«Nytt på Nytt – generasjonen»

Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.

elia3

Et av bildene jeg rakk å ta…..

(mer…)

Dager i raushetens historie

«Keffor går me egentlig på Saron, me gjer jo vekk alle pengane våras her», utbrøt sønnen min på en gudstjeneste for ikke så lenge siden. «Keffor gjer med t han, han ser jo ikkje fattige ud eigong» , spurte min eldste sønn noen søndager senere, da kollekten gikk til en misjonær fra England som så ut som folk flest. Mine sønners hjertesukk utløste latter og smil, men også ettertanke. Verden er avhengig av barmhjertighet og raushet men det er ikke alltid naturlig for oss. Ett av de første ordene min barn har lært er MIN!

kollekt

Sommeren 2013 skulle vi til Hardanger. Kvelden før avreise ringte kona, hun stod utenfor Kiwien og fikk ikke start på den ellers så pålitelige Corollaen. Morgenen etterpå kunne jeg konstatere to forhold, tenningslåsen hadde sagt takk for seg og det lå en bot i vinduet. En dårlig start på ferien. (mer…)

Hva sier du til deg selv?

«Vi taper sikkert idag». «Han er sikkert god han backen». «En dårlig kamp idag så er det på hodet ut av startelleveren». «Jeg er tung i beina». Da jeg spilte fotball var det noen ganger slik at jeg var helt utslitt før kampen begynte. Idet dommeren blåste startsignalet burde jeg signalisert til treneren at jeg var klar til å bli byttet ut. Etter et par dårlige involveringer fikk man bekreftet alt man hadde hørt  dagene før kampen. Kampen med den indre stemmen tappet meg for energi, mot og krefter før den egentlige kampen skulle utkjempes.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

(mer…)

Kan me spela?

Spørsmålet ovenfor er kanskje et av de mest stilte spørsmål i norske småbarnshjem. Jeg forstår spørsmålet godt. Jeg husker godt da jeg nede i Symrebakken 9 første gang ble presentert for et helt nytt univers. Etter lang tid med sparing hadde kameraten min Arild endelig nok penger til en flunkende ny Commodore 64. «Summer games», «Winter games» og «California games». Snart kunne vi melodiene på alle verdens nasjonalsanger, med joystickene hoppet vi på ski og gikk rytmisk våre strafferunder. Det var helt utrolig.

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

(mer…)

Sex på dugnad

Mine første to blogger handlet om sex, nå synes jeg det er på tide å ta opp hansken igjen. «Mange voksne later som om sex ikke finnes», sa en elev en gang, det har han dessverre rett i. Sex er viktig og det opptar oss. Tidligere har jeg skrevet om den gode sexen, denne gangen vil jeg si noe om noe som de aller fleste vet hva er, og hva det innebærer men aldri setter ord på. Det er noe som foregår i det stille i de mange tusen hjem og må for all del ikke undervurderes.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Dugnad er noe av det flotteste vi har i Norge. I disse dager forbereder både Kåsen IL og Bryne FK seg til store dugnader i Kongeparken. Flere hundre jærbuer har satt av en helg i mai for å gå dugnad. Mange av dem hadde helt sikkert hatt lyst til å gjøre noe annet denne helgen. Ukene er travle og når helga kommer har man ulike behov. Det er helt sikkert ikke alle som gleder seg til dugnaden. De kjenner på en viss motvilje, det er helt forståelig. Det vakre er at disse vanlige foreldrene gjør det på tross av. De er villige til å legge bort seg selv for noe større. Fellesskapet og fellesskapets interesser settes foran individet og den enkeltes behov, på norsk kaller vi det dugnadsånd. Denne ånden er en fellesskapets ånd, en ånd som søker noe utenfor en selv. (mer…)

Kan du tilgi meg?

Tidlig i min yrkeskarriere drev jeg frilans lærervirksomhet mellom fotballøkter. I en periode var jeg vikar på Orre barneskole. En dag ble jeg kastet inn i en førsteklasse. Læreren jeg var vikar for hadde skrevet på lappen at ungene kunne leke fritt på slutten av timen. På siden av klasserommet var det et lite lekerom. Mens jeg hadde hendene fulle med å opprettholde en viss orden inne i klasserommet hørte jeg et skrik fra lekerommet på siden av. Jeg løp til lekerommet og fikk se en gråtende gutt som holdt seg til hodet med den ene hånden og pekte på en gutt som satt på huk i hjørnet med den andre hånden. Jeg ba de andre ungene om å gå inn i klasserommet. «Kå skjedde?» spurte jeg. «Han heiv en bil i håve på meg» sa offeret mellom noen hikst. «Eg gjorde det ikkje med vilje» stotret gutten i hjørnet frem. «Eg såg at han gjorde det med vilje» kom det mer kontant fra offeret. «Eg trur du ska sei undskyld» sa jeg til gjerningsgutten. Gutten fikk et annet drag i ansiktet, stotringen forsvant liksom litt. «I denna klassen seie me ikkje undskyld, me ber om forladelse, de he frøken lært».

Man kan lære mye på Orre.

Man kan lære mye på Orre.

(mer…)

Å gi ros er en dyrebar kunst

Ros har en besynderlig effekt på oss mennesker. Da vi var lillegutter, fikk jeg og to nabogutter spille med de som var ett år eldre. Det stod om det vi kalte ligamesterskapet, vi skulle spille mot Undheim på hjemmebane. Vi tapte kampen 7-5 i et forferdelig regnvær, jeg husker ennå et av skuddene til «Stor-Åge». Da treneren vår hadde parkert den gamle brune opel rekorden i garasjen, snudde han seg mot oss i baksetet. Treneren vår fremhevet aldri enkeltspillere, men der i rekorden fortalte han meg hvorfor jeg hadde vært lagets beste spiller i den kampen mens de to bestekameratene hørte på.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten "Stor-Åge" hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten «Stor-Åge» hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Idag 22 år senere kan jeg ennå lukke øynene og se situasjonen klokkeklart foran meg. Jeg kan kjenne atmosfæren, dampen fra våte Eigerdrakter i rekorden, og de blytunge kalde sokkene på de spinkle føttene. Slike hendelser i livet setter varige spor,å bli bekreftet for noe  man har gjort som opplevdes som viktig er noe av det beste som  finnes. Rosen har et fantastisk potensial når den brukes rett.

Ros3

«Denna he eg tegnt, syns du an va fine?» Vi står på gangen i Tjøttaparken barnehage. Elia på fem peker mot et fotografi av ham der bare halvparten av ansiktet vises, resten har de fått i oppgave å tegne selv. Ut fra det halve portrettet sønnen min har laget er det lite som tyder på at det lyser en kunstnerkarriere i det fjerne. «Syns du?». «Eg syns an e litt fine». «Koffor bare litt?». «Det ligne ikkje så møje». «Koffor ikkje det?». «Eg he jo ikkje gult ansikt.» «Koffor fargela du ansiktet gult?». «Vetkje». «E dar någen fine her?». Elia peker på tegningen til en som heter Benjamin, her finnes visse likhetstrekk til fotografiet. «Eg he sitt at du kan tegna finare enn dettan heima, brukte du lange tid?». Elia smiler, tegning er ikke det kjekkeste særlig ikke hvis man kan gå ut når man er ferdig.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Ros er et omdiskutert tema innenfor motivasjonsteorien. Rosen kan for barn ofte oppleves som en emosjonell belønning. De fleste teorier slår fast at ros og oppmuntring er med på å støtte opp om selvverdet og motivasjonen når det blir gjort på riktig måte. For at rosen skal ha effekt må vi sørge for at den er troverdig sier forskerne. Hvis et barn roses når både innsatsen og resultatet er dårlig fremstår den som lite troverdig. Rosen kan i verste fall bli et signal til barnet om at far har lave forventninger både til innsats og resultat.

ros4

 

Om jeg roser et resultat som er langt under middels og som har blitt til i en fei uten konsentrasjon og flid sender jeg ut tvetydige signaler.Elia hadde klare oppfatninger av hva et godt resultat innebar, om jeg sier at resultatet var superdupert så forstår Elia at fars forventninger er langt lavere enn hans egne. Ros skal sette mot i, den skal inspirere til å strekke seg litt lenger, ikke avdekke lave forventninger. Mennesker det forventes lite av ender ofte opp med å imøtekomme forventningene.

 

Levi spilte sin første håndballturnering etter to treninger og det bar både hans og lagets spill preg av. Da vi kjørte hjem spurte Levi om ikke jeg også syns de hadde vært kjempeflinke. Jeg ble nødt til å fortelle gutten at det kreves mer enn to treninger for å bli kjempeflink i noe. Javisst hadde de prøvd, konsentrert seg og jobbet, det var kjempebra, men flinke hadde de ikke blitt ennå. Om vi sier at en som bare spiller «rols» på piano er kjempeflink sender vi etter min mening ut feil signaler. Å bli flink til noe er en lang og krevende prosess, underveis kan vi rose på innsats og fremgang. Vi må ikke underkommunisere viktigheten av øving og trening.

øvelse_gjør_mester

Som lærer og far bør jeg tenke gjennom hva jeg ønsker å rose og hvorfor. Kamins og Dweck skiller mellom tre ulike former for ros. Den første formen er ros av personen. «Jeg er stolt av deg», «Du er en god gutt». Den viktigste bekreftelsene barn trenger er ikke på hva de gjør, men på hvem de er. Slik jeg ser det kan vi aldri rose for mye på dette området. Den andre formen for ros, er ros for prosessen. «Denne leksen har du jobbet godt med» «Nå samarbeider dere godt». Hvis jeg ønsker å forsterke arbeidsmåter og tilnærminger kan jeg ikke rose en lekse som man har slurvet seg gjennom. «Slarvaskab» sa faren min etter at jeg hadde hastet meg gjennom skjønnskriften, det hadde han helt rett i. Den siste formen for ros er ros for resultat. «Den scoringen var fin», «Har du bygget dette helt alene?». Denne formen for ros bidrar til å styrke mestringsforventninger. Om ikke resultatet bygger på en reell mestringsopplevelse har rosen liten effekt.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Istedet for mestringsforventning  og forsterking av gode holdninger og arbeidsmåter står rosen vår i fare for å bli emosjonelt dop uten substans og hensikt. Vi står i fare for å fostre feedbackavhengige barn. Barn som ikke vil gjøre noe hvis det ikke vanker tilbakemeldinger i etterkant. Bra! og Flott! må stå i tilknytning til noe. Om rosen skal ha større effekt må vi forsøke å si noe om hva som er bra og flott. Vi heier, roser og klapper i hendene.«Se på meg nå pappa!» «Såg du det skuddet pappa!» Eg e enorme, e eg ikkje det pappa?» «Jo da, visst er du det, gutten min». Barna våre seiler på en bølge av ros og oppmuntringer, vi mener det godt men noen ganger tenker jeg at jeg utvanner rosen. Hva skal jeg egentlig si når det virkelig gjøres noe som er bedre enn man kan forvente? Jeg har jo brukt opp alle ordene.

Vi er snart feedback - avhengige alle sammen.

Vi er snart feedback – avhengige alle sammen.

Jeg vokste opp i et hjem der man var ganske rundhåndet med ros, antagelig mer rundhåndet enn i mange andre hjem på 80 og 90-tallet. Min generasjon fikk vesentlig mer annerkjennelse og ros enn generasjonen før oss hadde fått. Vi fikk imidlertid ikke mer ros enn at pappas tilbakemelding etter en kamp opplevdes som en herlig karamell mann kunne smatte på i dagevis.

karamell

Etter mitt første år på videregående kom jeg hjem og viste vitnemålet til pappa. Jeg hadde fått over fire i snitt og var ganske godt fornøyd. «Det er greit, men du kan mye bedre enn dette hvis du bare jobber litt hardere» var pappas tilbakemelding. For noen hadde dette vært en knusende tilbakemelding særlig hvis de selv følte at de hadde jobbet hardt for å oppnå resultatet.  Jeg ble ikke lei meg over min fars tilbakemelding. Bak min fars tilbakemelding lå en fast tro på at jeg hadde et større potensial enn det jeg fikk ut i øyeblikket. Min far hadde større tro på meg enn som så. Karakterene gikk oppover etterhvert, noen visste jeg hadde mer inne og forstand til å kommunisere det.

To grøfter.

To grøfter.

Det er ikke slik at jeg vil at vi skal rose så mye mindre. Det er bra at janteloven har mistet litt av grepet. Det er bra at vi gir ros. Vi skal hele tiden være på utkikk etter å rose og oppmuntre. Mitt poeng er at vi kan bli mer bevisste på hvordan vi roser. Tilbakemeldingen i rekorden nådde mye lenger enn bra! og flott! fordi den inneholdt noe mer. I bibelen står det at vi skal kappes om å hedre hverandre. Hederen blir mer virkningsfull om vi vet hva vi hedrer og hvorfor vi hedrer.

Masse stimuli, hundrevis av kontakter, men få nære relasjoner

Lørdags kveld lå vi med beina høyt og så på fjernsynet. Etter at vi hadde sett Mesternes mester så vi Skavlan fra dagen i forveien. Først så vi den vanligvis analytiske og tilsynelatende reserverte Frode Andresen bryte sammen på direkten, etterpå fikk vi høre to svenske reporteres historie fra et fangenskap i Syria.

I det gode felleskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

I det gode fellesskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

De gode ordene og bekreftelsen Frode Andresen fikk fra svømmeren Hetland var nok til at demningen brast. Iløpet av serien har Andresen og Hetland bodd på samme rom, de har blitt venner. Når en venn sier noe fint til en annen venn og mener det, så spilles det på dype strenger i vårt indre liv. Å føle seg forstått er noe av det fineste som fins og må ikke bli forvekslet med å føle seg forklart. Jeg tror Andresen fikk erfare dette og det var fint.

Andresens romkamerat.

Andresens romkamerat.

Senere på kvelden forteller to svensker om livet i et fuktig og mørkt fangehull et sted i Syria. For å holde varmen blir de nødt til å ligge tett inntil hverandre på nettene.  Magnus Falkehed forteller usjenert at han og  Nicklas Hammarstrøm ble ett inne i fangehullet. Hammarstrøm sier at der inne i fangehullet delte de alt med hverandre, frustrasjoner, sår, minner, sorg, angst, lengsel og smerte. Jeg fikk en ny bror konkluderer Falkehed.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Frode Andresens følelsesutbrudd og de svenske reporternes beretninger er viktige fordi de forteller oss noe om noe som alltid har og vil være essensielt for oss. Det er vitnespyrd vi trenger å høre, og ta inn over oss. I dette innlegget vil jeg forsøke og forklare hvorfor.

Jeg er veldig glad i stimulanser. Mesternes mester,Coca – cola, Liverpool F.C., Netflix, aviser, blader, tidsskrifter, musikk, idrett, listen er lang. Stimulanser begeistrer meg. Jeg og barna mine er omgitt av ulike stimulansekilder mange av dem er skjermer. Verken jeg eller barna kjeder seg lenger, stimulansene står i kø. Kontrasten til det mørke fangehullet i Syria er enorm.

Når man vil, hvor man vil.

Når man vil, hvor man vil.

Tidligere var nok stimulansene oftere knyttet til andre mennesker. Basar på bedehuset var en begivenhet, St, Hans bål var kjempespennende. Idag ser det mer glissent ut i bedehusene, på Bryne stadion og rundt St. Hans bålene. Det er snart bare Disney on ice som klarer å ta opp kampen med underholdningstilbudet vi har kjemme i stua. Å feire St. Hans uten wifi dekning er ikke lenger så attraktivt.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Velstanden har gjort oss selvstendige og uavhengige. Vi klarer oss godt selv og vegrer oss for å låne to egg av naboen. Dugnader kan vi betale oss fra. Vi kobler heller av hjemme i underholdningsavdelingen. Det gjensidige avhengighetssamfunnet har forsvunnet for lengst. Individualismens tidsalder er her, mye tyder på at det har gått på relasjonene løs.

Individ

Jeg har tidligere blogget om tomme gater og gårdsrom uten andre biler enn vår egen, om stuer uten gjester men med et blafrende TV apparater. Folk har mindre besøk, de bruker mindre tid i fellesskap. Tidsbrukundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå støtter opp om påstandene mine. Undersøkelsen slår fast at vi bruker vesentlig mindre tid sammen med venner enn før. Sammenlignet med for 20 år siden er gjennomsnittsnordmannen en time og tre kvarter mer alene pr. døgn idag. Menn er 30 minutter mer alene pr. døgn enn kvinner. Andelen som bruker tid på sosialt samvær på en vanlig dag er redusert fra 82% til 68% på bare 10 år! Tiden for et gjennomsnittlig besøk hos slektninger har gått ned med 40 minutter fra 1980 til 2010, og ligger idag på en time og 19 minutter.

tidsbruk

Stimulanser er viktig, men relasjoner er viktigere. Faren oppstår når stimulansene i større og større grad overtar på bekostning av relasjonene. Når iphonen har blitt bestevennen din lyser varsellampene. Likes, likerklikk og hashtagger kan aldri erstatte en klem, en hånd å holde i, en omfavnelse, ett klapp på skulderen, et blikk eller en god samtale. Like lite som Netflix og Apple tv kan erstatte et godt måltidfelleskap sammen med gode venner.

fellesskap_9

Det er de store nettverkene som preger vår tid. Jeg synes nettverk og nettverksbygging er spennende. Det fascinerer meg at helt vanlige mennesker har muligheter til å nå mange. De store sosiale samfunnene er åpne for alle. Her kan vi dele meninger, synspunkter og øyeblikk. På en måte veves vi tettere sammen.

sosial_media

Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at det vi deler som regel ikke gir et representativt bilde av livene våre. Vi deler ikke hvem vi egentlig er i nettsamfunnene, og det er lurt. Vennene og følgerne vi har kan ikke fullt ut dekke vårt behov for fellesskap. Nye undersøkelser avdekker en bølge av ensomhet. De mest pessimistiske konkluderer med at 1 av 5 unge føler seg ensomme. Det er fullt mulig å ha tusenvis av venner på Facebook men ingen vennskap. Nye profilbilder makter ikke å fylle tomrommet.

ensomhet_4

De nære relasjonene utvikles ikke i store nettverk men i mindre fellesskap. Dette er helt logisk og naturlig. Nære relasjoner er ikke noe som nødvendigvis blir til over natta, ofte vokser man nærmere over tid. Nære relasjoner er tuftet på trygghet og tillit slik jeg ser det. I denne rammen finnes delingsrommet. Jeg tror deling er et nøkkelord i denne sammenheng. To mennesker som lever tett sammen deler livet med hverandre. De deler følelser, gleder, sorg, frustrasjon, sinne, forvirring og nederlag. Mennesker i nær relasjon med hverandre kjenner ikke hverandre bare på utsiden, men også på innsiden. En god del mennesker har et slikt forhold til sin partner og andre mennesker, mens noen kanskje savner et slikt forhold.

relasjoner

Jeg tror at kvinner generelt har flere nære relasjoner enn menn. De fleste damene jeg kjenner har en «bestevenninne», en de kan stole på og kan fortelle alt til. Det er langt fra alle menn som kan si det samme. Min oppfatning er at damer generelt er mer opptatt av de nære ting. De snakker om mennene sine, om barna, om slektningene og det som skjer i livet. Vi menn snakker mer om interesser. Vi snakker om sport, ølbrygging, trening, biler, båter og teknologi. Vi snakker om nyheter, penger, prosjekter som vi har på gang og politikk. Vi snakker om perifere ting først og fremst fordi det oppleves som interessant men kanskje også fordi det er trygt og enkelt.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Jeg kom hjem fra en hyttetur for ikke så lenge siden og følte meg avslørt. «Hvordan går det med Ingvild, jobber hun fullt nå? Er Therese litt bedre? Når er termin? Har han fridd? Kona bombanderer meg med spørsmål. Jeg trekker på skuldrene. «Vi diskuterte om det var riktig av Raheem Sterling å reise på ferie midt i sesongen og om hvilken idrett som er størst av langrenn og skiskyting», svarer jeg. Kona ser på meg som om jeg er et romvesen.

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Dette høres muligens en smule kontroversielt ut men jeg tror at vi menn har en høyere terskel for å være åpne om livene våre. Jeg tror vi har en hang til å holde kortene tett ved brystet. I nære relasjoner er man nødt til å kaste kortene på bordet. Man må våge å la masken falle, man må være villig til å avsløre hvem man virkelig er.

Det største hinderet vårt er stoltheten vår. Vi er redde for å vise svakhet, vi vil fremstå som sterke og handlekraftige fremfor gjennomsiktige og autentiske. Vi frykter sårbarheten, vi trives bedre bak vårt eget festningsverk. Å dele livet krever mot. Det er en kraftanstrengelse. Har vi det som skal til?

Du trenger ikke prøve en gang!

Du trenger ikke prøve en gang!

Det er ingen hemmelighet at det er langt flere menn som sliter etter samlivsbrudd enn kvinner. Menn er i betydelig flertall på en rekke mindre hyggelige områder. Det finnes langt flere mannlige alkoholikere enn kvinnelige. Flere menn enn kvinner har psykiske lidelser. Langt flere menn enn kvinner velger å ta sitt eget liv. I de fleste fengselscellene i landet sitter det menn. Flere menn enn kvinner bruker vold. Jeg tror alle har tatt poenget. Det at flere kvinner enn menn har nære relasjoner tror jeg er en medvirkende faktor i disse statistikkene. Mens kvinner blir trøstet og forstått av sine nærmeste venninner etter samlivbruddet mister mange menn sin eneste intime relasjon.

selvmord

Jeg tror mange lever forknytte liv. Mange bærer på hemmeligheter og sår som er tunge å bære på alene. Mange anstrenger seg noe voldsomt for å opprettholde en plettfri fasade. Mange er ensomme og lengter etter noen å dele med. Mange venter på at noen skal åpne seg. «We want something real, not just hashtags and twitter», synger Passenger og jeg tror han har et poeng.

Jeg har i mange år nå vært en del av et fellesskap der åpenhet og det å dele av livet sitt har vært et bærende element. Jeg har erfart å leve tett på andre mennesker. Jeg har opplevd at sannhet og ærlighet fører til større frihet. Min erfaring er at skam blekner i møte med lyset og at fasade er tyngre å bære enn svakhet. Det er befriende å være i et åpent og ærlig fellesskap fordi man fort finner ut at ingen lever enkle liv. Man ser at alle liv er speil med sprekker om man bare kommer nær nok. Livet mitt er fullt av feilskjær og det er langt fra alt jeg er like stolt over men jeg er i godt selskap.

Eller riper i lakken...

Eller riper i lakken…

Jeg har aldri opplevd at det jeg har delt ærlig og oppriktig har blitt brukt mot meg. Jeg har ikke blitt møtt med vemmelse og fordømmelse snarere tvert imot. Åpenhet og ærlighet bringer oss tettere sammen. Det å bli forstått, tilgitt og oppreist i møte med et annet menneske er noe av det mest verdifulle vi har. Dette trenger ikke skje hos psykologen, terapeuten eller hos livstilscoachen. Det er ikke sikkert man trenger å gå på mindfullnes – kurs. Jeg tror dette kan skje i helt vanlige hjem sammen med helt vanlige mennesker. Det avgjørende er at vi lukker opp døra og slipper andre inn på tross av hybelkaniner, tømte melkeglass og underbukser med bremsespor.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Slik jeg ser det blir vi den vi er tenkt å være i nære og gode fellesskap. Vi mennesker er fellesskapsvesener, det er imøte med den andre jeg blir til. «Ikke vær et ett-tall på jorda, bry deg om flokken din», sier Per Fugelli. Jesus går enda lenger enn å bry seg. Elsk din neste som deg selv, gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Vær som brødre og søstre, vær som lemmer på kroppen som grener på treet. Ingen bok er tydeligere på at mennesket er designet for fellesskap. Spedbarn dør uten berøring og øyekontakt mens ensomme blir deprimerte og nedstemte. Det er i fellesskapet vi lever fullverdige liv. Vi trenger gode og nære relasjoner til andre mennesker. Det er avgjørende for våre liv.

Det er hverdagen som teller!

Jeg ser på skoene idet jeg setter dem på plass i skohylla. Det er såvidt de henger sammen. Sålene er i ferd med å løsne fra resten av skoen. Skinnet og tøyet fremme på skoen er helt nedslitt. De opprinnelige fargene er i ferd med å forsvinne. Den høyre skoen fra vrist og ned til tå er i ferd med å gå helt i oppløsning. Skoene er tilsynelatende et trist syn, de er klare for søppeldyngen, de har blitt ubrukelige, allikevel gjør synet meg glad. Hvorfor liker jeg synet av slitte sko bedre enn synet av helt nye sko?

Et vakkert syn

Et vakkert syn

Jeg setter meg ned på benken, jeg må tenke litt. De slitte skoene har en fortelling en historie. Når jeg ser på de utslitte skoene til Elia på fem, ser jeg skudd på direkten og på volley, jeg ser fryd og jubel. Slitasjen på høyre sko avslører at tassen har et greit treffpunkt på ballen. Den manglende slitasjen på venstre sko er mer bekymringsfull. Mønsteret i sålen er snart borte, disse skoene har hoppet, løpt og fungert som sparkesykkelens bremse. Skoenes budskap gleder meg, de utslitte skoene har blitt formet av tusenvis av bevegelsesøyeblikk, det er fint på en litt merkelig måte. Pene sko som sjelden blir brukt har ikke et slikt assosiasjonsarkiv.

Jubel6

Etterpå slår det meg hvor sjelden det er. Det er så sjelden jeg har tid til å tenke over de små tingene som skjer i hverdagen. Når man har fødselspermisjon for eksempel kan man skru ned tempoet litt. Man kan filosofere litt over utslitte joggesko og bla litt i familiealbumer. Jeg liker veldig godt å ta bilder, det er litt som å samle på øyeblikk. Fotografiene avslører meg. Nesten alle bilder jeg har tatt de siste årene havner i samme kategori. Det er bilder fra ferier, bursdager, utflukter, dåp, konfirmasjoner, bryllup, jul og nyttårsafter. Dette er jo ikke representativt, de gir et urealistisk bilde av livet i familien Mong. I vinterferien har jeg knipset hverdagsbilder og det skal jeg gjøre utover våren. Det neste albumet jeg skal lage heter: «Men best av alt var hverdagen»

Hvor er hverdagen?

Hvor er hverdagen?

«E det alt helg igjen, kå blei det av ugå?», sier jeg ofte til kona. Tida går så fort, den er tettpakket og vi freser avgårde fra det ene til det andre. Om det skulle dukke opp noen ledige øyeblikk fylles disse umiddelbart med ulike typer stimuli. Det er sjelden vi er stille, det er sjelden vi drømmer og ser på stjernene, filosoferer eller oppsummerer. Vi haster liksom bare videre til det neste. Vi har ikke tid til utslitte joggesko.

be_still

Selv har jeg mange jern i ilden, men utfordringen er ofte å være tilstede her og nå. Man er ikke tilstede om man har tankene et annet sted, guttene og kona oppdager kjapt hvis hodet mitt er okkupert under middagen. Ved å være hundre prosent tilstede signaliserer jeg at middag sammen med kona og guttene er viktig for meg. Stirrer jeg tomt ut i luften og har tankene helt andre steder er jeg bare fysisk tilstede. «Godhet er noe så enkelt som alltid å være tilstede for andre» sier Dag Hammarskjold i sine Veimerker

now

Vi liker alle å ligge ett skritt foran. Under middagen tenker jeg på hvilke øvelser vi kan ha på fotballtreningen. Under fotballtreningen tenker jeg på referatet fra sist styremøte som helst skulle vært lest iløpet av den neste timen. På styremøte sitter jeg og ser på klokken og lurer på om vi blir ferdige til champions league kampen som begynner kvart på ni.

Noen ganger tenker jeg at livet fortoner seg som et langt Nextopia. Når vi bare blir ferdige med påbygget på huset, da kan vi roe ned tenkte jeg i 2012. Når jeg blir ferdig med masterstudiet da skal ting bli greit tenkte jeg i 2013 og 2014. Når bare Lydia begynner å klare seg selv, da……..Livet må ikke gå med på å se fire måneder frem i tid, livet er her, nå.

Nextopia

Jeg tror turbolivet egentlig gjør livet fattigere. Mens vi stresser rundt ser vi ikke alt det flotte rundt oss hver dag. Mens vi lurer på om vi rekker å spise middag før treningen spirer snøklokkene. Mens vi stapper ungene i bilen og fortsatt er usikre på om vi når treningen, sitter to spurver og spiser av melkekartongen med solsikkefrø som minstemann laget i barnehagen. Mens vi vekselvis har blikket på klokka og veien mens vi kjører til trening titter sola frem fra skydekket.

I Tjøttaparken barnehage er de kreative, men spurvene uteblir.

I Tjøttaparken barnehage er de kreative, men spurvene uteblir.

rosene

springer ut og du

er et annet sted

Linjene fra Jan Erik Vold setter ord på utfordringen vår

Når jeg hører på meg selv og folk rundt meg får jeg inntrykk av at livet er en rekke med «happeninger». «Så du kampen på søndag? Vi reiser på hytta fredag. Har dere planer for vinterferien? Vi har fått billetter til Disney on Ice! Vi var på revy i helga. Stavanger konserthus er bare helt fantastisk! På fredag er det endelig konsert!» Da jeg var yngre var det klassiske spørsmålet: «Ska du ud i helge?» Kanskje er vi i ferd med å forveksle krydder og hovedingredienser. Når jeg er i konfirmasjoner, brylluper eller lignende sammenkomster er ofte talene lange lister av turer og opplevelser. Jeg synes det er litt trist, det er jo ikke det som definerer oss som mennesker. Vi må ikke redusere livshistoriene våre til konserter, ferier og festivaler.

Livet leves ikke i Stavanger konserthus men på kjøkkenbenke en mandags morgen.

Livet leves ikke i Stavanger konserthus men på kjøkkenbenke en mandags morgen.

Livet handler ikke om den fantastiske maten de har på Tango og det skal vi være glad for. Istedet for å snakke om og dokumentere alt vi har opplevd og gleder oss til bør vi snakke litt mer om hvordan vi har det. Det er ikke noe problem å snakke om ferieplaner og hvor mye vi ser frem til det nye boblebadet ankommer, men det er ikke alltid det vi egentlig er mest interessert i. «Hva er du opptatt av for tiden» ble jeg spurt om en gang.

Et utsnitt av hva jeg er opptatt av for tiden.

Et utsnitt av hva jeg er opptatt av for tiden.

Feriene våre, restaurant besøkene og konsertene er noe av det som gir tilværelsen vår en ekstra spiss. Det som bærer livene våre er imidlertid hverdagen. Mellom bleieskift, under måltider og grytidlig om morgenen skrider livet frem. Når jeg smører matpakker og pusser melketenner så gjør jeg noe verdifullt. Når jeg holder bøtta mens toåringen spyr midt på natta er livet tilstede. Når toåringen utmattet kryper under dyna med nye sengtrekk og sovner på et blunk så skjønner jeg at jeg har blitt litt rikere. Det gode livet finnes ikke på Bølgene Moi bak stive stettglass men på gulvet under tømte melkeglass.

søling_melk

Livet handler ikke om neste helg eller neste ferie. Livet består for det meste av hverdager. Om vi gjør hverdagene til noe vi må igjennom før ferien eller helga står vi i fare for å bli som mennesker som ser frem mot pensjonisttilværelsen. Hverdagene er ikke staffasje mellom høydepunktene, hverdagene er livet. Hverdagene trenger ikke være gjennomorganiserte dager, der alt handler om å overleve før vi endelig kan sette kursen for hytta fredag etter lunch eller slenge oss ned i sofaen med gullrekka. Vi må omfavne hverdagene og være tilstede slik at vi kan ta imot alt det hverdagene vil gi oss.

Hverdager

”Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv», sier Mesteren fra Nasaret. Enn om vi ser på dagen som en gave og en ny mulighet «Alle de dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet» skrev en klok svenske en gang. Når jeg en dag skuer tilbake på mitt levde liv håper jeg ikke at jeg sitter igjen med disse ordene. Jeg håper jeg vil se tilbake på et rikt liv. Om jeg en dag sitter gammel og grå i min vante stol og tenker litt så håper jeg å sitte igjen med mange minner om fotballkamper, ferier og festligheter. Men det er ikke disse høydepunktene jeg vil savne mest. Mens jeg sitter der i godstolen vil jeg savne skolisser å knytte, barn å trøste og trøtte elever mandag morgen, for det er hverdagen som teller!

Eller klær som skal henges opp.

Eller klær som skal henges opp.

Fordi jeg fortjener det!

«Jeg håper du har en fantastisk, magisk og glitrende morgen……….det fortjener du» var avslutningen på et Morgenshow jeg hørte på radioen etter å ha levert ungene i barnehagen. Min morgen hadde ikke vært magisk, den hadde faktisk vært ganske travel og ungene hadde faktisk vært ganske masete, burde jeg vært misfornøyd? Hadde jeg fortjent mer?

misfornøyd_001

Vi fortjener en hel del idag. Vi lærere fortjener mye bedre lønn, elevene fortjener mye bedre karakterer, og fem minutter pause til alle tider. Vi fortjener en god vin og biff på fredagen, vi har jo jobbet så hardt hele uka. Fortjener jeg ikke egentlig et nytt kjøkken jeg som har holdt ut med det jeg har i så mange år nå? Naboen har kjøpt seg hytte på fjellet, fortjener ikke jeg også strengt tatt det? Feriebolig i Spania er vel det minste jeg fortjener jeg som tross alt har vært med på å bygge opp denne velferdsstaten! Nå fortjener vi alle en lang ferie!

fortjener_1

Innvandrerne fortjener mer respekt, de eldre fortjener bedre eldreomsorg, ungene fortjener bedre oppfølging og omsorg og ungdommen fortjener bedre fritidstilbud. Vi pusser opp i stua fordi vi fortjener det, vi spiser gourmetmåltid fordi vi fortjener det, vi reiser til syden fordi vi fortjener det. Listen av grupper som fortjener og ting vi fortjener er lang.

Belønning

Because youre worth it! Perfectlly you! Fordi du fortjener det! Det er lov å la seg friste! Noen ganger lurer jeg på om jeg har gjort alle løgnene til sannhet. Løgn blir til sannhet når i mister perspektivet. Hvis ikke jeg ser lenger enn til naboen har jeg muligens grunn til å være misfornøyd, men vi er nødt til å se lenger. Er det noen grunn til at jeg fortjener så mye mer enn nesten alle andre? Hva er det som gjør at jeg fortjener så utrolig mye mer enn for eksempel sudanesere, kinesere, afghanere og cubanere?

worth_it

«Det er forskjell på å ta livet for gitt og ta livet for gitt» skriver Karsten Isachsen. Det er en dyp setning. Ofte så tror jeg vi tar livet for gitt, vi tar det som en selvfølge. Helse, friske barn, et arbeid å gå til, foreldre som stiller opp, bil i garasjen, egen bolig, ferier og masse godt på bordet. Grunnholdningen til vi som tar livet for gitt kan ifølge Isachsen oppsummeres med fire ord: «Det skulle bare mangle!»

Karsten Isachsens ord gjør ofte verden litt klarere synes jeg.

Karsten Isachsens ord gjør ofte verden litt klarere synes jeg.

Vi som tar livet for gitt blir fornærmet når noe går imot oss, vi ser på livet som noe vi har krav på, og hvis ikke ting går slik som jeg hadde sett det for meg har jeg rett til å føle meg bitter og skuffet. Vi tar det gode livet for gitt, vi står i fare for å forbli bortskjemte barn hele livet. Vi vil så gjerne være lykkelige men noen ser alltid ut til å ha det litt bedre. Vi ønsker å maksimere lysten, velværet og gleden og minimere smerten. Vi strever etter å oppfylle alle forventninger vi og omgivelsene våre har. Det er dumt å ikke kreve alt man har rett på. Det er et slit, det tar på å være misfornøyd.

bortskjemt_barn

Kanskje går veien til lykke i en annen retning. «Du ser ikke skogen for bare trær» har jeg hørt mange ganger, «jeg ser ikke livet for bare meg» passer enda bedre. Hva om vi ser på livet som noe som er gitt oss. Hva om livet er en gave som er gitt meg og ikke noe jeg har krav på. Tenk om vi hadde sett på hver dag som en overraskelse, en ny mulighet. Det viktigste i livet er ikke gitt men inngitt sier Isachsen og jeg tror han har et poeng som vi trenger å lytte til.

ego

Jeg tok meg ikke en god kone, jeg fikk en god kone. Vi kjøpte ikke fire unger, vi fikk dem. Vi bestilte ikke noen lykkelige år sammen, vi fikk dem. Jeg søkte ikke etter foreldrene mine på google, jeg fikk dem. Det beste i livet er gratis sies det. Jeg tror vi skal gå enda lenger. Det viktigste i livet er gaver som er gitt oss. Den svenske biskopen Martin Lønnebo råder oss til å starte dagen med to tomme hender. Med åpne armer og hender kan vi omfavne dagene og hverandre. Vi kan ta imot øyeblikkene som blir gitt oss. Om vi står med hendene fulle av krav, forventninger, ønsker og rettigheter står vi i fare for å gå glipp av gaver som er mye viktigere enn det vi tviholder på.

tomme_hender

«Fordi jeg fortjener det samfunnet» gjør oss ikke lykkeligere, snarere tvert imot. Det er ikke slik at vi fortjener og har rett på. Istedet for å fokusere på alt vi ikke har og som vi ønsker oss bør vi rette blikket på alt vi har. Vi har ingen grunn til å forvente mer, vi har all grunn til å være takknemlige.

Global rich list forteller meg at selv vi i offentlig sektor har grunn til å være fornøyde.

Global rich list forteller meg at selv vi i offentlig sektor har grunn til å være fornøyde.

Fra den svarte boka jeg pleier å referere til strømmer det ut røntgenstråler og solstråler. Den binger sannhet og lys. Bibelens budskap står i sterk kontrast til markedskreftenes «Fordi du fortjener det». Det er ikke slik at alt jeg er eier er mitt. Sannheten er at alt er til låns, jeg er forvalter og ikke eier.

Alt jeg har er som bøkene jeg har lånt på biblioteket.

Alt jeg har er som bøkene jeg har lånt på biblioteket.

Hver dag er en dag nærmere døden sies det. En dag er alt slutt da hjelper det lite med pokaler på hylla, penger i banken og en velstelt hage. Døden som ingen lenger tør å snakke om er vår endelige destinasjon. Vi snakker ikke om døden fordi vi frykter den, vi blir redde og engstelige når vi snakker om døden. Grethe Risberg Thomsen fra Danmark gir oss et alternativt perspektiv:

Jeg dør en lille smule for hvert sekund der går

Jeg bærer døden med mig gjennom livets år.

En nat, måske en marsnat, så mild av regn og tø

skal jeg gå bort i mørket og holde op at dø.

Det finnes en gave som er større en alle gavene vi får på livets landevei. Den største gaven er som alle de andre, den er gitt oss. Den er ikke noe vi har gjort oss fortjent til. En dag skal jeg slutte med å dø langsomt. Det eneste man behøver er to tomme hender.

Den største gaven.

Den største gaven.