Hva må gjøres i Bryne FK?

Bryne FK er en flott klubb, jeg er glad i mange av menneskene som er involvert i denne klubben. Klubben har de siste årene fått gjort en hel del på anleggssiden og er nok en av de fremste i regionen fra knott til junior. Klubben er et flaggskip for Jæren og har en stolt historie, mange på Bryne og omegn har følelser for klubben.

Bryne stadion revitaliseres trinnvis.

Fredag tok jeg turen til stadion for å se Bryne spille mot Sandnes Ulf. Jeg forventet et aggressivt og revansjesugent Bryne som virkelig skulle være giret på å vise Sandnes og de fremmøte at «lillebror» statusen ikke vil bli permanent. Et Sandnes Ulf i feriemodus valset over Bryne og virket bedre i alle spillets faser. På 4-0 tok jeg og guttene hiven, vi hadde sett nok. Da jeg kom hjem så jeg at Sandnes Ulf hadde lagt ytterligere 4 baller i nettet.

Bryne FK har vært et hett diskusjonstema de siste tre fire månedene. Debatten har rast i ulike forum, engasjementet rundt klubben er stort, det er bra! B-gjengen virker å ha bestemt seg for at Bergersen ikke er rett mann. Jeg kjenner Tommy Bergersen først og fremst som en god og klok fotballspiller. Tommy er jordnær, sosial og har glimt i øyet. Han tar andre mennesker på alvor og bryr seg. Hvordan Tommy er som trener har jeg for lite kunnskap om. Det er godt mulig at Tommy ikke er rett mann for Bryne FK men mitt poeng i dette innlegget er å understreke at Bynes problemer er av en langt alvorligere art. Hvis problemene ville bli løst ved et trenerskiftet hadde saken vært enkel, dette er imidlertid ikke tilfelle.

Jeg skal i det følgende reflektere litt rundt særlig a-laget. A-laget er klubbens flaggskip og a-lagets prestasjoner får ringvirkninger for hele klubben. Det kunne vært skrevet veldig mye i dette innlegget. Bryne FK kan bli bedre på nært sagt alle områder. Jeg vil i det følgende fokusere mest på de store linjene, på klubbens identitet, verdier og visjon.

Stort engasjement rundt Bryne FK

Jeg har fulgt Bryne FK fra innsiden og utsiden siden 2004. Det som slår meg mest i skrivende stund er at klubben for meg fremstår uten klar nok identitet, retning og verdigrunnlag. Bryne ansatte i 2004 Hans Olav Frette og begynte på en måte litt på ny. Det måtte ryddes opp i økonomiske rot etter en sportslig satsing som mildt sagt var overambisiøs. Galskapen skulle erstattes av nøkternhet og jordnærhet. Bryne skulle spille en enkel fotball ved hjelp av lokale krefter der innsats og drivkraft skulle være vinnerfaktorene.

Etter at Frette gikk høsten 2006 ansatte Bryne Magnus Johansson. Johansson med bakgrunn i IFK skulle videreutvikle Bryne og ta dem et steg videre. Selv spilte jeg både under Frette og Johansson. Jeg har mye positivt å si om dem begge og begge har kvaliteter som trenere. Poenget mitt er at de er ekstremt ulike, på mange områder rene kontraster etter mitt syn.

Etter at Johansson gikk i 2007 overtok Frette igjen roret ut sesongen før klubben hentet inn Rolf Teigen. Teigen var igjen særdeles ulik Johansson og Frette. Etter at Teigen måtte gå midt i 2009 sesongen hentet klubben inn Mons Ivar Mjelde. Den direkte, jordnære og enkle Mjelde var igjen en kontrast til akademikeren Teigen som snakket et språk bare hans assistent Mathias Haugasson forstod. Etter at Mjelde hadde reddet stumpene i 2009 satset klubben lokalt og hentet «hjem» Tommy Bergersen.

Rolf Teigen var vel ingen jordnær og enkel skikkelse, som jærbuer flest identifiserte seg med.

For meg virker det som om det er tilfeldigheter og slump som styrer Brynes trenervalg. Jeg sliter med å finne en rød tråd og en retning i Brynes treneransettelser de siste 8-10 årene. Her er trenere med veldig ulik personlighet, ulike filosofier, ulikt verdigrunnlag og bakgrunn. Sett utenfra virker det som om Brynes toppsatsning styres av den trener som ved enhever tid sitter ved roret. Dette mener jeg er uheldig. Konsekvensen av en slik strategi er at klubbens a-lag hele tiden blir styrt ut fra prinsipper som hele tiden varierer.

Det blir som stadige regjeringsskifter og skolereformer, ett skritt fram og to tilbake. Reform 94 og kunnskapsløfter er ingenting mot de endringer og omveltninger Kai Ove Stokkeland har opplevd på sin arbeidsplass. Stokkeland har vært med siden Rosen. Spillestiler, filosofier, trender og strategier har kommet og godt. En god del av Bryne spillerne har vært med en god stund. Landro, Midtsian, Helle, Ertzied, nevnte Stokkeland, de har hatt trenere som Frette, Teigen, Johansson og Mjelde et videre spenn er vanskelig å oppdrive. Det er slitsomt å hele tiden endre kurs, det tærer på kreftene å stadig reise mot nye mål. At resignasjon og frustrasjon og en holdning om å gjøre det beste ut av det kommer i et slikt klima er naturlig. På mange måter har Tommy Bergersen overtatt en spillergruppe som har vært med på mange mislykkede prosjekt, det kan ikke ha vært enkelt. Fotballklubber trenger kontinuitet, se på Rosenborg og Man#######.

I Rosenborg har de postulater som er konstante, på jæren heter det samdrift og ikke samhandling

Bryne som klubb må snarest stille seg noen sentrale spørsmål: Hva drømmer vi om? Hvorfor er vi her? Hva er det som skal kjennetegne oss? Hvordan ønsker vi å spille fotball? Klubben må finne tilbake til seg selv. Bryne må ha en plattform, et rammeverk, noen prinsipper som er konstante som ligger fast uansett. Skal en bli trener i Bryne FK må en stille seg bak klubbens filosofi og verdier. Bryne trenere skal slippe å bygge huset fra bunnen, de overtar en grunnmur, en bakgrunn og så kan de male og bygge og få sette sitt preg på byggverket eller maleriet oppå dette rammeverket.

Jærbuer kjenner viktigheten av et godt fundament

Spillere som kommer til Bryne FK er nødt til å internalisere, ta opp i seg de verdier og den filosofi klubben innehar. Bryne må hente de spillerne som passer inn i deres klubbkultur eventuelt må spillerne integreres og læres opp i Bryne kulturen. Bryne må fokusere i større grad på å hente de rette typene med de rette holdningene.

Mange vil innvende at Bryen har en sportsplan. Sportsplanen til Bryne er et imponerende dokument. Her finner en informasjon om målsetninger, plikter, retningslinjer, tiltak, sportslige krav og formelle krav. Mye av det som står i sportsplanen er ikke implementert sagt med sportsplan språk. Det er mange flotte ord og mye relevant informasjon men det er stor avstand mellom sportsplan og virkelighet. Hvor mange har lest sportsplanen? Hvor mange kjenner til sportsplanen? Hvem forstår hva som står i sportsplanen?

Sportsplanen inneholder som sagt mye informasjon om hvordan n toppklubb bør bli drevet. Det jeg savner er noen enkle klare prinsipper og verdier. Hvordan ønsker vi å spille fotball? Hvilke verdier er viktige for oss i Bryne fotballklubb? Dette finner jeg ikke i sportsplanen. En sportsplan formulert av en liten gruppe på toppen av et hierarki har liten effekt. 70-80% av innholdet i Brynes sportsplan er standardinformasjon som finnes i alle andre sportsplaner, standardformuleringer fra NFF, den begeistrer ikke, den vekker ikke entusiasme.

Det som etter min mening er det interessante er hva som er spesielt med Bryne? Hva kjennetegner oss? Hva er det som skiller oss fra resten? Hva er er vår identitet vårt DNA? Disse spørsmålene besvarer ikke sportsplanen. Disse spørsmålene må besvares av Bryne FK, ikke treneren, ikke styret men så mange som mulig av de involverte i klubben. Bryne FK trenger visjoner, mål og verdier som de involverte kan stille seg bak og ha et eierforhold til.

De gamle romerne trengte et Casus Belli: en mening, en hensikt, noe å gå til kamp for. Ingebrigt Steen Jensen sier at en visjon er en kort energigivende setning som forteller oss hvorfor vi finnes til, og hvor vi skal reise sammen. Bryne FK har ingen enkel energiviende visjon. De fleste involverte i Bryne FK kjenner ikke engang til klubbens visjon. Vi mennesker trenger mening og hensikt,det å jobbe sammen mot noe meningsfullt er stort og viktig, alle i Bryne FK trenger og fortjener et Casus Belli.

Hva som skal kjennetegne Bryne FK og hvilken fotball a-laget skal spille må som sagt klubben selv snarest finne ut av. For meg er dette interessante temaer og jeg tillater meg å synse litt.

Bryne FK er ikke en isolert klubb men er del av Jæren. Jeg mener at klubben bør gjenspeile de verdier som er bærebjelkene i det lokalsamfunnet klubben er en del av. Bryne bør ettet min mening spille en enkel, effektiv og direkte fotball. Ballen skal gå målrettet og hurtig langs bakken. Bryne skal spille soneforsvar og ha inneha et aggressivt presspill. Laget skal ha en lokal profil. Spillerne skal komme fra Varhaug, Nærbø, Undheim og resten av den sørlige delen av Rogaland og ikke fra Ørebro og Stockholm. Flere kriterier trengs ikke. 

Jærbuer er effektive, de liker det enkle og er direkte, fiksfakserier og støttepasninger kan de ha på kontinentet, jærbuen vil ha mål, mening og taklinger det lukter svidd av. Jærbuen skal komme på Bryne stadion og nikke gjenkjennende han/hun skal kunne idenfisere seg med en fotballen som spilles. Han/hun skal helst ha en form for relasjon til minst ett par av spillerne.

Hva bør kjennetegne Bryne FK? Det første jeg assosierer med Jæren er hardt arbeid. Når jeg kjører sørover mot okka by ser jeg på kilometervis med steingjerder. Jæren er bygget på hardt arbeid. Jærbuer vet hva blod, svette og slit er for noe. Hardt arbeid mener jeg bør være en sentral verdi i Bryne FK. Trenere, spillere, oppmenn, administratorer skal til enhver tid gjøre sitt ytterste.

Den jærske bonden jobber ikke bare hardt i slåtten, han vet at «de e jabnå så dræge». Slik skal det også være i Bryne FK. Det er ikke bare på kampdagen det skal jobbes eller under sesongen. Hele oppkjøringen og treningsuka skal det jobbes knallhardt for å bli bedre. Det koster å få graset i hus og det koster å bli best trent i adeccoligaen. For meg virker det som om flere av spillerne på a-laget rett og slett ikke er godt nok trent. Det koster å opparbeide seg løpskapasitet, trenes det hardt nok? Er hardt arbeid en grunnpilar blant spillerne på a-laget? Hvor er den jærske drivkraften? Hvor er de dravskitne sokkene, de sugende sklitaklingene og krampen i utslitte bein?

Klubben må legge stein på stein og slutte å ta snarveier. Klubben må bruke de pengene de har og må videreutvikle de spillerne som kommer opp fra egne rekker. Det er det jevne, harde arbeidet som gir gode avlinger.

Entrepenørskap er en annen ting jeg forbinder med jæren. Jærbuer får det til! Få gang! På jæren finnes det massevis av personlig initiativ. Folk tar ansvar på Jæren. Dette bør prege Bryne FK. Da stadionplanene ble lagt på is for noen år siden brøt dette med den jærske ånden. Bryne fikk det ikke til. Bryne fikk ikke gang som de gjorde på Nærbø. Klubben sank litt sammmen. Lufta gikk litt ut av ballongen. Optimismen, drømmen og troa svant litt hen. Dette må vinnes tilbake. Initiativet må fremelskes. Spillere og trenere må bli ansvarliggjort. Folk må ta tak.

Drømmen som brast.

Mot Sandnes Ulf på lfredag var det ingen som tok tak, ingen som tok intiativ og ingen som tok ansvar. Bryne FK bør være en klubb der ledertyper dyrkes frem. Bryne skal være et lag som aldri gir opp, et lag som ikke tillater seg å henge med hodet.

Gode entrepenører er utadrettet. De er utforskende av natur og henter kunnskap, impulser og informasjon fra sine omgivelser. Bryne kan bli mer utadrettet, klubben kan lære noe om gjennomføringskraft og dugnad fra Kåsen og Nærbø, de kan lære om brobygging av Undheim, om spillerutvikling av Egersund IK og Eiger, om trivsel og miljø av Frøyland, om toppidretts av Bryne VGS, om innovasjon og kulturbygging av Aarbakke. Det er mange med kompetanse på Jæren. Bryne skal være en klubb som hele tiden leter etter nye og bedre løsninger, en klubb som hele tiden søker læring.

For meg virker det som om Bryne idag vet litt best selv. Det er riktig at klubben har mye å lære de andre klubbene rundt, men kommunikasjonen må i større grad bli en toveiskommunikasjon. Veven og delekulturen blant klubbene på jæren tettere og bedre, det er alle tjent med, Bryne FK bør etter mitt syn være katalysatoren i denne prosessen.

Bryne skal igjen bli nyskapende og kreative. Det skal være rom for å feile. Det skal være miljø for å utforske. Bryne skal være kreative på banen og innovative utenfor. Bryne var den første klubben i landet med VIP tribune, klubben må ta mål av seg å igjen bli et mønsterbruk.

Aarbakke, Underhaug, Tralfa, Kverneland og Brøyt, jærsk innovasjon!

På jæren finnes vi det jeg vil kalle en symbiose av individualisme og fellesskap. Jærbuen er en «self made man» men er en del av noe større. Ei bygd, ei grenn, et bondelag. Jærbuer står sammen, mot staten, mot byen og mot EU. Jærbuen har forstått at sammen står vi sterkere. Fellesskapet, kollektivet må være en grunnpilar i Bryne FK. Spillere, trenere, supportere og ledere må stå sammen. Vinne sammen og tape sammen.

I Bryne bryr man seg om hverandre, alle har verdi. I Bryne respekterer man hverandre. En klubb som Bryne er helt avhengig av frivillighet, kjærlighet bør derfor være klubbens drivstoff. Her blir man bekreftet, tatt på alvor og oppmuntret. A-laget skal være lag med stor L. Gel faktor, hårstrikker, solarium og hælspark kan de ha i byen. Jærbuen vil ha et lag, et lag som jobber sammen og som utfyller hverandre. Bryne bør være et lag der kollektivet er stjernen. Bryne skal være gode på samdrift.

Idag er ikke Bryne FK preget av enhet og fellesskap. Klubbens supportere kritiserer klubbens trenere og styret i offentligheten. Laget opptrer ikke som en synkronisert enhet på banen. Og avstanden mellom barne og ungdomsarbeid til junior og ikke minst a-lag synes lang.

Visst hadde me ikkje rett!

På Jæren er folk flest reale, de er ærlige og redelige mennesker. Jærbuen jukser ikke med melkekvotene. Bryne FK bør etter min mening være fair som jærbuen. I Bryne snakkes det til hverandre og ikke om hverandre. I Bryne må det være rom for å være åpen og direkte. Konfrontasjoner og oppgjør må foregå i lyset. Det må være rom for at vi tenker ulikt og har ulike oppfatninger om ting. Uenighet skaper utvikling. Et visst konføliktnivå er nødvendig for dynamikk. Den store kirkefader Augustin sa: Enhet i det sentrale, frihet i det perifere.

God representant for Bryne og Fair play.

 Ærlighet og fairplay skal være noe som kjennetegner alle lag i Bryne. I Bryne legger en seg ikke ned hvis det ikke er vondt og en løper ikke mot cornerflagget på overtid. Slike handlinger forakter jærbuen.

Jeg står da igjen med fire verdier som bør kjennetegne Bryne FK etter mitt syn: Arbeid, entrepenørskap, felleskap og ærlighet.

Hva så med visjon? Jeg synes klubben allerede har en god visjon nemlig å levere gode fotballopplevelser. De opplevelsene a-laget leverer for tida er ikke gode, men vil i fremtiden bli gode hvis klubben tar grep. Jeg mener at klubben bør ha som mål å spille i tippeligaen. Dette er ikke umulig selv om Bryne er en liten klubb på landet. Når Auxerre kan prege fransk fotball i en mannsalder kan Bryne prege norsk toppfotball fremover. Bryne må våge å drømme stort, våge å tro, bli enda bedre på det de allerede er gode på. Ambisjonen om å bli litt bedre hver dag synes jeg er utrolig fin og passer som hånd i hanske til arbeidsverdien.

I Stabæk satte man seg mål en kunne strekke seg etter

Bryne FK må bli enda bedre på det de er best i regionen på barnefotball og spillerutvikling for de helt unge. Klubben må ha en rød tråd fra knott til a-lagspiller.

Hva er det jeg har prøvd å si egentlig? Bryne trenger en ny realitetsorientering, klubben trenger å finne tilbake til sine gamle røtter, den trenger en reformasjon. For meg virker det som sentrale verdier i lokalmiljøet som innsats/arbeid og entrepenørskap/ansvar ikke gjenspeiles på banen. Vi har på mange måter fått en verdikollisjon, nettopp derfor blir frustrasjonen så stor blant publikum.

Det må også understrekes at jeg ikke mener at en må være jærbu for å spille på Bryne FK. En må derimot tenke litt som en jærbu og ikke minst gjøre litt som en jærbu.

Ikea har aldri glemt sine røtter og verdier

Jeg tror Bryne FK må begynne litt på nytt. Klubben må igjen stille seg de sentrale spørsmålene og fremfor alt finne mening og retning. Når dette er på plass får klubben noen knagger og kriterier. Når kompasset er på plass vil det bli lettere å finne postene. Den største utfordringen er imidlertid alltid å faktisk finne postene, her tengs gjennomføringskraft, fremtiden vil vise om klubben har den nødvendige gjennomføringskraften.

Velkommen ombord

1. Stuart Pearce                       1. Vest – Tyskland

2. Chris Waddle                       2. Tyskland

3. Gareth Southgate                3. Argentina

4. Paul Ince                             4. Portugal X 2

5. David Batty                          5. Italia

6. David Beckham

7. Darius Vassel

8. Frank Lampard

9. Steven Gerrard

10. Jamie Carragher

11. Ashley Young

12. Ashley Cole

Velkommen ombord til Ashleyene og Italia, idag bidro dere til at straffespark spøkelset fortsett hanger over England. At Young som var likbleik hele kampen fikk ta straffe er for meg en gåte, men det gikk som det måtte gå. De naive og historieløse fattet et lite håp da italienerne bommet på sitt andre straffe. For oss som har vært med på denne straffesparklidelsen siden den startet i 1990 var resultatet gitt på forhånd.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at Italia var det klart beste laget og vant fortjent. England ble igjen rammet av trethetssyndromet og hadde mer enn nok med å berge straffer. Igjen kunne jeg konstatere at Rooney som har vært irriterende frisk og god i premier league nå var tung og treg, blottet for rykk og spenst. Gerrard blir selvfølgelig også så enormt sliten når det virkelig gjelder. Jordan Hendersen var et skjelvende aspeløv da han kom inn og rakk ikke å bli skitten på sokkene. All honnør til John Terry som var den reelle kapteinen etterhevert som Gerrard ble mer og mer anonym, synd du ikke fikk ta straffe.

Evigunge Andrea Pirlo var frisk og danset mellom en forvirret Scott Parker og en sliten Gerrard, straffen luktet det italiensk arroganse av. Nå blir det noen dager med skriverier om det varme klimaet og det knallharde engelske kampprogrammet før alt er normalt igjen.

Jeg er lei yndskyldninger, jeg er lei nederlag, jeg er lei av denne lidelsens reise, dette ekteskapet er så ufattelig trist og forutsigbart. Det finnes imilertid ingen vei ut, jeg er emosjonelt knyttet til dette landet, fotballen og nederlagene, lista med syndebukker vil bli lenger, denne maren vil ri meg som en mare, men reisen fortsetter. Kanskje neste gang…………

EMs høydepunkt

Det har vært mange høydepunkt under årets europamesterkap i fotball. Flotte mål, blendende pasningspill og driblinger. Til og med England har vist glimt av kvalitet. Det er imidlertid ikke noe av dette som er mitt desiderte høydepunkt. Høydepunktet for meg fant sted mandag kveld da Danmark og Tyskland møttes til dyst.

Petter Myhre brukte store deler av førsteomgangen til å snakke om Tysklands fortreffelighet og Danmarks utilstrekkelighet. Danmark var usikre og manglet presisjon mente Myhre. Danmark var heldige, Danmark ble utspilt.

Jeg ser annerledes på det, i motsetning til Myhre vil jeg berømme danskene, de prøvde å spille fotball, de våget å spille sitt spill. Vi er skapt i Guds bilde. Vi mennesker er kreative og det ligger et potensial til å skape noe , det er skaperkraft i oss. Danskene tar dette på alvor, de ønsker å spille en kreativ og skapende fotball, en fotball som gleder. Denne filosofien står fast selv om de møter et av historiens beste tyske lag og selv om dagens danske landslag ikke er av beste årgang. Det er ingen  Laudruper, ingen Simonsen, Elkjær eller Povlsen. Det danske laget har Bendtner, Eriksen og Agger, ellers er det forholdsvis ordinært.

Vi som er glade i Liverpool er også glade i dansker.

En annen «stor» danske.

Takk Danmark for at dere våger og for at dere prøver, dere kan reise hjem med hevet hodet. Det kunne sett langt verre ut Petter Myhre. Lite skilte på at det var Norge som kvalifiserte seg i Danmarks sted. Jeg er glad så ikke skjedde. Et Norge som først og fremst tar sikte på å ødelegge, et Norge som helst ser at motstanderen har ballen slik at gunstige brudde er mulig, et Norge som slår lange baller opp mot en halvfeit John Carew.

Best uten ball

La oss komme til poenget. Etter å ha irritert meg en omgang over omtalen av Danmark klinket NRK til for alvor. I litteraturen snakker vi om pathos, ethos og logos. I EM studioene blir det lagt stor vekt på ethos og logos, eksperter skal uttale seg de er kompetente fagfolk og utsråler troverdighet og integritet de representerer ethos i fotballsendingene. Etter kampene diskuteres det, det analyseres, piler på skjerm, derfor tapte Danmark, det var disse tre faktorene som gjorde at Tyskland vant, logos er så absolutt ivaretatt.

Ofte glemmes pathos selv om følelser og lidenskap er viktige ingredienser i spillet vi elsker. NRK tok tirsdag pathosen på alvor. I pausen mens TV2 reklamerte for Gilde pølser og Lano fikk jeg på NRK se en reportasje med tittelen «Et trist men vakkert dansk eventyr». Jeg tror vi må tilbake til NRKs reportasje om Forest og i for å finne lignende. På poetisk vis forteller en NRK journalist fortellingen om det danske eventyret i EM i Sverige i 1992. I dette eventyret fantes også en annen skjebne, skjebnen til Kim Vilfort. Med melankolsk stemme, episk musikk og fantastiske bilder tar NRK oss med på en gripende reise. Reportasjen vekker følelsene, fotball er så mye, fotballen leder oss ut på dypet helt ut til de store spørsmålene.

 

Når reportasjoen er over etter 3 minutter og 17 sekunder sitter jeg igjen med en følelse av takknemlighet. Jeg føler en trang til å takke NRK for reisen. Dette er TV! Dette er kunst! Takk NRK for at dere lager TV. Takk for at dere skaper og ikke bare kjøper. Jeg betaler min lisens med glede. Fortellingen om Vilfort er en utrolig vakker fortellig, NRK fortalte den videre på en forbilledlig måte. Nå tror jeg at jeg forstår litt mer av det «danske mysteriet.» Hvorfor vi liker oss så godt i Danmark, hvorfor vi igjen skal til Danmark i høstferien, hvorfor jeg alltid håper at Danmark skal lykkes i store mesterskap, hvorfor jeg ikke misunner danskene men gleder meg over dem. Det er lett å bli glad i Danmark, det er lett å bli glad i Kim Vilfort.

Jeg vil ikke røpe for mye av innholdet i reportasjen, NRK forteller Danmarks og Vilforts eventyr og tragedie mye bedre enn meg. Jeg oppfordrer dere som ikke fikk sett reportasjen til å se den. Du finner den på:http://www.nrk.no/video/et_trist_men_vakkert_dansk_eventyr/EFB8E72666EFA051/emne/Fotball/

Reportasjen sier lite om hvordan det gikk med Kim Vilfort etter merkeåret 1992. Vilfort fortsatte å spille fotball frem til 1998. Han avsluttet karrieren med en stupheading. Vilfort forble en en lojal Brøndby spiller i 12 år. Han ble så populær blant Brøndby fansen at klubbens stadion, Brøndby stadion fikk tilnavnet Vilfort Park. Idag er Vilfort som er utdannet lærer talentsjef i klubben. Hans datter Line Vilfort døde kort tid etter mesterskapet i 1992.

Er du en melankoliker og en fotballnostalgiker sjekk ut:

1. http://www.youtube.com/watch?v=1zTel7h8Y2I

2. http://www.youtube.com/watch?v=Hfaq5LxX-Sg

Frode Grytten er en annen som tar fotballens pathos på alvor

«Å leve er ikke nok. Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha»

H.C. Andersen.

God save the hope

Det er sommer, snart ferie og EM i fotball, kan det bli bedre? For meg starter EM for alvor imorgen, da er det nemlig duket for England – Frankrike. De gamle erkerivalene braker sammen i det som mange betegner som en nøkkelkamp i gruppe c.

Jeg tilhører en del av den norske befolkning som kjenner en sterk tilhørighet til det anglofile. Vi ser på England som «de gode», vi tviholder på myten om at engelskmennene vant 2 verdenskrig, vi liker Spitfire fly, vi synes det er litt dumt at det britiske imperiet gikk i stykker. Vi har stor respekt for dronning Elizabeth, vi mener at Winston Churchill er den viktigste personen i moderne tid og vi er bombesikre på at Montgomerie var en langt bedre general enn Rommel.

Vi ler av Hugh Grant og Ricky Gervais, vi liker det skøyeraktige britiske, men er også litt fascinert over britenes «upper stiff lip». Vi synes William Wallace er mye kulere enn Rambo og oxford engelsk er et annet språk enn det utvannede amerikanske språket. Mange av oss skulle ønske at England fortsatt regjerte på verdenshavene, vi lider med engelskemennene hva skjedde? Hvordan mistet de hegemoniet? Det er trist å se en storhet forfalle. Den øya som styrte verden har sunket ned i middelmådighet.

Fremfor alt elsker vi den engelske fotballen. Ærligheten, fair play, innsats, tradisjon, historie, følelser. Siden tippekampen kom til Norge har den engelske fotballen trollbundet oss. Vi føler oss litt britiske, vi har et forhold til spillerne, til banene og til byene. Når Norge spiller mot England vet vi ikke helt hvem vi skal holde med, det finnes en hel del av oss her til lands.

Rule Britannia!

Siden Lineker, Barnes, Robson, Gazza og Shilton har jeg tørstet og lengtet etter å se England vinne et mesterskap. Mitt første mesterskap som ivrig England tilhenger var VM i 1990. Mitt lag Liverpool hadde tre spillere med i den engelske troppen, Barnes, McMahon og Beardsley.

England reiste til Italia uten forventningspress. Bobby Robson var utskjelt og erklært ubrukelig. At han i forkant av mesterskapet hadde skrevet under for PSV Eindhoven gjorde ikke saken bedre. Robson har latt spillerne i stikken, han har fokus andre steder utbasunerte The Sun. England hadde slitt seg til mesterskapet som toer i sin kvalifiseringsgruppe bak Sverige. To år tidligere hadde de blitt ydmyket av Marco Van Basten og Ronnie Whelan i EM i Tyskland.

På hjemmebane så det like trist ut. Det var bare et årsiden Hillsborough og fem år siden Heysel. Engelske klubber var utestengt fra europacupene. England ble assosiert med hooligans og vold. Vold var det også i gatene i London, frustrasjon og nederlag, privatisering og Margareth Thatcher tålmodigheten var i ferd med å ta slutt. Økonomiske nedgangstider, arbeidsledighet, England trengte helter aller helst et VM gull men det virket umulig.

Robson, den utskjelte.

En trist kamp mot Irland bekreftet det alle hadde tenkt på forhånd, England så tannløse ut. I neste kamp ventet regjerende europamester Nederland. Den utskjelte Bobby Robson gjør et uventet trekk. England har spilt 4-4-2 i alle kamper siden Robson overtok, nå mitt i et VM bestemmer Robson seg for at England skal forsøke å spille med en sweeper/libro. Mark Wright flyttes inn i denne rollen og plutselig spiller England god fotball. Kampen ender 0-0 men England med en strålende opplagt Paul Gazza Gascoigne har vært best, så  var det kanskje håp likevel. Mot Egypt la Robson tilbake til 4-4-2 og England spiller svakt, en dødballscoring fra Mark Wright gjør at England går videre til 8 dels finale. Kapteinen Bryan Robson blir skadet og sendes hjem til England, Bobby Robson har mistet sin forlengede arm.

Wright var en åpenbaring i Italia og sender England til 8 delsfinale

I 8 dels finalen møter England – Belgia. Det er en jevn kamp som står og vipper. Schifo skyter i stolpen bak en forfjamset Shilton. 1 minutt igjen før straffekonk. Gazza avanserer blir felt, frispark. Gazza tar selv frisparket høy ball inn i feltet, ballen daler ned til innbytter David Platt, volley, 1-0, England videre til kvartfinale.

David Platt har nettopp sendt England til kvartfinale.

I kvarten venter Kamerun anført av en leken Roger Milla, de er turneringens overraskelse. England tar oppskriftsmessige ledelsen med jokeren Platt, 1-0 til pause. Kamerun setter inn Milla. 38 åringen er glitrende med teknikk og eleganse driver har Terry Butcher til vanvidd. Milla legges i bakken, straffe til Kamerun, 1-1. Like etterpå stikker Milla igjennom en av sine lagkamerater, 2-1 Kamerun, England virker sluttkjørt. Afrikansk naivitet redder England, klønete felling av Lineker i sekstenmeter 2-2. Når det gjenstår ca ti minutter avanserer igjen Gazza Englands hærfører fremover, nydelig gjenombruddspasning til Lineker, Lineker runder keeper, blir felt, straffe, 3-2, England er klar for semi finale. Bobby Robson og guttene hans er i ferd med å bli nasjonens helter.

Milla herjet med England

I semien venter turneringens sålangt klart beste lag Vest-Tyskland. Lothar Matthaus, Jurgen Klinsmann, Rudi Voeller, Andreas Brehmne. Bobby Robson sier at dette er den egentlige finalen. Det laget som vinner denne kampen vil med stor sannsynlighet slå Argentina i finalen som ufortjent slo ut vertsnasjonen Italia. Det blir en thriller. Til tross for to kamper med ekstra omganger og en mindre hviledag er England fullt på høyde med tyskerne. Gazza er hvassere enn Matthaus og Waddle utfordrer gang på gang det tyske forsvaret. Hvor i all verden er John Barnes tenker jeg, men Barnes er halvskadet og ute av form, NRK streiker til Arne Scheies ufattelige frustrasjon, det er sparsomt med informasjon.

Tyskerne får frispark i farlig posisjon. Brehme skyter i muren men ballen spretter i en bue over en Shilton som er langt over middagshøyden. Det er en utrolig heldig scoring tyskerne jubler, England er nede for telling. 9 minutter før full tid skjer det ufattelige, Paul Parker beiner ballen inn i det tyske feltet, klabb og babb, Lineker 1-1, England har slått tilbake. I ekstraomgangene handler det meste om England men engelskmennene kommer ikke nærmere enn et skudd på innsiden av stolpen fra Waddle. Det blir straffekonk, Pearce misser, Wadde misser, England er ute. Det er trist, men jeg har forelsket meg i et landslag, England var full på høyde med verdensmestrene og ble hyllet som helter i Londons gater etter mesterskapet, neste gang……….

Gazza fortviler.

Resten av lidelseshistorien kjenner noen av dere. Siden 1990 har jeg lengtet etter engleske helter men det har vært få lysglimt og utallige straffesparkkonkurranser og skuffelser.

Robson ble erstattet av Graham Taylor, Gazza ble skadet og Barnes ble feit. I Sverige i EM i 92 så jeg et grått England spille uavgjort 0-0 mot Danmark og Frankrike før de tapte for Thomas Brolin og Sverige, selv om England tok ledelsen ved Platt. Martin Keown, Charlton Palmer, Keith Curle og Andy Sinton var triste greier sammenlignet med Waddle, Lineker, Gazza og Robson.

Palmer var en av Taylors favoritter, Taylors lag holdt simpelten ikke mål.

VM i 94 ble spilt uten England. Et uheldig men også tannløst England måtte strekke våpen for Mykland, Bohinen, Leo og co i kvalifiseringen, Graham Taylor sparkes engelsk fotball er på retur, også de engelske klubbene sliter ute i Europa.

Taylor erstattes av hurragutten Terry Venables. Venables får ansvaret med å gjennopprette æren under EM på hjemmebane. Til tross for skandaler og disiplinproblemer i frokant, England spilte fotball igjen. Hele England synger footballs coming home. Gazza er tilbake, McManaman dribler, Adams takler og Shearer scorer. England knuser Nederland 4-1 i gruppespillet og spiller eventyrfotball. Gazza scorer et uforglemmelig mål mot skottene. I kvarten vinner England en historisk straffekonk mot Spania, Pearce scorer og retter opp missen fra Italia, Seaman redder. England er klar for semien.

I seks år ventet Psycho på sin revansje.

I semien venter Englands evige nemesis Tyskland. Et Tyskland som er svakere enn i 1990. Klinsmann er fortsatt med og Matthaus er erstatter av geniet Sammer ellers ser det litt tynt ut. Shearer gir England ledelsen skal endelig fotballen komme hjem 30 år etter at den kom hjem sist? Markeringsglipp, Kuntz 1-1. England jager vinnermålet, det blir ekstraomganger, Anderton skyter i stolpen som Waddle gjorde det i 90, Gazza har et skonr for lite og makter akkurat ikke å skli inn vinnermålet. Det blir straffekonk resultatet er gitt, Southgate misser. Møller hamrer inn Tysklands femte straffe og jubler hemningsløst. Det er så ufattelig trist, jeg fortviler med England, neste gang…..

Southgate skriver seg inn på lista med engelske syndebukker.

Venables trekker seg og inn kommer en annen Spurs legende nemlig Glenn Hoddle. England kvalifiserer seg til sluttspillet i Frankrike etter en minneverdig 0-0 kamp borte mot Italia. En ny generasjon engelske spillere gjør seg gjeldende. Beckham, Scholes, Butt og et hurtigtog med navnet Michael Owen. England virker bleke men kvikner til når Hoddle kaster innpå unggutten Owen, England halter seg videre fra gruppespillet.

En rask og uredd Owen skaper kunst mot Argentina

I 8 dels finalen venter Argentina, det er snart 20 år siden Falklandskrigen og tolv år siden Guds hånd. Argentina tar ledelsen ved Batistuta på straffe, Shearer utligner like etterpå også det fra krittmerket. I det 16 minutt utfører Michael Owen et kunststykke. I heseblesende tempo løper han fra Argentina og avslutter høyt oppe i motsatt hjørnet. Det flotteste målet scoret av en Englandspiller sidens Platt volley mot Belgia. Argentina scorer ved Zanetti på et innøvd frispark, England sover. Beckham blir utvist. England har mer enn nok med å berge uavgjort og straffer. Resultatet er gitt, Batty og Ince misser, England reiser hjem i skuffelse, Beckham blir møtt med hatkampanjer.

David Batty forlenger lista over engelske syndebukker

Hoddle kommer med noen hårreisende uttalelser om handikappede og sparkes. Hele England skriker på The Mighty Mouse og Kevin Keegan overtar. Keegan fører England til EM i Nederland og Belgia i 2000 men ryker etter en klønete Phil Neville felling mot Romania i siste gruppespillkamp. Shearers matchvinner heading mot Tyskland er ikke verdt noenting, revansjen blir bare en parentes. Portugal og Romania går videre. Lidelsen vil ingen ende ta.

Keegan mister grepet og blir erstattet av svensken Sven Jøran Eriksson. Erikssons inntreden endrer England og engelskmenne vinner alt under svensken og kommer seg etter en katastrofestart sensasjonelt til VM i Japan og Sør-Korea etter en utrolig snuoperasjon kronet med et magisk Beckham frispark like før slutt mot Hellas.

I Japan og Sør- Korea er England solide og tar seg greit videre fra gruppespillet. I 8 delsfinalen feies Danmark av banen, men England må strekke våpen for et friskt Brasil som blir verdensmester. Owen gir England ledelsen men Ronaldinhos frispark fra 35 meter somles inn av en uoppmerksom Seaman. Kanskje neste gang……..

Seaman joiner Beckham, Batty, Neville, Ince, Pearce, Waddle, Southgate og Bonetti

Eriksson har en stødig hånd om det engelske laget og England er en av favorittene foran EM i Portugal. England knuser Sveits og Croatia i gruppespillet og anført av en sprudlende Wayne Rooney ser England giftige ut. I kvartfinalen møter England vertsnasjonen og tar ledelsen etter 3 minutter ved Owen. Det ser lenge ut til å gå veien men utskjelte Helder Postiga utligner for portugiserne med 7 minutter igjen å spille. Rui Costa gir Portugal ledelsen i andre ekstraomgang og England virker sluttkjørt. Fem minutt før slutt scorer imildertid Lampard, er det i år det skal skje? Det blir straffekonk, Beckham og Vassel misser, Portugal er klar for semifinale. Neste gang…..

Beckham blir syndebukk for andre gang.

Eriksson sitter fortsatt ved roret og styrer skuta trygt til VM i Tyskand i 2006. England sliter med å slå Ecuador i 8 dels finalen og tar seg til kvarten uten å overbevise. I kvarten venter igjen Portugal. Rooney gjør som Beckham i 98 og vises ut. England har mer enn nok med å sikre straffekonk. Den ender som de fleste andre. Lamapard, Carragher og Gerrard misser. England ryker på hodet ut igjen, jeg river med i håret av ren fortvilelses når skal denne forbannelsen brytes?

Eriksson har fått nok av damehistorier i engelskpresse og tapte straffekonkurranser og erstattes av Steve McClaren. McClaren blir en lettvekter og England kvalifiserer seg ikke til sluttspillet i Sveits/Østerrike. FA ser seg nødt til å ansette en  ny utenlansk hærfører, valget faller på Fabio Capello.

Under Capello  ser England igjen solide ut og kvalifiserer seg greit til VM i Sør – Afrika. I VM virker England og fremfor alt Rooney desillusjonert. Etter nervøst og nølende spill i gruppespillet står Tyskland for tur i 8 dels finalen. Resultater er gitt på forhånd Tyskland går opp i en 2-0 ledelse. Upson reduserer. Lampard skyter i tverrliggeren og i mål men ballen spretter ut igjen. Ballen er en halvmeter inne men blir ikke annerkjent, England er laget Gud glemte. England reiser seg ikke etter skuffelsen og taper 4-1. Capello og hans gutter reiser hjem i skam. Disse hersens tyskerne…..

Denne ballen er inne dommer!

Foran årets sluttspill har Capello loset laget trygt til sluttspillet i Ukraina og Polen. Da FA i februar tok kapteinsbindet fra John Terry trakk Capello seg. Mannen FA har valgt som hans etterfølger er Roy Hodgson. Hodgson er et upopulært valg. England sliter med skader, mange mener treneren er inkompetent. På hjemmebane ser det grått ut, Blairs tid med økonomiske vekst er over. England sliter og Cameron må ta upopulære valg. Det er som i 1990 opptøyer og bråk. England trenger helter. Kan Hodgson gjøre det Robson var så nær å gjøre i 1990. Jeg drømmer, kanskje denne gang. Imorgen får vi nok noen svar. Tenk å få oppleve en engelsk triumf. Hvis det skulle bli en ny skuffelse får jeg gjøre som jeg alltid gjør nemlig håpe på Liverpool til høsten…….

Lykke til Roy Hodgson, måtte du bryte forbannelsen.