til 8 delsfinale

I 8 dels finalen møter England – Belgia. Det er en jevn kamp som står og vipper. Schifo skyter i stolpen bak en forfjamset Shilton. 1 minutt igjen før straffekonk. Gazza avanserer blir felt, frispark. Gazza tar selv frisparket høy ball inn i feltet, ballen daler ned til innbytter David Platt, volley, 1-0, England videre til kvartfinale.

David Platt har nettopp sendt England til kvartfinale.

I kvarten venter Kamerun anført av en leken Roger Milla, de er turneringens overraskelse. England tar oppskriftsmessige ledelsen med jokeren Platt, 1-0 til pause. Kamerun setter inn Milla. 38 åringen er glitrende med teknikk og eleganse driver har Terry Butcher til vanvidd. Milla legges i bakken, straffe til Kamerun, 1-1. Like etterpå stikker Milla igjennom en av sine lagkamerater, 2-1 Kamerun, England virker sluttkjørt. Afrikansk naivitet redder England, klønete felling av Lineker i sekstenmeter 2-2. Når det gjenstår ca ti minutter avanserer igjen Gazza Englands hærfører fremover, nydelig gjenombruddspasning til Lineker, Lineker runder keeper, blir felt, straffe, 3-2, England er klar for semi finale. Bobby Robson og guttene hans er i ferd med å bli nasjonens helter.

Milla herjet med England

I semien venter turneringens sålangt klart beste lag Vest-Tyskland. Lothar Matthaus, Jurgen Klinsmann, Rudi Voeller, Andreas Brehmne. Bobby Robson sier at dette er den egentlige finalen. Det laget som vinner denne kampen vil med stor sannsynlighet slå Argentina i finalen som ufortjent slo ut vertsnasjonen Italia. Det blir en thriller. Til tross for to kamper med ekstra omganger og en mindre hviledag er England fullt på høyde med tyskerne. Gazza er hvassere enn Matthaus og Waddle utfordrer gang på gang det tyske forsvaret. Hvor i all verden er John Barnes tenker jeg, men Barnes er halvskadet og ute av form, NRK streiker til Arne Scheies ufattelige frustrasjon, det er sparsomt med informasjon.

Tyskerne får frispark i farlig posisjon. Brehme skyter i muren men ballen spretter i en bue over en Shilton som er langt over middagshøyden. Det er en utrolig heldig scoring tyskerne jubler, England er nede for telling. 9 minutter før full tid skjer det ufattelige, Paul Parker beiner ballen inn i det tyske feltet, klabb og babb, Lineker 1-1, England har slått tilbake. I ekstraomgangene handler det meste om England men engelskmennene kommer ikke nærmere enn et skudd på innsiden av stolpen fra Waddle. Det blir straffekonk, Pearce misser, Wadde misser, England er ute. Det er trist, men jeg har forelsket meg i et landslag, England var full på høyde med verdensmestrene og ble hyllet som helter i Londons gater etter mesterskapet, neste gang……….

Gazza fortviler.

Resten av lidelseshistorien kjenner noen av dere. Siden 1990 har jeg lengtet etter engleske helter men det har vært få lysglimt og utallige straffesparkkonkurranser og skuffelser.

Robson ble erstattet av Graham Taylor, Gazza ble skadet og Barnes ble feit. I Sverige i EM i 92 så jeg et grått England spille uavgjort 0-0 mot Danmark og Frankrike før de tapte for Thomas Brolin og Sverige, selv om England tok ledelsen ved Platt. Martin Keown, Charlton Palmer, Keith Curle og Andy Sinton var triste greier sammenlignet med Waddle, Lineker, Gazza og Robson.

Palmer var en av Taylors favoritter, Taylors lag holdt simpelten ikke mål.

VM i 94 ble spilt uten England. Et uheldig men også tannløst England måtte strekke våpen for Mykland, Bohinen, Leo og co i kvalifiseringen, Graham Taylor sparkes engelsk fotball er på retur, også de engelske klubbene sliter ute i Europa.

Taylor erstattes av hurragutten Terry Venables. Venables får ansvaret med å gjennopprette æren under EM på hjemmebane. Til tross for skandaler og disiplinproblemer i frokant, England spilte fotball igjen. Hele England synger footballs coming home. Gazza er tilbake, McManaman dribler, Adams takler og Shearer scorer. England knuser Nederland 4-1 i gruppespillet og spiller eventyrfotball. Gazza scorer et uforglemmelig mål mot skottene. I kvarten vinner England en historisk straffekonk mot Spania, Pearce scorer og retter opp missen fra Italia, Seaman redder. England er klar for semien.

I seks år ventet Psycho på sin revansje.

I semien venter Englands evige nemesis Tyskland. Et Tyskland som er svakere enn i 1990. Klinsmann er fortsatt med og Matthaus er erstatter av geniet Sammer ellers ser det litt tynt ut. Shearer gir England ledelsen skal endelig fotballen komme hjem 30 år etter at den kom hjem sist? Markeringsglipp, Kuntz 1-1. England jager vinnermålet, det blir ekstraomganger, Anderton skyter i stolpen som Waddle gjorde det i 90, Gazza har et skonr for lite og makter akkurat ikke å skli inn vinnermålet. Det blir straffekonk resultatet er gitt, Southgate misser. Møller hamrer inn Tysklands femte straffe og jubler hemningsløst. Det er så ufattelig trist, jeg fortviler med England, neste gang…..

Southgate skriver seg inn på lista med engelske syndebukker.

Venables trekker seg og inn kommer en annen Spurs legende nemlig Glenn Hoddle. England kvalifiserer seg til sluttspillet i Frankrike etter en minneverdig 0-0 kamp borte mot Italia. En ny generasjon engelske spillere gjør seg gjeldende. Beckham, Scholes, Butt og et hurtigtog med navnet Michael Owen. England virker bleke men kvikner til når Hoddle kaster innpå unggutten Owen, England halter seg videre fra gruppespillet.

En rask og uredd Owen skaper kunst mot Argentina

I 8 dels finalen venter Argentina, det er snart 20 år siden Falklandskrigen og tolv år siden Guds hånd. Argentina tar ledelsen ved Batistuta på straffe, Shearer utligner like etterpå også det fra krittmerket. I det 16 minutt utfører Michael Owen et kunststykke. I heseblesende tempo løper han fra Argentina og avslutter høyt oppe i motsatt hjørnet. Det flotteste målet scoret av en Englandspiller sidens Platt volley mot Belgia. Argentina scorer ved Zanetti på et innøvd frispark, England sover. Beckham blir utvist. England har mer enn nok med å berge uavgjort og straffer. Resultatet er gitt, Batty og Ince misser, England reiser hjem i skuffelse, Beckham blir møtt med hatkampanjer.

David Batty forlenger lista over engelske syndebukker

Hoddle kommer med noen hårreisende uttalelser om handikappede og sparkes. Hele England skriker på The Mighty Mouse og Kevin Keegan overtar. Keegan fører England til EM i Nederland og Belgia i 2000 men ryker etter en klønete Phil Neville felling mot Romania i siste gruppespillkamp. Shearers matchvinner heading mot Tyskland er ikke verdt noenting, revansjen blir bare en parentes. Portugal og Romania går videre. Lidelsen vil ingen ende ta.

Keegan mister grepet og blir erstattet av svensken Sven Jøran Eriksson. Erikssons inntreden endrer England og engelskmenne vinner alt under svensken og kommer seg etter en katastrofestart sensasjonelt til VM i Japan og Sør-Korea etter en utrolig snuoperasjon kronet med et magisk Beckham frispark like før slutt mot Hellas.

I Japan og Sør- Korea er England solide og tar seg greit videre fra gruppespillet. I 8 delsfinalen feies Danmark av banen, men England må strekke våpen for et friskt Brasil som blir verdensmester. Owen gir England ledelsen men Ronaldinhos frispark fra 35 meter somles inn av en uoppmerksom Seaman. Kanskje neste gang……..

Seaman joiner Beckham, Batty, Neville, Ince, Pearce, Waddle, Southgate og Bonetti

Eriksson har en stødig hånd om det engelske laget og England er en av favorittene foran EM i Portugal. England knuser Sveits og Croatia i gruppespillet og anført av en sprudlende Wayne Rooney ser England giftige ut. I kvartfinalen møter England vertsnasjonen og tar ledelsen etter 3 minutter ved Owen. Det ser lenge ut til å gå veien men utskjelte Helder Postiga utligner for portugiserne med 7 minutter igjen å spille. Rui Costa gir Portugal ledelsen i andre ekstraomgang og England virker sluttkjørt. Fem minutt før slutt scorer imildertid Lampard, er det i år det skal skje? Det blir straffekonk, Beckham og Vassel misser, Portugal er klar for semifinale. Neste gang…..

Beckham blir syndebukk for andre gang.

Eriksson sitter fortsatt ved roret og styrer skuta trygt til VM i Tyskand i 2006. England sliter med å slå Ecuador i 8 dels finalen og tar seg til kvarten uten å overbevise. I kvarten venter igjen Portugal. Rooney gjør som Beckham i 98 og vises ut. England har mer enn nok med å sikre straffekonk. Den ender som de fleste andre. Lamapard, Carragher og Gerrard misser. England ryker på hodet ut igjen, jeg river med i håret av ren fortvilelses når skal denne forbannelsen brytes?

Eriksson har fått nok av damehistorier i engelskpresse og tapte straffekonkurranser og erstattes av Steve McClaren. McClaren blir en lettvekter og England kvalifiserer seg ikke til sluttspillet i Sveits/Østerrike. FA ser seg nødt til å ansette en  ny utenlansk hærfører, valget faller på Fabio Capello.

Under Capello  ser England igjen solide ut og kvalifiserer seg greit til VM i Sør – Afrika. I VM virker England og fremfor alt Rooney desillusjonert. Etter nervøst og nølende spill i gruppespillet står Tyskland for tur i 8 dels finalen. Resultater er gitt på forhånd Tyskland går opp i en 2-0 ledelse. Upson reduserer. Lampard skyter i tverrliggeren og i mål men ballen spretter ut igjen. Ballen er en halvmeter inne men blir ikke annerkjent, England er laget Gud glemte. England reiser seg ikke etter skuffelsen og taper 4-1. Capello og hans gutter reiser hjem i skam. Disse hersens tyskerne…..

Denne ballen er inne dommer!

Foran årets sluttspill har Capello loset laget trygt til sluttspillet i Ukraina og Polen. Da FA i februar tok kapteinsbindet fra John Terry trakk Capello seg. Mannen FA har valgt som hans etterfølger er Roy Hodgson. Hodgson er et upopulært valg. England sliter med skader, mange mener treneren er inkompetent. På hjemmebane ser det grått ut, Blairs tid med økonomiske vekst er over. England sliter og Cameron må ta upopulære valg. Det er som i 1990 opptøyer og bråk. England trenger helter. Kan Hodgson gjøre det Robson var så nær å gjøre i 1990. Jeg drømmer, kanskje denne gang. Imorgen får vi nok noen svar. Tenk å få oppleve en engelsk triumf. Hvis det skulle bli en ny skuffelse får jeg gjøre som jeg alltid gjør nemlig håpe på Liverpool til høsten…….

Lykke til Roy Hodgson, måtte du bryte forbannelsen.

De store visjonene/drømmene

Jeg har i innlegget «Hva jobber vi for i Krf» ( https://jarlemong.wordpress.com/2011/09/09/hva-jobber-vi-for-i-krf/) vist til ulike måter å definere en visjon på. En jeg hørte nylig (ledersamling Saron, Thomas Rake) sier at en visjon er et bilde av fremtiden som skaper begeistring. Visjoner/drømmer skaper mening, energi, drivkraft og retning. Visjoner og drømmer er viktige. Martin Luther King proklamerte: I have a dream! Har du en?

Luther King drømte om like rettigheter

Dette spørsmålet har jeg de 2 siste årene stilt mine elever. Spørsmålet er et ledd i en oppgave alle mine elever får i historiefaget. På bakgrunn av de drømmene jeg har fått innblikk i kan jeg si at de aller fleste ungdommer idag drømmer om å få seg en flott kropp, livspartner med et godt utseende, en jobb med høy inntekt, et stort fint hus som ligger sentralt og mange opplevelser. Mange av de ungdommene jeg omgås daglig på idrettslinja drømmer selvfølgelig også om å drive det langt i sin idrett.

Drømmekropp for gutter og jenter

Når det gjelder drømmene til godt voksne og eldre så er jeg ikke så sikker, men jeg tror jeg har en fornemmelse. De godt voksne har allerede fått oppfylt mange av drømmene sine. De har et stort hus, hytte ved sjøen eller fjellet, en flott og sikker bil, de er gjeldfrie og reiser på interessante ferier. Nå drømmer de om barn og barnebarn som lykkes, om nye perser i nordjørittet, om mindre kroppsfett, og om ny innredning i stua.

Når det gjelder de eldre er jeg enda mer usikker. Kanskje har mange eldre sluttet å drømme. Kanskje drømmer de om barn og barnebarn som bryr seg, om god helse, trygg økonomi og større pensjon.

Det som slår meg er at vi drømmer så smått i vår tid og i vårt område. Hvor har det blitt av ungdommen som vil forandre verden? Hvem drømmer om å utgjøre en forskjell for andre? Om å ta sivilisasjonen et steg videre? Om å skape fred, frihet og forsoning?

Armstrong tok oss et skritt videre

Tidligere drømte vi mye i Norge. Vi drømte om 8 timersdag. Om arbeid til alle. Om Amerika. Om et klasseløst samfunn. Om fred i Midtøsten. Om frihet fra union og senere okkupasjonsmakt. Hvor er vår tids Roald Amundsen og Fritjoff Nansen? Hvor er Thor Heierdahl og Max Manus? Hvor er Einar Gerhardsen og Håkon Lie? Hvor er visjonene og drømmene som strekker seg lenger enn vår egen navle? Hvor er drømmene om noe større og dypere? Lever vi i et visjonsløst samfunn?

Amundsen trosset naturen og erobret nytt land

          

 Håkon Lie og det klasseløse samfunnet                                                       

                                         Arbeiderpartiet drømmer fortsatt
 
 
Illusjonen om lykken, karrieren, pengene, suksessen, annerkjennelsen og endeløse opplevelser rir oss som en mare. Det oppstår tomhet der håpet dør, sier en av historiens største drømmere Leonardo Da Vinci.

Forkynneren kap. 2 forteller om Salomos tanker etter et liv med ufattelig rikdom, nytelse og makt. Salomo stikker hull på ballongen, han avslører løgnen.

        Jeg sa i mitt stille sinn:
        Nå vil jeg prøve gleden
        og nyte det som er godt!
        Men også dette var tomhet.
     Om latteren sa jeg: «Den er tåpelig»,
        og om gleden: «Hva skal den tjene til?»
        Da kom jeg på den tanken
        at jeg skulle kvikke meg opp med vin,
        men la forstanden styre meg med visdom.
        Jeg ville holde meg til dårskapen
        inntil jeg fikk se hva som er best
        for menneskene under himmelen
        den korte tiden livet varer.
     Så satte jeg store ting i verk:
        Jeg bygde hus og plantet vingårder,
        anla hager og parker
        og plantet alle slags frukttrær i dem.
        Jeg bygde dammer for å vanne
        en skog med voksende trær.
        Jeg kjøpte treller og trellkvinner,
        og andre treller ble født i mitt hus.
        Storfe og småfe fikk jeg også,
        i større mengde enn noen annen
        som levde i Jerusalem før meg.
     Jeg samlet meg også sølv og gull
        og rikdom fra andre konger og land.
        Jeg skaffet meg sangere og sangerinner
        og det som er mennenes lyst,
        kvinner og atter kvinner.
     Jeg ble stor, ja, større enn noen
        som levde i Jerusalem før meg.
        Men min visdom beholdt jeg.
        Alt det mine øyne begjærte,
        lot jeg dem få;
        jeg nektet meg ingen glede.
        Hjertet gledet seg over alt mitt strev,
        og det var lønnen for all min møye.
     Jeg gav meg til å tenke over
        alt det jeg hadde gjort med mine hender,
        det jeg hadde strevd og slitt med.
        Se, alt var tomhet og jag etter vind.
        Det er ingen ting å vinne under solen.

Mitt håp er at flere vil gjennomskue den store løgnen. Livet handler ikke om å konsumere, nyte, forbruke, produsere og oppleve. «Dont buy that dream» sier John Piper i sin «Dont vaste your life» tale (http://www.youtube.com/watch?v=0sIqvQmT5IU).

Jeg drømmer om mennesker som lever for noe større enn seg selv. Gud har gitt oss et oppdrag, han har lagt en drøm og en visjon ned i hjertene våre. Nye disipler, Guds rike på jord, intimt fellesskap med hverandre og Ham himmelens og jordens skaper. Jesus har gitt oss mening, retning, håp og et bilde av fremtiden som begeistrer oss. Denne drømmen trues kontinuerlig av ovennevnte drøm. The American dream vs The Christian dream. Tomheten eller livet. Hvilken drøm velger du?

Hans Nielsen Hauge valgte den drømmen Jesus har gitt oss