Det har vært en begivenhetsrik andre uke i frokostklubben, det er skikkelig gøy å se noe som utvikler seg. For litt over ett år siden satt jeg sammen med Levi og Elia på en trebenk ved Melsvatnet i pøsende regn. Guttene var leie og far var også litt lei. Det var en trøst at mor og minstemann fikk en rolig start etter fødselen, men dette med å ta ut på tur hver dag uansett vær, hadde jeg gått ut for hardt nok en gang? Idag er vi en solid gjeng hver dag og både jeg og guttene synes at alt er mye kjekkere med så mange gode folk og med mor og Kaleb på slep.

To litt leie gutter ved Melsvatnet for ca ett år siden.

Første tur denne andre uka gikk til Tinghaug og Krosshaug, for første gang denne sesongen lot vi bilene stå. Vi var en god gjeng som trasket oppover den fryktede Tinghaugbakken, været var sånn passe, det blåste temmelig friskt på toppen.

Vel fremme på Tinghaug spiste vi frokost og speidet utover byen vår. Midt i frokosten skrider royalist og kongefamilieentusiast Egil Rimestad  frem. Han har med seg ett norsk flagg som han resolutt driver ned i jorda. «Dronningen har bursdag idag», utbryter han.

Egil Rimestad, en ekte royalist

Under frokosten og drøsen utforsker ungene en skyttergrav fra andre verdenskrig like nedenfor, etterhvert blir noen foreldre litt urolige ettersom Trygve og Tobias mangler. Det viser seg at de er i en hulegang også den fra krigen. Like etterpå krummer vi voksne ryggene og vi famler oss inn i mørket med Iphonene lysene. Lenger inne åpner det seg opp ett rom som trolig har vært ett ammunisjonslager ifølge lokalhistoriker og skogmann Bjørnar Tollaksen. Journalist og nybakt trebarnsfar Øyvind Sandsmark knipser noen bilder inne i bekmørket, jeg prøver det samme men får konstatert at kameraet på Iphone 5 er mye bedre i mørket enn kameraet på en Iphone 4s.

En ting skal tyskerne ha: sementen de brukte holder seg jammen godt.

Etter andre verdenskrig bar det videre til steinalderen. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å krysse beiteområdet med kurs for Krosshaug. Ferden mellom alle «kjyene» gikk som smurt og alle kom trygt frem til krossen. Etter nærmere øyesyn kunne vi se at krossen en gang hadde vært brukket, Øyvind leste litt høyt fra informasjonsskiltet og noen vi ikke skal nevne navnet på påstod hardnakket at synderne måtte være fra Hå.

Takk for Kvitekrist!

Da vi gikk hjemover var jeg godt fornøyd med turen. Ekstra fornøyd var jeg med at barna våre kommer i kontakt med sine historiske røtter og sin kulturarv.

Dagen etter ble nok en dag spekket med røtter, historie og kultur ettersom turen gikk til Knudaheiå. Oppmøte denne fredagen var imponerende og folket på Undheim lurer nok enda litt på hva som traff dem. Rett utenfor den store dikters stue benket vi oss til. Frokostdrøsen gikk som vanlig, men det var en ting som det var umulig å ikke legge merke til: Tollaksen – Landro kontrasten. Mens Bjørnar møysommelig gjorde istand stormkjøkkenet og fant frem lønnesirupen fisket Brynekapteinen frem en skogsbæryoughurt som han hadde rukket å få med seg i forbifarten. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på slurvet lovet Vegar å gå i seg selv og komme sterkere tilbake.

Siste egg og bacon, nå amerikanske pannekaker med lønnesirup.

Vegar kjører en noe enklere variant.

Etter frokosten bar det avgårde til statuen av den store dikter. En litt filosofisk Øyvind Sandsmark henvendte seg til sine voksne turkamerater og spurte oss om hva vi trodde den store dikter hadde ment om denne statuen og ikke minst den digre vindmølleparken, vi fikk noe å tenke på.

Etter å nytt utsikten ved ansiktskopien ruslet vi ned til Garborghytta igjen. På plenen innenfor steingarden lekte vi haien kommer, 1,2,3 rødt lys, alle mine duer kom hjem og fisken i det røde hav. Etter mye skrik og skrål satte vi oss inspirert i bilene.

1,2,3 rødt lys!

Lørdag bar det avgårde til Kongeveien, det er visstnok her Trond Atle Olsen gikk kveldene før viktige eksamener som vernepleier student. På parkeringsplassen ved Grødaland fikk vi konstatert at årets første familie fra Vigrestad var på plass. I nydelig vær gikk nedover mot Kongeveien. Etter en liten stopp ved steinaldergravene fortsatte vi innover i skogen og slo oss ned i et stikryss.

Gravpause

Ungene svelget fort frokosten og gikk løs på busker og trær med spikkeknivene mens vi voksne drakk kaffi og koste oss i sola. Etter en stund ruslet vi ned i fjæra, her kastet vi stein, vasset, fant skjell og en sandkrabbe. Begeistringen over livet i fjæra og utforskertrangen som gjorde seg gjeldende ble registrert og beslutningen om å reise til Obrestad havn dagen etter ble tatt kort etter.

Mange flotte motiv nede i fjæra.

Da kolonnen med atten biler durte innover Obrestad tidlig søndag morgen var det nok flere på Obrestad som undret seg. Ett rykte om en reunion for gamle marxist- leninister spredte seg raskt utover bygda uten at dette ble bekreftet. Parkeringsplassen ved båthavna fyltes til randen og ivrige «frokostklubbere» la ivei.

Familiebilde i havna

Midt på jordet stoppet undertegnede opp og speidet utover det jærske landskap, Kaleb smattet fornøyd i bæremeisen. Mens jeg står der får jeg en fornemmelse av å bli stirret på, tiddeler etterpå møter jeg blikket til noen. Jeg leter febrilsk etter jurene men ser ikke noen. «Er dette forsvarlig?» utbryter jeg. Den erfarne turmannen og dyrekjenneren Olav Ueland beroliger undertegnede og de andre med å informere om at dette er et såkalt «ungdyr» og at det ikke er noe å være redd for. Vi fortsetter men jeg ser meg over skulderen og går litt fortere enn normalt.

Bryne kapteinen svarte lynraskt på kritikken og gav umiddelbart svar på tiltale

Etter litt diskusjon blir vi enige om å slå leir midt i det jeg tror er endemorene. Oppå og mellom steinen spiste vi vår søndagsfrokost. Etter frokosten bar det ned i havgapet. Her nede storkoste vi oss og med Aksel Uelands krabbefiskestang fanget vi fem sandkrabber. Det ble funnet «kuunger», blåskjell og albueskjell. Det var kjempegøy å se så mange ivrige unger. Da klokka nærmet seg halv tolv tok vi hjemveien fatt.

Anna Ueland hadde kontroll på krabbene.

Det er kanskje sånn krabbefiske hadde sett ut i offentlig sektor.

Mandagen reiste vi til Selestranda. Etter en del sommel og ubesluttsomhet fant vi til slutt en kjempeplass som lå i ly for vinden, det var nesten skremmende å se hvor stor rolle geografien kan spille for turopplevelsen. Denne dagen var dagen for klubbens første bestefar. At ikke flere bestefedre og bestemødre har sett potensialet i frokostklubben som en katalysator for verdifulle opplevelser sammen med sine barnebarn er og forblir et mysterium, gledelig var det at Jostein Tollaksen lot generasjonskløfter være generasjonskløfter og ble med på tur.

I ly for nordavinden

Været ble etterhvert bare bedre og bedre og jeg ble nødt for å løpe tilbake til bilen etter badetøy. Spreke unger og ei sprek mor boltret seg i bølgene, for ett syn!

Etter bading, ble stranda utforsket, noen brukte det de fant til å skape ett kunstverk.

Kreativitet og skapertrang er verdier som settes høyt i frokostklubben

To stolte kunstnere

Da vi stod opp tirsdags morgen kjente i hvert fall far og mor i Mong familien på en viss spenning. Klokka åtte presis banket det på døra og norges beste lokalsakjournalist ifølge Øyvind Sandsmark stod smilende på trammen. Cecilie Jåsund Berntsen hadde med seg en kameramann fra øverste hylle (noe vi fikk bekreftet senere da vi så innslaget på TV). «Hjemme hos» seansen gikk greit selv om det gikk utover tegnsetting og skovalg. Da den ene bilen etter den andre rullet inn ved Kåsenhallen steg troen på at dette kom til å bli en kanondag. Synet av en full parkeringsplass ved Hå gamle var til å smile av.  Da vi parkerte satt allerede bussjåføren og kjentmannen Jakob Aardal med kaffikoppen i en campingstol, dette måtte jo bli bra.

Frykten for labert oppmøte var ubegrunnet.

Etter den gode starten gikk det bare slag i slag. Frokost, amerikanske pannekaker, fotball og leker, her var det materialet for en hel dokumentar. Høydepunktet for meg var da journalisten spurte Elia om han hadde badet og Elia kvitterte med å si: «ja i klepphallen».

Fotball også i frokostklubben

Da vi kjørte hjemover var i hvert fall vi i den hvite corollaen enige om at det hadde vært en dag som hadde gått over all forventning. Et par timer senere var noen av oss på vei sørover for å telte mens mor og Kaleb ble igjen på Jæren.

Ett typisk Lars Hertervik motiv

Dagens tur gikk til Gunnarsberget. I skrivende stund har jeg ikke bilder fra turen men den korte rapporten jeg fikk fra en kona i reisemodus var at det hadde vært en fin tur med en god gjeng. Imorgen går turen til Bryneholmen, kjempegøy at andre griper stafettpinnen. Fredag reiser jeg også til Åpta og satser på å kjøre frokostklubb som ifjor. Det hadde vært skikkelig artig om vi hadde to frokostklubber i sving denne helga.

Til slutt ett Garborg sitat til ettertanke: Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre. Dei skulle sjølv glede andre, so vart dei glade.

At unger sovner fortere med kilometere i beina er noe alle er enige om