«Nytt på Nytt – generasjonen»

Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.

elia3

Et av bildene jeg rakk å ta…..

(mer…)

«Hiv driden!» «Aldri i livet!»

Vi har ryddet og kastet hjemme hos oss de siste dagene. Skulle vi få plass til alle de nye tingene vi fikk til jul var en opprydning strengt nødvendig. Mange hadde tydeligvis tenkt og gjort det samme som oss. Da jeg svingte inn på Sele forrige lørdag var det nærmest kø foran de digre containerne. Etter to horrible forsøk som må ha sett komiske ut for de andre som ikke kunne la være å se på i all kastingen gav jeg opp å rygge tilhengeren inn mellom bilene frem mot containerne. Jeg ble nødt til å kjøre i skam fremover i alleen for deretter å snu. Jeg var den eneste som kjørte med fronten inn til containerne. Jeg smilte halvhjertet da jeg steg ut av bilen. En mann gjengjeldte smilet.

rygging

I en liten time stod jeg og kastet sammen med de andre, kanskje føler vi at vi trenger å rydde opp i livet, vi trenger å starte med blanke ark. I det nye året skreller vi bort det uvesentlige. Jeg og sikkert mange av de fremmøtte ved Sele kjørte hjemover ikke bare med en tom tilhenger men også litt lettere til sinns tror jeg. Det er alltid greit å bli kvitt noe «rabe» som min far sier. Sjelen har på en måte blitt renset.

Ny_start

Dette blogginnlegget skal imidlertid ikke handle om alt vi kaster og forbruker, men det vi ikke klarer å kaste. Når man foretar en opprydning hjemme og i garasjen foregår en knallhard seleksjonprosess. Noen gjenstander blir veid og funnet for lette mens andre får bli værende inntil videre. Uenighetene mellom kone, barn og mann kan være ganske store under slike seanser. «Du kan jo ikkje hiva den jakken der!». «Du brugan jo aldri». «Men du au ser jo at han e altfor goe t å hiva!». «Komme du någengong t å lesa desse bøgene?». «Tenk på dei så he skreve di».«Kor e campingstolan?» «Dei heiv me ifjor, de såg jo ikkje ud». Vi kaster ting vi er enige om og så kaster vi noe når mannen eller kona ser en annen vei.

"Proffliv" made the cut i år også.

Lillehammer pinen, indianeren og uniformsskuldermerkene ble veid og funnet for lette. Klebe vimpelen og han som pisser på Man. Utd drakta fikk jeg meg ikke til å hive.

Jeg for min del hadde gått løs på garasjeloftet og kastet over en lav sko ned all slags ting i tilhengeren under. Jeg tok tak i en pappeske og kjente at den var ganske tung. Jeg kikket nedi og med ett stod jeg ovenfor et tvilstilfelle. Nede i pappeska lå alle medaljer og pokaler jeg gjennom hele barndommen og ungdommen strevde så hardt for. Eska hadde overlevd fire flyttesjauer til tross for konas protester. Jeg tar opp noen av pokalene, de er fulle av støv, det blir vanskelig å overbevise guttene om at dette er «ekta gull». Er det punktum for denne gjengen? Jeg må sette meg.

Jeg roter mer i esken, jeg tar opp en tre plankett fra Moi turneringen i 1989. Jeg holder planketten i hånden, spørs om ikke det var den gangen…jovisst var det det! Det var på Moi turneringen jeg slo ballen inn i mål med hånda uten at dommeren så det. Det var en merkelig følelse å strekke hendene i været for et mål jeg hadde scoret på ulovlig vis, jeg kan faktisk fortsatt her oppe på garasjeloftet fornemme følelsen. Treneren hadde sett hva jeg hadde gjort. Ett blikk på han var nok til at jeg fortalte dommeren sannheten og målet ble annullert.

mOI

Moi 1989 var min første fotballturnering, her lærte jeg at alle ikke var like selv om alle fikk en treplankett etter siste kamp. Mens jeg hadde 20 kroner til disposisjon og en stor matpakke i Rucanorbagen hadde flere av mine lagkamerater helt andre rammebetingelser. Jeg opplevde ikke dette som veldig urettferdig men ble nærmest fascinert av å se på jevnaldrende som ble tilstukket en ny femtilapp etter å ha drukket enda en jolly cola.

Jeg ser at innsatspokalen min fra 1994 er bulket og prøver å rette opp bulken ut særlig hell. Inne i pokalen finner jeg et svømmemerke i metall med nål bak. Synet av merket åpner en ny mappe i hardisken min som ikke har vært åpnet på lenge men som likevel er der. Året er 1989 det er tidlig på året, vi skal svømme 200m i Egersundshallen. Frøken ser alvorlig ut, dette må være viktig. Kenneth blir først, Bjarte blir nr 2, jeg blir nr 3. Arild svømmer i veggen og må bryte. Lise og Anne klarer også det vi opplevde som en bragd. Fem av 28 klarte merket denne dagen. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg festet det til Bosselini genseren.

Utdeling av innsatspokaler var årsmøtenes høydepunkter.

200m føltes velig langt i 1989

Jeg tar opp en statuett som viser at jeg var med å tape finalen for Lyngdal i Lyngdalcup i 1993. Lite visste jeg da at jeg kom til å spille på lag med en av motstanderne denne dagen. Skammen over at de hadde en jente på laget har lagt seg litt etterhvert. Det hjalp at det var Ingvild Stensland.

Husker jeg ikke helt feil var det Arild Tønnesen som delte ut pokalene i 93, men Alf Kåre Tveit gjorde det i 92, jeg husker jeg var så nervøs at jeg sa versego til "fygaren" da jeg mottok pokalen.

Nede i hjørnet av esken ligger et bronsemerke på en nål. Det er NFFs ferdighetsmerke. På åtti og nittitallet var ferdighetsmerkene presise markører for hvor gode vi var, mente vi. Når jeg står med bronsemerket i hånden tenker jeg mer på at jeg ikke klarte sølvmerket. Den spinkle venstrefoten min klarte aldri å løfte ballen 25 meter inn i en ganske stor firkant.

NFF

Jeg reiser meg, jeg har bestemt meg. Dette skal ikke hives, jeg setter esken med minner inn i biinngangen. Kona ser på meg idet jeg setter den besluttsomt ned på gulvet. «Ska du ta vare på det der?». «Ja», mumler jeg og går ut i garasjen igjen.

Når jeg kommer hjem fra Sele tar jeg eska opp, pokalene, statuettene og medaljene skal ikke lenger ligge i garasjen, de skal opp på hylla! Jeg vasker dem med klut og stiller dem fint opp. Disse gjenstandene tar meg tilbake til en svunnen tid, de frembringer minner om seirer og nederlag. Disse levninger gjør at mapper og filer som ikke har vært åpnet på lenge åpnes, hjernen er et fantastisk organ. Gjenstander, musikk, smaker, stemninger og mye annet kan være veivisere tilbake til stier og historier vi trodde vi hadde glemt. Det er opplagt at disse levningene må frem i lyset hvor de hører hjemme.

pOKALER

De fleste har ting og gjenstander som sier oss noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. De utgjør en liten del av røttene våre og har vært med på å forme vår identitet. Disse tingene står i sterk kontrast til strømlinjeformede stuer der alt står i stil. At bokstavene LOVE står i hylla di forteller egentlig bare at du gjør det alle andre gjør. Kahler vasene våre forteller like lite som Lucy Kaas bollene. Et svømmemerke i metall derimot…..

...eller et signert bilde av John Barnes eller drakta vi vant med.

Uke 2 i frokostklubben 2.0 – Vi blir lagt merke til!

Det har vært en begivenhetsrik andre uke i frokostklubben, det er skikkelig gøy å se noe som utvikler seg. For litt over ett år siden satt jeg sammen med Levi og Elia på en trebenk ved Melsvatnet i pøsende regn. Guttene var leie og far var også litt lei. Det var en trøst at mor og minstemann fikk en rolig start etter fødselen, men dette med å ta ut på tur hver dag uansett vær, hadde jeg gått ut for hardt nok en gang? Idag er vi en solid gjeng hver dag og både jeg og guttene synes at alt er mye kjekkere med så mange gode folk og med mor og Kaleb på slep.

To litt leie gutter ved Melsvatnet for ca ett år siden.

To litt leie gutter ved Melsvatnet for ca ett år siden.

Første tur denne andre uka gikk til Tinghaug og Krosshaug, for første gang denne sesongen lot vi bilene stå. Vi var en god gjeng som trasket oppover den fryktede Tinghaugbakken, været var sånn passe, det blåste temmelig friskt på toppen.

Vel fremme på Tinghaug spiste vi frokost og speidet utover byen vår. Midt i frokosten skrider royalist og kongefamilieentusiast Egil Rimestad  frem. Han har med seg ett norsk flagg som han resolutt driver ned i jorda. «Dronningen har bursdag idag», utbryter han.

Egil Rimestad, en ekte royalist

Egil Rimestad, en ekte royalist

Under frokosten og drøsen utforsker ungene en skyttergrav fra andre verdenskrig like nedenfor, etterhvert blir noen foreldre litt urolige ettersom Trygve og Tobias mangler. Det viser seg at de er i en hulegang også den fra krigen. Like etterpå krummer vi voksne ryggene og vi famler oss inn i mørket med Iphonene lysene. Lenger inne åpner det seg opp ett rom som trolig har vært ett ammunisjonslager ifølge lokalhistoriker og skogmann Bjørnar Tollaksen. Journalist og nybakt trebarnsfar Øyvind Sandsmark knipser noen bilder inne i bekmørket, jeg prøver det samme men får konstatert at kameraet på Iphone 5 er mye bedre i mørket enn kameraet på en Iphone 4s.

En ting skal tyskerne ha: sementen de brukte holder seg jammen godt.

En ting skal tyskerne ha: sementen de brukte holder seg jammen godt.

Etter andre verdenskrig bar det videre til steinalderen. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å krysse beiteområdet med kurs for Krosshaug. Ferden mellom alle «kjyene» gikk som smurt og alle kom trygt frem til krossen. Etter nærmere øyesyn kunne vi se at krossen en gang hadde vært brukket, Øyvind leste litt høyt fra informasjonsskiltet og noen vi ikke skal nevne navnet på påstod hardnakket at synderne måtte være fra Hå.

Takk for Kvitekrist!

Takk for Kvitekrist!

Da vi gikk hjemover var jeg godt fornøyd med turen. Ekstra fornøyd var jeg med at barna våre kommer i kontakt med sine historiske røtter og sin kulturarv.

Dagen etter ble nok en dag spekket med røtter, historie og kultur ettersom turen gikk til Knudaheiå. Oppmøte denne fredagen var imponerende og folket på Undheim lurer nok enda litt på hva som traff dem. Rett utenfor den store dikters stue benket vi oss til. Frokostdrøsen gikk som vanlig, men det var en ting som det var umulig å ikke legge merke til: Tollaksen – Landro kontrasten. Mens Bjørnar møysommelig gjorde istand stormkjøkkenet og fant frem lønnesirupen fisket Brynekapteinen frem en skogsbæryoughurt som han hadde rukket å få med seg i forbifarten. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på slurvet lovet Vegar å gå i seg selv og komme sterkere tilbake.

Siste egg og bacon, nå amerikanske pannekaker med lønnesirup.

Siste egg og bacon, nå amerikanske pannekaker med lønnesirup.

Vegar kjører en noe enklere variant.

Vegar kjører en noe enklere variant.

Etter frokosten bar det avgårde til statuen av den store dikter. En litt filosofisk Øyvind Sandsmark henvendte seg til sine voksne turkamerater og spurte oss om hva vi trodde den store dikter hadde ment om denne statuen og ikke minst den digre vindmølleparken, vi fikk noe å tenke på.

IMG_6673

Etter å nytt utsikten ved ansiktskopien ruslet vi ned til Garborghytta igjen. På plenen innenfor steingarden lekte vi haien kommer, 1,2,3 rødt lys, alle mine duer kom hjem og fisken i det røde hav. Etter mye skrik og skrål satte vi oss inspirert i bilene.

1,2,3 rødt lys!

1,2,3 rødt lys!

Lørdag bar det avgårde til Kongeveien, det er visstnok her Trond Atle Olsen gikk kveldene før viktige eksamener som vernepleier student. På parkeringsplassen ved Grødaland fikk vi konstatert at årets første familie fra Vigrestad var på plass. I nydelig vær gikk nedover mot Kongeveien. Etter en liten stopp ved steinaldergravene fortsatte vi innover i skogen og slo oss ned i et stikryss.

Gravpause

Gravpause

Ungene svelget fort frokosten og gikk løs på busker og trær med spikkeknivene mens vi voksne drakk kaffi og koste oss i sola. Etter en stund ruslet vi ned i fjæra, her kastet vi stein, vasset, fant skjell og en sandkrabbe. Begeistringen over livet i fjæra og utforskertrangen som gjorde seg gjeldende ble registrert og beslutningen om å reise til Obrestad havn dagen etter ble tatt kort etter.

Mange flotte motiv nede i fjæra.

Mange flotte motiv nede i fjæra.

Da kolonnen med atten biler durte innover Obrestad tidlig søndag morgen var det nok flere på Obrestad som undret seg. Ett rykte om en reunion for gamle marxist- leninister spredte seg raskt utover bygda uten at dette ble bekreftet. Parkeringsplassen ved båthavna fyltes til randen og ivrige «frokostklubbere» la ivei.

Familiebilde i havna

Familiebilde i havna

Midt på jordet stoppet undertegnede opp og speidet utover det jærske landskap, Kaleb smattet fornøyd i bæremeisen. Mens jeg står der får jeg en fornemmelse av å bli stirret på, tiddeler etterpå møter jeg blikket til noen. Jeg leter febrilsk etter jurene men ser ikke noen. «Er dette forsvarlig?» utbryter jeg. Den erfarne turmannen og dyrekjenneren Olav Ueland beroliger undertegnede og de andre med å informere om at dette er et såkalt «ungdyr» og at det ikke er noe å være redd for. Vi fortsetter men jeg ser meg over skulderen og går litt fortere enn normalt.

Bryne kapteinen svarte lynraskt på kritikken og gav umiddelbart svar på tiltale

Bryne kapteinen svarte lynraskt på kritikken og gav umiddelbart svar på tiltale

Etter litt diskusjon blir vi enige om å slå leir midt i det jeg tror er endemorene. Oppå og mellom steinen spiste vi vår søndagsfrokost. Etter frokosten bar det ned i havgapet. Her nede storkoste vi oss og med Aksel Uelands krabbefiskestang fanget vi fem sandkrabber. Det ble funnet «kuunger», blåskjell og albueskjell. Det var kjempegøy å se så mange ivrige unger. Da klokka nærmet seg halv tolv tok vi hjemveien fatt.

Anna Ueland hadde kontroll på krabbene.

Anna Ueland hadde kontroll på krabbene.

Det er kanskje sånn krabbefiske hadde sett ut i offentlig sektor.

Det er kanskje sånn krabbefiske hadde sett ut i offentlig sektor.

Mandagen reiste vi til Selestranda. Etter en del sommel og ubesluttsomhet fant vi til slutt en kjempeplass som lå i ly for vinden, det var nesten skremmende å se hvor stor rolle geografien kan spille for turopplevelsen. Denne dagen var dagen for klubbens første bestefar. At ikke flere bestefedre og bestemødre har sett potensialet i frokostklubben som en katalysator for verdifulle opplevelser sammen med sine barnebarn er og forblir et mysterium, gledelig var det at Jostein Tollaksen lot generasjonskløfter være generasjonskløfter og ble med på tur.

I ly for nordavinden

I ly for nordavinden

Været ble etterhvert bare bedre og bedre og jeg ble nødt for å løpe tilbake til bilen etter badetøy. Spreke unger og ei sprek mor boltret seg i bølgene, for ett syn!

IMG_6774

Etter bading, ble stranda utforsket, noen brukte det de fant til å skape ett kunstverk.

Kreativitet og skapertrang er verdier som settes høyt i frokostklubben

Kreativitet og skapertrang er verdier som settes høyt i frokostklubben

To stolte kunstnere

To stolte kunstnere

Da vi stod opp tirsdags morgen kjente i hvert fall far og mor i Mong familien på en viss spenning. Klokka åtte presis banket det på døra og norges beste lokalsakjournalist ifølge Øyvind Sandsmark stod smilende på trammen. Cecilie Jåsund Berntsen hadde med seg en kameramann fra øverste hylle (noe vi fikk bekreftet senere da vi så innslaget på TV). «Hjemme hos» seansen gikk greit selv om det gikk utover tegnsetting og skovalg. Da den ene bilen etter den andre rullet inn ved Kåsenhallen steg troen på at dette kom til å bli en kanondag. Synet av en full parkeringsplass ved Hå gamle var til å smile av.  Da vi parkerte satt allerede bussjåføren og kjentmannen Jakob Aardal med kaffikoppen i en campingstol, dette måtte jo bli bra.

Frykten for labert oppmøte var ubegrunnet.

Frykten for labert oppmøte var ubegrunnet.

Etter den gode starten gikk det bare slag i slag. Frokost, amerikanske pannekaker, fotball og leker, her var det materialet for en hel dokumentar. Høydepunktet for meg var da journalisten spurte Elia om han hadde badet og Elia kvitterte med å si: «ja i klepphallen».

Fotball også i frokostklubben

Fotball også i frokostklubben

Da vi kjørte hjemover var i hvert fall vi i den hvite corollaen enige om at det hadde vært en dag som hadde gått over all forventning. Et par timer senere var noen av oss på vei sørover for å telte mens mor og Kaleb ble igjen på Jæren.

Ett typisk Lars Hertervik motiv

Ett typisk Lars Hertervik motiv

Dagens tur gikk til Gunnarsberget. I skrivende stund har jeg ikke bilder fra turen men den korte rapporten jeg fikk fra en kona i reisemodus var at det hadde vært en fin tur med en god gjeng. Imorgen går turen til Bryneholmen, kjempegøy at andre griper stafettpinnen. Fredag reiser jeg også til Åpta og satser på å kjøre frokostklubb som ifjor. Det hadde vært skikkelig artig om vi hadde to frokostklubber i sving denne helga.

Til slutt ett Garborg sitat til ettertanke: Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre. Dei skulle sjølv glede andre, so vart dei glade.

At unger sovner fortere med kilometere i beina er noe alle er enige om

At unger sovner fortere med kilometere i beina er noe alle er enige om

Verdien av fortellinger

«En siste», sier min sønn på tre år. Jeg har fortalt tre historier, nå vil han høre en siste før han legger seg. Han har allerede sagt setningen to ganger. Det er tid for leggetid. Jeg har ikveld fortalt tre historier og Levi har fortalt historien om geitekillingen som kunne telle til ti, (det ble mye å holde styr på) men Elia vil ha mer. Guttene mine elsker fortellinger. Spesielt liker de godt når jeg forteller om da jeg var liten, og om når de var litt mindre. Fortellingen om da tippolderfaren deres i Mong ble tatt av tyskerne og sendt til Grini er en annen favoritt. Bibelfortellingene inntas også med stor appetitt, særlig de som inneholder mye spenning er gjengangere. Historiene om Daniel i løvehulen, David og Goliath, Jerikos fall, Korsfestelsen og om Sadrak, Mesak og Abed Nego som blir kastet i ildovnen er mye «gøyere» enn lignelsen om den bortkomne sønn og Sakkeus. Selv om guttene fortsatt er små, er de ivirge etter å få vite mer om seg selv, sitt opphav og sine røtter.

Hjemme hos oss bruker vi mye tid på å fortelle fortellinger. Faktisk så ser jeg på min hjemlige historiefortelling som noe av det mest meningsfulle og viktigste jeg gjør. Jeg skal i det følgende forsøke å forklare hvorfor.

Fortellingen om lynet McQueen er for øyeblikket guttenes favoritt, lynet er følgelig den største helten tett fulgt av Simba, Jesus, Emil og Kaptein Sabeltann

Noe av det beste jeg vet er å få lov å være sammen med mennesker som er fortellere. Fortellere forteller historier med innlevelse, engasjement, glimt i øyet og alvor. Noen fortellinger er morsomme, noen er spennende, noen alvorlige, noen triste, noen storslåtte, noen tankevekkende og noen kan til og med være livsforvandlende.

Frode Olsen er en av de beste fortellerne jeg har møtt

De store fortellingene har alltid vært viktige for menneskene. Fortellingene om Akilles og den Trojanske hesten formet de greske dyder og den greske identitet. Fortellingen om Muhammed er det sentrale element for araberne. Uten Noah, Abraham, Isak, Jakob, Josef og Moses hadde det neppe idag funnes et jødisk folk. Alle stammer, folk og sivilisasjoner har fortellinger som betyr mye for dem. Fortellingen er et sentralt element i deres identitet. Fortellingene sier noe om hva som er godt og hva som er ondt, hva er moralske handlinger og hva er umoralske handlinger. Fortellingene inspirerer oss og forener oss. Fortellingene gir oss mål og retning. Fortelllingene kan gi oss forbilder. Alle europeiske byer med respekt for seg selv hadde en forteller på torvet, fortellingen har en uvurderlig verdi for mennesket.

Historien om Akilles og erobringen av Troya er en av europas klassikere

Idag fortelles ikke fortellingene av en forteller på torvet, fortellinger er milliard business. Vår tids største fortellere heter Steven Spielberg, J.K Rowling, J.R. Tolkien og Walt Disney. Noen fortellinger er sanne, noen er oppdiktede mens noen vet vi ikke helt hva er, de er legender, myter. Fortellinger fortelles i bøker, på filmlerretet, muntlig, det finnes et virvar av ulike medium. De spiller en sentral rolle i det moderne samfunn og utøver massiv innflytelse.

Walt Disney kanskje vår tids vikitigste forteller

Fortellingene har spilt en sentral rolle i livet mitt. På mange måter har fortellingene vært med på å forme meg. Min oppvekst i et evangelisk luthersk hjem på 80 og 90-tallet på sørvestlandet var full av fortellinger. Min farfar fortalte om krigen og gamle dager, om livet i Mong. Min mor leste om Kardemomme by, Ole Brum, Hakkebakkeskogen og Espen Askeladd. Disse ble fulgt opp av Robinson Crusoe, Robin Hood, Greven av Monte Cristo, Ronja røverdatter, Brødrene Løvehjerte, Mio min Mio listen er lang, fortellingene fascinerte og hadde innflytelse.

Vi nordmenn elsker beretningen om outsideren som vinner Prinsessen og halve kongeriket. En av mine favoritt askeladder er Hugh Grant i Notting Hill og Reodor Felgen i Flåklypa. Vi elsker Askeladder!

Selvsagt var det fortellingene fra Bibelen som dominerte i vårt hjem.  Historiene om Adam og Eva, Noah, Abraham, Josef, Moses, Tårnet i Babel, David og Goliat, Daniel i løvehulen, Samson og Delilah, Josva og Jeriko, Jesu fødsel, Jesus og disiplenes liv, alle lignelsene, oppstandelsen og himmelfarten alle gjorde de sterkt inntrykk. Historiene var spennende, men hadde også en dypere mening. Disse eldgamle fortellingene var aktuelle i mitt liv og sa noe om hva som var riktig og hva som var galt, hvem jeg var, hvem Gud var og ikke minst hvordan jeg skulle forholde meg til Gud. Ved hjelp av mine foreldre og et kristent barnearbeid ble fortellingene forklart og gjort forståelig for et enkelt barnesinn. Fortellingene formidlet et budskap om synd, om frelse, om å stole på Gud, om å lyde Gud, om nåde, om utvelgelse, om løfter, om mirakler, om en allmektig Gud, om en kjærlig og nådig Gud, om en rettferdig Gud, om fristelse, om djevelen.

Dette bildet av Bartimeus skremte vettet av meg og sørget for utallige mareritt. Barnebok illustratøren skulle etter min mening aldri sluppet unna med dette.

Fortellingene og budskapet i fortellingene påvirket i ekstrem stor grad mine oppfatninger. Mine oppfatninger om meg selv, menneskene rundt meg, Gud, hva som er rett og hva som er galt, hvem som er god og hvem som er ond. Hele min virkelighetsoppfatning er ennå formet av disse fortellingene. Fortellingene har på mange måter gitt meg svar på livets store spørsmål. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva skjer etter døden? Hvordan ble vi til? Hva er viktig? Svarene fortellingene har gitt meg på disse spørsmålene har ikke alltid vært enkle å akseptere men idag 20 år etterpå holder jeg fortsatt fast på dem.

Mange synes å flykte fra de store spørsmålene idag.

De bibelske fortellingene har formet meg, mitt land og det kontinentet jeg bor i. Verdiene som kom til syne dagene etter 22 juli 2011 har en opprinnelse. Frihet, åpenhet og solidaritet. Hat ble møtt av kjærlighet. Det er som ekkoet av»vend det andre kinnet til» «men størst av alt er kjærligheten». Fjernt fra vikingenes blodhevn og æresdrap (for meg er det en gåte at mange nordmenn ønsker å identifisere seg med vikingene, og kaller kristningen et overgrep). Kristendommen endret Norge og Europa. Barbarene ble siviliserte.  Fortellingen om jødefolket og nasareeren og kameratene hans har vært hovedrivkraften bak det Norge og det Europa vi kjenner idag. Bibelens budskap om frihet, nåde, kjærlighet, likeverd, håp og frelse utgjør bærebjelkene i vår norske og europeiske kulturarv. Demokrati, menneskerettigheter, trosfrihet, ytringsfrihet springer ut av evangeliets surdeigskraft. Slaver har blitt satt fri, kvinner og barn har fått et nytt verd. Vi har så mye å være takknemlige for. Vi har et slikt vakkert land, så gode verdier, så mange gode mennesker og en så fin historie.

Filmen Amazing Grace forteller historien om William Wilberforce og hvordan slaveriet ble opphevet i England. Han var under sterk innflytelse av forfatteren og den tidligere slaveskipperen John Newton som skrev sangen Amazing Grace

Bibelfortellingene har gitt oss rytme. Vi hviler en dag i uka, vi feirer jul, påske, himmelfart og pinse. Tida regnes ut fra Jesu fødsel. Livene vår er innrettet etter fortellingene. Dåpen i vann, oppreist med Jesus. Konfirmasjonen, bekreftelsen av dåpen. Monogamiet, ekteskapet mellom mann og kvinne. Begravelsen av jord er du kommet…. Hele lovverket er gjennomsyret av de bibelske forordninger. Norge og Europa har vært under massiv kristen påvirkning. Våre verdier, rytmer, ordninger står i et symbiotisk forhold til den kristne tro.

2012 A.D betyr 2012 år etter "Det Herrens År"

Idag mener mange at de europeiske og norske verdier og ordninger er i ferd med å tape terreng. Ekteskapet står svakere og angripes fra mange kanter. Kvinner diskrimineres i en pornoindustri som stadig blir mer omfattende, voldtektene bli flere. Stadig flere barne nektes livet, de lir under skilsmisser, rus og overgrep av ulike slag. Skolene er fulle av barn og unge uten retning, uten motivasjon. Atferdsproblemene er mange, diagnosene også. Skolen skal nå både undervise og oppdra, og kveles av stadig flere og større oppgaver. Selvmord og psykiske lidelser har blitt mange, her kunne det vært skrevet side opp og side ned. De guddommelige ordninger er under angrep. Vi skulle egentlig vært så lykkelige men så er vi så misfornøyde.

Gary Speeds tragiske selvmord rystet nylig en hel fotballverden

Verdiene og lovene har i større og større grad blitt løsrevet fra deres opphav. Mange barn og unge idag aner ikke hvorfor det feires pinse. Stadig færre kjenner til den norske kulturarven, røttene våre. Vi står i fare for å kunne bli et rotløst folk uten identitet.

men hva er det egentlig........

Det er på høy tid å løfte frem de viktige fortellingene. Fortellingene om Holocaust, om okkupasjonen, om 17 mai må fortelles. Et fritt land med plass til alle, et fritt folk og en egen grunnlov er ingen selvfølgelighet. De viktigste historiene finnes imidlertid i bøkenes bok, Bibelen. Budskapet om synd, nåde, frihet, kjærlighet, håp og fred gir oss mening, retning, enhet og fellesskap. Beretningen om Jesus, ikke som morallærer, men som frelser må ut til folket, de gode nyhetene må ut. Den oppvoksende generasjon trenger fortellinger, fortellinger som former og skaper mening.

En bok med fortellinger som forandret, forandrer og vil forandre en hel verden.