TV med mening

Kona har besøk av to venninner, de sitter nede og ser en eller annen romantisk komedie og har lagt beslag på fjernsynet. Jeg er blitt forvist til loftet. Ipaden hviler i hendene, pulsen stiger mens Rønneberg, Helberg, Idland og de andre åler seg ned det bratte djuvet. Etter at Vemork er sprengt og guttene staker for harde livet er det rett før jeg reiser meg fra stolen og staker med dem. Jeg er begeistret, jeg er stolt av å ha den samme nasjonaliteten som heltene fra Telemark. Jeg kjenner på en trang til å utrette noe jeg også, jeg vurderer å ta noen armhevinger men lar det være.

juvet

Etter de to første episodene spurte jeg den ene klassen jeg har om noen hadde sett premiæren. To hender steg i været, begge var fast bestemt på å følge serien videre. Leksen til neste time hadde gitt seg selv, alle skal ha sett «Kampen om tungtvannet» til neste time. Dette er noe annet enn Vampire diaries og Modern family. Dette er virkelige helter i ordets rette forstand. Det er helter som kan være nyttige supplement til Ronaldo, Idol Tone og Justin Bieber. Dette er alvor, det er virkelige hendelser. Folk var voksne. Et ord var et ord. Noe var rett og noe var galt, alt var ikke grått og opp til den enkelte. Man hadde respekt for autoriteter. Noe var viktig, man brant for noe og var villige til å ofre noe for saken. Mens de som er unge i dag lurer på om de skal ta seg et friår eller studere på Bali, reddet Rønneberg og co verden. Alt var slettes ikke bedre før, men fortiden kan utfordre, noen ganger trenger vi nye perspektiver, enkelte ganger kan vi få det gjennom tv-skjermen.

Ronaldo_5   Ulik utstråling.

Tv serier spiller en sentral rolle i det moderne menneskets liv. Seriene påvirker oss enten vi vil det eller ikke. Noe av det vi ser tror jeg kan inspirere oss til å strekke oss litt lenger, til å prøve litt hardere. En gang tidlig på nittitallet var lørdagene hjemme hos oss ganske forutsigbare. Etter Lørdagsrevyen var det duket for Fredrikssons fabrikk, deretter koste vi oss med Tande P og en liten sjarmør ved navn Martin. Høydepunktet kom imidlertid til slutt. Serien om Bedford familien og den fargede hushjelpen Lilly berørte og utfordret oss der vi satt bak tomme chipsskåler.

En vakker dag var historien om den vellykkede advokaten med en syk kone. Det var historien om en farget hushjelp som sammen med sin datter og far strevde med å få endene til å møtes. Nathan, Francine og John Morgan viste oss hvordan det var å vokse opp i et Amerika preget av rasisme og diskriminering. Apartheid var ikke lenger noe jeg ikke forstod. Lilly ble vår helt, hun gav seg ikke, hun nektet å miste sin verdighet. Hun ble som en mor for advokatbarna som manglet en, samtidig som hun kjempet for noe som var så mye større. Kampen om tungtvanneter en serie som på mange måter befinner seg i samme kategori. Serien gjør mer enn å underholde.

Familien Bedford og den enestående Lilly

 

NRKs produksjon er et gigantisk dannelsesprosjekt. Iløpet av de tre siste søndagene har vi fått titte inn i en tid og noen omstendigheter som står i sterk kontrast til vår virkelighet. 10 unge nordmenn ledet av den brilliante Tronstad fra England gjør oss oppmerksomme på noe jeg tror vi trenger å bli oppmerksomme på. Mens jekslene mine blir dekket av et lag av paprika chips forsøker Jens Anton Poulsson å få ned reinlavet som kan stagge sulten en stakket stund. Mens jeg strekker meg etter et eple som kan fjerne chipsbelegget spenner Helberg på seg skiene, han må på jakt. Mens jeg bekymrer meg over skaden til Daniel Sturridge, stirret heltene fra Telemark døden i hvitøyet. Kontrasten blir nesten for stor tenker jeg idet jeg strekker meg etter mer paprika chips.

Helberg har nettop bommet og kommer tilbake med reinlav istedet for kjøtt.

Jeg tilhører det mange har kalt dessert-generasjonen. Jeg har aldri vært skikkelig sulten. Jeg har sett Nattsvermeren og Skrik men har aldri vært i virkelig fare. Jeg har aldri vært skikkelig kald og sliter med å gjøre opp ild uten tennvæske. Jeg får vannblemmer etter å ha klippet hekken. Vi har veldig mye å være takknemlige for.

Jeg tror vi lottomillionærer har godt av å se at den virkeligheten vi er en del av ikke har kommet av seg selv. Noen har svettet, grått og frøse før oss. Friheten, demokratiet og velferdsstaten har hatt en pris. De som har betalt prisen er snart døde. Når krigsgenerasjonen dør ut dør de siste nordmenn som har kjent på trange og vanskelige tider, som har erfart noe annet, som vet at man ikke kan ta alt for gitt.

Heltene slik de så ut i virkeligheten.

Når de levende vitnespyrdene ikke finnes lenger står fortellingene igjen. Det er nettopp derfor NRKs feiende flotte produksjon er så viktig. Kampen om Tungtvannet er ikke bare en spennende beretning om en spektakulær aksjon. Beretningen binder oss til våre røtter og forteller oss hvem vi er. Historien om heltene fra Telemark er historien om mennesker som satte livet på spill for noe større enn seg selv. Serien retter søkelyset mot viktige verdier som fellesskap, mot, handlekraft og offervilje. En klok mann sa at ondskap oppstår der gode menn unngår å handle, guttene i kompani Linge handlet. Vi har fått vår egen Band of Brothers.

 

Reklamer

Uke 2 i frokostklubben 2.0 – Vi blir lagt merke til!

Det har vært en begivenhetsrik andre uke i frokostklubben, det er skikkelig gøy å se noe som utvikler seg. For litt over ett år siden satt jeg sammen med Levi og Elia på en trebenk ved Melsvatnet i pøsende regn. Guttene var leie og far var også litt lei. Det var en trøst at mor og minstemann fikk en rolig start etter fødselen, men dette med å ta ut på tur hver dag uansett vær, hadde jeg gått ut for hardt nok en gang? Idag er vi en solid gjeng hver dag og både jeg og guttene synes at alt er mye kjekkere med så mange gode folk og med mor og Kaleb på slep.

To litt leie gutter ved Melsvatnet for ca ett år siden.

To litt leie gutter ved Melsvatnet for ca ett år siden.

Første tur denne andre uka gikk til Tinghaug og Krosshaug, for første gang denne sesongen lot vi bilene stå. Vi var en god gjeng som trasket oppover den fryktede Tinghaugbakken, været var sånn passe, det blåste temmelig friskt på toppen.

Vel fremme på Tinghaug spiste vi frokost og speidet utover byen vår. Midt i frokosten skrider royalist og kongefamilieentusiast Egil Rimestad  frem. Han har med seg ett norsk flagg som han resolutt driver ned i jorda. «Dronningen har bursdag idag», utbryter han.

Egil Rimestad, en ekte royalist

Egil Rimestad, en ekte royalist

Under frokosten og drøsen utforsker ungene en skyttergrav fra andre verdenskrig like nedenfor, etterhvert blir noen foreldre litt urolige ettersom Trygve og Tobias mangler. Det viser seg at de er i en hulegang også den fra krigen. Like etterpå krummer vi voksne ryggene og vi famler oss inn i mørket med Iphonene lysene. Lenger inne åpner det seg opp ett rom som trolig har vært ett ammunisjonslager ifølge lokalhistoriker og skogmann Bjørnar Tollaksen. Journalist og nybakt trebarnsfar Øyvind Sandsmark knipser noen bilder inne i bekmørket, jeg prøver det samme men får konstatert at kameraet på Iphone 5 er mye bedre i mørket enn kameraet på en Iphone 4s.

En ting skal tyskerne ha: sementen de brukte holder seg jammen godt.

En ting skal tyskerne ha: sementen de brukte holder seg jammen godt.

Etter andre verdenskrig bar det videre til steinalderen. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å krysse beiteområdet med kurs for Krosshaug. Ferden mellom alle «kjyene» gikk som smurt og alle kom trygt frem til krossen. Etter nærmere øyesyn kunne vi se at krossen en gang hadde vært brukket, Øyvind leste litt høyt fra informasjonsskiltet og noen vi ikke skal nevne navnet på påstod hardnakket at synderne måtte være fra Hå.

Takk for Kvitekrist!

Takk for Kvitekrist!

Da vi gikk hjemover var jeg godt fornøyd med turen. Ekstra fornøyd var jeg med at barna våre kommer i kontakt med sine historiske røtter og sin kulturarv.

Dagen etter ble nok en dag spekket med røtter, historie og kultur ettersom turen gikk til Knudaheiå. Oppmøte denne fredagen var imponerende og folket på Undheim lurer nok enda litt på hva som traff dem. Rett utenfor den store dikters stue benket vi oss til. Frokostdrøsen gikk som vanlig, men det var en ting som det var umulig å ikke legge merke til: Tollaksen – Landro kontrasten. Mens Bjørnar møysommelig gjorde istand stormkjøkkenet og fant frem lønnesirupen fisket Brynekapteinen frem en skogsbæryoughurt som han hadde rukket å få med seg i forbifarten. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på slurvet lovet Vegar å gå i seg selv og komme sterkere tilbake.

Siste egg og bacon, nå amerikanske pannekaker med lønnesirup.

Siste egg og bacon, nå amerikanske pannekaker med lønnesirup.

Vegar kjører en noe enklere variant.

Vegar kjører en noe enklere variant.

Etter frokosten bar det avgårde til statuen av den store dikter. En litt filosofisk Øyvind Sandsmark henvendte seg til sine voksne turkamerater og spurte oss om hva vi trodde den store dikter hadde ment om denne statuen og ikke minst den digre vindmølleparken, vi fikk noe å tenke på.

IMG_6673

Etter å nytt utsikten ved ansiktskopien ruslet vi ned til Garborghytta igjen. På plenen innenfor steingarden lekte vi haien kommer, 1,2,3 rødt lys, alle mine duer kom hjem og fisken i det røde hav. Etter mye skrik og skrål satte vi oss inspirert i bilene.

1,2,3 rødt lys!

1,2,3 rødt lys!

Lørdag bar det avgårde til Kongeveien, det er visstnok her Trond Atle Olsen gikk kveldene før viktige eksamener som vernepleier student. På parkeringsplassen ved Grødaland fikk vi konstatert at årets første familie fra Vigrestad var på plass. I nydelig vær gikk nedover mot Kongeveien. Etter en liten stopp ved steinaldergravene fortsatte vi innover i skogen og slo oss ned i et stikryss.

Gravpause

Gravpause

Ungene svelget fort frokosten og gikk løs på busker og trær med spikkeknivene mens vi voksne drakk kaffi og koste oss i sola. Etter en stund ruslet vi ned i fjæra, her kastet vi stein, vasset, fant skjell og en sandkrabbe. Begeistringen over livet i fjæra og utforskertrangen som gjorde seg gjeldende ble registrert og beslutningen om å reise til Obrestad havn dagen etter ble tatt kort etter.

Mange flotte motiv nede i fjæra.

Mange flotte motiv nede i fjæra.

Da kolonnen med atten biler durte innover Obrestad tidlig søndag morgen var det nok flere på Obrestad som undret seg. Ett rykte om en reunion for gamle marxist- leninister spredte seg raskt utover bygda uten at dette ble bekreftet. Parkeringsplassen ved båthavna fyltes til randen og ivrige «frokostklubbere» la ivei.

Familiebilde i havna

Familiebilde i havna

Midt på jordet stoppet undertegnede opp og speidet utover det jærske landskap, Kaleb smattet fornøyd i bæremeisen. Mens jeg står der får jeg en fornemmelse av å bli stirret på, tiddeler etterpå møter jeg blikket til noen. Jeg leter febrilsk etter jurene men ser ikke noen. «Er dette forsvarlig?» utbryter jeg. Den erfarne turmannen og dyrekjenneren Olav Ueland beroliger undertegnede og de andre med å informere om at dette er et såkalt «ungdyr» og at det ikke er noe å være redd for. Vi fortsetter men jeg ser meg over skulderen og går litt fortere enn normalt.

Bryne kapteinen svarte lynraskt på kritikken og gav umiddelbart svar på tiltale

Bryne kapteinen svarte lynraskt på kritikken og gav umiddelbart svar på tiltale

Etter litt diskusjon blir vi enige om å slå leir midt i det jeg tror er endemorene. Oppå og mellom steinen spiste vi vår søndagsfrokost. Etter frokosten bar det ned i havgapet. Her nede storkoste vi oss og med Aksel Uelands krabbefiskestang fanget vi fem sandkrabber. Det ble funnet «kuunger», blåskjell og albueskjell. Det var kjempegøy å se så mange ivrige unger. Da klokka nærmet seg halv tolv tok vi hjemveien fatt.

Anna Ueland hadde kontroll på krabbene.

Anna Ueland hadde kontroll på krabbene.

Det er kanskje sånn krabbefiske hadde sett ut i offentlig sektor.

Det er kanskje sånn krabbefiske hadde sett ut i offentlig sektor.

Mandagen reiste vi til Selestranda. Etter en del sommel og ubesluttsomhet fant vi til slutt en kjempeplass som lå i ly for vinden, det var nesten skremmende å se hvor stor rolle geografien kan spille for turopplevelsen. Denne dagen var dagen for klubbens første bestefar. At ikke flere bestefedre og bestemødre har sett potensialet i frokostklubben som en katalysator for verdifulle opplevelser sammen med sine barnebarn er og forblir et mysterium, gledelig var det at Jostein Tollaksen lot generasjonskløfter være generasjonskløfter og ble med på tur.

I ly for nordavinden

I ly for nordavinden

Været ble etterhvert bare bedre og bedre og jeg ble nødt for å løpe tilbake til bilen etter badetøy. Spreke unger og ei sprek mor boltret seg i bølgene, for ett syn!

IMG_6774

Etter bading, ble stranda utforsket, noen brukte det de fant til å skape ett kunstverk.

Kreativitet og skapertrang er verdier som settes høyt i frokostklubben

Kreativitet og skapertrang er verdier som settes høyt i frokostklubben

To stolte kunstnere

To stolte kunstnere

Da vi stod opp tirsdags morgen kjente i hvert fall far og mor i Mong familien på en viss spenning. Klokka åtte presis banket det på døra og norges beste lokalsakjournalist ifølge Øyvind Sandsmark stod smilende på trammen. Cecilie Jåsund Berntsen hadde med seg en kameramann fra øverste hylle (noe vi fikk bekreftet senere da vi så innslaget på TV). «Hjemme hos» seansen gikk greit selv om det gikk utover tegnsetting og skovalg. Da den ene bilen etter den andre rullet inn ved Kåsenhallen steg troen på at dette kom til å bli en kanondag. Synet av en full parkeringsplass ved Hå gamle var til å smile av.  Da vi parkerte satt allerede bussjåføren og kjentmannen Jakob Aardal med kaffikoppen i en campingstol, dette måtte jo bli bra.

Frykten for labert oppmøte var ubegrunnet.

Frykten for labert oppmøte var ubegrunnet.

Etter den gode starten gikk det bare slag i slag. Frokost, amerikanske pannekaker, fotball og leker, her var det materialet for en hel dokumentar. Høydepunktet for meg var da journalisten spurte Elia om han hadde badet og Elia kvitterte med å si: «ja i klepphallen».

Fotball også i frokostklubben

Fotball også i frokostklubben

Da vi kjørte hjemover var i hvert fall vi i den hvite corollaen enige om at det hadde vært en dag som hadde gått over all forventning. Et par timer senere var noen av oss på vei sørover for å telte mens mor og Kaleb ble igjen på Jæren.

Ett typisk Lars Hertervik motiv

Ett typisk Lars Hertervik motiv

Dagens tur gikk til Gunnarsberget. I skrivende stund har jeg ikke bilder fra turen men den korte rapporten jeg fikk fra en kona i reisemodus var at det hadde vært en fin tur med en god gjeng. Imorgen går turen til Bryneholmen, kjempegøy at andre griper stafettpinnen. Fredag reiser jeg også til Åpta og satser på å kjøre frokostklubb som ifjor. Det hadde vært skikkelig artig om vi hadde to frokostklubber i sving denne helga.

Til slutt ett Garborg sitat til ettertanke: Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre. Dei skulle sjølv glede andre, so vart dei glade.

At unger sovner fortere med kilometere i beina er noe alle er enige om

At unger sovner fortere med kilometere i beina er noe alle er enige om

Uke 4 og 5 i frokostklubben: Frokostklubben tøffere enn NRK!

Det er ti dager siden siste oppdatering. Siden vi tok turen til Orre stranden har vi hatt 7 turer og som vanlig har turene vært spekket med underholdning og moro. Den 18 juli tok frokostklubben turen til den store og godt bevarte tyskerbunkeren rett vest for Jærmuseet. På veien til bunkersen kunne vi også se konturene av en liten grend fra steinalderen.

Tyskerfrokost

Vel fremme var det tid for utforsking og frokost. Bunkeren hadde flere skumle rom, og det kom opp en del interessante spørsmål. Når frokosten var satt til livs lekte vi tampen brenner, noen våget seg også helt opp på taket på bunkeren og kunne nyte utsikten over Jæren.

Mens vi voksne stod og pratet kom et par pensjonister gående. De forstod lite av synet som møtte dem. Voksne mannfolk i deres beste alder omringet av unger ute på tur midt på en formiddagen en arbeidsdag. Ideres tid var det arbeid med slått og hesjing og barna var nyttig arbeidskraft, «før jobbet man, nå leker man» sier broren til farfaren min. Mye har endret seg de siste 50 årene og at gamle arbeidshester undrer seg litt i disse pappapermisjonstider, ferie og opplevelsestider, det skjønner vi menn i frokostklubben veldig godt. Lett hoderystende fortsatte de to gamle jærbuene sin vandring.

Elia på taket

Inne i bunkeren

Etter bunker besøket setter vi oss i bilen kjører hjem til Tu og pakker ryggsekkene. Frokostklubben er klar for sin første overnattingstur i telt. Flere andre hadde ymtet frempå at de var klar for den store styrkeprøven, når det virkelig nærmet seg bakket de fleste ut. Det endte med at far og sønner Mong og far sønn Kjølberg satte kursen mot Stavtjørn. Far,sønner og hund Rekeland var også med, men måtte reise samme kveld med gyldig grunn.

Ett pust i bakken.

Det ble en strabasiøs ferd opp til den leirplassen vår kjente mann i området Gustav Kjølberg hadde pekt ut på forhånd. Gustav hadde ringt grunneier i forkant og fått tillatelse til å fiske i vannet opp på fjellet, bål kunne vi også tenne hvis vi holdt oss ved vannet.

Telturer er for de tøffeste

Etter flere fall, pauser og noen sukk var vi endelig fremme. Området var «vakkert», ungene fisket, badet og spiste mens fedrene etablerte leir. Etter grilling og kos svømte Gustav ut med garnet, deretter bar det i seng. Mens ungene sov lå to fornøyde fedre ute i soveposene, den ene med kaffi, den andre med vann. Ved bålet og vannet gikk drøsen til ut i de små timer. Verdensproblemer ble løst, innrømmelser ble gjort, hva er vel som samtaler om livet om freden og ufreden.

FRED

Grytidlig neste morgen våknet ungene og spurte om det ikke var på tide å dra garnet. Resultatet ble 4 ørretter. Ettersom det lå regn i luften spiste vi en rask frokost og pakket og gjorde oss klar til nedstigning. Turen hjemover gikk som en drøm, ekstra stolte var Levi og Mathias som gikk hele veien med sekk, milepæl. I bilen hjemover var det høytidsstemning, dette var definitivt ikke siste teltur!

Fiskelykke

Matglede

Fredag gikk turen til Grødaland. Like før avreise dukket en ny familie opp. Tore, Borghild og Trygve var klar for å bli med på tur, kjempegøy. Vi gikk inn i skogen i ly for den kraftige vinden og gikk mot Gapahuken ved Grødalandsvannet. I Gapahuken spiste vi frokost mens vinden ulte utenfor. Etterpå var det gjemsel og tampen brenner før vi kjempet oss tilbake til bilene i sterk motvind.

Grødalandsvatnet

I ly for vinden

På hjemturen ringte NRK rogaland og spurte om de kunne få være med på tur. Statskanalen ble invitert med til Berget ved Vasshus gardsbarnehage mandags morgen. Frokostklubben var til og med så felksible at de fremskyndet oppmøte til 08.00 for å imøtekomme NRK.

 

Frida har vært ivrig i frokostklubben og kan skilte med godt oppmøte

 

Lørdag gikk turen til Lyefjell. I strålende klart vær kunne vi skule utover det flotte jærlandskapet, Kristoffer og Kjetil Wetteland debuterte og den unge Wetteland imponerte med pågangsmot og luftige svev til Kydlands fascinasjon. Den eldre Wetteland skapte debatt og engasjement med sine bombastiske og sin frittalende væremåte. «Nå e eg ferdige med mi økt», kom det fra Wetteland på vei tilbake til bilene.

Frokost ble det på Lyefjell også!

Borghild og Tore har vært trofaste siden Grødaland, det har Trygve også selv om han ikke er med på bildet.

Foruten upåkalegelig utsikt kunne Lyefjellet skilte med mange gode gjemmesteder og dessverre en hel del mygg noe som gav synlige resultat.

 

Dagen er ikke helt den samme uten….

 

Søndag parkerte vi bilene utenfor inngangen til Fuglaparken. Parken ble en ubetinget suksess. Sjelden har vi voksne fått drøse uforstyrret så lenge som denne gangen. Vann og fugler gjorde lek og aktivitetsledere overflødige. Det ble en super formiddag med kaffi for de voksne og aktivitet for barna. Mitt personlige høydepunkt var da Magrethe Gausel fortalte om hvordan hun hadde truffet sin mann Tormod. Hva er vel som fortellinger om ekte mennesker!

Mat, fugler og vann, yes!

Dette bildet er utviklet av mannen som har en app for alt:Thomas Rake

Mandag våknet jeg av at det pipte i telefonen. 1 melding mottatt stod det på displayet. Meldingen var fra NRK journalisten som ringte fredag, hun lurte på om jeg var våken. Like etterpå var samme journalist på tråden. Hun måtte dessverre melde forfall grunnet flomvarsel og dårlig vær. Litt overrasket pakket vi resolutt sekken og satte kursen mot Berget på Voll. Berget er et privat område men frokostklubben hadde vært i kontakt med Bjarte Bore på forhånd og fått frie tøyler.

I ly for regnet

Tre hardbarkede familier (Lygren, Mong og Gausel) gikk offensive mot Berget. Vel fremme spiste vi frokost i gapahuken. Etter måltid og drøs bar det opp i en tyskerbunker i fjellet. Her lyste vi med lommelykt og diskuterte tyskere. Etterpå bar det ned i skogen, der flere utfordringer ventet. Det kjekkeste var utvilsomt slengtauet, dette var så gøy at det bel ampert i køen. Etter en god stund i aktivitetsløypa bar det videre til den åpne plassen og Gapahuken. Her hilste vi på esler og bygget for høye tårn av bruskasser. Under byggingen ble undertegnede nødt til å tenke litt over HMSen i frokostklubben. Konklusjonen ble at her bør det gjøres noe.

Hvem sa at esler er stae?

Kaia Bore er byggeleder

Leopold driver ekstremsport!

Motoriske utfordringer er en viktig ingrediens for oss i frokostklubben

Rette etter turen bar det sørover mot Kristiansand og en pause fra frokostklubben for familien Mong. Bjørn Ingvar Kydland tok initiativ til frokostklubb tirsdag i Sveineskogen. Det ble en fin tur i et fint område ifølge rapportene. Ekstra gledelig var det at en pensjonist ble med i frokostklubben. Jeg kan vanskelig forestille meg et konsept bedre enn frokostklubben for pensjonister. Aktivitet, drøs, natur, mat og kaffi finnes det en bedre kombinasjon? Onsdag gikk turen til Skeie.

Flott morgen på Skeie

Lek og moro i Sveineskogen

Etter fire dager uten frokostklubb var det endelig duket for frokost i det fri igjen idag morges. Utiskten fra Gunnarsberget over Frøylandsvannet var upåklagelig. I godt vær drøftet vi voksne eurokrisen, OL og kommunesammenslåing mens ungene lekte på flytebrygga. Vi fikk også tid til tampen brenner og gjemsel inne i skogen.

En ekte storebror

Herlig å spise ute igjen!

 

Morning has broken…..

 

Etter en drøy måned med frokostklubb er vi fortsatt sultne på mer, imorgen går turen til Selandskogen forbi Melsvatnet og ned mot Ålgård en plass. Det lureste er å møte på Essoen på Rosseland 09.00. Ellers er det bare å innrømme at vi er i ferd med å gå lens for turmål, vi er utrolige takknemlige for tips.

EMs høydepunkt

Det har vært mange høydepunkt under årets europamesterkap i fotball. Flotte mål, blendende pasningspill og driblinger. Til og med England har vist glimt av kvalitet. Det er imidlertid ikke noe av dette som er mitt desiderte høydepunkt. Høydepunktet for meg fant sted mandag kveld da Danmark og Tyskland møttes til dyst.

Petter Myhre brukte store deler av førsteomgangen til å snakke om Tysklands fortreffelighet og Danmarks utilstrekkelighet. Danmark var usikre og manglet presisjon mente Myhre. Danmark var heldige, Danmark ble utspilt.

Jeg ser annerledes på det, i motsetning til Myhre vil jeg berømme danskene, de prøvde å spille fotball, de våget å spille sitt spill. Vi er skapt i Guds bilde. Vi mennesker er kreative og det ligger et potensial til å skape noe , det er skaperkraft i oss. Danskene tar dette på alvor, de ønsker å spille en kreativ og skapende fotball, en fotball som gleder. Denne filosofien står fast selv om de møter et av historiens beste tyske lag og selv om dagens danske landslag ikke er av beste årgang. Det er ingen  Laudruper, ingen Simonsen, Elkjær eller Povlsen. Det danske laget har Bendtner, Eriksen og Agger, ellers er det forholdsvis ordinært.

Vi som er glade i Liverpool er også glade i dansker.

En annen «stor» danske.

Takk Danmark for at dere våger og for at dere prøver, dere kan reise hjem med hevet hodet. Det kunne sett langt verre ut Petter Myhre. Lite skilte på at det var Norge som kvalifiserte seg i Danmarks sted. Jeg er glad så ikke skjedde. Et Norge som først og fremst tar sikte på å ødelegge, et Norge som helst ser at motstanderen har ballen slik at gunstige brudde er mulig, et Norge som slår lange baller opp mot en halvfeit John Carew.

Best uten ball

La oss komme til poenget. Etter å ha irritert meg en omgang over omtalen av Danmark klinket NRK til for alvor. I litteraturen snakker vi om pathos, ethos og logos. I EM studioene blir det lagt stor vekt på ethos og logos, eksperter skal uttale seg de er kompetente fagfolk og utsråler troverdighet og integritet de representerer ethos i fotballsendingene. Etter kampene diskuteres det, det analyseres, piler på skjerm, derfor tapte Danmark, det var disse tre faktorene som gjorde at Tyskland vant, logos er så absolutt ivaretatt.

Ofte glemmes pathos selv om følelser og lidenskap er viktige ingredienser i spillet vi elsker. NRK tok tirsdag pathosen på alvor. I pausen mens TV2 reklamerte for Gilde pølser og Lano fikk jeg på NRK se en reportasje med tittelen «Et trist men vakkert dansk eventyr». Jeg tror vi må tilbake til NRKs reportasje om Forest og i for å finne lignende. På poetisk vis forteller en NRK journalist fortellingen om det danske eventyret i EM i Sverige i 1992. I dette eventyret fantes også en annen skjebne, skjebnen til Kim Vilfort. Med melankolsk stemme, episk musikk og fantastiske bilder tar NRK oss med på en gripende reise. Reportasjen vekker følelsene, fotball er så mye, fotballen leder oss ut på dypet helt ut til de store spørsmålene.

 

Når reportasjoen er over etter 3 minutter og 17 sekunder sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet. Jeg føler en trang til å takke NRK for reisen. Dette er TV! Dette er kunst! Takk NRK for at dere lager TV. Takk for at dere skaper og ikke bare kjøper. Jeg betaler min lisens med glede. Fortellingen om Vilfort er en utrolig vakker fortellig, NRK fortalte den videre på en forbilledlig måte. Nå tror jeg at jeg forstår litt mer av det «danske mysteriet.» Hvorfor vi liker oss så godt i Danmark, hvorfor vi igjen skal til Danmark i høstferien, hvorfor jeg alltid håper at Danmark skal lykkes i store mesterskap, hvorfor jeg ikke misunner danskene men gleder meg over dem. Det er lett å bli glad i Danmark, det er lett å bli glad i Kim Vilfort.

Jeg vil ikke røpe for mye av innholdet i reportasjen, NRK forteller Danmarks og Vilforts eventyr og tragedie mye bedre enn meg. Jeg oppfordrer dere som ikke fikk sett reportasjen til å se den. Du finner den på:http://www.nrk.no/video/et_trist_men_vakkert_dansk_eventyr/EFB8E72666EFA051/emne/Fotball/

Reportasjen sier lite om hvordan det gikk med Kim Vilfort etter merkeåret 1992. Vilfort fortsatte å spille fotball frem til 1998. Han avsluttet karrieren med en stupheading. Vilfort forble en en lojal Brøndby spiller i 12 år. Han ble så populær blant Brøndby fansen at klubbens stadion, Brøndby stadion fikk tilnavnet Vilfort Park. Idag er Vilfort som er utdannet lærer talentsjef i klubben. Hans datter Line Vilfort døde kort tid etter mesterskapet i 1992.

Er du en melankoliker og en fotballnostalgiker sjekk ut:

1. http://www.youtube.com/watch?v=1zTel7h8Y2I

2. http://www.youtube.com/watch?v=Hfaq5LxX-Sg

Frode Grytten er en annen som tar fotballens pathos på alvor

«Å leve er ikke nok. Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha»

H.C. Andersen.