I konflikt med seg selv

Kontantstøtten som ble innført av regjeringen Bondevik 1 august 1998 er trolig et av de mest omdiskuterte politiske vedtakene i nyere norsk politikk. Støtten utbetales fra og med måneden etter at barnet fyller 1 år og til og med måneden før barnet fyller 3 år. Stortinget vedtok senhøsten 2011 å fjerne kontantstøtten for barn mellom to og tre år fra sommeren 2012.
Kontantstøtten var trolig Bondeviks største politiske seier.
Hå kommunestyre vedtok 011/12 i møte 22.03.2012  at det skal innføres kontantstøtte til 2 åringar i Hå kommune frå 01.08.2012. Full kontantstøtte er kr. 5000 pr barn pr mnd. Foreldre som ønsker å være hjemme det tredje året med sine håpefulle skal få støtte til dette med kommunale kroner. Dette vedtaket har vært diskutert i jærbladet den siste tiden. Arbeiderpartiet har rettet kritikk mot vedtaket, men har møtt hard motbør fra småbarnsmødre i Hå. Jeg har gledet meg over det politiske engasjementet, argumentasjonen og erfaringene som har blitt beskrevet i leserbrevene.
Tone Karlsen var en av flere husmødre som argumenterte for Hå sitt kontantstøtte vedtak.
At Arbeiderpartiet er skeptiske til vedtaket som er gjort i Hå er for meg ingen overraskelse. Vedtaket bryter med partiets politikk og ideologi. Selv om jeg er grunnleggende uenig med Arbeiderpartiet, så forstår jeg deres argumentasjon sett fra deres politiske plattform og sett utifra den retningen de ønsker for det norske samfunn. I en ideologi som innebefatter en sterk stat, likhet, full sysselsetting, likestilling og en visjon om det multikulturelle samfunn er det naturlig at arbeiderpartiet retter skyts mot kontantstøtten.
Det er ulike syn på likestilling.
Det som etter mitt syn er uforståelig er hvordan partiet Høyre kan stemme imot forslaget. Klepp Høyre gjorde nettopp dette da Klepp Krf fremmet det samme forslaget som i Hå. Forskjellen var her at full kontantstøtte for treåringene ville blitt 4000kr pr barn pr mnd. Partiet Høyre som påberoper seg å være et parti som setter idealer som medbestemmelse, valgfrihet og ansvar til enkeltindividet høyt bidro til at forslaget falt med 5 stemmer mot 26 stemmer i kommunestyresalen på Klepp. Dette er etter mitt syn ett mysterium.
I Høyres formål sies det at partiet vil føre en politikk som skal fremme personlig frihet, medbestemmelse og sosialt ansvar. Videre lover Høyre i sitt nåværende program at «med Høyre skal enkeltmenneskers, familiers og lokalsamfunns frihet til selv å bestemme bli større.» Partiet lover videre at de «vil videreføre kontantstøtten for å sikre foreldrenes
valgfrihet.» På wikipedia står det til og med at Høyre jobber med å redusere offentlig intervensjon i privatpersoners liv og virke.
Har politikerne i Klepp Høyre forstått hva kontantstøtten går ut på? For meg virker det som om Høyre politikerne i Klepp har slukt arbeiderpartiets argumentasjpon om at kontantstøtten kan være et hinder for integrering. Arbeiderpartiet mener bestemt at innvandrere som velger å ha barna sine hjemme står i fare for å ikke bli integrert på samme måte som hvis de hadde gått i barnehage.
I Klepp bor det idag over 17000 innbyggere, 1719 av disse er innvandrere. Er det virkelig slik at Klepp Høyre vurderer det slik hen, at den påståtte risikoen om en dårligere integrering for en gruppe som utgjør 9.9% av befolkningen er så alvorlig og sannsynlig at de i denne saken bryter fullstendig med egen ideologi og egne røtter?
Eller er det kanskje simpelthen slik at denne saken kom så brått på at Klepp Høyre ikke fikk nok tid til å identifisere denne vaskekte Høyresaken og i denne forvirringen endte med å stemme feil?
I denne saken fremstår Klepp Høyre som et parti som har mistet kontakten med sine egne røtter og verdier, det er trist for Høyre, det er trist for en del toåringer og det er trist for en del småbarnsmødre og småbarnsfedre som mener at de selv er i bedre stand enn politikerne i Oslo til å avgjøre hva som er best for sine barn.

Når det koster å stå for noe

I rundskriv1-4/2011 innskrenket helsedepartementet reservasjonsretten for allmennleger med fastlegeansvar i norske kommuner. Byrådsleder i Bergen Monica Mæland sier at «hvis man er fastlege, må man være fastlege for alle.Hvis man ikke kan gi alle pasienter like god behandling, bør man finne noe annet å gjøre enn å være fastlege». Hennes rådgiver Haakon Thuestad utdyper vurderingen: «Man kan ikke behandle pasientene ut fra sin religiøse overbevisning». Den 34 år gamle praksis som går ut på at leger seg imellom finner smidige løsninger som ivaretar abortmotstandernes samvittighet skal erstattes med ensretting. Ap Anne Grete Strøm Eriksen viser liten vilje til fleksibilitet og imøtekommenhet i forhold til viktige verdispørsmål for mange mennesker.

Gjør som vi sier!

Fastlege Eilif Haaland fremhever samvittigheten som et gode hos helsepersonell, videre sier Haaland at det er et alvorlig samfunnsanliggende dersom legers samvittighet så og si blir utmeldt av debatten. Høyres Julie Brødtorp beskylder Haaland  for å være egoistisk. Hun begrunner dette med at Haaland setter sin egen samvittighet over hensynet til pasientene.

Dagens helt, Eilif Haaland

La oss se nærmere på denne påstanden. En lege som reserverer seg mot provosert abort og assistert befruktning av lesbiske anklages for å være en egoist. La oss se litt i menneskerettighetserklæringen som Norge alltid har vært en forkjemper for. Allerede i artikkel nr 1 sier erklæringen at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.Når Brødtorp kaller mennesker som tydeligvis har andre samvittigehtskvaler enn seg selv egoister, er dette i brorskapets ånd? I artikkel nr 3 står det klart at enhver har rett til liv. Et foster i 12 uke har ben, fingrer, nese og ører. Det er 5-5.5 cm stort. Dette bekreftes av avdelingsoverlege Bo Sultan ved kvinneklinikken i Fredrikstad. Skal leger som definerer dette som liv og ikke en celleklump kalles egoister fordi de etter deres definisjon nekter å frata et menneskets rett til livet? Professorene i allmennmedisin Edvin Schei og Eivind Meland sier følgende om abort: Ingen har kunnet fremføre argumenter som på tvingende måte tilsier at abort er etisk uproblematisk, for eksempel ved å vise til kvalitative forskjeller mellom et foster og et nyfødt barn. Når professorer innen fagfeltet klart sier at abort ikke er etisk uproblematisk er det da riktig av staten og tvinge gjennom sitt syn i dette verdispørsmålet og dermed frata leger som ikke ender på samme svar retten til å reservere seg?

Et foster i 12 uke. Liv sier noen, celleklump sier andre.

Barnekonvensjonens artikkel 7 sier noe om barnets rett til identitet. Alle barne har rett til å vite om sitt biologiske opphav så fremt dette er mulig. Er det slik at leger som handler i samsvar med FN barnekonvensjon skal kalles egoister? Haaland får støtte fra fastlege Elisabeth Swensen som selv henviser til abort, hun er helt enig i at samvittigheten hos helsepersonell er et gode. Swensen mener at Haaland faktisk fremstår som pragmatisk. Haaland burde kanskje i ytterste konsekvens si til sine pasienter at abort ikke er et alternativ for dem sier Swensen. Swensen understreker at Haaland opererer med pramatissme og i respekt mot det lovverket som faktisk gjelder. Fastlege i Edland Gunnar Grøstad Johnson sier at leger i hverdagen løser disse utfordringene. Å henvise til andre leger er vanlig i norsk helsevesen sier han. Eilif Haaland får støtte fra sine egne men møter langt mindre forståelse fra politikerne. Politikere som vanligvis flagger toleranse og raushet fremstår i denne saken som intolerante . At politikerne ikke tar større hensyn til de som tenker annerledes rundt alvorlige verdi spørsmål er rett og slett skremmende!

Toleranse og mangfold er ikke alltid like ettertraktet

Eilif Haaland kan risikere å bli kontaktet av Bergen kommune med beskjed om at han ikke lenger får fungere som fastlege. Ved å fronte legers motstand mot å henvise til abort løper Haaland en betydelig risiko. Haaland forteller at aksjonen  for reservasjonsrett for fastleger får bred støtte fra andre leger. Han er skuffet over politikernes manglende vilje til å reflektere på et dypere etisk plan. Haaland er skeptisk til en totalitær tenkning som gir assosiasjoner til land vi ikke vil sammenligne oss med. Haaland frykter at legestanden blir redusert til funksjonærer for staten. Til slutt sier Haaland at han var nødt til å stå fram med navn da de skulle starte en aksjon for reservasjonsretten. Haaland sier at denne saken gjelder noe helt annet enn oss som privatpersoner. Eilif Haaland fremstår for meg som en slags hverdagshelt. I et samfunn der færre og færre står for noe, kjennes Haaland som et friskt pust. Å handle i tråd med sin egen samvittighet er langtfra alltid lett og ofte tar vi noe snarveier alle og enhver, nettopp derfor er Haaland et eksempel til etterfølgelse. Haaland er et menneske som står i en utfordrende situasjon. I den kampen han står i gir jeg ham uforbeholden støtte. Mot og gjennomføringskraft er idealer som trengs å bli løftet frem!

Vi mennesker trenger forbilder. Forbilder som inspirerer oss til å strekke oss litt lenger.

Med rundskrivet av 1-4/2011 fra helseministeren har norske kommuner nærmest blitt bedt om å sjekke hvilke leger som ikke henviser til abort. Veien mot et mer totalitært helsevesen ligger åpen. Dette blogginnlegget har hentet det meste av informasjonen fra Tarjei Giljes utmerkede kommentar i Velsignet Helg s 4 og 5, 18 februar.

Tarjei Gilje er journalist i Dagen.

Paradokset

I første mosebok kap. 11 kan vi lese om tårnet i Babel. Menneskene har et språk og virker å være samlet i ett område. De bryter opp fra øst og slår seg ned i en dal i landet Sinear. Etterhvert går de igang med å lage teglstein for å så brenne dem harde de skal bygge et tårn for å skaffe seg et navn, som bindemiddel bruker de bek. Når Herren ser dette sier han: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.  Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!»

"Ingenting er umulig for oss, se på Babel se på byen vår. Inngenting er umulig for oss se på Babel se på oss" Ivar Skippervold

Når jeg ser rundt meg idag gir ordene «Nå vil ingenting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre» mening. Menneskene løste fort språkpoblemene sumererne utviklet kileskriften for 5000 år siden som revolusjonerte kommunikasjonen, egypterne hadde sine hieroglyfer. Etter hvert kom behovet for et språk på tvers av folkeslagene ettersom imperiene ble større, vi fikk gresk etter Aleksander den stores erobringer og Latin er et produkt av det romerske imperium. Disse globale språkene førte til en enorm utvikling, kunnskap og informasjon kunne deles, tanker og ideer kunnes spres. Romersk lov og arkitektur og gresk filosofi og matematikk har vært med å forme vår sivilisasjon. Engelsk har erstattet latinen som » de lærdes språk». Vitenskapsmenn, forskere, professorer, utviklere, oppfinnere alle snakker de engelsk fra Japan i øst til USA vest. Fra Norge i nord til Australia i sør.

Et internasjonalt språk en forutsetning for globalisering

Menneskets evner og kapasitet virker å være grenseløs. Utvilkingen fra den industrielle revolusjon frem til idag er eventyrlig. Idag er teknologien så avansert og makeløs at den fremstår som et mysterium for folk flest. Når jeg ser på alle tingene som omgir meg med og som jeg dalglig bruker så blir jeg fascinert og skremt samtidig. Noen av tingene er så avanserte at jeg til tross for utførlige bruksmanualer har store problemer med bruke halvparten av funksjonene produktet kan tilby. Fjernsyn, mobiltelefor, internet, datamaskiner, jeg aner ikke hvordan de fungerer. Jeg har problemer med å fatte at noen faktisk har klart å utvikle alle disse tingene. Iphoner, Ipader hva blir det neste? Kunnskapen, kompetansen,kreativiteten virker for meg å være uttømmelig. Finnes det begrensninger for menneskene? Er alt mulig for oss?

Ingenting er umulig for oss

Mens jeg skriver dette pisker regnet mot vindusruta klokka er 05.36 jeg får ikke sove. Det har regnet lenge nå. Regnet uroer meg litt, hvor er sneøn, isen, slapset og kuldegradene. Det er ikke lenge siden Dagmar raste over Vestlandet, jordskjelvet og dlodbølgen som skyllet inn over Japan er forstatt frsikt i minne. Jeg har en følelse av at noe er i ulage, er naturen i ferd med å hevne vår skjødesløshet. 

Dagmar et utrykk for ekstremvær.

Vi opplevde kalde vintrer her oppe i nord i 2010 og 2011. Gobalt sett var de årene de varmeste vi har hatt siden vi begynte med omfattende temperaturmålinger. Det blir varmere her på jorda. De fleste forskere mener det er menneskeskapt. Hva vil temperaturøkningen føre til? Forskere advarer mot issmelting på polene, om vann som vil stige, om ekstremvær, om tørke, om skogbranner.Lista er enorm og ekstremt skremmende. De samme vitenskapsmenne advarer mot overforbruk, mot rodrift. Vi hogger ned regnskogen, vi overfisker, vi forsyner oss for grådig av ikke fornybare ressurser. Utviklingen er ikke bære kraftig, vi må gjøre noe. Dette er situasjonen.

Skremmende statistikk i forhold til CO2 utslipp og global oppvarming

Selvfølgelig er det noen, en liten prosentandel som sier at vi kan slappe av det er ingen fare. Alt er naturlige svingninger, festen kan fortsette det ordner seg. Jeg har en mistanke om at tunge markedskrefter har en finger med i spillet her. På samme måte som tobakksindustrien forsøkte å tåkelegge skadevirkningene av tobakk har olje og bilindustrien forsøkt å tåkelgge skadevirkningene av CO2 utslipp. Millioner blir brukt på å finne svakheter i rapportene fra FNs klima panel. Dessverre har rapportene vært mangelfulle og lette bytter for markedskreftene. Feil på feil har vært påvist, dette har ført til unødvendig tåkelegging av noe som er åpenbart nemlg at noe må endres.  Tunge krefter tjener på overforbruk. Hele vårtøkonomiske system er tuftet på forbruk. Hvis menneskene forbruker mindre får det fatale ringvirkninger for økonomien.

Rajendra Pachauri i FNs klimapanel har vært utsatt for massiv kritikk.

De fleste av menneskene på jorden med innflytelse er klar over at Titanic har kurs mot isfjellet. Vi er klar over at vi må handle, vi må endre kurs rakst om vi skal unngå det iskalde Atlanterhavet. På tross av dette handler vi ikke. Verdens leder har vært samlet i Kjøbenhavn og Durban uten å komme opp med en god plan. Menneskene virker å være handlingslammet.

Selv ikke verdens redningsmann var istand til meisle ut en plan for å redde verden.

Handlingslammelsen skyldes særlig to forhold: grådighet og egoisme. Alle vil ha en bærekraftig utvikling, men ingen vil betale regningen. Alle vil redusere forbruket men ingen vil gå glipp av inntektene. Ingen vil gå ned i levestandard, ingen vil leve enklere. Klimakvotere er en utvekst av denne grenseløse egoismen.

Klimakvoter

Mennesket er genialt det er unikt, det brillianse er åpenbar. Vi har Bill Gates og hadde Steve Jobs men vi har ingen gjennomføringskraft. Vi har et digert problem som vi vet svaret på men har ingen gjennomføringskraft. Til tross for all kunnskap, teknologi, informasjon og muligheter står vi i fare for å kjøre verden i grøfta. Paradokset er sjokkerende og skremmende.

Vi har fantastisk teknologi, men mangler gjennomføringskraft.

Gud skapte mennesket i sitt bilde, vi er brilliante og har et unikt design, samtidig er vi slaver under synden. Vi er fanget i egoisme og grådighet. Gud har gitt oss en fantastisk lekegrind og har gitt oss forvalteransvar. «Befolk jorden og legg den under dere». Skaperverket er vårt klareste Gudsbevis og minner oss hver dag på hans tilstedeværelse. Vi er i ferd med å ødelegge lekegrinda vår, når Gud la forvalteransvaret i våre hender så tok han en sjanse, en janse vi er i ferd med å forspille.

Guds fingeravtrykk

Gud grep inn mot menneskene i Babel, slik at de ikke kunne slå seg ned på et sted og dermed forkludre Guds plan om at menneskene skulle befolke jorden. Gjennom språkforvirringen spredte han folkene utover kloden og hans plan ble virkelighet. En dag skal Gud gripe inn igjen, han skal sende si sønn for å frelse alle de som tror på hans navn. Planen skal fullføres.

Er dette vårt tårn?

Husmødre og selvrealisering

Da jeg vokste opp for ikke så mange år siden var samfunnet på noen områder betydelig annerledes. Frem til jeg var 6 år var jeg hjemme med mor og søsken. Det var forutsigbare dager. Etter frokost bar det ut i nabolaget, jeg hadde stort sett noen å leke med. Vi var ute fra morgen til middag fra tid til annen. Noen ganger husker jeg at jeg hadde det så gøy at jeg glemte at jeg var sulten. Når leken var over kjente jeg på en kraftig sultfølelse. «Jeg er skrubbsulten, kan du smøre seks skiver med Vossafår?» kunne jeg si idet jeg stormet inn i gangen hjemme.

Vossafår er fortsatt en viktig ingrediens i kostholdet mitt

Faren min gikk på jobb, han jobbet ca 40 timer i uka, mor var hjemme med oss. Mens vi unger var ute i gata eller lekte hjemme var min mor i full sving. Hun vasket gulvet i stua og på kjøkkenet, hun redde opp senger, hun handlet inn til uka, hun holdt orden i skap og rundt omkring, hun vasket badet, laget middag (av og til dessert) vasket klær, smurte brødskiver, skiftet bleier. Min mor hadde nok å henge fingrene i.

Foruten den praktiske delen var min mor stort sett alltid tilgjengelig, hun var der når jeg datt og slo meg, hun ropte når barne tv skulle begynne, det var alltid noen som tok imot meg når jeg kom hjem. Noen ganger som oftest når det var dårlig vær gikk vi på besøk til andre mødre og unger, vi bare reiste og ringte på, senere begynte vi å ringe før vi kom.

Slik så vår første telefon ut

Det hendte ofte at jeg kom ned i stua og fant min mor med andaktsboka i hånda sittende i sofaen, det var som regel «En ny dag» skrevet av den svenske vekkelsespredikanten Rosenius. Av og til kunne min mor legge bort andaktsboka og ta frem barnebibelen, sammen reiste vi på eventyr til Egypt, Galilea, Babylon, Gennesaretssjøen, Kypros og selvfølgelig til Kaanan.

Min mors var rød og i ett bind, permen hang og slang, den bar preg av flittig bruk

Min far kom hjem til forskjellige tider ettersom han jobbet skift, vi hadde middag en tid mellom 13.00 – 15.00 alt etter hvordan min far jobbet. Det var en fin tid. Min far trivdes godt på jobb og forsørget oss. Min mor var ikke i lønnet arbeid, hun var hjemme med oss.

Min mor realiserte seg selv. Hun drømte om en god, trofast og kjærlig mann, om barn, om å skape et åpent hjem og om å lære sine barn om Jesus. Denne drømmen realiserte min mor, hun levde drømmen. Min mor realiserte noe av det Gud hadde lagt i henne, omsorg, generøsitet, gavmildhet og kjærlighet. Nesten hver dag fikk vi små erfare glimt av dette. Min mor stod for kanskje den viktigste verdiskapningen i det norske samfunn. Hun skapte trygghet, hun formidlet verdier, hun satte grenser, hun gav av sin omsorg og kjærlighet. Sammen med min far gav hun oss håpefulle en plattform og noen slitesterke verdier og prinsipper vi kunne ta med oss den dagen vi skulle forlate hjemmet. Min mor og alle de andre mødrene på denne tida fikk ikke lønn, deres verdiskaping ble ikke verdsatt. I et samfunn som verdsatte økt konsum, økt produksjon, økt sysselsetting forandret drømmene seg. I et stadig mer individualistisk samfunn forsvant husmødrene. Idag er husmødrene historie, de gamle husmorskolene er for oss kalde gufs fra fortida. 

Dette er Olsrød husmorskole, min mor gikk også på en slik skole

For meg er ordet husmor et honnørord, husmødrene var hjørnesteinen i det norske samfunnet. De gjorde en uvurderlig jobb, jeg setter dem høyt, de gav oss en god start.

Hva jobber vi for i Krf?

 Kristelig folkeparti har i skrivende stund mange utfordringer. Ny partileder, valg, enhet, mobilisering og gjenoppbyning. Et viktig element i denne forbindelse er partiets visjon. Visjonen er kanskje den viktigste byggesteinen som må være på plass i enhver bedrift, idrettsklubb eller organisasjon. Det finnes mange definisjoner på hva en visjon er. Ingebrigt Steen Jensen hovedarkitekten bak to forbløffende norske eventyr innenfor markedsføring og fotball sier at en visjon er en kort energigivende setning som forteller oss hvorfor vi finnes til, og hvor vi skal reise sammen. Visjonen i Krf skal være et fast punkt å navigere etter. De gamle romerne kalte dette for casus belli: en menig, en hensikt noe å gå til kamp for. Jeg kunne skrevet mye om viktigheten av korte konsise budskap som brennes seg fast i folks bevissthet ikke minst innenfor politikken. I et samfunn som hver dag bombanderer oss med ulike beskjeder og meldinger blir håndgripelige visjoner stadig viktigere En visjon handler ikke om å formulere høytsvevende setninger men om å velge retning. Krfs visjon lyder idag som følger:

KrFs visjon er et varmt og verdiforankret samfunn, der alle har lik verdi, opplever rettferdighet og der ressursene blir forvaltet ansvarlig til beste for alle mennesker.

Jeg kan stille meg bak denne visjonen. Jeg vil ha et verdiforankret samfunn, jeg vil ha likeverd og rettferdighet og at ressursene skal forvaltes til beste for alle. Jeg tror alle parti på stortinget kan stille seg bak denne visjonen. Noen vil gjerne kjempe for andre verdier men alle ønsker selvsagt rettferdighet, likeverd og god ressursforvaltning. Denne visjonen sier etter min mening for lite om partiet og om hvilken retning partiet skal seile. Visjonen er uten brodd og gir svært lite energi. Visjonen når ikke ut, den fester seg ikke til folks bevissthet. Min påstand er at 9 av 10 av partiets medlemmer ikke kan sitere partiets visjon. At visjonen heller ikkje kommer klart frem på partiets offisielle nettside er etter min mening urovekkende. Dette sier kanskje litt om paritets engasjement og energi i forbindelse med visjonen. Partiet mangler etter min mening en viktig byggestein.

Krf må knyttes sammen med noe, partiet må ha en tydeligere identitet, partiet trenger en sak som det er verdt å kjempe for. Denne saken tror jeg kan være barna i det norske samfunnet. Barna er i dag etter min mening taperne i det norske samfunnet. Krf har muligheten til å kjempe barnas sak. Krf skal verne om kjernefamilien, vi skal slå ring rundt ekteskapet, vi skal skape en bedre skole, vi ønsker ansvarlig miljøpolitkk for å sikre våre barns fremtid, krf skal kjempe for det ufødte barnet, krf skal være en stemme for det sultende barnet i den tredje verden, krf vil arbeide for rettferdighet og likeverd for alle barn, krf vil jobbe hard for å bedre hjelpen til alle norske barn med psykiske problemer, krf vil føre en restriktiv alkoholpolitikk for å beskytte alkoholens ofre barna osv. Barn inngår etter min mening i de fleste av krfs kampsaker. En stemme for de stemmeløse ! Dette er en setning som skaper energi og engasjement.

Vi er på vei inn i et samfunn der ikke materielle ønsker og behov skal drive oss videre. Barn er en viktig ingrediens i de fleste nordmenns liv. Barack Obama sier Yes we can !, Arbeidetpartiet sa en gang bygg landet og arbeid til alle, Disney sier at de skal gjøre folk glade. Krf sier: Barna vår fremtid ! Partier, bedrifter og enkeltpersoner som har lykkes har et fellestrekk: De har en klar visjon. Barna kan være krfs casus belli.

 

Folket venstresiden glemte

I 1556 går den russiske tsar Ivan den grusomme inn i Kaukasus. Russerne blir en torn i øyet for de kaukasiske stammer. De tsjetsjenske muslimene utgjør en av disse stammene. I 1722 vil tsar Peter den store erobre nytt land. De første kampene mellom russere og tsjetjenere bryter ut i det østlige Tsjetsjenia. Sjeik al-Mansor den første store tsjetsjenske lederen dreper 600 russere og påfører 1785 Katarina den store hennes største nederlag. Mellom 1817 – 1864 raser kaukasuskrigene, Russland erobrer til slutt dagens Tsjetsjenia. I 1943 tvangsdeporterer Stallin 500 000 tsjetjenere. I 1957 tillater Khrustsjov tsjetjenerne å vende tilbake men både hjem og arbeidsplasser er borte. Sovjetunionen går i oppløsning i 1991, Tsjetsjenia erklærer seg uavhengig. I 1996 er den første tsjetsjenske krigen over, russerne har tapt. I 1999 bryter den andre tsjetsjenske krigen ut. I 2000 overtar russerne kontrollen. I en tsjetsjensk vittighet heter det: Når vil blodet slutte å flyte i fjellene? Når sukkerrør vokser i snøen.

                

Hvor lenge skal okkupasjonen foregå? Hvor er alle demonstrasjoene? Hvor er boikottaksjonene mot Russland? Hvor er Tsjetsjenia luene? Hvor er SV? Hvor er venstresiden? Når går første hjelpekonvoi gjennom Svartehavet?

Valget 2011 og demokratiet

Demokrati og valg 2011

Etter de tragiske hendelsene 22.7 har demokratiet blitt løftet frem som noe av det mest verdifulle vi har, med rette. Demokratiet og demokratiske prosesser har lange tradisjoner i Norge sammenlignet med mange andre land. Demokratiet er noe de fleste av oss er stolt av. Nå nærmer det seg valg, valgdagen er demokratiets helligdag.

Ifølge en fersk lokal undersøkelse foretatt blant ungdom i alderen 16 – 18 år i Time vet 26% av ungdommene som deltok (182) i undersøkelsen hvilke parti som sitter i regjering. At så få vet at Arbeiderpartiet, SV og SP utgjør dagens regjering synes jeg er nedslående. Vi må tilbake til Gerhardsen tredje regjering som satt fra 22 jan 1955 – 28 august 1963 for å finne en regjering som har sittet lenger en dagens, som har sittet siden 17 oktober 2005. Når en vet at kunnskap og engasjement/deltakelse er to av de viktigste bærebjelkene i ethvert demokrati så synes jeg tallene er alarmerende.

Jeg tror ikke bare det er bare blant ungdommen det politiske engasjementet er lavt. Ungdommen speiler seg i generasjonen over, vi som er voksne har en del av ansvaret for den manglende kunnskapen og engasjementet blant ungdommen. Årsakene til manglende politisk engasjement blant unge og voksne er mange og sammensatte og det er ikke plass til å drøfte dette i et leserbrev. Det vi i imidlertid vet er at redusert kunnskap, deltakelse og engasjement fører til et svakere demokrati. Uten disse ingrediensene er det større fare for at en ”opplyst” elite kan ta styringen kanskje særlig på lokalt nivå. I det gamle Hellas ble folk som ikke deltok i demokratiet kalt for idiotes. Jeg håper det blir lite idioter nå på valgdagen. Min oppfordring til deg er: Stem! Ikke bare for et politisk partis skyld, ikke bare for din egen skyld men fremfor alt for demokratiets skyld. Godt valg!