Snøfall:Et deilig drypp av realisme

Det er sent jeg har lagt meg men finner ikke roen. «Har Julius dukket opp igjen? Har Ruth fått solgt antikvariatet? Hva pønsker Ole Winter på?». Spørsmålene er mange, imorgen vil antagelig guttene gi meg en statusrapport, men jeg vil jo helst være ajour. Kona smiler idet jeg griper fatt i Ipaden. Det er ingen vei utenom.

Barn, ungdom og voksne, over hele landet trollbindes mennesker av NRKs juleserie Snøfall. Det snakkes om Selma, om Pil, om Frida, om Håkon og om Ole Winter i landets barnehager og skoler men også på kontorer, på sykehus og i taxikøer. Snøfall er julens «snakkis».

Snøfall.jpg

Serien har fått gode anmeldelser og har blitt hyllet i de fleste av landets aviser. Fint om nærhet, relasjoner, tilhørighet og familiebånd lyder det fra anmelderne. «Dønn koselig» skriver VG. Over 1 million seere! Kassasuksess! Jeg gleder meg stort over dette. Samtidig mener jeg bestemt av beskrivelsene ikke strekker til. Noen ganger lurer jeg litt på om Dag Solstad har rett. Det kan mange ganger virke som aversjonen er stor mot å røre i ånd og metafysikk. Lider kulturanmeldere av eksistensiell allergi? At Jeppe drikker kan vi alle stadfeste, men hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor i all verden benker 1 million nordmenn seg hver dag foran tv-skjermen for å følge utviklingen i Snøfall og VU (verden utenfor)? Jeg vil i det følgende reflektere litt over nettopp dette spørsmålet.

Snøfall.png

VG forklarer suksessen med at Snøfall følger den tradisjonelle grunnfortellingen og drar paralleller til Drømmen om Narnia og Harry Potter. Det er jeg i og for seg helt enig i, men hvorfor i all verden vil alle ha grunnfortellingen og hva kjennetegner egentlig grunnfortellingen. For å få et noenlunde tilfredstillende svar på årsaken til de høye seertallene er vi nødt til å starte her.

Drømmen om Narnia, Harry Potter, Ringenes Herre, Star Wars de er alle avskygninger fra den «egentlige» fortellingen. Fortellingen som står nedskrevet en plass langt inne i hjertet vårt. De er de moderne eventyr, de moderne myter. Alle eventyr, legender og sagn avdekker som regel dype sannheter om oss selv og verden vi er en del av. Julefortellingen utgjør et av høydepunktene i selve grunnfortellingen. Likehetene mellom Snøfall og selve grunnfortellingen er slående.

legenden-om-narnia

Det finnes to virkeligheter i begge fortellinger som begge utøver innflytelse på hverandre. Virkeligheten er mer en det man kan observere, påvise og ta på. På NRK foregår handlingen i VU og i Snøfall mens man i Bibelen har jorda og himmelen. En synlig og en usynlig virkelighet. Inne i disse virkelighetene utkjempes en kosmisk kamp mellom det gode og det onde. Det finnes absolutte sannheter og klare rammer i begge fortellinger. Det finnes en definert godhet og det finnes også en klar motsats til det som er godt. Det eksisterer en kontinuerlig kamp.

Et av hovedtemaene i begge fortellingene er venting. I jødeland venter man på Messias mens man i Snøfall venter på den nye lærlingen. Forventningene er store, noe skal forløses brikkene skal falle på plass. Skriftene skal oppfylles enten det står i den store svarte boka til Julius eller i det gamle testamentet. I Bibelen blir Gud menneske og trer ned på Jorda. I Hagerupenes epos kryper Selma gjennom en hylle i et gammelt antikvariat og ender opp i Snøfall.

portal.jpg

I Betlehem er det ikke kjendisene og politikerne som får nyhetene om det lille barnet i stallen men gjeterne på marken. Senere er det ikke prestene som blir Jesu etterfølgere men enkle fiskere ved Genesaret-sjøen. I Snøfall er det ikke de voksne eller den smarte IQ som blir Selmas hjelpere men en litt vilter gutt ved navn Pil og en litt ensom jente ved navn Frida. De føyer seg fint inn i klubben bestående av Espen Askeladd, Bilbo Baggins, Pevensie barna, Frodo, Sam og mange mange andre.

askeladden.jpg

Det er kampen mellom det gode og det onde som bærer fortellingene. Det onde utløses ved et lovbrudd en liten handling fra et individ som får enorme konsekvenser for hele universet et klassisk trekk med de store eventyrene. Eva spiser av frukten i hagen. Edmund spiser Heksa Hvits godteri, Ole Winter tar på steinen i mørket. De gode er ikke bare gode fordi de handler men også fordi de avstår fra å gjøre noe. Begjæret er alltid drivkraften og Lucifers trumfkort. Eva lokkes med kunnskap om godt og ondt og gudestatus, mens Winter lokkes av fri ferdsel gjennom sovetåka og nissestatus.

winter.jpg

Vil det gode vinne til slutt? Kan Bilbo Baggins redde Middle Earth? Kan Frodo og Sam? Kan Selma, Pil og Frida redde Snøfall? Kan Messias redde menneskene? Noen står i veien, i Snøfall er det Winter og i Jerusalem gir Herodes ordre om at alle guttebarn i Betlehem skal drepes.

Seieren er aldri lettkjøpt. Jesus dør på korset mens Selma, Pil og Frida må risikere straff og evig søvn i sovetåka. Offertanken er like gammel som mennesket selv. Jesus ofres på korset i Snøfall aner vi noe av det samme. Vi vet at Selmas far Albin er død og vi ser hvor vondt det er for Julius, konturene av Faderen og Sønnen, Abraham og Isak skinner svakt mot oss fremme i horisonten. Aktørene i de store fortellingene tar store moralske valg, de er ofte nødt til å sette alt på spill. Gjennom valgene de gjør viser de oss hvem de er. Det er ikke hjernen men hjertet det kommer an på. Ikke karakterene men karakteren.

valg_selma.png

En kunne selvsagt sagt en hel masse andre ting om hva som karakteriserer selve grunnfortellingen men jeg tror dette var noen av hovedpunktene. Det store spørsmålet gjenstår imidlertid fortsatt. Hva er det i denne grunnfortellingen som har en slik tiltrekningskraft på oss? Hvorfor trekkes vi inn i disse mysteriene? Jeg tror man finner svaret i Selmas sang som utgjør grunntonen i serien. Første vers lyder:

«Lengta du vekk frå det store og tomme og grå

Vegen er lang men eg veit at du orka å gå

Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var»
Selmas sang.jpg
Hovedgrunnen til at Snøfall og Julekongen treffer oss på en helt annen måte enn Skomakergata er lengsel. Når man ser på Snøfall blir man minnet på det man dypest sett er nemlig et lengtende vesen. Det er ikke den høye koselighetsfaktoren som VG antyder som gjør at nordmenn benker seg foran tv-skjermene klokka seks. Skomakergata var koselig! Men så var det da også alt den var. På mange måter var Skomakergata det motsatte av det Snøfall er. Jon Blund drysset sitt søvnpulver ut over det norske folk slik at de skulle sovne fra det de egentlig var akkuratt som han gjorde det i DDR der han ble laget.
jon-blund
Skomakergata utgjør et særdeles urealistisk mikrounivers, der alle er snille og hyggelige. Her går det pent og pyntelig for seg, det er oversiktelig, koselig og trygt. Her vet man alltid hva man får. Nellikene fjernes ufortrødent fra appelsinen. Skomakergata tegner et vrengebilde av verden og man kan være fristet til å kalle serien et sosialdemokratisk bedøvingsmiddel. Serien er nok dessverre et kjempegodt eksempel på en serie Ruth i Snøfall ville blitt beroliget av. Kanskje er det nettopp behovet for trygghet og kontroll som ligger til grunn for facebookgrupper som protesterer og roper etter Snekker Andersen. De roper vel egentlig mest etter sin egen barndom og trygghet krydret med en del nostalgi.
skomakergata
Snøfall gjør det motsatte av Skomakergata. Her kan det noen ganger være vanskelig å følge med i svingene. Handlingen skifter, man går inn og ut av portaler. Her skjer det magiske uforklarlige ting. Noen er gode mens andre er onde. Vi har mistet kontrollen og reduseres til spente deltakere ombord i en fortelling vi aldri ønsker skal ta slutt.
Albert Einstein sa at «man kan leve livet sitt på to måter. En som om mirakler ikke finnes. En annen som om alt er et mirakel». I Snøfall representerer Ruth den første måten. Ruth er materialist, hun er av mange som klamrer seg til noe hun kaller vitenskapen i møte med ekstensielle spørsmål. Hun tror på det man kan ta på og observere. Noe annet finnes ikke i Ruths verden helt til hun får besøk av en brevfugl. Da kommer Ruth litt i stuss. Plutselig får Ruth erfare det alle mennesker gjør før eller siden. De står ansikt til ansikt med mysteriet. Det oppstår en situasjon som ikke passer inn i rasjonalitetens firkantede eske. Ruth gjør først som mange andre dessverre gjør, hun konkluderer etterhvert med at hun holder på å bli tullerusk. Brev kan jo ikke fly resonnerer hun.
ruth
Til tross for dette er Ruth allikevel i ferd med å gjenoppdage seg selv takket være en liten helt ved navn Håkon som vi skal komme tilbake til og et gammelt antikvariat. Dette med antikvariatet synes jeg er utrolig flott. I et samfunn som blindt setter sin lit til den nyeste teknologien representerer antikvariatet det motsatte. Det er her blant gamle bøker fra en svunnen tid Ruth kommer i kontakt med seg selv. Kanskje kan dette gjelde for oss alle. Hva om veien til seg selv ikke går gjennom smarttelefoner og sosiale medier men gjennom gamle skrifter. Hva om veien til visdom og erkjennelse går gjennom myter og gamle fortellinger og ikke gjennom googlesøk og etterutdanning? Tenk om Kirkegaard har rett i at livet forstås baklengs? I et samfunn som stadig forveksler informasjon med visdom gir Hagerupene oss en viktig påminnelse gjennom antikvariatet.
Tilbake til Ruth…..En spire har begynt å gro, hun har fått en fornemmelse av mysteriet. Hun beveger seg sakte men sikkert uten å vite det tilbake mot sitt opprinnelige design. Bort fra lagerfrakk, bort fra det sterile og striglede, bort fra det fargeløse og gråe. Lengselens spire har begynt å gro. Lengsel etter lys, håp, lek, drømmer og kontraster. Ruth er iferd med å menneskeliggjøres.
antikvariat.png
C.K. Chersterton mener at»Naturen best beskrives med ord hentet fra eventyrene. «Sjarm», «besvergelse», «fortryllelse». Disse ordene beskriver naturens vilkårlighet og dens mystikk. Et tre som bærer frukt gjør det fordi det er et magisk tre. Vann renner nedover fordi det er forhekset. Solen skinner fordi den er forhekset». Er det slik at vi har blitt så vant til livets mirakler at vi ikke lenger registrerer dem? Har vi blitt så vant med barnefødsler og trær som blomster hvert år at vi ikke lenger ser fortryllelsen. Er vi i ferd med å rasjonalisere vekk mysteriene som har trollbundet menneskene gjennom alle tider? Er vi rammet at historiens største overmot? Tror vi virkelig at vitenskapen kan avmytologisere vår eksistens?
Rasjonaliteten og positivismens fortreffelighet er ikke det de gir seg ut for å være. De kler seg i opplysningens og frigjøringens drakt men er ulver i fåreklær. De etterlater menneskene uten noe å kjempe for og uten noe å dø for. Resultatet er tomhet og egoisme. Når alt relativiseres og dekonstrueres står mennesket fortvilet igjen med ett mål for øye nemlig sitt eget velbefinnende.
dawkins
Det vi kaller ånd, kunst og ekstase minner oss i et øyeblikk på det vi har glemt. Mens Skomakergata med Jon Blund i spissen hjalp oss til å glemme hvem vi var gjør Snøfall det motsatte. Serien vekker oss til live. Hagerupenes roper til oss at vi ikke er primater men åndsvesener! Vi er skapt i en annen form.»Hvis jeg oppdager en lengsel inne i meg som ingen jordiske erfaringer fullt ut kan tilfredsstille, da er sannsynligvis forklaringen at jeg ikke er skapt for denne verden» sier C.S. Lewis. Vi er fremmede på jorden, vi hører hjemme et annet sted. Vi lengter. Det er jo derfor Thoreau har rett når han sier at «de fleste mennesker lever livene sine i stille fortvilelse», Kirkegaard kaller det angst. Vi er som Erlend Loes Doppler eller som Orwells Winston Smith som sier: «Hvordan kunne en føle dette uutholdelig om en ikke hadde en slags nedarvet hukommelse om at tingene en gang hadde vært annerledes?» Mennesket er skapt i Guds bilde og evigheten er utøst i dets hjerte. Det vil aldri som Augustin sier finne hvile før alt er gjenopprettet slik det var tenkt. I Snøfall brettes disse sannhetene ut på vakkert vis
loe.jpg
De som er så bekymret over at noen ennå vil synge «Deilig er jorden» bør etter min mening også være bekymret over Snøfalls høye seertall. På samme måte som Deilig er jorden spiller Snøfall på de dypeste strenger i mennesket. Serien minner mennesket på hvem det er og hva dets destinasjon er. Ingen vil noen gang finne på å protestere mot «Skomakergata» eller «Rudolf er rød på nesen». Årsaken er åpenbar:ingen av delene er i nærheten av å berøre mennesket. Både skomaker Andersen og Rudolf er tafatte figurer uten kraft og innflytelse. De er tåpelige monumenter på en tom sekularisme.
DEilig er jorden.png
Ruths motsats er Selmas nye nabo, den litt nerdete Håkon. Håkon er en klassisk Askeladd, en David. Han er helt og antihelt samtidig. Han tror på julenissen selv om alle andre har avskrevet julenissen. I motsetning til Smith og Doppler vet Håkon hva han lengter etter. Kirkegaard ville kalt ham en troens rytter, han er en Fyrst Myskin i barneskikkelse. Håkon vet at Julenissen finnes og han lengter etter et annet rike hvor alt er annerledes. Han vet at det finnes noe bakenfor det gråe lelighetskomplekset, han vet at det finnes noe utenfor det fargeløse klasserommet. Han vet at den virkeligheten han befinner seg i bare er en skygge av en enda bedre virkelighet. Håkon fornemmer et rike fullt av drømmer, lek, lys, vennlighet, magi og undring nettopp fordi han gjenkjenner det i seg selv og i sin lengsel. Håkon har for å bruke Kirkegaards ord «tredt inn i eksistens». Vi som sitter og ser på vet innerst inne at Håkon har rett, jammen har han rett.
SElma.png
Håkon er troens rytter nettopp fordi tro også handler om å handle. Håkon skriver brev til Julenissen hvert år. Dette gjør han sammen med mange andre barn. Å tro som et barn er grunnfortellingens ideal, når vi ser på Snøfall aner vi noe av dybden i nettopp dette. Håpefulle kommer de for å legge sine brev i postkassen på antikvariatet. Brevene forvandles til fugler og flyr til Julenissen slik som bønnene fra de hellige stiger opp til den allmektige, det er et vakkert bilde! Brevene blir besvart alle som en ved at Julius puster inn i julekulene som lages i Snøfall. Etter at Julius har lest Håkons brev og pustet inn i julekulen flytter handlingen seg umiddelbart til VU hvor Håkons far som er vaktmester i blokken hvor Selma bor plutselig får en innskytelse midt i arbeidet. Med ett vet han hva han skal kjøpe til Håkon til jul. Det er en nydelig scene som kanskje først og fremst sier noe sant om hvem Gud er og hvordan han virker gjennom mennesker. Vi fornemmer en sannhet er det ikke slik virkeligheten er da?
JUlekuler.png
Noe av det aller fineste i serien er når Selma hører kjenningsmelodien fra Snøfall inni seg. Uten at hun selv vet det nynner hun melodien for seg selv. I en av scenene skjer dette i klasserommet. Læreren ber Selma om å være stille slik at elevene kan jobbe uforstyrret. Etter at Selma har fått tilsnakk snur jenta på raden foran seg og smiler mot Selma mens hun gjør narr av henne. Det som skjer etterpå er det foreløpige høydepunktet i serien. Håkon som sitter ved siden av Selma tar henne i forsvar. «Selma hører fantastiske ting inne i hodet sitt, mens dere bare hører deres egen stemme», sier han. Håkons tro får konsekvenser, han kaster seg ut på 70 000 favners dyp og kjenner at han flyter som Kirkegaard ville sagt.
selma og håkon.png
Situasjonen i klasserommet er en god beskrivelse for det samfunnet vi lever i. Vær produktiv, vær nyttig jobb mot dine mål. Drømmerier, innskytelser, fornemmelser, følelser og andre impulser kategoriseres som forstyrrelser og hindringer for egenutvikling. Selma er i kontakt med noe utenfor seg selv, noe større. Hun hører den stille hviskingen fra en annen verden. «Innerst i sjelen hvisker det hver kveld, om et skjult og annet land som en gang var meg selv» synger Ole Paus så fint i sangen «Innerst i sjelen». For Selma er det akkurat slik. Hun er datter av Albin som var Julenissens Julius sin sønn. Den stille hviskingen hun hører minner henne om hvem hun er, hennes egentlig identitet. Melodien minner henne om hvor hun hører hjemme. Den minner henne om at hun er elsket og at hun er verdt å bli elsket av noe utenfor, noe mye større. Selma menneskeliggjøres.
nyttig.jpg
Tenk  om Selma representerer det som egentlig skulle være normalen? Tenk om vi alle har en kjenningsmelodi en skjelvende «klang fra et annet landskap som var meg en gang» innerst i sjelen? Når mennesket bare hører sin egen stemme er det da fortsatt et menneske? I et samfunn der stillhet ikke lenger finnes og der alle minutter skal fylles med ulike adspredelser blir det stadig vanskeligere å høre hviskingen. Sakte men sikkert reduseres vi til narsissister som defineres av omgivelsenes feedback.
selma-ssang2
Snøfalls Darth Vader nemlig Ole Winter er en særdeles interessant skikkelse. Gjennom Winter sette serieskaperne søkelyset på særdeles krittikkverdige forhold ved vårt samfunn. Latter, glede, lek, drømmer, kreativitet, skaperkraft, fellesskap alt dette minner Ole Winter på det han ikke er. Nettopp derfor gjør han som Malurt i Djevelen dypper pennen skrevet av C.S. Lewis. Han setter alt inn på å bekjempe det menneskelige. Alt som har egenverdi foraktes av Winter som bare har øye for nytteverdi. «Ingenting blir gjort skikkelig her i i Snøfall», sukker han.
julius.png
Dette er som et ekko fra vår egen tid, der alt som ikke fører til profitt eller gevinst ses på som verdiløst. Winter er effektivitetens og produktivitetens talsmann. Om han bare får menneskene i Snøfall til å jobbe vil de snart glemme hvem de er, hvor de kommer fra og hvorfor de er der. I Snøfall karikeres vårt eget nyttesamfunn. Det triste er at man etterhvert som serien skrider frem dessverre må innse at vårt samfunn harmonerer mer med Winters ånd enn med Julius sin ånd. At Hagerupene minner oss om dette er kjærkomment.
nytteverdi
Gjennom Winter tegner Snøfall et grelt bilde av det narsisistiske menneske. Winter har sin identitet gjennom det han gjør, sin posisjon og ikke det han er. Han er sykelig opptatt av det ytre og kler seg i elegante klær og går stadig til frisøren. Winter er hul, hans indre er et tomhetens hav, det eneste han står igjen med er seg selv. Han strever mot det umenneskelige det perfekte og kamuflerer desperat sårbarhet og svakhet. Han personifiserer på en måte alle landets perfekte hager, hus, kropper, karrierer og familier. Han skyr alt som oser av menneskelighet, spytt, promp, rot og uforutsigbarhet utløser kvalme hos herr Winter. Kontrasten til Selma og det lille barnet i stallen er slående.
winter 6.png
En annen ting som skiller Winter fra Snøfalls øvrige befolkning er at han står utenfor fellesskap. For Winter er menneskene rundt ham redusert til midler, de er ikke et mål i seg selv. Frisøren Yndis kan på mange måter ligne en venn men man oppdager snart at også hun bare blir et redskap for Winters ambisjoner. Winter er på mange måter et umenneske ettersom han ikke er istand til å elske. I et samfunn der vinnerskallementalitet hylles kan kanskje Winter tjene som et eksempel til skrekk og advarsel. I et samfunn der skjermene blir våre beste venner øker sjansene for at stadig flere vil ligne mer og mer på Herr Winter.
vinnerskaller.jpg
I disse Trump tider minner Winters vei til makten oss om demokratiets skjørhet. «Ondskap oppstår der gode menn nekter å handle» sier Churchill og dette er vel også tilfelle i Snøfall. I møte med Winters ondskap rammes befolkningen av apati. Kampen for frihet og rettferdighet overlates til kvinner og barn. Hvordan makten korrumperer i Winters hender og hvordan befolkningen i Snøfall reagerer på ytterst forskjellig vis kun man selvsagt gått mye mer inn i dybden på, men dette essayet går mot slutten.
En annen dyp streng Snøfall spiller på er vår indre morallov. Serien tvinger oss inn i flere etiske refleksjoner. Hovedkarakterene må stadig ta vanskelige valg vi selv kan identifisere oss med. Når Selma, Pil og Frida kryper gjennom den hemmelige portalen for å lete etter Julius bekrefter de det vi alle har inngravert dypt inne i hjertene våre. Vi fylles av en lengsel. Vi trenger også noe å kjempe for. Vi har også behov for å risikere noe for det som er sant og rett. Når Gjertrud trosser Winters bolleforbud og baker boller i skjul så vekkes noe i oss. «Noen ganger må en bryte noen regler for å gjøre det som er rett», sier hun. Har vi mot til å gjøre det når det kreves? «Når Gud er borte ar alt lov», sier Dostovjevski. I et samfunn uten absolutte sannheter der barnedrap og utvelgelse tåkelegges av begreper som fosterreduksjon representerer Snøfall et friskt pust. Vi lengter etter rammer rundt livene våre etter grenser og rettferdighet. Vi er trette av å leve men redde for å dø, Snøfall viser vei mot mening og håp.
gjertrud.png
De aller fleste nordmenn vil nok mene at Klaus, Hilde og Hanne Hagerup har laget en ganske urealistisk juleserie. Jeg for min del vil hevde det motsatte. Snøfall er langt mer realistisk enn Skomakergata og tegner etter mitt syn et vakkert bilde over verden slik den faktisk er.
Hagerups.png
Snøfall bekrefter nok en gang at fortellingen og kunsten fortsetter der vitenskapen stopper. De dypeste sannhetene om oss selv finnes i eventyrene og i mytene og ikke i forskningen og rasjonaliteten. Verden er utrolig, den er mystisk og full av mirakler, det er bare det at vi har glemt alt sammen. Vi har selv kommet til verden akkurat som barnet i stallen, gjennom blod, vann og smerte. Vi har alle kommet gjennom den samme portalen inn i livet. Etter en tid på jorden skal vi gjennom en ny portal. Når vi er på andre siden av dødens portal har vi nådd vår endestasjon som jeg tror kanskje har noen likhetstrekk med Snøfall. Vi har som Selma alle en kjenningsmelodi en lengsel i oss etter denne opprinnelsen. Vi er alle åndsvesener som er skapt til et liv i to dimensjoner. Vi er alle deltakere i en kosmisk kamp mellom det gode og det onde hvor våre valg faktisk utgjør en forskjell. Vi er alle elsket av noe større. Snøfall minner oss på nettopp dette og det er hovedgrunnen til at vi fengsles av denne serien. Jeg vil rette en stor takk til Klaus, Hilde og Hanne Hagerup fordi de denne julen har minnet oss på akkurat det. Mine barn aner ikke hvor heldige de er som får servert åndsverk av slike dimensjoner rett i hendene på et så tidlig stadiet i livet.

 

En julefortelling

Det stopper liksom litt opp i jula. Pauseknappen trykkes på. Tida går litt saktere mellom jul og nyttår. De fleste har litt bedre tid til å tenke enn de gjør ellers i året.

pause

Vi tenker jo på mye rart. «Når skal egentlig ungene begynne å leke med alle de dyre lekene de fikk til jul?». «Når er egentlig dette juleselskapet over?». «Nå er det jammen snart påan igjen». «Er det greit å kaste juletreet ut før nyttår?». «Burde vel strengt tatt trent litt etter alt dette..». Det fins nok nesten like mange tankekombinasjoner som mennesker. Felles for oss alle er at vi alle trenger en god julefortelling.

juelamt.png

Denne jula har jeg vært vitne til en julefortelling som har gjort meg så glad at jeg kjenner en usigelig trang til å dele den. Den fortjener rett og slett et langt større publikum, derfor har jeg ikveld rett og slett bestemt meg for å børste støvet av denne bloggen.

Grytidlig 3. juledag putret en buss gjennom Nærbø sentrum, i ensom majestet antagelig. Inne i bussen sitter 11 menn, 4 av disse har med seg sønnene. De skal kjøre i 26 timer, da skal de om alt går etter planen være i Kormorni Lhotka som er et lite sted utenfor byen Ostrava i Tsjekkia. Der bor det en familie på fire mennesker. De har bodd alt for lenge i et hus som aldri blir ferdig. Noen i bussen kjenner denne familien, mens noen bare kjenner familiens sterke historie og skal treffe dem for første gang.

avgang.png

Bussen er lastet med gulvlister fra Grude bygg, 5 innedører fra Neumann, lister og foringer til dørene fra Oddgeir Lervik, eikeparkett fra Tveita gulv, to ytterdører fra Jadarhus, 1 ytterdør fra Stensland og Byberg, 70 liter maling fra Infra og malerutstyr fra Fargerike Halvorsen. Den lille familien fra Tsjekkia skal denne julen bli velsignet med det som muligens må være verdens beste julepresang. Det er ikke gull, røkelse og myrra, men ikke langt unna.

Reisen er nok lang og drøy, men det var den nok for Maria, Josef og det lille Jesusbarnet inne i magen også. Mens Menneskesønnen reiste på esel, freser det jærske mannsfellesskap nedover europaveier på diesel betalt av Riisa. Colorline frakter bussen trygt over Skagerak gratis.

avstand.png

I løpet av to dager får den lille tsjekkiske familien oppleve rogalandsk effektivitet på nært hold. Det snekres som på akkord ser jeg tydelig for meg. Monteringen av diverse skap, kommoder og senger går i et tempo vi lærere simpelthen ikke forstår oss på. Murene pusses, og gulv legges. De er menn fra Rogaland i flytsonen. Som gjeterne på marken jobber de nattskift, de gir seg ikke før klokka er 01.00 ifølge rapportene. Jeg tror det hadde rykket litt i armen til Josef, faren til snekkersønnen, om han hadde sett karene i aksjon disse dagene.

1.png

Slik jeg ser det for meg står den lille tsjekkiske familien ganske lamslått tilbake. De er sikkert overlykkelige, samtidig tror jeg de ennå lurer litt på hva i all verden det var som traff dem denne jula i det Herrens år 2015. Det samme gjør nok de som var på jobb på Ikea i Ostrava denne dagen. Kanskje har de det litt sånn som gjeterne på marken etter englebesøket.

2.png

Resultatet av «englebesøket» er ikke heller nå ubetydelig. Nå har den lille tsjekkiske familien fått soverom de kan lukke dørene til, de to guttene har fått egne senger, kona i huset kan flytte klærne fra pappeskene til nye skap, de kan vandre lykkelig på eikeparkett vel vitende om at veggene er pusset av en mester! Det er noe annet en en vesal stall.

5.png

I skrivende stund putrer bussen hjemover mot Jæren igjen. Inne i bussen sitter sikkert slitne, men helt sikkert lykkelige menn. De har det nok på mange måter sånn som de tre vise menn hadde det på vei hjemover. Visst var det en lang reise, men det var jammen verdt turen.

4.png

For meg har slike små julefortellinger en kosmisk betydning. Frelsesarmeen deler ut matpakker, Linn Jåtten klipper hår gratis, innvandrere inviteres til julefeiring på Ognatun, menn og sønner pusser opp hus i Tsjekkia. Disse fortellingene er nye juleevangelier. Dette er tegn. Det er tydelige tegn på at julens hovedbudskap lever i beste velgående. Snekkersønnen er ikke lenger fysisk sammen med oss. Vi kan ikke smile ned til ham der han ligger i krybben som gjeterne, men han er her i oss. Vi er kalt til å være Menneskesønnens hender og føtter på Bryne, og noen en jul i Tsjekkia. Lysstrimene fra den lille stallen når oss ennå, det er ikke så bekende mørkt som mange vil ha det til.

frisør.png

Tenk å reise bort i jula, det er min ryggmargsrefleks. Hva med familie, ferie og god mat? Hva ville kona sagt? Jeg vedder mye på at samtlige i bussen har hatt en julefeiring de vil ha med seg resten av livet. Jeg tror konene og mødrene som imorgen tar imot sine kjære er stinne av stolthet og takknemlighet. Det er derfor dette ikke bare er en julefortelling, men også et julemysterium.

Tenk om gleden ikke ligger i å bli tjent, men å tjene. Tenk om lykken er å gi vel så mye som å få, om å gi avkall på og forsake vel så mye som å få med seg alt. Tenk om freden ikke ligger i økonomiske sikkerhetsnett, men i tillit til noe større. Tenk om friheten finnes i det enkle livet uten hytte, båter og aksjer å tenke på. De involverte har levd ut livets egentlig mål. De har gjort det de er designet til å gjøre. Kanskje har den store jærske dikter rett når han spør og svarer på sitt eget spørsmål: «Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre. Dei skulle sjølv glede andre, så vart dei glade.»

3.png

Når vi hører fortellinger som den jeg har fortalt blir vi glade. Det er dette vi dypest sett lengter etter. Svoren på ribba, juletreet og alle gavene er innpakningspapiret, ikke innholdet. Vi vet dette så inderlig godt. For alle lengter vi etter noe større, noe større enn oss selv. Vi lengter etter å bety noe for andre. Vi vil gi folket i Ridderdalen julen tilbake, og vi vil dele ut matpakker. 

kevin.jpg

I julen ser vi tydelig konturene av det vi alle lengter etter. Gud strekker seg ned mot oss mennesker og lar seg føde i en liten stall i en overfylt jødisk by, av en helt vanlig jødisk ung pike som er trolovet med en helt vanlig jødisk snekker. Gud gir sitt mest dyrebare til menneskeslekten. I løpet av et relativt kort jordisk liv lærer menneskesønnen oss julens budskap igjen og igjen. Han vasker føtter, han helbreder syke, og han gir folket mat. Livet handler om å gi, og å ta imot. Det handler om å elske, og om å la seg elske. 

Noe av det mest gledelige er at gutta i bussen, frisør Jåtten og soldatene i frelsesarmeen er like alminnelige som faren til det lille barnet i stallen. Javisst er de sikkert hyggelige mennesker, men alle har de sine skavanker og tilbøyeligheter. De er mennesker, og ikke engler. Man trenger ikke adgangkort eller VIP billetter for å bety noe for noen, det er fritt frem.

reagan

Akkurat dette kan være verdt å ta med seg inn i det nye året. Tenk om disse historiene kunne inspirert oss. Jeg for min del håper virkelig det, for jeg tror at 2016 vil bli et år der generøsitet, raushet og vennlighet vil være mer etterspurt enn på lenge. Tenk om veien til fred, frihet og glede ikke går gjennom pensjonspoeng, lønnsøkning og nye opplevelser men gjennom barnet i krybben og våre medmennesker. Tenk om forkomne syrere ikke er en begrensning men en berikelse. 30 000 mennesker trenger plass i vårt herberge, og det sies at der det er hjerterom er der også husrom.

Med disse ordene ønsker jeg alle en fortsatt strålende julefeiring!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Kan du legga vekk mobilen når eg snakke»

Overskriften er hentet fra klasserommet. Elevene jeg underviser er stort sett supre, men hvem blir ikke distrahert når man har hele verden innenfor en armlengdes avstand. Appleworld er en verden av fantastiske muligheter men den byr også på en del utfordringer. Mye har endret seg siden jeg spent og nervøs entret klasserommet en augustdag høsten 2007. I mine første år fungerte setningen «vi tar fem minutt pause» som en slags trylleformel. Iløpet av noen sekunder sydet klasserommet av liv. Elevene samlet seg i små grupperinger drøsen gikk. Bak kateteret kunne jeg danne meg et bilde av hva som skjedde på Bryne i helgene etter mørkets frembrudd. Jeg fikk vite hvilke jakker jentene syntes var dritfine og hvis Liverpool hadde tapt helgen i forveien kunne jeg forvente et par hånlige kommentarer. Jeg må ærlig innrømme at fem minutter ofte ble til ti, noen ganger kunne det være utfordrende å endre fokus. Veien fra Kari og Per som natt til søndag hadde klint i Fritz Røed parken til føydalsystemet i middelalderen var veldig lang.

Man skal være forsiktig med å romantisere fortida, men noe har vi mistet.

Idag har trylleformelen mistet sin magi. Det yrende livet og «tattlet» som vi sier på jæren har blitt erstattet av dempede tastelyder. Den monotone og ensidige melodien fra Apples symfoniorkester står i grell kontrast til latteren og stemmene. De fleste elevene benytter pausene til å sjekke status. Hva har skjedd den siste timen mens jeg har vært avlogget? Fra kateteret ser jeg utover en forsamling som sitter pent og pyntelig bak pultene sine, de fleste møter ikke blikket til et annet menneske men lyset fra touch skjermen.

iphone_2

Den nye teknologien har utvidet kommunikasjonen oss mennesker imellom. Selv er jeg en ivrig bruker av Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Sosiale medier oppleves som en berikelse. Uten dem hadde blant annet nedslagsfeltet for denne bloggen vært betydelig mindre. Dette innlegget er ikke et korstog mot iphoner og facebook. Sosiale medier har kommet for å bli, det som blir avgjørende er om vi klarer å regulere bruken.

Jeg tror de fleste jærbuer har kjent på en stigende frustrasjon i ulike sosiale situasjoner iløpet av den siste. Det er frustrerende å bli degradert. Det er frustrerende å bli utkonkurrert av mobiler. For hver gang blikket søker skjermen istedet for ansiktet mitt under samtalen mister jeg litt mot og litt motivasjon for å fortsette. Er ikke det jeg prøver å formidle interessant nok? Vil han merke det om jeg bare avbryter nå midt i fortellingen, midt i setningen?

iphone_3

Øyekontakt og tilstedeværelse er fundamentalt for en meningsfull samtale. Jeg tror mange har vært i situasjoner iløpet av det siste året der dette har vært mangelvare. Flyktige blikk opp fra telefonene er ikke øyekontakt og tilstedeværelse. De gjør oss usikre på verdien av samtalen.

Det er ikke noe problem å argumentere for at mobilen må være innenfor rekkevidde alltid uansett, barnevakten kan eksempelvis ringe når som helst og minsten har faktisk også vært litt snufsete i det siste. Mobilene er med oss overalt. Den hviler trygt i hånden mens vi er på besøk, på møte eller på bussen. I det siste har jeg blitt klar over at jeg uten å tenke fisker med meg mobilen før jeg går på do, bevegelsen er automatisert sier vi på idrettsfag. Ikke engang på do stopper applesymfonien.

iphone_4

Pausene er noe av det viktigste i alle store symfonier, kanskje er de også det i livene våre, men dette er en avsporing som hører hjemme i en annen blogg. Jeg tror mobilene truer den gode samtalen i foreningen, under middagen eller pausene i klasserommet. Samtale krever initiativ og involvering, men hvorfor ta initiativ og involvere seg når alle besitter et alternativ de tilsynelatende er godt fornøyd med? Et sosialt fellesskap bygger på noen normer. Når man sitter fraværende med blikket inn i skjermen i et sosialt fellesskap brytes en konvensjon som har ligget fast i lang tid. Det er leit å erkjenne at noe som er viktig for deg ikke oppleves som like viktig av andre i gruppa. Samtalen og drøsen er best når alle de involverte har eierskap.

Iphone_5

Den digitale kommunikasjonen vil aldri kunne erstatte menneskelig kommunikasjon selv med Skype. Bak skjermene kan man ikke fange opp stemningen i rommet, ironien i toneleiet eller mimikken i ansiktet. Kommunikasjon handler om mye mer enn ord. «Hvorfor har du streng stemme pappa?» spør den ene gutten min på fem. Volum, tempo og kroppspråk tolkes og tillegges mening. Man kan kjenne på den pinlige stillheten. Den klamme stemningen etter en dårlig vits. Ubehaget etter upassende spørsmål eller bemerkninger over streken. Vi skjønner når vi har såret noen, vi forstår når situasjonen krever en undskyldning. Vi trenger ikke spørre for å kunne se at noen er lei seg eller har en dårlig dag. Vi trøster ikke i et vakuum, vi har tolket noe i forkant. En høytstående amerikansk offiser spådde nylig at empati vil være den mest etterspurte egenskapen i tiden fremover. 98% av befolkningen i USA kan ifølge den nyeste forskningen utvikle empati. Denne utviklingen skjer i møte med andre mennesker.

Seneca

 

Mobbing har vært på agendaen den siste tiden. Når ansikter erstattes av skjermer senkesguarden. Bak skjermen finnes ikke mennesker som kan holde oss ansvarlig eller korrigere oss. Resultatet er skremmende. Ukvemsord, rasisme, obskønt språk, baktalelse og utestenging. Den digitale verdensveven byr ikke bare på bilder av familieidyll i Sirdalen.

Mobbing

Den digitale kommunikasjonen må være et supplement og ikke erstatning. I møte med våre medmennesker utvikler vi det mange kaller sosiale antenner, høyrevelgere kaller det sosial kompetanse. Dette er helt nødvendig for trygge og gode sosiale fellesskap. Gjennom samtalen involverer vi oss i andres liv, vi blir venner og blir glade i hverandre. God dialog kan hindre misforståelser og fordommer. Jeg tror at samtalen og dialogen er en viktig forutsetning for et varmt samfunn.

Kafe_3

Selv synes jeg det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Heldigvis har jeg en kone som hjelper meg. Hjemme hos oss har vi i en tid nå hatt skjermfrie ettermiddager, jeg er den som sliter mest med å overholde regelen. Jeg tror vi trenger å utvikle en større bevissthet rundt skjermbruk og skjermtid. Mange av oss trenger tydelige grenser. Jeg synes det er trist at digital kommunikasjon i større grad foretrekkes fremfor ansikt til ansikt kommunikasjon. Kanskje er tida moden for at overskriften i dette innlegget bør formidles også utenfor klasserommet.

Familiemål_2

«Hiv driden!» «Aldri i livet!»

Vi har ryddet og kastet hjemme hos oss de siste dagene. Skulle vi få plass til alle de nye tingene vi fikk til jul var en opprydning strengt nødvendig. Mange hadde tydeligvis tenkt og gjort det samme som oss. Da jeg svingte inn på Sele forrige lørdag var det nærmest kø foran de digre containerne. Etter to horrible forsøk som må ha sett komiske ut for de andre som ikke kunne la være å se på i all kastingen gav jeg opp å rygge tilhengeren inn mellom bilene frem mot containerne. Jeg ble nødt til å kjøre i skam fremover i alleen for deretter å snu. Jeg var den eneste som kjørte med fronten inn til containerne. Jeg smilte halvhjertet da jeg steg ut av bilen. En mann gjengjeldte smilet.

rygging

I en liten time stod jeg og kastet sammen med de andre, kanskje føler vi at vi trenger å rydde opp i livet, vi trenger å starte med blanke ark. I det nye året skreller vi bort det uvesentlige. Jeg og sikkert mange av de fremmøtte ved Sele kjørte hjemover ikke bare med en tom tilhenger men også litt lettere til sinns tror jeg. Det er alltid greit å bli kvitt noe «rabe» som min far sier. Sjelen har på en måte blitt renset.

Ny_start

Dette blogginnlegget skal imidlertid ikke handle om alt vi kaster og forbruker, men det vi ikke klarer å kaste. Når man foretar en opprydning hjemme og i garasjen foregår en knallhard seleksjonprosess. Noen gjenstander blir veid og funnet for lette mens andre får bli værende inntil videre. Uenighetene mellom kone, barn og mann kan være ganske store under slike seanser. «Du kan jo ikkje hiva den jakken der!». «Du brugan jo aldri». «Men du au ser jo at han e altfor goe t å hiva!». «Komme du någengong t å lesa desse bøgene?». «Tenk på dei så he skreve di».«Kor e campingstolan?» «Dei heiv me ifjor, de såg jo ikkje ud». Vi kaster ting vi er enige om og så kaster vi noe når mannen eller kona ser en annen vei.

"Proffliv" made the cut i år også.

Lillehammer pinen, indianeren og uniformsskuldermerkene ble veid og funnet for lette. Klebe vimpelen og han som pisser på Man. Utd drakta fikk jeg meg ikke til å hive.

Jeg for min del hadde gått løs på garasjeloftet og kastet over en lav sko ned all slags ting i tilhengeren under. Jeg tok tak i en pappeske og kjente at den var ganske tung. Jeg kikket nedi og med ett stod jeg ovenfor et tvilstilfelle. Nede i pappeska lå alle medaljer og pokaler jeg gjennom hele barndommen og ungdommen strevde så hardt for. Eska hadde overlevd fire flyttesjauer til tross for konas protester. Jeg tar opp noen av pokalene, de er fulle av støv, det blir vanskelig å overbevise guttene om at dette er «ekta gull». Er det punktum for denne gjengen? Jeg må sette meg.

Jeg roter mer i esken, jeg tar opp en tre plankett fra Moi turneringen i 1989. Jeg holder planketten i hånden, spørs om ikke det var den gangen…jovisst var det det! Det var på Moi turneringen jeg slo ballen inn i mål med hånda uten at dommeren så det. Det var en merkelig følelse å strekke hendene i været for et mål jeg hadde scoret på ulovlig vis, jeg kan faktisk fortsatt her oppe på garasjeloftet fornemme følelsen. Treneren hadde sett hva jeg hadde gjort. Ett blikk på han var nok til at jeg fortalte dommeren sannheten og målet ble annullert.

mOI

Moi 1989 var min første fotballturnering, her lærte jeg at alle ikke var like selv om alle fikk en treplankett etter siste kamp. Mens jeg hadde 20 kroner til disposisjon og en stor matpakke i Rucanorbagen hadde flere av mine lagkamerater helt andre rammebetingelser. Jeg opplevde ikke dette som veldig urettferdig men ble nærmest fascinert av å se på jevnaldrende som ble tilstukket en ny femtilapp etter å ha drukket enda en jolly cola.

Jeg ser at innsatspokalen min fra 1994 er bulket og prøver å rette opp bulken ut særlig hell. Inne i pokalen finner jeg et svømmemerke i metall med nål bak. Synet av merket åpner en ny mappe i hardisken min som ikke har vært åpnet på lenge men som likevel er der. Året er 1989 det er tidlig på året, vi skal svømme 200m i Egersundshallen. Frøken ser alvorlig ut, dette må være viktig. Kenneth blir først, Bjarte blir nr 2, jeg blir nr 3. Arild svømmer i veggen og må bryte. Lise og Anne klarer også det vi opplevde som en bragd. Fem av 28 klarte merket denne dagen. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg festet det til Bosselini genseren.

Utdeling av innsatspokaler var årsmøtenes høydepunkter.

200m føltes velig langt i 1989

Jeg tar opp en statuett som viser at jeg var med å tape finalen for Lyngdal i Lyngdalcup i 1993. Lite visste jeg da at jeg kom til å spille på lag med en av motstanderne denne dagen. Skammen over at de hadde en jente på laget har lagt seg litt etterhvert. Det hjalp at det var Ingvild Stensland.

Husker jeg ikke helt feil var det Arild Tønnesen som delte ut pokalene i 93, men Alf Kåre Tveit gjorde det i 92, jeg husker jeg var så nervøs at jeg sa versego til "fygaren" da jeg mottok pokalen.

Nede i hjørnet av esken ligger et bronsemerke på en nål. Det er NFFs ferdighetsmerke. På åtti og nittitallet var ferdighetsmerkene presise markører for hvor gode vi var, mente vi. Når jeg står med bronsemerket i hånden tenker jeg mer på at jeg ikke klarte sølvmerket. Den spinkle venstrefoten min klarte aldri å løfte ballen 25 meter inn i en ganske stor firkant.

NFF

Jeg reiser meg, jeg har bestemt meg. Dette skal ikke hives, jeg setter esken med minner inn i biinngangen. Kona ser på meg idet jeg setter den besluttsomt ned på gulvet. «Ska du ta vare på det der?». «Ja», mumler jeg og går ut i garasjen igjen.

Når jeg kommer hjem fra Sele tar jeg eska opp, pokalene, statuettene og medaljene skal ikke lenger ligge i garasjen, de skal opp på hylla! Jeg vasker dem med klut og stiller dem fint opp. Disse gjenstandene tar meg tilbake til en svunnen tid, de frembringer minner om seirer og nederlag. Disse levninger gjør at mapper og filer som ikke har vært åpnet på lenge åpnes, hjernen er et fantastisk organ. Gjenstander, musikk, smaker, stemninger og mye annet kan være veivisere tilbake til stier og historier vi trodde vi hadde glemt. Det er opplagt at disse levningene må frem i lyset hvor de hører hjemme.

pOKALER

De fleste har ting og gjenstander som sier oss noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. De utgjør en liten del av røttene våre og har vært med på å forme vår identitet. Disse tingene står i sterk kontrast til strømlinjeformede stuer der alt står i stil. At bokstavene LOVE står i hylla di forteller egentlig bare at du gjør det alle andre gjør. Kahler vasene våre forteller like lite som Lucy Kaas bollene. Et svømmemerke i metall derimot…..

...eller et signert bilde av John Barnes eller drakta vi vant med.

«Kan du legga vekk mobilen når eg snakke

Overskriften er hentet fra klasserommet. Elevene jeg underviser er stort sett supre, men hvem blir ikke distrahert når man har hele verden innenfor en armlengdes avstand. Appleworld er en verden av fantastiske muligheter men den byr også på en del utfordringer. Mye har endret seg siden jeg spent og nervøs entret klasserommet en augustdag høsten 2007. I mine første år fungerte setningen «vi tar fem minutt pause» som en slags trylleformel. Iløpet av noen sekunder sydet klasserommet av liv. Elevene samlet seg i små grupperinger drøsen gikk. Bak kateteret kunne jeg danne meg et bilde av hva som skjedde på Bryne i helgene etter mørkets frembrudd. Jeg fikk vite hvilke jakker jentene syntes var dritfine og hvis Liverpool hadde tapt helgen i forveien kunne jeg forvente et par hånlige kommentarer. Jeg må ærlig innrømme at fem minutter ofte ble til ti, noen ganger kunne det være utfordrende å endre fokus. Veien fra Kari og Per som natt til søndag hadde klint i Fritz Røed parken til føydalsystemet i middelalderen var veldig lang.

Man skal være forsiktig med å romantisere fortida, men noe har vi mistet.

Idag har trylleformelen mistet sin magi. Det yrende livet og «tattlet» som vi sier på jæren har blitt erstattet av dempede tastelyder. Den monotone og ensidige melodien fra Apples symfoniorkester står i grell kontrast til latteren og stemmene. De fleste elevene benytter pausene til å sjekke status. Hva har skjedd den siste timen mens jeg har vært avlogget? Fra kateteret ser jeg utover en forsamling som sitter pent og pyntelig bak pultene sine, de fleste møter ikke blikket til et annet menneske men lyset fra touch skjermen.

iphone_2

Den nye teknologien har utvidet kommunikasjonen oss mennesker imellom. Selv er jeg en ivrig bruker av Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Sosiale medier oppleves som en berikelse. Uten dem hadde blant annet nedslagsfeltet for denne bloggen vært betydelig mindre. Dette innlegget er ikke et korstog mot iphoner og facebook. Sosiale medier har kommet for å bli, det som blir avgjørende er om vi klarer å regulere bruken.

Jeg tror de fleste jærbuer har kjent på en stigende frustrasjon i ulike sosiale situasjoner iløpet av den siste. Det er frustrerende å bli degradert. Det er frustrerende å bli utkonkurrert av mobiler. For hver gang blikket søker skjermen istedet for ansiktet mitt under samtalen mister jeg litt mot og litt motivasjon for å fortsette. Er ikke det jeg prøver å formidle interessant nok? Vil han merke det om jeg bare avbryter nå midt i fortellingen, midt i setningen?

iphone_3

Øyekontakt og tilstedeværelse er fundamentalt for en meningsfull samtale. Jeg tror mange har vært i situasjoner iløpet av det siste året der dette har vært mangelvare. Flyktige blikk opp fra telefonene er ikke øyekontakt og tilstedeværelse. De gjør oss usikre på verdien av samtalen.

Det er ikke noe problem å argumentere for at mobilen må være innenfor rekkevidde alltid uansett, barnevakten kan eksempelvis ringe når som helst og minsten har faktisk også vært litt snufsete i det siste. Mobilene er med oss overalt. Den hviler trygt i hånden mens vi er på besøk, på møte eller på bussen. I det siste har jeg blitt klar over at jeg uten å tenke fisker med meg mobilen før jeg går på do, bevegelsen er automatisert sier vi på idrettsfag. Ikke engang på do stopper applesymfonien.

iphone_4

Pausene er noe av det viktigste i alle store symfonier, kanskje er de også det i livene våre, men dette er en avsporing som hører hjemme i en annen blogg. Jeg tror mobilene truer den gode samtalen i foreningen, under middagen eller pausene i klasserommet. Samtale krever initiativ og involvering, men hvorfor ta initiativ og involvere seg når alle besitter et alternativ de tilsynelatende er godt fornøyd med? Et sosialt fellesskap bygger på noen normer. Når man sitter fraværende med blikket inn i skjermen i et sosialt fellesskap brytes en konvensjon som har ligget fast i lang tid. Det er leit å erkjenne at noe som er viktig for deg ikke oppleves som like viktig av andre i gruppa. Samtalen og drøsen er best når alle de involverte har eierskap.

Iphone_5

Den digitale kommunikasjonen vil aldri kunne erstatte menneskelig kommunikasjon selv med Skype. Bak skjermene kan man ikke fange opp stemningen i rommet, ironien i toneleiet eller mimikken i ansiktet. Kommunikasjon handler om mye mer enn ord. «Hvorfor har du streng stemme pappa?» spør den ene gutten min på fem. Volum, tempo og kroppspråk tolkes og tillegges mening. Man kan kjenne på den pinlige stillheten. Den klamme stemningen etter en dårlig vits. Ubehaget etter upassende spørsmål eller bemerkninger over streken. Vi skjønner når vi har såret noen, vi forstår når situasjonen krever en undskyldning. Vi trenger ikke spørre for å kunne se at noen er lei seg eller har en dårlig dag. Vi trøster ikke i et vakuum, vi har tolket noe i forkant. En høytstående amerikansk offiser spådde nylig at empati vil være den mest etterspurte egenskapen i tiden fremover. 98% av befolkningen i USA kan ifølge den nyeste forskningen utvikle empati. Denne utviklingen skjer i møte med andre mennesker.

Seneca

 

Mobbing har vært på agendaen den siste tiden. Når ansikter erstattes av skjermer senkesguarden. Bak skjermen finnes ikke mennesker som kan holde oss ansvarlig eller korrigere oss. Resultatet er skremmende. Ukvemsord, rasisme, obskønt språk, baktalelse og utestenging. Den digitale verdensveven byr ikke bare på bilder av familieidyll i Sirdalen.

Mobbing

Den digitale kommunikasjonen må være et supplement og ikke erstatning. I møte med våre medmennesker utvikler vi det mange kaller sosiale antenner, høyrevelgere kaller det sosial kompetanse. Dette er helt nødvendig for trygge og gode sosiale fellesskap. Gjennom samtalen involverer vi oss i andres liv, vi blir venner og blir glade i hverandre. God dialog kan hindre misforståelser og fordommer. Jeg tror at samtalen og dialogen er en viktig forutsetning for et varmt samfunn.

Kafe_3

Selv synes jeg det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Heldigvis har jeg en kone som hjelper meg. Hjemme hos oss har vi i en tid nå hatt skjermfrie ettermiddager, jeg er den som sliter mest med å overholde regelen. Jeg tror vi trenger å utvikle en større bevissthet rundt skjermbruk og skjermtid. Mange av oss trenger tydelige grenser. Jeg synes det er trist at digital kommunikasjon i større grad foretrekkes fremfor ansikt til ansikt kommunikasjon. Kanskje er tida moden for at overskriften i dette innlegget bør formidles også utenfor klasserommet.

Familiemål_2

Liverpool, lidelse, kjærlighet og lengsel

Mandag ettermiddag satt jeg og leste avisen i godstolen og ante fred og ingen fare. Plutselig gikk stuedøra opp med et rykk. «Pappa, kan eg begynna å heia på Arsenal og United au?». Det er min egen sønn, Elia på fem og et halvt år. «Kå va de du sa?», jeg trodde jo først at jeg måtte ha hørt feil. «Kan me heia på Arsenal å United au»? Det er Levi på syv. Det slår meg at dette begynner å bli alvorlig. «Tulle dåkke med meg?», det er jo lov å håpe. «Kå meine du…?» Ikke det nei. «Det e ikkje lov å heia på Liverpool, Arsenal og United på ei gong»! Olene, kona mi, som sitter i stolen på siden med avisen vendt mot guttene, sender meg et spørrende blikk. Det blir ignorert, jeg har sett nok av fårete United glis og vil definitivt ikke se slikt i mitt eget hjem.

Harmonien er plutselig truet....

Harmonien er plutselig truet….

«Du tulle! Der e mangen på skulen så holde med to og tri lag!», sier Levi. «Det kan godt vær, men de e ikkje lov hær i huse», svarer jeg kontant. «Det kan ikkje du bestemma!» slår Elia fast. Olene senker avisen. Jeg innser at samtale bare fører til mer kaos, det er på tide å dra frem tyngre skyts. «Då vett dåkke kå det blir te jul i år» sier jeg med rolig bestemt og behersket stemme. «Kådå?» spør Levi med engstelig stemme. «Det vett dåkke». «Onnebukse?» spør Elia. «Med bremsespor», sier jeg for å være på den sikre siden. «De selle ikkje onnebukse med bremsespor så alligavel», sier Levi men han er i ferd må å innse at de har kommet på defensiven. «Bremsespor e jo ikkje vanskelig å laga», svarer jeg og er samtidig klar over at jeg strekker strikken. Olene gir meg ett blikk som ligner blikket til den legendariske italienske dommeren Collina når han tar frem det røde kortet. Jeg later som jeg ikke ser det, akkurat som når Martin Skertl duellerer i egen sekstenmeter.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

«Med bremsespor» sier Levi og ser på Olene som rister på hodet. Jeg innser at guttene er i ferd med å inngå en allianse, når situasjonen krever det er man nødt til å kaste esset. «Me må visst au droppa den turen til Liverpool me hadde tenkt å reisa på. Dåkke vil jo hellar te Manchester, å der reise ikkje eg!» Der fikk de noe å tenke på. «Pappa he sagt at det e greit at eg holde me Barcelona, men ikkje viss de møde Livarpool i Champions League», forsøker Elia å hviske i øret til Levi men alle hører hva han sier. De tusler ut i gangen og videre ut i hagen. Etter noen minutter hører jeg igjen den herlige lyden av barneføtter som sparker til fotballer. Jeg hører at både Lallana, Sterling, Gerrard og Sturridge scorer flotte mål ute på plenen. Alt er som før. «Du e ikkje rektige!» sier Olene og ser på meg. Jeg løfter skuldrene og strekker ut hendene slik som Suarez gjør etter a han har tatt et jafs av en eller annen midtstopper. «Kå meine du? Kå va det nå?».

Suarez

Det er ikke alltid man er like pedagogisk som man ønsker å fremstå. Men hvorfor er egentlig dette viktig?

Forelskelsens rus er over, Suarez er borte og Sturridge er skadet. I fjor jublet vi for S.A.S og Captain Fantastic, skulle det endelig bli vår tur? Jeg stopper der for fortsettelsen gjør fortsatt vondt. (For du som vil fortsette: https://jarlemong.wordpress.com/2014/04/28/when-you-walk-alone/). Guttene har møtt Liverpoollivet slik det egentlig er, virkeligheten er brutal og hverdagen er her. Vi er igjen litt bedre enn middels, mineleggeren Kolo Toure fremstår som vår beste forsvarsspiller. Lucas Leiva er vår beste midtbanespiller, og fremme er vi nødt til å satse på 32 år gamle Rickie Lambert. Det lukter ikke svidd av Liverpool i år. For meg er ikke dette noen ny opplevelse. At håpet tennes noen måneder bare for å bli etterfulgt av et stummende mørke har vi sett tidligere. Det skjedde i 97/98 under Evans, det skjedde i 2000/2001 under Houllier og i 2008/2009 under Benitez. Vi som har fulgt Liverpool er vant med denne evige runddansen rundt lengselen, for guttene er det derimot en ny opplevelse.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Ifjor scoret vi i bøtter og spann, mens i år stokker alt seg, de ser på meg med forvirrede øyne.  «Pappa, det må vær en feil med kortet» sa Elia og viste meg fotballkortet av Mario Balotelli. «Kå meine du?». «Han he jo 86 på attack, men score jo aldri. Pelle he jo 69 å score heile veien». «Må vær en trykkfeil». «Hadde vi bare hatt Suarez», sier Elia. «Kå mye koste det å kjøba Suarez tilbage?», spør Levi. «For mye», svarer jeg».

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Det er kanskje ikke rart at guttene vender blikket mot Sanchez og London eller Di Maria og Manchester. Det er tøfft å være lojal mot Lambert, Balotelli og Lovren.  Plutselig ser det grønnere ut på andre siden av gjerdet. Det guttene må lære først som sist er at kjærlighet og fotball handler om mer enn følelser. Kjærlighet handler om forpliktelse og trofasthet. Kjærlighet handler vel så mye om på tross av som på grunn av. Kjærlighet handler om å velge. Kjærligheten kan ikke være basert bare på følelser, men på et valg og en bestemmelse.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Når følelsene varierer er man nødt til å være rotfestet i valget og bestemmelsen. Kjærligheten er forpliktende, ingen supportere som skifter lag etter hvem som spiller den mest attraktive fotballen eller vinner flest trofeer blir tatt på alvor. De er å regne for troløse og prostituerte, man skifter ikke lag. Det er bare i rammen av en pakt som står for evigheten at kjærligheten til et fotballag kan bli virkelig, levende og ekte. Dette er jeg overbevist om, og dette må guttene lære nå når hvetebrødsdagene er over. Kjærligheten koster, den er tålmodig og utholdende.

Liverpoollivet er ikke som de fleste norske smågutters liv. Liverpoollivet svinger fra 3-0 over United på Old Trafford til 3-1 tap på Selhurst Park. Liverpoollivet handler mer om lengsel, frustrasjon og lidelse, enn om jubel og glede. Det handler oftere om «onnebukse» med bremsespor, enn sexy silkeundertøy. Dette må guttene lære først som sist. Guttene må lære at lengselen og lidelsen er verdifull i seg selv. Vi lengter etter at Gerrard endelig skal løfte Premier league trofeet. Vi lengter etter at Sturridge skal bli frisk. Vi lengter etter et mål på overtid, eller at dommeren skal blåse for full tid. Vi lider når vi ser Lovrens tabber. Ballotellis kroppsspråk får oss til å lide enda mer. Aller mest lider vi av å se på tusenvis av tversoverpasninger og støttepasninger, vi lengter etter løp i bakgrunn, ideer, visjoner og en liten kjapp prins fra Uruguay.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Lidelsen og lengselen binder oss sammen og forener oss, vi er Liverpool. Lengselen og lidelsen peker frem mot noe, mot ekstase mot fullendelse mot drømmer som skal gå i oppfyllelse. Lidelsen og lengselen gjør gleden enda større! Dette vil jeg at guttene mine skal få erfare. Holder man med de som til enhver tid er øverst på tabellen får man ikke ta del i ekstasen og gleden når seieren er et faktum. Etter at Brann vant den norske serien i 2007 minket interessen rundt laget i Bergen, lengselen var borte. I år har lengselen kommet tilbake til Brann stadion.

En pave sa en gang at «av alle uviktige ting er fotball det viktigste». Jeg er uenig i denne påstanden. For vi som kjenner at tårene presser på og at hårene reiser seg på ryggen når You never walk alone runger utover The Kop er fotball viktig. For fotball handler om kjærlighet, trofasthet og lengsel for alle oss som har valgt et lag. Jeg sier som Bill Shankly: …..«det er langt viktigere enn som så…»

Du, jeg og fortellingen

Vi satt inne i Storstova på tirsdag og sitret av spenning jeg og nevøen min. Hvordan skulle det gå med helten vår Bilbo Baggins? Ville han møte sin mester Gandalv igjen? Dverger, alver og mennesker mot orker og nazguler. Det gode mot det onde. Vi visste det ville ende godt men forventningene og spenningen var der likefullt.

En herlig gjeng!

En herlig gjeng!

Etter å ha sett Gandalv, Bilbo, Legolas, Bard og Thorin overliste ondskapen reiste vi oss fornøyde fra stolene. Det var fred, lyset og håpet hadde vunnet. Da jeg kom hjem satte jeg resolutt «Atter en konge» inn i DVD spilleren, jeg ville ha mer. Jeg måtte se at både begynnelsen og slutten av fortellingen endte godt til slutt.

Langt utpå kvisten satt jeg med tårer i øynene og så Aragorn kysse Arwen. Frodo og Sam hadde klart oppdraget, ringen var tillintetgjort, Sauron var død. Nå gjallet hyllningsropene over Gondors juv og sletter, freden og gleden hadde senket seg over riket. En ny tidsalder står nå for døren, fredsfyrsten Aragorn skal lede riket inn i en ny epoke. Jeg kan forsynt subbe mot senga.

Gandalvs seiersglis får oss til å juble.

Gandalvs seiersglis får oss til å juble.

Heltene og antiheltene fra Hobbiten og Ringenes Herre har sprengt alle mål på suksess. J.R.R Tolkien og C.S. Lewis`fortellinger har berørt millioner. Disse «happily ever after» fortellingene bryter tvert med det som i dag går for å være moden kunst.

Samtidig som jeg sitter her og skriver om håpet og lyset holder verden på å gå fra hengslene. Kaoset, volden og hatet gløder i Syria og Irak, som er i ferd med å smuldre opp. I Sentral – Afrika kan man vasse i blod mens Ebola viruset herjer vilt i Vest – Afrika. Fra Ukraina kjenner vi det kalde gufset fra den kalde krigen. Alt dette havner i skyggen av klimakrisen som rykker stadig nærmere, vi nærmer oss det berømte isfjellet uten at politikerne klarer å endre kursen.

Kald_krig

I Sverige opprettet de i 2011 «Framtidskommisjonen». Etter at en av verdens ledende klimaeksperter hadde avsluttet sitt foredrag på det første møtet, var dysterheten total blant de svenske politikerne. Statsminister Fredrik Rheinfeldt brøt tausheten: «Vad fan kan man gjøra, egentligen». Et samfunn som blir stående igjen uten håp blir stående apatisk ovenfor utfordringene i samtiden. Hvis man mister troen på en annen og bedre verden lammes menneskeheten (Kilde: Strek nr 5, 2014).

En som sa det mange tenker.

En som sa det mange tenker.

«Gud er død» proklamerte Nietzsche i 1889. Fornuften og vitenskapen har gjort Gud overflødig sa modernistene. Logos hadde endelig tatt knekken på mythos. Et drøyt hundreår senere kan vi fastslå at Nietzsche tok feil. Gud lever i beste velgående, noe til og med Klassekampen har skrevet under på. Vitenskapen og fornuften har ikke klart å tilfredsstille menneskenes lengsel og tørst etter noe større. Kanskje er det nettopp derfor vi stimer til kinosalene for å se det gode vinne mot det onde. Lengselen etter fred, harmoni og en bedre verden driver oss inn i Narnia og Middle Earth. I fortellingene hører, og ser vi noe vi gjenkjenner som sant. De store fortellingene er i vinden som aldri før. De står som påler mot modernismens rasjonalisme.

Braanen

Fortellinger har vært viktige for mennesket til alle tider, de store fortellingene sier noe om de sentrale eksistensielle spørsmål. Fortellingene forteller oss hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Gjennom fortellingene finner vi mening og retning, fortellingene sier oss noe om hva som er godt og hva som ikke er godt. Som mennesker bærer vi med våre egne historier, som preger våre verdier og valg. Historier skaper identitet ikke bare for enkeltmennesker, men også for land og sivilisasjoner. Hva hadde Hellas vært uten Homers Iliaden og hva hadde Norge vært uten Askeladden? (Mer om dette på: https://jarlemong.wordpress.com/2012/02/13/verdien-av-fortellinger/)

Jesus_11

Mitt liv er sentrert rundt en gammel fortelling om et folk og en snekker fra Nasaret. I motsetning til mine forfedre skal jeg ikke feire Solen og lyset i slutten av denne måneden. Jeg feirer et helt annet lys. Viktigst av alle fortellinger i vår sivilisasjon er fortellingen om verdens lys. Til tross for 300 år med systematisk forfølgelse overlevde fortellingen om Menneskesønnen fra en bortgjemt romersk provins. Fortellingen spredte seg så fort i Middelhavsområdet at det viktigste imperiet verden har sett ikke klarte utslette den. Til tross for utallige bokbål og henrettelser sitter vi idag tilbake med ca 6000 skriftlige kilder som stammer fra før år 350. Til sammenligning har vi færre en 20 manuskripter fra den romerske historikeren Tacitus og hans beretninger om de romerske keisere, med en tidsavstand til hendelsene på 800 år. Historien om Jesus fra Nasaret er utvilsom den best dokumenterte historien vi har fra Antikken! Det er en fortelling vi kan støtte oss til og kjenne at den bærer (Kilde: Strek, nr 5, 2014).

Kildematerialet om keiser Augustus er svakere enn kildematerialet som omhandler Jesus Kristus

Kildematerialet om keiser Augustus er svakere enn kildematerialet som omhandler Jesus Kristus

I julen feirer vi starten på Guds store redningsaksjon. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, er en Gud som strekker seg ned mot menneskene og besvarer vår lengsel. I Bibelen møter vi ikke en Gud som vi må strekke oss etter ved egen kraft og våre egne gjerninger. Bibelen forteller oss om en Gud som strekker seg ned etter oss midt i vår elendighet. Guden den store fortellingen forteller om er en nådens Gud.

Buddhistene forsøker å meditere seg nærmere, muslimene ber og faster og hinduistene ofrer og varter opp. Alle strekker de seg mot en Gud i det fjerne. Vår Gud er fundamentalt annerledes.

Buddhistene forsøker å meditere seg nærmere, muslimene ber og faster og hinduistene ofrer og varter opp. Alle strekker de seg mot en Gud i det fjerne. Vår Gud er fundamentalt annerledes.

Julefortellingen begynner med en vanlig jente på landsbygda som får englebesøk. Hun får vite at hun skal føde Guds sønn, og hun skal gi ham navnet Jesus som betyr «Gud redder». Maria blir gravid før hun har giftet seg med sin Josef og dramatikken stiger ute på landsbygda. Her hadde man helt andre synspunkter i forhold til rekkefølge enn det som er tilfelle idag. Heldigvis får også Josef englebesøk. Augustus ville ha oversikt og det bærer avgårde til Betlehem. Guds egen sønn fødes i en stall. De første han stifter bekjentskap med er noen fattige gjetere etterfulgt av noen vise menn fra østen. Ondskapen lurer i kulissene, den onde Herodes vil ødelegge lyset og håpet men kommer for sent, Josef varsles igjen på guddommelig vis. Mens Josef og Maria flykter mot Egypt gjaller barneskrikene i Betlehem.

Ord blir fattige.

Ord blir fattige.

Fortellingen om barnet i Betlehem er en bemerkelsesverdig fortelling. Fortellingen handler om en kvinne som blir gitt verdens viktigste oppdrag lenge før kvinnefrigjøring og feminisme. De gode nyhetene ble ikke fortalt først til konger og fyrster, men til de nederste på rangstigen. Gjeterne fra Betlehem var de første til å bøye kne foran Mesteren. Vismennene fra østen forteller oss at denne fortellingen ikke bare tilhører det jødiske folk, men strekker seg ut mot de fire verdenshjørner. Julefortellingen inneholder så mye, den likestiller kjønn og hvisker ut klasseskiller. Julefortellingen utgjør en viktig del av en større fortelling som har drevet frem menneskerettigheter, menneskeverd, demokrati og frihet.

På årets julekort forsøkte vi å gjenskape et øyeblikk i fortellingen vi er så glad i.

På årets julekort forsøkte vi å gjenskape et øyeblikk i fortellingen vi er så glad i.

Det er allikevel engelen ute på marken som oppsummerer julens hovedbudskap:»Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Det sentrale budskapet i fortellingen er slik jeg ser det frelse, glede og nåde. Juleevangeliet forteller historien om en Gud som ønsker å gjenopprette fellesskapet med menneskene koste hva det koste vil. Gud sender sin egen sønn til jorden som en stedfortreder for oss, det er han som skal ta all vår skyld på seg. I Betlehem møtes himmel og jord, mennesker og Gud. Guds rike kommer ned til oss, det er startskuddet for en ny tidsalder. Han gløtter frem fra krybben i en vesal stall. Der i Betlehem starter ferden mot korset, mot det godes seier. Ferden vil ikke gå for seg i pomp og prakt. Stallen i Betlehem, sammen med en enkel snekker fra Nasaret og en ung landsbyjente omringet av noen fillete gjetere, tjener som et betegnende bilde på det livet som ligger foran det lille barnet i krybben.

Min medbyer Rune Vidar Fjelde har laget en herlig sang om nådens mysterium, følg linken under.

Via Dolorosa, lidelsens vei.

Når vi nå i julen samles som familie og kommer sammen med våre venner er vi et vitnesbyrd på fellesskapet som julen handler om. Når vi gir hverandre gaver og mottar gaver gjør vi det julefortellingen dypest sett beretter om. En Gud gir sin sønn i gave til oss som vi mottar uten å ha fortjent det. På samme måte får våre barn julepresanger ikke fordi de har vært så snille men fordi vi elsker dem. Dette er hva julen handler om, en gave større enn alt, helt ufortjent.

Julefortellingen rommer så mye at den ikke får plass i våre bokser og systemer. Den lyser mot oss som et mysterium, den formidler lys, håp og fremtidstro midt i stummende mørke. Jeg har kalt denne bloggen det viktigste i livet. Noe av det viktigste i livet for meg er å formidle disse gode nyhetene videre til mine barn og til alle mennesker jeg møter på min vei. I Jesus blir vi de vi egentlig skal være. I Jesus finner vi håp, mening og fred. Alt dette starter i Betlehem.

Lyset

Vi må for alt i verden ikke erstatte denne vidunderlige fortellingen med nisser, troll og rudolfer. Fortellinger om fjøsnisser og reinsdyr med røde neser gir ikke håp og fremtidstro, men penger og profitt. «Musevisa», «På loven sitter Nissen» og og «Hei hå nå er det jul igjen» vil aldri kunne erstatte «Deilig er jorden» og «Det lyser i stille grender». Vi kan ikke erstatte lys, håp og fremtidstro med tomhet. Finnes det noe hulere enn nissens Ho ho? Denne tilværelsen er ikke som «Nissen på loven». Livet har en mening, vi er ikke skapt til tomhet og død, men til glede og evighet. Fremtiden er ikke mørk og dyster men lysende, vi omfavner den fulle av forventning. En dag skal gleden og freden atter en gang herske på jorden akkurat som i Narnia og Middle Earth. Vi må ikke frarøve oss selv og våre barn den viktigste fortellingen, håpet, lyset og livet. Vi har aldri trengt den så sårt som nå.

Nissen

Med disse ordene ønsker jeg dere alle en velsignet julehøytid. Vi har sannelig noe å feire!

 

Pappa har Jesus i lommen

Den eldste sønnen min Levi går annenhver onsdag på noe som heter Elna klubben. Elna klubben ble startet av nettopp Elna på Kåsen/Tu for snart førti år siden. Idag som en gang på 70-tallet tusler pjokker og småjenter til Tu skule for å møte Elna og etterhvert medhjelperne hennes. På Elna klubben fortelles det om Jesus og de synger sanger om Jesus. Noen av de mennesker som har bodd og bor på Tu møtte og møter Jesus første gang på Elna klubben.

Kåsen

 

Etter andakt og sang er det tid for lek og det ungene kaller for «laging». Hver gang blir ungene oppmuntret til å skape noe på egenhånd veiledet av voksne som har lang erfaring med å skape. De jobber med ulike materialer, papp, lim, filt, papir, pipestilker, tre, bomull og mye annet. Sluttproduktene er langt fra perfekte men ungene ser veldig fornøyde ut med det de har fått til. Kontrasten til skjermer er slående. Guttene er som regel ferdig først, de virker ikke å være så opptatt av detaljer. De synes tidlig at «det er godt nok». Når det er godt nok spiller de sjakk, et manuelt fotballspill eller andre brettspill.

Skaperglede

Skaperglede

 

Avslutningsvis arrangeres det en slags minibasar, der ungene kan vinne noe, dette kan være alt fra viskelær til små figurer, jeg vet ikke hvor Elna, tannlegene og doktorene kjøper disse tingene, men når de kobles sammen med belønning får de oppsiktsvekkende høy verdi for ungene. Utifra oppmøte i et ganske lite klasserom i en brakkebygning på Tu skule konkluderer jeg med at ungene koser seg her. Jeg har mange ganger blitt forbauset idet har jeg entret klasserommet, det er så rolig, så fredfullt mot formodning.

Igår syklet jeg og Elia, Levis lillebror på snart fem bortover mot Tu skule for å hente storebror. På veien treffer vi tre jenter som stolt viser frem det de har laget denne gangen. Det er en kurv med masse kunst på. I kurven ligger det bløt bomull og karsefrø. Alle som har gått på skole og har vært med i kristent barnearbeid har gjort dette noen ganger. Karsen som etterhvert spirer frem skal minne oss om livet, håpet sennepsfrøet som kan bli til et digert tre om du vil, for disse jentene er det første gangen, de skal forsøke å få noe til å gro. Frøene er avhengig av dem, de har fått et ansvar.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Vi treffer Levi på gangen utenfor klasserommet. «Se hva jeg har vunnet», sier Levi og smiler, han holder noe som ligner en pokal i hånden. «Få se» sier jeg og Elia i kor. Pokalen er noe som ligner en krystall med et bilde av Jesus inni. Jesus har gjeterstav og mange sauer rundt seg i den ene armen holder han en sau. Vi som har gått på søndagskole og guttelag vet instinktivt at sauen Jesus holder  hånden har gått seg bort men har blitt funnet igjen av gjeteren. «Den lyser i mørket», utbryter Levi. «Kom vi må skynde oss hjem og prøve». Jeg putter Jesuspokalen i lomma mens Levi kler på seg. «Har du husket på Jesus?» sier Levi idet vi går ut utgangsdøra.»Det kan du være sikker på» sier jeg. «Pappa har Jesus i lommen» sier Elia. «Og i hjertet» legger jeg til i et lyst øyeblikk. «Han er med overalt» sier en annen far som venter på datteren sin.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Har jeg Jesus i lommen? Spørsmålet kverner i hodet på vei hjemover. Hva er det som pleier å ligge i lommen min? Det er nøkler, penger, kredittkort og mobiltelefon. Dette er ting jeg trenger for å oppnå noe, det er midler. Jeg trenger nøkler for å komme inn, penger for å kjøpe det jeg trenger eller har lyst på, mobiltelefon for å ringe eller sende beskjeder. Har Jesus blitt redusert til et middel for å oppnå noe? Er Jesus en som skal fylle behov? Er Jesus et forsikringspapir jeg har i baklommen?

Lommer

En trenger klær for å ha lommer. Klær skiftes og tas av. Er det slik med Jesus også. Er han en vi har på oss ved passende anledninger og tar av oss når det blir for varmt ? Er det bare når det er kaldt og surt at jakken er god å ha?

Forskjellen mellom lommen og hjertet er stor. Mens lommen er et tomrom, er hjertet selve livskilden i menneskekroppen. Fra hjertet strømmer oksygenrikt blod til alle kroppens organer og muskler. Uten hjertet er vi fortapt. «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Står det i åpenbaringsboken. «Når Jesus kommer og banker på mitt hjerte og spør om han kan få komme inn, da svarer jeg ja det kan du gjerne….sang vi på barnelaget, på søndagskolen og på guttelaget. Det høres kanskje banalt ut, men det er sant. Jesus vil komme inn og bli ett med oss, han vil ikke være i lommen han ønsker et intimt fellesskap med deg og meg. Han vil være i sentrum, i hans fellesskap strømmer livet ut. Ordet har blitt kjød, «han er min brudgom jeg er hans brud».

Hjertet

Midt i den travle hverdagen, kan Gud tale til oss, jeg liker å kalle det drypp fra himmelen. Nå som før kan Gud bruke de minste og de som folk ikke holder for noe. Igår var det en femåring. «Pappa!» utbryter Elia idet vi parkerer syklene i boden. «Ja» svarer jeg. «Ligger hjertet i lommen?»

Himmelen

Takk KS!

Det har lenge pågått en debatt omkring lærernes arbeidstidsbestemmelser. I forhold til dette kan en mene masse. Mye har vært sagt og skrevet og i skrivende stund er saken i ferd med å bli utdebattert. Mitt innlegg handler ikke først og fremst om hvorfor jeg som lærer bør ha de ferieordninger som jeg har idag. Innlegget mitt handler om prosessen og konsekvensene av den prosessen KS utløste med sitt forslag. Hvordan prosessen har blitt ført i maktens korridorer vet jeg lite om, det jeg mener å ha fått et innblikk i, er hvordan denne prosessen har blitt ført av fotfolket, og hvordan dette har virket.

KS

Kampen mot KS har blitt kjempet med demokratiets og ytringsfrihetens fremste våpen, nemlig ordet. Jeg er imponert over mange av de argumenter og resonnement som har blitt ført i pennen av vanlige lærere. Lærerne har brukt ord, bilder og til og med filmer for å illustrere sine poeng. De sosiale mediene har vært hovedkanalen for å øve innflytelse, lærerne har vist seg oppdaterte, de har vært progressive, og aktuelle. Slik jeg ser det har denne kampen blitt kjempet av fotsoldater og ikke generaler. Utdanningsforbundets ledere må være stolte og kanskje kjenne seg litt overflødige etter denne prosessen.

Det meste av det som er sagt og skrevet synes jeg har vært preget av ærlighet og saklighet, på tross av sakens natur. Forslag som angriper vesentlige goder og verdier utløser alltid sinne, harme, oppgitthet og aggresjon. Ja det har vært sarkasme og ironi men mest som krydder og sjelden som hovedingrediens. Måten denne kampen har vært kjempet på gjør meg stolt. Jeg er stolt av å være en av lærerne.

Lærerne har vært der folk er.

Lærerne har vært der folk er.

Min opplevelse er at denne saken har forenet oss, den har styrket et kollegialt fellesskap som går på tvers av skoler og kommunegrenser. Det viktigste mener jeg allikevel handler om bevisstgjøringen. Gjennom denne prosessen tror jeg mange lærere og ikke minst våre omgivelser har blitt bevisst på hva lærerens rolle i samfunnet går ut på. Det er det dette innlegget handler om.

Det å være lærer er ikke noe en gjør for å motta lønn, for mange er læreryrket et kall, det er en livsstil. Vi lærere er ikke bare kalt til å formidle kunnskap, vi er kalt til å lede unge mennesker, vi er kalt til å utruste dem til et liv i det norske samfunnet. I skolen skal vi tilegne oss viktig kunnskap, men skolen er også en viktig dannelses arena. I skolen formes fremtidens nordmenn. Som lærer er jeg ikke bare en kunnskapsformidler, jeg er leder, veileder, oppmuntrer, samtalepartner, medmenneske og innpisker. Det viktigste er kanskje ikke det en sier men hvem en er og hva en gjør. Vi er kalt til samfunnets viktigste oppdrag. Vi har blitt gitt et stort ansvar. Vi er forbilder og leder gjennom vårt eget liv og eksempel.

Ledelse, relasjoner og samspill

Ledelse, relasjoner og samspill

Som lærer er det ikke rom for å «ha en dårlig dag». På jobb er vi nødt til å være opplagte, imøtekommende og engasjerte, det er kun det elevene våre fortjener. De dagene vi ikke klarer å være dette er vi et samtale emne rundt middagsbordene i bygd og by. Å være lærer handler om å bli eksponert både på godt og vondt.

Som lærer lever en tett på andre. Her er gode kolleger og elever på tur i England november 2013.

Som lærer lever en tett på andre. Her er gode kolleger og elever på tur i England november 2013.

Å være lærer handler om et liv i konstant bevegelse og forberedelse. Fagene endrer seg, kunnskapen tar nye steg i nye retninger, elevene og foreldrene forandrer seg, hjelpemidlene, metodene, verktøyene og ikke minst læreplanene endres i takt med samfunnsutviklingen, å være lærer er å være i endring. Et lærerliv er et liv i nysgjerrighet, hva er elevene opptatt av idag i februar 2014? Hva slags musikk hører de på? Hva slags filmer ser de på? Hva slags fritidsaktiviteter holder de på med? Hvilken idrett driver de med? Hvordan er miljøet de vanker i?Spørsmålene er mange men avgjørende for relasjon og læring.

Quizen fra samme tur. Skal en fenge trenger man kunnskap.

Quizen fra samme tur. Skal en fenge trenger man kunnskap.

Som lærere er vi kalt til å gjøre vår ytterste for at andre skal utvikle seg. Når vi utvikler oss er det for at vi skal bli enda flinkere til å utvikle andre. Å være lærer handler om å jobbe for noe større enn seg selv, det handler om idealisme og mening. Dette står i kontrast til næringslivets grenseløse jakt etter såkalte vinnerskaller.

Denne boka står til utstilling i skolebiblioteket vårt. Jeg spurte bibliotekaren om hun ønsket å bli en slik vinnerskalle. Hun var klar på at det ville hun ikke. Vi har kanskje nok.....

Denne boka står til utstilling i skolebiblioteket vårt. Jeg spurte bibliotekaren om hun ønsket å bli en slik vinnerskalle. Hun var klar på at det ville hun ikke. Vi har kanskje nok…..

Prosessen i etterkant av arbeidstidsbestemmelsene tror jeg har gjort oss enda mer bevisst på vårt samfunnsoppdrag. Dette tror jeg også er tilfellet med samfunnet forøvrig. Tidlig i debatten ble noen av oss møtt med flir og kommentarer som: «Nå er det på tide at lærerne også begynner å jobbe som vanlige folk….» og lignende. Min oppfatning nå er at folk oppmuntrer oss til å stå på videre, noen går så langt at de anerkjenner oss og den norske skolen. I media blåser vinden utvilsomt vår vei. De store avisene har innsett at norsk skole ikke er så gal likevel. Det finnes kanskje ikke så mange mange lærere som klarer å være 30 forskjellige elevers drømmelærere, men det finnes mange gode lærere. Hva læreryrket innebærer har kommet godt til syne gjennom debatten som har pågått alt det ovennevnte har blitt formidlet gjennom debatten, det har både vi og omgivelsene hatt godt av.

KS beskylder Stavanger Aftenblad for å være kjøpt og betalt av lærerne.

KS beskylder Stavanger Aftenblad for å være kjøpt og betalt av lærerne.

Å drive skole handler ikke om PISA og TIMMS resultater, det handler om så mye mer. Det er ingen tvil om at norsk skole har et stort forbedringspotensialet, vi kan bli bedre på alt. Idag vet vi at vi er gode på trivsel og inkludering, det er relativt lite mobbing i skolen selv om det er for mye, vår elever er selvstendige, de har evnen til å tenke kritisk, de er flinke til å danne relasjoner, de er flinke formidlere, de er kreative og initiativrike og de er gode til å samarbeide. I årene fremover skal vi bli bedre i matematikk, naturfag, fysikk og kjemi.

PISA undersøkelsen, hva måler den egentlig?

PISA undersøkelsen, hva måler den egentlig?

For å realisere potensialet i norsk skole trenger en flere enn lærere. En trenger foreldre, elever, ledelse, besteforeldre, næringsliv og politikere.

Å drive skole er et samspill mellom mange aktører.

Å drive skole er et samspill mellom mange aktører.

Jeg skylder KS en stor takk, dere har utløst en massiv vitamininnsprøytning, prosessen dere har satt i gang har gjort oss mer bevisst på vår egen identitet, vi er stolte, omgivelsene forstår i større grad hva vi holder på med og hvilke utfordringer vi møter hver dag. Vi står mer samlet en noensinne. I ettermiddag tar jeg avspasering med god samvittighet i den tro at jeg gjør det samme i årene som kommer.

Drømmelæreren kan kun eksistere i et fellesskap i samspill.

Drømmelæreren kan kun eksistere i et fellesskap i samspill.

Silo og saft, tru og misjon.

En av mine spillelister på Spotify inneholder bare sanger laget av noen lokale helter fra Hå som treffende nok kaller seg for Silo og saft. De fleste på Jæren forbinder nok Silo og saft med fest og rølp, det er ikke utenkelig at også bandmedlemmene har bidratt til det utbredte inntrykket. Selv har jeg aldri vært på konserter jeg har bare hørt materialet via høyttalere. Personlig mener jeg at Silo og safts innpakning og presentasjonsform slik den foreligger idag kaster et tåkete slør over innholdet.

Primitive rølper, eller lyriske samtidsskildrere, ettertiden vil vise oss...

Primitive rølper, eller lyriske samtidsskildrere, ettertiden vil vise oss…

Jeg kan si mye og mangt om det jeg har hørt men mitt hovedanliggende er at det i tekstene til Silo og saft finnes karakterer og tema som sier en del om det området vi bor i. Noen av Silo og safts linjer synes jeg virkelig tar deler av den jærske kulturen på kornet. At stemmene, overgangene og den instrumentale delen til tider muligens er under middels tar ikke bort sjarmen, humoren og ikke minst brodden i bandets tekster. Hvem har ikke en nabo som Finn? Finnes det ikke en Albrett både på Undheim og på Kåsen? Hvem er det som ikke av og til føler at de lever et «møkka kjedelig A4 liv»? Nå har aldri jeg kjøpt øl, men jeg synes jeg kan kjenne blikkene fra kafeen om jeg hadde gjort det. Hvem kjenner ikke på aversjonen mot byassen i pappas sølvgråe «BMW med lause bær og hvite Lacoste sko»? Ikke så rent få har også en bråte med tomme sjampoflasker i dusjen og kan betrakte kroppshårene i sluket. Silo og saft gjør som en annen favoritt fra «Haua» de skriver om situasjoner og holdninger som mange mennesker gjenkjenner. Som du nok allerede har forstått er det mange sanger og strofer jeg godt kunne tenke meg å si noe om.

Idag var det shampoo i 4 av seks ikke hverdagskost

Idag var det shampoo i 4 av seks ikke hverdagskost

Istedet for å si noe om mange sanger vil jeg i dette innlegget ta for meg en sang som jeg synes er spesielt interessant ettersom den beskriver en krets og en kultur jeg selv er en del av, tittelen på denne sangen er «Tru». I sangen «Tru» synger Silo og saft om det lokale misjonshus.

Kanskje er det dette nemlig det gamle Varhaug misjonshus Silo & saft har i tankene når de synger om "det kvida hus".

Kanskje er det dette nemlig det gamle Varhaug misjonshus Silo & saft har i tankene når de synger om «det kvida hus».

 

Jæren er en del av det svarte bibelbelte og tro og kristendom har preget området i hvert fall de 500 siste årene vil jeg påstå. De aller fleste på Jæren må forholde seg til den kristne troen på en eller annen måte. Det er ingen hemmelighet at Phillip Jacob Speners Pia Desideria fikk ett bredt nedslagsfelt her på bondelandet. Pietismen som egentlig var et utrykk for en inderlig lengsel etter en personlig guds relasjon i kontrast til den konvensjonelle masse/statskristendommen fikk mange merkelige og også uheldige uttryksformer her på jæren. Som en lekmann og pietist synes jeg det er utfordrende og interessant og lytte til vanlige jærske mannfolk sine refleksjoner rundt tro og bedehus. I denne sangen som i mange andre peker håbuene etter min mening på en del ting som er beskrivende for den sterke splittelsen mellom «de på bedehuset og de utenfor» som har og fortsatt står sterkt på jæren.

I boka Fred tegner Arne Garborg et dystert bilde av en pietistisk "heim" på Jæren

I boka Fred tegner Arne Garborg et dystert bilde av en pietistisk «heim» på Jæren

Allerede i andre strofe synger Silo og saft på jærsk selvfølgelig: «Du meina de e synd å drikke øl, men du bør helle tenka på deg sjøl». Omgangen med alkohol er kanskje det tydeligste ytre skillet mellom det som foregår på bedehuset og det som skjer på samfunnshuset eller idrettshuset. Å tukle med øl og vin har mange steder vært som å tukle med selve djevelen. Å bli sett med en ølflaske var et synlig eksempel på at man var utenfor. Å gå på fest var det samme som om man hadde tatt et valg, et valg som innebefattet at man hadde valgt «verden» fremfor Guds rike.

Fra næring til styggedom. I tidligere tider var flere gårder på Jæren pliktet til å brygge øl. Noen hundreår senere hadde ting endret seg radikalt.

Fra næring til styggedom. I tidligere tider var flere gårder på Jæren pliktet til å brygge øl. Noen hundreår senere hadde ting endret seg radikalt.

 

De store sosiale problemene alkoholen forårsaket på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen på 1900 tallet gjorde nok sitt til at den innbitte kampen mot djevelens munnvann ble lang og hard. Avholdsbevegelsen bestod av en mektig allianse av arbeidere og lekmenn, de kunne være uenige om mye men kampen mot kong alkohol forenet dem. Selv mener jeg at rus fremdeles representerer er av vårt alvorligste samfunnsproblem men noen ganger undres jeg over måten vi avholdsfolk har gått frem på. Ofte tror jeg vår motstand har blitt formidlet fra vår høye hest. Ikke rart mange har kjent seg fordømt. Det er ikke rart at den gemene hop ber oss om å tenke litt på oss selv.

Den norske totalavholdsforening var i 20-årene norges største organisasjon.

Den norske totalavholdsforening var i 20-årene norges største organisasjon.

Alkoholen har vært en merkesak for bedehusbevegelsen, vi skal være lys og salt vi må ikke være som verden har det blitt sagt. Idag skulle jeg ønske at det var andre trekk ved vår bevegelse som uttrykte annerledeshet sterkere, i mine øyne er det et paradoks at den kristne bevegelse som skal være ett varmt gjenskinn av Jesus først og fremst har skilt seg ut gjennom sitt rungende nei til alkohol.

Hvordan være en god Jesus-ambassadør?

Hvordan være en god Jesus-ambassadør?

Det er ingen tvil om at frykten for alkoholen og stygt snakk har bidratt til å etablere ett skille mellom idrett og kristendom. Mens man i England snakket om muscular christianity advarte mange mot den farlige idretten på jæren. Mange på jæren har blitt nektet å gå på fotballtrening, det er ingen tvil om at dette har skapt sår og bitterhet. Alkohol har skapt avstander og har etter min mening bidratt til opprettholdelse av to leirer. Bedehusbevegelsen har etterhvert blitt mer og mer isolert på andre siden av gjerdet. I dette perspektivet mener jeg at Silo og saft setning rommer en hel masse og setter både følelser og refleksjon i beredskap.

Har vi muret oss inne?

Har vi muret oss inne?

«For du går i det kvida hus, det lokala misjonshus, der he de penga å tru, d æ for seint å snu», utgjør refrenget i sangen. Selv får jeg positive assosiasjoner når jeg kjører forbi eller er inni et av de mange som regel hvite bedehusene langs jæren. Det er noe trygt over det. En kjenner kaffilukta, en håndfull stoler under en liten avsats med en talerstol vendt mot stolene, et stort maleri som regel av Jesus henger på veggen. I det bedehuset jeg vokste opp troner et digert maleri av Jesus og den samaritanske kvinnen ved brønnen, når jeg lukker øynene kan jeg se det klart foran meg. Bedehusene rommer minner, minner om åresalg og bugnende fruktkurver, minner om Berentsen brus med sugerør gjennom ett hull i korken på juletrefester. Vennlige mennesket, de samme sangene, rutinene.

På fester i bedeuset fikk jeg smake mat som vi ikke hadde hjemme. Hvor ble det forresten av aspikken?

På fester i bedeuset fikk jeg smake mat som vi ikke hadde hjemme. Hvor ble det forresten av aspikken?

 

Jeg har for lengst innsett at langt fra alle deler mine assosiasjoner. For mange er det lokala misjonshus et sted for de som får det til, for de som mestrer familieliv og økonomi for de som har fast inntekt og er friske. For en utenforstående har jeg ingen problemer med å forstå at misjonshuset fremstår som en institusjon som bryter med sitt formål. Hvor er de trette, de syke, de fattige, de motløse som Jesus snakker om? Kanskje noen av dem snudde da de så bilparken på parkeringsplassen.

Silo_og_saft_7

 

Hvorfor har misjonshuset bare blitt en sted for «de som har tru». Skulle ikke bedehuset også være en plass der mennesker skulle få komme til tru? Silo og safts refreng skyter mot meg som en pil, den utfordrer meg. Vi ønsker at bedehuset eller misjonshuset skal være ett åpent rom, et rom for alle enten du heter Ali eller Per. Her skal det være plass for en som ikke tror, her skal det være plass for en enslig mor og en arbeidsledig ungkar med psykiske problemer. Vi er stolte over våre flotte leirsteder og våre resultat på julemesser men vår primære oppgave er ikke å samle inn penger til misjon men å drive misjon.

Kanskje har noen av medlemmene i Silo & saft vært på leir her.

Holmavatn

Starten på det andre verset begynner med: «He du haurt at atte han he meldt seg ud? Då får an ikkje koma te Gud». «Hør hvor det stormer der ute, her inne er ferdfullt og tyst» lyder en god gammel slager på bedehuset. Enten er du innenfor eller så er du utenfor, dette er jo når alt kommer til alt kristendommens brutale sannhet. Ofte tror jeg det å være innenfor har vært definert som å gå på dette rette bedehus eller være med i den rette misjonen. Det å ikke gå på andre misjoner sine basarer og møter og å sukke nedstemt over brødre eller søstre som ikke er tilstede på «mødeveker» er fenomen vi kjenner til innenfor bedehuskulturen. En bevegelse med utspring fra Luthers teologi og hans oppgjør med loviskhet har på mange måter havnet inn i mange av de samme mønstre. Erling Rimehaug beskriver denne loviskheten godt i sin bok «Tørsten gir lys». «Å bli kristen var for mange av oss å bli dratt inn i heseblesende aktivitet. Vel visste at det ikke var nødvendig for å bli akseptert av Gud. Men det var saktens nødvendig for å bli akseptert i miljøet, og når du er ung så er det vel så viktig» skriver Vårt Land journalisten. Når noen uteblir eller har meldt seg ut som Silo og saft synger er ikke alltid det riktige å be for vedkommende, kanskje bør en i tillegg til å be besøke, snakke og lytte til vedkommende som ikke kommer til fellesskapet lenger istedet for å snakke med andre brødre om han som uteblir. Dette har nok ikke alltid vært tilfellet, har man valgt verden er man utenfor og en får ikke komme til Gud har konklusjonen vært, dette oppsummerer Silo og saft i en setning full av jærsk substans.

Oppmøte har vært viktig i bedehuskulturen særlig når det er "mødevega"

Oppmøte har vært viktig i bedehuskulturen særlig når det er «mødevega»

«Dei seie at presten e fleksibel, han he nok ikkje lest nok i sin bibel» er den sentrale setningen i tredje vers. Bedehusbevegelsens er etterkommere av haugianerne som brøt med den norske kirke og konventikkelplakaten et brudd som helt klart var nødvendig for bevegelsens eksistens. Guds ord kunne forkynnes av vanlige folk, det allmenne prestedømme. Kirken og bedehuset ble som Liverpool og Everton de drev stort sett med det samme men var samtidig rivaler. Særlig tror jeg at lekfolket på mange måter følte seg som lillebror. I bedehuset kunne en noen ganger nærmest ane en forakt mot fornuft, forskning og akademia. Ordet skulle forkynnes rent av helt vanlige folk helst uten noen form for skolering i grell kontrast til kirkens liberale teoretikere. Idag som før ristes det på hodet av prester som driver med vranglære noe som etter min mening også er tilfelle, problemene oppstår når engasjementet mot homofile prester overgår engasjementet for de fattige, de ikke troende, de trette og barna.

Da Ingrid Bjerkås ble norges første kvinnelige prest ble det utløst en intens debatt særlig innenfor bedehuskulturen.

Da Ingrid Bjerkås ble norges første kvinnelige prest ble det utløst en intens debatt særlig innenfor bedehuskulturen.

Bedehusbevegelsen tror jeg blir sett på som en svart/hvitt bevegelse ikke bare av Silo og saft. På bedehuset er det snakk om lys og mørke, himmel eller fortapelse. Kompromissløsheten på bedehusene kan være så massiv at trommer, dans og musikkform kan føre til splittelse. Det er alltid noen som ikke har lest sin bibel godt nok. Augustins tese om enhet i det sentrale og frihet i det perifere har mang en gang blitt oversett. At kranglene og diskusjonene mellom kirke og misjonshus og bedehusfolk seg i mellom ikke har gått upåaktet hen er Silo og safts tekst et klart prov på.

Det politiske partiet som skal kjempe for de kristne verdiene har ofte fått kjenne på medlemmenes kompromissløshet.

Det politiske partiet som skal kjempe for de kristne verdiene har ofte fått kjenne på medlemmenes kompromissløshet.

«Men en dag e det slutt å me dør, då vart me pakka inn i dødens slør. Nå får me jedna treffast igjen, men de e nok ikkje i himmelen. For eg går ikkje i det kvida hus, det lokala misjonshus, eg he ikkje penga å tru, det æ for seint å snu», lyder det fra Silo og saft mot slutten. Alle er enige om at døden er uunngåelig men at noen skal til himmelen mens andre ikke høres fryktelig ut. Vrangforestillingen om at det er «det kvida hus, det lokala misjonshus» som frelser er nok fortsatt levende og kanskje er vi som går på misjonshuset med på å bidra til at denne illusjonene opprettholdes. Silo og saft sette ord på den fordømmelsen mange kjenner på, utenforstempelet. Uten penger og tru er himmelen en umulighet synger Silo og saft, det skal jeg gi dem rett i, men det er den siste setningen som bekymrer meg for ingen må noen gang innbille seg at det «e for seint å snu». Hvis vi på bedehus og misjonshus gir slike signaler er vi på ville veier. At «de utenfor» ender opp med disse konklusjonene kan jeg forstå. Det er først når bedehusfolket går tilrettelegger for dialog og går i dialog med ord og med gjerninger at slike utbredte misoppfatninger kan avsløres. Bedehusene skal ikke være lyskjegler utenfor verden men i verden, når de troende blir gode nyheter istedet for å annonsere at de gode nyhetene blir talt om på bedehuset i Jærbladet ja først da tror jeg at flere kan få høre de gode nyhetene om at det aldri er for seint å snu.

Kom til oss...

Kom til oss…

Dette ble en lenger avhandling enn jeg hadde forestilt meg om en tekst som jeg mener rommer mye. Om guttene i Silo og saft kan kjenne seg igjen i noen av mine refleksjoner er jeg særdeles usikker på. At litteratur og musikk kan utrykke ting som ligger langt bortenfor forfatterens intensjon kalles for noe fint på fagspråket som jeg ikke kommer på i forbifarten, fint er det i hvert fall. Selv kjenner jeg ikke de ærlige mannfolka i Silo og saft. Jeg har snakket såvidt med den ene Madlaen. Han er en ihuga Liverpool supporter og leverer i rette Varhaugånd bare Liverpools terminliste til kona i august slik at hun kan planlegge etter denne. Han andre Madlaen kjenner jeg bare som en morsom og halvsleivete quizmaster, han bærer visstnok i visse kretser også hedersnavnet Keegan. De andre kjenner jeg ikke til, men jeg oppfordrer alle bandets medlemmer til å stikke innom nærmeste «kvida misjonshus» bare for å se om alt er ved det samme om ikke annet.