Oppgave Idrett og samfunn 2ifb, Kropp, makt og press.

Les denne artikkelen som er hentet fra Bergens Tidende og som ble publisert i 2011.

Unge jenter sliter med livskvaliteten

Tenåringsjenter har så store kroppslige komplekser at det går ut over livskvaliteten.

– Jenter har et mer negativt kroppsbilde enn gutter. De er mindre fornøyde med seg selv, sier forsker Kristin Haraldstad.

Hun har undersøkt helserelatert livskvalitet og smerter hos barn og unge i sitt doktorgradsarbeid ved Universitetet i Bergen.

Haraldstad fant markant forskjell i opplevd livskvalitet mellom gutter og jenter. Livskvaliteten var lavest hos ungdom mellom 16 og 18 år.

BMI ikke avgjørende

Undersøkelsene ble gjennomført på 20 skoler på Østlandet, der elever mellom åtte og 18 år deltok. Elevene ble blant annet spurt om fysiske og psykiske plager, selvbilde og trivsel på skolen og hjemme. Langvarige smerter, mobbing og et negativt kroppsbilde påvirket barn og unges livskvalitet. Negativt kroppsbilde forklarte mest av variasjonen i opplevd livskvalitet.

Studien viste ingen sammenheng mellom BMI og livskvalitet.

– Du kan ha et dårlig kroppsbilde selv om du er slank. Det er din egen opplevelse av deg selv som har noe å si, sier Haraldstad.

Videre fant hun at jenter oftere enn gutter opplever å ha langvarige smerter.

– Flere jenter har vondt i hode, mage og rygg, sier Haraldstad.

– Negative kommentarer

Venninnene Frida Rød (17), Helene Hollevik (16) og Eline Garen (16) er ikke overrasket over at jenter er så kritiske til egne kropper. 

– Det er ikke rart, når TV og media fremstiller jenter så perfekt som de gjør. I musikkvideoer er jenter alltid lettkledde og slanke, mens guttene har klær på seg, sier de. Selv er det opptatte av utseendet, men opplever ikke slankepress.

– Jeg vet at veldig mange opplever kroppspress. Det er jenter som trener mye og alltid har negative kommentarer om seg selv, sier Hollevik.

– Jeg hører ofte tynne jenter klage over at de er for tykke, sier Rød. De tre tror kommentarer fra guttene også kan bidra til negativt selvbilde hos jentene. – De kan kommentere helt tilfeldige jenter på gaten. Om de er tykk, om de har fine former og pupper, om de har for lite eller for mye sminke. Det skal ikke være lett, sier de.

Pornofisering

Runi Børresen er ekspert på spiseforstyrrelser og forebygging ved Høyskolen i Buskerud. Hun mener en av årsakene til dårlig selvfølelse blant unge jenter er pornofisering av en hel generasjon. Det som for få år siden ble sett på som lett porno, er i dag normalt for jenter i tenårene.

– Mange strekker seg langt veldig langt og tøyer grensene for hva de ønsker å være med på. Glamourmodeller er blitt legitimt og det er nærmest et krav at alle skal ha et seksualliv – også ungdom tidlig i tenårene. Objektifiseringen av kroppen kan føre til at egenverdet og selvrespekten brytes ned, sier Børresen.

Vanskelig pubertet

Ifølge førstelektoren knytter jenter egenverdet sitt til kroppens form og størrelse i langt større grad enn gutter. Perioden mellom 16 og 18 år er spesielt vanskelig, da puberteten fører dem lenger bort fra det kvinnelige kroppsidealet.

– Guttene vokser seg inn i idealet. De blir høyere og sterkere, og legger på seg muskler. Jenter i puberteten legger på seg fett som fjerner dem fra idealet om å være smal og tynn, sier hun.

Ingen motkultur

Slanking og kroppsfiksering er likevel ikke forbeholdt tenåringsjenter. Mange foreldre er også svært opptatt av å holde seg slanke og veltrente. Hvis dette fokuset blir altoppslukende kan det påvirke i feil retning, mener Børresen.

– Voksne er fanget i den samme kulturen. I mindre grad enn tidligere danner de en motvekt til presset unge opplever utenfor hjemmet, sier hun.

Børresen anbefaler foreldre å være bevisste sin rolle og bygge opp selvfølelsen hos barna fra de er svært små.

– Det aller viktigste er at foreldre og andre voksne er bevisste på hvordan de omtaler sin egen og andres kropp. Hvis man f.eks. latterliggjør overvektige sender det et veldig sterkt signal til de unge, sier Børresen.

 

Oppgaver:

1. Hva vil du si er det viktigste i denne artikkelen?

2. Runi Børresen sier i artikkelen at kroppen har blitt objektifisert, hva vil det si? Hvilke konsekvenser får et slikt dualistisk kropssyn?

2. Hva må gjøres for å endre situasjonen som blir beskrevet i artikkelen?

When you walk alone

Jeg sitter på jobb, har masse jeg skulle hatt gjort men klarer ikke foreta meg noe. Arbeidsgleden og overskuddet som har båret meg frem de siste ukene er borte. I natt sov jeg lite og urolig. Jeg er trett, frustrert og oppriktig lei meg. Bilde av Gerrard som sklir virker å være limt til netthinnen, jeg blir ikke kvitt det, det rir meg som en mare, det hjemsøker meg og blir bare avløst av en ekstatisk Mourinho som slår som besatt på sitt hjerte av stein og skriker mot sine egne. Jeg har kone, barn og Jesus, det er mange ting som er viktigere enn fotball, skuffelsen, sinne, frustrasjonen, sorgen alt sitter der likefullt.

Sklir

Siden vi slo Fulham begynte et håp og spire inni meg, et håp om gull, et håp om oppreisning etter år med ydmykelser og nederlag. Denne troen på størrelse med et sennespsfrø har vokst seg til et tre som har strakt sine greiner utover Norge og hele verden, en skare av håpefulle har i løpet av våren fått troen på at det virkelig kan skje, i år. Håpet vårt har blitt legemliggjort gjennom vår trofaste leder det siste tiåret. Steven Gerrard har vært en åpenbaring i sin nye dype rolle på midtbanen. Derfra har han ledet sine disipler med kløkt, tålmodighet og dristighet. Han har vært som de gamle generaler som de store ledere fordi han har stått fremst i frontlinjen han har ledet med sitt eksempel. På sidelinjen har Brendan Rodgers gitt sine instruksjoner og oppmuntringer. Som en far har han gitt spillerne trygghet og frihet, de har sprudlet denne våren, fra den enkle lokale backen John Flanagan til superstjernen Suarez. De har gjort Rodgers ideer levende og satt sitt personlige stempel på en fotball jeg ikke har sett maken til i mitt liv som Liverpool supporter. De har gitt oss gleden tilbake «we had Heighway on the wing, we had dreams and song to sing» har blitt til presens og Sterling.

Believe

Transformasjonen har vært bemerkelsesverdig lite avhengig av penger. Foruten Mignolet og Sakho er laget det samme som karret seg til en syvendeplass ifjor, Alberto, Aspas og Moses har vært haleheng. Det har vært fortellingen om Askeladden som nedkjempet ikke ett men to kapitaltroll inntil igår.

Money

Allerede etter ett og ett halvt minutt kunne vi se konturene av kampforløpet. Mark Schwarzer,  Cæsar Azpilicueta og Ashley Cole tok seg fryktelig god tid. Chelsea klarte det ingen andre med unntak av Southampton har klart denne sesongen nemlig å motstå stormløpet. De brukte minutter på innkast og utspark, Liverpool klarte ikke drive opp tempoet, de fant ikke rytmen, de løp for hente ballen til Cole og Schwarzer som skulle sparke ut eller kaste inn. På sidelinjen stod en fornøyd Mourinho og betraktet klokka som nærmet seg halvtimen. Ute på gressmatten løp en tålmodig Mark Atkinson, han lot kynismen vinne, å bevisst hale ut tiden er regelbrudd, det er også brudd på fairplay, Atkinsons sanksjon var å vifte med klokka, resultatet ble tre minutter tillegg i først og fire på slutten av kampen.

Mark_atkinson

0-0 hadde vært et utmerket resultat for oss. Hele omgangen var Gerrard brilliant han vant baller og vendte spillet tålmodig og profesjonell. Et fatalt øyeblikk endrer alt, og Chelsea er foran, frustrasjonen og sinnet pulserer i hele kroppen mens Ba kneler foran sine egne fans. Gerrard henter ballen og marsjerer tappert mot midtsirkelen, jeg har lyst til å gråte, den største for meg som ikke fikk oppleve Dalglish, har nettopp pulverisert sin egen drøm. The Kop svarer med å hylle sin kaptein men det hjelper ikke, Gerrard går sønderknust i garderoben, lederen som oppildnet sine medspillere etter City kampen med en profeti han selv har gjort til skamme, det er fortvilende.

Gerrard

Andre omgang blir en ren lidelse der alle forutanelser blir bekreftet.En tydelig preget Gerrard prøver og prøver i andre omgang men skuddene går utenfor, blir blokkert eller plukket opp av en 41 år gammel australiener. Også den upressede headingen fra 9 meter går i klypene, det vil seg ikke.  Mourinhos menn forsvarer seg godt, de ligger konstant med 10 mann bak ballen, bare Ba jager litt lenger fremme. Liverpoolspillerne blir mer og mer frustrerte de går opp for dem hva som er i ferd med å skje. Ikke siden Inter på 60-tallet har vi sett en slik perfeksjonert kynisme. Matic, Cole og den nye tsjekkeren leverer ett forsvar spill som trolig gir Drillo en følelse av at noe tross alt må være hellig. For første gang denne sesongen møter Liverpool ett forsvar som for dem virker å være ugjennomtrengelig. Når sluttsignaler lyder går de duknakket i garderoben, mens ett tappert The Kop synger salmen som vi alle kan. You`ll never walk alone runger på stadion, nede på gressmatta går allikevel en mann som føler seg mutters alene, klapp på skulderen og oppmuntrende ord hjelper ikke denne ettermiddagen, Steven Gerrard er ensom midt i en folkemasse på 40 000 som elsker ham. Gerrard får erfare sannheten vi alle innerst inne kjenner, noen ganger går vi faktisk alene. Bilde skjærer i hjertet, eldstemann på snart sju skjønner at dette er trist, kona mi får også vondt av denne lokale helten som nesten vant prinsessen og halve kongeriket.

Inter

Etterpå blir det vanskelig å snakke, ungenes mas blir bare en vak tåke. Det er verre en Cantonas scoring i 96, det er verre enn Mersons i 91 og Cechs redning for to år siden. Å tape for Ferguson og Graham var grusomt men det var managere med verdier og noen prinsipper. Ferguson ville aldri tillatt sine spillere det Chelsea spillerne ble oppfordret til igår. Måten alt skjer på igår gjør tapet til det verste i min tid som Liverpoolsupporter. Det føles så urettferdig, det føles som om det destruktive tok kvelertak på det konstruktive som om mørket atter en gang kvalte lyset.

Cantona

På Barcelonas sesongbilletter kan man lese «velkommen til lidelsen», vi som har vært liverpoolsupportere en stund vet etterhvert hva dette innebærer. Brendan Rodgers og hans spillere har all grunn til å være stolte av det de har levert denne sesongen uansett hvordan det går i de neste kampene. For min del er imidlertid synet av en Vincent Kompany med Premier League trofeet hevet med vi noen fattige mål bak, nærmest uutholdelig. At Stevens Gerrards manglende fotfeste skulle bli avgjørende i et av de mest spennende drama i engelsk fotball er ikke annet enn utrolig bittert og trist. Idag sørger jeg over mannen som har gledet oss så mange ganger, jeg håper inderlig at du får din revansj!

Gerrard_2