Kan me spela?

Spørsmålet ovenfor er kanskje et av de mest stilte spørsmål i norske småbarnshjem. Jeg forstår spørsmålet godt. Jeg husker godt da jeg nede i Symrebakken 9 første gang ble presentert for et helt nytt univers. Etter lang tid med sparing hadde kameraten min Arild endelig nok penger til en flunkende ny Commodore 64. «Summer games», «Winter games» og «California games». Snart kunne vi melodiene på alle verdens nasjonalsanger, med joystickene hoppet vi på ski og gikk rytmisk våre strafferunder. Det var helt utrolig.

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

(mer…)

Reklamer

I møte med livet blir man liten

«Vi tar det på rutinen» sier jeg idet forsvinner ut av kontoret torsdagsettermiddag. Det er tåpelig sagt. Nå sitter jeg her, redusert til en tilskuer i et smerteinferno. Jeg forsøker å massere og oppmuntre men innser at det hjelper lite mot den mektige motstander. Jeg er Mario Balotelli innenfor motstanderens sekstenmeter. Jeg vandrer frem og tilbake i gangen med foldede hender, «nå må du blåse dommer, hva i all verden er det du legger til så mye for?». Jeg rekker kona et plastbeger med vann, det er ikke det hun trenger. Dette tar vi definitivt ikke på rutinen, enhver fødsel lever sitt eget liv. Det vet jordmoren som nøkternt informerer om den videre gangen. Det er progresjon men det går sakte.

Jordmødre er en yrkesgruppe jeg har den dypeste respekt for.

Jeg er vitne til et merkelig scenario, jeg føler meg mer som en observatør enn som en deltaker. Hadde jeg virkelig glemt hvordan dette er? Noen ganger kan livet kjennes forutsigbart. Rutiner, vaner og fulle kalendere, det er nesten som om man må klype seg i armen for å forsikre seg om at man lever. Nå lever jeg nesten for mye. Det fyres på alle sylindre. Det eldgamle dramaet med mor og barn i hovedrollene ruller foran øynene mine. Det er livet på det mest intense. Et av grunntemaene i livets symfoni spilles, det er mye å absorbere.

Noen ganger føler man seg som en passiv deltaker i eget liv og blir nesten nødt til å klype seg i armen...

Igjen blir jeg minnet på hvor mye tøffere kona er en meg. Sammenlignet med dette blir skyteøvelsen på Kongsberg stusselig, selv om det var mange minusgrader og jeg stod på veikontrollpost sammen med Bråthen da vi ble angrepet. Mens eneste utvei for meg hadde vært keisersnitt, biter kona tennene sammen. «Hun er helt enorm», mumler jeg til jordmoren som nikker samtykkende.

Å ligge i telt i mange minus er noe av det tøffeste jeg har gjort, det er strengt tatt ikke veldig tøfft.

Endelig kommer pressriene, idet jeg tror knokene mine skal gi etter i hånden til kona, kommer Lydia til syne. «Halleluja!» brøler kona. Jeg for min del får ikke frem så mye, tårene spretter. «Skal du klippe», spør jordmora. «Det kan jeg godt», svarer jeg åndsfraværende mens hendene mine skjelver. Jeg samler meg og klipper navlestrengen selv om jeg aldri har skjønt meningen med dette ritualet.

Har strengt tatt aldri skjønt poenget med dette moderne ritualet.

På magen til kona ligger den nye jenta vår, det er knapt til å fatte. For noen øyeblikk siden var Lydia omringet av fostervann og fikk næring gjennom en streng. Nå ligger hun her på konas mage og puster og leter etter pupp. Jeg ser inn i to slørete øyne som ikke kan se meg, men jeg skimter Guds fingeavtrykk. På rommene ved siden av vårt entrer nye babyer denne verden som den naturligste ting i verden allikevel oppleves det som om jeg har vært vitne til et mirakel.

Mission completed.

Der inne på rom 9 i første etasje på sentralsykehuset sitter vi stinne av lykke. Vi har nettopp vært med på noe vi aldri vil glemme, kompani Mong har endelig blitt fulltallige. Et nytt liv, en ny fortelling, et beriket fellesskap. Det viktigste i livet.

Lydia godt inntullet

Vi lever i en tid der individets muligheter nærmest er grenseløse. Jeg kan reise over hele kloden. Jeg har tilgang på all kunnskap. Noen ganger kan man nesten føle at man behersker denne verden. Mennesket har blitt sin egen herre for lenge siden. På fødeavdelingen korrigeres perspektivet. I møte med livet blir man liten. Imøte med mysteriet tvinges man ned i knestående. Med ett ser man at man er en liten tråd i en vev som stadig blir større. Man innser at veveren ikke oss selv, vi er en del av noe større, noe flott.

Vev

Noen sier at slik situasjonen er idag er det direkte uansvarlig å sette barn til verden. Jeg er dypt uenig. I det nye livet ligger håpet, uten håp går vi til grunne. For meg er fødsel mer enn blod og fysiologiske prosesser. For meg peker fødsler på det hellige, det viktigste. Utfra morens intense smerte og lidelse springer nytt liv. Det nye barnet tas imot og elskes uten å ha gjort seg fortjent til noe som helst, det møter en betingelsesløs kjærlighet. Idet Lydia kommer til syne elsker jeg henne, i mine øyne er hun perfekt, verdens vakreste jentebaby. Under brystet hun blir lagt på slimete og full av blod banker et kjærlig morshjerte. I fødselen drypper glimt av Guds faderkjærlighet ned på oss, Guds kjærlighet blir litt mer konkret, vi ser litt klarere hvem Gud er.

Gud

Vi gleder oss over det nye livet fordi vi er skapt i livgiverens bilde. Vi elsker det nye barnet fordi noen har elsket oss først. Vi gleder oss over det utvidede fellesskapet fordi vi er skapt i den fullkomne treenighets bilde. Det nye livet minner oss på at en dag skal alt atter være nytt. I Salmenes bok står det at barnet er en gave fra Herren. En flottere gave kan vi ikke få.

 

Århundrets rogalending, vinnerskaller og ett nytt år.

Før jul var jeg tradisjonen tro på Julemesse på Saron. I en av kassene med bøker plukket jeg opp en bok med tittelen «Aldri for gammel». Etter å ha lest omslaget tok jeg boka til kassen og betalte den nette sum av 10 kroner.

aldri_for_gammel

Fire dager senere var boka om Liv Kyllingstad Godin lest. Madam Liv som kongoleserne kalte henne bygde kirker, skoler og ikke minst veier og broer i Kongo. Madam Livs måte å drive misjon har gjort det lettere for seks millioner kongolesere og forflytte seg. Madam Liv var Jesu hender i en lutfattig landsby i Kongo som heter Bili, hun var der ingen andre ville være. Forfatteren Øystein Mikalsen skildrer en kvinne som stavrer seg frem med gåstolen sin og stikker stokken sin i sementen og forlanger mer mørtel. Selv om Liv var mange og åtti år ledet hun arbeidet med store vei og broprosjekter.

Broer

De fleste nordmenn på snart nitti sitter på gamlehjem og venter på barn, barnebarn og oldebarn som aldri kommer. De drømmer seg tilbake til «gamle dager» da de betydde noe og gjorde nytte for seg. Nå er de redusert til en utgiftspost. Deres største ønske er å ikke være til bry. De vil for alt i verden ikke stå i veien for sine barn og barnebarns utvikling.

De_ensomme_eldre

Liv Kyllingstads liv og virke står i sterk kontrast til ensomheten og tomheten mange nordmenn opplever i sine siste år. Øystein Mikalsen forteller om en jevn strøm av folk til Livs enkle hus. Noen trenger penger, noen råd mens andre trenger et passbilde, Liv hjelper så godt hun kan. Mens mange eldre her til lands mot slutten av livet blir det vi kaller livstrette, klaget Liv hele tiden på at hun hadde dårlig tid. Det var ikke sikkert hun fikk gjort alt hun skulle før hun måtte ta farvel med denne verden.

Jeg har lest en del biografier i mitt liv de fleste har handlet om fotballspillere, fotballtrenere og politikere. Få biografier har utfordret meg som beretningen om gjesdalsbuen som 15 år gammel bestemte seg for å reise til Kongo. Da Stavanger Aftenblad i 1999 skulle kåre århundrets rogalending falt ikke valget på Jan Egeland, Arne Rettedal, Leif Ove Andsnes, Gunn Rita Dahle eller Christian Bjelland. Etter at 1400 rogalendinger hadde gitt sin stemme stod en enkel lærerinne fra Gjesdal igjen som vinner. Liv Kyllingstad hadde ikke briljert med diplomatiske evner innefor internasjonal og nasjonal politikk. Liv var kunstner men ikke så flink som Andsnes, hun hadde god fysikk men var lysår bak Gunn Rita, og selv om Livs pensjon var stor i forhold til de andre innbyggerne i Bili manglet hun en del i forhold til Christian Bjelland. Rogalendingene hadde sett at Liv hadde noe annet. Hun hadde et stort hjerte. Et hjerte for andre, for noe større. Det er ikke fortreffelighet, intelligens og rikdom vi setter høyest og lengter etter men et hjerte som sprer godhet.

Århundrets

http://www.aftenbladet.no/kultur/Boka-om-arhundrets-rogalending-2557037.html

Boka om Liv Kyllingstad Godin står i sterk kontrast til boka «Norske vinnerskaller» som står utstilt på skolebiblioteket hos oss. Liv Kyllingstad er et befriende pust inn i det jeg vil kalle «vinnerskallesamfunnet». Bøker om hvordan vi skal bli vinnerskaller florerer. Hva er det Ole Einar Bjørndalen og Petter Stordalen og Northug gjør som du ikke gjør? Hvordan skal vi bli det amerikanerne kaller for «high achievers». Vinnerskallene går i kjelleren, de gir seg aldri og de utnytter hver dråpe av talent og potensial. De innehar et «killerinstinkt». De foretar beinharde prioriteringer, de velger bort alt som bremser. De forebereder seg og er nærmest sykelig opptatt av detaljer som de selv mener ville være avgjørende. De må det beste utstyret og de beste metodene som finnes. De stemmer høyre. Vinnerskallene blir den beste de kan bli, de blir superløpere og superledere.

Vinnerskaller

Det er ingen tvil om at Norge trenger vinnerskaller og enere men trenger vi flere? Vil vi ha et samfunn der alle står opp om morgenen og lurer på hvordan de kan maksimere sitt utbytte og potensial denne dagen. Vil vi ha et samfunn der alle krever optimale rammer og omgivelser for egen utvikling? Vi vi ha et samfunn bestående av vinnerskallene og de andre som ikke lenger orker? Det kan fort bli fryktelig kaldt.

Noe av det som preger vinnerskaller er at de stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser. Det er kanskje ikke rart vi nordmenn ligger på klagetoppen. Vi er misfornøyd med SFO tilbudet, oppfølgingen fra kontaktlærer, informasjonsflyten på jobb og sengene på hotellet er for harde. Omgivelsene må stille opp for at jeg skal prestere best mulig. Skismøring og sykler handles inn til svimlende summer slik at far kanskje i år slår han på nabokontoret på Birken. Det handler om meg og mitt, vi blir selvsentrerte og navlebeskuende. I jakten på det perfekte kjøkkenet, den perfekte kjærligheten, den perfekte kroppen og det perfekte løpet står mange barn og mange gamle igjen i grøftekanten, overlatt til statlige institusjoner. De har lange ettermiddager på SFOen og lange kvelder på eldresentrene. De er brukere som mottar profesjonell hjelp og utmerket oppfølging, men savner sine nærmeste. De scorer høyt på ulike skjemaer og utviklings-diagrammer og rundinger, men vil sitte mer på fanget.

2014-12-29_1335

Vi lever i selvrealiseringens tidsalder. Mange er slitne. Det er slitsomt å realisere seg selv hele tiden. Det er slitsomt å oppfylle våre egne krav og omgivelsenes krav til oss. Det er slitsomt å hele tiden sammenligne seg med andre vinnerskaller. Vi blir utbrente og går på veggen. Vi får ME og utmattelsessyndrom. Det koster når man hele tiden skal strekke seg litt lenger, når man aldri kan tillate seg å være fornøyd.

stress

Jeg har som alle andre i vinnerskallesamfunnet satt meg et mål for året som kommer. Jeg bestemte meg i høst for at jeg fra 1 januar til sommerferien ikke skal spise sjokolade og drikke brus. Det er litt av et mål sier jeg med blikket festet på navlen som jeg ønsker skal bli mer fremtredende i 2015. Vi er mange ombord i båten. Ole er 17 år og er bekymret for om han klarer å opparbeide seg sixpack til sommeren. Lise som går siste året på videregående er bekymret for om hun klarer over fem i snitt. Per på 43 er bekymret for om han får trent nok slik at dette blir året der han endelig slår sjefen på Nordsjørittet. Else på 43 er bekymret for de fire kiloene som har kommet det siste året, vil venninnene legge merke til dem på neste forening? Maybritt på 28 er usikker på om hun får laget all maten fra bunnen i år.

1_jan

 

I møte med Liv Kyllingstad blekner våre spede nyttårsforsett. Tenk om blikkene våre ble rettet utover istedet for innover. Tenk om vi kunne legge til rette for andre. Jeg drømmer om et samfunn som i 2015 søker mer fellesskap, som blir mer rause med sine penger og sin tid, som hjelper, som lever litt enklere, som istedet for å stille krav forsøker å møte behov. Det fins tross alt viktigere ting enn sixpacker og gode karakterer. Vi trenger ikke flere vinnerskaller, men mer fellesskap, solidaritet, glede og fred. Vi trenger ikke flere Bjørndalener og Northuger men flere Kyllingstader. Kanskje er det på tide å omformulere John .F. Kennedys utsagn. Spør ikke hva omgivelsene dine kan gjøre for deg men hva du kan gjøre for dine omgvielser. Godt nyttår!

Er du glad i meg, pappa?

Et barn er en gave fra Herren skriver salmisten. Denne gaven oppleves imidlertid ikke alltid som en gave. Gaven utfordrer, frustrerer, bekymrer og skaper fortvilelse og forvirring. Det å være småbarnsforeldre er ikke bare fryd og glede. Selv hadde jeg ikke vært far lenge før jeg oppdaget at det å være foreldre er langt mer komplisert og sammensatt enn først antatt.

foreldre

 

Forskningen er i skrivende stund ganske entydig. Foreldrenes innflytelse gjelder mer enn noe annet, hjemmet er barnas viktigste arena. Vi som foreldre spiller en sentral rolle. Hvordan vi løser foreldreoppdraget har avgjørende betydning for våre barns trygghet, selvtillit, stabilitet, sosiale utvikling, læring og lykke. Veien mot dette ønskede målet går gjennom kjærligheten. Da jeg for to helger siden var tilstede på et foredrag som omhandlet relasjonen mellom foreldre og barn ble det sagt at det viktigste for alle barn er å føle seg elsket.

Få ting er viktigere enn å skape et trygt og godt hjem.

Få ting er viktigere enn å skape et trygt og godt hjem.

Jeg blir nesten litt overveldet i møte med dette ansvaret. «Få er de foreldre som til fulle har forstått hvilket enormt ansvar det ligger i dette å sette barn til verden og forme dem til tenkende og handlende og velgende individer», skriver Hans Børli.

VI elsker barna våre som alle andre foreldre, vi vil dem det beste. Den store utfordringen for oss alle er å uttrykke det. Som foreldre vet vi at barna våre trenger mat beskyttelse, klær, utdannelse og rettledning, dette er behov mange foreldre i Norge er i stand til å fylle. Det viktigste behovet ubetinget kjærlighet finnes i alle foreldres hjerter men å meddele denne kjærligheten er ikke alltid like lett.

Jeg har tre gutter og en jente på vei, guttene har aldri spurt meg direkte om jeg er glad i dem, men noen ganger sier et spørrende blikk mer enn ord. Møte med «er du glad i meg blikket» er ikke et behagelig møte. Det stikker meg i hjertet og jeg håper at dette er siste gangen.

do-you-love-me-image

 

Sannsynligvis er det ikke siste gangen. Vi foreldre påfører barna våre vonde følelser som kan utvikle seg til dype sår og i verste fall arr som de tar med seg resten av livet. Jeg vet at jeg vil gå på flere feilskjær som far, konsekvensene av disse feilskjærene kan bli skrubbsår som gror fort eller varige arr. Den avgjørende faktor er om barnet føler seg elsket. Ingen tilgir fortere enn et elsket barn, et elsket barn sparer ikke på vonde. Feilskjær kan rettes opp, sår kan plastres og defekter kan repareres, vi har mye å lære av barna våre. Det er ikke bare barna som må be om forlatelse, det må også jeg gjøre når jeg behandler dem urettferdig eller sier ting som jeg ikke burde. Jeg har vært nødt til å be guttene om tilgivelse flere ganger og har aldri angret på å ha gjort det, men har ofte angret de gangene jeg ikke har gjort men burde.

skrubbsår

Jeg og alle andre fedre er fedre i utvikling så lenge vi lever, vi lærer men vi gjør også ting som ikke alltid er fullt så lure. Nettopp av denne grunn er det viktig at vi lærer oss å uttrykke vår kjærlighet til våre barn, slik at barna våre vender seg til oss og ikke imot oss. Jeg skal i det følgende si litt om hvordan jeg forsøker å uttrykke min ubetingede kjærlighet til mine gutter.

«Det største en far kan gjøre for sine barn, er å elske deres mor», sier Theodore Hesburgh. For at barna mine skal føle seg trygge og elsket er det viktig at de ser og erfarer at mor og far elsker hverandre. Relasjonen mellom mor og far har avgjørende betydning for relasjonen mellom foreldre og barn. Det er ikke bare viktig at kona mi vet at jeg elsker henne, barna må også forstå dette. «Nå e de lenge si du å mamma he kysst» sa den mellomste til meg for noen uker siden. Jeg tror det er viktig at barna mine ser at jeg klemmer og kysser kona mi, at de hører at jeg snakker positivt om henne og behandler henne med respekt og verdighet. Ingen leser kroppsspråk bedre enn barn og få oppfatter stemninger og atmosfærer mer presist. Som far har jeg ansvaret for å skape et så godt klima som mulig hjemme.

kroppsspråk

Den betingelsesløse kjærligheten er selve fyrlyset i barneoppdragelsen. Uten denne mangler vi selve hjørnesteinen. Betingelsesløs kjærlighet betyr at vi elsker barnet vårt selv når vi avskyr dets oppførsel, dette er jammen ikke alltid like lett. Jeg for min del klarer ikke alltid å elske betingelsesløst, men på vandringen mot dette målet kan det være verdt å minne seg selv på noen sannheter.

1. Barna mine er barn som alle andre og oppfører seg som barn, en del av oppførselen deres er mindre hyggelig.

2. Hvis jeg som far elsker dem på tross av deres barnslige oppførsel, vil de modnes. Hvis jeg elsker dem betingelsesløst vil de kunne elske seg selv og godta seg selv.

3. Hvis jeg bare viser at jeg elsker dem når jeg er fornøyd med dem vil de ikke føle seg elsket. Den betingede kjærligheten vil gjøre dem utrygge og kan ødelegge selvbildet deres.

Jeg synes det er veldig lett å rose barna mine når de gjør noe som er riktig, eller demonstrerer ferdigheter som jeg setter høyt. Oppmuntringene sitter løst, jeg smiler og klapper dem på hodet. «Bra jobba gutter!» Dette er viktig og bra, men det er også viktig å vise dem at jeg elsker dem når de fortjener det minst. Dette er ofte langt mer utfordrende.

Jeg leste i en bok en gang at barn har to kar som må fylles opp. De trenger bekreftelser for det de gjør, og for det de er. Jeg synes det er lett å gi eldstemann ros når han er ferdig med leksene, men eldstemann trenger også bekreftelser for det han er. For meg innebærer det å fortelle guttene mine at jeg elsker dem fordi de er sønnene mine, og at jeg ikke ville byttet dem mot noe annet, ganske enkelt av den grunn.

oppmuntringer

Alle barn har behov for fysisk kontakt, et stort forskningsmaterialet kan bekrefte denne påstanden. Mangel på fysisk kontakt fører til alvorlige forstyrrelser. Noen barn opplever fysisk kontakt på negative måter gjennom vold og misbruk, men fysisk kontakt er først og fremst en utmerket måte å uttrykke kjærlighet på. Det finnes mange måter å være fysisk kjærlig på. Her er det opp til hver enkelt å finne naturlige måter. Jeg for min del lekesloss, kysser på kinnet, klemmer, klapper på hodet, har dem på fanget, rusker dem i håret, holder dem i hånden og bærer dem på skuldrene for å nevne noen. Poenget tror jeg, er ikke hvordan vi gjør men at vi gjør det.

Ole Brumm har lært meg veldig viktige ting.

Ole Brumm har lært meg veldig viktige ting.

En ting som ikke er innlysende men særdeles viktig er øyekontakt. Øyekontakt er å se en annen person inn i øynene. Uten å være klar over det bruker vi øyekontakten som en av våre hovedmetoder til å uttrykke kjærlighet på. Har du prøvd å ha en samtale med en som til stadighet har øynene ned i mobilen? De fleste mennesker er ikke klar over hvor viktig øyekontakt er.

For oss er det viktig å skape gode rammer for øyekontakt. Vi forsøker å spise minst to måltid sammen hver dag. Far skal ikke bruke mobilen eller Ipaden unødig på ettermiddagene. Det er viktig at jeg tar barna mine på alvor og ser dem i øynene hvis de vil fortelle meg noe, eller om jeg er nødt til å sette grenser for dem. Den mellomste hos oss fortalte meg at en voksen i barnehagen alltid snakket med snill stemme. Barna våre tolker ikke bare stemmene våre men også øynene våre, det er det viktig å være klar over.

skd230501sdc

Det siste elementet jeg vil si noe om i dette innlegget er konsentrert oppmerksomhet. Konsentrert oppmerksomhet innebærer å gi barnet vårt vår udelte oppmerksomhet. Mange er kanskje lei det evige maset om kvalitetstid med barna, men det er likefullt viktig. Jeg tror ikke valg av aktivitet er det viktigste, mine erfaringer sier at dette er mindre viktig. Barna synes det meste er gøy hvis far er tilstede og engasjert i leken. Det kan være fotball på plenen, brettspill, pussling, legobygging, fifa – spilling eller turer i naturen. Guttene synes det er stas når pappa er med. «Kan ikke du være med bort og være dommer», spør min mellomste alltid før han sykler bort i fotballhallen på Kåsen.

Den største utfordringen her er tiden. I hastverktyranniet er det viktig å ha rytmer og rutiner som garanterer tid med barna selv i travle perioder. En god ting for meg har alltid vært fortellinger og lesing. Når barna var små fortalte jeg ofte fortellinger for dem. Fortellinger jeg impulsivt diktet opp eller fortellinger fra da jeg selv var barn. Nå når barna er eldre og avslører de verste skrønene blir det mer lesing. Akkurat når holder vi på Drømmen om Narnia av C.S Lewis og vi synes det er kjempespennende. Kveldsrutinene sikrer kvalitetstid sammen selv om det er travelt i perioder. Det er viktig at vi fedre klarer å etablere rytmer og rutiner hva vi gjør kan som i mitt tilfelle ofte knyttes opp mot de gavene og de interessene vi har.

Sammen med Peter, Susan, Lucy og Edmund reiser vi ut på nye eventyr.

Sammen med Peter, Susan, Lucy og Edmund reiser vi ut på nye eventyr.

For å kunne uttrykke vår kjærlighet til barna våre trengs som sagt tid. Det er ikke uten grunn at barn staver kjærlighet: T-I-D. «Å gifte seg, stifte familie, ta imot barna som kommer, sørge for dem i denne usikre verden og kanskje til og med lede dem litt, er etter min mening det største som overhodet kan lykkes for et menneske», sier den tsjekkiske forfatter Franz Kafka, tid sammen med barna er meningsfull tidsbruk.

Hvorfor Frokostklubben?

Det var litt merkelig å spise frokost hjemme idag etter en drøy måned med frokost ute i det fri sammen med mange andre mennesker. I år ble det tilsammen 31 (8 mindre enn i fjor og 10 mindre enn for to år siden) turer i stort sett godt sommervær.  Hverdagen er her igjen og det kjennes godt etter en sommer vi vil huske lenge. Vanligvis lager jeg oppsummeringer og referat fra de ulike turene på denne bloggen men denne gangen blir det litt annerledes.

Sol over Tjåland

Sol over Tjåland

 

En del folk undrer seg over at vi velger å reise på tur hver morgen. Noen lurer på om ikke dette er slitsomt og stressende. For oss oppleves ikke dette som en forsakelse eller ett offer på noen måte. Som familie opplever vi at frokostklubben gir oss utrolig mye, i det følgende skal jeg forsøke å redegjøre for dette.

“Enhver klodrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekomne», sier Alexander Kielland etter denne sommeren fornemmer vi muligens hva den store dikter mente. Natur er en av fire kjerneverdier i frokostklubben. «En av de viktigste oppgavene som fins er å la barn få oppleve natur enten man er foreldre, lærere, politikere eller generalsekretær i FN», skal Kofi Annan ha sagt. Kanskje er det å la barna få oppleve naturen viktigere enn noen gang. Vi lever i en tid der naturen er truet på mange måter, mange mener at mennesket utgjør den største trusselen. Det som tidligere var en symbiose basert på gjensidig avhengighet har utviklet seg til et parasittforhold. Naturen er i ferd med å bli fremmedgjort. En av visjonene bak frokostklubben er at barn og voksne skal bli glad i naturen. I år har barn og voksne kjent sola i ansiktet, de har kjent strømmen fra havet rundt anklene, de har sett sine fotspor i sanden og kjent lukten av granbar i skogen og mye mer. Mitt håp er at summen av alle inntrykk og sanseopplevelser har ført til en større kjærlighet til skaperverket som vi har blitt satt til å forvalte på best mulig måte. Mennesker som blir glad i noe ønsker å beskytte og ta vare på det dem er glad i, slik er i hvertfall jeg skrudd sammen. Tenk om frokostklubben har vært noe som har vært med på å styrke bevisstheten rundt akkurat dette.

En smak av himmelen

En smak av himmelen

Fellesskap er kanskje den viktigste ingrediensen i frokostklubben etter mitt syn. I år som i de foregående år har det vært et privelegium å bli kjent med så mange flotte mennesker. Det har siden oppstarten vært ett jevnt tilsig av nye frokostklubbere og det er selvsagt utrolig gledelig. Jeg tror det er viktig ikke bare for barn men også for voksne å bli kjent med nye mennesker. I møte med nye mennesker møter vi nye perspektiver, synspunkter, oppfatninger og ikke minst livshistorier, det beriker livene våre.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

 

Personlig synes jeg den sosiale atmosfæren i frokostklubben denne sommeren har vært positiv og god. Mitt inntrykk er at folk er høflige, imøtekommende, hjelpsomme, tålmodige og smilende. Jeg tror barna opplever fellesskapet som trygt og stimulerende. I år har jeg spesielt lagt merke til at ungene i større grad er i stand til å ta sosiale initiativ. Min opplevelse er at ungene ikke lenger er avhengig av en voksen igangsetter for å komme igang med leken. Ungene har gjentatte ganger selv vært igangsettere og flere ganger ser de selv mulighetene som ligger i miljøet, jeg blir oppriktig glad når jeg ser unger som bruker kreativiteten sin til å utforske og lage nye leker.

Nettopp lek er særdeles viktig, noen ganger undres jeg over hvor lite vi voksne leker. I leken oppstår spontane øyeblikk, vi ler, fryder og gleder oss. I leken lærer vi regler, tolker kroppspråk og samhandler. Leken er en av våre viktigste sosialiseringsarenaer. Den gamle filosofen og katolikkenes fremste tenker Thomas Aquinas går så langt at han sier at «leken er nødvendig i menneskenes liv». Engasjement innlevelse og hengivenhet er nødvendige ingredienser i den gode leken, dette har vi sett mye av i sommer.

Glede, fryd, latter.

Glede, fryd, latter.

«Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre, dei skulle sjølv glede andre, så vart dei glade», sier Arne Garborg. Det er fryktelig godt sagt. Vi mennesker er skapt til fellesskap med andre mennesker, å leve i isolasjon er svært uheldig for oss. I fellesskapet handler det vel så mye om å gi som å få. Det handler om å være tilstede, om å lytte, om å oppmuntre, hjelpe, inkludere. Mange av disse tingene preger fellesskapet i frokostklubben, derfor blir jeg glad og opplagt av å være der.

Å føle seg ensom er vanlig i våre dager, en svensk undersøkelse konkluderte nylig med at 6 av 10 svenske tenåringsjenter følte seg ensomme. Folk har over 1000 venner på facebook og 300 følgere på instagram men ingen dype relasjoner. Mange lengter etter fellesskap som handler om mer enn å vise frem den ny designerstolen eller dagens middag. Samtidig med dette opplever mange voksne men også barn at mennesker rundt er mer distanserte. Det blir vanskeligere og vanskeligere å få konsentrert oppmerksomhet ettersom skjermene forsyner oss med nye oppdateringer og likes.

Facebook og Instagram har gjort frokostklubben mulig, men mitt inntrykk har vært at disse formiddagene har vært kjærkomne pusterom og pauser fra skjermene våre. Vi har vært tilstede, sammen. Jeg vet at vi har knyttet nye relasjoner og styrket allerede etablerte relasjoner iløpet av denne sommeren. Guttene våre har fått nye kamerater og venninner som de avtaler å treffe etter at frokostklubben er ferdig. Jeg håper at flere sitter igjen med slike erfaringer.

IMG_0434

«Å gifte seg, stifte familie, ta imot barna som kommer, sørge for dem i denne usikre verden og kanskje til og med lede dem litt, er etter min mening det største som overhodet kan lykkes for et menneske», sier Franz Kafka. Familien er grunnsteinen i samfunnet. » En familie som holder sammen er uovervinnelig», sier Bjørnstjerne Bjørnsson. Jeg tror at alle nabolag, samfunn og stater er avhengig av velfungerende familier som holder sammen. Jeg blir rørt og glad når jeg ser ektepar som har det godt sammen og barn som har det godt sammen med sine foreldre. For oss har frokostklubben blitt en ting vi gjør sammen som familie. Her spiser vi, snakker vi og leker sammen. Mitt håp er at frokostklubben kan være en arena der familiebånd styrkes, der foreldre og barn bygger dypere relasjoner.IMG_9841

Jeg kunne sagt mye mer om hva forkostklubben gir oss men nøyer meg med dette. Vi i familien Mong er godt fornøyd som dere forstår med årets sesong og gleder oss allerede til Frokostklubben 4.0. På gjensyn!

 

 

 

Frokostklubben 3.0

Frokostklubben 3.0 har allerede holdt det gående en god stund nå og det er på høy tid med en oppdatering. Forventningene foran årets sesong har som vanlig vært høye men har så langt blitt innfridd med god margin. Været har vært aldeles upåklagelig og vi har virkelig fått merket den globale oppvarmingen på kroppen, dette må være framsiden på medaljen. Vi har vært en solid gjeng fra dag 1. Grunnfjellet består av Tu folk men også folk fra andre steder på Bryne har blitt med, det synes vi er veldig gøy, noen dager har helt nye dukket opp noe som er enda gøyere. Den første fasen av frokostklubben har vært noe oppstykket ettersom vi reiste på ferie og består derfor av to bolker. Til tross for noe svakere kontinuitet enn ved foregående sesonger synes vi ikke dette har gått ut over kvaliteten. Foruten en tur til Hardanger i slutten av juli kommer forkostklubben 3.0 til å gå sin gang gjennom hele sommeren. Vi voksne har merket at igangsetting og læring av leker og konkurranser ikke har vært fånyttes, mange av de litt eldre barna har etter min mening blitt veldig flinke til å ta initiativ og organisere. Ekstra kjekt er det å se at barna ser muligheter i miljøet og lager leker og konkurranser selv, kreativitet er en grunnpilar i frokostklubbens verdisett.

Klatring og løping i sandskråninger.

Klatring og løping i sandskråninger.

Mandag 23.6 var premiere dag. Vi tenkte litt «safety first» og satte kursen mot Øksnevad skogen. Vi ble en god gjeng og ungene koste seg i tauene ved gapahuken. Vi voksne satt inne i gapahuken og snakket over rykende varm kaffi. Diskusjonen nådde sitt høydepunkt ta temaet var kjønnsrollemønster og oppgaver knyttet til dette. Etter en stund lekte vi boksen av, her var engasjementet på topp både blant store og små.

IMG_9336

1,2,3 hopp!

1,2,3 hopp!

Dagen etter gikk turen til ærverdige Tinghaug. Da vi endelig nådde toppen var det deilig med frokost og påfyll av væske. Etter frokost utforsket vi tyskerbunkeren og nøt utsikten over verdens beste by, før vi bestemte oss for å gå videre til Krosshaug. Undertegnede uttrykket skepsis til å krysse et beiteområdet med en masse kviger og kyr, men Marianne og Liv Anny var klokkeklare på at skepsisen var ubegrunnet. Etter en kort diskusjon ruslet vi over jordet. Litt anspent gikk jeg med raske skritt med blikket festet mot korset. Det viste seg at damene hadde hatt rett selv om baktroppen nok opplevde kyrne som vel innpåslitne. Ved Krosshaug leste vi litt og fortalte litt før vi snudde og gikk tilbake igjen. Etter å ha kommet velberget over på andre siden slappet vi av i solen og diskuterte lærerstreiken, alle var enige om at lærere er noen supre mennesker som fortjener høyere lønn og som absolutt har gjort seg fortjent til litt avspasering. Det ble også konkludert med at privat sektor ikke når offentlig sektor til anklene. Når alle konklusjonene var på plass ruslet vi fornøyde hjemover.

IMG_9351

Godt fellesskap

I tyskernes solide byggverk

I tyskernes solide byggverk

På den smale vei med korset i siktet.

På den smale vei med korset i siktet.

Dag 3 ble litt av en dag i frokostklubben for nå kom sommerværet for fullt. En hel bøling kjørte kolonne til Gruda med badetøy i bagasjerommene. Det er noe fint med Gruda. Gruda ligger sentralt men allikevel så skjermet. Når en kjører inn mot Gruda og ser gårdene og de velstelte hagene så er det som om freden senker seg i bilen, vi har valgt å kalle denne freden for «Grudafreden». På Gruda råder det enkle livet,man lever av jorda, det er stille og kyr og hester beiter på de grønne slettene, selv om ufreden er rett rundt hjørnet er det som om materilaisme, pengejag, helsehysteri og statusjag ikke eksisterer her.

Grudafreden

Grudafreden

Vi valgte å gå rundt Grudavannet før vi slo oss ned på en liten sandstrand rett i vannkanten. Etter frokost hoppet vi i det som må karakteriseres som «drav»skittent vann. Etter utallige hopp fra flytebrygga måtte vi under håndkleet. Da vi hadde fått tilbake varmen var det klart for Grudaløpet, første mann rundt vannet. Det ble en durabelig batalje der innsatsen og ståpåviljen gjorde inntrykk på en kroppsøvingslærer. Etter løpet hadde ungene fått blod på tann så vi fortsatte med sprint, nå ville også de voksne være med. Dagens høydepunkt var duellen mellom Miriam McNicol og Kjetil Wetteland, begge tok ut alt men Wetteland viste at de gamle fortsatt er eldst. Etter at ungene hadde sprintet fra seg forsvant de inn i skogen der de fant et gammelt sandtak, her fantes nye muligheter. Vi voksne slappet av i solen og var glade over å være til.

Fryd og glede

Fryd og glede

Vi fikk mersmak på bading og tok derfor turen til Borestranda dagen etter. I fantastiske omgivelser nøt vi frokosten vår før de ivrigste sprang og hoppet i bølgene. Etter at de hadde fått varmen, rigget lærer Olsen opp et fotballmål og en ny VM kamp var igang. Full innsats, taklinger, skudd og driblinger det var nesten som å være på Cobacabana. Etter fotballkampen løp barna i sandskråningene før det slo seg til ro med å bygge sandborger med vollgraver. De aller minste puslet med spann og spade. Vi voksne koste oss på teppene mens gårsdagens VM kamp ble analysert.

IMG_9429

 

Frokost ute er digg!

Frokost ute er digg!

Denne badekåpa er i flittig bruk denne sommeren

Denne badekåpa er i flittig bruk denne sommeren

1 juli satte vi kursen mot Melsvatnet nok en gang i godt sommervær. Etter en god tur satte vi oss ned og spiste frokost før ungene fikk av seg klærne i en fart. Noen av guttene insisterte på at vannet var glovarmt. Etter bading var det duket for steinkasting. Konseptet går ut på at steinen skal kastes inn i en pyramide som er tegnet i grusen, jo høyere en kaster i pyramiden ut å havne utenfor jo mer poeng får man. Også her var innsatsen og ikke minst konsentrasjonene upåklagelig. Etter en lang seanse med presisjonskasting begynte vi å traske hjemover.

One happy family

One happy family

Konsentrasjon

Konsentrasjon

IMG_9485

Neste dag tok vi turen til Refsnesstranda men denne gangen hadde meterologene bommet relativt grovt. I frisk bris og 12 grader ble det kaldt i shortsen. Løsningen ble friidrettsstevne umiddelbart etter frokost, det skal også nevnes at noen faktisk rakk og bade i mellomtiden. Vi ble vitner til flere interessante øvelser, sprint, langløp, bakkeløp, stafett og lengde. Barna løp og hoppet mens vi voksne heiet, målte og motiverte. Resultatet ble mange flotte prestasjoner og trøtte bein.

De minste i livden

De minste i livden

Mike Powell i farta!

Mike Powell i farta!

Bakkeløp, lærer Olsen på toppen

Bakkeløp, lærer Olsen på toppen

Etter en kort pause delte vi inn i to lag og spilte fotball, Brasil vant til slutt den jevne bataljen mot Argentina med 3-2 etter to scoringer av Neymar og en av Oscar, mens Messi og De Maria scoret for Argentina. Etter kamplsutt gikk vi nokså utslitte mot bilene. Etter lunch reiste vi på ferie og ble borte til 13.7, i denne perioden ble det tatt initiativ til frokostklubb i Kleppelunden, rapportene konkluderte med at familien Sandsmark hadde hatt det kjempefint.

Neymar og Oscar

Neymar og Oscar

Mandag 14.7 startet vi på igjen, denne gangen gikk turen til Orrestranda. VM finalen hadde satt spor hos familien Mong, både Kaleb og Levi sov da Corollaen putret ut av gårdsrommet. På Orrestranda koste vi oss med god frokost før morgenbadet. Etter badingen ble det løping i sandskråninger og fotball for de eldste mens de yngste koste seg med spann og spader. Vi voksne drøste, jeg ble oppdatert på det svenske skattesystemet, morfinens virkninger og mye mer. Da det begynte å dryppe lett fra himmelen ruslet vi mot bilene fulle av sand.

Badeløver

Badeløver

Ett klassisk frokostklubb syn

Ett klassisk frokostklubb syn

Med krysset i blikket!

Med krysset i blikket!

Idag regnet det da vi stod opp og flere i Mong familien fryktet at det «bare» ble oss idag. Vi tok grundig feil, 8 biler parkerte ved Njåskogen. 1 av bilene hadde vi ikke sett før noe som var ekstra hyggelig. Da jeg etter en kort introduksjonssamtale kunne konstatere at fruen i familien hadde 50 NM gull, steg stemningen enda noen hakk. Etter ca 0,7 km gange tok vi inn i skogen. Det første som skjedde var at vi oppdaget en padde som flere av barna ville holde i hendene. Heldigvis hadde vi med oss journalist og redaktør Øyvind Sandsmark som straks advarte mot den norske padden som hadde ryggen full av giftige kjertler, padden kom seg raskt i sikkerhet.

IMG_9698

Etter frokost lekte vi gjemmeleken og 1,2,3 rødt lys før vi satte punktum med konglekasting. På vei hjemover konkluderte vi med at det ikke finnes dårlig vær bare dårlige klær.

Dagens mester

Dagens mester

 

IMG_9708

Vi for vår del har storkost oss til nå og synes at det er kjempestas at så mange vil være med oss på tur. Vi håper godværet fortsetter og gleder oss til nye frokostklubb øyeblikk!

Hva skal vi med Syden....

Hva skal vi med Syden….

Lyset fra Himmelen ned til oss!

Lyset fra Himmelen ned til oss!

Pappapermisjon = latmannsliv?

For drøye to uker siden startet jeg pappapermisjonen. Mye sies og har blitt sagt om pappapermisjonsordningen. Tusenvis av fedre vandrer rundt i Norge med barnevogn, de skifter bleier, lager grøt og babler med smårollinger. Selv mener jeg at permisjonsordningen burde være litt mer fleksibel, men dette er en annen diskusjon. Mitt hovedpoeng er at jeg er enig med de rød/grønne i en ting og det er at alle fedre skal ha pappaperm.

pappaperm

Bakgrunnen til dette er spørsmål jeg har fått iløpet av de siste ukene.»Skal du gå å svive frem til august?» «Skal du drive dank hele våren og sommeren?» onsdag fikk jeg spørsmålet: «Skal du ikke gjøre noenting frem til august?» Det siste spørsmålet fikk meg til å tenke litt.

Det har i den siste tiden vært en hard debatt rundt barnehager og kontantstøtte. Flere sentrale politikere har tidvis kommet med sterk kritikk mot de som velger å være hjemme med barna. Kritikken har stort sett kommet fra kvinner på venstresiden, Karita Bekkemellem, Inga Marthe Thorkildsen, Ingunn Yssen og de andre er overbevist om at det kun er lønnet arbeid som er verdiskapning. Disse er allikevel en relativt liten guppe sammenlignet med den store gruppen menn som ser på verdiskaping i hjemmet som annenrangs noe spørsmålene innledningsvis avslører. For meg ser det ut som om mange menn i hvertfall på Jæren tror at pappaperm er synonymt med å drive dank. Dette er for meg både avslørende og skremmende. Avslørende fordi det viser både kunnskapsmangel og erfaringsmangel på hvordan et hjem skapes og drives og hvordan man oppdrar barn. Skremmende fordi det virker som om det arbeidet som blir gjort i hjemmet ikke er verdifullt.

Karita har klare meninger og hva verdiskapning er

Karita har klare meninger og hva verdiskapning er

 

"Det er letter å styren en nasjon, enn å oppdra tre barn". Churchill var av den gamle skolen, men hadde respekt for det som ble gjort hjemme.

«Det er letter å styren en nasjon, enn å oppdra tre barn». Churchill var av den gamle skolen, men hadde respekt for det som ble gjort hjemme.

Illusjonen om at det å gå på jobb er langt viktigere enn det å være hjemme å bygge et trygt og godt hjem er en farlig illusjon som truer den viktigste byggesteinen i vårt samfunn. Å være hjemme i pappaperm er ikke å drive dank, det er ikke å gjøre noen ting, det er det stikke motsatte. Jeg er overbevist om at de aller fleste menn har godt av å være hjemme en stund.

Vaskekurv

Når en er hjemme oppdager man fort at det å holde hus og hjem og oppdra barn slett ikke er å gå å svive. Tidlige morgener, påkledning, bleieskift, frokost, sette inn i oppvaskmaskinen….. slik går dagene. Iløpet av permisjonen blir en klar over hva som kreves. Når kona skal ut i permisjon fra august til juni så vet jeg at dette ikke er ferie, det er verdiskaping av ytterste merke. Jeg vet hva som kreves fordi jeg har erfart, da er det også helt naturlig å annerkjenne å sette pris på den innsats som blir gjort hjemme.

Oppvaskmaskinen

Jeg har lært masse sålangt i permisjonstiden. For det første har jeg blitt mye bedre kjent med minstemann. Jeg kjennner bedre til rytmene og rutinene hans, jeg forstår kroppsspråket hans bedre og ikke minst så virker det jammen som om tassen har blitt bedre kompis med faren sin. Forskningen er enstemmig på at det som skjer iløpet av de to første leveårene i et barns liv er avgjørende for resten av utfallet. Det som mangler eller som blir ødelagt i denne perioden er vanskelig å gjenopprette. Ifølge forskerne spiller jeg som far en avgjørende rolle. Konsentrert oppmerksomhet, fysisk kontakt, øyekontakt, trøst og grenser, små barn har en en stor beholder av behov som må fylles, pappapermisjon gir meg gunstige rammer til nettopp det.

beholder

Ikke bare blir man bedre kjent med barnet/barna man blir også bedre kjent med seg selv. I permisjontiden har jeg flere ganger erfart at jeg har klare begrensninger. Jeg har blitt bedre kjent med mitt temperament og jeg tror permisjonene kan strekke meg litt når det gjelder tålmodighet. I permisjonen inntar vi en tjeners skikkelse, jeg er først og fremst der for andre, jeg blir nødt til å sette noen foran meg selv i en periode, det har vi jammen godt av. Utfordringene er mange, tiden er knapp. Bad skal vaskes, bleier skal skiftes. Sist og viktigst: Vi må tre ut av vår voksnes verden. I leken på gulvet må jeg si farvel til renter og regninger og tre inn i lekens verden. Jeg må forsøke å nærme meg ett menneske på et knapt år ikke på mine premisser men på hans. Dette er læring, dette er kommunikasjon!

lek4

vogn

Vogna ovenfor, er laget av Brio og har fått meg til å gå fra konseptene. Det kreves ikke mindre enn fem motoriske momenter få åf å lagt den sammen. Det blir å stille for høye krav til brukerne.

Så hva er poenget? Poenget er at det jeg gjør når jeg er hjemme i pappapermisjon er livsavgjørende og viktig. Jeg håper og tror at den generasjon som idag har pappapermisjon vil kunne forstå og dermed også annerkejnne den innsats som legges ned i hjemmet på en bedre måte enn forrige genereasjon. Det å være hjemme med barn og unge er ikke veikt eller femi det er å ta ansvar, det er å skape livsviktige verdier, det er å etablere gode relasjoner til sine barn. Jeg tror at pappapermisjon kan være en ypperlig vksine mot de holdninger som jeg beskrev innledningsvis. Jeg tror veldig få av oss vil ligge på dødsleiet å tenke på all den bortkastede tiden vi skuslet bort i pappaperm. Derimot tror jeg mang en far har angret seg i sin siste stund og lurt på hvorfor han ikke var mer tilstede for sine barn. Hurra for pappaperm og alle fedre som driver verdiskapning i hjemmet!

Sandtangen

Verdien av fortellinger

«En siste», sier min sønn på tre år. Jeg har fortalt tre historier, nå vil han høre en siste før han legger seg. Han har allerede sagt setningen to ganger. Det er tid for leggetid. Jeg har ikveld fortalt tre historier og Levi har fortalt historien om geitekillingen som kunne telle til ti, (det ble mye å holde styr på) men Elia vil ha mer. Guttene mine elsker fortellinger. Spesielt liker de godt når jeg forteller om da jeg var liten, og om når de var litt mindre. Fortellingen om da tippolderfaren deres i Mong ble tatt av tyskerne og sendt til Grini er en annen favoritt. Bibelfortellingene inntas også med stor appetitt, særlig de som inneholder mye spenning er gjengangere. Historiene om Daniel i løvehulen, David og Goliath, Jerikos fall, Korsfestelsen og om Sadrak, Mesak og Abed Nego som blir kastet i ildovnen er mye «gøyere» enn lignelsen om den bortkomne sønn og Sakkeus. Selv om guttene fortsatt er små, er de ivirge etter å få vite mer om seg selv, sitt opphav og sine røtter.

Hjemme hos oss bruker vi mye tid på å fortelle fortellinger. Faktisk så ser jeg på min hjemlige historiefortelling som noe av det mest meningsfulle og viktigste jeg gjør. Jeg skal i det følgende forsøke å forklare hvorfor.

Fortellingen om lynet McQueen er for øyeblikket guttenes favoritt, lynet er følgelig den største helten tett fulgt av Simba, Jesus, Emil og Kaptein Sabeltann

Noe av det beste jeg vet er å få lov å være sammen med mennesker som er fortellere. Fortellere forteller historier med innlevelse, engasjement, glimt i øyet og alvor. Noen fortellinger er morsomme, noen er spennende, noen alvorlige, noen triste, noen storslåtte, noen tankevekkende og noen kan til og med være livsforvandlende.

Frode Olsen er en av de beste fortellerne jeg har møtt

De store fortellingene har alltid vært viktige for menneskene. Fortellingene om Akilles og den Trojanske hesten formet de greske dyder og den greske identitet. Fortellingen om Muhammed er det sentrale element for araberne. Uten Noah, Abraham, Isak, Jakob, Josef og Moses hadde det neppe idag funnes et jødisk folk. Alle stammer, folk og sivilisasjoner har fortellinger som betyr mye for dem. Fortellingen er et sentralt element i deres identitet. Fortellingene sier noe om hva som er godt og hva som er ondt, hva er moralske handlinger og hva er umoralske handlinger. Fortellingene inspirerer oss og forener oss. Fortellingene gir oss mål og retning. Fortelllingene kan gi oss forbilder. Alle europeiske byer med respekt for seg selv hadde en forteller på torvet, fortellingen har en uvurderlig verdi for mennesket.

Historien om Akilles og erobringen av Troya er en av europas klassikere

Idag fortelles ikke fortellingene av en forteller på torvet, fortellinger er milliard business. Vår tids største fortellere heter Steven Spielberg, J.K Rowling, J.R. Tolkien og Walt Disney. Noen fortellinger er sanne, noen er oppdiktede mens noen vet vi ikke helt hva er, de er legender, myter. Fortellinger fortelles i bøker, på filmlerretet, muntlig, det finnes et virvar av ulike medium. De spiller en sentral rolle i det moderne samfunn og utøver massiv innflytelse.

Walt Disney kanskje vår tids vikitigste forteller

Fortellingene har spilt en sentral rolle i livet mitt. På mange måter har fortellingene vært med på å forme meg. Min oppvekst i et evangelisk luthersk hjem på 80 og 90-tallet på sørvestlandet var full av fortellinger. Min farfar fortalte om krigen og gamle dager, om livet i Mong. Min mor leste om Kardemomme by, Ole Brum, Hakkebakkeskogen og Espen Askeladd. Disse ble fulgt opp av Robinson Crusoe, Robin Hood, Greven av Monte Cristo, Ronja røverdatter, Brødrene Løvehjerte, Mio min Mio listen er lang, fortellingene fascinerte og hadde innflytelse.

Vi nordmenn elsker beretningen om outsideren som vinner Prinsessen og halve kongeriket. En av mine favoritt askeladder er Hugh Grant i Notting Hill og Reodor Felgen i Flåklypa. Vi elsker Askeladder!

Selvsagt var det fortellingene fra Bibelen som dominerte i vårt hjem.  Historiene om Adam og Eva, Noah, Abraham, Josef, Moses, Tårnet i Babel, David og Goliat, Daniel i løvehulen, Samson og Delilah, Josva og Jeriko, Jesu fødsel, Jesus og disiplenes liv, alle lignelsene, oppstandelsen og himmelfarten alle gjorde de sterkt inntrykk. Historiene var spennende, men hadde også en dypere mening. Disse eldgamle fortellingene var aktuelle i mitt liv og sa noe om hva som var riktig og hva som var galt, hvem jeg var, hvem Gud var og ikke minst hvordan jeg skulle forholde meg til Gud. Ved hjelp av mine foreldre og et kristent barnearbeid ble fortellingene forklart og gjort forståelig for et enkelt barnesinn. Fortellingene formidlet et budskap om synd, om frelse, om å stole på Gud, om å lyde Gud, om nåde, om utvelgelse, om løfter, om mirakler, om en allmektig Gud, om en kjærlig og nådig Gud, om en rettferdig Gud, om fristelse, om djevelen.

Dette bildet av Bartimeus skremte vettet av meg og sørget for utallige mareritt. Barnebok illustratøren skulle etter min mening aldri sluppet unna med dette.

Fortellingene og budskapet i fortellingene påvirket i ekstrem stor grad mine oppfatninger. Mine oppfatninger om meg selv, menneskene rundt meg, Gud, hva som er rett og hva som er galt, hvem som er god og hvem som er ond. Hele min virkelighetsoppfatning er ennå formet av disse fortellingene. Fortellingene har på mange måter gitt meg svar på livets store spørsmål. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva skjer etter døden? Hvordan ble vi til? Hva er viktig? Svarene fortellingene har gitt meg på disse spørsmålene har ikke alltid vært enkle å akseptere men idag 20 år etterpå holder jeg fortsatt fast på dem.

Mange synes å flykte fra de store spørsmålene idag.

De bibelske fortellingene har formet meg, mitt land og det kontinentet jeg bor i. Verdiene som kom til syne dagene etter 22 juli 2011 har en opprinnelse. Frihet, åpenhet og solidaritet. Hat ble møtt av kjærlighet. Det er som ekkoet av»vend det andre kinnet til» «men størst av alt er kjærligheten». Fjernt fra vikingenes blodhevn og æresdrap (for meg er det en gåte at mange nordmenn ønsker å identifisere seg med vikingene, og kaller kristningen et overgrep). Kristendommen endret Norge og Europa. Barbarene ble siviliserte.  Fortellingen om jødefolket og nasareeren og kameratene hans har vært hovedrivkraften bak det Norge og det Europa vi kjenner idag. Bibelens budskap om frihet, nåde, kjærlighet, likeverd, håp og frelse utgjør bærebjelkene i vår norske og europeiske kulturarv. Demokrati, menneskerettigheter, trosfrihet, ytringsfrihet springer ut av evangeliets surdeigskraft. Slaver har blitt satt fri, kvinner og barn har fått et nytt verd. Vi har så mye å være takknemlige for. Vi har et slikt vakkert land, så gode verdier, så mange gode mennesker og en så fin historie.

Filmen Amazing Grace forteller historien om William Wilberforce og hvordan slaveriet ble opphevet i England. Han var under sterk innflytelse av forfatteren og den tidligere slaveskipperen John Newton som skrev sangen Amazing Grace

Bibelfortellingene har gitt oss rytme. Vi hviler en dag i uka, vi feirer jul, påske, himmelfart og pinse. Tida regnes ut fra Jesu fødsel. Livene vår er innrettet etter fortellingene. Dåpen i vann, oppreist med Jesus. Konfirmasjonen, bekreftelsen av dåpen. Monogamiet, ekteskapet mellom mann og kvinne. Begravelsen av jord er du kommet…. Hele lovverket er gjennomsyret av de bibelske forordninger. Norge og Europa har vært under massiv kristen påvirkning. Våre verdier, rytmer, ordninger står i et symbiotisk forhold til den kristne tro.

2012 A.D betyr 2012 år etter "Det Herrens År"

Idag mener mange at de europeiske og norske verdier og ordninger er i ferd med å tape terreng. Ekteskapet står svakere og angripes fra mange kanter. Kvinner diskrimineres i en pornoindustri som stadig blir mer omfattende, voldtektene bli flere. Stadig flere barne nektes livet, de lir under skilsmisser, rus og overgrep av ulike slag. Skolene er fulle av barn og unge uten retning, uten motivasjon. Atferdsproblemene er mange, diagnosene også. Skolen skal nå både undervise og oppdra, og kveles av stadig flere og større oppgaver. Selvmord og psykiske lidelser har blitt mange, her kunne det vært skrevet side opp og side ned. De guddommelige ordninger er under angrep. Vi skulle egentlig vært så lykkelige men så er vi så misfornøyde.

Gary Speeds tragiske selvmord rystet nylig en hel fotballverden

Verdiene og lovene har i større og større grad blitt løsrevet fra deres opphav. Mange barn og unge idag aner ikke hvorfor det feires pinse. Stadig færre kjenner til den norske kulturarven, røttene våre. Vi står i fare for å kunne bli et rotløst folk uten identitet.

men hva er det egentlig........

Det er på høy tid å løfte frem de viktige fortellingene. Fortellingene om Holocaust, om okkupasjonen, om 17 mai må fortelles. Et fritt land med plass til alle, et fritt folk og en egen grunnlov er ingen selvfølgelighet. De viktigste historiene finnes imidlertid i bøkenes bok, Bibelen. Budskapet om synd, nåde, frihet, kjærlighet, håp og fred gir oss mening, retning, enhet og fellesskap. Beretningen om Jesus, ikke som morallærer, men som frelser må ut til folket, de gode nyhetene må ut. Den oppvoksende generasjon trenger fortellinger, fortellinger som former og skaper mening.

En bok med fortellinger som forandret, forandrer og vil forandre en hel verden.

Oppgave idrett og samfunn 10.1, 3ifa og 3ifb

Treningsstudio for barn på åtte år

I mars åpner Arena treningssenter på Klepp, landets første helsestudio tilpasset barn i alderen åtte til 15 år. Bjørn Maaseide er kritisk.

AV: julie teresa olsen

Tredemøller, spinningsykler, vektstenger og mageapparater i barnestørrelse skal gi barn og unge mer lyst til å svette. 10. mars håper Arena treningssenter å åpne dørene til et150 kvadratmeterstort treningsrom spesialtilpasset barn.

NYTT KONSEPT: Shokk heter det nye konseptet som hevder å bekjempe fedme og inaktivitet blant barn.

– Da vi hørte om Shokk tenkte vi at dette var noe vi måtte ha. Jeg er ikke i tvil om at dette er noe som må gjøres for å bekjempe et økende fedme problem blant barn. Og det er ingen skadeeffekt med slik trening så lenge det gjøres riktig, mener Tone Eide, daglig leder på Arena treningssenter.

Målet er å starte samme konsept på Arena i Stavanger så snart det finnes ledige lokaler tilgjengelig.

FORVENTER KRITIKK: Eide legger ikke skjul på at hun er veldig spent på mottagelsen, og innrømmer at hun allerede har møtt skepsis.

– Jeg håper jo at vi blir tatt imot med åpne armer. Men det er klart jeg er forberedt på at folk er kritiske. Vi har ansatte som allerede har uttrykt sin skepsis. Men selv er jeg helt trygg på å starte et slikt treningstilbud for barn, sier hun spent.

Hun har ingen betenkeligheter med å tilby barna personlig trener om de vil ha det. Kroppsfokuset er hun heller ikke bekymret for.

– Instruktørene skal gå i vide treningsklær, og vi er nøye med å ansette folk med sunne holdninger, sier hun. Og mener at treningssentrene ikke kan ta ansvaret for det kroppsfokuset som allerede er skapt av tv og media.

– Vi kan heller bidra til å skape en sunnere holdning gjennom dette tilbudet, sier hun.

GYMTIMEN PÅ HELSESTUDIO: Arena håper å kunne leie ut barnestudioet til skole og SFO på dagtid.

– Tanken er at de kan ha gymtimen sin her hos oss, sier Eide.

I dag må du være 15 år for å trene på Arena. Og er du under 18 år må du har underskrift fra foresatte. Foreldre har ikke adgang til det nye treningsrommet fordi barna skal få trene i fred uten mas fra voksne.

– Dette skal være et fristed for barna. Kun voksne instruktører har adgang, forteller Eide.

300 kroner per måned er den anbefalte prisen på et barnemedlemskap, men Arena vil tilby en noe lavere pris.

Denne reportasjen trykket Stavanger Aftenblad 1.8 2007. Les s 133 i læreboka. Hvordan mener du Arenas konsept passer inn i forhold til retningslinjene for barneidrett. Begrunn svaret ditt.

Når dere har publisert innlegget deres kan dere klikke der inn på:http://www.aftenbladet.no/lokalt/Fagfolk-slakter-barnetrim-2206002.html, her kan dere se hvordan fagfolk reagerte på konseptet.

Det store spranget

Det store spranget ble det kalt, Mao Tse Tungs strategi for folkerepublikken Kina i perioden 1958 – 1961. Målet var å gjøre Kina til en økonomisk og militær stormakt. Til å begynne med så det lovende ut jordbruksproduksjonen og stålproduksjonen skjøt fart, hjemme i Norge satt Dag Solstad, Gerd Liv Valla, Tor Obrestad og resten av den såkalte ML – bevegelsen stumme av beundring. Etter hvert skulle det gå frykktelig galt.

Mao, en behundret herremann på den norske venstresiden

I Norge har det store spranget gått rolig for seg, så rolig at vi nesten ikke har merket det. En skal ikke gå lenger enn to generasjoner tilbake og verden var en helt annen for Ola Normann. I 1950 og 60-årene var som regel 1 pr kjernefamilie i lønnet arbeid. Min farfar jobbet på Egersund trålverksted, min farmor ver hjemme med fire barn. Min morfar jobbet på Egersund karosseri og blikk, mens min mormor var hjemme med fire unger. Min far jobbet som politikonstabel, min mor var hjemme med fem unger. Far gikk på arbeid og forsørget familien, mor passet barn og hjem. Dette var normalen i Norge for kort tid siden.

Min farfar var lojal mot Egersund trål hele sitt yrkesaktive liv.

 

Siden den gang har kvinner blitt satt i frihet, de har oppnådd likestilling, de får bestemme over egen kropp, de kan ta abort, de har blitt økonomisk selvstendige og kan ta ut skilsmisse uten å bli kastet på gata. Produksjonen, bruttonasjonalproduktet, konsumet, skatter og avgifter har økt, velferdsgodene og rettighetene har økt i takt med sjukefraværet, langtidssykemeldingene og antall uføretrygdede. Staten har fått større inntekter og flere oppgaver.

Tendensen har vært klar, heldigvis vil mange si.

Mens min mormor var hjemme med fire unger og hadde sin senile far boende hos seg når han ikke lenger klarte å bo alene sender vi våre barn i barnehager og SFOer og vår mødre og fedre på aldershjem. En kan si mye om gårsdagens og dagens modell. Jeg sier ikke at alt var mye bedre før, det har skjedd mye positivt her til lands de siste 50 årene. Dagens modell kan en også si mye om, den diskusjonen blir lang og skal ikke tas her nå. Det som imidlertid er interessant er å se litt på de utfordringer dagens modell skaper for Ola Normann, det har vært en mye større omstillinge en folk våger å innrømme. Hverdagen har endret seg radikalt for den norske kjernefamilien, dette faktum har jeg tenkt mye på den siste tiden, la oss se litt på noen av endringene.

Kjenner de til noen alternativer?

Noen sier at vi aldri har jobbet så lite som vi gjør nå. Vi har lange ferier (spesielt vi lærere), vi har uendelige fødsels og pappapermisjoner og har kortere arbeidsuker. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er godt mulig at nordmenn jobbet mer og hardere før, men det er allikevel uomtvistelig at den norske gjennomsnittsfamilien idag produserer flere timer lønnet arbeid enn den norske gjennomsnittsfamilien for femti år siden. Betraktelig mer. Jeg kan bruke vår familie som et eksempel. Min farfar, morfar og far jobbet ca 40 timer i uka det vil si 40 timer lønnet arbeid pr familie. I vår familie jobber jeg mellom 35 – 40 timer i uka mens min kone jobber ca 30 (80% stilling). Dette er en stor økning vi snakker om ca 25-30 timer mer i uka! Hvordan påvirker dette hverdagen vår?

Vi skaper skatig større verdier, men hva slags verdier?

Min mormor, farmor og mor var husmødre. Dette innebar en mengde oppgaver og et stort ansvar. De vasket gulv, bad og klær, de redde opp sengene, de laget frokost, smurte matpakker, laget middag og kvelds, de støvsugde, de holdt orden i skuffer og skap, de skiftet bleier, de lagde dessert, de tok inn posten, de handlet, de tørket støv, vasket vinduene, pusset sølvtøyet og de var hele tiden der for sine barn. På denne tiden var ikke et hjem et hjem uten en mor.

Hvem lager rabarbrasuppe idag?

Idag jobber mor og far fulle dager. Kl. 07.00 kjøres barna i barnehagen, arbeidsdagen starter 08.00 og er ferdig mellom 15.00 og 16.00. Så bærer det til barnehagen igjen, barna skal hentes. Vi skyndter oss hjem i håp om å få slukt middagen før klokka passerer fem. Vi jafser i oss halvfabrikater fra Toro pakker og svarte kofferter med indisk chicken tandoori. Til dessert fisker far frem en pin up fra fryseren. Så bærer det av gårde til alskens aktiviteter: familiebading, barnidrett, minisang, fotballtrening, håndaballtrening, korps, speider listen er lang. Siden Ola Normann ikke har sett barna sine tidligere på dagen så synes han det er på sin plass at han følger hver bevegelse hans håpefulle foretar seg på fotballbanen eller på speideren. Her en dag kjørte jeg forbi Klepp stadion. Regnet pisket på ruta, på treningsfeltet til venstre for hovedbanen nærmest veien drev noen knotter på med skuddtrening. Ved siden av dem stod en rekke med foreldre med paraplyer klar til å oppmuntre, klar til å veie opp for en lang dags fravær.

Hvorfor gjøre det vanskelig?

Jeg spilte selv fotball fra jeg var ganske liten. Faren til kameraten og nabogutten var trener så jeg fikk sitte på med dem til treningsfeltet, jeg hadde min faste plass i baksetet. Jeg kan ikke huske at min far var tilstede på noen av treningene eller min mor for den saks skyld. Det jeg derimot husker med stor glede var at min far noen ganger tok seg tid til å komme når vi spilte kamper. Siden min far alltid har hatt et særdeles avslappet forhold til tid kom han ofte litt ut i kampen. Jeg husker enda følelsen jeg fikk når jeg skimtet han i mellom noen av de andre fedrene. Med ett steg pulsen, konsentrasjonen og innsatsen, far hadde kommet for å seg meg i aksjon. Etter kamp og dusj kjørte vi hjem sammen, jeg fikk et klapp på skulderen og noen råd til neste kamp. Noen ganger sa min far at jeg hadde spilt en god kamp og at ihvert fall han synes at jeg hadde vært en av de beste. Slike øyeblikk kunne jeg leve på i ukesvis. Idag seiler våre barn på en bølge av Supert! Flott! Kjempebra! Du er god! Så bra!

Det hoper seg fort opp

Etter aktivitetene kommer Ola Normann og hans barn hjem. Barna spiser kveldsmat før de gjør seg klar til køya. Etter litt tid foran Barne TV er det tannpuss og leggetid. Når stillheten senker seg er den norske småbarnsfar og mor øre etter en sedvanlig hektisk dag. Nå hadde det vært godt med et pust i bakken!

Her er det bare å gå på!

Nei langt ifra nå venter en stri tørn. Alt som husmødrene gjorde før skal nå gjøres på en liten time. Småbarnsmoren setter på en maskin med skittentøy og henger opp det rene fra forrige maskin før hun gyver løs på oppvasken fra middagen som hun ikke hadde tid til å se på ettersom hun måtte rekke zumba timen på elixia. Småbarnsmødrene idag skal holde seg stramme og slanke, den gode mjuke morsfavnen fra husmødrene er forvandlet til solariumsbrun pump favn som ikke lukter jærbakst men hudprodukt. Småbarnsfaren rydder igangen, tømmer søpla, kjører bilen inn i garasjen, rydder sykler og vogner på plass før han tar utt av oppvaskmaskinen. Til slutt støvsuger mor det verste under kjøkkenbordet mens far vasker vekk urinflekkene rundt doen, hele badet får vente til lørdag. I halv nitida svimler Ola og Olga Normann til sofakroken. Begger er utslitt. Energien er oppbrukt. Dype utfordrende samtaler, pirrende flørting eller besøk virker latterlig urealistisk. Tiden må fylles med noe som krever lite av en. Bonderomantikk, Hotell Cæsar, nyheter, sport. Vi får ta det igjen til helga tenker de mens de døser i sofaen.

Når støvsugde vi egentlig sist under sofaen?

Dette skapet må ryddes!

Far døser ikke lenge plutselig kommer han på avdraget fra lånekassen som forfaller imorgen, svarte han egentlig på den mailen fra moren til han gutten i andre klasse, han ser ut av vinduet bladene dekker gårdsrommet, det får vente til helga. Når var det møtet i neste uke? Skulle han ha med en kanne med kaffi? Best å sjekke. Svigerfar påpekte vikigheten av å etterstramme etter forrige dekkskift, det bør gjøres før han kommer på fredag. Mor sjekker timeplanen for Elixia, rekker jeg å trene før jobb imorgen? Har vi brød til imorgen tidlig? Er utedressen tørr til i morgen? Best jeg henger opp ullet slik at det er tørt og klart til imorgen tidlig.

Nå må garasjen sopes!

Mange nordmenn meg selv inkludert tror jeg ofte har en følelse av å være på etterskudd, det er alltid noe som skulle vært gjort. Det er alltid branner å slukke, det er alltid noe å ha dårlig samvittighet for. «Nå må vi snart besøke tante og onkel de lurer nok på hvorfor det er så lenge siden». «Nå må vi snart ta oss en tur på hytta, tror nok ungene merker hardkjøret litt». «Når skal du og jeg ha en kveld sammen? Vi snakker jo ikke sammen lenger? Når overrasket du meg egentlig sist?» «Vi må på dugnaden den trettende alle vet at vi ikke bidro sist». «Eldstemann behøver mer hjelp til leksene, skolen forventer tett oppfølging». «Når skal vi invitere Per og Kari det er jo evigheter siden, de inviterte oss sist.» «Nå må snart den bilen vaskes, hva tenker naboene mon tro?» Vi har gått fra en modell til en annen. Mye har blitt bedre, men utfordringene en vanlig småbarnsfamilie står ovenfor idag er mange.

I en hektisk hverdag blir viktige dokumenter lagret i klesskapet.

Midt i denne travelheten står Jesus urokkelig fast. Han sier følg meg, han utfordrer oss til å være annerledes. Han sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.  Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» Jesus reiser opp og er med oss midt i travelheten og utilstrekkeligheten. Å være disippel, småbarnsfar, ektemann og arbeidstaker opplever jeg noen ganger som vann over hodet. I egen kraft styrer jeg mot mismot, resignasjon og avmakt.

«Alle de dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet».  Må ikke denne kjente diktstrofen bli vårt endelikt.