4 gode grunner for å støtte Bryne FK i 2015

Perioden fra januar til april er norsk fotballs advent. Vi venter oss gjennom treningskamper og treningsleirer. Vi lurer på om dette er sesongen der alt skal klaffe. Hvordan passer de nye spillerne inn? Er laget i rute? Blir Skartun endelig helt skadefri? Kan noen av de unge ta steget i år? Jeg som alle andre er spent, det er noe fint med ventetida, alt ligger foran oss, ingen drømmer er knust, foreløpig ingen innslupne mål. Ingen poeng har glippet på overtid ennå. Foran oss ligger bare muligheter, sånn tenker vi i januar og det er fint.

Få beskriver ventetida som Frode Grytten i «Frostnettene».

Bryne FK er langt mer enn a-laget. Bryne FK innebefatter en stor samling flotte mennesker som hver dag jobber for å bli litt bedre. Både a-laget og klubben forøvrig er helt avhengig av støtte fra lokalmiljøet. Jeg skal i denne bloggen forsøke å redegjøre hvorfor du bør komme på stadion i år og hvorfor din bedrift skal støtte det røde og hvite prosjektet.

1. Det sportslige produktet

Jeg tror at Bryne i år har muligheter til å hevde seg helt i toppen i det som nå heter OBOS ligaen. Lagets potensial og toppnivå er vi klar over, vi har mange gode spillere med mange gode ferdigheter. Utfordringen for Bryne det siste halvannet året har vært å være gode over tid. Det nytter lite å ta seks poeng mot Tromsø når man samtidig taper klart mot Tromsdalen, Ull Kisa og Strømmen på dårlige dager. Bryne må i år kort og godt prestere jevnere. De må være istand til å hale inn seiere og uavgjorter på middels dager.

I fjorårets bortekamp på Alfheim viste bryneguttene hva de er kapable til.

Bryne har et spennende utgangspunkt foran sesongen. Forventningspresset er ikke så sterkt som foran fjorårssesongen. Bryne kan gå inn i sesongen med lavere skuldre i angrepsposisjon. Spillere og trenere er revansjesugne etter en sesong under pari. Nå kan de vise både publikum og konkurrenter hva som virkelig bor i dem. Tidligere år har troppen vært klar like før sesongstart og dette har følgelig preget oppkjøringen. I år har troppen vært klar i januar noe som gir gode rammer for maksimal forberedelse.

På spillersiden er vi forsterket sammenlignet med fjoråret. Inn i troppen har vi fått to unge lokale landslagsspillere i Tord Johnsen Salte og Magnus Retsius Grødem i tillegg til lovende Pål Åmodt og keeper Marius Halvorsen. Sammen med Truls Vagle utgjør disse en spennedne ung og lokal kvintett som det i fremtiden forventes mye av. Fra Viking har vi hentet Pål Fjelde mens Bjørnar Holmvik har kommet fra Fredrikstad. Fjelde er som Vevatne var ifjor en investering for fremtiden mens Holmvik er norsk serimester og bør være en solid forsterkning. I tillegg til nykomlingene tror jeg vi vil få se en helt annen Adnan Causevic og forhåpentligvis en skadefri Oddbjørn Skarthun.

Tord Johnsen Salte er en strålende ambassadør for Bryne FK

Slik jeg ser det må Bryne viderutvikle sider ved sitt spill om de vil kjempe i toppen. Gaute Larsens største utfordring blir etter min mening å komponere en forsvarsfirer som er trygge på hverandre. Mange av de innsluppne målene forrige sesong scores innenfor vår sekstenmeter selv om vi er i klart overtall. Vi må bli mer kyniske og tøffere innenfor egen boks, vi må se mer på motspillere og mindre på ball.

Offensivt mister vi ballen for lett og får dermed mange ugunstige brudd imot, feilprosenten må ytterligere ned. Den offensive samhandlingen må bli bedre, presisjonen og balltempoet må opp hvis vi skal klare å bryte ned motstandere som legger seg lavt. Løpskraften må økes slik at vi får flere genvinninger i gunstige områder og mer bevegelse foran ballfører. Tar man steg på disse områdene har jeg stor tro på at Bryne vil være med i toppen.

I år håper vi på flere Skartun øyeblikk.

En siste faktor som blir avgjørende er skader. Det er ingen tvil om at Oddbjørn Skartuns skade ifjor var en begrensning for vårt offensive spill. Vi er i år avhengig av å unngå skader på våre nøkkelspillere om vi skal være med helt der fremme.

2. Stort samfunnsansvar

Bryne tar etter mitt syn et særdeles stort samfunnsansvar. Mens andre klubber som Sandnes Ulf og Viking har vært avhengige av titalls millioner fra sine respektive kommuner, drifter og utvikler Bryne sitt anlegg tilnærmet alene. Flomlys og ny kunstgressbane, det er klubbens selv som har finansiert brorparten. Dette er noe klubben og alle de frivillige rundt skal være svært stolte av.

Klubben gir et tilbud til spillere med ulik bakgrunn og ulike ambisjoner. At klubben i år kan skilte med tre juniorlag er på grensen til sensasjonelt for en by på Brynes størrelse. Ungdommene i Bryne FK blir sett og blir tatt på alvor. De mottar et sportslig tilbud som er tilpasset deres nivå og ambisjoner. Oppslutningen tyder på at ungdommene selv er fornøyde. Bryne opplever ikke det store frafallet i ungdomsårene på samme måte som andre klubber. At klubben også tar bredden på alvor tror jeg er en medvirkende årsak til dette. Under juniorene er oppslutningen enda større. Gutter 16 laget består idag av over 40 spillere. Neste år vil Bryne sannsynligvis stille med formidable 5 juniorlag. I forhold til Brynes nedslagsfelt tror jeg dette er smått utrolig i europeisk sammenheng.

En spennende gjeng.

I tillegg til å gi barn og ungdom et godt aktivitetstilbud, driver klubben en populær fotballfritidsordning. Her får gutter og jenter leksehjelp og utfordringer på treningsfeltet tilpasset sitt nivå. Bryne FK er ikke bare opptatt av de beste, klubben gjør sitt ytterste for å også gi dem som aldri kan bli toppspillere et fullverdig tilbud. «Flest mulig, lengst mulig, best mulig» passer godt på det barne og ungdomsarbeid som drives i Bryne FK.

pfo

Det er ingen tvil om at idrettsaktivitet har en rekke positive gevinster. I en tid der kalorier og fysisk forfall står skrevet med store bokstaver spiller idrettslagene en stadig viktigere rolle med tanke på folkehelse. Her kan barn og ungdom få oppleve gleden ved å mestre og være i aktivitet. Her utvikles sunne rutiner og mange får erfare hvordan trening virker inn på kroppen.

pensjo

Bryne er også en viktig integreringsarena for mennesker med innvandrerbakgrunn. Gjennom idretten knytter man nye vennskapsbånd og etablerer nye relasjoner. Bryne FK er en av samfunnsaktørene som med sitt arbeid er med på å avsløre fremmedfrykt og fordommer. Bryne FK er idag og vil i fremtiden være en av Time kommunes viktigste støttespillere med tanke på integrering.

3. Verdiformidler

Bryne FK er tuftet på gode og sunne verdier. Brynes grunnverdier er kjærlighet, samhold, respekt og drivkraft. Disse verdiene skal integreres fra knott til a-lag, og verdiene kommer klart til uttrykk i den nye sportsplanen som vil bli et levende dokument for hele klubben.

Espen Undheim har vært sentral under utformingen av den nye sportsplanen.

For Bryne er det viktig å utvikle hele mennesket. Idrett handler om mye mer enn ferdighetsutvikling. Utfordringen for Bryne blir å implementere verdiene på alle nivåer. Verdiene må ikke bare bli flotte ord men prinsipper som klubben navigerer etter. Klarer klubben dette vil klubben også få en oppdragende rolle i lokalsamfunnet både for unge og voksne. De som involverer seg i Bryne FK vil stifte bekjentskap med verdier som de kan ta med seg senere i livet.

At Bryne er en verdiklubb kommer til uttrykk på drakten der Global Dignity har en fremtredende plass. Fruktene av samarbeidet med Global Dignity har allerede vist seg gjennom en rekke avisoppslag. I jærbladet har man kunnet lese om sterke historier som setter verdier og holdninger i søkelyset. Sentrale skikkelser som kapteinen Vegar Landro, treneren Gaute Larsen og den lokale profilen Marius Lode har vært tydelige verdiformidlere og tjener som gode forbilder. Jeg tror Bryne FK vil fortsette å være en viktig verdiformidler på Jæren i årene som kommer, dette er etter mitt syn en av klubbens aller viktigste oppgaver.

Global_dignity

4. Fremtidsrettet

Slik jeg ser det er Bryne en klubb som kan omfavne fremtiden. Som tidligere nevnt drives det godt under a-laget og vi må langt tilbake i tid for å finne årganger som har vært like spennende som de som er på vei nå. Bryne har iløpet av de siste årene tatt grep som viser at egenutviklingen prioriteres, dette har gitt resultater og vil gi resultater også i fremtiden. Jeg tror at den lokale profilen gradvis vil bli mer og mer tydelig som en konsekvens av dette.

 

Det er mange tydelige tegn på at det gror godt.

Den nye sportsplanen er et ledd i denne utviklingen og arbeidet med å lage et solid sportslig fundament og filosofi er godt igang. Den tiden der alt var avhengig av hvilken hovedtrener man hadde er forbi. Skal man trene eller spille for Bryne FK må man forholde seg til prinsipper, retningslinjer og verdier som ligger fast.

Foruten en målbevisst sportslig satsing tenker klubben også stort på anleggssiden. Det er usikkert når det nye stadion står ferdig, men arbeidet er godt igang. Når alt står ferdig er jeg sikker på at Bryne vil stå igjen med et kompakt anlegg som vil stå seg godt i årene som kommer. Knottespillere og a-lagspiller vil få gode rammer slik at de hver dag kan strekke seg litt lenger.

nye_stadion

Nytt i år vil være de nye storskjermene på stadion. Disse storskjermene vil trolig løfte kamparrangementet flere hakk og vil kunne gi våre sponsorer helt nye muligheter.

Noen ganger tenker jeg at Bryne FK og alle fotballklubber er som isfjell. Det er bare en liten del av isfjellet som er synlig over havoverflaten. Slik er det med Bryne FK også. Bryne FK består av mennesker. Noen scorer mål, noen vasker garderober, noen står på sidelinjen og heier, og noen setter ut kjegler og deler ut vester. De er alle vevere, sammen vever de et kunstverk som heter Bryne FK. Snakkes på stadion!

Advertisements

When you walk alone

Jeg sitter på jobb, har masse jeg skulle hatt gjort men klarer ikke foreta meg noe. Arbeidsgleden og overskuddet som har båret meg frem de siste ukene er borte. I natt sov jeg lite og urolig. Jeg er trett, frustrert og oppriktig lei meg. Bilde av Gerrard som sklir virker å være limt til netthinnen, jeg blir ikke kvitt det, det rir meg som en mare, det hjemsøker meg og blir bare avløst av en ekstatisk Mourinho som slår som besatt på sitt hjerte av stein og skriker mot sine egne. Jeg har kone, barn og Jesus, det er mange ting som er viktigere enn fotball, skuffelsen, sinne, frustrasjonen, sorgen alt sitter der likefullt.

Sklir

Siden vi slo Fulham begynte et håp og spire inni meg, et håp om gull, et håp om oppreisning etter år med ydmykelser og nederlag. Denne troen på størrelse med et sennespsfrø har vokst seg til et tre som har strakt sine greiner utover Norge og hele verden, en skare av håpefulle har i løpet av våren fått troen på at det virkelig kan skje, i år. Håpet vårt har blitt legemliggjort gjennom vår trofaste leder det siste tiåret. Steven Gerrard har vært en åpenbaring i sin nye dype rolle på midtbanen. Derfra har han ledet sine disipler med kløkt, tålmodighet og dristighet. Han har vært som de gamle generaler som de store ledere fordi han har stått fremst i frontlinjen han har ledet med sitt eksempel. På sidelinjen har Brendan Rodgers gitt sine instruksjoner og oppmuntringer. Som en far har han gitt spillerne trygghet og frihet, de har sprudlet denne våren, fra den enkle lokale backen John Flanagan til superstjernen Suarez. De har gjort Rodgers ideer levende og satt sitt personlige stempel på en fotball jeg ikke har sett maken til i mitt liv som Liverpool supporter. De har gitt oss gleden tilbake «we had Heighway on the wing, we had dreams and song to sing» har blitt til presens og Sterling.

Believe

Transformasjonen har vært bemerkelsesverdig lite avhengig av penger. Foruten Mignolet og Sakho er laget det samme som karret seg til en syvendeplass ifjor, Alberto, Aspas og Moses har vært haleheng. Det har vært fortellingen om Askeladden som nedkjempet ikke ett men to kapitaltroll inntil igår.

Money

Allerede etter ett og ett halvt minutt kunne vi se konturene av kampforløpet. Mark Schwarzer,  Cæsar Azpilicueta og Ashley Cole tok seg fryktelig god tid. Chelsea klarte det ingen andre med unntak av Southampton har klart denne sesongen nemlig å motstå stormløpet. De brukte minutter på innkast og utspark, Liverpool klarte ikke drive opp tempoet, de fant ikke rytmen, de løp for hente ballen til Cole og Schwarzer som skulle sparke ut eller kaste inn. På sidelinjen stod en fornøyd Mourinho og betraktet klokka som nærmet seg halvtimen. Ute på gressmatten løp en tålmodig Mark Atkinson, han lot kynismen vinne, å bevisst hale ut tiden er regelbrudd, det er også brudd på fairplay, Atkinsons sanksjon var å vifte med klokka, resultatet ble tre minutter tillegg i først og fire på slutten av kampen.

Mark_atkinson

0-0 hadde vært et utmerket resultat for oss. Hele omgangen var Gerrard brilliant han vant baller og vendte spillet tålmodig og profesjonell. Et fatalt øyeblikk endrer alt, og Chelsea er foran, frustrasjonen og sinnet pulserer i hele kroppen mens Ba kneler foran sine egne fans. Gerrard henter ballen og marsjerer tappert mot midtsirkelen, jeg har lyst til å gråte, den største for meg som ikke fikk oppleve Dalglish, har nettopp pulverisert sin egen drøm. The Kop svarer med å hylle sin kaptein men det hjelper ikke, Gerrard går sønderknust i garderoben, lederen som oppildnet sine medspillere etter City kampen med en profeti han selv har gjort til skamme, det er fortvilende.

Gerrard

Andre omgang blir en ren lidelse der alle forutanelser blir bekreftet.En tydelig preget Gerrard prøver og prøver i andre omgang men skuddene går utenfor, blir blokkert eller plukket opp av en 41 år gammel australiener. Også den upressede headingen fra 9 meter går i klypene, det vil seg ikke.  Mourinhos menn forsvarer seg godt, de ligger konstant med 10 mann bak ballen, bare Ba jager litt lenger fremme. Liverpoolspillerne blir mer og mer frustrerte de går opp for dem hva som er i ferd med å skje. Ikke siden Inter på 60-tallet har vi sett en slik perfeksjonert kynisme. Matic, Cole og den nye tsjekkeren leverer ett forsvar spill som trolig gir Drillo en følelse av at noe tross alt må være hellig. For første gang denne sesongen møter Liverpool ett forsvar som for dem virker å være ugjennomtrengelig. Når sluttsignaler lyder går de duknakket i garderoben, mens ett tappert The Kop synger salmen som vi alle kan. You`ll never walk alone runger på stadion, nede på gressmatta går allikevel en mann som føler seg mutters alene, klapp på skulderen og oppmuntrende ord hjelper ikke denne ettermiddagen, Steven Gerrard er ensom midt i en folkemasse på 40 000 som elsker ham. Gerrard får erfare sannheten vi alle innerst inne kjenner, noen ganger går vi faktisk alene. Bilde skjærer i hjertet, eldstemann på snart sju skjønner at dette er trist, kona mi får også vondt av denne lokale helten som nesten vant prinsessen og halve kongeriket.

Inter

Etterpå blir det vanskelig å snakke, ungenes mas blir bare en vak tåke. Det er verre en Cantonas scoring i 96, det er verre enn Mersons i 91 og Cechs redning for to år siden. Å tape for Ferguson og Graham var grusomt men det var managere med verdier og noen prinsipper. Ferguson ville aldri tillatt sine spillere det Chelsea spillerne ble oppfordret til igår. Måten alt skjer på igår gjør tapet til det verste i min tid som Liverpoolsupporter. Det føles så urettferdig, det føles som om det destruktive tok kvelertak på det konstruktive som om mørket atter en gang kvalte lyset.

Cantona

På Barcelonas sesongbilletter kan man lese «velkommen til lidelsen», vi som har vært liverpoolsupportere en stund vet etterhvert hva dette innebærer. Brendan Rodgers og hans spillere har all grunn til å være stolte av det de har levert denne sesongen uansett hvordan det går i de neste kampene. For min del er imidlertid synet av en Vincent Kompany med Premier League trofeet hevet med vi noen fattige mål bak, nærmest uutholdelig. At Stevens Gerrards manglende fotfeste skulle bli avgjørende i et av de mest spennende drama i engelsk fotball er ikke annet enn utrolig bittert og trist. Idag sørger jeg over mannen som har gledet oss så mange ganger, jeg håper inderlig at du får din revansj!

Gerrard_2

Fotball – linja i England

Onsdag litt over sju tok vi av fra Sola flyplass, etter å ha blitt noe forsinket. Flyet vi skulle tatt ble skadet av lyn, så Norwegian satte opp ett annet fly til oss. 1 time og 45 minutter senere landet vi i London. Alle kom velberget gjennom passkontrollen, på vei til denne hilste vi på vår gamle elev John Ripland gjennom glassveggen. John studerer nå sportsjournalistikk og var mest sannsynlig på vei hjemover. Etter at alle hadde fått igjen bagasjen fant vi bussen og kjørte mot Europa Lodge Hotel i Crawley ca 20 minutter fra Gatwick. Vår bussjåfør er ingen hvem som helst vår venn Paul fra Newcastle har kjempet i Falklandskrigen, Gulf Krigen og Londonderry for the British Empire, vi kan med andre ord være sikre på at han har vært ute en vinterdag før, og vi føler vi er i trygge hender.

Paul har levd opp til forventningene så langt.

Paul har levd opp til forventningene så langt.

Etter å ha slengt koffertene inn på rommet bar det inn i spisesalen. Ingenting er bedre enn å avslutte en litt slitsom dag med ett varmt måltid. Rundt bordene gikk drøsen og jeg tror alle var fornøyde med å ha kommet frem. Etter middag ble det mer sosialisering og en del kortspill før det bar i loppekassen. Ifølge Mr Berntsens nattrapport oppførte elevene ved Bryne VGS seg eksemplarisk første natten «over here».

Spis, drikk og vær glad står det i Lukasevangeliet.

Spis, drikk og vær glad står det i Lukasevangeliet.

Neste dag begynte med en solid engelsk frokost og vi lærere var litt imponert over at alle elevene innfant seg i spisesalen før 09.00. Etter frokost stod trening på programmet. Undertegnede og Tjåland hadde gjort litt research på Google map og Tjåland hadde endatil printet ut kart, hvor han hadde markert ut med kulepenn hvor vi skulle løpe. Med friskt mot la vi i vei mot noe som lignet Sherwood skogen. Ved inngangen til skogen ble vi møtt av to skilt som noen av elevene uttrykte litt bekymring ovenfor. Undertegnede forholdt seg taus mens Tjåland ifølge elever sa: «Ferdig arbeid».

Første pekepinn på at noe var på gang.

Første pekepinn på at noe var på gang.

Dette skiltet var litt mer direkte i tonen, men uten å skremme the Norwegian viking.

Dette skiltet var litt mer direkte i tonen, men uten å skremme the Norwegian viking.

Etter at det første skiltet ble føyset vekk med vyer om nordmenn på tur og skremselpropaganda ble elevenes bekymring enda større ved synet av det siste og tredje varselskiltet. Etter å ha betraktet skiltet en stund konkluderte Tjåland med «de e godt alt, lets go, ingen fare» fast bestemt på å fortsette som planlagt. Noe nølende fulgte noen og tretti elever etter sine tre besluttsomme ledere inn i de britiske skoger.

En siste advarsel........

En siste advarsel……..

En offensiv gjeng.

En offensiv gjeng.

Etter å ha løpt et godt stykke inn i skogen begynte roen å legge seg, Tjåland hadde hatt rett dette var ingenting å bekymre seg over. En stille overbevisning om at allemannsretten nå hadde blitt ett globalt fenomen spredte seg i gruppa. Undertegnede førte an tett fulgt av en pigg Alf Ingve Berntsen, stillheten ble imidlertid brutt av en motordur som kom nærmere og nærmere. Etterhvert viste en vinrød pickup seg ned i bakken. Med ett ble de tre handlingskraftige lærerne en smule usikre. Den litt eldre mannen i pick upen så ikke videre glad ut, og undertegnede bestemte seg for øyeblikkelig å knytte skolissene. Heldigvis tok Mr Berntsen ansvar som vanlig. Da den noe iltre oppsynsmannen rullet ned vinduet hørte jeg Alfi stille vedkommende følgende spørsmål: «Is this is private area?» Det var tydelig at oppsynsmannen ble overrumplet av spørsmålet som etter skiltingen skulle ha hatt ett opplagt svar. Mr Berntsen benyttet denne kunstpausen til å innynde seg ytterligere. » You can be shot out here» avbrøt oppsynsmannen. Hva Alfi svarte fikk jeg av ulike grunner ikke med meg, men hele bataljonen tverrvendte like etter og satte kursen for hotellet.

Det går rykter om at Tjåland skal ha sagt sorry til oppsynsmannen

Det går rykter om at Tjåland skal ha sagt sorry til oppsynsmannen

Etter den noe famøse løpeturen var vi klar for styrketrening utenfor hotellet. I morgendisen ble vi enige om at dette var tryggere. Etter god innsats fra samtlige bar det i dusjen.

En dag uten trening er en dag uten mening. Simon Stapnes kom ikke med på bildet.

En dag uten trening er en dag uten mening. Simon Stapnes kom ikke med på bildet.

Etter rask dusj, utsjekking og lunch satte vi kursen for London. Først shopping så White Hart Lane. Vel fremme parkerte vi like ved Oxford street og målrettede og ivrige elever stormet mot deres Mekka. Her kan det være passende med en liten tankepause. Er det ikke forbausende hvordan markedskreftene har gjort en aktivitet som i sin natur er grenseløst egoistisk til noe som er sosialt akseptert. Ordet shopping kamuflerer en deprimerende sannhet, shopping handler om å kjøpe ting man ikke trenger til seg selv. Shoppingtur til London høres jo unektelig mye bedre ut enn kjøpetur til London, nok tanker, vi lever jo tross alt i 2013 som folk sier.

Oxford street her kommer vi!

Oxford street her kommer vi!

Når den viktigste hendelsen i menneskenes historie blir redusert til en shoppingdestinasjon, ja  jeg skal ikke si mer.

Når den viktigste hendelsen i menneskenes historie blir redusert til en shoppingdestinasjon, ja jeg skal ikke si mer.

Inne i Oxford street forvandles elevene til effektive, fokuserte, engasjerte, selektive og ikke minst konsentrerte konsumenter. Inne på sportsdirect.com okkuperes omkledningsrom og det svettes og stresses. Det formelig ryker av VISA kortene. Undertegnede som mangler de unges kjøpekraft konsentrerer seg om varer som er merket med grønne lapper.70%

For alle som skulle være tvil: Alfi holder seg jammen godt. Shopping kunne visst være gøy allikevel.

For alle som skulle være tvil: Alfi holder seg jammen godt. Shopping kunne visst være gøy allikevel.

I etterkant av shoppingen fikk vi som ventet de første tidsoverskridelsene, disse var imidlertid mindre enn forventet. 6 unge damer var lovlig sent ute, men ifølge ansiktsutrykkene var det vel anvendt tid. Etter shoppingen var vi klare for kamp. Etter en god engelsk burger gikk veien inn til en av de mest sagnomsuste baner i det britiske ligasystemet. Den store sensasjonen var Mathias Leidlands kjøp av en vaskeekte Tottenham drakt.

Fotball handler om mye mer enn selve spillet.

Fotball handler om mye mer enn selve spillet.

Etter kampen kom alle seg velberget i bussen og en lang ferd mot Manchester var igang. Slitne, trette og noen overtrette elever ankom hotellet i firetiden og sannsynligheten er stor for at de fleste sovnet relativt raskt. Alarmene pep allerede fem timer etterpå, litt for tidlig for noen så Mong og Tjåland måtte ta fatt på turens første vekkerunder. Vi skal ikke nevne navn men Hå og Egersund kom dårlig ut idag.Frokost

Etter frokost satte vi kursen for Manchester og The National Football Museum. Til tross for lite søvn virket de fleste noenlunde opplagte. Museumet kunne skilte med noen virkelig gjeve objekter. Vi delte oss i to grupper og ble guidet på fortreffelig vis. Vi fikk et godt innblikk i hvordan «our beloved sport» har utviklet seg i forhold til utstyr, fysiske krav, sikkerhet, profesjonalitet, treningsmetoder, kamparrangement, supporterkultur og mye mer.

Her er ballen som ble brukt i finalen i historiens første VM sluttspill

Her er ballen som ble brukt i finalen i historiens første VM sluttspill

Her er badeballen som ble ett mareritt for Pepe Reina.

Her er badeballen som ble ett mareritt for Pepe Reina.

Maradonnas drakt mot England under VM Mexico i 1986.

Maradonnas drakt mot England under VM Mexico i 1986.

Etter museumsbesøket var det duket for mer shopping. Paul kjørte oss til ett ganske nytt kjøpesenteret med det famøse navnet Trafford center. Leie og trøtte elever ble forbausende raskt forvandlet til fokuserte rovdyr da bussen parkerte foran senteret som får Kvadrat til å ligne en lekehytte. Fulle av energi formelig løp elevene fra oss og inn i kjøpeland.

Ikke akkurat M44.

Ikke akkurat M44.

Pål var ett av de mest aggressive rovdyrene, her er han godt igang med dagens fangst.

Pål var ett av de mest aggressive rovdyrene, her er han godt igang med dagens fangst.

Etter shoppingen var vi klar for en ny treningsøkt. Klok av skade ble treningen unnagjort innendørs. Innsatsen var varierende, men alle gjennomførte. Etterpå hoppet vi i bassenget og støle muskler fikk restituere i boblebadet til slutt.

Engasjerte samtaler om Bryne FK sammen med Vetle og Andreas.

Engasjerte samtaler om Bryne FK sammen med Vetle og Andreas.

Etter trening spiste vi middag, på menyen stod kalkun, men det var også mulighet for å få koteletter og fisk. Etter at middagen var fortært var det klart for sosialt lag. Mennesker fungerer som fint supplement til den moderne formen for sosialisering. Det nye sosiale samspillet som er i ferd med å etablere seg er i stor grad preget av stillhet.

Jeg vet ikke helt om den digitale kommunikasjonen helt klarer å erstatte den menneskelige.

Jeg vet ikke helt om den digitale kommunikasjonen helt klarer å erstatte den menneskelige.

Klokka 21.30 startet kveldens quiz. Engasjementet og konsentrasjonen var imponerende den lange dagen tatt i betraktning. Spørsmålene skulle representere ett tverrsnitt av norsk ungdoms virkelighet i 2013, etter lyden, summingen og svarene å dømme lyktes vi ganske bra.

Dette laget fungerte godt sammen.

Dette laget fungerte godt sammen.

Klarer du dette også John?

Klarer du dette også John?

Ca klokka 22.30 ble siste svarark levert. En lang dag er over og vi lærere kan i hvert fall skrive under på at det har vært en lang men innholdsrik dag. Det er et privelegium å få være på tur med så mange flott og gilde ungdommer, vi gleder oss til fortsettelse spesielt til imorgen, da står Liverpool Academy, Anfield og Luis Suarez på menyen. Vil avslutte med noen ord fra Sir Alex Ferguson som jeg bet meg merke i på museumet idag.

Ferguson_2På vei til Liverpool imorgen utfordrer jeg herved lærere og elever til å reflektere litt over hva hardt arbeid innebærer for den enkelte, enten det gjelder hjemme, på skolen eller i idretten. Over og ut!

Bryne og Bryne FK

29.11 2012 publiserte Jærbladet nyheten om at Bryne i år har blitt kåret til årets næringsby. Det er bladet Kapital som foretar denne kåringen. «Det er resultatene som teller. Det gjelder i sport, i næringslivet og i alle andre sammenhenger. Det er da også grunnprinsippet i Kpaitals kåring av Norges næringsby» dette er grunnlaget for kåringen ifølge de ansvarlige (Tonje Kufaas Tellefsen, Aksel Heidberg – Andersen og Roar Valderhaug). Undersøkelsen har vært et prosjekt mellom Kapital og analyse selskapet AAA Soliditet.

Bryne_næringsby

Bryne som for to år siden lå nede på 73 plass toppet i 2013 listen. Bryne er best på å skaffe arbeidsplasser og har en særegen evne til å få frem helt nye selskaper. Næringslivet på Jæren går som det griner. Både store og mellomstore bedrifter kan vise til oppsiktsvekkende positive tall. De store selskapene som leverer til offshore opplever rekordtider. Jærsk pågangsmot, drivkraft og kreativitet løftes frem som hovedgrunnene bak den formidable næringssuksessen vi er vitne til på Bryne og Jæren. Kapital skriver at næringslivet nyter godt av de gode tidene i oljenæringen men understreker at landbruket fortsatt står sterkt. Bryne er i sterk vekst, flere spår at Bryne innen 2025 passerer 20 000 innbyggere. To punkter nedenfor står følgende: «Fotballaget Bryne FK rykket ned fra Tippeligaen i 2003, og berget såvidt plassen i 1 divisjon i år». Dette er bakgrunnen for dette blogginnlegget.

"Allerede nå vet jeg at 2012 blir det beste året noensinne med 600 millioner kroner i inntekter og et resultat på drøye 100 millioner" Ingebrigt Aarbakkke til Kapital.

«Allerede nå vet jeg at 2012 blir det beste året noensinne med 600 millioner kroner i inntekter og et resultat på drøye 100 millioner» Ingebrigt Aarbakkke til Kapital.

Bryne FK satte plassen og senere byen Bryne på kartet på 70 og ikke minst 80-tallet. Bedrifter som Block-Watne, Hellvik Hus og flere andre ble assosiert med mønsterbruket på Jæren. Bryne FK vår Brynes varemerke og fremste identitetsskaper.

87

Idag ser vi en enorm vekst innenfor ulike sektorer på Bryne ikke bare næringslivet, det som mangler etter min mening er et fotballag som igjen preger norsk toppfotball, et fotballag som representerer de verdier som danner grunnlaget for Brynes økonomiske vekst: drivkraft, kreativitet, skaperkraft og stå på vilje.

ikm

Bryne FK har ikke nådd målsetningen om å være blant de 20 beste i Norge de siste årene. A – laget som til syvende og sist er klubbens flaggskip har vært på vikende front. Publikumstallene har blitt halvert siden 2004 og begeistringen over Jærens 11 utvalgte har utvilsomt dalt.

Halvert

Bryne FK er imidlertid langt mer enn a-laget. Det er mange ting som tyder på at klubben innenfor en rekke områder er på rett vei. I skrivende stund har klubben en sunn og lovende økonomi. Bryne er en av fem klubber som befinner seg innenfor den grønne sonen i adeccoligaen, det er ingen tvil om at de grep klubben har tatt de siste årene har hjulpet.

Grønn_sone

I tillegg til en stadig sunnere økonomi, har klubben spennende planer på anleggssiden. Flomlys og Aarbakke banen er allerede på plass og planene for Nye Bryne stadion ser mildt sagt lovende ut. Det nye kunstgresset har utvidet banekapasiteten betydelig og rammene for gode fotballopplevelser har blitt enda bedre.

Flomlys

Det som kanskje allikevel imponerer meg mest er det samfunnsansvar Bryne FK har tatt og tar. Mens andre klubber som Sandnes Ulf og Viking har vært avhengige av titalls millioner fra sine respektive kommuner, drifter og utvikler Bryne sitt anlegg tilnærmet alene. Flomlys og ny kunstgressbane, det er klubbens selv som har finansiert brorparten. Dette er noe klubben og alle de frivillige rundt skal være svært stolte av.

Det er imidlertid ikke bare på anleggssiden klubben tar et stort samfunnsansvar. Bryne FK tar breddeidretten på alvor. Bryne har i skrivende stund 4 fulle lag for 15 og 16 åringer og 3 11 – lag og ett 7-lag for fjortenåringer. Dette er intet annet en formidabelt. Jeg tror ikke det er mange klubber i europa på samme størrelse som Bryne som kan vise til større oppslutning. Viking og Sandnes med ett betydelig større nedslagsfelt kan ikke.

14

Ett av fjortenårslagene

I tillegg til å gi barn og ungdom et godt aktivitetstilbud, driver klubben en populær fotballfritidsordning. Her får gutter og jenter leksehjelp og utfordringer på treningsfeltet tilpasset sitt nivå. Bryne FK er ikke bare opptatt av de beste, klubben gjør sitt ytterste for å også gi dem som aldri kan bli toppspillere et fullverdig tilbud. «Flest mulig, lengst mulig, best mulig» passer godt på det barne og ungdomsarbeid som drives i Bryne FK. Da jeg på årsmøte leste alle rapportene fra alle lagene fra knott til juniorlag både for jenter og gutter ble jeg litt overrasket, alle frivillige i og rundt klubben har all grunn til å være stolte av det de er en del av.

Ikke alle har tilgang til a-lagsspillere som trenere og leksehjelpere.

Ikke alle har tilgang til a-lagsspillere som trenere og leksehjelpere.

Jeg er overbevist om at lokalpolitikerne her i byen er klar over det samfunnsansvaret Bryne FK tar. Det er ingen tvil om at idrettsaktivitet har en rekke positive gevinster. I en tid der kalorier og fysisk forfall står skrevet med store bokstaver spiller idrettslagene en stadig viktigere rolle med tanke på folkehelse. Her kan barn og ungdom få oppleve gleden ved å mestre og være i aktivitet. Her utvikles sunne rutiner og mange får erfare hvordan trening virker inn på kroppen.

Pensjonister

I idrettslagene foregår en utstrakt sosialiseringsprosess her utvikles vennskap og sosiale ferdigheter. I en tid preget av ekstrem individualisme representerer idrettslaget en motkultur. Her er det fellesskapet som står sterkest, alle må forholde seg til verdier, normer, regler. Klubben har den siste tiden jobbet med å synliggjøre visjon og verdier. Dette arbeidet vil fortsette i tiden som kommer.

Kjærlighet er en av brynes kjerneverdier, se de tøffe plakatene på baksiden av sittetribunen

Kjærlighet er en av brynes kjerneverdier, se de tøffe plakatene på baksiden av sittetribunen

Bryne FK skal være en fanebærer for det frivillige initiativ, jærsk drivkraft og for økonomisk ansvarlighet. Disse sidene ved klubben bør passe Reinert Kvernelands og Høyres hanske utmerket. Time kommune må etter min mening gjøre sitt ytterste for å legge til rette for den verdiskapning som skjer nede på stadion.

høyre

Bryne FK har vært velsignet med godvilje fra næringslivet over en lang periode, det har gått opp og ned. I år ble det budsjettert med 12 millioner i sponsorbudsjett. Jeg har stor tro på at sponsormidlene for året 2013 blir større. Hovedårsaken til denne optimismen har jeg skrevet om innledningsvis, næringslivet på Jæren går så det suser. Det er idag i overkant av 100 bedrifter som er tilknyttet klubben, dette antallet bør etter min mening være langt høyere. Bryne FK bør være av stor interesse for bedriftene på Jæren. Næringssjef Reidar Hebnes sier til Kapital at den største utfordringen området står ovenfor ligger i å tiltrekke seg nok arbeidskraft. Det er ingen tvil om at fotball tiltrekker oppmerksomhet.

budsjett

For noen få år siden var Sandnes en by man kjørte forbi for å komme til Stavanger. Det var en by uten identitet, så trist og så fattig at de fleste assosierte Sandnes med ruten. Byen prøvde på ulike vis å bygge identitet, men havna ble ikke den samme som i Stavanger, sykkelbyen ble en bløff og Blink arrangementene kunne ikke måles seg med Beach volley og gladmat i Stavanger. Se på Sandnes i dag. Folk i Sandnes begynner å bli stolte av byen sin. Himmelen over Sandnes er jo alltid lyseblå. Sandnes er vinnervilje, det er David mot Goliat, det jordnært, jobba, jobba, jobba, jobba, jobba skrikes det oppe på stadion.

Fra ruten til tippeligaen.

Fra ruten til tippeligaen.

Fotball skaper identitet, fotball skaper engasjement, folk tiltrekkes av fotball. Arbeidstakere og forbrukere på Bryne trenger et fotballag som vinner kamper. De trenger noe å være stolte av, de trenger noe som er større enn seg selv. De unge håpefulle trenger et a-lag å drømme om, de trenger gode forbilder. Bryne FK kan i enda større grad bidra til at Bryne er en by med identitet, fremtidstro og optimisme  Realiseringen av denne drømmen kan næringslivet, sammen med politikere bidra sterkt til.

Et lag som vinner

Et lag som vinner

Vi har idag en spennende trener med bred erfaring, vi har flere spennende unggutter på vei opp og frem. Marius Lode er allerede etablert, Truls Vagle og Emil Selliken er like spennende som Ragnvald Soma og Knut Sirevåg, som Tommy Høiland og Cato Hansen.

Nye bryne

Klubben har den siste tiden hentet seriøse unge spillere for fremtiden, Breimyr, Jakobsen, Skaartun og Vemberg representerer treningsiver og seriøsitet. Vi har en erfaren og god forsvarsfirer og en solid keeper. Høsten ifjor gav tydelige signal om at vi har bedre tider i møte. Bryne har et lag med en tydelig lokal profil, unge jærbuer banker på førstelagsdøra, supplerer vi med et knippe eksterne nøkkelspillere som passer inn i klubbens filosofi og verdisett tror jeg dette kan bli veldig bra.

Unge, seriøse, lokale.

Unge, seriøse, lokale.

I skrivende stund håper jeg på to forsterkninger før seriestart.  En midtbanestrateg som kan holde på ballen og som kan vende spillet. En type spiller som en gir ballen til når en er trett og trenger en pause, en spiller som slår stikkere inn i mellomrommet og som ser bakromsløpene. En slik type ville utfylt de typene vi har på en god måte tror jeg og gitt mer balanse og flere muligheter.Bryne har tradisjoner for å ha slike typer i laget. Peter Mørk, Asle Andersen, Pierre Gallo, Christian Gauseth. Ragnvald Soma kunne vært en slik spiller men valgte noe annet.

Videre er en etablert sterk spiss som kan være et oppspillspunkt og en konstant trussel i motstanders sekstenmeter ønskelig. En sånn spiss ville være litt annerledes enn de vi og kan utfylle og gi oss enda flere muligheter. Får vi dette på plass før seriestart tror jeg vi har enda bedre rammer for å lykkes og går en spennende sesong imøte.

Ragnvald Soma var god som midtbaneanker i 2002 og kunne kanskje også vært det i 2013

Ragnvald Soma var god som midtbaneanker i 2002 og kunne kanskje også vært det i 2013

Hovedkonkurrentene denne sesongen tror jeg vil være Fredrikstad, Stabæk, Sandefjord og Bodø Glimt. Samtlige har et høyere sponsorbudsjett enn det Bryne har. Av disse har Fredrikstad det laveste på 15 millioner kroner. Det er med andre ord ikke så mye som skal til før vi er på høyde med våre konkurrenter.

Stabæk har 17 millioner i sponsorbudsjett for 2013

Stabæk har 17 millioner i sponsorbudsjett for 2013

Jeg er overbevist om at det er langt flere enn meg som drømmer om nye tider. Det er mange på Bryne som er glad i fotballaget sitt og som kjenner på frustrasjon over de sviktende resultatene til a-laget. Det er urealistisk å tro at Gaute Larsen og hans disipler skal kunne kjempe om opprykk alene. Skal Bryne lykkes i årets adeccoliga trenger klubben støtte fra flere hold. Kommunen, næringslivet, publikum, frivillige sammen kan vi skape et fotballeventyr, vil du være med å bidra?

btne_by

Ett liv, en by, en klubb.

Tro, håp og kjærlighet

For litt over 20 år siden gikk jeg inn i et slags merkelig forhold. Et avstandsforhold. Jeg fikk en relasjon til noe, en relasjon som ble sterkere og sterkere. Det er merkelig å bli glad i noe som er langt unna. Tusenvis av nordmenn lever i et slitesterkt forhold til en engelsk fotballklubb. Mange av oss opplever uttallige nedturer, men forholdet består. Norske menns forhold til engelske fotballklubber et motsatsen til moderne norske ekteskap.

Liverpool city

Jeg tilhører en skare av lengtende. Vi lengter etter gjennopprettelsen. Vi er som sårede dyr, vi har gått krumbøyd ganske lenge nå. Vi tviholder på en svunnen tid og lever og ånder for nostalgien. Vi har smakt på noe fantastisk som vi ikke lenger har tilgang på. Vårt varemerke, vårt image har blitt noen andres.  Til tider er vi bitre og nesten hatefulle, vi lengter sårt etter den dagen alle united flir skal forsvinne som dugg for solen for en stund. Noen av oss ser på bilder og leser om kamper og øyeblikk vi selv ikke fikk oppleve. Vi leser om Keegan, Heighway, Neal, Kennedybrødrene, Clemence, Hughes, Smith, Thompson, Lee, Case, Callaghan, Souness den undervurderte men eminente McDermott og selvsagt kongen Kenny Dalglish. Vi ser Kennedy skyte fra død vinkel mot Real Madrid på Wembley, vi ser den avskrevne Tommy Smith stige til værs og stange inn spikeren i kista mot Allan Simonsen og Berti Vogts. Vi har tårer i øynene. Tenk om  bare vi hadde levd da. Vi er Liverpoolsupportere.

Terry McDermott

Jeg vokste opp i et nabolag der det meste handlet om fotball og der Liverpool ble laget til de fleste av oss. Grunnene til nettopp det er nok mange. Den viktigste faktoren i mitt nabolag var at daværende ungkar og fotball entusiast og eier av et skysport piratkort Kjell Åvendal, nå gift tobarnsfar og primus motor i EIK var nettopp Liverpool supporter. En annen særdeles viktig faktor var at Liverpool var veldig gode på slutten av 80 – tallet. Vi hadde ingen betenkeligheter med å gi oss hen til den skitne og fattige byen med med det fantastiske fotballaget. Vi var overbevist om at vi skulle leve lykkelig alle våre dager…Vi tok feil, skammelig feil.

Nabolaget på fotballtur til England

Nabolaget på fotballtur til England

Jeg vil i det følgende gjøre rede for et ekteskap som har hatt flere vonde enn gode dager. Nabolaget på fotballtur til England Den første Liverpool kampen jeg husker noe fra er FA – cupfinalen mot Everton i 1989. Den hjemvendte sønnen Ian Rush ordnet 3-2 sier etter ekstraomganger og guttene fra merseyside kunne avslutte et mørkt kapittel i klubbens historie med et bredt smil om munnen.  John Barnes, Peter Beardsley, Ian Rush og alle de andre gjorde sitt til etableringen av et kjærlighetsforhold. Etter litt om og men kunne jeg stolt entre naturgressbanen rett over veien der vi bodde i en vaskeekte Liverpool drakt. Liverpool var best i England og vi var ovebevist om at de hadde vært best i Europa også hvis de bare hadde fått lov til å delta.

Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter!

Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter!

Året etter Hillsborough ble et jubelår. Liverpool vant ligaen foran Aston Villa, vi hadde verdens beste angrepsspiller i John Barnes og den beste manageren i Kenny Dalglish, stjernene glimtet i horisonten. Jeg forstod aldri hvorfor den eminente Hansen la opp. For noen drakter! 1991 ble vendepunktet for oss og Liverpool FC. En sliten Kenny Dalglish trakk seg som trener etter årskiftet og et Arsenal med et forsvar og en keeper som aldri slapp inn mål vant serien komfortabelt. Den forferdelig George Graham som hadde sørget for det unevnelige to år i forveien hadde gjort det igjen, men denne gangen var det ikke uflaks og udyktighet som gjorde at seieren glapp, vi tapte for et badre lag som slo oss både hjemme og borte den sesongen. Adams og hans medhjelpere Bould, Dixon, Winterburn og Seaman gav mange av oss utallige mareritt. Sjefen for «the fabulous four» Selv om klubben gjorde alt for å overtale Dalglish til å fortsette sa skotten takk for seg, hva nå?

Sjefen for "the fabulous four"

Sjefen for «the fabulous four»

Svaret ble en annen skotte. Han var selve personifiseringen av suksess i britisk fotball. Vinner av ligaen, FA cupen, ligacupen, serivennercupen, han var sågar en av de få briter som lyktes på kontinentet. Som trener hadde han vært en umiddelbar suksess. Graeme Souness virket som det opplagte valg. Midtbanestrategen som hadde styrt Liverpool med jernneve i klubbens kanskje mest suksessrike periode. Dette måtte jo bli bra.

Suksessen

Suksessen

Souness ble alt annet enn bra. Vi sperret opp øyenbrynene da han solgte Beardsley til Everton for småpenger. Inn kom Jimmy Carter, Mark Walters, Mark Wright og Dean Saunders. Senere ble Staunton og Houghton solgt til Aston Villa, McMahon forsvant til City. Inn kom Liverpooldødaren Michael Thomas. 92 ble et trist år for klubben. For første gang på en mannsalder var klubben totalt utenfor gullkampen. John Barnes gikk skadet og Dean Saunders som ble hentet for 2.9 mill pund og ny overgangsrekord slet med å score. Souness fikk hjerteproblemer og kontroversielle episoder som gikk på privatliv og lederstil lakk ut i pressen. Redningen ble noen nye unggutter som så ut til å bli bra. Jamie Redknapp, Don Hutchison og Steve McManaman gjorde sitt til at vi hadde troen på at ting skulle gå bedre året etter. Seier i FA cupfinalen der McManaman var best bidro til at optimismen steg ytterligere.

Don Hutchinson pisset i et galss for mye og forsvant dessverre raskt ut dørene

Don Hutchinson pisset i et galss for mye og forsvant dessverre raskt ut dørene

Souness slo overgangsrekord også året etter da han hentet Paul Stewart fra Spurs for 2.5 mill pund,(den dyreste midtbanespiler noensinne da) dette var mannen som skulle erstatte McMahon. David James ble hentet fra Watford, han skulle erstatte en aldrende Grobbelaar. Det ble et fryktelig år. Ingen trofeer og ute av tetkampen lenge før jul. Beardsley scoret jevnt og trutt i Everton, Houghton og Staunton storspilte i Aston Villa som ble nr 2 og McMahon styrte midtbanen i City. Det verste var imidlertid at Manchester United storklubben med all bomkjøpene og alt støyet som aldri lyktes faktisk hadde lyktes. Med en streng skotte bak roret hadde vi kjent pusten i nakken en stund. Seier i FA cupen i 90 og cupvinnercupen i 91 hadde gitt oss noen signaler på hva som var i vente, andreplassen i 92 bak Leeds bare bekreftet frykten. Nå var den et faktum, nå var det Uniteds tur til å ta frem gliset. Vi med Candy drakter måtte bare svelge stoltheten og vente på neste år.

Stewart var et verre kjøp en Kozma og Piechnik, han kostet så mye mer.

Stewart var et verre kjøp en Kozma og Piechnik, han kostet så mye mer.

94 ble Souness sitt siste år i klubben. Carlsberg, Ruddock, Dicks og Clough kunne ikke rede regimet og klubben så seg nytt til å gjøre noe de ikke hadde gjort på lenge nemlig å tvinge Souness til å forlate sin post. I Blackburn satt en spent Kenny Dalglish og ventet på telefon fra klubben i hans hjerte, men ingen telefon kom. Valget falt på et annet «boot room» medlem   Roy Evans. Ikke spennende tenkte vi men kanskje rett.

Dicks konkurrerte med Mølby når det gjaldt antall kilo

Dicks konkurrerte med Mølby når det gjaldt antall kilo

Liverpool ble bedre under Evans og spilte til tider veldig god fotball. Barnes ble aldri den samme etter skaden og ble flyttet inn sentralt hvor han fikk en ny vår. Redknapp, McManaman, Jones og James ble bare bedre og bedre. Det beste av alt var imidlertid den loklale sensasjonen Robbie Fowler her hadde vi en spiller som kunne overgå Rush. To åpenbaringer i rødt, som antagelig var litt for glade i det gode liv. Vi hadde mange gode spillere under Evans som gav oss noen fine opplevelser. Spesielt godt husker jeg 4-3 kampene mot Newcastle. Dessverre er det nedturene jeg husker best, tapet i FA cup finalen mot United i 96, tapene mot Cowentry, Wimbledon, Southampton og alle de andre lagene vi måtte slå for å hjenge med erkefienden litt lenger nord. Evans ble en nesten figur.

Evans likte godt nordmenn og hentet Kvarme, Kippe og Leo, sistnevnte måtte han forsvare ovenfor en rasende Steinar Bjørnstøl på Stedet i Oslo.

Evans likte godt nordmenn og hentet Kvarme, Kippe og Leo, sistnevnte måtte han forsvare ovenfor en rasende Steinar Bjørnstøl på Stedet i Oslo.

Det ble en ligacuptriumf i 95 men det var for magert. Det ble for mange nestenkjøp. Babb, Scales, Collymore, Berger, Murphy og McAteer. Den spennende 3-5-2 formasjonen med vingbacker var ikke så spennende lenger. Gutta ble kalt for Spice boys, hadde Evans stor nok innflytelse i spillergruppa? Vi var usikre.

Collymore var god sammen med Fowler, pengene fikk vi også tilbake da han gikk.

Collymore var god sammen med Fowler, pengene fikk vi også tilbake da han gikk.

Motparten i nord virket å ha full kontroll. Mens Liverpool hadde hentet Stewart hadde Ferguson hentet Cantona for halve prisen. Ungutter som Giggs og Sharpe bel holdt i sjakk med jerndisiplin lokomotivet, hadde høy fart og durte over Liverpools hvite dresser i 96. Det opplevdes smertefullt. Når skal dette snu? Lurte vi.

The Spice boys

The Spice boys

Klubben hentet inn Gerard Houllier fra Frankrike. Det var nye impulser vi trengte. Houllier fortrengte raskt gentlemannen Evans som forsvant ut bakdøra. Nå skulle det bli andre boller. Inn kom nye krav til holdninger, livsstil og seriøsitet, var det ikke dette klubben trengte? Houllier ble noe som lignet en suksess. Gapet frem til United og etterhvert Arsenal som hadde fått en ny renessanse under Wenger ble stadig kortere. Spillere som Hypia, Westerveld, Babbel, Hamann og Smicer gav oss håp om bedre tider. I tillegg kom en ny generasjon spillere opp fra egne rekker, Owen, Carragher, Matteo og Gerrard dette så lovende ut.

Aldri har jeg hatt større forhåpninger til en spiller.

Aldri har jeg hatt større forhåpninger til en spiller.

Det toppet seg i 2001. Liverpool vant FA cup finalen mot Arsenal etter et fantastisk Owen comeback. I Ligacupen slo vi såvidt Birmingham etter straffer der Fowler hadde gitt oss ledelsen med en fantastisk volley. Høydepunktet var finalen mot Alaves på Vestfallen i Dortmund, der gode gamle Gary McAllister avgjorde like før slutt i andre ekstraomgang, 4-3. Jeg gikk amok sammen med Lars Petter Hansen og Jørgen Pettersen oppe i tredje etasje i det gamle klubbhuset til Fredrikstad, det var uforglemmelig, neste år skulle ligagullet vinnes. I ligaen gjorde vi det bedre og bedre og sikret oss Champions league etter en spennende duell med Leeds. McAllisters overtidsscoring mot Everton må også nevnes, frisparket fra 50 meter snek seg inn bak Paul Gerrard og vi trodde ikke våre egne øyne. Var vi i ferd med å bli som rivalen lenger nord? Var Houllier vår Messias?

Et radarpar vi ble glad i.

Et radarpar vi ble glad i.

Houllier fikk hjerteinfarkt og vår gamle helt Phil Thompson tok over for en periode. Det endte med andreplass og kvartfinale i champions league. Houllier var tilbake på våren og sikret en god innspurt. Neste år….. Phil Thompson ble sparket ut av klubben av Souness, plutselig var han manager. Houllier mistet grepet, han mistet teften. Riise var bra, Heskey var middels, Owen forsvant, Fowler hadde forsvunnet. Houllier trodde svaret hans lå i Afrika og Frankrike. Over 500 millioner ble brukt på Cisse, Diouf, Diao, Pongolle, Le Tallec og Bruno Cherou. I tillegg viste det seg at Harry Kewell mistet alt av kvaliteter så fort han entret Anfield. Det endte med 5 plass og Houllier forsvant ut av dørene på Anfield med plasseringene 5,4,3,2,5. Vi var gode men ikke gode nok. Den litt defensive kontringsfotballen til Houllier basert på et solid forsvarspill og en stor sterk spiss ble for forutsigbart spesielt når vi havnet under.

Et grusomt kjøp.

Et grusomt kjøp.

Inn i manesjen kom en av verdens mest etterspurte trenere, Rafael Benitez. Benitez overtok en stall over middagshøyden. Spanjolen hentet andre spanjoler, inn kom Garcia, Nunez, Alonso og etterhvert Reina, bare Nunez var bom. Den første sesongen ble en cupsesong, det ble tap i ligacupfinalen mot Chelsea, men hele sesongen ble en gigantsuksess takket være et fantastisk eventyr i Champions league som kuliminerte med en kamp jeg rangerer som den største og vikitigste i min tid som Liverpoolsupporter.   Liverpool var igjen best i europa på et vis. Vi hadde fem nå, for første gang på mange år kunne vi gå med hodet hevet. At Benitez vant champions league med spillere som Kewell, Traore, Riise, Finnan og Baros i startoppstillingen er for meg en liten sensasjon. Finnan og Riise gjorde jobben sin og vel så det på Anfield, men champions league vinnere…. Benitez gav oss håp om bedre tider. Han viste i pausen i Istanbul at han hadde spennende egenskaper, Hamann og Smicer snudde finalen, når ting ser håpløst ut trenger en en tysker. Nå skulle det bare gå en vei. Neste år kunne mannen som hadde sittet på sidelinjen i finalen brukes, Morientes skulle ta opp arven etter Owen og Fowler.

Gerrard bidro sterkt til triumfen captain fantastic rager høyt på min liste over de beste gjennom tidene.

Gerrard bidro sterkt til triumfen captain fantastic rager høyt på min liste over de beste gjennom tidene.

Benitez så raskt at Morientes var over middagshøyden sammen med mange andre. Benitez kastet et halvt lag på sjøen og den spanske revolusjon fortsatte. Inn kom Torres, Kuyt, Arbeloa, Agger, Mascherano, Liverpool ble bedre og bedre. Liverpool vant FA cupfinalen i 2006 og var igjen i champions leauge finalen i 2007, nå gjenstod bare ligaen. Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford! I 2008 skulle Liverpool ha vunnet ligaen for første gang siden 1990. 25 seire, 11 uavgjort og bare to tap og 86 poeng burde vært mer enn nok til å vinne. Verken Kenny Dalglish eller Bill Shankly kan vise til en lignende sesong.

Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford!

Et Benitez`s bomkjøp Dossena har nettopp gitt oss 4-1 på Old Trafford!

Liverpool spilte fantastisk fotball og knuste seriemester United 4-1 på deres egen hjemmebane. Torres var sammen med Gerrard to av europas beste angrepsspillere. Alonso og Mascherano utgjorde en fantastisk midtbane, Benayoun var et friskt pust. Det var bare et problem, Ferguson og United var enda bedre. Da alt stod og vippet kastet Ferguson inn en vi aldri har hørt om verken før eller siden. Macheda ordnet ligagullet og skotten kunne smile og gumle videre på tyggegummien sin. Uavgjorte kamper mot Hull, Stoke og Fulham hjemme gjorde irritasjonen uutholdelig, vi hadde sjansen men rotet den bort, dette året var vi best. Perioden uten Torres og Gerrard på nyåret ble utslagsgivende.

En stor manager og en fantastisk spiller

En stor manager og en fantastisk spiller

Det gikk med Benitez som med Houllier, så langt men ikke lenger. Det året vi skulle klatre helt til topps gikk det meste galt. Alonso tok med seg Arbeloa og forsvant til Real Madrid takket være en idiotisk flørt med middelmådige Gareth Barry. Mascherano forsvant til Barcelona, vi stod igjen uten hjerte i laget. Benitez mistet grepet. Han snakket mer om eierne og andre managere enn om fotball. Glenn Johnson og Aquilaini ble hentet inn for svimlende 40 mill pund, Johnson trengte tid, Aquilaini ble en gedigen flopp. Liverpool endte på 6 plass og Benitez tok turen til Inter Milan, vi fikk en tidligere Viking trener som erstatter.

Ingen har ennå klart å erstatte maestroen.

Ingen har ennå klart å erstatte maestroen.

Hodgson ble et offer for ren inkompetanse. Hodgsons fotball brøt med alt Liverpool stod for og den dyktige engelskmannen forsvant ut dørene etter jul. Inn kom frelseren, kongen, mannen som hadde ventet på denne muligheten siden han satt sommeren 1991 nede i Florida og angret på at han hadde sagt opp. 20 år med uforrettet sak. Nå var han tilbake, nå skulle alt snu, ingen kunne regissert dette bedre, The Second Coming.

Et ekteskap som aldri kunne fungere.

Et ekteskap som aldri kunne fungere.

Kenny Dalglish begynte bra. Liverpool begynte å vinne kamper, Anfield ble en festning igjen, bare United og Chelsea var bedre enn Liverpool våren 2011. Torres ble solgt for svimlende 50 mill pund, men mange mistet besinnelsen denne kvelden kanskje også kongen selv. Istedet for å sondere markedet og vente til sommeren slo Liverpool umiddelbart til. Det endte med 35 mill pund for en spiller som nå er utlånt til West Ham. Det andre kjøpet er idag en av verdens giftigste angripere Luis Suarez. Sesongen endte trofeløst og nok en gang utenfor champions league kvalifisering.

Det begynte bra...

Det begynte bra…

Dalglish handlet. Henderson 16 mill pund, Downing 19 mill pund, Enrique 6 mill pund og Adam 6 mill pund. Disse bomkjøpene i tillegg til Carroll kostet trolig Dalglish jobben. Seier i ligacupen og et surt tap i FA cupfinalen ble for magert. Håndteringen av Suarez saken hjelp heller ikke på. «Its just Kenny now» svarte Dalglish på Carraghers spørsmål før han satte seg på flyet til USA for å få sparken. Det var til å gråte over. Dalglish var sannsynligvis borte for godt, klubben var eid av amerikanere.

Waste of money

Waste of money

Nå har vi en nord ire ved roret. Brendan Rodgers virker å være en sympatisk og intelligent fyr med masse fotballkunnskap. Han ønsker en pass and move fotball, noe som er en sentral del av klubbens DNA. Det virker som om Rodgers skal få tid. Vi lengtende må igjen finne frem tuben med tålmodighet og smøre oss godt inn. Rodgers kjøper ungt og gir unge sjansen. Borrini ser ut til å bli en flopp, Sterling kan fort bli bra. Vi får håpe og tro videre.

Litt for mye avhenger av Suarez for Brendans Liverpool

Litt for mye avhenger av Suarez for Brendans Liverpool

Sist helg tapte vi mot United. Vi slo en middelmådighet sa mange av deres tilhengere. Det fikk meg til å reagere. Jeg ser ikke så mange kamper lenger, jeg reiser ikke over så ofte, jeg jubler ikke like høyt for hver scoring, men en middelmådighet, det skjærer meg inn i hjerteroten.

Kenneth

254

Livet har endret seg og jeg har verken tid eller ressurser til å følge Liverpool like tett. På tross av dette reiser hårene seg når jeg hører You`ll never walk alone runge, jeg får tårer i øynene når jeg ser Gerrard score og jeg kjenner et skremmende hat når jeg ser Fergusons seiersglis.

Hva er Stratford End og glory glory Man United sammenlignet med You`ll never walk alone og The Kop?

Hva er Stratford End og glory glory Man United sammenlignet med You`ll never walk alone og The Kop?

Ferden med Liverpool siden 1990 har vært en ferd preget av mange skuffelser og noen lysglimt. Hvert år har vi troen, dette blir vårt år sier vi. Nå sier vi det og smiler, vi vet at det ikke skjer i år heller. Det er som jødenes neste år i Jerusalem. Vi er litt som Job i det gamle testamentet til tross for ulykker og tragedier, nedturer og skuffelser, så klamrer vi oss fast. Job søkte ikke etter andre guder, vi søker ikke etter nye klubber. Vi er trofaste i tro setter vi vår lit til håpet, håpet om ligagullet.

Vi er som Carragher, lojale og trofaste. Carragher står høyt som type og spiller. Eleven Carraghers.....

Vi er som Carragher, lojale og trofaste. Carragher står høyt som type og spiller. Eleven Carraghers…..

Det går opp for meg at vi ikke trenger å gå krumbøyd. Vi er lojale, vi er de mest dedikerte fans i verden. Noen er så dedikerte at de har lest hele denne teksten. Vi har en identitet og en unik historie. Vi er utholdende, vi fremviser en tro og klamrer oss til en tro som en knapt finner på noe bedehus. Vi elsker en klubb på andre siden av nordsjøen, av en eller annen grunn bli kjærligheten sterkere og sterkere. Vi er Liverpool supportere!

Noen ganger sier bilder mer enn ord...

Noen ganger sier bilder mer enn ord…

Til slutt en sang som beskriver lengselen til håpet

Outside the Shankly Gates
I heard a Kopite calling
Shankly, they have taken you away
But you left the great eleven
Just before you went to heaven
The Redmen are still playing the same way

All round the fields of Anfield Road
Where once we watched the King Kenny play
Stevie Heighway on the wing
We had dreams and songs to sing
Of the glory, round the Fields of Anfield Road

Outside the Paisley Gates
I heard a Kopite calling
Paisley, they have taken you away
But you left the great eleven
Back in Rome in 77
And the Redmen are still playing the same way

All round the fields of Anfield Road
Where once we watched the King Kenny play (and could he play!)
Stevie Heighway on the wing
We had dreams and songs to sing
Of the glory, round the Fields of Anfield Road

Hva må gjøres i Bryne FK?

Bryne FK er en flott klubb, jeg er glad i mange av menneskene som er involvert i denne klubben. Klubben har de siste årene fått gjort en hel del på anleggssiden og er nok en av de fremste i regionen fra knott til junior. Klubben er et flaggskip for Jæren og har en stolt historie, mange på Bryne og omegn har følelser for klubben.

Bryne stadion revitaliseres trinnvis.

Fredag tok jeg turen til stadion for å se Bryne spille mot Sandnes Ulf. Jeg forventet et aggressivt og revansjesugent Bryne som virkelig skulle være giret på å vise Sandnes og de fremmøte at «lillebror» statusen ikke vil bli permanent. Et Sandnes Ulf i feriemodus valset over Bryne og virket bedre i alle spillets faser. På 4-0 tok jeg og guttene hiven, vi hadde sett nok. Da jeg kom hjem så jeg at Sandnes Ulf hadde lagt ytterligere 4 baller i nettet.

Bryne FK har vært et hett diskusjonstema de siste tre fire månedene. Debatten har rast i ulike forum, engasjementet rundt klubben er stort, det er bra! B-gjengen virker å ha bestemt seg for at Bergersen ikke er rett mann. Jeg kjenner Tommy Bergersen først og fremst som en god og klok fotballspiller. Tommy er jordnær, sosial og har glimt i øyet. Han tar andre mennesker på alvor og bryr seg. Hvordan Tommy er som trener har jeg for lite kunnskap om. Det er godt mulig at Tommy ikke er rett mann for Bryne FK men mitt poeng i dette innlegget er å understreke at Bynes problemer er av en langt alvorligere art. Hvis problemene ville bli løst ved et trenerskiftet hadde saken vært enkel, dette er imidlertid ikke tilfelle.

Jeg skal i det følgende reflektere litt rundt særlig a-laget. A-laget er klubbens flaggskip og a-lagets prestasjoner får ringvirkninger for hele klubben. Det kunne vært skrevet veldig mye i dette innlegget. Bryne FK kan bli bedre på nært sagt alle områder. Jeg vil i det følgende fokusere mest på de store linjene, på klubbens identitet, verdier og visjon.

Stort engasjement rundt Bryne FK

Jeg har fulgt Bryne FK fra innsiden og utsiden siden 2004. Det som slår meg mest i skrivende stund er at klubben for meg fremstår uten klar nok identitet, retning og verdigrunnlag. Bryne ansatte i 2004 Hans Olav Frette og begynte på en måte litt på ny. Det måtte ryddes opp i økonomiske rot etter en sportslig satsing som mildt sagt var overambisiøs. Galskapen skulle erstattes av nøkternhet og jordnærhet. Bryne skulle spille en enkel fotball ved hjelp av lokale krefter der innsats og drivkraft skulle være vinnerfaktorene.

Etter at Frette gikk høsten 2006 ansatte Bryne Magnus Johansson. Johansson med bakgrunn i IFK skulle videreutvikle Bryne og ta dem et steg videre. Selv spilte jeg både under Frette og Johansson. Jeg har mye positivt å si om dem begge og begge har kvaliteter som trenere. Poenget mitt er at de er ekstremt ulike, på mange områder rene kontraster etter mitt syn.

Etter at Johansson gikk i 2007 overtok Frette igjen roret ut sesongen før klubben hentet inn Rolf Teigen. Teigen var igjen særdeles ulik Johansson og Frette. Etter at Teigen måtte gå midt i 2009 sesongen hentet klubben inn Mons Ivar Mjelde. Den direkte, jordnære og enkle Mjelde var igjen en kontrast til akademikeren Teigen som snakket et språk bare hans assistent Mathias Haugasson forstod. Etter at Mjelde hadde reddet stumpene i 2009 satset klubben lokalt og hentet «hjem» Tommy Bergersen.

Rolf Teigen var vel ingen jordnær og enkel skikkelse, som jærbuer flest identifiserte seg med.

For meg virker det som om det er tilfeldigheter og slump som styrer Brynes trenervalg. Jeg sliter med å finne en rød tråd og en retning i Brynes treneransettelser de siste 8-10 årene. Her er trenere med veldig ulik personlighet, ulike filosofier, ulikt verdigrunnlag og bakgrunn. Sett utenfra virker det som om Brynes toppsatsning styres av den trener som ved enhever tid sitter ved roret. Dette mener jeg er uheldig. Konsekvensen av en slik strategi er at klubbens a-lag hele tiden blir styrt ut fra prinsipper som hele tiden varierer.

Det blir som stadige regjeringsskifter og skolereformer, ett skritt fram og to tilbake. Reform 94 og kunnskapsløfter er ingenting mot de endringer og omveltninger Kai Ove Stokkeland har opplevd på sin arbeidsplass. Stokkeland har vært med siden Rosen. Spillestiler, filosofier, trender og strategier har kommet og godt. En god del av Bryne spillerne har vært med en god stund. Landro, Midtsian, Helle, Ertzied, nevnte Stokkeland, de har hatt trenere som Frette, Teigen, Johansson og Mjelde et videre spenn er vanskelig å oppdrive. Det er slitsomt å hele tiden endre kurs, det tærer på kreftene å stadig reise mot nye mål. At resignasjon og frustrasjon og en holdning om å gjøre det beste ut av det kommer i et slikt klima er naturlig. På mange måter har Tommy Bergersen overtatt en spillergruppe som har vært med på mange mislykkede prosjekt, det kan ikke ha vært enkelt. Fotballklubber trenger kontinuitet, se på Rosenborg og Man#######.

I Rosenborg har de postulater som er konstante, på jæren heter det samdrift og ikke samhandling

Bryne som klubb må snarest stille seg noen sentrale spørsmål: Hva drømmer vi om? Hvorfor er vi her? Hva er det som skal kjennetegne oss? Hvordan ønsker vi å spille fotball? Klubben må finne tilbake til seg selv. Bryne må ha en plattform, et rammeverk, noen prinsipper som er konstante som ligger fast uansett. Skal en bli trener i Bryne FK må en stille seg bak klubbens filosofi og verdier. Bryne trenere skal slippe å bygge huset fra bunnen, de overtar en grunnmur, en bakgrunn og så kan de male og bygge og få sette sitt preg på byggverket eller maleriet oppå dette rammeverket.

Jærbuer kjenner viktigheten av et godt fundament

Spillere som kommer til Bryne FK er nødt til å internalisere, ta opp i seg de verdier og den filosofi klubben innehar. Bryne må hente de spillerne som passer inn i deres klubbkultur eventuelt må spillerne integreres og læres opp i Bryne kulturen. Bryne må fokusere i større grad på å hente de rette typene med de rette holdningene.

Mange vil innvende at Bryen har en sportsplan. Sportsplanen til Bryne er et imponerende dokument. Her finner en informasjon om målsetninger, plikter, retningslinjer, tiltak, sportslige krav og formelle krav. Mye av det som står i sportsplanen er ikke implementert sagt med sportsplan språk. Det er mange flotte ord og mye relevant informasjon men det er stor avstand mellom sportsplan og virkelighet. Hvor mange har lest sportsplanen? Hvor mange kjenner til sportsplanen? Hvem forstår hva som står i sportsplanen?

Sportsplanen inneholder som sagt mye informasjon om hvordan n toppklubb bør bli drevet. Det jeg savner er noen enkle klare prinsipper og verdier. Hvordan ønsker vi å spille fotball? Hvilke verdier er viktige for oss i Bryne fotballklubb? Dette finner jeg ikke i sportsplanen. En sportsplan formulert av en liten gruppe på toppen av et hierarki har liten effekt. 70-80% av innholdet i Brynes sportsplan er standardinformasjon som finnes i alle andre sportsplaner, standardformuleringer fra NFF, den begeistrer ikke, den vekker ikke entusiasme.

Det som etter min mening er det interessante er hva som er spesielt med Bryne? Hva kjennetegner oss? Hva er det som skiller oss fra resten? Hva er er vår identitet vårt DNA? Disse spørsmålene besvarer ikke sportsplanen. Disse spørsmålene må besvares av Bryne FK, ikke treneren, ikke styret men så mange som mulig av de involverte i klubben. Bryne FK trenger visjoner, mål og verdier som de involverte kan stille seg bak og ha et eierforhold til.

De gamle romerne trengte et Casus Belli: en mening, en hensikt, noe å gå til kamp for. Ingebrigt Steen Jensen sier at en visjon er en kort energigivende setning som forteller oss hvorfor vi finnes til, og hvor vi skal reise sammen. Bryne FK har ingen enkel energiviende visjon. De fleste involverte i Bryne FK kjenner ikke engang til klubbens visjon. Vi mennesker trenger mening og hensikt,det å jobbe sammen mot noe meningsfullt er stort og viktig, alle i Bryne FK trenger og fortjener et Casus Belli.

Hva som skal kjennetegne Bryne FK og hvilken fotball a-laget skal spille må som sagt klubben selv snarest finne ut av. For meg er dette interessante temaer og jeg tillater meg å synse litt.

Bryne FK er ikke en isolert klubb men er del av Jæren. Jeg mener at klubben bør gjenspeile de verdier som er bærebjelkene i det lokalsamfunnet klubben er en del av. Bryne bør ettet min mening spille en enkel, effektiv og direkte fotball. Ballen skal gå målrettet og hurtig langs bakken. Bryne skal spille soneforsvar og ha inneha et aggressivt presspill. Laget skal ha en lokal profil. Spillerne skal komme fra Varhaug, Nærbø, Undheim og resten av den sørlige delen av Rogaland og ikke fra Ørebro og Stockholm. Flere kriterier trengs ikke. 

Jærbuer er effektive, de liker det enkle og er direkte, fiksfakserier og støttepasninger kan de ha på kontinentet, jærbuen vil ha mål, mening og taklinger det lukter svidd av. Jærbuen skal komme på Bryne stadion og nikke gjenkjennende han/hun skal kunne idenfisere seg med en fotballen som spilles. Han/hun skal helst ha en form for relasjon til minst ett par av spillerne.

Hva bør kjennetegne Bryne FK? Det første jeg assosierer med Jæren er hardt arbeid. Når jeg kjører sørover mot okka by ser jeg på kilometervis med steingjerder. Jæren er bygget på hardt arbeid. Jærbuer vet hva blod, svette og slit er for noe. Hardt arbeid mener jeg bør være en sentral verdi i Bryne FK. Trenere, spillere, oppmenn, administratorer skal til enhver tid gjøre sitt ytterste.

Den jærske bonden jobber ikke bare hardt i slåtten, han vet at «de e jabnå så dræge». Slik skal det også være i Bryne FK. Det er ikke bare på kampdagen det skal jobbes eller under sesongen. Hele oppkjøringen og treningsuka skal det jobbes knallhardt for å bli bedre. Det koster å få graset i hus og det koster å bli best trent i adeccoligaen. For meg virker det som om flere av spillerne på a-laget rett og slett ikke er godt nok trent. Det koster å opparbeide seg løpskapasitet, trenes det hardt nok? Er hardt arbeid en grunnpilar blant spillerne på a-laget? Hvor er den jærske drivkraften? Hvor er de dravskitne sokkene, de sugende sklitaklingene og krampen i utslitte bein?

Klubben må legge stein på stein og slutte å ta snarveier. Klubben må bruke de pengene de har og må videreutvikle de spillerne som kommer opp fra egne rekker. Det er det jevne, harde arbeidet som gir gode avlinger.

Entrepenørskap er en annen ting jeg forbinder med jæren. Jærbuer får det til! Få gang! På jæren finnes det massevis av personlig initiativ. Folk tar ansvar på Jæren. Dette bør prege Bryne FK. Da stadionplanene ble lagt på is for noen år siden brøt dette med den jærske ånden. Bryne fikk det ikke til. Bryne fikk ikke gang som de gjorde på Nærbø. Klubben sank litt sammmen. Lufta gikk litt ut av ballongen. Optimismen, drømmen og troa svant litt hen. Dette må vinnes tilbake. Initiativet må fremelskes. Spillere og trenere må bli ansvarliggjort. Folk må ta tak.

Drømmen som brast.

Mot Sandnes Ulf på lfredag var det ingen som tok tak, ingen som tok intiativ og ingen som tok ansvar. Bryne FK bør være en klubb der ledertyper dyrkes frem. Bryne skal være et lag som aldri gir opp, et lag som ikke tillater seg å henge med hodet.

Gode entrepenører er utadrettet. De er utforskende av natur og henter kunnskap, impulser og informasjon fra sine omgivelser. Bryne kan bli mer utadrettet, klubben kan lære noe om gjennomføringskraft og dugnad fra Kåsen og Nærbø, de kan lære om brobygging av Undheim, om spillerutvikling av Egersund IK og Eiger, om trivsel og miljø av Frøyland, om toppidretts av Bryne VGS, om innovasjon og kulturbygging av Aarbakke. Det er mange med kompetanse på Jæren. Bryne skal være en klubb som hele tiden leter etter nye og bedre løsninger, en klubb som hele tiden søker læring.

For meg virker det som om Bryne idag vet litt best selv. Det er riktig at klubben har mye å lære de andre klubbene rundt, men kommunikasjonen må i større grad bli en toveiskommunikasjon. Veven og delekulturen blant klubbene på jæren tettere og bedre, det er alle tjent med, Bryne FK bør etter mitt syn være katalysatoren i denne prosessen.

Bryne skal igjen bli nyskapende og kreative. Det skal være rom for å feile. Det skal være miljø for å utforske. Bryne skal være kreative på banen og innovative utenfor. Bryne var den første klubben i landet med VIP tribune, klubben må ta mål av seg å igjen bli et mønsterbruk.

Aarbakke, Underhaug, Tralfa, Kverneland og Brøyt, jærsk innovasjon!

På jæren finnes vi det jeg vil kalle en symbiose av individualisme og fellesskap. Jærbuen er en «self made man» men er en del av noe større. Ei bygd, ei grenn, et bondelag. Jærbuer står sammen, mot staten, mot byen og mot EU. Jærbuen har forstått at sammen står vi sterkere. Fellesskapet, kollektivet må være en grunnpilar i Bryne FK. Spillere, trenere, supportere og ledere må stå sammen. Vinne sammen og tape sammen.

I Bryne bryr man seg om hverandre, alle har verdi. I Bryne respekterer man hverandre. En klubb som Bryne er helt avhengig av frivillighet, kjærlighet bør derfor være klubbens drivstoff. Her blir man bekreftet, tatt på alvor og oppmuntret. A-laget skal være lag med stor L. Gel faktor, hårstrikker, solarium og hælspark kan de ha i byen. Jærbuen vil ha et lag, et lag som jobber sammen og som utfyller hverandre. Bryne bør være et lag der kollektivet er stjernen. Bryne skal være gode på samdrift.

Idag er ikke Bryne FK preget av enhet og fellesskap. Klubbens supportere kritiserer klubbens trenere og styret i offentligheten. Laget opptrer ikke som en synkronisert enhet på banen. Og avstanden mellom barne og ungdomsarbeid til junior og ikke minst a-lag synes lang.

Visst hadde me ikkje rett!

På Jæren er folk flest reale, de er ærlige og redelige mennesker. Jærbuen jukser ikke med melkekvotene. Bryne FK bør etter min mening være fair som jærbuen. I Bryne snakkes det til hverandre og ikke om hverandre. I Bryne må det være rom for å være åpen og direkte. Konfrontasjoner og oppgjør må foregå i lyset. Det må være rom for at vi tenker ulikt og har ulike oppfatninger om ting. Uenighet skaper utvikling. Et visst konføliktnivå er nødvendig for dynamikk. Den store kirkefader Augustin sa: Enhet i det sentrale, frihet i det perifere.

God representant for Bryne og Fair play.

 Ærlighet og fairplay skal være noe som kjennetegner alle lag i Bryne. I Bryne legger en seg ikke ned hvis det ikke er vondt og en løper ikke mot cornerflagget på overtid. Slike handlinger forakter jærbuen.

Jeg står da igjen med fire verdier som bør kjennetegne Bryne FK etter mitt syn: Arbeid, entrepenørskap, felleskap og ærlighet.

Hva så med visjon? Jeg synes klubben allerede har en god visjon nemlig å levere gode fotballopplevelser. De opplevelsene a-laget leverer for tida er ikke gode, men vil i fremtiden bli gode hvis klubben tar grep. Jeg mener at klubben bør ha som mål å spille i tippeligaen. Dette er ikke umulig selv om Bryne er en liten klubb på landet. Når Auxerre kan prege fransk fotball i en mannsalder kan Bryne prege norsk toppfotball fremover. Bryne må våge å drømme stort, våge å tro, bli enda bedre på det de allerede er gode på. Ambisjonen om å bli litt bedre hver dag synes jeg er utrolig fin og passer som hånd i hanske til arbeidsverdien.

I Stabæk satte man seg mål en kunne strekke seg etter

Bryne FK må bli enda bedre på det de er best i regionen på barnefotball og spillerutvikling for de helt unge. Klubben må ha en rød tråd fra knott til a-lagspiller.

Hva er det jeg har prøvd å si egentlig? Bryne trenger en ny realitetsorientering, klubben trenger å finne tilbake til sine gamle røtter, den trenger en reformasjon. For meg virker det som sentrale verdier i lokalmiljøet som innsats/arbeid og entrepenørskap/ansvar ikke gjenspeiles på banen. Vi har på mange måter fått en verdikollisjon, nettopp derfor blir frustrasjonen så stor blant publikum.

Det må også understrekes at jeg ikke mener at en må være jærbu for å spille på Bryne FK. En må derimot tenke litt som en jærbu og ikke minst gjøre litt som en jærbu.

Ikea har aldri glemt sine røtter og verdier

Jeg tror Bryne FK må begynne litt på nytt. Klubben må igjen stille seg de sentrale spørsmålene og fremfor alt finne mening og retning. Når dette er på plass får klubben noen knagger og kriterier. Når kompasset er på plass vil det bli lettere å finne postene. Den største utfordringen er imidlertid alltid å faktisk finne postene, her tengs gjennomføringskraft, fremtiden vil vise om klubben har den nødvendige gjennomføringskraften.

Velkommen ombord

1. Stuart Pearce                       1. Vest – Tyskland

2. Chris Waddle                       2. Tyskland

3. Gareth Southgate                3. Argentina

4. Paul Ince                             4. Portugal X 2

5. David Batty                          5. Italia

6. David Beckham

7. Darius Vassel

8. Frank Lampard

9. Steven Gerrard

10. Jamie Carragher

11. Ashley Young

12. Ashley Cole

Velkommen ombord til Ashleyene og Italia, idag bidro dere til at straffespark spøkelset fortsett hanger over England. At Young som var likbleik hele kampen fikk ta straffe er for meg en gåte, men det gikk som det måtte gå. De naive og historieløse fattet et lite håp da italienerne bommet på sitt andre straffe. For oss som har vært med på denne straffesparklidelsen siden den startet i 1990 var resultatet gitt på forhånd.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at Italia var det klart beste laget og vant fortjent. England ble igjen rammet av trethetssyndromet og hadde mer enn nok med å berge straffer. Igjen kunne jeg konstatere at Rooney som har vært irriterende frisk og god i premier league nå var tung og treg, blottet for rykk og spenst. Gerrard blir selvfølgelig også så enormt sliten når det virkelig gjelder. Jordan Hendersen var et skjelvende aspeløv da han kom inn og rakk ikke å bli skitten på sokkene. All honnør til John Terry som var den reelle kapteinen etterhevert som Gerrard ble mer og mer anonym, synd du ikke fikk ta straffe.

Evigunge Andrea Pirlo var frisk og danset mellom en forvirret Scott Parker og en sliten Gerrard, straffen luktet det italiensk arroganse av. Nå blir det noen dager med skriverier om det varme klimaet og det knallharde engelske kampprogrammet før alt er normalt igjen.

Jeg er lei yndskyldninger, jeg er lei nederlag, jeg er lei av denne lidelsens reise, dette ekteskapet er så ufattelig trist og forutsigbart. Det finnes imilertid ingen vei ut, jeg er emosjonelt knyttet til dette landet, fotballen og nederlagene, lista med syndebukker vil bli lenger, denne maren vil ri meg som en mare, men reisen fortsetter. Kanskje neste gang…………

EMs høydepunkt

Det har vært mange høydepunkt under årets europamesterkap i fotball. Flotte mål, blendende pasningspill og driblinger. Til og med England har vist glimt av kvalitet. Det er imidlertid ikke noe av dette som er mitt desiderte høydepunkt. Høydepunktet for meg fant sted mandag kveld da Danmark og Tyskland møttes til dyst.

Petter Myhre brukte store deler av førsteomgangen til å snakke om Tysklands fortreffelighet og Danmarks utilstrekkelighet. Danmark var usikre og manglet presisjon mente Myhre. Danmark var heldige, Danmark ble utspilt.

Jeg ser annerledes på det, i motsetning til Myhre vil jeg berømme danskene, de prøvde å spille fotball, de våget å spille sitt spill. Vi er skapt i Guds bilde. Vi mennesker er kreative og det ligger et potensial til å skape noe , det er skaperkraft i oss. Danskene tar dette på alvor, de ønsker å spille en kreativ og skapende fotball, en fotball som gleder. Denne filosofien står fast selv om de møter et av historiens beste tyske lag og selv om dagens danske landslag ikke er av beste årgang. Det er ingen  Laudruper, ingen Simonsen, Elkjær eller Povlsen. Det danske laget har Bendtner, Eriksen og Agger, ellers er det forholdsvis ordinært.

Vi som er glade i Liverpool er også glade i dansker.

En annen «stor» danske.

Takk Danmark for at dere våger og for at dere prøver, dere kan reise hjem med hevet hodet. Det kunne sett langt verre ut Petter Myhre. Lite skilte på at det var Norge som kvalifiserte seg i Danmarks sted. Jeg er glad så ikke skjedde. Et Norge som først og fremst tar sikte på å ødelegge, et Norge som helst ser at motstanderen har ballen slik at gunstige brudde er mulig, et Norge som slår lange baller opp mot en halvfeit John Carew.

Best uten ball

La oss komme til poenget. Etter å ha irritert meg en omgang over omtalen av Danmark klinket NRK til for alvor. I litteraturen snakker vi om pathos, ethos og logos. I EM studioene blir det lagt stor vekt på ethos og logos, eksperter skal uttale seg de er kompetente fagfolk og utsråler troverdighet og integritet de representerer ethos i fotballsendingene. Etter kampene diskuteres det, det analyseres, piler på skjerm, derfor tapte Danmark, det var disse tre faktorene som gjorde at Tyskland vant, logos er så absolutt ivaretatt.

Ofte glemmes pathos selv om følelser og lidenskap er viktige ingredienser i spillet vi elsker. NRK tok tirsdag pathosen på alvor. I pausen mens TV2 reklamerte for Gilde pølser og Lano fikk jeg på NRK se en reportasje med tittelen «Et trist men vakkert dansk eventyr». Jeg tror vi må tilbake til NRKs reportasje om Forest og i for å finne lignende. På poetisk vis forteller en NRK journalist fortellingen om det danske eventyret i EM i Sverige i 1992. I dette eventyret fantes også en annen skjebne, skjebnen til Kim Vilfort. Med melankolsk stemme, episk musikk og fantastiske bilder tar NRK oss med på en gripende reise. Reportasjen vekker følelsene, fotball er så mye, fotballen leder oss ut på dypet helt ut til de store spørsmålene.

 

Når reportasjoen er over etter 3 minutter og 17 sekunder sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet. Jeg føler en trang til å takke NRK for reisen. Dette er TV! Dette er kunst! Takk NRK for at dere lager TV. Takk for at dere skaper og ikke bare kjøper. Jeg betaler min lisens med glede. Fortellingen om Vilfort er en utrolig vakker fortellig, NRK fortalte den videre på en forbilledlig måte. Nå tror jeg at jeg forstår litt mer av det «danske mysteriet.» Hvorfor vi liker oss så godt i Danmark, hvorfor vi igjen skal til Danmark i høstferien, hvorfor jeg alltid håper at Danmark skal lykkes i store mesterskap, hvorfor jeg ikke misunner danskene men gleder meg over dem. Det er lett å bli glad i Danmark, det er lett å bli glad i Kim Vilfort.

Jeg vil ikke røpe for mye av innholdet i reportasjen, NRK forteller Danmarks og Vilforts eventyr og tragedie mye bedre enn meg. Jeg oppfordrer dere som ikke fikk sett reportasjen til å se den. Du finner den på:http://www.nrk.no/video/et_trist_men_vakkert_dansk_eventyr/EFB8E72666EFA051/emne/Fotball/

Reportasjen sier lite om hvordan det gikk med Kim Vilfort etter merkeåret 1992. Vilfort fortsatte å spille fotball frem til 1998. Han avsluttet karrieren med en stupheading. Vilfort forble en en lojal Brøndby spiller i 12 år. Han ble så populær blant Brøndby fansen at klubbens stadion, Brøndby stadion fikk tilnavnet Vilfort Park. Idag er Vilfort som er utdannet lærer talentsjef i klubben. Hans datter Line Vilfort døde kort tid etter mesterskapet i 1992.

Er du en melankoliker og en fotballnostalgiker sjekk ut:

1. http://www.youtube.com/watch?v=1zTel7h8Y2I

2. http://www.youtube.com/watch?v=Hfaq5LxX-Sg

Frode Grytten er en annen som tar fotballens pathos på alvor

«Å leve er ikke nok. Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha»

H.C. Andersen.

God save the hope

Det er sommer, snart ferie og EM i fotball, kan det bli bedre? For meg starter EM for alvor imorgen, da er det nemlig duket for England – Frankrike. De gamle erkerivalene braker sammen i det som mange betegner som en nøkkelkamp i gruppe c.

Jeg tilhører en del av den norske befolkning som kjenner en sterk tilhørighet til det anglofile. Vi ser på England som «de gode», vi tviholder på myten om at engelskmennene vant 2 verdenskrig, vi liker Spitfire fly, vi synes det er litt dumt at det britiske imperiet gikk i stykker. Vi har stor respekt for dronning Elizabeth, vi mener at Winston Churchill er den viktigste personen i moderne tid og vi er bombesikre på at Montgomerie var en langt bedre general enn Rommel.

Vi ler av Hugh Grant og Ricky Gervais, vi liker det skøyeraktige britiske, men er også litt fascinert over britenes «upper stiff lip». Vi synes William Wallace er mye kulere enn Rambo og oxford engelsk er et annet språk enn det utvannede amerikanske språket. Mange av oss skulle ønske at England fortsatt regjerte på verdenshavene, vi lider med engelskemennene hva skjedde? Hvordan mistet de hegemoniet? Det er trist å se en storhet forfalle. Den øya som styrte verden har sunket ned i middelmådighet.

Fremfor alt elsker vi den engelske fotballen. Ærligheten, fair play, innsats, tradisjon, historie, følelser. Siden tippekampen kom til Norge har den engelske fotballen trollbundet oss. Vi føler oss litt britiske, vi har et forhold til spillerne, til banene og til byene. Når Norge spiller mot England vet vi ikke helt hvem vi skal holde med, det finnes en hel del av oss her til lands.

Rule Britannia!

Siden Lineker, Barnes, Robson, Gazza og Shilton har jeg tørstet og lengtet etter å se England vinne et mesterskap. Mitt første mesterskap som ivrig England tilhenger var VM i 1990. Mitt lag Liverpool hadde tre spillere med i den engelske troppen, Barnes, McMahon og Beardsley.

England reiste til Italia uten forventningspress. Bobby Robson var utskjelt og erklært ubrukelig. At han i forkant av mesterskapet hadde skrevet under for PSV Eindhoven gjorde ikke saken bedre. Robson har latt spillerne i stikken, han har fokus andre steder utbasunerte The Sun. England hadde slitt seg til mesterskapet som toer i sin kvalifiseringsgruppe bak Sverige. To år tidligere hadde de blitt ydmyket av Marco Van Basten og Ronnie Whelan i EM i Tyskland.

På hjemmebane så det like trist ut. Det var bare et årsiden Hillsborough og fem år siden Heysel. Engelske klubber var utestengt fra europacupene. England ble assosiert med hooligans og vold. Vold var det også i gatene i London, frustrasjon og nederlag, privatisering og Margareth Thatcher tålmodigheten var i ferd med å ta slutt. Økonomiske nedgangstider, arbeidsledighet, England trengte helter aller helst et VM gull men det virket umulig.

Robson, den utskjelte.

En trist kamp mot Irland bekreftet det alle hadde tenkt på forhånd, England så tannløse ut. I neste kamp ventet regjerende europamester Nederland. Den utskjelte Bobby Robson gjør et uventet trekk. England har spilt 4-4-2 i alle kamper siden Robson overtok, nå mitt i et VM bestemmer Robson seg for at England skal forsøke å spille med en sweeper/libro. Mark Wright flyttes inn i denne rollen og plutselig spiller England god fotball. Kampen ender 0-0 men England med en strålende opplagt Paul Gazza Gascoigne har vært best, så  var det kanskje håp likevel. Mot Egypt la Robson tilbake til 4-4-2 og England spiller svakt, en dødballscoring fra Mark Wright gjør at England går videre til 8 dels finale. Kapteinen Bryan Robson blir skadet og sendes hjem til England, Bobby Robson har mistet sin forlengede arm.

Wright var en åpenbaring i Italia og sender England til 8 delsfinale

I 8 dels finalen møter England – Belgia. Det er en jevn kamp som står og vipper. Schifo skyter i stolpen bak en forfjamset Shilton. 1 minutt igjen før straffekonk. Gazza avanserer blir felt, frispark. Gazza tar selv frisparket høy ball inn i feltet, ballen daler ned til innbytter David Platt, volley, 1-0, England videre til kvartfinale.

David Platt har nettopp sendt England til kvartfinale.

I kvarten venter Kamerun anført av en leken Roger Milla, de er turneringens overraskelse. England tar oppskriftsmessige ledelsen med jokeren Platt, 1-0 til pause. Kamerun setter inn Milla. 38 åringen er glitrende med teknikk og eleganse driver har Terry Butcher til vanvidd. Milla legges i bakken, straffe til Kamerun, 1-1. Like etterpå stikker Milla igjennom en av sine lagkamerater, 2-1 Kamerun, England virker sluttkjørt. Afrikansk naivitet redder England, klønete felling av Lineker i sekstenmeter 2-2. Når det gjenstår ca ti minutter avanserer igjen Gazza Englands hærfører fremover, nydelig gjenombruddspasning til Lineker, Lineker runder keeper, blir felt, straffe, 3-2, England er klar for semi finale. Bobby Robson og guttene hans er i ferd med å bli nasjonens helter.

Milla herjet med England

I semien venter turneringens sålangt klart beste lag Vest-Tyskland. Lothar Matthaus, Jurgen Klinsmann, Rudi Voeller, Andreas Brehmne. Bobby Robson sier at dette er den egentlige finalen. Det laget som vinner denne kampen vil med stor sannsynlighet slå Argentina i finalen som ufortjent slo ut vertsnasjonen Italia. Det blir en thriller. Til tross for to kamper med ekstra omganger og en mindre hviledag er England fullt på høyde med tyskerne. Gazza er hvassere enn Matthaus og Waddle utfordrer gang på gang det tyske forsvaret. Hvor i all verden er John Barnes tenker jeg, men Barnes er halvskadet og ute av form, NRK streiker til Arne Scheies ufattelige frustrasjon, det er sparsomt med informasjon.

Tyskerne får frispark i farlig posisjon. Brehme skyter i muren men ballen spretter i en bue over en Shilton som er langt over middagshøyden. Det er en utrolig heldig scoring tyskerne jubler, England er nede for telling. 9 minutter før full tid skjer det ufattelige, Paul Parker beiner ballen inn i det tyske feltet, klabb og babb, Lineker 1-1, England har slått tilbake. I ekstraomgangene handler det meste om England men engelskmennene kommer ikke nærmere enn et skudd på innsiden av stolpen fra Waddle. Det blir straffekonk, Pearce misser, Wadde misser, England er ute. Det er trist, men jeg har forelsket meg i et landslag, England var full på høyde med verdensmestrene og ble hyllet som helter i Londons gater etter mesterskapet, neste gang……….

Gazza fortviler.

Resten av lidelseshistorien kjenner noen av dere. Siden 1990 har jeg lengtet etter engleske helter men det har vært få lysglimt og utallige straffesparkkonkurranser og skuffelser.

Robson ble erstattet av Graham Taylor, Gazza ble skadet og Barnes ble feit. I Sverige i EM i 92 så jeg et grått England spille uavgjort 0-0 mot Danmark og Frankrike før de tapte for Thomas Brolin og Sverige, selv om England tok ledelsen ved Platt. Martin Keown, Charlton Palmer, Keith Curle og Andy Sinton var triste greier sammenlignet med Waddle, Lineker, Gazza og Robson.

Palmer var en av Taylors favoritter, Taylors lag holdt simpelten ikke mål.

VM i 94 ble spilt uten England. Et uheldig men også tannløst England måtte strekke våpen for Mykland, Bohinen, Leo og co i kvalifiseringen, Graham Taylor sparkes engelsk fotball er på retur, også de engelske klubbene sliter ute i Europa.

Taylor erstattes av hurragutten Terry Venables. Venables får ansvaret med å gjennopprette æren under EM på hjemmebane. Til tross for skandaler og disiplinproblemer i frokant, England spilte fotball igjen. Hele England synger footballs coming home. Gazza er tilbake, McManaman dribler, Adams takler og Shearer scorer. England knuser Nederland 4-1 i gruppespillet og spiller eventyrfotball. Gazza scorer et uforglemmelig mål mot skottene. I kvarten vinner England en historisk straffekonk mot Spania, Pearce scorer og retter opp missen fra Italia, Seaman redder. England er klar for semien.

I seks år ventet Psycho på sin revansje.

I semien venter Englands evige nemesis Tyskland. Et Tyskland som er svakere enn i 1990. Klinsmann er fortsatt med og Matthaus er erstatter av geniet Sammer ellers ser det litt tynt ut. Shearer gir England ledelsen skal endelig fotballen komme hjem 30 år etter at den kom hjem sist? Markeringsglipp, Kuntz 1-1. England jager vinnermålet, det blir ekstraomganger, Anderton skyter i stolpen som Waddle gjorde det i 90, Gazza har et skonr for lite og makter akkurat ikke å skli inn vinnermålet. Det blir straffekonk resultatet er gitt, Southgate misser. Møller hamrer inn Tysklands femte straffe og jubler hemningsløst. Det er så ufattelig trist, jeg fortviler med England, neste gang…..

Southgate skriver seg inn på lista med engelske syndebukker.

Venables trekker seg og inn kommer en annen Spurs legende nemlig Glenn Hoddle. England kvalifiserer seg til sluttspillet i Frankrike etter en minneverdig 0-0 kamp borte mot Italia. En ny generasjon engelske spillere gjør seg gjeldende. Beckham, Scholes, Butt og et hurtigtog med navnet Michael Owen. England virker bleke men kvikner til når Hoddle kaster innpå unggutten Owen, England halter seg videre fra gruppespillet.

En rask og uredd Owen skaper kunst mot Argentina

I 8 dels finalen venter Argentina, det er snart 20 år siden Falklandskrigen og tolv år siden Guds hånd. Argentina tar ledelsen ved Batistuta på straffe, Shearer utligner like etterpå også det fra krittmerket. I det 16 minutt utfører Michael Owen et kunststykke. I heseblesende tempo løper han fra Argentina og avslutter høyt oppe i motsatt hjørnet. Det flotteste målet scoret av en Englandspiller sidens Platt volley mot Belgia. Argentina scorer ved Zanetti på et innøvd frispark, England sover. Beckham blir utvist. England har mer enn nok med å berge uavgjort og straffer. Resultatet er gitt, Batty og Ince misser, England reiser hjem i skuffelse, Beckham blir møtt med hatkampanjer.

David Batty forlenger lista over engelske syndebukker

Hoddle kommer med noen hårreisende uttalelser om handikappede og sparkes. Hele England skriker på The Mighty Mouse og Kevin Keegan overtar. Keegan fører England til EM i Nederland og Belgia i 2000 men ryker etter en klønete Phil Neville felling mot Romania i siste gruppespillkamp. Shearers matchvinner heading mot Tyskland er ikke verdt noenting, revansjen blir bare en parentes. Portugal og Romania går videre. Lidelsen vil ingen ende ta.

Keegan mister grepet og blir erstattet av svensken Sven Jøran Eriksson. Erikssons inntreden endrer England og engelskmenne vinner alt under svensken og kommer seg etter en katastrofestart sensasjonelt til VM i Japan og Sør-Korea etter en utrolig snuoperasjon kronet med et magisk Beckham frispark like før slutt mot Hellas.

I Japan og Sør- Korea er England solide og tar seg greit videre fra gruppespillet. I 8 delsfinalen feies Danmark av banen, men England må strekke våpen for et friskt Brasil som blir verdensmester. Owen gir England ledelsen men Ronaldinhos frispark fra 35 meter somles inn av en uoppmerksom Seaman. Kanskje neste gang……..

Seaman joiner Beckham, Batty, Neville, Ince, Pearce, Waddle, Southgate og Bonetti

Eriksson har en stødig hånd om det engelske laget og England er en av favorittene foran EM i Portugal. England knuser Sveits og Croatia i gruppespillet og anført av en sprudlende Wayne Rooney ser England giftige ut. I kvartfinalen møter England vertsnasjonen og tar ledelsen etter 3 minutter ved Owen. Det ser lenge ut til å gå veien men utskjelte Helder Postiga utligner for portugiserne med 7 minutter igjen å spille. Rui Costa gir Portugal ledelsen i andre ekstraomgang og England virker sluttkjørt. Fem minutt før slutt scorer imildertid Lampard, er det i år det skal skje? Det blir straffekonk, Beckham og Vassel misser, Portugal er klar for semifinale. Neste gang…..

Beckham blir syndebukk for andre gang.

Eriksson sitter fortsatt ved roret og styrer skuta trygt til VM i Tyskand i 2006. England sliter med å slå Ecuador i 8 dels finalen og tar seg til kvarten uten å overbevise. I kvarten venter igjen Portugal. Rooney gjør som Beckham i 98 og vises ut. England har mer enn nok med å sikre straffekonk. Den ender som de fleste andre. Lamapard, Carragher og Gerrard misser. England ryker på hodet ut igjen, jeg river med i håret av ren fortvilelses når skal denne forbannelsen brytes?

Eriksson har fått nok av damehistorier i engelskpresse og tapte straffekonkurranser og erstattes av Steve McClaren. McClaren blir en lettvekter og England kvalifiserer seg ikke til sluttspillet i Sveits/Østerrike. FA ser seg nødt til å ansette en  ny utenlansk hærfører, valget faller på Fabio Capello.

Under Capello  ser England igjen solide ut og kvalifiserer seg greit til VM i Sør – Afrika. I VM virker England og fremfor alt Rooney desillusjonert. Etter nervøst og nølende spill i gruppespillet står Tyskland for tur i 8 dels finalen. Resultater er gitt på forhånd Tyskland går opp i en 2-0 ledelse. Upson reduserer. Lampard skyter i tverrliggeren og i mål men ballen spretter ut igjen. Ballen er en halvmeter inne men blir ikke annerkjent, England er laget Gud glemte. England reiser seg ikke etter skuffelsen og taper 4-1. Capello og hans gutter reiser hjem i skam. Disse hersens tyskerne…..

Denne ballen er inne dommer!

Foran årets sluttspill har Capello loset laget trygt til sluttspillet i Ukraina og Polen. Da FA i februar tok kapteinsbindet fra John Terry trakk Capello seg. Mannen FA har valgt som hans etterfølger er Roy Hodgson. Hodgson er et upopulært valg. England sliter med skader, mange mener treneren er inkompetent. På hjemmebane ser det grått ut, Blairs tid med økonomiske vekst er over. England sliter og Cameron må ta upopulære valg. Det er som i 1990 opptøyer og bråk. England trenger helter. Kan Hodgson gjøre det Robson var så nær å gjøre i 1990. Jeg drømmer, kanskje denne gang. Imorgen får vi nok noen svar. Tenk å få oppleve en engelsk triumf. Hvis det skulle bli en ny skuffelse får jeg gjøre som jeg alltid gjør nemlig håpe på Liverpool til høsten…….

Lykke til Roy Hodgson, måtte du bryte forbannelsen.

CM og FM

Fredag hadde vi besøk av et nabopar. Etter en stund fant vi som var hankjønn i rommet ut at vi hadde noe felles. Det vi hadde felles var et nært forhold til to forkortelser nemlig CM og FM. Disse forkortelsene står for Championship manager som senere ble til Football manager. Det ble mimring rundt spillere, formasjoner og triumfer. Dagen etterpå gikk jeg inn i appstore og søkte på Football Manager, ikke så lenge senere var jeg eier av appen til den latterlige sum av 70 kr.

Football manager på IPad fungerer farlig godt. Her gjelder det å sette grenser.

Selv har jeg vært ute av CM/FM sirkuset i mange år. Jeg trodde CM/FM var et tilbakelagt stadium, det fenger ikke lenger, jeg har bedre ting å gjøre. Jeg har jo familie, jeg har jo modnet. Jeg tok feil. Etter å ha utforsket spillet i en ti minutters tid kunne jeg igjen identifisere  følelsene. Begjæret etter suksess, konkurranseinstinktet, jakten etter ligagullet. Endelig skal ligagullet tilbake til Anfield, og med meg bak roret!  Nå skal jeg vise verden! Askeladden fra Egersund skal klare det som Greame, Roy, Gerard, Rafa og Kenny ikke har klart.

CM/FM gjør drøm i våken tilstand mulig

Jeg suges inn i en en fantasiverden hvor begrensninger og problemer ikke lenger eksisterer. Mine muligheter i fotballverdenen ekspanderer noe voldsomt. Det er jo her jeg hører hjemme, nå faller jo brikkene på plass. Løgnene og drømmene skygger for virkeligheten. Det viser seg raskt at middelmådighetene Carrol, Henderson, Downing og Adam er langt bedre i FM verden enn den virkelige verden. Ligamesterskapet glipper i tredje siste serierunde,men FA cup trofeet settes inn i premieskapet på Anfield. Allerede etter andre sesong er triumfen et faktum «our bred and butter» er tilbake hvor det hører hjemme, endelig. 22 år er lang ventetid. Horder av Liverpool supportere samles utenfor Anfield, de er over seg av begeistring for denne outsideren fra steinrøysa i nord. Jeg sitter med en følelse av å ha gjort noe betydningsfullt et lite øyeblikk. Det er som om å være i en drøm som en ikke vil vekkes opp fra.

Det er godt når hardt og viktig arbeid blir satt pris på. Tillit og trygghet er viktig når en har et slikt ansvar.

Det første Championship Manager fikk jeg tak i 1994, spillet var etter mitt syn en kraftig forbedring fra The Manager og Football Crazy som jeg hadde spilt tidligere. Konseptet (du er manager for et lag i europa, setter opp laget, kjøper og selger spillere, ingenting avhenger av dine ferdigehter med joysticken for kampene er simulert) var likt men alt var bedre. Det første Championship Manager kom ut i 1992 og var utviklet av Paul og Oliver Collyer som senere var med på å etablere Sports Interactive.

Kanskje drar noen av dere kjensel på dette bildet.

Jeg spilte mitt første CM på min Amiga 5o0 med ekstra minne, ettersom spillet var «stort» tok det langt tid. Jeg husker at det tok ca 1,5 time å loade inn et nytt spill. Vi trykket på New game og gikk ut og sparket fotball, da vi kom inn igjen stod et nytt spill klart. Når en først hadde loadet inn spillet var mesteparten av ventingen unnagjort. Når spillet var igang var det mindre ventepauser, etter hver kamp måtte datamaskinen loade alle reusltatene dette tok 3-4 minutter pr kamp, men tro meg det var verdt all ventinga.

CM i de glade 90-årene

De første spillene var skjemmet av at en med enkle grep kunne oppnå stor suksess. I begynnelsen kunne en eksempelvis spille en 1-4-5 formasjon og dermed var sannsynligvis ligagullet i boks. I tillegg hadde to av de som var med på å lage spillet Mark Collis og Ferrah Orosco satt seg selv inn på  tredjedivisjonslaget Cambridge. De hadde velsignet seg selv med overdrevent gode ferdigheter. Fikk en tak i midstopperen Orosco og spissen Collis så var suksessen sikret.

Valg av formasjon kunne være avgjørende for kamputfallet

CM ble en monsterhit blant fotballgale gutter i Norge og Europa på 90-tallet. Etterhvert som datarevolusjonen skred frem ble spillene mer avanserte og realistiske. Det ble mindre og mindre venting og spillingen bare eskalerte. En hel generasjon av fotballgale gutter forsvant inn i en virtuell fotball virkelighet. Etterhvert som timene gikk og forståelsen økte ble vi alle verdens beste managere. Vi vant ligamesterskap, FA cuper, ligacuper og Champions league titler, etterhvert kunne vi også vinne VM og EM. I vår virtuelle virkelighet hadde vi makt, innflytelse, vi var berømte og fikk til stadighet annerkjennelse. Vi ble beruset av å endelig få utrette noe stort, bety en forskjell. Selvfølgelig skulle vi ønske at det hadde vært i virkeligheten, CM gav oss en god erstatning.

Vi mennesker og spesielt mange av oss menn har et dypt ønske om å gjøre noe stort, noe som blir lagt merke til, noe som gir oss annerkjennelse og respekt. Vi vil bli husket for noe, vi vil så gjerne bety noe. Et av våre dypeste behov er å bli respektert av kone, barn og medmennesker. Noen ganger havner vi på minussiden. Når det har blitt litt for mye støvssuging, bleieskift og matlaging er veien kort til drømmene. Det er her jeg mener at CM/FM treffer blink. Spillet konstruerer en kunstig virkelighet, hvor lærere, snekkere, elektrikere og politimenn kan bli verdens beste managere. Det er ikke virkelighet men det er en god erstatning. Jeg forstår mange av mine elever som forsvinner inn i World of warcraft, Call of duty og Counter Strike. I den kunstige virkeligheten betyr de noe, de nyter respekt og deres handlinger er avgjørende. Denne kunstige virkeligheten er langt mer attraktiv enn den virkelige virkeligheten, der livet gjerne kjennes tomt, det blir vanskelig å finne mening, valgene og mulighetene er så mange at en blir forvirret av mylderet, foreldre og lærere maser. Det finnes idag en horde av unge gutter som befinner seg i denne kategorien. Spillavhengighet og gaming tror jeg vil bli et massiv utfordring for vårt samfunn i årene som kommer. Det er alvorlig, det er synd, men samtidig forstår jeg hvorfor så mange havner inn i den virtuelle virkeligheten.

Et sted underveis fant jeg ut at nok var nok for min del. Jeg har sikkert brukt et tresfret antall timer på dette spillet, det meste har muligens vært bortkastet tid men ikke alt. Gjennom CM har jeg lært en hel del engelsk ord. Ord som average, salary, strained, concussion, stats og influence kom tidlig inn i mitt vokabular. Hvor mye er pund i norske kroner? Spør en som har spilt CM. Jeg har lært at suksess lønner seg mens lange tapsrekker ofte ender med sparken. Jeg har lært at når styret sier at de har full tillit kan det dagen etterpå bety sparken. Jeg har lært en hel del om økonomistyring og en hel masse om fotball. CM har fremfor alt bidratt til å bedre lesehastigheten min, og har over langt tid vært med på å forme og bedre min hukommelse.

Når en spiller CM/FM konsumerer man også store mengder informasjon som en trenger å sile for å så gjøre seg nytte av den.

I disse dager jobbes det med en bok kalt «Football manager stole my Life». Den gis ut i forbindelse med spillets 20 år jubileum. Hvor mange skilsmisser skyldes FM?37 ifølge forfatterne av denne boka. Husker du Tonton Zola Moukoko, Jason Peake, Maxim Tsigalko, Sharbel Touma eller Ole Talberg? Er du interessert i disse spørsmålene løp og kjøp!

Til slutt vil jeg sette opp mitt drømmelag iløpet av min fantasimanagerkarriere, pris har vært viktig i min vurdering:

Keeper: Michael Stensgaard

Høyreback: Mark Smith

Stopper: Richard Rufus

Stopper: Robert Page

Venstreback: Nii Lamptey

Offensiv midtbane: Tonton Zola Moukoko

Høyreving: Mads Jørgensen

Venstreving:  Kennedy Bakircioglü

Spisser: Robbie Keane, Maxim Tsigalko og Andri Sigþórsson

Jeg utfordrer de leserne av denne bloggen som har et forhold til CM/FM til å sette opp sitt drømmelag.