4 gode grunner for å støtte Bryne FK i 2015

Perioden fra januar til april er norsk fotballs advent. Vi venter oss gjennom treningskamper og treningsleirer. Vi lurer på om dette er sesongen der alt skal klaffe. Hvordan passer de nye spillerne inn? Er laget i rute? Blir Skartun endelig helt skadefri? Kan noen av de unge ta steget i år? Jeg som alle andre er spent, det er noe fint med ventetida, alt ligger foran oss, ingen drømmer er knust, foreløpig ingen innslupne mål. Ingen poeng har glippet på overtid ennå. Foran oss ligger bare muligheter, sånn tenker vi i januar og det er fint.

Få beskriver ventetida som Frode Grytten i «Frostnettene».

Bryne FK er langt mer enn a-laget. Bryne FK innebefatter en stor samling flotte mennesker som hver dag jobber for å bli litt bedre. Både a-laget og klubben forøvrig er helt avhengig av støtte fra lokalmiljøet. Jeg skal i denne bloggen forsøke å redegjøre hvorfor du bør komme på stadion i år og hvorfor din bedrift skal støtte det røde og hvite prosjektet.

1. Det sportslige produktet

Jeg tror at Bryne i år har muligheter til å hevde seg helt i toppen i det som nå heter OBOS ligaen. Lagets potensial og toppnivå er vi klar over, vi har mange gode spillere med mange gode ferdigheter. Utfordringen for Bryne det siste halvannet året har vært å være gode over tid. Det nytter lite å ta seks poeng mot Tromsø når man samtidig taper klart mot Tromsdalen, Ull Kisa og Strømmen på dårlige dager. Bryne må i år kort og godt prestere jevnere. De må være istand til å hale inn seiere og uavgjorter på middels dager.

I fjorårets bortekamp på Alfheim viste bryneguttene hva de er kapable til.

Bryne har et spennende utgangspunkt foran sesongen. Forventningspresset er ikke så sterkt som foran fjorårssesongen. Bryne kan gå inn i sesongen med lavere skuldre i angrepsposisjon. Spillere og trenere er revansjesugne etter en sesong under pari. Nå kan de vise både publikum og konkurrenter hva som virkelig bor i dem. Tidligere år har troppen vært klar like før sesongstart og dette har følgelig preget oppkjøringen. I år har troppen vært klar i januar noe som gir gode rammer for maksimal forberedelse.

På spillersiden er vi forsterket sammenlignet med fjoråret. Inn i troppen har vi fått to unge lokale landslagsspillere i Tord Johnsen Salte og Magnus Retsius Grødem i tillegg til lovende Pål Åmodt og keeper Marius Halvorsen. Sammen med Truls Vagle utgjør disse en spennedne ung og lokal kvintett som det i fremtiden forventes mye av. Fra Viking har vi hentet Pål Fjelde mens Bjørnar Holmvik har kommet fra Fredrikstad. Fjelde er som Vevatne var ifjor en investering for fremtiden mens Holmvik er norsk serimester og bør være en solid forsterkning. I tillegg til nykomlingene tror jeg vi vil få se en helt annen Adnan Causevic og forhåpentligvis en skadefri Oddbjørn Skarthun.

Tord Johnsen Salte er en strålende ambassadør for Bryne FK

Slik jeg ser det må Bryne viderutvikle sider ved sitt spill om de vil kjempe i toppen. Gaute Larsens største utfordring blir etter min mening å komponere en forsvarsfirer som er trygge på hverandre. Mange av de innsluppne målene forrige sesong scores innenfor vår sekstenmeter selv om vi er i klart overtall. Vi må bli mer kyniske og tøffere innenfor egen boks, vi må se mer på motspillere og mindre på ball.

Offensivt mister vi ballen for lett og får dermed mange ugunstige brudd imot, feilprosenten må ytterligere ned. Den offensive samhandlingen må bli bedre, presisjonen og balltempoet må opp hvis vi skal klare å bryte ned motstandere som legger seg lavt. Løpskraften må økes slik at vi får flere genvinninger i gunstige områder og mer bevegelse foran ballfører. Tar man steg på disse områdene har jeg stor tro på at Bryne vil være med i toppen.

I år håper vi på flere Skartun øyeblikk.

En siste faktor som blir avgjørende er skader. Det er ingen tvil om at Oddbjørn Skartuns skade ifjor var en begrensning for vårt offensive spill. Vi er i år avhengig av å unngå skader på våre nøkkelspillere om vi skal være med helt der fremme.

2. Stort samfunnsansvar

Bryne tar etter mitt syn et særdeles stort samfunnsansvar. Mens andre klubber som Sandnes Ulf og Viking har vært avhengige av titalls millioner fra sine respektive kommuner, drifter og utvikler Bryne sitt anlegg tilnærmet alene. Flomlys og ny kunstgressbane, det er klubbens selv som har finansiert brorparten. Dette er noe klubben og alle de frivillige rundt skal være svært stolte av.

Klubben gir et tilbud til spillere med ulik bakgrunn og ulike ambisjoner. At klubben i år kan skilte med tre juniorlag er på grensen til sensasjonelt for en by på Brynes størrelse. Ungdommene i Bryne FK blir sett og blir tatt på alvor. De mottar et sportslig tilbud som er tilpasset deres nivå og ambisjoner. Oppslutningen tyder på at ungdommene selv er fornøyde. Bryne opplever ikke det store frafallet i ungdomsårene på samme måte som andre klubber. At klubben også tar bredden på alvor tror jeg er en medvirkende årsak til dette. Under juniorene er oppslutningen enda større. Gutter 16 laget består idag av over 40 spillere. Neste år vil Bryne sannsynligvis stille med formidable 5 juniorlag. I forhold til Brynes nedslagsfelt tror jeg dette er smått utrolig i europeisk sammenheng.

En spennende gjeng.

I tillegg til å gi barn og ungdom et godt aktivitetstilbud, driver klubben en populær fotballfritidsordning. Her får gutter og jenter leksehjelp og utfordringer på treningsfeltet tilpasset sitt nivå. Bryne FK er ikke bare opptatt av de beste, klubben gjør sitt ytterste for å også gi dem som aldri kan bli toppspillere et fullverdig tilbud. «Flest mulig, lengst mulig, best mulig» passer godt på det barne og ungdomsarbeid som drives i Bryne FK.

pfo

Det er ingen tvil om at idrettsaktivitet har en rekke positive gevinster. I en tid der kalorier og fysisk forfall står skrevet med store bokstaver spiller idrettslagene en stadig viktigere rolle med tanke på folkehelse. Her kan barn og ungdom få oppleve gleden ved å mestre og være i aktivitet. Her utvikles sunne rutiner og mange får erfare hvordan trening virker inn på kroppen.

pensjo

Bryne er også en viktig integreringsarena for mennesker med innvandrerbakgrunn. Gjennom idretten knytter man nye vennskapsbånd og etablerer nye relasjoner. Bryne FK er en av samfunnsaktørene som med sitt arbeid er med på å avsløre fremmedfrykt og fordommer. Bryne FK er idag og vil i fremtiden være en av Time kommunes viktigste støttespillere med tanke på integrering.

3. Verdiformidler

Bryne FK er tuftet på gode og sunne verdier. Brynes grunnverdier er kjærlighet, samhold, respekt og drivkraft. Disse verdiene skal integreres fra knott til a-lag, og verdiene kommer klart til uttrykk i den nye sportsplanen som vil bli et levende dokument for hele klubben.

Espen Undheim har vært sentral under utformingen av den nye sportsplanen.

For Bryne er det viktig å utvikle hele mennesket. Idrett handler om mye mer enn ferdighetsutvikling. Utfordringen for Bryne blir å implementere verdiene på alle nivåer. Verdiene må ikke bare bli flotte ord men prinsipper som klubben navigerer etter. Klarer klubben dette vil klubben også få en oppdragende rolle i lokalsamfunnet både for unge og voksne. De som involverer seg i Bryne FK vil stifte bekjentskap med verdier som de kan ta med seg senere i livet.

At Bryne er en verdiklubb kommer til uttrykk på drakten der Global Dignity har en fremtredende plass. Fruktene av samarbeidet med Global Dignity har allerede vist seg gjennom en rekke avisoppslag. I jærbladet har man kunnet lese om sterke historier som setter verdier og holdninger i søkelyset. Sentrale skikkelser som kapteinen Vegar Landro, treneren Gaute Larsen og den lokale profilen Marius Lode har vært tydelige verdiformidlere og tjener som gode forbilder. Jeg tror Bryne FK vil fortsette å være en viktig verdiformidler på Jæren i årene som kommer, dette er etter mitt syn en av klubbens aller viktigste oppgaver.

Global_dignity

4. Fremtidsrettet

Slik jeg ser det er Bryne en klubb som kan omfavne fremtiden. Som tidligere nevnt drives det godt under a-laget og vi må langt tilbake i tid for å finne årganger som har vært like spennende som de som er på vei nå. Bryne har iløpet av de siste årene tatt grep som viser at egenutviklingen prioriteres, dette har gitt resultater og vil gi resultater også i fremtiden. Jeg tror at den lokale profilen gradvis vil bli mer og mer tydelig som en konsekvens av dette.

 

Det er mange tydelige tegn på at det gror godt.

Den nye sportsplanen er et ledd i denne utviklingen og arbeidet med å lage et solid sportslig fundament og filosofi er godt igang. Den tiden der alt var avhengig av hvilken hovedtrener man hadde er forbi. Skal man trene eller spille for Bryne FK må man forholde seg til prinsipper, retningslinjer og verdier som ligger fast.

Foruten en målbevisst sportslig satsing tenker klubben også stort på anleggssiden. Det er usikkert når det nye stadion står ferdig, men arbeidet er godt igang. Når alt står ferdig er jeg sikker på at Bryne vil stå igjen med et kompakt anlegg som vil stå seg godt i årene som kommer. Knottespillere og a-lagspiller vil få gode rammer slik at de hver dag kan strekke seg litt lenger.

nye_stadion

Nytt i år vil være de nye storskjermene på stadion. Disse storskjermene vil trolig løfte kamparrangementet flere hakk og vil kunne gi våre sponsorer helt nye muligheter.

Noen ganger tenker jeg at Bryne FK og alle fotballklubber er som isfjell. Det er bare en liten del av isfjellet som er synlig over havoverflaten. Slik er det med Bryne FK også. Bryne FK består av mennesker. Noen scorer mål, noen vasker garderober, noen står på sidelinjen og heier, og noen setter ut kjegler og deler ut vester. De er alle vevere, sammen vever de et kunstverk som heter Bryne FK. Snakkes på stadion!

TV med mening

Kona har besøk av to venninner, de sitter nede og ser en eller annen romantisk komedie og har lagt beslag på fjernsynet. Jeg er blitt forvist til loftet. Ipaden hviler i hendene, pulsen stiger mens Rønneberg, Helberg, Idland og de andre åler seg ned det bratte djuvet. Etter at Vemork er sprengt og guttene staker for harde livet er det rett før jeg reiser meg fra stolen og staker med dem. Jeg er begeistret, jeg er stolt av å ha den samme nasjonaliteten som heltene fra Telemark. Jeg kjenner på en trang til å utrette noe jeg også, jeg vurderer å ta noen armhevinger men lar det være.

juvet

Etter de to første episodene spurte jeg den ene klassen jeg har om noen hadde sett premiæren. To hender steg i været, begge var fast bestemt på å følge serien videre. Leksen til neste time hadde gitt seg selv, alle skal ha sett «Kampen om tungtvannet» til neste time. Dette er noe annet enn Vampire diaries og Modern family. Dette er virkelige helter i ordets rette forstand. Det er helter som kan være nyttige supplement til Ronaldo, Idol Tone og Justin Bieber. Dette er alvor, det er virkelige hendelser. Folk var voksne. Et ord var et ord. Noe var rett og noe var galt, alt var ikke grått og opp til den enkelte. Man hadde respekt for autoriteter. Noe var viktig, man brant for noe og var villige til å ofre noe for saken. Mens de som er unge i dag lurer på om de skal ta seg et friår eller studere på Bali, reddet Rønneberg og co verden. Alt var slettes ikke bedre før, men fortiden kan utfordre, noen ganger trenger vi nye perspektiver, enkelte ganger kan vi få det gjennom tv-skjermen.

Ronaldo_5   Ulik utstråling.

Tv serier spiller en sentral rolle i det moderne menneskets liv. Seriene påvirker oss enten vi vil det eller ikke. Noe av det vi ser tror jeg kan inspirere oss til å strekke oss litt lenger, til å prøve litt hardere. En gang tidlig på nittitallet var lørdagene hjemme hos oss ganske forutsigbare. Etter Lørdagsrevyen var det duket for Fredrikssons fabrikk, deretter koste vi oss med Tande P og en liten sjarmør ved navn Martin. Høydepunktet kom imidlertid til slutt. Serien om Bedford familien og den fargede hushjelpen Lilly berørte og utfordret oss der vi satt bak tomme chipsskåler.

En vakker dag var historien om den vellykkede advokaten med en syk kone. Det var historien om en farget hushjelp som sammen med sin datter og far strevde med å få endene til å møtes. Nathan, Francine og John Morgan viste oss hvordan det var å vokse opp i et Amerika preget av rasisme og diskriminering. Apartheid var ikke lenger noe jeg ikke forstod. Lilly ble vår helt, hun gav seg ikke, hun nektet å miste sin verdighet. Hun ble som en mor for advokatbarna som manglet en, samtidig som hun kjempet for noe som var så mye større. Kampen om tungtvanneter en serie som på mange måter befinner seg i samme kategori. Serien gjør mer enn å underholde.

Familien Bedford og den enestående Lilly

 

NRKs produksjon er et gigantisk dannelsesprosjekt. Iløpet av de tre siste søndagene har vi fått titte inn i en tid og noen omstendigheter som står i sterk kontrast til vår virkelighet. 10 unge nordmenn ledet av den brilliante Tronstad fra England gjør oss oppmerksomme på noe jeg tror vi trenger å bli oppmerksomme på. Mens jekslene mine blir dekket av et lag av paprika chips forsøker Jens Anton Poulsson å få ned reinlavet som kan stagge sulten en stakket stund. Mens jeg strekker meg etter et eple som kan fjerne chipsbelegget spenner Helberg på seg skiene, han må på jakt. Mens jeg bekymrer meg over skaden til Daniel Sturridge, stirret heltene fra Telemark døden i hvitøyet. Kontrasten blir nesten for stor tenker jeg idet jeg strekker meg etter mer paprika chips.

Helberg har nettop bommet og kommer tilbake med reinlav istedet for kjøtt.

Jeg tilhører det mange har kalt dessert-generasjonen. Jeg har aldri vært skikkelig sulten. Jeg har sett Nattsvermeren og Skrik men har aldri vært i virkelig fare. Jeg har aldri vært skikkelig kald og sliter med å gjøre opp ild uten tennvæske. Jeg får vannblemmer etter å ha klippet hekken. Vi har veldig mye å være takknemlige for.

Jeg tror vi lottomillionærer har godt av å se at den virkeligheten vi er en del av ikke har kommet av seg selv. Noen har svettet, grått og frøse før oss. Friheten, demokratiet og velferdsstaten har hatt en pris. De som har betalt prisen er snart døde. Når krigsgenerasjonen dør ut dør de siste nordmenn som har kjent på trange og vanskelige tider, som har erfart noe annet, som vet at man ikke kan ta alt for gitt.

Heltene slik de så ut i virkeligheten.

Når de levende vitnespyrdene ikke finnes lenger står fortellingene igjen. Det er nettopp derfor NRKs feiende flotte produksjon er så viktig. Kampen om Tungtvannet er ikke bare en spennende beretning om en spektakulær aksjon. Beretningen binder oss til våre røtter og forteller oss hvem vi er. Historien om heltene fra Telemark er historien om mennesker som satte livet på spill for noe større enn seg selv. Serien retter søkelyset mot viktige verdier som fellesskap, mot, handlekraft og offervilje. En klok mann sa at ondskap oppstår der gode menn unngår å handle, guttene i kompani Linge handlet. Vi har fått vår egen Band of Brothers.

 

Du, jeg og fortellingen

Vi satt inne i Storstova på tirsdag og sitret av spenning jeg og nevøen min. Hvordan skulle det gå med helten vår Bilbo Baggins? Ville han møte sin mester Gandalv igjen? Dverger, alver og mennesker mot orker og nazguler. Det gode mot det onde. Vi visste det ville ende godt men forventningene og spenningen var der likefullt.

En herlig gjeng!

En herlig gjeng!

Etter å ha sett Gandalv, Bilbo, Legolas, Bard og Thorin overliste ondskapen reiste vi oss fornøyde fra stolene. Det var fred, lyset og håpet hadde vunnet. Da jeg kom hjem satte jeg resolutt «Atter en konge» inn i DVD spilleren, jeg ville ha mer. Jeg måtte se at både begynnelsen og slutten av fortellingen endte godt til slutt.

Langt utpå kvisten satt jeg med tårer i øynene og så Aragorn kysse Arwen. Frodo og Sam hadde klart oppdraget, ringen var tillintetgjort, Sauron var død. Nå gjallet hyllningsropene over Gondors juv og sletter, freden og gleden hadde senket seg over riket. En ny tidsalder står nå for døren, fredsfyrsten Aragorn skal lede riket inn i en ny epoke. Jeg kan forsynt subbe mot senga.

Gandalvs seiersglis får oss til å juble.

Gandalvs seiersglis får oss til å juble.

Heltene og antiheltene fra Hobbiten og Ringenes Herre har sprengt alle mål på suksess. J.R.R Tolkien og C.S. Lewis`fortellinger har berørt millioner. Disse «happily ever after» fortellingene bryter tvert med det som i dag går for å være moden kunst.

Samtidig som jeg sitter her og skriver om håpet og lyset holder verden på å gå fra hengslene. Kaoset, volden og hatet gløder i Syria og Irak, som er i ferd med å smuldre opp. I Sentral – Afrika kan man vasse i blod mens Ebola viruset herjer vilt i Vest – Afrika. Fra Ukraina kjenner vi det kalde gufset fra den kalde krigen. Alt dette havner i skyggen av klimakrisen som rykker stadig nærmere, vi nærmer oss det berømte isfjellet uten at politikerne klarer å endre kursen.

Kald_krig

I Sverige opprettet de i 2011 «Framtidskommisjonen». Etter at en av verdens ledende klimaeksperter hadde avsluttet sitt foredrag på det første møtet, var dysterheten total blant de svenske politikerne. Statsminister Fredrik Rheinfeldt brøt tausheten: «Vad fan kan man gjøra, egentligen». Et samfunn som blir stående igjen uten håp blir stående apatisk ovenfor utfordringene i samtiden. Hvis man mister troen på en annen og bedre verden lammes menneskeheten (Kilde: Strek nr 5, 2014).

En som sa det mange tenker.

En som sa det mange tenker.

«Gud er død» proklamerte Nietzsche i 1889. Fornuften og vitenskapen har gjort Gud overflødig sa modernistene. Logos hadde endelig tatt knekken på mythos. Et drøyt hundreår senere kan vi fastslå at Nietzsche tok feil. Gud lever i beste velgående, noe til og med Klassekampen har skrevet under på. Vitenskapen og fornuften har ikke klart å tilfredsstille menneskenes lengsel og tørst etter noe større. Kanskje er det nettopp derfor vi stimer til kinosalene for å se det gode vinne mot det onde. Lengselen etter fred, harmoni og en bedre verden driver oss inn i Narnia og Middle Earth. I fortellingene hører, og ser vi noe vi gjenkjenner som sant. De store fortellingene er i vinden som aldri før. De står som påler mot modernismens rasjonalisme.

Braanen

Fortellinger har vært viktige for mennesket til alle tider, de store fortellingene sier noe om de sentrale eksistensielle spørsmål. Fortellingene forteller oss hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Gjennom fortellingene finner vi mening og retning, fortellingene sier oss noe om hva som er godt og hva som ikke er godt. Som mennesker bærer vi med våre egne historier, som preger våre verdier og valg. Historier skaper identitet ikke bare for enkeltmennesker, men også for land og sivilisasjoner. Hva hadde Hellas vært uten Homers Iliaden og hva hadde Norge vært uten Askeladden? (Mer om dette på: https://jarlemong.wordpress.com/2012/02/13/verdien-av-fortellinger/)

Jesus_11

Mitt liv er sentrert rundt en gammel fortelling om et folk og en snekker fra Nasaret. I motsetning til mine forfedre skal jeg ikke feire Solen og lyset i slutten av denne måneden. Jeg feirer et helt annet lys. Viktigst av alle fortellinger i vår sivilisasjon er fortellingen om verdens lys. Til tross for 300 år med systematisk forfølgelse overlevde fortellingen om Menneskesønnen fra en bortgjemt romersk provins. Fortellingen spredte seg så fort i Middelhavsområdet at det viktigste imperiet verden har sett ikke klarte utslette den. Til tross for utallige bokbål og henrettelser sitter vi idag tilbake med ca 6000 skriftlige kilder som stammer fra før år 350. Til sammenligning har vi færre en 20 manuskripter fra den romerske historikeren Tacitus og hans beretninger om de romerske keisere, med en tidsavstand til hendelsene på 800 år. Historien om Jesus fra Nasaret er utvilsom den best dokumenterte historien vi har fra Antikken! Det er en fortelling vi kan støtte oss til og kjenne at den bærer (Kilde: Strek, nr 5, 2014).

Kildematerialet om keiser Augustus er svakere enn kildematerialet som omhandler Jesus Kristus

Kildematerialet om keiser Augustus er svakere enn kildematerialet som omhandler Jesus Kristus

I julen feirer vi starten på Guds store redningsaksjon. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, er en Gud som strekker seg ned mot menneskene og besvarer vår lengsel. I Bibelen møter vi ikke en Gud som vi må strekke oss etter ved egen kraft og våre egne gjerninger. Bibelen forteller oss om en Gud som strekker seg ned etter oss midt i vår elendighet. Guden den store fortellingen forteller om er en nådens Gud.

Buddhistene forsøker å meditere seg nærmere, muslimene ber og faster og hinduistene ofrer og varter opp. Alle strekker de seg mot en Gud i det fjerne. Vår Gud er fundamentalt annerledes.

Buddhistene forsøker å meditere seg nærmere, muslimene ber og faster og hinduistene ofrer og varter opp. Alle strekker de seg mot en Gud i det fjerne. Vår Gud er fundamentalt annerledes.

Julefortellingen begynner med en vanlig jente på landsbygda som får englebesøk. Hun får vite at hun skal føde Guds sønn, og hun skal gi ham navnet Jesus som betyr «Gud redder». Maria blir gravid før hun har giftet seg med sin Josef og dramatikken stiger ute på landsbygda. Her hadde man helt andre synspunkter i forhold til rekkefølge enn det som er tilfelle idag. Heldigvis får også Josef englebesøk. Augustus ville ha oversikt og det bærer avgårde til Betlehem. Guds egen sønn fødes i en stall. De første han stifter bekjentskap med er noen fattige gjetere etterfulgt av noen vise menn fra østen. Ondskapen lurer i kulissene, den onde Herodes vil ødelegge lyset og håpet men kommer for sent, Josef varsles igjen på guddommelig vis. Mens Josef og Maria flykter mot Egypt gjaller barneskrikene i Betlehem.

Ord blir fattige.

Ord blir fattige.

Fortellingen om barnet i Betlehem er en bemerkelsesverdig fortelling. Fortellingen handler om en kvinne som blir gitt verdens viktigste oppdrag lenge før kvinnefrigjøring og feminisme. De gode nyhetene ble ikke fortalt først til konger og fyrster, men til de nederste på rangstigen. Gjeterne fra Betlehem var de første til å bøye kne foran Mesteren. Vismennene fra østen forteller oss at denne fortellingen ikke bare tilhører det jødiske folk, men strekker seg ut mot de fire verdenshjørner. Julefortellingen inneholder så mye, den likestiller kjønn og hvisker ut klasseskiller. Julefortellingen utgjør en viktig del av en større fortelling som har drevet frem menneskerettigheter, menneskeverd, demokrati og frihet.

På årets julekort forsøkte vi å gjenskape et øyeblikk i fortellingen vi er så glad i.

På årets julekort forsøkte vi å gjenskape et øyeblikk i fortellingen vi er så glad i.

Det er allikevel engelen ute på marken som oppsummerer julens hovedbudskap:»Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Det sentrale budskapet i fortellingen er slik jeg ser det frelse, glede og nåde. Juleevangeliet forteller historien om en Gud som ønsker å gjenopprette fellesskapet med menneskene koste hva det koste vil. Gud sender sin egen sønn til jorden som en stedfortreder for oss, det er han som skal ta all vår skyld på seg. I Betlehem møtes himmel og jord, mennesker og Gud. Guds rike kommer ned til oss, det er startskuddet for en ny tidsalder. Han gløtter frem fra krybben i en vesal stall. Der i Betlehem starter ferden mot korset, mot det godes seier. Ferden vil ikke gå for seg i pomp og prakt. Stallen i Betlehem, sammen med en enkel snekker fra Nasaret og en ung landsbyjente omringet av noen fillete gjetere, tjener som et betegnende bilde på det livet som ligger foran det lille barnet i krybben.

Min medbyer Rune Vidar Fjelde har laget en herlig sang om nådens mysterium, følg linken under.

Via Dolorosa, lidelsens vei.

Når vi nå i julen samles som familie og kommer sammen med våre venner er vi et vitnesbyrd på fellesskapet som julen handler om. Når vi gir hverandre gaver og mottar gaver gjør vi det julefortellingen dypest sett beretter om. En Gud gir sin sønn i gave til oss som vi mottar uten å ha fortjent det. På samme måte får våre barn julepresanger ikke fordi de har vært så snille men fordi vi elsker dem. Dette er hva julen handler om, en gave større enn alt, helt ufortjent.

Julefortellingen rommer så mye at den ikke får plass i våre bokser og systemer. Den lyser mot oss som et mysterium, den formidler lys, håp og fremtidstro midt i stummende mørke. Jeg har kalt denne bloggen det viktigste i livet. Noe av det viktigste i livet for meg er å formidle disse gode nyhetene videre til mine barn og til alle mennesker jeg møter på min vei. I Jesus blir vi de vi egentlig skal være. I Jesus finner vi håp, mening og fred. Alt dette starter i Betlehem.

Lyset

Vi må for alt i verden ikke erstatte denne vidunderlige fortellingen med nisser, troll og rudolfer. Fortellinger om fjøsnisser og reinsdyr med røde neser gir ikke håp og fremtidstro, men penger og profitt. «Musevisa», «På loven sitter Nissen» og og «Hei hå nå er det jul igjen» vil aldri kunne erstatte «Deilig er jorden» og «Det lyser i stille grender». Vi kan ikke erstatte lys, håp og fremtidstro med tomhet. Finnes det noe hulere enn nissens Ho ho? Denne tilværelsen er ikke som «Nissen på loven». Livet har en mening, vi er ikke skapt til tomhet og død, men til glede og evighet. Fremtiden er ikke mørk og dyster men lysende, vi omfavner den fulle av forventning. En dag skal gleden og freden atter en gang herske på jorden akkurat som i Narnia og Middle Earth. Vi må ikke frarøve oss selv og våre barn den viktigste fortellingen, håpet, lyset og livet. Vi har aldri trengt den så sårt som nå.

Nissen

Med disse ordene ønsker jeg dere alle en velsignet julehøytid. Vi har sannelig noe å feire!

 

Farfar, Saronsforeningen og oss

For to uker siden var jeg i 88 årsdag til min farfar. Dagen ble feiret med kaker og høye smørbrød som de fleste andre 88 årsdager. Det må være merkelig å være 88 år idag. Veien fra hest og kjerre til Iphone 6 er lang, men utviklingen har gått i et heseblesende tempo. Mye har forandret seg veldig fort, kanskje for fort vil min farfar si. Min farfar og jeg lever to forskjellige liv. Han er pensjonist mens jeg såvidt er igang med min yrkeskarriere. Jeg kan lite av det farfar min kunne ,og farfar kan lite av det jeg kan. Vi har helt ulike preferanser, ferdigheter, interesser og erfaringer. Generasjonskløften er kanskje større enn noensinne, men jeg er overbevist om at det finnes noe i min farfars historie som jeg kan lære noe av.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Iløpet av denne 88 årsdagen ble jeg presentert for en historie jeg aldri tidligere har hørt, og det er ikke fordi min farfar ikke er god til å fortelle historier. Min farfar har et velfylt arkiv av historier som han forteller med stor presisjon. Under krigen drev min oldefar med illegal virksomhet, han var en motstandsmann og ble sendt til Grini av tyskerne. Etter oppholdet på Grini var min oldefar svært svak og døde kort etter krigen. Min oldemor døde i omtrent samme tidsrom av sykdom. Igjen stod seks barn uten foreldre, min farfar var nummer fire i flokken. Farfars yngre søster var psykisk utviklingshemmet og trengte ekstra stell.

Min oldefar reiste til England med fiskebåten Haadyr men ble senere tatt av tyskerne.

Min oldefar var medeier i fiskebåten Haadyr som krysset nordsjøen over til England.

Hvordan skulle det gå med barna i Mong? Norge hadde vært okkupert i over fem år, folk hadde drukket erstatningskaffe og røkt dårlig tobakk lenge. Alle hadde et forhold til rasjonering og matkuponger, hver familie måtte selv sørge for seg og sine.

Rasjonering

Lokalavisen Dalane Tidende satte igang en innsamlingsaksjon til den etterlatte barneflokken. Da innsamlingen var over hadde avisen og lokalbefolkningen samlet inn nesten 8000 kroner til de etterlatte. Dette er en imponerende sum sett i lys av at gjennomsnittlig årsinntekt i Norge i 1945 var 4790 kr. Det ble opprettet et legatfond og de innsamlede pengene var med på å gi min farfar og hans søsken et verdig liv og en viss trygghet i hverdagen. Min farfar og hans søsken fikk erfare at de ikke var alene, de hadde en lokalbefolkning i ryggen. Mennesker som hadde lite, men som gav av det de hadde, mennesker som hadde løftet blikket opp fra navlen og meg og mitt.

Hans_Mong

Pen_sum

Lønnsnivå

Denne helgen var det Saronshelg. På gudstjenesten søndag ble Saronsforeningen hedret. Et halvt dusin flotte men gamle damer gikk motstridig opp på scenen for å motta sine utmerkelser. Siden 1966 har disse damene smørt smørbrød, sydd duker, bakt kaker, heklet og strikket. Denne gjengen har i stillhet samlet inn beløp som befinner seg i millionklassen. Jeg vet ikke hvor mange timer som har gått med, det eneste jeg vet er at ingen av dem har brydd seg om å holde oversikten.

Saronsdamer

Historien om innsamlingsaksjonen og de gamle foreningsdamene fyller oss med takknemlighet og en viss ærefrykt. Mennesker som lever for noe større og som handler deretter rører oss. Jeg er stolt av å ha slike røtter, og av å tilhøre ett folk som har satt fellesskapet så høyt. Min farfar og de gamle saronsdamene har fått erfare noe verdifullt, noe som er flottere enn hytter i Sirdalen og bestenoteringer i nordsjørittet. De er bærere av noen verdier dette landet er bygget på.

Min farfar og saronsdamene er i godt selskap. Solidaritet var ikke bare noe man fant i grasrota. En kan si mye om arbeiderpartitoppene i etterkrigstiden men i bunnen av den politikken som ble utformet bak lukkede dører av Einar Gerhardsen, Håkon Lie, Oscar Torp og de andre ringrevene lå solidariteten. Gerhardsen og hans menn førte videre en arv de hadde overtatt fra thranittene og  haugianerne. For oss nordmenn har solidaritet vært viktig og det skal vi være stolte av. Haugianerne og etterkrigspolitikerne var opptatt av å forvalte til beste for fellesskapet, det er denne tanken som ligger i bunnen for det norske oljefondet.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

I dagens «whats in it for me» samfunn tror jeg vi trenger å  løfte frem solidaritetsprinsippet. Aldri før har vi hatt mer, men forvalter vi det vi har til beste for de fleste? Idag slipper vi å samle inn penger til trengende sambygdinger, dugnadene er færre enn før og gevinstene på basarene kjøper vi i butikken. Idag er hyttene vi bygger større en husbankhusene våre besteforeldre bygget. Mens de reiste på telturer resier vi til Thailand.

En skal være forsiktig med å romantisere fortida, men mange ganger lurer jeg på om vi har mistet noe på veien. Mye av omsorgsansvaret for syke, gamle og de som faller utenfor har blitt overtatt av en godt utbygd velferdsstat. Vi rister oppgitt på hodet av Nav og kommunale tilbud, «her har ikke kommunen fulgt godt nok opp», sier vi til kollegaen mens vi scroller oss nedover. Regjeringen lover skattelette. Er vi i ferd med å vende oss bort fra våre egne røtter? Mens mange økonomer maner til moderasjon, vil vi ha lønnsvekst. Er det høyere lønn vi trenger?

Er skattelette god forvaltning?

Er skattelette god forvaltning?

Den norske velferdsstaten er et mitt syn nærmest et mesterverk men vi skal passe oss så det ikke blir en hvilepute. I Norge mangler vi ikke mat, klær og husly men andre viktige ingredienser. Mange er ensomme og mangler en god venn. Noen er deprimerte og trenger trøst og oppmuntringer. Noen sliter med rus og trenger en ny sjanse. Mange barn trenger en trygg familie. Det finnes fortsatt mange ulike behov og velferdsstaten rekker ikke over alt.

Hvilepute

Noe av det viktigste vi kan gi videre til barna våre er solidariteten. Barna våre må se at vi er rause med tida vår og pengene våre. De trenger forbilder som oppmuntrer og ønsker å bety noe for andre. En av de viktigste oppgavene for vi som er foreldre idag er å vise barna våre at det finnes noe større enn oss selv. Etterkrigsgenerasjonen er snart død, det er vi som må føre arven videre. Den arven jeg har fått av min farfar og hans generasjon er langt viktigere enn stilrene hager og kjøkken, flyturer over hele kloden og alskens vin og ølsmaking.

I konflikt med seg selv

Kontantstøtten som ble innført av regjeringen Bondevik 1 august 1998 er trolig et av de mest omdiskuterte politiske vedtakene i nyere norsk politikk. Støtten utbetales fra og med måneden etter at barnet fyller 1 år og til og med måneden før barnet fyller 3 år. Stortinget vedtok senhøsten 2011 å fjerne kontantstøtten for barn mellom to og tre år fra sommeren 2012.
Kontantstøtten var trolig Bondeviks største politiske seier.
Hå kommunestyre vedtok 011/12 i møte 22.03.2012  at det skal innføres kontantstøtte til 2 åringar i Hå kommune frå 01.08.2012. Full kontantstøtte er kr. 5000 pr barn pr mnd. Foreldre som ønsker å være hjemme det tredje året med sine håpefulle skal få støtte til dette med kommunale kroner. Dette vedtaket har vært diskutert i jærbladet den siste tiden. Arbeiderpartiet har rettet kritikk mot vedtaket, men har møtt hard motbør fra småbarnsmødre i Hå. Jeg har gledet meg over det politiske engasjementet, argumentasjonen og erfaringene som har blitt beskrevet i leserbrevene.
Tone Karlsen var en av flere husmødre som argumenterte for Hå sitt kontantstøtte vedtak.
At Arbeiderpartiet er skeptiske til vedtaket som er gjort i Hå er for meg ingen overraskelse. Vedtaket bryter med partiets politikk og ideologi. Selv om jeg er grunnleggende uenig med Arbeiderpartiet, så forstår jeg deres argumentasjon sett fra deres politiske plattform og sett utifra den retningen de ønsker for det norske samfunn. I en ideologi som innebefatter en sterk stat, likhet, full sysselsetting, likestilling og en visjon om det multikulturelle samfunn er det naturlig at arbeiderpartiet retter skyts mot kontantstøtten.
Det er ulike syn på likestilling.
Det som etter mitt syn er uforståelig er hvordan partiet Høyre kan stemme imot forslaget. Klepp Høyre gjorde nettopp dette da Klepp Krf fremmet det samme forslaget som i Hå. Forskjellen var her at full kontantstøtte for treåringene ville blitt 4000kr pr barn pr mnd. Partiet Høyre som påberoper seg å være et parti som setter idealer som medbestemmelse, valgfrihet og ansvar til enkeltindividet høyt bidro til at forslaget falt med 5 stemmer mot 26 stemmer i kommunestyresalen på Klepp. Dette er etter mitt syn ett mysterium.
I Høyres formål sies det at partiet vil føre en politikk som skal fremme personlig frihet, medbestemmelse og sosialt ansvar. Videre lover Høyre i sitt nåværende program at «med Høyre skal enkeltmenneskers, familiers og lokalsamfunns frihet til selv å bestemme bli større.» Partiet lover videre at de «vil videreføre kontantstøtten for å sikre foreldrenes
valgfrihet.» På wikipedia står det til og med at Høyre jobber med å redusere offentlig intervensjon i privatpersoners liv og virke.
Har politikerne i Klepp Høyre forstått hva kontantstøtten går ut på? For meg virker det som om Høyre politikerne i Klepp har slukt arbeiderpartiets argumentasjpon om at kontantstøtten kan være et hinder for integrering. Arbeiderpartiet mener bestemt at innvandrere som velger å ha barna sine hjemme står i fare for å ikke bli integrert på samme måte som hvis de hadde gått i barnehage.
I Klepp bor det idag over 17000 innbyggere, 1719 av disse er innvandrere. Er det virkelig slik at Klepp Høyre vurderer det slik hen, at den påståtte risikoen om en dårligere integrering for en gruppe som utgjør 9.9% av befolkningen er så alvorlig og sannsynlig at de i denne saken bryter fullstendig med egen ideologi og egne røtter?
Eller er det kanskje simpelthen slik at denne saken kom så brått på at Klepp Høyre ikke fikk nok tid til å identifisere denne vaskekte Høyresaken og i denne forvirringen endte med å stemme feil?
I denne saken fremstår Klepp Høyre som et parti som har mistet kontakten med sine egne røtter og verdier, det er trist for Høyre, det er trist for en del toåringer og det er trist for en del småbarnsmødre og småbarnsfedre som mener at de selv er i bedre stand enn politikerne i Oslo til å avgjøre hva som er best for sine barn.

«Naverne»

«Å nave» har blitt et kjent begrep blant unge, sier Jon Espesæther i NAV. Vi i NAV ser at ungdom er kjent med begrepet «å nave». Det vil si at man tar et år fri fra skolegangen, men at det er NAV som skal betale for det friåret, forklarer Jon Espesæther.

Jon Espesæther

Foreldre og venner påvirker ungdommenes holdning til hvordan NAV fungerer. I tillegg er de klar over at vi bor i et land med god økonomi. Dette gjør at mange unge tror de har rett på ytelser som ikke er reelle, sier Espesæther.

Rådgiveren i NAV tror også at nivået av ambisjoner for framtida er avgjørende for unges holdninger.

Hvis ungdom befinner seg i et miljø med få ambisjoner får de et tilbakelent forhold til arbeidsliv og sine plikter i samfunnet. Noen ser på det som en rettighet, at NAV skal ta regninga hvis de velger å ikke være i skoleverket

I 2011 var det 169 personer mellom 18 og 24 år som mottok sosialhjelp i Kongsvinger, forteller Espen Heitmann

Ungdommer som NRK har vært i kontakt med ved Sentrum videregående skole i Kongsvinger kjenner til «å nave».

Jeg kunne tenke meg et friår, for jeg er skolelei, men jeg er ikke sikker på om jeg skal «nave» eller ikke enda, forteller en skoleelev.

Har du ingen betenkeligheter med å leve på stønad da?

Nei, egentlig ikke. Men det er litt kjipt «å nave» også, for da kommer man ikke tilbake i samme klasse som alle klassekameratene sine når man er ferdig med friåret, forklarer skoleeleven.

Kilde: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.8053044

Ofte møter jeg mennesker som er bekymret over innvandring. Mennesker fra andre land kommer til Norge for å utnytte systemet. De er parasitter som ikke bidrar til fellesskapet, men forsyner seg grådig av velferdstatens goder.

Jeg er enig i at det finnes mange utfordringer i forhold til innvandring og at det multikulturelle prosjektet er særdeles ambisiøst. Det er for meg allikevel påfallende at så mye fokus rettes mot innvandrerne. For mange mennesker utgjør våre nye landsmenn den største trusselen for vårt land og vårt folk. Selv tror vi finner vel så mange utfordringer i «egne rekker».

Drømmen om det multikulturelle samfunn

Ungdommene i Kongsvinger utgjør trolig ikke et enkeltstående fenomen. Det norske samfunnet står ovenfor en horde av ungdommer uten ambisjoner og drømmer. Ungdommer som ikke innehar de verdier og prinsipper vårt velferdssamfunn en gang ble tuftet på. Ungdommer som ikke har noe å kjempe for. Ungdommer som har vokst opp i et konsekvensløst samfunn uten å bli stilt krav til. Ungdommer som mangler en plattform av omsorg, tillit og trygghet. Ungdommer uten røtter og identitet. Ungdommer som ikke har noe større å leve for enn seg selv. Mange av disse ungdommene er etniske hvite norske statsborgere.

Det finnes selvsagt også en mengde utfordringer blant ungdom med innvandrerbakgrunn, men mye tyder imidlertid på at utviklingen her går i motsatt retning. Blant innvandrere og deres etterkommere i Norge finner man noen av de mest utdanningsorienterte og skoleflinke, og den mest lovlydige ungdommen. En langt større andel av ungdom med innvandrerbakgrunn har ut fra hva de selv oppgir, ingen erfaring verken med kriminalitet, vold eller rus, sammenliknet med ungdom med norsk bakgrunn, jf. vedleggets kapittel 10. Flere jobber hardere med skolearbeidet enn gjennomsnittet, og de fleste oppgir å ha et godt og nært forhold til foreldrene rapporteres det fra Arbeidsdepartementet

Kilde: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/regpubl/stmeld/2003-2004/stmeld-nr-49-2003-2004-/

At begrepet å «nave» er en del av vår ungdomskultur er ikke baren en falliterklæring for norsk ungdom, det er en vel så stor falliterklæring for foreldre generasjonen. I jaget etter lykke og velstand har foreldregenerasjonen ikke klart å gi den ballast og videreføre de verdier som har gjort Norge til det det er idag. I filmen Remember The Titans faller sitatet: «Attitude reflects leadership.» Dette er utfordrende ord for alle oss som er foreldre og ikke minst for vi som jobber i skole og barnehage. Når ungdommer tilsynelatende ikke har noen betenkeligheter med å nyte av felleskapets goder uten å bidra så slår dette tilbake på de som har ledet og oppdratt disse ungdommene.

Må vi til byråer for å finne gode rollemodeller?

«Naverne» trenger gode ledere og forbilder. De trenger å se gode verdier i praksis og ikke på tegnebrettet. Ungdommen trenger kart og kompass å navigere etter. Naverne trenger krav og forventninger og trenger å bli gitt ansvar. Mange ungdommer idag etterspør grenser og konsekvenser. Som enkeltmennesker og som samfunn har vi etter min mening mye å gå på på dette området.

Uten kart og kompass blir vandringen gjennom livet en ringdans rundt oss selv.

I pluralismens og postmodernismens tid trenger ungdommen fast grunn under føttene. De trenger håp og mening. Uten håpet står en tilbake med seg selv. Da blir livet en ringdans rundt egne behov og lyster.

Gud sier at vi skal skal hvile den sjuende dagen fra arbeidet vårt.

Paulus skriver i sitt brev til Tessalonikerne: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver. Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille og spise sitt eget brød.»

I sitt brev til Kolosserne skriver Paulus: Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.

Arbeidshug og sparevit er meir verdt enn pengar i banken sier Arne Garborg.
 
Steingjerdene er mektige monumenter over jærsk arbeidskraft.
 
Det norske solidaritets og arbeidssamfunnet er tuftet på evige verdier som nå er under sterkt press. Disse verdiene må løftes frem på ny og modelleres for våre etterkommere.
 
 

Oppgave idrett og samfunn 3 klasse, forberedelse før vurdering.

I NIFs formålsparagraf definerer organisasjonen grunnverdiene sine slik: glede, ærlighet, fellesskap og helse. Dette er alle flotte verdier, de er grunnpilarene i norsk idrett.

I norsk idrett er glede en stor ingrediens. Barn og voksne opplever glede ved å mestre, ved spenningen og i fellesskapet. Vi fryder oss i bevegelsen og i samhandlingen med andre mennesker.

Idretten har en oppdragende funksjon i idretten lærer vi gjøre det som er rett. Barn og unge lærer seg gjennom idrett å respektere regler, dommere, med og motspillere. I idretten har vi mange flotte rollemodeller som inspirerer oss til å handle moralsk ansvarlig.

I idretten oppleves fellesskapet veldig sterkt. Idretten er en av de viktigste sosialiseringsarenaer i det norske samfunnet. I idretten konkurrerer vi, vi samarbeider og vi jobber mot et fellesmål. Idretten er for alle. Her stilles det ikke krav til hudfarge eller religion. Innenfor idrett råder toleransen, respekten og rasisme er et ikke tema. I idretten er alle like mye verdt og vi deltar på like vilkår i en rettferdig konkurranse. Alle grupper får tilbud i idretten slik at ingen skal føle seg utenfor.

Idrett fremmer god helse. Helsegevisntene ved fysisk aktivitet er mange. Samfunnet tjener milliarder på at ungdom og voksne regelmessig driver med idrett. Idrettsmiljøet er preget at et sunt kosthold og er et tilnærmet rusfritt miljø. I idretten formidles et sunnt kroppsyn og det legges stor vekt på allsidighet og skadeforebyggende trening. I idretten har vi forbilder som formidler et sunt og naturlig kroppssyn.

Diskuter påstandene i teksten ovenfor. Legg igjen 1 kommentar på minst 200 ord.