Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.
All posts tagged røtter
«Nytt på Nytt – generasjonen»
Posted by Jarle Mong on juni 2, 2015
https://jarlemong.wordpress.com/2015/06/02/nytt-pa-nytt-generasjonen/
«Hiv driden!» «Aldri i livet!»
Vi har ryddet og kastet hjemme hos oss de siste dagene. Skulle vi få plass til alle de nye tingene vi fikk til jul var en opprydning strengt nødvendig. Mange hadde tydeligvis tenkt og gjort det samme som oss. Da jeg svingte inn på Sele forrige lørdag var det nærmest kø foran de digre containerne. Etter to horrible forsøk som må ha sett komiske ut for de andre som ikke kunne la være å se på i all kastingen gav jeg opp å rygge tilhengeren inn mellom bilene frem mot containerne. Jeg ble nødt til å kjøre i skam fremover i alleen for deretter å snu. Jeg var den eneste som kjørte med fronten inn til containerne. Jeg smilte halvhjertet da jeg steg ut av bilen. En mann gjengjeldte smilet.
I en liten time stod jeg og kastet sammen med de andre, kanskje føler vi at vi trenger å rydde opp i livet, vi trenger å starte med blanke ark. I det nye året skreller vi bort det uvesentlige. Jeg og sikkert mange av de fremmøtte ved Sele kjørte hjemover ikke bare med en tom tilhenger men også litt lettere til sinns tror jeg. Det er alltid greit å bli kvitt noe «rabe» som min far sier. Sjelen har på en måte blitt renset.
Dette blogginnlegget skal imidlertid ikke handle om alt vi kaster og forbruker, men det vi ikke klarer å kaste. Når man foretar en opprydning hjemme og i garasjen foregår en knallhard seleksjonprosess. Noen gjenstander blir veid og funnet for lette mens andre får bli værende inntil videre. Uenighetene mellom kone, barn og mann kan være ganske store under slike seanser. «Du kan jo ikkje hiva den jakken der!». «Du brugan jo aldri». «Men du au ser jo at han e altfor goe t å hiva!». «Komme du någengong t å lesa desse bøgene?». «Tenk på dei så he skreve di».«Kor e campingstolan?» «Dei heiv me ifjor, de såg jo ikkje ud». Vi kaster ting vi er enige om og så kaster vi noe når mannen eller kona ser en annen vei.
Jeg for min del hadde gått løs på garasjeloftet og kastet over en lav sko ned all slags ting i tilhengeren under. Jeg tok tak i en pappeske og kjente at den var ganske tung. Jeg kikket nedi og med ett stod jeg ovenfor et tvilstilfelle. Nede i pappeska lå alle medaljer og pokaler jeg gjennom hele barndommen og ungdommen strevde så hardt for. Eska hadde overlevd fire flyttesjauer til tross for konas protester. Jeg tar opp noen av pokalene, de er fulle av støv, det blir vanskelig å overbevise guttene om at dette er «ekta gull». Er det punktum for denne gjengen? Jeg må sette meg.
Jeg roter mer i esken, jeg tar opp en tre plankett fra Moi turneringen i 1989. Jeg holder planketten i hånden, spørs om ikke det var den gangen…jovisst var det det! Det var på Moi turneringen jeg slo ballen inn i mål med hånda uten at dommeren så det. Det var en merkelig følelse å strekke hendene i været for et mål jeg hadde scoret på ulovlig vis, jeg kan faktisk fortsatt her oppe på garasjeloftet fornemme følelsen. Treneren hadde sett hva jeg hadde gjort. Ett blikk på han var nok til at jeg fortalte dommeren sannheten og målet ble annullert.
Moi 1989 var min første fotballturnering, her lærte jeg at alle ikke var like selv om alle fikk en treplankett etter siste kamp. Mens jeg hadde 20 kroner til disposisjon og en stor matpakke i Rucanorbagen hadde flere av mine lagkamerater helt andre rammebetingelser. Jeg opplevde ikke dette som veldig urettferdig men ble nærmest fascinert av å se på jevnaldrende som ble tilstukket en ny femtilapp etter å ha drukket enda en jolly cola.
Jeg ser at innsatspokalen min fra 1994 er bulket og prøver å rette opp bulken ut særlig hell. Inne i pokalen finner jeg et svømmemerke i metall med nål bak. Synet av merket åpner en ny mappe i hardisken min som ikke har vært åpnet på lenge men som likevel er der. Året er 1989 det er tidlig på året, vi skal svømme 200m i Egersundshallen. Frøken ser alvorlig ut, dette må være viktig. Kenneth blir først, Bjarte blir nr 2, jeg blir nr 3. Arild svømmer i veggen og må bryte. Lise og Anne klarer også det vi opplevde som en bragd. Fem av 28 klarte merket denne dagen. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg festet det til Bosselini genseren.
Jeg tar opp en statuett som viser at jeg var med å tape finalen for Lyngdal i Lyngdalcup i 1993. Lite visste jeg da at jeg kom til å spille på lag med en av motstanderne denne dagen. Skammen over at de hadde en jente på laget har lagt seg litt etterhvert. Det hjalp at det var Ingvild Stensland.
Nede i hjørnet av esken ligger et bronsemerke på en nål. Det er NFFs ferdighetsmerke. På åtti og nittitallet var ferdighetsmerkene presise markører for hvor gode vi var, mente vi. Når jeg står med bronsemerket i hånden tenker jeg mer på at jeg ikke klarte sølvmerket. Den spinkle venstrefoten min klarte aldri å løfte ballen 25 meter inn i en ganske stor firkant.
Jeg reiser meg, jeg har bestemt meg. Dette skal ikke hives, jeg setter esken med minner inn i biinngangen. Kona ser på meg idet jeg setter den besluttsomt ned på gulvet. «Ska du ta vare på det der?». «Ja», mumler jeg og går ut i garasjen igjen.
Når jeg kommer hjem fra Sele tar jeg eska opp, pokalene, statuettene og medaljene skal ikke lenger ligge i garasjen, de skal opp på hylla! Jeg vasker dem med klut og stiller dem fint opp. Disse gjenstandene tar meg tilbake til en svunnen tid, de frembringer minner om seirer og nederlag. Disse levninger gjør at mapper og filer som ikke har vært åpnet på lenge åpnes, hjernen er et fantastisk organ. Gjenstander, musikk, smaker, stemninger og mye annet kan være veivisere tilbake til stier og historier vi trodde vi hadde glemt. Det er opplagt at disse levningene må frem i lyset hvor de hører hjemme.
De fleste har ting og gjenstander som sier oss noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. De utgjør en liten del av røttene våre og har vært med på å forme vår identitet. Disse tingene står i sterk kontrast til strømlinjeformede stuer der alt står i stil. At bokstavene LOVE står i hylla di forteller egentlig bare at du gjør det alle andre gjør. Kahler vasene våre forteller like lite som Lucy Kaas bollene. Et svømmemerke i metall derimot…..
Posted by Jarle Mong on januar 22, 2015
https://jarlemong.wordpress.com/2015/01/22/hiv-driden-aldri-i-livet/
Uke 2 i frokostklubben 2.0 – Vi blir lagt merke til!
Det har vært en begivenhetsrik andre uke i frokostklubben, det er skikkelig gøy å se noe som utvikler seg. For litt over ett år siden satt jeg sammen med Levi og Elia på en trebenk ved Melsvatnet i pøsende regn. Guttene var leie og far var også litt lei. Det var en trøst at mor og minstemann fikk en rolig start etter fødselen, men dette med å ta ut på tur hver dag uansett vær, hadde jeg gått ut for hardt nok en gang? Idag er vi en solid gjeng hver dag og både jeg og guttene synes at alt er mye kjekkere med så mange gode folk og med mor og Kaleb på slep.
Første tur denne andre uka gikk til Tinghaug og Krosshaug, for første gang denne sesongen lot vi bilene stå. Vi var en god gjeng som trasket oppover den fryktede Tinghaugbakken, været var sånn passe, det blåste temmelig friskt på toppen.
Vel fremme på Tinghaug spiste vi frokost og speidet utover byen vår. Midt i frokosten skrider royalist og kongefamilieentusiast Egil Rimestad frem. Han har med seg ett norsk flagg som han resolutt driver ned i jorda. «Dronningen har bursdag idag», utbryter han.
Under frokosten og drøsen utforsker ungene en skyttergrav fra andre verdenskrig like nedenfor, etterhvert blir noen foreldre litt urolige ettersom Trygve og Tobias mangler. Det viser seg at de er i en hulegang også den fra krigen. Like etterpå krummer vi voksne ryggene og vi famler oss inn i mørket med Iphonene lysene. Lenger inne åpner det seg opp ett rom som trolig har vært ett ammunisjonslager ifølge lokalhistoriker og skogmann Bjørnar Tollaksen. Journalist og nybakt trebarnsfar Øyvind Sandsmark knipser noen bilder inne i bekmørket, jeg prøver det samme men får konstatert at kameraet på Iphone 5 er mye bedre i mørket enn kameraet på en Iphone 4s.
Etter andre verdenskrig bar det videre til steinalderen. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å krysse beiteområdet med kurs for Krosshaug. Ferden mellom alle «kjyene» gikk som smurt og alle kom trygt frem til krossen. Etter nærmere øyesyn kunne vi se at krossen en gang hadde vært brukket, Øyvind leste litt høyt fra informasjonsskiltet og noen vi ikke skal nevne navnet på påstod hardnakket at synderne måtte være fra Hå.
Da vi gikk hjemover var jeg godt fornøyd med turen. Ekstra fornøyd var jeg med at barna våre kommer i kontakt med sine historiske røtter og sin kulturarv.
Dagen etter ble nok en dag spekket med røtter, historie og kultur ettersom turen gikk til Knudaheiå. Oppmøte denne fredagen var imponerende og folket på Undheim lurer nok enda litt på hva som traff dem. Rett utenfor den store dikters stue benket vi oss til. Frokostdrøsen gikk som vanlig, men det var en ting som det var umulig å ikke legge merke til: Tollaksen – Landro kontrasten. Mens Bjørnar møysommelig gjorde istand stormkjøkkenet og fant frem lønnesirupen fisket Brynekapteinen frem en skogsbæryoughurt som han hadde rukket å få med seg i forbifarten. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på slurvet lovet Vegar å gå i seg selv og komme sterkere tilbake.
Etter frokosten bar det avgårde til statuen av den store dikter. En litt filosofisk Øyvind Sandsmark henvendte seg til sine voksne turkamerater og spurte oss om hva vi trodde den store dikter hadde ment om denne statuen og ikke minst den digre vindmølleparken, vi fikk noe å tenke på.
Etter å nytt utsikten ved ansiktskopien ruslet vi ned til Garborghytta igjen. På plenen innenfor steingarden lekte vi haien kommer, 1,2,3 rødt lys, alle mine duer kom hjem og fisken i det røde hav. Etter mye skrik og skrål satte vi oss inspirert i bilene.
Lørdag bar det avgårde til Kongeveien, det er visstnok her Trond Atle Olsen gikk kveldene før viktige eksamener som vernepleier student. På parkeringsplassen ved Grødaland fikk vi konstatert at årets første familie fra Vigrestad var på plass. I nydelig vær gikk nedover mot Kongeveien. Etter en liten stopp ved steinaldergravene fortsatte vi innover i skogen og slo oss ned i et stikryss.
Ungene svelget fort frokosten og gikk løs på busker og trær med spikkeknivene mens vi voksne drakk kaffi og koste oss i sola. Etter en stund ruslet vi ned i fjæra, her kastet vi stein, vasset, fant skjell og en sandkrabbe. Begeistringen over livet i fjæra og utforskertrangen som gjorde seg gjeldende ble registrert og beslutningen om å reise til Obrestad havn dagen etter ble tatt kort etter.
Da kolonnen med atten biler durte innover Obrestad tidlig søndag morgen var det nok flere på Obrestad som undret seg. Ett rykte om en reunion for gamle marxist- leninister spredte seg raskt utover bygda uten at dette ble bekreftet. Parkeringsplassen ved båthavna fyltes til randen og ivrige «frokostklubbere» la ivei.
Midt på jordet stoppet undertegnede opp og speidet utover det jærske landskap, Kaleb smattet fornøyd i bæremeisen. Mens jeg står der får jeg en fornemmelse av å bli stirret på, tiddeler etterpå møter jeg blikket til noen. Jeg leter febrilsk etter jurene men ser ikke noen. «Er dette forsvarlig?» utbryter jeg. Den erfarne turmannen og dyrekjenneren Olav Ueland beroliger undertegnede og de andre med å informere om at dette er et såkalt «ungdyr» og at det ikke er noe å være redd for. Vi fortsetter men jeg ser meg over skulderen og går litt fortere enn normalt.
Etter litt diskusjon blir vi enige om å slå leir midt i det jeg tror er endemorene. Oppå og mellom steinen spiste vi vår søndagsfrokost. Etter frokosten bar det ned i havgapet. Her nede storkoste vi oss og med Aksel Uelands krabbefiskestang fanget vi fem sandkrabber. Det ble funnet «kuunger», blåskjell og albueskjell. Det var kjempegøy å se så mange ivrige unger. Da klokka nærmet seg halv tolv tok vi hjemveien fatt.
Mandagen reiste vi til Selestranda. Etter en del sommel og ubesluttsomhet fant vi til slutt en kjempeplass som lå i ly for vinden, det var nesten skremmende å se hvor stor rolle geografien kan spille for turopplevelsen. Denne dagen var dagen for klubbens første bestefar. At ikke flere bestefedre og bestemødre har sett potensialet i frokostklubben som en katalysator for verdifulle opplevelser sammen med sine barnebarn er og forblir et mysterium, gledelig var det at Jostein Tollaksen lot generasjonskløfter være generasjonskløfter og ble med på tur.
Været ble etterhvert bare bedre og bedre og jeg ble nødt for å løpe tilbake til bilen etter badetøy. Spreke unger og ei sprek mor boltret seg i bølgene, for ett syn!
Etter bading, ble stranda utforsket, noen brukte det de fant til å skape ett kunstverk.
Da vi stod opp tirsdags morgen kjente i hvert fall far og mor i Mong familien på en viss spenning. Klokka åtte presis banket det på døra og norges beste lokalsakjournalist ifølge Øyvind Sandsmark stod smilende på trammen. Cecilie Jåsund Berntsen hadde med seg en kameramann fra øverste hylle (noe vi fikk bekreftet senere da vi så innslaget på TV). «Hjemme hos» seansen gikk greit selv om det gikk utover tegnsetting og skovalg. Da den ene bilen etter den andre rullet inn ved Kåsenhallen steg troen på at dette kom til å bli en kanondag. Synet av en full parkeringsplass ved Hå gamle var til å smile av. Da vi parkerte satt allerede bussjåføren og kjentmannen Jakob Aardal med kaffikoppen i en campingstol, dette måtte jo bli bra.
Etter den gode starten gikk det bare slag i slag. Frokost, amerikanske pannekaker, fotball og leker, her var det materialet for en hel dokumentar. Høydepunktet for meg var da journalisten spurte Elia om han hadde badet og Elia kvitterte med å si: «ja i klepphallen».
Da vi kjørte hjemover var i hvert fall vi i den hvite corollaen enige om at det hadde vært en dag som hadde gått over all forventning. Et par timer senere var noen av oss på vei sørover for å telte mens mor og Kaleb ble igjen på Jæren.
Dagens tur gikk til Gunnarsberget. I skrivende stund har jeg ikke bilder fra turen men den korte rapporten jeg fikk fra en kona i reisemodus var at det hadde vært en fin tur med en god gjeng. Imorgen går turen til Bryneholmen, kjempegøy at andre griper stafettpinnen. Fredag reiser jeg også til Åpta og satser på å kjøre frokostklubb som ifjor. Det hadde vært skikkelig artig om vi hadde to frokostklubber i sving denne helga.
Til slutt ett Garborg sitat til ettertanke: Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre. Dei skulle sjølv glede andre, so vart dei glade.
Posted by Jarle Mong on juli 10, 2013
https://jarlemong.wordpress.com/2013/07/10/uke-2-i-frokostklubben-2-0-vi-blir-lagt-merke-til/