Grenser i grenseløsheten

Jeg husker godt følelsen jeg hadde da jeg vridde den runde knappen mot off på det gamle svart/hvitt reisefjernsynet jeg hadde fått av mormor og morfar etter et skandinavisk fjernsynsdrama oftest på mandager. En tomhet blandet med skuffelse. Omtalen av dramaet i avisen hadde jo vitterlig hentydet at her vil det bli både pupper og lår. Hadde jeg virkelig lidd meg gjennom dette ynkelige skuespillet uten noen form for belønning? Burde jeg ikke heller ha bladd litt i ”Die Brucke”, det var jo tyskpøve i første time dagen etter.

vestavind 2

Den spinkle antennen på fjernsynet morfar hadde kjøpt til campingvogna si maktet ikke å fange opp verken Pamela eller Rita i Tv2s nye serier Baywatch og Silke. Nede i stua vår visste jeg at slik serier ikke skulle rulle over skjermen. Løsningen ble meg, NRK og reisefjernsynet oppe på gutterommet. Pupper og lår ble det lite av.

Silke.jpg

”I de siste 200 årene har endringene skjedd så fort at den sosiale orden er blitt dynamisk og fleksibel. Nå hviler den i en tilstand av evig forandring. Når vi snakker om moderne revolusjoner, tenker vi ofte på 1789(den franske revolusjonen), 1848 (de liberale revolusjonene) eller 1917(den russiske revolusjonen). Men faktum er at i våre dager er hvert eneste år revolusjonært. I dag kan til og med en 30-åring med hånden på hjerte fortelle vantro tenåringer: ”I gamle dager da jeg var ung, var verden helt annerledes”

utgått på dato

Den korte fortellingen fra mitt eget liv innledningsvis i dette essayet bekrefter populær-historikeren Yuval Noah Hararis påstand. Avstanden fra NRK, reisefjernsynet og meg til Paradise Hotell, og til en verdensvev som bobler over av bilder og filmer som får pupper og lår til å høre puritansk ut oppleves nærmest som en avgrunn. Jeg hadde de samme hormonene, lystene og følelsene i kroppen i min ungdom som de ungdommene jeg er lærer for nå har. Konteksten vi lever i er totalforandret.

Internett.pngI løpet av de siste månedene har Bryne – russen forbløffende ofte vært i medienes søkelys. Det er dessverre ikke russens solide økonomiske bidrag til kreftsaken som har nådd riksmediene. Først var det store oppslag om en av russelåtene og nå sist handlet det om å dokumentere seksuelt samtykke på film. Russe –sanger og russeknuter har blitt førstesidestoff selv i nasjonale medier.

Kreft.png

Jeg har lenge hevdet at seksualiteten er ute av kontroll og at russesangene og russeknutene er langt over streken. For bare kort tid siden ble mine synspunkter betraktet som reaksjonære holdninger som like gjerne kunne tilhørt en dommedagsprofet fra det gamle testamentet. Få har tatt vi mørkemenn fra bedehuset på alvor. Vi er blitt fortalt at vi er utgått på dato. Vår tid er forbi.

I dag står elevene mine ovenfor en langt mektigere motstander. De marginaliserte reaksjonære mørkemennene fra bedehus og misjonshus er nå erstattet av moderne progressive journalister med mord i blikket. De vokter tidsånden, det politisk korrekte og statsfeminismen med en hellig vrede vi dommedagsprofeter bare kan misunne dem. Russeknuter som passerte gjennom det moralske filteret med god margin i fjor er nå fullstendig uakseptable. Motstanden fra noen skarve folkefiender er nå byttet ut med den kompakte majoritet og denne synes mer kompakt enn noensinne. Erna Solberg kan nå stolt proklamere at Høyre nå vil forby nachspiel i forbindelse med Høyres landsmøte. Om Knut Arild Hareide hadde foreslått det samme for et år siden ville de fleste her til lands gått ut i fra at Krf-lederen hadde fått et illebefinnende.

høyre

”Vi lever tross alt i 2018” er et uttrykk jeg har blitt møtt med ofte. Aldri før har uttrykket virket mer hult. Det opphøyde mennesket av 2018 ligner flokkdyr som sauer og kyr. Det har ikke røtter bare føtter sier den danske professoren Svend Brinkmann. Mye tyder på at han har rett, vinden blåser hardt og den snur fort. At Bryne- russen sliter med å henge med har jeg faktisk en viss forståelse for.

Meetoo

Konsekvensene av MeeToo- kampanjen er enorme og russen har ikke fulgt godt nok med i timen, de har ikke vært raske nok i omstillingen, og har nå den politisk korrekte pekefinger rettet mot seg. Som lærer i den videregående skolen kan jeg berolige folk med at det fortsatt er et stort privilegium å jobbe med ungdommen. Min erfaring er at ungdommen stort sett er hyggelige, høflige, pliktoppfyllende og inkluderende. Jeg tror norsk ungdom kommer godt ut på mange områder om man vil sammenligne dem med ungdom i Europa for øvrig. Våre sjarmerende ungdommer er som vi var ungdommer av vår tid. Dette faktumet mener jeg er av avgjørende betydning.

”Attitude reflects leadership” er en setning som noen ganger kan lede oss lærere inn i glede og takknemlighet og noen ganger inn i dyp fortvilelse. Jeg tror setningen har noe for seg i denne sammenheng. Etter mitt syn ligner riksmediene og foreldregenerasjonens oppgjør med russen på en som kaster stein i et glasshus. Mesterens ord om at den som er uten skyld kan kaste den første steinen blir fullstendig ignorert.

glasshus

Det er paradoksalt at riksmediene rister indignert på hodet over Bryne-russens seksualmoral samtidig med at de forer de samme ungdommene med Paradise-hotel. Mediene skryter av å ha frigjort seksualiteten. De gamle stivbeinte nevrosene er ryddet at veien. Det har vært et kappløp i å sprenge grenser. Når konsekvensene av dette frisleppet kommer til overflaten er reaksjonen så hard at den får svovelpredikantene hjemme på bedehuset til å ligne på nikkedukker.

paradise hotel

Da jeg var i min blomstring fikk jeg med meg noen velmente råd hjemmefra som i tidens løp har vist seg som slitesterke. Hjemme hos oss var det lite fokus på metodikk men desto større fokus på rammer når det gjaldt seksualiteten. Mine foreldre prøvde etter beste evne å formidle at seksualiteten ikke var noe man skulle ta lett på, det var nemlig en av Guds aller flotteste gaver til oss mennesker. Her kunne man ikke skride til verket når man følte for det. Sex skulle ifølge mine foreldre innrammes i trygghet, kjærlighet og Guds ubrytelige pakt. Innenfor denne rammen hørte seksualiteten hjemme ifølge dem.

Ekteskap

Når det gjaldt metodikken tror jeg min far hadde få bekymringer. Han hadde aldri hørt om brukermanualer på brullypsnatten og tenkte vel at heller ikke jeg trengte en når tiden var inne selv om han måtte konstatere at jeg ikke var særlig praktisk anlagt. Om så det ble litt klumsing i starten så ville ikke dette heller være noe å bekymre seg for. Rammen ville jo beskytte meg for skam og sammenligning som den i sin tid hadde beskyttet ham. Den gode sexen utforskes og oppdages i trygghet, omsorg og kjærlighet sammen med sitt favorittmenneske.

ekteskap 2

Kondomer, p-piller og spiraler ble det heller ikke snakket mye om hjemme hos oss. Om man utfoldet seg i ektesengen var jo barn bonusen man lengtet etter. Mine foreldres formaninger og råd den gangen høres i dag allerede ut som levninger fra en annen tidsalder. De er nye vers fra ”Bakvendtland”.

I dag er det nettopp metodikk og sikkerhet som er det avgjørende. I seksualundervisningen har biologien og Freud vunnet på alle fronter. De gamle rammene ligger på skraphaugen. Grenseløsheten som ofte blir forvekslet med frihet blir formidlet fra alle kanter. Desillusjonerte foreldre resignerer eller hopper selv på den seksuelle free-riden. De gamle råd og formaninger er nå redusert til en setning som paradoksalt nok viser oss hva grenseløsheten har redusert seksualiteten til: Husk nå endelig på å beskytte deg! Dette rådet har bidratt til at vi stadig får færre uønskede graviditeter og aborttallene synes å stabilisere seg. Jentene har blitt så gode å beskytte seg at guttene kan tillate seg å slurve. Norske gutter er blant de dårligste i europa til å bruke kondom forteller statistikkene oss. De samme statistikker forteller også tydelig at unge har tidligere sex, mer eksperimenterende sex og sex med flere partnere.

debut

En forvirret generasjon har i stor grad overlatt ansvaret for seksualundervisning til institusjoner og medier. I skolen snakkes det mest om biologi og prevensjon mens mediene forsøker å overbevise oss om at alt er normalt. Anal-sex er ikke et must og man verken trenger pisk eller håndjern for å oppleve den virkelig gode sexen. At pisk og håndjern bryter med seksualitetens innerste vesen er det få som har tatt seg bryet med å tenke over. Ungdommen forledes til å tro at anal, grupper, pisk og håndjern er normalt selv statskanalen bidrar gjennom seksualopplysningsprogrammet ”Trekant”.

trekant

Realiteten er heldigvis en helt annen. Jeg er ennå såpass naiv at jeg ikke tror verken pisk, håndjern eller naboene blir med oppi de jærske dobbeltsenger. Slik det ser ut for meg er ikke dette like innlysende for ungdommen. Grenseløsheten medfører et massivt press inn i en metodikk som i min ungdom befant seg utenfor vårt univers. Å sniffe kokain fra rumpehull (en del av refrenget i den mye omtalte russesangen som ble bestilt av en russebuss på Bryne vgs) var simpelthen ikke noe vi så for oss som en mulighet. Grensene for hva som er normalt og hva som kan forventes strekkes lenger og lenger, i takt med det økende presset. Særlig jentene merker dette på kropp og sjel.

sexpress

Om man over lenger tid forteller mennesker at de er dyr så vil de etter hvert også oppføre seg som dyr. Om sex reduseres til et middel og ikke er et mål i seg selv mister vi selve essensen. Vår tids ensidige fokus på kropp og biologi står i fare for å redusere sexen til en jakt på biokjemiske substanser som serotonin, dopamin og oksytocin. Sex er mer enn en nytelsesbelønning som skal anspore til genspredning. Sex er mer enn biologi. Sex har som mennesket heldigvis også to andre dimensjoner slik jeg ser det, dette er sjel og ånd. Nettopp derfor er trygghet, grenser og kjærlighet så viktig. I et samfunn der kroppen har tatt kvelertak på ånden er den åndelige dimensjonen muligens vanskeligere å få øye på. En oppdiktet fortelling kan muligens vise en liten del av seksualitetens åndelige dimensjon.

dyr.png

La oss si at Gudrun Braut er en del av årets russekull. I russetiden og i den påfølgende studietid har Gudrun sex med ulike unge menn som alle de andre i hennes livsfase. Dette trenger ikke være mer enn sju åtte stykker. Omsider finner Gudrun sin utkårede, de får barn og etablerer familie.

Gudrun er glad når hun sammen med barn og mann betrakter det nydelige barnetoget som rusler gjennom Brynes gågate en herlig 17-mai dag. En strime av takknemlighet treffer henne der hun står sammen med sine egne med ett norsk flagg i hendene. Hun ser over på andre sidene av gaten og betrakter alle de glade menneskene. Blikket hennes stopper plutselig. Med ett ser hun inn i øynene på et annet menneske hun hadde sex med for mange år siden.

bindinger.png

Hvilke følelser som vil utspille seg hos Gudrun vet vi ikke, det kan helt sikkert se nokså forskjellig ut. For de fleste vil gjensynet med en tidligere seksualpartner endre sinnsstemningen. Minnene, følelsene og tankene som kommer i denne forbindelse er ikke som gangetabellen. Når man har sex med et annet menneske oppstår en binding. Resten av livet er man på en måte bundet til dette mennesket på et mystisk vis. Sex er mye mer enn utveksling av visse stoffer, sex er en del av det store mysteriet. Sex er hellig og nettopp derfor varer disse minnene livet ut. Om man feirer 17 mai om 60 år vil synet av mannen Gudrun hadde sex med i sin ungdom fremdeles fremkalle en eller annen emosjonell respons selv om ektemann og barn er byttet ut med gåstol.

Den Freudianske løsningen på disse sinnstemningene eller nevrosene som Freud ville kalt dem er ganske enkel. Medisin mot skyld og skam blir skamløsheten. Drifter og lyster som tidligere har blitt undertrykket av moral og grenser må leves ut. Dette mener Freud og hans tilhengere er veien til friheten. Historien viser oss at nevrosene blir erstattet av andre nevroser, til sist kan man ende opp med å skamme seg over at man skammer seg. Ungdomsserien «Skam» belyser deler av denne problematikken på en utmerket måte.

skam

Jeg husker at jeg skrev kjærlighetsbrev. Brevene handlet ikke om sex-fantasier men om den jeg var forelsket i. I brevene blottet jeg mitt hjerte. Ingen av brevene nådde sine addressater, men endte opp i søppelkurven på siden av skrivepulten. På en måte er det litt synd. Hvert ord var nøye gjennomtenkt, noen ganger var jeg så forelsket at bare lyrikken kunne uttrykke mine følelser. Jeg tror ikke noen av jentene som jeg skrev om i brevene var forelsket i meg. Jeg tror heller ingen av dem hadde fattet interesse for meg etter å lest brevet. Det som er interessant er at om de hadde fått brevene er jeg overbevist om at de hadde lest dem opp til flere ganger. Jeg tror innholdet ville gjort dem godt. De ville blitt glad over å oppdage at et annet menneske betraktet og oppfattet dem på denne måten. I dag blotter man ikke sitt hjerte men sine kroppsdeler. Avstanden fra brev til snap og Tinder er stor. Når man i dag vrenger av seg bhen tar et bilde av sine egne pupper og sender det til gutter så kan man tygt si at vi har mistet noe. Man har gått fra kjærlighetsbrev til flashing, sjel og ånd har måttet vike for biologi.

tinder 2

 

Mitt poeng er at seksualiteten er noe av det mest dyrebare vi har. Vi gjør dumt i å legge den ut på billigsalg. Frykten og fortvilelsen man kan lese i ungdommens øyne når de tror de har mistet den nye iphonen forteller meg at noe er dyrebart for dem. I mine øyne er seksualiteten mye mer verdt enn alskens mobiltelefoner og dubbedingser. Det er dette som er hovedgrunnen til at: ”husk nå i hvert fall på å beskytte deg” bør byttes ut med: ”Tenk deg nøye om før du har sex med noen, seksualiteten er noe av det mest dyrebare du har. Valgene du tar på dette ormådet vil bli med deg resten av livet”. Å plassere en kurv med kondomer utenfor kontorene til skolens rådgivere er etter mitt syn langt fra tilstrekkelig.

I Jærbladet ble eksperter foreslått som en mulig løsning. Jeg for min del er skeptisk til dette. Er vi virkelig så desillusjonerte at vi trenger eksperter til å fortelle våre håpefulle hvordan de skal forholde seg til sin egen seksualitet? For meg virker det snart som om det meste skal tvinges inn under ekspertveldets enorme mandat. Når jeg en sjelden gang ser hva disse såkalte ekspertene sier kan jeg bli mørkredd. Ungdommene på jæren trenger ikke råd som sier at utroskap kan være oppkvikkende for ekteskapet. Jeg for min del er særdeles skeptisk til råd av denne typen. Jeg tror helt oppriktig at mange ungdommer vil få klokere råd av sine besteforeldre enn av sexologene på dette feltet.

utroskap

Det ungdommen og russen trenger er ikke pekefinger og uthenging i mediene. Dette er etter min mening ansvarsfraskrivelse av verste sort. Pekefingeren bør etter mitt syn rettes mot oss og mot den kulturen vi er en del av. Det blir altfor lettvindt å riste oppgitt på hodet av ungdommen. I stedet bør vi stille oss selv noen selvransakende spørsmål. Holdninger oppstår aldri i et vakuum. Det ungdommen trenger er voksne verdiformidlere som lever ansvarlige liv. Ungdommene trenger rammer og grenser. De trenger verktøy, nistepakker og ballast når de skal ut på seilasen som kalles livet.

seilas

Jeg ble sendt ut på en gammel seilskute med kaptein, kart og kompass. Jeg stod på kjempenes skuldrer. Det var ikke alltid jeg fulgte kapteinens ordre og jeg kunne nok også protestere mot kapteinens kurs. Noen ganger lignet jeg nok en av mytteristene på Bounty. For mange ungdommer er dette en nødvendighet. Like fullt befant jeg meg på en skute. Det fantes fortsatt evige og absolutte sannheter. Demonteringen av skuta var så vidt i gang i min tid. Jeg slapp relativitetens tung åk. Ungdommen idag kaver alene rundt i robåter uten årer på grenseløshetens uendelige hav. De må selv ”finne ut av det”. Det er ikke rart at skuldrene blir høyere, angsten større og depresjonene hyppigere. Vi har overlatt ungdommen til seg selv på det seksuelle området.

ungdata

En russe – guttegruppe har trykket ”Lost boys” på sine russegensere. Jeg tror disse guttene målbinder noe som gjelder for mange ungdommer i dag.  I den grenseløse friheten er det opp til hver enkelt å tegne sitt kart og lage sitt kompass. Denne oppgaven er jeg glad for at jeg slapp. Min frihet bestod i å tråkke de opptråkkede stier, jeg slapp å kave meg frem med mechete-kniv i en jungel som synes uendelig. Det bør ungdommen av i dag også slippe.

lost boys

Den siste saken om Brynerussen er en sak som for meg illustrerer russens fortvilte forsøk på å navigere i et ugjestmildt terreng. De prøver å imøtekomme de plutselige krav og anstendighet innenfor seksualiteten samtidig som de klamrer seg til grenseløsheten. Å filme samtykke høres for meg ganske absurd ut og regelen blir nok en bekreftelse på hva vi har gjort sex til. Samtidig er jeg overbevist om at russen etter beste evne forsøker å etablere nye grenser. Konklusjonen vi foreløpig kan trekke er at grensesetting i grenseløsheten er en krevende øvelse.

Reklamer

Så kom 9 april omsider til Lye

I mine studie og fotballår bodde jeg i en kjellerleilighet i Granittveien på Lye. Det var et fredelig sted og jeg har vel aldri siden hatt roligere søndager enn jeg hadde i disse to årene. Som fotballtrener for 07 årgangen til Kåsen har Lye vært en velsignelse, det er stort sett bare derfra vi har reist hjem med seier som vi har feiret med deilige ispinner på den nye Coop butikken. I skrivende stund er jeg så heldig at jeg har mange naboer med røtter fra Lye, de er tålmodige mennesker, fulle av initiativ og en berikelse for hele nabolaget. Som lærer har det vært et privilegium å få lov til å undervise unge og lovende Lyebuer.

Lye varden

Mine idylliske Lye- assosiasjoner har de siste dagene slått sprekker. Om jeg skal tro det jeg leser i Jærbladet koker det oppe på fjellet. Da tyskerne bestemte her til lands var ikke Lye sivilisasjonen påtenkt, men nå har krigen omsider kommet. Årsaken til at det nå blåser storm er mennesker fra min egen bedehusbevegelse. De har tatt initiativ til en ny kristen forsamling på stedet. De begrunner nystiftingen med at de ikke deler prestens Frøylands syn på ekteskapet. Den nye INN-forsamlingen vil stå på den klassiske teologiens ekteskapssyn. Nå blir de anklaget for å splitte hele Lye-samfunnet.

splittelse

”Flere bedehussamfunn bryter med kirken” er overskriften i fredagens Jærblad, for meg virker det nesten som om dette blir presentert som en nyhet. På side 7 i avisen avviser Torgeir Lauvås med tittelen misjonsleder dette på en god og grundig måte og jeg trenger ikke å gjenta misjonslederens redegjørelse. Bedehusbevegelsen har i årenes løp samarbeidet godt med kirken mange steder men har i langt mindre grad blitt påvirket av den såkalte ”liberale teologien”. Lekfolket har i motsetning til statskirken vært skånet for politisk innflytelse og har derfor i større grad vært herre i eget hus.

Misjonsleder

Jeg for min del synes det er besynderlig at det er stifterne av den nye INN-forsamlingen som må stå til ansvar for splittelsen. ”Utbryterne” som de nå kalles i ulike forum på Jæren står klippefast på kirkens apostoliske tradisjon. Ekteskapssynet de forfekter har vært kirkens lære gjennom to tusen år. Det nye synet på ekteskapet ble så sent som i 1997 erklært som kirkesplittende vranglære av biskopene i den kirken som omtaler seg selv som folkekirken. Den norske kirke blir definert av folket som navnet tilsier. Det er ikke den allmektige selv som definerer kirken, kirken er prisgitt det Ibsen kaller den kompakte majoritet. Når denne majoriteten innfører radikal ny lære, en lære som berører familie, barn og ekteskap og som bryter tvert med den verdensvide kirke så er det for meg helt naturlig at dette vil medføre en viss uenighet. Noe annet ville jo være et tegn på den totale likegyldighet enten en mener det ene eller det andre.

Homofil vigsel

Det er ikke ”utbryterne” som har innført noe nytt men Dnk her representert ved presten Frøyland. At noen da av samvittighetsgrunner og egen trosoverbevisning blir tvunget til å stifte noe nytt har jeg den største forståelse for. Jeg har mer enn forståelse, for er det noe vårt samfunn sårt trenger så er det at mennesker har mot til å handle i tråd med egen samvittighet.

At man opplever dette som trist og sørgelig på Lye har jeg selvsagt også den største forståelse for. Mange har gode minner og for mange var det nok nettopp her de første skrittene i Mesterens fotspor ble tatt. Splittelse har aldri vært en ”feel good ride” og vil trolig aldri bli det, en kan derimot ikke legge skylden ensidig på den ene part som det blir gjort i denne saken.

Lye forsamlingshus

Mest ensidig av de som uttaler seg offentlig er høyre-politikeren Andreas Vollsund. Ifølge Jærbladet har over 500 likt det harmdirrende facebook-innlegget hans og 29 har delt. Vollsund er ”veldig sjokkert, frustrert og ikke minst flau på Lye sine vegne”.

”Jeg ser, jeg ser….

Jeg er visst kommet på en feil klode!

Her er så underlig…..

Ordene er Obstfelders men noen ganger er jeg fristet til å istemme. Andreas Vollsund representerer partiet høyre som i all sin tid har vært et liberalt parti. Partiets grunnverdier stammer fra opplysningstidens filosofer. Locke, Voltaire og Roussau for å nevne noen var opptatt av menneskets frihet, de snakket om individ og grunnleggende rettigheter. Disse herrene var katalysatorer for ytringsfrihet og religionsfrihet. Partiet Høyre springer ut av denne tradisjonen og har i alle år vært forsvarere av individets overbevisning, valgfrihet og samvittighet. Det er en grunn til at leger i Norge kan reservere seg mot å utføre aborter. Vollsunds tirader er for meg paradoksale. Av alle ting i verden etterlyser Høyre-politikeren takhøyde.

Andreas Vollsund

Jeg for min del har noen trøstens ord til Vollsund og andre Lye-boere som i skrivende stund er flaue. Om Vollsund har grunn til å være flau så har i utgangspunktet hele Jæren grunn til å være det. ”Utbryterne” representerer på ingen måte en spesiell sekt. ”Mørkemennene og fanatikerne” på Jæren er langt flere enn det mange tror kan det virke som. Jeg er selv del av Bedehuskirken på Bryne som sammen med utbryterne på Lye står godt plantet på ”Peters klippe”. Så vidt jeg vet står de alle fleste bedehus og kristne forsamlinger på lik linje med den nydannede forsamlingen INN.

utbryterne

Vollsund er også sjokkert over at det bare skal være menn i eldsterådet. ”Det gjør meg sjokkert at de går med på det”, sier han. Han er redd for en utvikling der det blir lovlig å leve ordrett etter Bibelen. Det undrer meg at Vollsund og så mange uttaler seg så bastant om saker som angår ”de hellige”. At man kan utvise en slik skråsikkerhet uten å ha kjennskap til kirkens troslære, dogmer og den apostoliske tradisjon er for meg smått utrolig. Hva et eldsteråd er og hva et hyrdeembete innebærer synes helt unødig å sette seg inn i før man sjokkeres og trekker vidtrekkende konsekvenser. For meg virker det som om Vollsund har et særdeles flyktig forhold til Bibelen og Bibelsyn. Grunnleggende begreper som ”den gamle” og ”den nye pakt” synes totalt ukjente.

Når jeg leser Vollsund og de henrykte kommentarene minnes jeg den skarpskodde teologen Carl F. Wisløff. Professor Wisløff søkte i sin tid stilling som sportsjournalist i Dagbladet. Da han under de innledende samtalene i redaksjonen ble spurt om sitt forhold til idrett svarte han som sant var at dette var særdeles flyktig. Da redaksjonen følgelig lurte på hvorfor Wisløff søkte stilling som sportsjournalist satte Wisløff opp et forbløffet ansiktsuttrykk. Wisløff kunne ikke fatte og begripe hvorfor man måtte ha greie på idrett for å skrive om idrett siden avisen skrev så mye om teologi.

Wisløff

Jeg er fascinert over hvor mye støy en forsamlingsdannelse kan skape på Lye og på de mange pauserommene over hele Jæren. Hva er det som gjør at det ryker av Caps locken på så mange jærske tastatur? Er det bare sorgen over splittelse og tap av enhet på forsamlingshuset eller kan også andre forhold ligge bak. ”Det tenkes ikke mange selvstendige tanker i våre hus. Den norske individualismen er rent geografisk, vi vil alle ha en egen tue. Men vi sitter på våre tuer og tenker forbausende likt. Vi er et ensrettet samfunn, hvor de fleste til enhver pris er opptatt av det samme, enten det er drivhuseffekten, damelandslaget eller Kjell Inge Røkke. Den kompakte majoritet som Ibsen diagnostiserte for langt over hundre siden, er mer kompakt enn noensinne. Den har alliert seg med det politisk korrekte, og har ingen skrupler med å sette grenser for ytringsfriheten, ikke i teorien, selvsagt – man er jo tolerant! – men i kompaktheten”. Dette skriver en av Jærens store sønner Pater Pollestad i sin dagbok i mars 2015, jeg tror at tendensene har forsterket seg. For meg virker det som om at det er de som holder toleransefanen høyest som oftest avdekker den tydeligste intoleransen.

Pollestad

Mens jeg skriver hører jeg ekkoet av den postmodernistiske respons. Man vil henvise til slaveriet, flerkoneriet ja noen vil også i sin desperasjon muligens argumentere om korstog og heksebrenning. Innvendingen om kvinnelige prester vil muligens også komme hvor man tilsynelatende tar det som en selvfølge at dette er en vedtatt sannhet i kristne kretser. Postmodernismen er rasjonell og fornuftsbasert i sitt vesen og dermed forførende og vanskelig å avsløre. Man peker på kjensgjerninger for å dekonstruere sannheter. På enden av denne veien står en med hendene fulle av spørsmål men ingen svar og ingen sannheter, som den gamle briten Chesterton så riktig påpeker. Ettersom denne bloggen allerede er for lang kan jeg ikke redegjøre for alt dette i dette innlegget. Jeg påstår på ingen måte at kirken opp gjennom historien har gjort alt riktig.

Sannhetene og Den hellige treenighet har dårlige vekstvilkår her til lands. Det er dermed ikke sagt at vi ikke lenger har noe som er hellig og sant. For meg ser det ut til at ”helligheten” er på fremmarsj for vi blir raskere krenket enn de utskjelte muslimene. Det ”utbryterne” på Lye har gjort seg skyldige i er at de har krenket statsfeminismen og ”all is love”- ideologien. For dette må de nå betale dyrt. De blir nå utsatt for den kompakte majoritets ”hellige vrede”, noe dette innlegget muligens også vil avdekke.

I denne situasjonen vil jeg bare si at dere har min fulle støtte og medfølelse. Kanskje kan noen ord fra vår største dikter være til trøst: ”Saken er den, ser dere, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”. Det er ikke mange i dag som er villige til å bli folkefiender for sin egen overbevisnings skyld. Dere har vist et mot og en styrke som jeg beundrer.

Inn kirken

Jeg vil også understreke at jeg ikke har den fullstendige kunnskap om hvordan prosessen rundt denne nydannelsen har foregått. Jeg har omtalt saken på bakgrunn av hva jeg har lest i avisen, mine synspunkt er derfor av prinsipiell art.

Snøfall:Et deilig drypp av realisme

Det er sent jeg har lagt meg men finner ikke roen. «Har Julius dukket opp igjen? Har Ruth fått solgt antikvariatet? Hva pønsker Ole Winter på?». Spørsmålene er mange, imorgen vil antagelig guttene gi meg en statusrapport, men jeg vil jo helst være ajour. Kona smiler idet jeg griper fatt i Ipaden. Det er ingen vei utenom.

Barn, ungdom og voksne, over hele landet trollbindes mennesker av NRKs juleserie Snøfall. Det snakkes om Selma, om Pil, om Frida, om Håkon og om Ole Winter i landets barnehager og skoler men også på kontorer, på sykehus og i taxikøer. Snøfall er julens «snakkis».

Snøfall.jpg

Serien har fått gode anmeldelser og har blitt hyllet i de fleste av landets aviser. Fint om nærhet, relasjoner, tilhørighet og familiebånd lyder det fra anmelderne. «Dønn koselig» skriver VG. Over 1 million seere! Kassasuksess! Jeg gleder meg stort over dette. Samtidig mener jeg bestemt av beskrivelsene ikke strekker til. Noen ganger lurer jeg litt på om Dag Solstad har rett. Det kan mange ganger virke som aversjonen er stor mot å røre i ånd og metafysikk. Lider kulturanmeldere av eksistensiell allergi? At Jeppe drikker kan vi alle stadfeste, men hvorfor drikker Jeppe? Hvorfor i all verden benker 1 million nordmenn seg hver dag foran tv-skjermen for å følge utviklingen i Snøfall og VU (verden utenfor)? Jeg vil i det følgende reflektere litt over nettopp dette spørsmålet.

Snøfall.png

VG forklarer suksessen med at Snøfall følger den tradisjonelle grunnfortellingen og drar paralleller til Drømmen om Narnia og Harry Potter. Det er jeg i og for seg helt enig i, men hvorfor i all verden vil alle ha grunnfortellingen og hva kjennetegner egentlig grunnfortellingen. For å få et noenlunde tilfredstillende svar på årsaken til de høye seertallene er vi nødt til å starte her.

Drømmen om Narnia, Harry Potter, Ringenes Herre, Star Wars de er alle avskygninger fra den «egentlige» fortellingen. Fortellingen som står nedskrevet en plass langt inne i hjertet vårt. De er de moderne eventyr, de moderne myter. Alle eventyr, legender og sagn avdekker som regel dype sannheter om oss selv og verden vi er en del av. Julefortellingen utgjør et av høydepunktene i selve grunnfortellingen. Likehetene mellom Snøfall og selve grunnfortellingen er slående.

legenden-om-narnia

Det finnes to virkeligheter i begge fortellinger som begge utøver innflytelse på hverandre. Virkeligheten er mer en det man kan observere, påvise og ta på. På NRK foregår handlingen i VU og i Snøfall mens man i Bibelen har jorda og himmelen. En synlig og en usynlig virkelighet. Inne i disse virkelighetene utkjempes en kosmisk kamp mellom det gode og det onde. Det finnes absolutte sannheter og klare rammer i begge fortellinger. Det finnes en definert godhet og det finnes også en klar motsats til det som er godt. Det eksisterer en kontinuerlig kamp.

Et av hovedtemaene i begge fortellingene er venting. I jødeland venter man på Messias mens man i Snøfall venter på den nye lærlingen. Forventningene er store, noe skal forløses brikkene skal falle på plass. Skriftene skal oppfylles enten det står i den store svarte boka til Julius eller i det gamle testamentet. I Bibelen blir Gud menneske og trer ned på Jorda. I Hagerupenes epos kryper Selma gjennom en hylle i et gammelt antikvariat og ender opp i Snøfall.

portal.jpg

I Betlehem er det ikke kjendisene og politikerne som får nyhetene om det lille barnet i stallen men gjeterne på marken. Senere er det ikke prestene som blir Jesu etterfølgere men enkle fiskere ved Genesaret-sjøen. I Snøfall er det ikke de voksne eller den smarte IQ som blir Selmas hjelpere men en litt vilter gutt ved navn Pil og en litt ensom jente ved navn Frida. De føyer seg fint inn i klubben bestående av Espen Askeladd, Bilbo Baggins, Pevensie barna, Frodo, Sam og mange mange andre.

askeladden.jpg

Det er kampen mellom det gode og det onde som bærer fortellingene. Det onde utløses ved et lovbrudd en liten handling fra et individ som får enorme konsekvenser for hele universet et klassisk trekk med de store eventyrene. Eva spiser av frukten i hagen. Edmund spiser Heksa Hvits godteri, Ole Winter tar på steinen i mørket. De gode er ikke bare gode fordi de handler men også fordi de avstår fra å gjøre noe. Begjæret er alltid drivkraften og Lucifers trumfkort. Eva lokkes med kunnskap om godt og ondt og gudestatus, mens Winter lokkes av fri ferdsel gjennom sovetåka og nissestatus.

winter.jpg

Vil det gode vinne til slutt? Kan Bilbo Baggins redde Middle Earth? Kan Frodo og Sam? Kan Selma, Pil og Frida redde Snøfall? Kan Messias redde menneskene? Noen står i veien, i Snøfall er det Winter og i Jerusalem gir Herodes ordre om at alle guttebarn i Betlehem skal drepes.

Seieren er aldri lettkjøpt. Jesus dør på korset mens Selma, Pil og Frida må risikere straff og evig søvn i sovetåka. Offertanken er like gammel som mennesket selv. Jesus ofres på korset i Snøfall aner vi noe av det samme. Vi vet at Selmas far Albin er død og vi ser hvor vondt det er for Julius, konturene av Faderen og Sønnen, Abraham og Isak skinner svakt mot oss fremme i horisonten. Aktørene i de store fortellingene tar store moralske valg, de er ofte nødt til å sette alt på spill. Gjennom valgene de gjør viser de oss hvem de er. Det er ikke hjernen men hjertet det kommer an på. Ikke karakterene men karakteren.

valg_selma.png

En kunne selvsagt sagt en hel masse andre ting om hva som karakteriserer selve grunnfortellingen men jeg tror dette var noen av hovedpunktene. Det store spørsmålet gjenstår imidlertid fortsatt. Hva er det i denne grunnfortellingen som har en slik tiltrekningskraft på oss? Hvorfor trekkes vi inn i disse mysteriene? Jeg tror man finner svaret i Selmas sang som utgjør grunntonen i serien. Første vers lyder:

«Lengta du vekk frå det store og tomme og grå

Vegen er lang men eg veit at du orka å gå

Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var»
Selmas sang.jpg
Hovedgrunnen til at Snøfall og Julekongen treffer oss på en helt annen måte enn Skomakergata er lengsel. Når man ser på Snøfall blir man minnet på det man dypest sett er nemlig et lengtende vesen. Det er ikke den høye koselighetsfaktoren som VG antyder som gjør at nordmenn benker seg foran tv-skjermene klokka seks. Skomakergata var koselig! Men så var det da også alt den var. På mange måter var Skomakergata det motsatte av det Snøfall er. Jon Blund drysset sitt søvnpulver ut over det norske folk slik at de skulle sovne fra det de egentlig var akkuratt som han gjorde det i DDR der han ble laget.
jon-blund
Skomakergata utgjør et særdeles urealistisk mikrounivers, der alle er snille og hyggelige. Her går det pent og pyntelig for seg, det er oversiktelig, koselig og trygt. Her vet man alltid hva man får. Nellikene fjernes ufortrødent fra appelsinen. Skomakergata tegner et vrengebilde av verden og man kan være fristet til å kalle serien et sosialdemokratisk bedøvingsmiddel. Serien er nok dessverre et kjempegodt eksempel på en serie Ruth i Snøfall ville blitt beroliget av. Kanskje er det nettopp behovet for trygghet og kontroll som ligger til grunn for facebookgrupper som protesterer og roper etter Snekker Andersen. De roper vel egentlig mest etter sin egen barndom og trygghet krydret med en del nostalgi.
skomakergata
Snøfall gjør det motsatte av Skomakergata. Her kan det noen ganger være vanskelig å følge med i svingene. Handlingen skifter, man går inn og ut av portaler. Her skjer det magiske uforklarlige ting. Noen er gode mens andre er onde. Vi har mistet kontrollen og reduseres til spente deltakere ombord i en fortelling vi aldri ønsker skal ta slutt.
Albert Einstein sa at «man kan leve livet sitt på to måter. En som om mirakler ikke finnes. En annen som om alt er et mirakel». I Snøfall representerer Ruth den første måten. Ruth er materialist, hun er av mange som klamrer seg til noe hun kaller vitenskapen i møte med ekstensielle spørsmål. Hun tror på det man kan ta på og observere. Noe annet finnes ikke i Ruths verden helt til hun får besøk av en brevfugl. Da kommer Ruth litt i stuss. Plutselig får Ruth erfare det alle mennesker gjør før eller siden. De står ansikt til ansikt med mysteriet. Det oppstår en situasjon som ikke passer inn i rasjonalitetens firkantede eske. Ruth gjør først som mange andre dessverre gjør, hun konkluderer etterhvert med at hun holder på å bli tullerusk. Brev kan jo ikke fly resonnerer hun.
ruth
Til tross for dette er Ruth allikevel i ferd med å gjenoppdage seg selv takket være en liten helt ved navn Håkon som vi skal komme tilbake til og et gammelt antikvariat. Dette med antikvariatet synes jeg er utrolig flott. I et samfunn som blindt setter sin lit til den nyeste teknologien representerer antikvariatet det motsatte. Det er her blant gamle bøker fra en svunnen tid Ruth kommer i kontakt med seg selv. Kanskje kan dette gjelde for oss alle. Hva om veien til seg selv ikke går gjennom smarttelefoner og sosiale medier men gjennom gamle skrifter. Hva om veien til visdom og erkjennelse går gjennom myter og gamle fortellinger og ikke gjennom googlesøk og etterutdanning? Tenk om Kirkegaard har rett i at livet forstås baklengs? I et samfunn som stadig forveksler informasjon med visdom gir Hagerupene oss en viktig påminnelse gjennom antikvariatet.
Tilbake til Ruth…..En spire har begynt å gro, hun har fått en fornemmelse av mysteriet. Hun beveger seg sakte men sikkert uten å vite det tilbake mot sitt opprinnelige design. Bort fra lagerfrakk, bort fra det sterile og striglede, bort fra det fargeløse og gråe. Lengselens spire har begynt å gro. Lengsel etter lys, håp, lek, drømmer og kontraster. Ruth er iferd med å menneskeliggjøres.
antikvariat.png
C.K. Chersterton mener at»Naturen best beskrives med ord hentet fra eventyrene. «Sjarm», «besvergelse», «fortryllelse». Disse ordene beskriver naturens vilkårlighet og dens mystikk. Et tre som bærer frukt gjør det fordi det er et magisk tre. Vann renner nedover fordi det er forhekset. Solen skinner fordi den er forhekset». Er det slik at vi har blitt så vant til livets mirakler at vi ikke lenger registrerer dem? Har vi blitt så vant med barnefødsler og trær som blomster hvert år at vi ikke lenger ser fortryllelsen. Er vi i ferd med å rasjonalisere vekk mysteriene som har trollbundet menneskene gjennom alle tider? Er vi rammet at historiens største overmot? Tror vi virkelig at vitenskapen kan avmytologisere vår eksistens?
Rasjonaliteten og positivismens fortreffelighet er ikke det de gir seg ut for å være. De kler seg i opplysningens og frigjøringens drakt men er ulver i fåreklær. De etterlater menneskene uten noe å kjempe for og uten noe å dø for. Resultatet er tomhet og egoisme. Når alt relativiseres og dekonstrueres står mennesket fortvilet igjen med ett mål for øye nemlig sitt eget velbefinnende.
dawkins
Det vi kaller ånd, kunst og ekstase minner oss i et øyeblikk på det vi har glemt. Mens Skomakergata med Jon Blund i spissen hjalp oss til å glemme hvem vi var gjør Snøfall det motsatte. Serien vekker oss til live. Hagerupenes roper til oss at vi ikke er primater men åndsvesener! Vi er skapt i en annen form.»Hvis jeg oppdager en lengsel inne i meg som ingen jordiske erfaringer fullt ut kan tilfredsstille, da er sannsynligvis forklaringen at jeg ikke er skapt for denne verden» sier C.S. Lewis. Vi er fremmede på jorden, vi hører hjemme et annet sted. Vi lengter. Det er jo derfor Thoreau har rett når han sier at «de fleste mennesker lever livene sine i stille fortvilelse», Kirkegaard kaller det angst. Vi er som Erlend Loes Doppler eller som Orwells Winston Smith som sier: «Hvordan kunne en føle dette uutholdelig om en ikke hadde en slags nedarvet hukommelse om at tingene en gang hadde vært annerledes?» Mennesket er skapt i Guds bilde og evigheten er utøst i dets hjerte. Det vil aldri som Augustin sier finne hvile før alt er gjenopprettet slik det var tenkt. I Snøfall brettes disse sannhetene ut på vakkert vis
loe.jpg
De som er så bekymret over at noen ennå vil synge «Deilig er jorden» bør etter min mening også være bekymret over Snøfalls høye seertall. På samme måte som Deilig er jorden spiller Snøfall på de dypeste strenger i mennesket. Serien minner mennesket på hvem det er og hva dets destinasjon er. Ingen vil noen gang finne på å protestere mot «Skomakergata» eller «Rudolf er rød på nesen». Årsaken er åpenbar:ingen av delene er i nærheten av å berøre mennesket. Både skomaker Andersen og Rudolf er tafatte figurer uten kraft og innflytelse. De er tåpelige monumenter på en tom sekularisme.
DEilig er jorden.png
Ruths motsats er Selmas nye nabo, den litt nerdete Håkon. Håkon er en klassisk Askeladd, en David. Han er helt og antihelt samtidig. Han tror på julenissen selv om alle andre har avskrevet julenissen. I motsetning til Smith og Doppler vet Håkon hva han lengter etter. Kirkegaard ville kalt ham en troens rytter, han er en Fyrst Myskin i barneskikkelse. Håkon vet at Julenissen finnes og han lengter etter et annet rike hvor alt er annerledes. Han vet at det finnes noe bakenfor det gråe lelighetskomplekset, han vet at det finnes noe utenfor det fargeløse klasserommet. Han vet at den virkeligheten han befinner seg i bare er en skygge av en enda bedre virkelighet. Håkon fornemmer et rike fullt av drømmer, lek, lys, vennlighet, magi og undring nettopp fordi han gjenkjenner det i seg selv og i sin lengsel. Håkon har for å bruke Kirkegaards ord «tredt inn i eksistens». Vi som sitter og ser på vet innerst inne at Håkon har rett, jammen har han rett.
SElma.png
Håkon er troens rytter nettopp fordi tro også handler om å handle. Håkon skriver brev til Julenissen hvert år. Dette gjør han sammen med mange andre barn. Å tro som et barn er grunnfortellingens ideal, når vi ser på Snøfall aner vi noe av dybden i nettopp dette. Håpefulle kommer de for å legge sine brev i postkassen på antikvariatet. Brevene forvandles til fugler og flyr til Julenissen slik som bønnene fra de hellige stiger opp til den allmektige, det er et vakkert bilde! Brevene blir besvart alle som en ved at Julius puster inn i julekulene som lages i Snøfall. Etter at Julius har lest Håkons brev og pustet inn i julekulen flytter handlingen seg umiddelbart til VU hvor Håkons far som er vaktmester i blokken hvor Selma bor plutselig får en innskytelse midt i arbeidet. Med ett vet han hva han skal kjøpe til Håkon til jul. Det er en nydelig scene som kanskje først og fremst sier noe sant om hvem Gud er og hvordan han virker gjennom mennesker. Vi fornemmer en sannhet er det ikke slik virkeligheten er da?
JUlekuler.png
Noe av det aller fineste i serien er når Selma hører kjenningsmelodien fra Snøfall inni seg. Uten at hun selv vet det nynner hun melodien for seg selv. I en av scenene skjer dette i klasserommet. Læreren ber Selma om å være stille slik at elevene kan jobbe uforstyrret. Etter at Selma har fått tilsnakk snur jenta på raden foran seg og smiler mot Selma mens hun gjør narr av henne. Det som skjer etterpå er det foreløpige høydepunktet i serien. Håkon som sitter ved siden av Selma tar henne i forsvar. «Selma hører fantastiske ting inne i hodet sitt, mens dere bare hører deres egen stemme», sier han. Håkons tro får konsekvenser, han kaster seg ut på 70 000 favners dyp og kjenner at han flyter som Kirkegaard ville sagt.
selma og håkon.png
Situasjonen i klasserommet er en god beskrivelse for det samfunnet vi lever i. Vær produktiv, vær nyttig jobb mot dine mål. Drømmerier, innskytelser, fornemmelser, følelser og andre impulser kategoriseres som forstyrrelser og hindringer for egenutvikling. Selma er i kontakt med noe utenfor seg selv, noe større. Hun hører den stille hviskingen fra en annen verden. «Innerst i sjelen hvisker det hver kveld, om et skjult og annet land som en gang var meg selv» synger Ole Paus så fint i sangen «Innerst i sjelen». For Selma er det akkurat slik. Hun er datter av Albin som var Julenissens Julius sin sønn. Den stille hviskingen hun hører minner henne om hvem hun er, hennes egentlig identitet. Melodien minner henne om hvor hun hører hjemme. Den minner henne om at hun er elsket og at hun er verdt å bli elsket av noe utenfor, noe mye større. Selma menneskeliggjøres.
nyttig.jpg
Tenk  om Selma representerer det som egentlig skulle være normalen? Tenk om vi alle har en kjenningsmelodi en skjelvende «klang fra et annet landskap som var meg en gang» innerst i sjelen? Når mennesket bare hører sin egen stemme er det da fortsatt et menneske? I et samfunn der stillhet ikke lenger finnes og der alle minutter skal fylles med ulike adspredelser blir det stadig vanskeligere å høre hviskingen. Sakte men sikkert reduseres vi til narsissister som defineres av omgivelsenes feedback.
selma-ssang2
Snøfalls Darth Vader nemlig Ole Winter er en særdeles interessant skikkelse. Gjennom Winter sette serieskaperne søkelyset på særdeles krittikkverdige forhold ved vårt samfunn. Latter, glede, lek, drømmer, kreativitet, skaperkraft, fellesskap alt dette minner Ole Winter på det han ikke er. Nettopp derfor gjør han som Malurt i Djevelen dypper pennen skrevet av C.S. Lewis. Han setter alt inn på å bekjempe det menneskelige. Alt som har egenverdi foraktes av Winter som bare har øye for nytteverdi. «Ingenting blir gjort skikkelig her i i Snøfall», sukker han.
julius.png
Dette er som et ekko fra vår egen tid, der alt som ikke fører til profitt eller gevinst ses på som verdiløst. Winter er effektivitetens og produktivitetens talsmann. Om han bare får menneskene i Snøfall til å jobbe vil de snart glemme hvem de er, hvor de kommer fra og hvorfor de er der. I Snøfall karikeres vårt eget nyttesamfunn. Det triste er at man etterhvert som serien skrider frem dessverre må innse at vårt samfunn harmonerer mer med Winters ånd enn med Julius sin ånd. At Hagerupene minner oss om dette er kjærkomment.
nytteverdi
Gjennom Winter tegner Snøfall et grelt bilde av det narsisistiske menneske. Winter har sin identitet gjennom det han gjør, sin posisjon og ikke det han er. Han er sykelig opptatt av det ytre og kler seg i elegante klær og går stadig til frisøren. Winter er hul, hans indre er et tomhetens hav, det eneste han står igjen med er seg selv. Han strever mot det umenneskelige det perfekte og kamuflerer desperat sårbarhet og svakhet. Han personifiserer på en måte alle landets perfekte hager, hus, kropper, karrierer og familier. Han skyr alt som oser av menneskelighet, spytt, promp, rot og uforutsigbarhet utløser kvalme hos herr Winter. Kontrasten til Selma og det lille barnet i stallen er slående.
winter 6.png
En annen ting som skiller Winter fra Snøfalls øvrige befolkning er at han står utenfor fellesskap. For Winter er menneskene rundt ham redusert til midler, de er ikke et mål i seg selv. Frisøren Yndis kan på mange måter ligne en venn men man oppdager snart at også hun bare blir et redskap for Winters ambisjoner. Winter er på mange måter et umenneske ettersom han ikke er istand til å elske. I et samfunn der vinnerskallementalitet hylles kan kanskje Winter tjene som et eksempel til skrekk og advarsel. I et samfunn der skjermene blir våre beste venner øker sjansene for at stadig flere vil ligne mer og mer på Herr Winter.
vinnerskaller.jpg
I disse Trump tider minner Winters vei til makten oss om demokratiets skjørhet. «Ondskap oppstår der gode menn nekter å handle» sier Churchill og dette er vel også tilfelle i Snøfall. I møte med Winters ondskap rammes befolkningen av apati. Kampen for frihet og rettferdighet overlates til kvinner og barn. Hvordan makten korrumperer i Winters hender og hvordan befolkningen i Snøfall reagerer på ytterst forskjellig vis kun man selvsagt gått mye mer inn i dybden på, men dette essayet går mot slutten.
En annen dyp streng Snøfall spiller på er vår indre morallov. Serien tvinger oss inn i flere etiske refleksjoner. Hovedkarakterene må stadig ta vanskelige valg vi selv kan identifisere oss med. Når Selma, Pil og Frida kryper gjennom den hemmelige portalen for å lete etter Julius bekrefter de det vi alle har inngravert dypt inne i hjertene våre. Vi fylles av en lengsel. Vi trenger også noe å kjempe for. Vi har også behov for å risikere noe for det som er sant og rett. Når Gjertrud trosser Winters bolleforbud og baker boller i skjul så vekkes noe i oss. «Noen ganger må en bryte noen regler for å gjøre det som er rett», sier hun. Har vi mot til å gjøre det når det kreves? «Når Gud er borte ar alt lov», sier Dostovjevski. I et samfunn uten absolutte sannheter der barnedrap og utvelgelse tåkelegges av begreper som fosterreduksjon representerer Snøfall et friskt pust. Vi lengter etter rammer rundt livene våre etter grenser og rettferdighet. Vi er trette av å leve men redde for å dø, Snøfall viser vei mot mening og håp.
gjertrud.png
De aller fleste nordmenn vil nok mene at Klaus, Hilde og Hanne Hagerup har laget en ganske urealistisk juleserie. Jeg for min del vil hevde det motsatte. Snøfall er langt mer realistisk enn Skomakergata og tegner etter mitt syn et vakkert bilde over verden slik den faktisk er.
Hagerups.png
Snøfall bekrefter nok en gang at fortellingen og kunsten fortsetter der vitenskapen stopper. De dypeste sannhetene om oss selv finnes i eventyrene og i mytene og ikke i forskningen og rasjonaliteten. Verden er utrolig, den er mystisk og full av mirakler, det er bare det at vi har glemt alt sammen. Vi har selv kommet til verden akkurat som barnet i stallen, gjennom blod, vann og smerte. Vi har alle kommet gjennom den samme portalen inn i livet. Etter en tid på jorden skal vi gjennom en ny portal. Når vi er på andre siden av dødens portal har vi nådd vår endestasjon som jeg tror kanskje har noen likhetstrekk med Snøfall. Vi har som Selma alle en kjenningsmelodi en lengsel i oss etter denne opprinnelsen. Vi er alle åndsvesener som er skapt til et liv i to dimensjoner. Vi er alle deltakere i en kosmisk kamp mellom det gode og det onde hvor våre valg faktisk utgjør en forskjell. Vi er alle elsket av noe større. Snøfall minner oss på nettopp dette og det er hovedgrunnen til at vi fengsles av denne serien. Jeg vil rette en stor takk til Klaus, Hilde og Hanne Hagerup fordi de denne julen har minnet oss på akkurat det. Mine barn aner ikke hvor heldige de er som får servert åndsverk av slike dimensjoner rett i hendene på et så tidlig stadiet i livet.

 

En julefortelling

Det stopper liksom litt opp i jula. Pauseknappen trykkes på. Tida går litt saktere mellom jul og nyttår. De fleste har litt bedre tid til å tenke enn de gjør ellers i året.

pause

Vi tenker jo på mye rart. «Når skal egentlig ungene begynne å leke med alle de dyre lekene de fikk til jul?». «Når er egentlig dette juleselskapet over?». «Nå er det jammen snart påan igjen». «Er det greit å kaste juletreet ut før nyttår?». «Burde vel strengt tatt trent litt etter alt dette..». Det fins nok nesten like mange tankekombinasjoner som mennesker. Felles for oss alle er at vi alle trenger en god julefortelling.

juelamt.png

Denne jula har jeg vært vitne til en julefortelling som har gjort meg så glad at jeg kjenner en usigelig trang til å dele den. Den fortjener rett og slett et langt større publikum, derfor har jeg ikveld rett og slett bestemt meg for å børste støvet av denne bloggen.

Grytidlig 3. juledag putret en buss gjennom Nærbø sentrum, i ensom majestet antagelig. Inne i bussen sitter 11 menn, 4 av disse har med seg sønnene. De skal kjøre i 26 timer, da skal de om alt går etter planen være i Kormorni Lhotka som er et lite sted utenfor byen Ostrava i Tsjekkia. Der bor det en familie på fire mennesker. De har bodd alt for lenge i et hus som aldri blir ferdig. Noen i bussen kjenner denne familien, mens noen bare kjenner familiens sterke historie og skal treffe dem for første gang.

avgang.png

Bussen er lastet med gulvlister fra Grude bygg, 5 innedører fra Neumann, lister og foringer til dørene fra Oddgeir Lervik, eikeparkett fra Tveita gulv, to ytterdører fra Jadarhus, 1 ytterdør fra Stensland og Byberg, 70 liter maling fra Infra og malerutstyr fra Fargerike Halvorsen. Den lille familien fra Tsjekkia skal denne julen bli velsignet med det som muligens må være verdens beste julepresang. Det er ikke gull, røkelse og myrra, men ikke langt unna.

Reisen er nok lang og drøy, men det var den nok for Maria, Josef og det lille Jesusbarnet inne i magen også. Mens Menneskesønnen reiste på esel, freser det jærske mannsfellesskap nedover europaveier på diesel betalt av Riisa. Colorline frakter bussen trygt over Skagerak gratis.

avstand.png

I løpet av to dager får den lille tsjekkiske familien oppleve rogalandsk effektivitet på nært hold. Det snekres som på akkord ser jeg tydelig for meg. Monteringen av diverse skap, kommoder og senger går i et tempo vi lærere simpelthen ikke forstår oss på. Murene pusses, og gulv legges. De er menn fra Rogaland i flytsonen. Som gjeterne på marken jobber de nattskift, de gir seg ikke før klokka er 01.00 ifølge rapportene. Jeg tror det hadde rykket litt i armen til Josef, faren til snekkersønnen, om han hadde sett karene i aksjon disse dagene.

1.png

Slik jeg ser det for meg står den lille tsjekkiske familien ganske lamslått tilbake. De er sikkert overlykkelige, samtidig tror jeg de ennå lurer litt på hva i all verden det var som traff dem denne jula i det Herrens år 2015. Det samme gjør nok de som var på jobb på Ikea i Ostrava denne dagen. Kanskje har de det litt sånn som gjeterne på marken etter englebesøket.

2.png

Resultatet av «englebesøket» er ikke heller nå ubetydelig. Nå har den lille tsjekkiske familien fått soverom de kan lukke dørene til, de to guttene har fått egne senger, kona i huset kan flytte klærne fra pappeskene til nye skap, de kan vandre lykkelig på eikeparkett vel vitende om at veggene er pusset av en mester! Det er noe annet en en vesal stall.

5.png

I skrivende stund putrer bussen hjemover mot Jæren igjen. Inne i bussen sitter sikkert slitne, men helt sikkert lykkelige menn. De har det nok på mange måter sånn som de tre vise menn hadde det på vei hjemover. Visst var det en lang reise, men det var jammen verdt turen.

4.png

For meg har slike små julefortellinger en kosmisk betydning. Frelsesarmeen deler ut matpakker, Linn Jåtten klipper hår gratis, innvandrere inviteres til julefeiring på Ognatun, menn og sønner pusser opp hus i Tsjekkia. Disse fortellingene er nye juleevangelier. Dette er tegn. Det er tydelige tegn på at julens hovedbudskap lever i beste velgående. Snekkersønnen er ikke lenger fysisk sammen med oss. Vi kan ikke smile ned til ham der han ligger i krybben som gjeterne, men han er her i oss. Vi er kalt til å være Menneskesønnens hender og føtter på Bryne, og noen en jul i Tsjekkia. Lysstrimene fra den lille stallen når oss ennå, det er ikke så bekende mørkt som mange vil ha det til.

frisør.png

Tenk å reise bort i jula, det er min ryggmargsrefleks. Hva med familie, ferie og god mat? Hva ville kona sagt? Jeg vedder mye på at samtlige i bussen har hatt en julefeiring de vil ha med seg resten av livet. Jeg tror konene og mødrene som imorgen tar imot sine kjære er stinne av stolthet og takknemlighet. Det er derfor dette ikke bare er en julefortelling, men også et julemysterium.

Tenk om gleden ikke ligger i å bli tjent, men å tjene. Tenk om lykken er å gi vel så mye som å få, om å gi avkall på og forsake vel så mye som å få med seg alt. Tenk om freden ikke ligger i økonomiske sikkerhetsnett, men i tillit til noe større. Tenk om friheten finnes i det enkle livet uten hytte, båter og aksjer å tenke på. De involverte har levd ut livets egentlig mål. De har gjort det de er designet til å gjøre. Kanskje har den store jærske dikter rett når han spør og svarer på sitt eget spørsmål: «Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre. Dei skulle sjølv glede andre, så vart dei glade.»

3.png

Når vi hører fortellinger som den jeg har fortalt blir vi glade. Det er dette vi dypest sett lengter etter. Svoren på ribba, juletreet og alle gavene er innpakningspapiret, ikke innholdet. Vi vet dette så inderlig godt. For alle lengter vi etter noe større, noe større enn oss selv. Vi lengter etter å bety noe for andre. Vi vil gi folket i Ridderdalen julen tilbake, og vi vil dele ut matpakker. 

kevin.jpg

I julen ser vi tydelig konturene av det vi alle lengter etter. Gud strekker seg ned mot oss mennesker og lar seg føde i en liten stall i en overfylt jødisk by, av en helt vanlig jødisk ung pike som er trolovet med en helt vanlig jødisk snekker. Gud gir sitt mest dyrebare til menneskeslekten. I løpet av et relativt kort jordisk liv lærer menneskesønnen oss julens budskap igjen og igjen. Han vasker føtter, han helbreder syke, og han gir folket mat. Livet handler om å gi, og å ta imot. Det handler om å elske, og om å la seg elske. 

Noe av det mest gledelige er at gutta i bussen, frisør Jåtten og soldatene i frelsesarmeen er like alminnelige som faren til det lille barnet i stallen. Javisst er de sikkert hyggelige mennesker, men alle har de sine skavanker og tilbøyeligheter. De er mennesker, og ikke engler. Man trenger ikke adgangkort eller VIP billetter for å bety noe for noen, det er fritt frem.

reagan

Akkurat dette kan være verdt å ta med seg inn i det nye året. Tenk om disse historiene kunne inspirert oss. Jeg for min del håper virkelig det, for jeg tror at 2016 vil bli et år der generøsitet, raushet og vennlighet vil være mer etterspurt enn på lenge. Tenk om veien til fred, frihet og glede ikke går gjennom pensjonspoeng, lønnsøkning og nye opplevelser men gjennom barnet i krybben og våre medmennesker. Tenk om forkomne syrere ikke er en begrensning men en berikelse. 30 000 mennesker trenger plass i vårt herberge, og det sies at der det er hjerterom er der også husrom.

Med disse ordene ønsker jeg alle en fortsatt strålende julefeiring!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Kan du legga vekk mobilen når eg snakke»

Overskriften er hentet fra klasserommet. Elevene jeg underviser er stort sett supre, men hvem blir ikke distrahert når man har hele verden innenfor en armlengdes avstand. Appleworld er en verden av fantastiske muligheter men den byr også på en del utfordringer. Mye har endret seg siden jeg spent og nervøs entret klasserommet en augustdag høsten 2007. I mine første år fungerte setningen «vi tar fem minutt pause» som en slags trylleformel. Iløpet av noen sekunder sydet klasserommet av liv. Elevene samlet seg i små grupperinger drøsen gikk. Bak kateteret kunne jeg danne meg et bilde av hva som skjedde på Bryne i helgene etter mørkets frembrudd. Jeg fikk vite hvilke jakker jentene syntes var dritfine og hvis Liverpool hadde tapt helgen i forveien kunne jeg forvente et par hånlige kommentarer. Jeg må ærlig innrømme at fem minutter ofte ble til ti, noen ganger kunne det være utfordrende å endre fokus. Veien fra Kari og Per som natt til søndag hadde klint i Fritz Røed parken til føydalsystemet i middelalderen var veldig lang.

Man skal være forsiktig med å romantisere fortida, men noe har vi mistet.

Idag har trylleformelen mistet sin magi. Det yrende livet og «tattlet» som vi sier på jæren har blitt erstattet av dempede tastelyder. Den monotone og ensidige melodien fra Apples symfoniorkester står i grell kontrast til latteren og stemmene. De fleste elevene benytter pausene til å sjekke status. Hva har skjedd den siste timen mens jeg har vært avlogget? Fra kateteret ser jeg utover en forsamling som sitter pent og pyntelig bak pultene sine, de fleste møter ikke blikket til et annet menneske men lyset fra touch skjermen.

iphone_2

Den nye teknologien har utvidet kommunikasjonen oss mennesker imellom. Selv er jeg en ivrig bruker av Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Sosiale medier oppleves som en berikelse. Uten dem hadde blant annet nedslagsfeltet for denne bloggen vært betydelig mindre. Dette innlegget er ikke et korstog mot iphoner og facebook. Sosiale medier har kommet for å bli, det som blir avgjørende er om vi klarer å regulere bruken.

Jeg tror de fleste jærbuer har kjent på en stigende frustrasjon i ulike sosiale situasjoner iløpet av den siste. Det er frustrerende å bli degradert. Det er frustrerende å bli utkonkurrert av mobiler. For hver gang blikket søker skjermen istedet for ansiktet mitt under samtalen mister jeg litt mot og litt motivasjon for å fortsette. Er ikke det jeg prøver å formidle interessant nok? Vil han merke det om jeg bare avbryter nå midt i fortellingen, midt i setningen?

iphone_3

Øyekontakt og tilstedeværelse er fundamentalt for en meningsfull samtale. Jeg tror mange har vært i situasjoner iløpet av det siste året der dette har vært mangelvare. Flyktige blikk opp fra telefonene er ikke øyekontakt og tilstedeværelse. De gjør oss usikre på verdien av samtalen.

Det er ikke noe problem å argumentere for at mobilen må være innenfor rekkevidde alltid uansett, barnevakten kan eksempelvis ringe når som helst og minsten har faktisk også vært litt snufsete i det siste. Mobilene er med oss overalt. Den hviler trygt i hånden mens vi er på besøk, på møte eller på bussen. I det siste har jeg blitt klar over at jeg uten å tenke fisker med meg mobilen før jeg går på do, bevegelsen er automatisert sier vi på idrettsfag. Ikke engang på do stopper applesymfonien.

iphone_4

Pausene er noe av det viktigste i alle store symfonier, kanskje er de også det i livene våre, men dette er en avsporing som hører hjemme i en annen blogg. Jeg tror mobilene truer den gode samtalen i foreningen, under middagen eller pausene i klasserommet. Samtale krever initiativ og involvering, men hvorfor ta initiativ og involvere seg når alle besitter et alternativ de tilsynelatende er godt fornøyd med? Et sosialt fellesskap bygger på noen normer. Når man sitter fraværende med blikket inn i skjermen i et sosialt fellesskap brytes en konvensjon som har ligget fast i lang tid. Det er leit å erkjenne at noe som er viktig for deg ikke oppleves som like viktig av andre i gruppa. Samtalen og drøsen er best når alle de involverte har eierskap.

Iphone_5

Den digitale kommunikasjonen vil aldri kunne erstatte menneskelig kommunikasjon selv med Skype. Bak skjermene kan man ikke fange opp stemningen i rommet, ironien i toneleiet eller mimikken i ansiktet. Kommunikasjon handler om mye mer enn ord. «Hvorfor har du streng stemme pappa?» spør den ene gutten min på fem. Volum, tempo og kroppspråk tolkes og tillegges mening. Man kan kjenne på den pinlige stillheten. Den klamme stemningen etter en dårlig vits. Ubehaget etter upassende spørsmål eller bemerkninger over streken. Vi skjønner når vi har såret noen, vi forstår når situasjonen krever en undskyldning. Vi trenger ikke spørre for å kunne se at noen er lei seg eller har en dårlig dag. Vi trøster ikke i et vakuum, vi har tolket noe i forkant. En høytstående amerikansk offiser spådde nylig at empati vil være den mest etterspurte egenskapen i tiden fremover. 98% av befolkningen i USA kan ifølge den nyeste forskningen utvikle empati. Denne utviklingen skjer i møte med andre mennesker.

Seneca

 

Mobbing har vært på agendaen den siste tiden. Når ansikter erstattes av skjermer senkesguarden. Bak skjermen finnes ikke mennesker som kan holde oss ansvarlig eller korrigere oss. Resultatet er skremmende. Ukvemsord, rasisme, obskønt språk, baktalelse og utestenging. Den digitale verdensveven byr ikke bare på bilder av familieidyll i Sirdalen.

Mobbing

Den digitale kommunikasjonen må være et supplement og ikke erstatning. I møte med våre medmennesker utvikler vi det mange kaller sosiale antenner, høyrevelgere kaller det sosial kompetanse. Dette er helt nødvendig for trygge og gode sosiale fellesskap. Gjennom samtalen involverer vi oss i andres liv, vi blir venner og blir glade i hverandre. God dialog kan hindre misforståelser og fordommer. Jeg tror at samtalen og dialogen er en viktig forutsetning for et varmt samfunn.

Kafe_3

Selv synes jeg det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Heldigvis har jeg en kone som hjelper meg. Hjemme hos oss har vi i en tid nå hatt skjermfrie ettermiddager, jeg er den som sliter mest med å overholde regelen. Jeg tror vi trenger å utvikle en større bevissthet rundt skjermbruk og skjermtid. Mange av oss trenger tydelige grenser. Jeg synes det er trist at digital kommunikasjon i større grad foretrekkes fremfor ansikt til ansikt kommunikasjon. Kanskje er tida moden for at overskriften i dette innlegget bør formidles også utenfor klasserommet.

Familiemål_2

«Hiv driden!» «Aldri i livet!»

Vi har ryddet og kastet hjemme hos oss de siste dagene. Skulle vi få plass til alle de nye tingene vi fikk til jul var en opprydning strengt nødvendig. Mange hadde tydeligvis tenkt og gjort det samme som oss. Da jeg svingte inn på Sele forrige lørdag var det nærmest kø foran de digre containerne. Etter to horrible forsøk som må ha sett komiske ut for de andre som ikke kunne la være å se på i all kastingen gav jeg opp å rygge tilhengeren inn mellom bilene frem mot containerne. Jeg ble nødt til å kjøre i skam fremover i alleen for deretter å snu. Jeg var den eneste som kjørte med fronten inn til containerne. Jeg smilte halvhjertet da jeg steg ut av bilen. En mann gjengjeldte smilet.

rygging

I en liten time stod jeg og kastet sammen med de andre, kanskje føler vi at vi trenger å rydde opp i livet, vi trenger å starte med blanke ark. I det nye året skreller vi bort det uvesentlige. Jeg og sikkert mange av de fremmøtte ved Sele kjørte hjemover ikke bare med en tom tilhenger men også litt lettere til sinns tror jeg. Det er alltid greit å bli kvitt noe «rabe» som min far sier. Sjelen har på en måte blitt renset.

Ny_start

Dette blogginnlegget skal imidlertid ikke handle om alt vi kaster og forbruker, men det vi ikke klarer å kaste. Når man foretar en opprydning hjemme og i garasjen foregår en knallhard seleksjonprosess. Noen gjenstander blir veid og funnet for lette mens andre får bli værende inntil videre. Uenighetene mellom kone, barn og mann kan være ganske store under slike seanser. «Du kan jo ikkje hiva den jakken der!». «Du brugan jo aldri». «Men du au ser jo at han e altfor goe t å hiva!». «Komme du någengong t å lesa desse bøgene?». «Tenk på dei så he skreve di».«Kor e campingstolan?» «Dei heiv me ifjor, de såg jo ikkje ud». Vi kaster ting vi er enige om og så kaster vi noe når mannen eller kona ser en annen vei.

"Proffliv" made the cut i år også.

Lillehammer pinen, indianeren og uniformsskuldermerkene ble veid og funnet for lette. Klebe vimpelen og han som pisser på Man. Utd drakta fikk jeg meg ikke til å hive.

Jeg for min del hadde gått løs på garasjeloftet og kastet over en lav sko ned all slags ting i tilhengeren under. Jeg tok tak i en pappeske og kjente at den var ganske tung. Jeg kikket nedi og med ett stod jeg ovenfor et tvilstilfelle. Nede i pappeska lå alle medaljer og pokaler jeg gjennom hele barndommen og ungdommen strevde så hardt for. Eska hadde overlevd fire flyttesjauer til tross for konas protester. Jeg tar opp noen av pokalene, de er fulle av støv, det blir vanskelig å overbevise guttene om at dette er «ekta gull». Er det punktum for denne gjengen? Jeg må sette meg.

Jeg roter mer i esken, jeg tar opp en tre plankett fra Moi turneringen i 1989. Jeg holder planketten i hånden, spørs om ikke det var den gangen…jovisst var det det! Det var på Moi turneringen jeg slo ballen inn i mål med hånda uten at dommeren så det. Det var en merkelig følelse å strekke hendene i været for et mål jeg hadde scoret på ulovlig vis, jeg kan faktisk fortsatt her oppe på garasjeloftet fornemme følelsen. Treneren hadde sett hva jeg hadde gjort. Ett blikk på han var nok til at jeg fortalte dommeren sannheten og målet ble annullert.

mOI

Moi 1989 var min første fotballturnering, her lærte jeg at alle ikke var like selv om alle fikk en treplankett etter siste kamp. Mens jeg hadde 20 kroner til disposisjon og en stor matpakke i Rucanorbagen hadde flere av mine lagkamerater helt andre rammebetingelser. Jeg opplevde ikke dette som veldig urettferdig men ble nærmest fascinert av å se på jevnaldrende som ble tilstukket en ny femtilapp etter å ha drukket enda en jolly cola.

Jeg ser at innsatspokalen min fra 1994 er bulket og prøver å rette opp bulken ut særlig hell. Inne i pokalen finner jeg et svømmemerke i metall med nål bak. Synet av merket åpner en ny mappe i hardisken min som ikke har vært åpnet på lenge men som likevel er der. Året er 1989 det er tidlig på året, vi skal svømme 200m i Egersundshallen. Frøken ser alvorlig ut, dette må være viktig. Kenneth blir først, Bjarte blir nr 2, jeg blir nr 3. Arild svømmer i veggen og må bryte. Lise og Anne klarer også det vi opplevde som en bragd. Fem av 28 klarte merket denne dagen. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg festet det til Bosselini genseren.

Utdeling av innsatspokaler var årsmøtenes høydepunkter.

200m føltes velig langt i 1989

Jeg tar opp en statuett som viser at jeg var med å tape finalen for Lyngdal i Lyngdalcup i 1993. Lite visste jeg da at jeg kom til å spille på lag med en av motstanderne denne dagen. Skammen over at de hadde en jente på laget har lagt seg litt etterhvert. Det hjalp at det var Ingvild Stensland.

Husker jeg ikke helt feil var det Arild Tønnesen som delte ut pokalene i 93, men Alf Kåre Tveit gjorde det i 92, jeg husker jeg var så nervøs at jeg sa versego til "fygaren" da jeg mottok pokalen.

Nede i hjørnet av esken ligger et bronsemerke på en nål. Det er NFFs ferdighetsmerke. På åtti og nittitallet var ferdighetsmerkene presise markører for hvor gode vi var, mente vi. Når jeg står med bronsemerket i hånden tenker jeg mer på at jeg ikke klarte sølvmerket. Den spinkle venstrefoten min klarte aldri å løfte ballen 25 meter inn i en ganske stor firkant.

NFF

Jeg reiser meg, jeg har bestemt meg. Dette skal ikke hives, jeg setter esken med minner inn i biinngangen. Kona ser på meg idet jeg setter den besluttsomt ned på gulvet. «Ska du ta vare på det der?». «Ja», mumler jeg og går ut i garasjen igjen.

Når jeg kommer hjem fra Sele tar jeg eska opp, pokalene, statuettene og medaljene skal ikke lenger ligge i garasjen, de skal opp på hylla! Jeg vasker dem med klut og stiller dem fint opp. Disse gjenstandene tar meg tilbake til en svunnen tid, de frembringer minner om seirer og nederlag. Disse levninger gjør at mapper og filer som ikke har vært åpnet på lenge åpnes, hjernen er et fantastisk organ. Gjenstander, musikk, smaker, stemninger og mye annet kan være veivisere tilbake til stier og historier vi trodde vi hadde glemt. Det er opplagt at disse levningene må frem i lyset hvor de hører hjemme.

pOKALER

De fleste har ting og gjenstander som sier oss noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. De utgjør en liten del av røttene våre og har vært med på å forme vår identitet. Disse tingene står i sterk kontrast til strømlinjeformede stuer der alt står i stil. At bokstavene LOVE står i hylla di forteller egentlig bare at du gjør det alle andre gjør. Kahler vasene våre forteller like lite som Lucy Kaas bollene. Et svømmemerke i metall derimot…..

...eller et signert bilde av John Barnes eller drakta vi vant med.

«Kan du legga vekk mobilen når eg snakke

Overskriften er hentet fra klasserommet. Elevene jeg underviser er stort sett supre, men hvem blir ikke distrahert når man har hele verden innenfor en armlengdes avstand. Appleworld er en verden av fantastiske muligheter men den byr også på en del utfordringer. Mye har endret seg siden jeg spent og nervøs entret klasserommet en augustdag høsten 2007. I mine første år fungerte setningen «vi tar fem minutt pause» som en slags trylleformel. Iløpet av noen sekunder sydet klasserommet av liv. Elevene samlet seg i små grupperinger drøsen gikk. Bak kateteret kunne jeg danne meg et bilde av hva som skjedde på Bryne i helgene etter mørkets frembrudd. Jeg fikk vite hvilke jakker jentene syntes var dritfine og hvis Liverpool hadde tapt helgen i forveien kunne jeg forvente et par hånlige kommentarer. Jeg må ærlig innrømme at fem minutter ofte ble til ti, noen ganger kunne det være utfordrende å endre fokus. Veien fra Kari og Per som natt til søndag hadde klint i Fritz Røed parken til føydalsystemet i middelalderen var veldig lang.

Man skal være forsiktig med å romantisere fortida, men noe har vi mistet.

Idag har trylleformelen mistet sin magi. Det yrende livet og «tattlet» som vi sier på jæren har blitt erstattet av dempede tastelyder. Den monotone og ensidige melodien fra Apples symfoniorkester står i grell kontrast til latteren og stemmene. De fleste elevene benytter pausene til å sjekke status. Hva har skjedd den siste timen mens jeg har vært avlogget? Fra kateteret ser jeg utover en forsamling som sitter pent og pyntelig bak pultene sine, de fleste møter ikke blikket til et annet menneske men lyset fra touch skjermen.

iphone_2

Den nye teknologien har utvidet kommunikasjonen oss mennesker imellom. Selv er jeg en ivrig bruker av Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Sosiale medier oppleves som en berikelse. Uten dem hadde blant annet nedslagsfeltet for denne bloggen vært betydelig mindre. Dette innlegget er ikke et korstog mot iphoner og facebook. Sosiale medier har kommet for å bli, det som blir avgjørende er om vi klarer å regulere bruken.

Jeg tror de fleste jærbuer har kjent på en stigende frustrasjon i ulike sosiale situasjoner iløpet av den siste. Det er frustrerende å bli degradert. Det er frustrerende å bli utkonkurrert av mobiler. For hver gang blikket søker skjermen istedet for ansiktet mitt under samtalen mister jeg litt mot og litt motivasjon for å fortsette. Er ikke det jeg prøver å formidle interessant nok? Vil han merke det om jeg bare avbryter nå midt i fortellingen, midt i setningen?

iphone_3

Øyekontakt og tilstedeværelse er fundamentalt for en meningsfull samtale. Jeg tror mange har vært i situasjoner iløpet av det siste året der dette har vært mangelvare. Flyktige blikk opp fra telefonene er ikke øyekontakt og tilstedeværelse. De gjør oss usikre på verdien av samtalen.

Det er ikke noe problem å argumentere for at mobilen må være innenfor rekkevidde alltid uansett, barnevakten kan eksempelvis ringe når som helst og minsten har faktisk også vært litt snufsete i det siste. Mobilene er med oss overalt. Den hviler trygt i hånden mens vi er på besøk, på møte eller på bussen. I det siste har jeg blitt klar over at jeg uten å tenke fisker med meg mobilen før jeg går på do, bevegelsen er automatisert sier vi på idrettsfag. Ikke engang på do stopper applesymfonien.

iphone_4

Pausene er noe av det viktigste i alle store symfonier, kanskje er de også det i livene våre, men dette er en avsporing som hører hjemme i en annen blogg. Jeg tror mobilene truer den gode samtalen i foreningen, under middagen eller pausene i klasserommet. Samtale krever initiativ og involvering, men hvorfor ta initiativ og involvere seg når alle besitter et alternativ de tilsynelatende er godt fornøyd med? Et sosialt fellesskap bygger på noen normer. Når man sitter fraværende med blikket inn i skjermen i et sosialt fellesskap brytes en konvensjon som har ligget fast i lang tid. Det er leit å erkjenne at noe som er viktig for deg ikke oppleves som like viktig av andre i gruppa. Samtalen og drøsen er best når alle de involverte har eierskap.

Iphone_5

Den digitale kommunikasjonen vil aldri kunne erstatte menneskelig kommunikasjon selv med Skype. Bak skjermene kan man ikke fange opp stemningen i rommet, ironien i toneleiet eller mimikken i ansiktet. Kommunikasjon handler om mye mer enn ord. «Hvorfor har du streng stemme pappa?» spør den ene gutten min på fem. Volum, tempo og kroppspråk tolkes og tillegges mening. Man kan kjenne på den pinlige stillheten. Den klamme stemningen etter en dårlig vits. Ubehaget etter upassende spørsmål eller bemerkninger over streken. Vi skjønner når vi har såret noen, vi forstår når situasjonen krever en undskyldning. Vi trenger ikke spørre for å kunne se at noen er lei seg eller har en dårlig dag. Vi trøster ikke i et vakuum, vi har tolket noe i forkant. En høytstående amerikansk offiser spådde nylig at empati vil være den mest etterspurte egenskapen i tiden fremover. 98% av befolkningen i USA kan ifølge den nyeste forskningen utvikle empati. Denne utviklingen skjer i møte med andre mennesker.

Seneca

 

Mobbing har vært på agendaen den siste tiden. Når ansikter erstattes av skjermer senkesguarden. Bak skjermen finnes ikke mennesker som kan holde oss ansvarlig eller korrigere oss. Resultatet er skremmende. Ukvemsord, rasisme, obskønt språk, baktalelse og utestenging. Den digitale verdensveven byr ikke bare på bilder av familieidyll i Sirdalen.

Mobbing

Den digitale kommunikasjonen må være et supplement og ikke erstatning. I møte med våre medmennesker utvikler vi det mange kaller sosiale antenner, høyrevelgere kaller det sosial kompetanse. Dette er helt nødvendig for trygge og gode sosiale fellesskap. Gjennom samtalen involverer vi oss i andres liv, vi blir venner og blir glade i hverandre. God dialog kan hindre misforståelser og fordommer. Jeg tror at samtalen og dialogen er en viktig forutsetning for et varmt samfunn.

Kafe_3

Selv synes jeg det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Heldigvis har jeg en kone som hjelper meg. Hjemme hos oss har vi i en tid nå hatt skjermfrie ettermiddager, jeg er den som sliter mest med å overholde regelen. Jeg tror vi trenger å utvikle en større bevissthet rundt skjermbruk og skjermtid. Mange av oss trenger tydelige grenser. Jeg synes det er trist at digital kommunikasjon i større grad foretrekkes fremfor ansikt til ansikt kommunikasjon. Kanskje er tida moden for at overskriften i dette innlegget bør formidles også utenfor klasserommet.

Familiemål_2

Liverpool, lidelse, kjærlighet og lengsel

Mandag ettermiddag satt jeg og leste avisen i godstolen og ante fred og ingen fare. Plutselig gikk stuedøra opp med et rykk. «Pappa, kan eg begynna å heia på Arsenal og United au?». Det er min egen sønn, Elia på fem og et halvt år. «Kå va de du sa?», jeg trodde jo først at jeg måtte ha hørt feil. «Kan me heia på Arsenal å United au»? Det er Levi på syv. Det slår meg at dette begynner å bli alvorlig. «Tulle dåkke med meg?», det er jo lov å håpe. «Kå meine du…?» Ikke det nei. «Det e ikkje lov å heia på Liverpool, Arsenal og United på ei gong»! Olene, kona mi, som sitter i stolen på siden med avisen vendt mot guttene, sender meg et spørrende blikk. Det blir ignorert, jeg har sett nok av fårete United glis og vil definitivt ikke se slikt i mitt eget hjem.

Harmonien er plutselig truet....

Harmonien er plutselig truet….

«Du tulle! Der e mangen på skulen så holde med to og tri lag!», sier Levi. «Det kan godt vær, men de e ikkje lov hær i huse», svarer jeg kontant. «Det kan ikkje du bestemma!» slår Elia fast. Olene senker avisen. Jeg innser at samtale bare fører til mer kaos, det er på tide å dra frem tyngre skyts. «Då vett dåkke kå det blir te jul i år» sier jeg med rolig bestemt og behersket stemme. «Kådå?» spør Levi med engstelig stemme. «Det vett dåkke». «Onnebukse?» spør Elia. «Med bremsespor», sier jeg for å være på den sikre siden. «De selle ikkje onnebukse med bremsespor så alligavel», sier Levi men han er i ferd må å innse at de har kommet på defensiven. «Bremsespor e jo ikkje vanskelig å laga», svarer jeg og er samtidig klar over at jeg strekker strikken. Olene gir meg ett blikk som ligner blikket til den legendariske italienske dommeren Collina når han tar frem det røde kortet. Jeg later som jeg ikke ser det, akkurat som når Martin Skertl duellerer i egen sekstenmeter.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

«Med bremsespor» sier Levi og ser på Olene som rister på hodet. Jeg innser at guttene er i ferd med å inngå en allianse, når situasjonen krever det er man nødt til å kaste esset. «Me må visst au droppa den turen til Liverpool me hadde tenkt å reisa på. Dåkke vil jo hellar te Manchester, å der reise ikkje eg!» Der fikk de noe å tenke på. «Pappa he sagt at det e greit at eg holde me Barcelona, men ikkje viss de møde Livarpool i Champions League», forsøker Elia å hviske i øret til Levi men alle hører hva han sier. De tusler ut i gangen og videre ut i hagen. Etter noen minutter hører jeg igjen den herlige lyden av barneføtter som sparker til fotballer. Jeg hører at både Lallana, Sterling, Gerrard og Sturridge scorer flotte mål ute på plenen. Alt er som før. «Du e ikkje rektige!» sier Olene og ser på meg. Jeg løfter skuldrene og strekker ut hendene slik som Suarez gjør etter a han har tatt et jafs av en eller annen midtstopper. «Kå meine du? Kå va det nå?».

Suarez

Det er ikke alltid man er like pedagogisk som man ønsker å fremstå. Men hvorfor er egentlig dette viktig?

Forelskelsens rus er over, Suarez er borte og Sturridge er skadet. I fjor jublet vi for S.A.S og Captain Fantastic, skulle det endelig bli vår tur? Jeg stopper der for fortsettelsen gjør fortsatt vondt. (For du som vil fortsette: https://jarlemong.wordpress.com/2014/04/28/when-you-walk-alone/). Guttene har møtt Liverpoollivet slik det egentlig er, virkeligheten er brutal og hverdagen er her. Vi er igjen litt bedre enn middels, mineleggeren Kolo Toure fremstår som vår beste forsvarsspiller. Lucas Leiva er vår beste midtbanespiller, og fremme er vi nødt til å satse på 32 år gamle Rickie Lambert. Det lukter ikke svidd av Liverpool i år. For meg er ikke dette noen ny opplevelse. At håpet tennes noen måneder bare for å bli etterfulgt av et stummende mørke har vi sett tidligere. Det skjedde i 97/98 under Evans, det skjedde i 2000/2001 under Houllier og i 2008/2009 under Benitez. Vi som har fulgt Liverpool er vant med denne evige runddansen rundt lengselen, for guttene er det derimot en ny opplevelse.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Ifjor scoret vi i bøtter og spann, mens i år stokker alt seg, de ser på meg med forvirrede øyne.  «Pappa, det må vær en feil med kortet» sa Elia og viste meg fotballkortet av Mario Balotelli. «Kå meine du?». «Han he jo 86 på attack, men score jo aldri. Pelle he jo 69 å score heile veien». «Må vær en trykkfeil». «Hadde vi bare hatt Suarez», sier Elia. «Kå mye koste det å kjøba Suarez tilbage?», spør Levi. «For mye», svarer jeg».

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Det er kanskje ikke rart at guttene vender blikket mot Sanchez og London eller Di Maria og Manchester. Det er tøfft å være lojal mot Lambert, Balotelli og Lovren.  Plutselig ser det grønnere ut på andre siden av gjerdet. Det guttene må lære først som sist er at kjærlighet og fotball handler om mer enn følelser. Kjærlighet handler om forpliktelse og trofasthet. Kjærlighet handler vel så mye om på tross av som på grunn av. Kjærlighet handler om å velge. Kjærligheten kan ikke være basert bare på følelser, men på et valg og en bestemmelse.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Når følelsene varierer er man nødt til å være rotfestet i valget og bestemmelsen. Kjærligheten er forpliktende, ingen supportere som skifter lag etter hvem som spiller den mest attraktive fotballen eller vinner flest trofeer blir tatt på alvor. De er å regne for troløse og prostituerte, man skifter ikke lag. Det er bare i rammen av en pakt som står for evigheten at kjærligheten til et fotballag kan bli virkelig, levende og ekte. Dette er jeg overbevist om, og dette må guttene lære nå når hvetebrødsdagene er over. Kjærligheten koster, den er tålmodig og utholdende.

Liverpoollivet er ikke som de fleste norske smågutters liv. Liverpoollivet svinger fra 3-0 over United på Old Trafford til 3-1 tap på Selhurst Park. Liverpoollivet handler mer om lengsel, frustrasjon og lidelse, enn om jubel og glede. Det handler oftere om «onnebukse» med bremsespor, enn sexy silkeundertøy. Dette må guttene lære først som sist. Guttene må lære at lengselen og lidelsen er verdifull i seg selv. Vi lengter etter at Gerrard endelig skal løfte Premier league trofeet. Vi lengter etter at Sturridge skal bli frisk. Vi lengter etter et mål på overtid, eller at dommeren skal blåse for full tid. Vi lider når vi ser Lovrens tabber. Ballotellis kroppsspråk får oss til å lide enda mer. Aller mest lider vi av å se på tusenvis av tversoverpasninger og støttepasninger, vi lengter etter løp i bakgrunn, ideer, visjoner og en liten kjapp prins fra Uruguay.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Lidelsen og lengselen binder oss sammen og forener oss, vi er Liverpool. Lengselen og lidelsen peker frem mot noe, mot ekstase mot fullendelse mot drømmer som skal gå i oppfyllelse. Lidelsen og lengselen gjør gleden enda større! Dette vil jeg at guttene mine skal få erfare. Holder man med de som til enhver tid er øverst på tabellen får man ikke ta del i ekstasen og gleden når seieren er et faktum. Etter at Brann vant den norske serien i 2007 minket interessen rundt laget i Bergen, lengselen var borte. I år har lengselen kommet tilbake til Brann stadion.

En pave sa en gang at «av alle uviktige ting er fotball det viktigste». Jeg er uenig i denne påstanden. For vi som kjenner at tårene presser på og at hårene reiser seg på ryggen når You never walk alone runger utover The Kop er fotball viktig. For fotball handler om kjærlighet, trofasthet og lengsel for alle oss som har valgt et lag. Jeg sier som Bill Shankly: …..«det er langt viktigere enn som så…»

Du, jeg og fortellingen

Vi satt inne i Storstova på tirsdag og sitret av spenning jeg og nevøen min. Hvordan skulle det gå med helten vår Bilbo Baggins? Ville han møte sin mester Gandalv igjen? Dverger, alver og mennesker mot orker og nazguler. Det gode mot det onde. Vi visste det ville ende godt men forventningene og spenningen var der likefullt.

En herlig gjeng!

En herlig gjeng!

Etter å ha sett Gandalv, Bilbo, Legolas, Bard og Thorin overliste ondskapen reiste vi oss fornøyde fra stolene. Det var fred, lyset og håpet hadde vunnet. Da jeg kom hjem satte jeg resolutt «Atter en konge» inn i DVD spilleren, jeg ville ha mer. Jeg måtte se at både begynnelsen og slutten av fortellingen endte godt til slutt.

Langt utpå kvisten satt jeg med tårer i øynene og så Aragorn kysse Arwen. Frodo og Sam hadde klart oppdraget, ringen var tillintetgjort, Sauron var død. Nå gjallet hyllningsropene over Gondors juv og sletter, freden og gleden hadde senket seg over riket. En ny tidsalder står nå for døren, fredsfyrsten Aragorn skal lede riket inn i en ny epoke. Jeg kan forsynt subbe mot senga.

Gandalvs seiersglis får oss til å juble.

Gandalvs seiersglis får oss til å juble.

Heltene og antiheltene fra Hobbiten og Ringenes Herre har sprengt alle mål på suksess. J.R.R Tolkien og C.S. Lewis`fortellinger har berørt millioner. Disse «happily ever after» fortellingene bryter tvert med det som i dag går for å være moden kunst.

Samtidig som jeg sitter her og skriver om håpet og lyset holder verden på å gå fra hengslene. Kaoset, volden og hatet gløder i Syria og Irak, som er i ferd med å smuldre opp. I Sentral – Afrika kan man vasse i blod mens Ebola viruset herjer vilt i Vest – Afrika. Fra Ukraina kjenner vi det kalde gufset fra den kalde krigen. Alt dette havner i skyggen av klimakrisen som rykker stadig nærmere, vi nærmer oss det berømte isfjellet uten at politikerne klarer å endre kursen.

Kald_krig

I Sverige opprettet de i 2011 «Framtidskommisjonen». Etter at en av verdens ledende klimaeksperter hadde avsluttet sitt foredrag på det første møtet, var dysterheten total blant de svenske politikerne. Statsminister Fredrik Rheinfeldt brøt tausheten: «Vad fan kan man gjøra, egentligen». Et samfunn som blir stående igjen uten håp blir stående apatisk ovenfor utfordringene i samtiden. Hvis man mister troen på en annen og bedre verden lammes menneskeheten (Kilde: Strek nr 5, 2014).

En som sa det mange tenker.

En som sa det mange tenker.

«Gud er død» proklamerte Nietzsche i 1889. Fornuften og vitenskapen har gjort Gud overflødig sa modernistene. Logos hadde endelig tatt knekken på mythos. Et drøyt hundreår senere kan vi fastslå at Nietzsche tok feil. Gud lever i beste velgående, noe til og med Klassekampen har skrevet under på. Vitenskapen og fornuften har ikke klart å tilfredsstille menneskenes lengsel og tørst etter noe større. Kanskje er det nettopp derfor vi stimer til kinosalene for å se det gode vinne mot det onde. Lengselen etter fred, harmoni og en bedre verden driver oss inn i Narnia og Middle Earth. I fortellingene hører, og ser vi noe vi gjenkjenner som sant. De store fortellingene er i vinden som aldri før. De står som påler mot modernismens rasjonalisme.

Braanen

Fortellinger har vært viktige for mennesket til alle tider, de store fortellingene sier noe om de sentrale eksistensielle spørsmål. Fortellingene forteller oss hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Gjennom fortellingene finner vi mening og retning, fortellingene sier oss noe om hva som er godt og hva som ikke er godt. Som mennesker bærer vi med våre egne historier, som preger våre verdier og valg. Historier skaper identitet ikke bare for enkeltmennesker, men også for land og sivilisasjoner. Hva hadde Hellas vært uten Homers Iliaden og hva hadde Norge vært uten Askeladden? (Mer om dette på: https://jarlemong.wordpress.com/2012/02/13/verdien-av-fortellinger/)

Jesus_11

Mitt liv er sentrert rundt en gammel fortelling om et folk og en snekker fra Nasaret. I motsetning til mine forfedre skal jeg ikke feire Solen og lyset i slutten av denne måneden. Jeg feirer et helt annet lys. Viktigst av alle fortellinger i vår sivilisasjon er fortellingen om verdens lys. Til tross for 300 år med systematisk forfølgelse overlevde fortellingen om Menneskesønnen fra en bortgjemt romersk provins. Fortellingen spredte seg så fort i Middelhavsområdet at det viktigste imperiet verden har sett ikke klarte utslette den. Til tross for utallige bokbål og henrettelser sitter vi idag tilbake med ca 6000 skriftlige kilder som stammer fra før år 350. Til sammenligning har vi færre en 20 manuskripter fra den romerske historikeren Tacitus og hans beretninger om de romerske keisere, med en tidsavstand til hendelsene på 800 år. Historien om Jesus fra Nasaret er utvilsom den best dokumenterte historien vi har fra Antikken! Det er en fortelling vi kan støtte oss til og kjenne at den bærer (Kilde: Strek, nr 5, 2014).

Kildematerialet om keiser Augustus er svakere enn kildematerialet som omhandler Jesus Kristus

Kildematerialet om keiser Augustus er svakere enn kildematerialet som omhandler Jesus Kristus

I julen feirer vi starten på Guds store redningsaksjon. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, er en Gud som strekker seg ned mot menneskene og besvarer vår lengsel. I Bibelen møter vi ikke en Gud som vi må strekke oss etter ved egen kraft og våre egne gjerninger. Bibelen forteller oss om en Gud som strekker seg ned etter oss midt i vår elendighet. Guden den store fortellingen forteller om er en nådens Gud.

Buddhistene forsøker å meditere seg nærmere, muslimene ber og faster og hinduistene ofrer og varter opp. Alle strekker de seg mot en Gud i det fjerne. Vår Gud er fundamentalt annerledes.

Buddhistene forsøker å meditere seg nærmere, muslimene ber og faster og hinduistene ofrer og varter opp. Alle strekker de seg mot en Gud i det fjerne. Vår Gud er fundamentalt annerledes.

Julefortellingen begynner med en vanlig jente på landsbygda som får englebesøk. Hun får vite at hun skal føde Guds sønn, og hun skal gi ham navnet Jesus som betyr «Gud redder». Maria blir gravid før hun har giftet seg med sin Josef og dramatikken stiger ute på landsbygda. Her hadde man helt andre synspunkter i forhold til rekkefølge enn det som er tilfelle idag. Heldigvis får også Josef englebesøk. Augustus ville ha oversikt og det bærer avgårde til Betlehem. Guds egen sønn fødes i en stall. De første han stifter bekjentskap med er noen fattige gjetere etterfulgt av noen vise menn fra østen. Ondskapen lurer i kulissene, den onde Herodes vil ødelegge lyset og håpet men kommer for sent, Josef varsles igjen på guddommelig vis. Mens Josef og Maria flykter mot Egypt gjaller barneskrikene i Betlehem.

Ord blir fattige.

Ord blir fattige.

Fortellingen om barnet i Betlehem er en bemerkelsesverdig fortelling. Fortellingen handler om en kvinne som blir gitt verdens viktigste oppdrag lenge før kvinnefrigjøring og feminisme. De gode nyhetene ble ikke fortalt først til konger og fyrster, men til de nederste på rangstigen. Gjeterne fra Betlehem var de første til å bøye kne foran Mesteren. Vismennene fra østen forteller oss at denne fortellingen ikke bare tilhører det jødiske folk, men strekker seg ut mot de fire verdenshjørner. Julefortellingen inneholder så mye, den likestiller kjønn og hvisker ut klasseskiller. Julefortellingen utgjør en viktig del av en større fortelling som har drevet frem menneskerettigheter, menneskeverd, demokrati og frihet.

På årets julekort forsøkte vi å gjenskape et øyeblikk i fortellingen vi er så glad i.

På årets julekort forsøkte vi å gjenskape et øyeblikk i fortellingen vi er så glad i.

Det er allikevel engelen ute på marken som oppsummerer julens hovedbudskap:»Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Det sentrale budskapet i fortellingen er slik jeg ser det frelse, glede og nåde. Juleevangeliet forteller historien om en Gud som ønsker å gjenopprette fellesskapet med menneskene koste hva det koste vil. Gud sender sin egen sønn til jorden som en stedfortreder for oss, det er han som skal ta all vår skyld på seg. I Betlehem møtes himmel og jord, mennesker og Gud. Guds rike kommer ned til oss, det er startskuddet for en ny tidsalder. Han gløtter frem fra krybben i en vesal stall. Der i Betlehem starter ferden mot korset, mot det godes seier. Ferden vil ikke gå for seg i pomp og prakt. Stallen i Betlehem, sammen med en enkel snekker fra Nasaret og en ung landsbyjente omringet av noen fillete gjetere, tjener som et betegnende bilde på det livet som ligger foran det lille barnet i krybben.

Min medbyer Rune Vidar Fjelde har laget en herlig sang om nådens mysterium, følg linken under.

Via Dolorosa, lidelsens vei.

Når vi nå i julen samles som familie og kommer sammen med våre venner er vi et vitnesbyrd på fellesskapet som julen handler om. Når vi gir hverandre gaver og mottar gaver gjør vi det julefortellingen dypest sett beretter om. En Gud gir sin sønn i gave til oss som vi mottar uten å ha fortjent det. På samme måte får våre barn julepresanger ikke fordi de har vært så snille men fordi vi elsker dem. Dette er hva julen handler om, en gave større enn alt, helt ufortjent.

Julefortellingen rommer så mye at den ikke får plass i våre bokser og systemer. Den lyser mot oss som et mysterium, den formidler lys, håp og fremtidstro midt i stummende mørke. Jeg har kalt denne bloggen det viktigste i livet. Noe av det viktigste i livet for meg er å formidle disse gode nyhetene videre til mine barn og til alle mennesker jeg møter på min vei. I Jesus blir vi de vi egentlig skal være. I Jesus finner vi håp, mening og fred. Alt dette starter i Betlehem.

Lyset

Vi må for alt i verden ikke erstatte denne vidunderlige fortellingen med nisser, troll og rudolfer. Fortellinger om fjøsnisser og reinsdyr med røde neser gir ikke håp og fremtidstro, men penger og profitt. «Musevisa», «På loven sitter Nissen» og og «Hei hå nå er det jul igjen» vil aldri kunne erstatte «Deilig er jorden» og «Det lyser i stille grender». Vi kan ikke erstatte lys, håp og fremtidstro med tomhet. Finnes det noe hulere enn nissens Ho ho? Denne tilværelsen er ikke som «Nissen på loven». Livet har en mening, vi er ikke skapt til tomhet og død, men til glede og evighet. Fremtiden er ikke mørk og dyster men lysende, vi omfavner den fulle av forventning. En dag skal gleden og freden atter en gang herske på jorden akkurat som i Narnia og Middle Earth. Vi må ikke frarøve oss selv og våre barn den viktigste fortellingen, håpet, lyset og livet. Vi har aldri trengt den så sårt som nå.

Nissen

Med disse ordene ønsker jeg dere alle en velsignet julehøytid. Vi har sannelig noe å feire!

 

Pappa har Jesus i lommen

Den eldste sønnen min Levi går annenhver onsdag på noe som heter Elna klubben. Elna klubben ble startet av nettopp Elna på Kåsen/Tu for snart førti år siden. Idag som en gang på 70-tallet tusler pjokker og småjenter til Tu skule for å møte Elna og etterhvert medhjelperne hennes. På Elna klubben fortelles det om Jesus og de synger sanger om Jesus. Noen av de mennesker som har bodd og bor på Tu møtte og møter Jesus første gang på Elna klubben.

Kåsen

 

Etter andakt og sang er det tid for lek og det ungene kaller for «laging». Hver gang blir ungene oppmuntret til å skape noe på egenhånd veiledet av voksne som har lang erfaring med å skape. De jobber med ulike materialer, papp, lim, filt, papir, pipestilker, tre, bomull og mye annet. Sluttproduktene er langt fra perfekte men ungene ser veldig fornøyde ut med det de har fått til. Kontrasten til skjermer er slående. Guttene er som regel ferdig først, de virker ikke å være så opptatt av detaljer. De synes tidlig at «det er godt nok». Når det er godt nok spiller de sjakk, et manuelt fotballspill eller andre brettspill.

Skaperglede

Skaperglede

 

Avslutningsvis arrangeres det en slags minibasar, der ungene kan vinne noe, dette kan være alt fra viskelær til små figurer, jeg vet ikke hvor Elna, tannlegene og doktorene kjøper disse tingene, men når de kobles sammen med belønning får de oppsiktsvekkende høy verdi for ungene. Utifra oppmøte i et ganske lite klasserom i en brakkebygning på Tu skule konkluderer jeg med at ungene koser seg her. Jeg har mange ganger blitt forbauset idet har jeg entret klasserommet, det er så rolig, så fredfullt mot formodning.

Igår syklet jeg og Elia, Levis lillebror på snart fem bortover mot Tu skule for å hente storebror. På veien treffer vi tre jenter som stolt viser frem det de har laget denne gangen. Det er en kurv med masse kunst på. I kurven ligger det bløt bomull og karsefrø. Alle som har gått på skole og har vært med i kristent barnearbeid har gjort dette noen ganger. Karsen som etterhvert spirer frem skal minne oss om livet, håpet sennepsfrøet som kan bli til et digert tre om du vil, for disse jentene er det første gangen, de skal forsøke å få noe til å gro. Frøene er avhengig av dem, de har fått et ansvar.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Vi treffer Levi på gangen utenfor klasserommet. «Se hva jeg har vunnet», sier Levi og smiler, han holder noe som ligner en pokal i hånden. «Få se» sier jeg og Elia i kor. Pokalen er noe som ligner en krystall med et bilde av Jesus inni. Jesus har gjeterstav og mange sauer rundt seg i den ene armen holder han en sau. Vi som har gått på søndagskole og guttelag vet instinktivt at sauen Jesus holder  hånden har gått seg bort men har blitt funnet igjen av gjeteren. «Den lyser i mørket», utbryter Levi. «Kom vi må skynde oss hjem og prøve». Jeg putter Jesuspokalen i lomma mens Levi kler på seg. «Har du husket på Jesus?» sier Levi idet vi går ut utgangsdøra.»Det kan du være sikker på» sier jeg. «Pappa har Jesus i lommen» sier Elia. «Og i hjertet» legger jeg til i et lyst øyeblikk. «Han er med overalt» sier en annen far som venter på datteren sin.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Har jeg Jesus i lommen? Spørsmålet kverner i hodet på vei hjemover. Hva er det som pleier å ligge i lommen min? Det er nøkler, penger, kredittkort og mobiltelefon. Dette er ting jeg trenger for å oppnå noe, det er midler. Jeg trenger nøkler for å komme inn, penger for å kjøpe det jeg trenger eller har lyst på, mobiltelefon for å ringe eller sende beskjeder. Har Jesus blitt redusert til et middel for å oppnå noe? Er Jesus en som skal fylle behov? Er Jesus et forsikringspapir jeg har i baklommen?

Lommer

En trenger klær for å ha lommer. Klær skiftes og tas av. Er det slik med Jesus også. Er han en vi har på oss ved passende anledninger og tar av oss når det blir for varmt ? Er det bare når det er kaldt og surt at jakken er god å ha?

Forskjellen mellom lommen og hjertet er stor. Mens lommen er et tomrom, er hjertet selve livskilden i menneskekroppen. Fra hjertet strømmer oksygenrikt blod til alle kroppens organer og muskler. Uten hjertet er vi fortapt. «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Står det i åpenbaringsboken. «Når Jesus kommer og banker på mitt hjerte og spør om han kan få komme inn, da svarer jeg ja det kan du gjerne….sang vi på barnelaget, på søndagskolen og på guttelaget. Det høres kanskje banalt ut, men det er sant. Jesus vil komme inn og bli ett med oss, han vil ikke være i lommen han ønsker et intimt fellesskap med deg og meg. Han vil være i sentrum, i hans fellesskap strømmer livet ut. Ordet har blitt kjød, «han er min brudgom jeg er hans brud».

Hjertet

Midt i den travle hverdagen, kan Gud tale til oss, jeg liker å kalle det drypp fra himmelen. Nå som før kan Gud bruke de minste og de som folk ikke holder for noe. Igår var det en femåring. «Pappa!» utbryter Elia idet vi parkerer syklene i boden. «Ja» svarer jeg. «Ligger hjertet i lommen?»

Himmelen