Oppgave 3ifa/b idrett og samfunn 26.9 2011


Idretten en landeplage

Idretten gjennomsyrer hele samfunnet vårt. Vi ser og leser på og om idrett hver eneste dag. Vi kjører barna våre på treninger og trener for harde livet selv. Idretten blir fremstilt som en arena for fellesskap, glede, sunnhet og moral. Er dette virkeligheten?

Konkurranseidretten skaper tapere. For at noen skal vinne må noen tape. Mange opplever nederlag i møte med idrett. Noen kommer til kort. Det blir tap og nederlag på idrettslaget og i kroppsøvingen på skolen. Idretten skaper hierarki. De beste soler seg i glansen mens mange sitter igjen med dårlig selvtillit.

Skal en lykkes i konkurranseidretten idag er egoisme en viktig egenskap. Tid og penger prioriteres på en selv. Det gjelder å bli best, å slå sine konkurrenter. Relasjoner, familie, sin neste er ikke så viktig bare en har god progresjon i treningen. Folk rundt må selvfølgelig hjelpe til og gjøre sitt ytterste for at JEG skal lykkes. Kollektivet og samarbeidet taper for individet og jakten på seierskransen.

Konkurranseidretten skaper press. Press på utøvere, press på foreldre. Nytt og dyrt utstyr. Kjøring land og strand på bortekamper og stevner. Kroppen skal være slank og konkurransedyktig, kun resultater gir støtte og annerkjennelse. Rus og doping blir stadig vanligere enten for å feire sin egen fortreffelighet, slukke sine sorger eller fremme sine prestasjoner. Sluttsummen er mange utslitte foreldre og barn og undommer med knuste drømmer.

Konkurranseidretten styres stadig mer av penger. Denn ytre motivasjonen som penger og annerkjennelse kveler egenverdien. Sponsorer og agenter jakter som glupske ulver på talenter som setter deres produkt i et positivt lys eller kan selges til en toppklubb. Pengene truer mangfoldet og verdiene. Fristelsen for å jukse stiger i takt med premiepengene. Alle midler er lovlige. Fair play må gi tapt for pengejaget, det viktigste er ikke å delta men å vinne.

Idretten blir brukt til å splitte nasjoner, samfunn og mennesker. Rivalisering og hat har en fin inngangsport i idretten. By mot by, land mot land, ideologi mot ideologi. Forskjeller forsterkes. Det er typisk norsk å være god. Vold og brutalitet får fritt utløp. Skattebetalerne må betale regningen for hooligans og dyre sikkerhetsrutiner. Forsoning toleranse og samarbeid kveles av konkurransen.

Konkurranseidretten skaper store utgifter. Sykehuskøene hadde ikke eksistert uten konkurranseidretten. Miljøet må vike for store anlegg og eksos.

Kommenter påstandene i dette innlegget. Skriv navn foran kommentaren.

Reklamer
Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

105 kommentarer

  1. joakim Mostein

     /  september 26, 2011

    Joakim Mostein.

    Jeg syns at noen av poengene er rett, idretten blir mer og mer drevet av penger, og penger fremhever dopingbruk og bruk av midler for å fremheve prestasjonivået. mer og mer juks kommer av å være god i idrett har svært god nytteverdi og egenverdi, kansje litt for mye. idretten blir også en konflikt for mange nasjoner og kulturer, dette splitter opp og kan ofte hende i at det blir trøbbel på stadion elle arrangemanger, og dette kan gå ut over skattebetalere for at sikkerheten skal bli bedre og dette skal bli hindret. men jeg synes også at dette er litt av sjarmen til idretten, hva ville idretten vert uten ville rivalerier og litt «action» rundt banen, det er dette som gjør idrett så lidenskapelig og elskelig. men det med at idrett fremhever egoisme hender i tilfeller, det at folk må være best og slå sine konkurenter skjer også, men dette har med lidenskap og gjør, det at de lager litt show når de vinner syns jeg er bra, men det kan bli litt kleint til en viss grad.

    Svar
  2. erlend undheim soldal

     /  september 26, 2011

    Erlend
    konkurranseidretten er en plass for de som dedikerer seg til idretten, vist du kommer til en konkurranse bare for å delta og sier at du ikke bryr deg om resultatet så har du ingen rett til å vinne. du taper i en idrett siden du ikke jobbet hardt nok, og det er ingen grunn for at de som ikke er villige til å gjøre jobben som andre har gjort skal vinne.
    jeg mener selv at det viktigste er ikke bare å delta siden vi er jo her for å vinne.
    men selv om noen hadde gitt deg en million for å bli verdens beste fotballspiller så betyr ikke det at du vil klare det, jeg tror at for de beste idrettutøvere i verden så er det ikke pengene som er det viktigste, men heller det at de er best i sin sport og all æren og berømmelsen som følger. selvsagt er jo det ikke noe negativt å få penger for noe du elsker å gjøre.

    Svar
    • Big L

       /  september 26, 2011

      Hva om de andre har jukset da «Erlend» ? og du kommer på en andreplass, og det er et tap for folk. Hva sier du til det? Hvis en person har jukset seg til seier, og han vinner, resten taper. En person har like mye rett til og vinne selvom han sier han ikke har lyst og vinne.
      Dette er ren vissvass det du sier her Erlend.

      Svar
      • om 1 plassen har jukset, hva hindrer deg fra å jukså ? då er dere like lankt og sporten er «retferdig» slik som du vill fram til 🙂

      • erlend undheim soldal

         /  september 26, 2011

        om du ikke har lyst til å vinne vil jeg si at du heller ikke har noen rett til det. selvsagt er det de som jukser og doper seg, men når de vinner er det ikke en meget stor oppnåelse. du kan ikke være stolt over at du vinner om du ikke er på lik linje med motstanderen.
        men den som har forberedt seg mest er den som skal vinne. om du er ute å drikker mens motstanderen din trener så må du ikke gråte når du taper.

      • Halfdan

         /  september 26, 2011

        Til Martin:
        Men tenk på alle de negative konsekvensene med juksing…
        Er det virkelig den samme sporten når alle jukser? Alle som skader seg av doping?

  3. fredrick

     /  september 26, 2011

    det er noe sannhet i alt det negative som er skrevet, men jeg mener at gleden og spenningen overgår disse negative sidene av idretten.

    Svar
  4. Big L

     /  september 26, 2011

    For og poengtere det første avsnittet. Må jeg virkelig si dere tar litt vel hardt i her! Altså Barna som er eldre en 7 år Sykler, folk som følger med på sport er ikke alltid like engasjerte. Da er det gjerne «søren» der røyk tippekupongen. Ikke begynne og trøste drikke fordi laget ditt taper, da mener jeg folk reflekterer til en grunn for og drikke i stedet. «Alkoholikere». Unge folk som spiller fotball spiller for det sosiale, for gleden de får av å henge med kameratene sine. gleden hvis de vinner, bare for og gjøre det de har lyst til.

    Svar
  5. Cornelia

     /  september 26, 2011

    Som barn starter du med idretten for felleskapet, for å prøve noe nytt, og drive med noe du trives med. Konkurranser kommer med veksten. I konkurranse, referer til innlegget vil alltid skape en taper. Hovedpoenget med konkurranser er at du skal måles opp og kunne måle deg i forhold til noen, med dette vil det bli en vinner og en taper. Positive da er at selvom du en gang er en taper i en konkurranse, betyr det ikke at du foralltid vil være en taper. Du vet jo hva du må jobbe med, hva som vil gjøre deg bedre og med det sette deg mål for hvordan du kan komme deg opp på nivået til dine motkonkurrenter. Selv den som seirer mye må smake på og være en taper iblandt. Det er ikke hver og en gang at Thor Husovd kan si seg fornøyd med hvert sykkelløp han har, dersom han ikke vinner hvert løp er han også vert en taper, dette trigger han til neste løp på å gjøre det bedre og bli en vinner. Altså å ende på en taper plass kan trigge til å gjøre det bedre, jobbe hardere for å oppnå bedre resultater. Referer igjen til innlegget hvor det blir sakt at konkurranse idretten skaper hierarki, isåfall er dette ikke et konstant og bestemt hierarki hvor det alltid vil være en som er best, konkurranseresultat er stadig i endring, nettop fordi du kan med hardt arbeid bli best.

    Svar
    • Ola/Håvard

       /  september 26, 2011

      «Positive da er at selvom du en gang er en taper i en konkurranse, betyr det ikke at du foralltid vil være en taper»

      FALSE

      Svar
    • Big L

       /  september 26, 2011

      Agree!

      [img]http://troll.me/images/dwight-schrute/false-you-are-not-dwight-schrute.jpg

      Svar
      • Big L

         /  september 26, 2011

        [img]http://troll.me/images/dwight-schrute/false-you-are-not-dwight-schrute.jpg[/img]

  6. Detter er ein bra tanke gang, om ein vill være best i noko må ein ta visse valg og at ein må ofre mykje som er viktig for eit menneske. Det sies at ein kunn kan være konge i eit rike, altså ein kan ikkje være best i alle idrettene, ein kan ikkje være god og snill og grei å samtidig være egoistisk og frekk slik som ein må for å nå til topps. i idretten gjelder det om å forbedre dine evner, hvilke evner dine medspillere har, har liten betydning i det lange løpet ( til ein kommer på topp nivå i lagidretter) Då har jo dei andre spillerene vær like kyniske selv og då er det på tide å begynne med samspelet. familien og venner vill også lide, for å bli god i ein idrett vil det ta mykje tid og penger. det er verdier bland mange andre som må ofres for å nå toppen. for å være best må du vinne over dine konkurenter, i det store å det hele går dette ned til at det handler om kven som orker å ofre mest.

    martin

    Svar
    • Halfdan

       /  september 26, 2011

      Må sei eg synst du langt på vei vraker mange andre viktige verdier i livet bare for å vinne. Egoismen du viser her helste forraktelig vil jeg si.
      «familien og venner vill også lide, for å bli god i ein idrett vil det ta mykje tid og penger. det er verdier bland mange andre som må ofres for å nå toppen»
      Jeg tror du har bommet litt i livet her, og må revurdere dine verdier

      Svar
    • Big L

       /  september 26, 2011

      Hva med Petter Northug da «Martin» ? tror du han slår foreldrene sine selvom han er egostisk og frekk i ski løypa? Nei tror ikke det du!

      Svar
      • kvar står det at eg meiner at ein idretsutøver skall slå sine foreldre. her går det i familietid osv..

  7. Stian

     /  september 26, 2011

    Selv om at det må være en taper i konkurranseidretten betyr ikke det at den tapende parten ikke tjener noe. Å tape vil for ett konkurransemenneske ikke være mer en en liten hump i veien mot suksess. Alle vi som brenner for idrett å konkurrere vet at man vokser i motgang og tilegner seg viktig kunnskap og innsikt når en taper som vil hjelpe en i å seire senere. Det er alltid noen der ute i verden som kan slå deg i en idrett, en kan ikke være best alltid, og det er dette som gjør idretten så interessant. Det vil alltid være en vinnende og en tapende part men det er den parten som har jobbet hardest som oftest vinner og den andre parten må enkelt å greit bare jobbe hardere for å selv kunne vinne.

    Svar
    • Halfdan

       /  september 26, 2011

      Må si meg enig i mye her, å tape gjør en ikke til en taper gjennom hele livet, det er en erfaring du ikke kommer utenom og som er nødvendig for å nå toppen, om det er målet.

      Svar
  8. Ola/Håvard

     /  september 26, 2011

    Mye av det du snakker om er rett og slett pinlig å lese. Det du mener at det er helt idiotisk å konkurrere, at det skaper hierarki. Uten konkurranse hadde det ikke vert noen tapere, men det hadde heller ikke vert noen vinnere. Hver dag ville verdt en reprise, de som ikke konkurrerer må ha et ensformig og forferdelig liv. Konkurranser skaper idoler, helter og forbilder som ungdommen ser opp til og drømmer om og bli like som de.

    Konkurransen er det som gjør livet verdt å leve, det som gjør at du gidder og reise deg opp om morgenen.Livet kan ikke være en dans på roser med gele og sjampanje, men det og reise seg opp og gå ut i krig, DET er det ingenting som kommer i nærheten av å slå.

    Konkurranse som oksygen, som mat, som kjærlighet. Uten det er vi ingenting, vi trenger det for å leve..

    Svar
  9. Halfdan

     /  september 26, 2011

    «Skal en lykkes i konkurranseidretten idag er egoisme en viktig egenskap.» Dette er både feil og rett på samme tid. Spiller en på et fotball eller håndball lag har en ikke råd til spille egoistisk, spiller man bare for å vise fram egne ferdigheter vil laget som oftest tape, og taper laget vil også du som spiller tape. Men her er et annet eksempel; Si at du er en 16 år gammel gutt fra Undheim og har vært inne på krets samling og er vurdert for landsamling. A-laget sitter praktisk talt og tripper for at du skal bli med dem og spille, de spiller i 5 div… Laget kunne kanskje hevet seg en div. med din hjelp, men skal du opp og ut i denne verden er du nødt til å bli litt egoistisk, og la klubben som har fostret deg siden du var liten i stikken. 5 div. er ikke godt nok til viderutvikling, og Nærbø eller andre klubber ikke altfor langt borte satser mer og bedre.

    Det finnes andre eksempler der egoisme ikke blir helt riktig derimot. F.eks. unge syklister som skal utstyr til mangfoldige tusen og vil ha foreldrene til å betale for det. At foreldre skal stille opp til ALT ungdommen ber om fordi de heller må bruke tid på å trene og restituere. Langrennsløperen som doper seg og ødelegger ryktet til en hel nasjon.

    Veldig opp for debatt om egoisme er totalt nødvendigt for å lykkes i konkurranseidretten..

    Svar
  10. Asbjørn

     /  september 26, 2011

    Det at samfunnet blir gjennomsyret av idretten og at folk kjører barnene som galne bort til treningsplassen, og her mener man at folk trener som galne jo kanskje. Men idretten gir positive virkninger i samfunnet. Hadde det ikke vært for idretten så hadde vell fleste av ungdommene sittet foran en pc skjerm eller en tv og spilt xbox til krampen tar de. Det som begynner å bli problemet er at folk begynner og bli late!
    Og idrett generelt er jo bra. Det at idrett skaper tapere er jo sant men det må jo vær tapere hvis det finnes vinnere. Og man må jo tape noen ganger for å vinne! Har man noen gang sett noen som har vunnet uten og tape en eller annen gang? Men mye av negativiteten henger jo med idretten. Men man må ikke glømme det positive med den!

    Svar
  11. Torstein Erga

     /  september 26, 2011

    Torstein!
    Denne overkritiske teksten har meninger som passer, men også maaange meninger som må og børr endre på før barn og unge ikke våger å delta i konkurranseidretten! Greit nok at man må ha taperer for at noen skal vinne, men dette kommer for sterkt ut. I alle år har vi hatt noen som skammer seg i gleden til vinnerene. Men uten taperer hadde ingen ønsket og deltat. Ingen hadde vel ønsket å deltat viss de viste at di ikke hadde hatt sjangs til å vise at de var bedre enn noen! Men alikevell børr ikke dette missforstås…Alle som deltar har sjangs til å vinne! Noen ganger handler dette om ren flaks, mens andre ganger kan den lille ekstra treningstimen være avgjørende.

    Også det med egoisme. Det finnes mange som skaper ett lite gudebilde av seg selv. Dette kan være greit til tider, men ikke i store mengder. Dette mener jeg også kan varieres fra idrett til idrett! I egenmannsidretter som svømming, kulestøt, spydkast osv. kan egoismen være tilgitt til enn viss grad. Men i lagidretter som fotball, håndball, curling, basketball osv. har jeg sterke meninger om at det er logoen på brystet som kommer før navnet bak på ryggen på drakten!

    Alt i alt mener jeg har teksten har noen meninger som kan tilgis. Så og sei alle påstandene er korrekte, men skaper ett skittent og ømt lys over konkurranseidretten som helthet. Påstandene er bare en bakside på det flotte speilet som konkurranse idretten representerer!

    Svar
  12. Ja, samfunnet er til en viss grad påvirket av konkurranseidretten. Og visst skaper det tapere. Men det er holdninger blandt utøverene som utgjør hva det blir av de som ligger i bånn av resultatlista. Når man først deltar i et arrangement der poenget er å vinne, så er man jo innstilt på å vinne. Man har trent seg opp på forhånd, og alt forarbeidet skal vise seg til slutt. Så om man «taper», varierer fra definisjon til definisjon men jeg vil si ikke kommer blandt topp 10 eller taper en kamp, er det som regel et produkt av at man ikke har jobba godt nok på forhånd eller andre faktorer som har spilt inn, altså din egen feil. Dette er jo ikke rett tolkning igjen, for i konkurranseidrett er man flere spillere sammen som må sammarbeide for å nå et felles mål, seier. Der vil jeg si meg uenig med synspunktet ditt «Kollektivet og samarbeidet taper for individet og jakten på seierskransen.» For å nå langt kreves samarbeid og innsats for det felles beste, og ta vare på de grunnleggende verdiene i livet ditt som familie og venner, for et skikkelig støtteapparat kommer man ikke til topps.

    Svar
  13. silje

     /  september 26, 2011

    Jeg er enig i de fleste poengene. Egenverdien har ikke så veldig mye å si lenger, det er mer penger og det å bli godt likt av fansen. Det er hele tiden et stort press på å være best og som du har sagt så blir derfor mye ulovlige midler tatt i bruk for å bedre prestasjonen. Slik som du sier at de som kanskje ikke lykkes så veldig i innen idrett sitter igjen med en dårlig samvittighet og blir tapere. Det er klart at det er ikke kjekt for dem, men de som lykkes kan ikke ta hensyn til dem å gjør seg dårligere heller. Alle som driver med konkurranseidrett vil mest sannsynlig bli tapere en gang da, viss du blir en taper av å tape en kamp. Da gjelder det jo om å heve seg over det og gjøre det bedre til neste gang, slik at du vinner.

    Svar
  14. Maria

     /  september 26, 2011

    Det er bakdeler og fordeler med alt, også konkurranseidretten. Dette er en tekst med kun utgangspunkt i bakdelene, men hva med fordelene? Er det ikke verdt det? Ja, mange sliter med dårlig selvtillit her i verden, det kommer alltid til å være et problem. Om vi fjerner konkurranseidretten kommer ikke det til å gjøre saken særlig bedre. Tenk på alle de som sliter seg gjennom skolen 5 dager i uken med mangfoldige vurderinger i løpet av et år og en ender gang på gang på 1’er eller 2’er. Kan ikke dette gi dårlig selvtillit? Skal vi liksom slutte på skolen da? Vi vet alle at det hadde aldri fungert, men som i alt annet er det positive og negative sider med alt. For meg gir konkurranseidretten glede. Det er gøy å konkurrere mot andre. Det gir oss motivasjon til å yte maksimal innsats (kan selvfølgelig bli litt vell stort konkurranseinnstinkt). Om en taper, hva gjør vel det? Det er da det er viktig med en indre motivasjon. Da ser en stadig på hva en kan forbedre i stedet for å se på de negative sidene.

    Svar
  15. Eirik

     /  september 26, 2011

    Jeg er jo stort sett enig med alt som er blitt skreve her, idretten bler mer og mer drevet av penger, og juks. Idretten kan påvirke livet til en person på både godt og vondt. Det er mange positive opplevelser som kan oppleves innen idretten, også mange negative opplevelser. Positive kan være å vinne kamper, cuper, ligaer og diverse. Mens negative er feks å bli langtidskadet, (som kan prega resten av livet) tape kamper osv. Slik som det stod i teksten at du blir en taper når du taper, det stemmer jo ikke helt da syns jeg. Det er jo kansje bare der og da du er en «taper» men rett etter på er du lik som alle andre mennesker på jord. Å neste kamp vinner kansje du, da er du vinner. Jeg syns på en måte at fotballen har blitt øpdelagt. Grunnen til det er juks. Nå handler fotballen seg nesten bare om penger. Slik som Mancherster City som kun kjøper seg til suksess. I og med at de bare kjøper spillere så får jo ikke de unge i klubben lovt til å prøve seg, ikke noe utvikling. Så er det lag som kjøper dommerene som dømmer deres lag, blant annet Juventus for noen år siden.

    Svar
    • Allan Og Sindre

       /  september 27, 2011

      Eirik, du sier Manchester City bare bruker penger på å kjøpe seg opp for å bli best. Men dette er noe vi har sett flere plasser, først kjøper klubben seg opp. For å etablere seg som en av de beste, så starter jobben med å få fram egen produserte spillere. City har nå lagt fram en plan om ett splitter nytt akademi, inspirert av blant annet Barcelona og Ajax.(Det kan du lese om her http://www.nettavisen.no/sport/fotball/pl/article3233476.ece) Dette vil gjøre de andre klubbene sjalu. Flere vil jo få fram egne spillere, men dette pga at det er mange som ikke har råd til å kjøpe spillere selv. Jeg er enig i at City har brukt voldsomt mye penger, MEN så har de også hentet talenter og skaffet seg sammarbeidsklubber(Blant annet Strømsgodset!). De vil bruke de gode spillerne som motivasjon og læremestere. Dette skaper ett treningsmiljø der de har noen å se opp til, for unge spillere er det en stor motivasjon å se at noen av verdens beste spillere står igjen etter trening for å bli enda bedre. I tillegg kan stjernene gi tips og dele sine erfaringer med de unge.

      Svar
  16. Elise

     /  september 27, 2011

    Masse av de du skiver stemmer. Konkurranseidretten skaper press. Men livet generelt byr på masse press. Press på skolen, press på jobb om ærkjennelse osv. Her i konkurranseidretten har du mulighet til å snu dette presset om til noe godt. Lære når du taper, velge å gå di rette veiene og kanskje få smaken av et seierstrofee. Mange velger desverre og ty til enklere og simple løsninger som rus og doping, men dette er noe av de «fristende» enkle valgene som hadde vært tilgjengelig uten konkurranseidretten også. Konkurranseidretten skaper motivasjon, glede og samhold, OM en klarer og snu ryggen til alle fristelesene på veien mot berømmelsen.

    Svar
  17. Solveig

     /  september 27, 2011

    Veldig mange bra argument som jeg må si meg enig i her Jarle, men syntes du burde sett idretten fra andre perspektiv også. Det er mange positive sider ved idretten som jeg ikke syntes du har tatt med. Fra man er små av er det allerede flere positive sider ved idretten. Dersom man spiller på et lag med flere medspillere vil du oppleve mye glede dersom du mestrer øvelser eller presterer bra. Du vil få følelsen av samhold og føle du er i et sosialt nettverk sammen med laget ditt/de du trener med. Konkurranseidretten gjør at du automatisk vil prestere best mulig, og bli lagt merke til. Dette vil gi deg en indre motivasjon til å trene og bli bedre, konsentrasjonen øker også. Det å vinne og det å føle mestring gir glede. Sant nokk er det som Jarle alt har skrevet noe om så blir det automatisk noen som taper også. Men man trenge vell ikke alltid henge med leppa fordi om. Man kan bite tennene sammen å tenke hva man må forbedre til neste gang, så kanskje man da vinner.

    Svar
  18. Allan Og Sindre

     /  september 27, 2011

    Du skriver om egoisme. At det er den viktigste faktoren for å bli best. Men det blir feil å si at da må familie, venner, osv vike for deg. Og gi deg det du trenger, familie og venner er jo tross alt den beste støtten du får. Det er disse som gir deg selvtillit, som skryter av deg og støtter deg 110% for at du satser på det du vil gjøre. Men så har du en annen side av dette, der foreldre er de som skaper disse egoistiske «monstrene». Mange utøvere blir pushet gjennom trening, får det beste utstyret osv. For at foreldrene vil det, de lever sin egen drøm gjennom ungene. Jeg vet om enkelte personer som jeg var i ski miljøet med som ble pushet ut på trening, som reiste til «Brekkå» annen hver dag for å trene stein hardt. Dette kan skape egoisme, alt handler om dem. Men da er det jo foreldrene sin feil? Du har ett eksempel fra Italia, der motorsport er en stor idrett. Viss ungene her er 160cm, kan foreldrene putte i de stoffer som gjør at de slutter å vokse. Pga dette blir sett på som en ideal/perfekt høyde innenfor motorsport.

    «Idretten blir brukt til å splitte nasjoner, samfunn og mennesker. Rivalisering og hat har en fin inngangsport i idretten. By mot by, land mot land, ideologi mot ideologi.»
    Du kan si at de splitter byer, nasjoner, samfunn og mennesker som du sier. Men de bringer jo også sammen byer, nasjoner, samfunn og mennesker. Folk som intresserer seg i samme idretten bringes jo sammen. Blant annet gjennom Norway Cup, der land fra hele verden deltar. Her bygger de nettverk rundt om i Norge, eller finner seg venner fra andre kontinenter. Norway Cup er jo også en arena for å bli oppdaget, noe mange av spillerne fra fattige land drømmer om. Men fellesskapet som er bygget rundt Norway Cup bringer jo sammen alle typer mennesker, samfunn og kulturer. Dette fordi de har en ting til felles, en lidenskap for fotball. Slik finner vi i alle slags idretter, folk bringes sammen gjennom idretten.
    Og ja, man kan skaffe seg fiender og det kan bli amper tone mellom «rivaler», men det er jo disse kampene som er kjekkest, de som er stappet med følelser. Der ingen vil tape og spillere gir sitt aller beste. Det blir en slags elektrisk stemning rundt slike kamper, som gjør at folk elsker dem ekstra mye. Både som tilskuer og spiller.

    Svar
  19. Marie

     /  september 27, 2011

    Konkurranseidretten skaper tapere, men dei skaper og vinnere. Det trenger ikke bare være negativt å tape. En person som taper i en idrett behøver ikke grave seg helt ned og slutte med alt idrett bare for han kjente nederlag 1 gong eller flere gonger. Når en person taper skal han spørre seg selv, hva bør jeg gjøre bedre, gir du opp er det de som er nederlaget ikke at du tapte i noe. Bygger du videre på det kan du like godt se sammenhengen ikke bare fra idretten men og på skulen. Du har hatt 1 eller flere prøver og resultatet går dårlig og du gir opp, du ”taper”, andre får bedre karakter en deg. Stopper du helt opp og ikkje gidder å gjøre mer, får dårlig selvtillit fordi du ikke klarte starten på skuleåret bra, er du like mye taperen som taperen innen idrett. Det eneste du kan gjøre er å reise deg opp igjenn bite tennene sammen og se på mulighetene for å bli bedre.

    Du skriver videre at det er jeg, jeg å jeg som det er fokus på når du skal bli best. At du glemmer familien og alt. Det mener jeg er feil. I idrett og gennerelt i livet er det både oppturer og nedturer (ikke berre i idretten). Livet byr på utfordringer akuratt som i en fotballkamp. Familie, venner er en viktig støtte for at dei beste skal bli bedre, og di svake ikkje skal gji opp. Jeg mener du blir en dårlig idrettsutøver viss du isolerer deg fra støtten og ikke tar i mot hjelp fra dei som står deg nærmest. Selfølgelig kan flere bli så konkurranse sukne at dei stopper å tenke på familien og støtten, tenker bare på pengene, tar de så langt at di begynner med dop for å vinne. Men alt i alt er det ofte dei som blir taperne.

    Svar
    • Allan Og Sindre

       /  september 27, 2011

      «Det eneste du kan gjøre er å reise deg opp igjenn bite tennene sammen og se på mulighetene for å bli bedre.»

      Veldig bra poeng Marie! Viss du gir opp når du taper, vil du bli en taper på flere arenaer. Ikke bare i idretten, det handler om å aldri gi opp. Men å komme seg opp igjen, kjempe seg forbi, og vise at DU kan bli en vinner.

      «Hard work beats talent, if talents don’t work hard», dette er ett eksempel fra både idrett og arbeidsliv. I toppen av arbeidslivet er det 20% av de med talent som sitter, og 80% av de som arbeidet seg opp mot toppen på den tøffe måten. Mens i idretten ser vi talenter som i 14-15-16 års alderen får alt gratis, dette gjør at de surfer på en medbølge og derfor ikke tåler motgang. Mens spillere som har jobbet hardt hele tiden vet at det finnes medgang og motgang. Det er disse som slår igjennom senere, i kansje 20års alderen. Som Ole Gunnar Solskjær og Kim Robert Nyborg. Disse er produkter av hard trening.

      Nok en gang, bra poeng Marie!!

      Svar
  20. Siv Åshild Kydland

     /  september 27, 2011

    Er idretten en arena for fellesskap, glede, sunnhet og moral? Ja, idretten kan oppfattes som dette. Lagidretten er jo absolutt et fellesskap og mestring gir glede. For mange er det sunt å drive idrett, spesielt fysisk, men for andre kan det være mindre sunt, hvis man er veldig dårlig taper å driver med f.eks konkurranse idrett og bare taper blir man sint, sur og lei og jeg vil ikke akkurat si at det er sunt å være sint, sur og lei seg hele tiden.
    For at det skal bli en konkurranse er det nødt til å være tapere og vinnere, slik er det bare. Man deltar jo ikke i konkurranse for å tape, det er jo fri vilje og jeg velger å tro at de fleste deltar for at de har lyst. Her får utøvere målt ferdigheter og kan oppnå mestring og gode opplevelser som å lykkes. Jeg er enig i påstanden at konkurranseidretten skaper press på utøvere, men jeg mener at utøveren selv har valgt å drive med denne idretten, trives ikke utøveren slutter den?
    Jeg velger å tro at det fremdeles er mange som driver idrett pga. egenverdi, mange velger å drive idrett fordi det er gøy, det er sosialt og ikke minst sunt.

    Svar
  21. Tonje

     /  september 27, 2011

    Selv om jeg ikke kan si meg enig i alle påstandene som kommer frem i denne teksten, er det flere interessante synspunkter som har en del sannhet i seg. Som med alle andre ting finnes det flere sider ved en sak, og slik er det med idretten også. Det finnes både negative og positive følger av konkurranseidretten, og mange er kanskje skeptiske til hvordan konkurranseidretten er i ferd med å utvikle seg. I denne teksten ser vi en tydelig skepsis mot konkurranseprinsippet, men selv mener jeg at det er flere positive sider ved konkurranseidrett enn negative. Idretten gir oss glede og fellesskap, vi lærer å samarbeide og forholde oss til andre. Konkurranseprinsippet lærer oss å jobbe mer strukturert og fokusert mot et mål, uansett om det gjelder idrett og ellers i livet. Konkurranse er nødvendig for utvikling, og det gjør at vi hele tiden presser oss selv til å bli bedre. Tar man bort konkurranseprinsippet fra idretten, vil vi bare bli stående på samme sted uten noen form for utvikling.

    Svar
  22. Randi

     /  september 27, 2011

    Konkurranseidretten har som med alt annet positive og negative sider. Men langt fra så mye negativt som kommer fram i dette innlegget her. Du skriver her at familie og venner ikke blir viktig, men de er progressjonen i treningen som er det viktigste. Dette stemmer helt klart ikke, vi trenger støtte både når vi har gode trenings perioder og dårlige trenings perioder. Er kanskje i de dårlige periodene vi trenger mest støtte! Det er familien og venner som stiller opp på trening og kamper, og de er med på å hjelpe deg med å utvikle deg. Gi deg tips og tilbake melinger. Familien står bak deg, reiser og transportere deg rundt forbi. Sørger for at du har bra utvalg av utstyr og at det er i orden. Ofte kan vi se har utvøere har far eller mor som trener. Så en kan ikke si at progressjonen er viktigere enn familien, for uten familie og venner kommer ikke progresjonen !

    Svar
  23. Martin Ravndal

     /  september 27, 2011

    Det virker for meg som om du drar mange under en og samme kam.
    At det viktigste er å være best. Bruke alle mulige midler for å bli den nye Messi og for å vinne. Enten er du best, eller så er du en taper med dårlig selvtillit.
    Jeg tror at det er mange som ikke tenker på det å bli nummer 1, men heller å bli så god som mulig.
    Alle kan ikke være best. Det er noe som sier seg selv. Noen må også være nest best og forhåpentligvis er de fornøyde med det.
    Av alle gode idrettsutøvere i verden tror jeg ikke alle er egoistiske og selvopptatte juksere som bare tenker på penger, men at det også finnes rene og redelige utøvere som vil bli best på en fair måte.

    Av det du nevner at idretten blir brukt til å splitte nasjoner, samfunn og mennesker er det nok noe sannhet i. Men jeg tror at i de fleste tilfeller blir det en motsatt effekt.
    Idrett og konkurranser betyr så utrolig mye for mange. Det er morsomt og spennende, og folk bruker ekstremt mye tid på det. Jeg tror at idretten klarer å knytte folk sterkere sammen.
    Nasjonen samler seg bak sine utøvere. Mennesker støtter sine idoler.
    Ut av dette vil det også komme rivalisering og uheldigvis i noen tilfeller hat, men rivalisering er bare med på å fremme sporten og gjøre det mer spennende, moro og følelsesrikt.

    Svar
  24. Husdyr

     /  september 27, 2011

    Lenge før pengane glei inn i biletet, eksisterte idretten uavhengig. Idretten har ikkje alltid dreia seg om flest mogleg nullar på bruttolønna. Det har sidan antikken eksistert som ei grein av utfolding der dyktigheit er den avgjerande faktor. Før innebar det ære og vinna VM, nå inneber det berre forlenga sponsoravtale og kursiv i utbetalingane. Eg vil derfor sei meg einig i at idretten stadig søkk djupare ned i pengesmørja som utgjer dagens idrett.

    Idrett skapar som du seier vinnarar og taparar. Slik har det alltid vore. Dette skapar hierarki. På barneskulen hugsa eg at popularitet blei målt i fotballferdigheiter. Dei beste var dei kulaste. Ein trur kanskje at dette lett kunne vore unngått berre ved å ikkje spela fotball. Men slik er det faktisk ikkje. Fordi dersom du ikkje ein gong giddar å delta, ja, då er i du i alle fall ein diger tapar. Tidenes tulling. Slik skapast ein vond sirkel få barn, spesielt gutar, har vanskar med å sleppe unna.

    Så, ja, idrett plantar ein lapp i panna di der din plass på rangstigen står fint oppført. Er det då rart at vi opplevar press frå alle kantar?

    Svar
  25. kremen

     /  september 27, 2011

    I dag er det viktig å ha de beste utstyret for å «være best». Dette kommer inn i reklamer, Messi bruker slike sko, bruker du di og vil du «automatisk» bli bedre. Føle deg bedre. Du har kansje hørt at: «Han såg god ut(i fotball)». Med tøffe sko og hvordan du ser ut, skaper respekt.
    Så det har blitt et press på å prestere, for dette skaper respekt, som, «han var sykt god mot Brann, han må vi passe på». Dette er jo kredd. Men når du må ha sko, prestere hver kamp og trening, kosthold, søvn, ha den perfekte kropp og trene så mye for hva?..
    Alt dette slite og stresset med turer og alle disse pengene som er blitt brukt, 1 av 1000 ender kansje opp som proff fotballspiller, og alle disse 999 andre vil ende opp med knuste drømmer. Hva ender disse opp med? nederlag, føler seg som tapere resten av livet og kan til og med bli tatt av alkoholen pga di mistet noe som di aldri kan få igjen.. Idretten kan også gjøre at folk mister motivasjonen og bare vil gi opp, og når di slutter med idretten vet di ikkje va di skal gjøre. Men når di vil begynne på den igjen, ER DET FOR SENT.
    Trist men sant folken.. peac out elns xDDD

    Svar
    • Allan Og Sindre

       /  september 27, 2011

      Apropos sko, her sier dere at Messi bruker topputgaven til Adidas. Men her tar dere feil, han går foran som et forbilde for de som ikke har så mye penger, slik han hadde det i barndommen. Istedenfor å bruke sko til 2000kr ++ går han for den middelmådige modellen for å poengtere sin barndom. Han sluttet og vokse som 12 åring pga en sykdom som var enormt kostbar og ingen ville hjelpe Lille Messi med å få den medisineringen han behøvde. Så kom Barcelona på banen og så talentet i gutten og som betaling fikk Messi all den hjelpen han trengte, fikk utdanning osv. Så hvis du ser på Messi så er en person med et stort hjerte, han går ikke ut i media og skryter over seg selv og bare tenker på seg selv. Men han har to synspunkt etter mange år som en av verdens beste fotballspillere. Han er et bra forbilde for både de som har penger og de som sliter, grunnet barndommen hans.

      Men ellers så er dette et veldig bra innlegg, og vi er enige i argumentene deres!

      Svar
  26. LaFFe

     /  september 27, 2011

    Det at konkurranseidretten er mer påvirket av ytre motivasjon(penger) nå enn før, vises jo igjen i for eksempel fotball. Der spillere krever høyere og høyere lønninger, for å fortsette å spille i klubben. Det er igjen et produkt av at det er vanvittig mye penger i toppidretten i dag, og at klubber godtar kravene om høyere lønninger. Konkurransen om å beholde de beste spillerne er stor. Selv tror jeg ikke Cristiano Ronaldo bryr seg særlig om han har råd til en ny lamborghini hver uke eller annen hver uke.

    Men det er alltid to sider av en sak. Et annet eksempel er AC Milan-spiller Oguchi Onyewu, som takket for ny kontrakt, etter å ha vært skadet i et år, med å spille gratis. Eller Real Madrids Kaka som har donert større deler av den faste lønnen sin til kirken siden 2000. Det er jo eksempler på at penger ikke alltid er det viktigste i idrett.

    Svar
  27. Kasper Osnes

     /  september 27, 2011

    Idrett generelt gjør oss aktive og kan bygge opp selvtilliten vår som unge utøvere, selv de dårlige utøverne kan få god selvtillit så lenge lagkjemien i laget er god. Du får større motivasjon for å konkurrere, selv om det også er mange som minker konkurranseinstinktet og selvtilliten sin fordi de presterer dårligere enn de har som mål. Men trener du med laget ditt med en positiv holdning, får du ikke bare bedre holdning og prestasjon selv, men du øker også selvtilliten til deg selv og de andre på laget viss du viser en viss «glød» til det du driver på med.
    Og det med at det skrives her at foreldrene må bruke så mye tid av fritiden sin og blir slitne, at foreldrene rett og slett blir «utslitt», henviser bare til negative sider ved idretten. Det finnes så enormt mye positivt, foreldrene blir ofte engasjerte i det barna driver med enten det er fotball, sykling, svømming. Foreldrene kan rett og slett bli stolte av barna og ser på det som positivt at du for eksempel spiller mye fotball enn at du sitter inne foran pc skjermen hele dagen, eller er ute og drikker i helgene. Vil du prestere høyt i for eksempel fotball kan du ikke drikke for mye, og du holder deg unna røyk som ødelegger kondisjonen din og gjør at du blir lettere skadet. Mange foreldre blir derfor glade for at du driver med den idretten fordi de slipper å se ungene sine blant annet røyke og komme inni feil miljø! Mange foreldre slepper å tenke like mye på at ungene kommer til å slite videre i livet.

    Svar
  28. Big G

     /  september 27, 2011

    Du sier det at konkurranse idrett skaper tapere, men det betyr ikke at de er tapere hele tiden. De kan vinne konkurranser på treninger, og det gjør dem jo til vinnere der og da. I øverste divisjonene er det svært sjelden at et lag ikke klarer å vinne en eneste kamp. Det er jo ikke alle som holder på med sin idrett for å bli aller best, noen gjør det for eksempel for å se forskjellen på nivået på lag. Hvis for eksempel Notodden skulle spilt mot Barcelona, hadde de nok hatt såpass selvinnsikt at de visste før kampen var i gang at de kom til å tape. Men vil selvfølgelig gjort sitt beste og gått inn med innstilling at de kunne tape med minst mulig mål.

    Men det er jo stor forskjell på ungdomsakademi i Norge og Spania eller Brasil. I disse landene trener de hver dag for å bli best mulig. Det er deres hovedprioritet. Mens i Norge blir skole og familie også prioritert veldig mye, så det blir ikke like mye tid til trening, som det blir gjort i Brasil og Spania. I tillegg starter de veldig tidlig med talentutvikling i Brasil og Spania, og det er mange tidligere fotballspillere med bred erfaring som blir ansett som trenere. I Norge er det som regel foreldre som er trenere, og har ikke like bred erfaring.

    Svar
  29. maria t

     /  september 27, 2011

    Jeg er enig av noe som står her, men syns mye av det som er skrevet er rettet inn mot ulempene med konkurranseidretten.
    Er det bare ulemper du får av konkurransidrett, eller er det noe fordeler med det også?
    Selvfølgelig er det fordeler. Jeg syns ikke det hadde vært gøy å bruke mye tid på hard trening for og ikke ha noe å måle meg opp mot. Mange bruker flere timers trening i uka for å bli bedre. De kjøper inn nytt utstyr som skal gjør vegen lettere for dem selv og de legger inn en utrolig innsats for å nå målene sine. Det du sier om at foreldre må bruke sin tid på å kjøre deg til og fra treningen, det syns jeg er positivt. Det er bra at foreldre støtter barna sine opp med å få dem til og fra trening. Det er ofte foreldre og søsken som støtter deg, det gjør de vertfall i min familie. Det er en utrolig stor trygghet og god motivasjon og ha foreldre som gir deg gode tilbake meldinger, kjøper utstyret du trenger og støtter deg hele tiden.
    Du sier også at konkurranse idrett skaper tapere, selvfølgelig gjør det det. Det er jo det konkurranseidrett går ut på. Du konkurrerer mot andre for å se hvor du selv ligger an. Spiller du fotball på et lag som trener hver dag sammen og spiller mot andre lag som også trener hver dag kan dere måle dere med hverandre når dere møtes i kamp. Selvfølgelig er det om å gjør å vinne denne kampen. Begge lag er lystne på seier. Det er disse kampene som er kjekkest og spille, der det er jevnt og du må virkelig yte ditt beste for å slå motstanderne dine.

    Svar
  30. Kissa

     /  september 27, 2011

    Innlegget får konkurranseidretten til å virke som noe negativt som mer likner på en plage. Det skal tydeligvis bare være dyrt og ikke ha noe mening. Fremme egoisme, tapere, hat og vold. Dette er et syn på idretten som jeg ikke er helt enig i.
    For først og fremst kan konkurranseidretten skape felleskap og en lagfølelse. I laget eller teamet man er en del av, både taper og vinner man sammen. Laget møter på nye utfordringer sammen, og må takle denne utfordringen som et lag. Laget gjør utrolig mye sammen, og dette tar mye av fritiden, både med treninger, kamper og turneringer. Så det blir ikke mye tid til å kjede seg.
    I tilegg er konkurranseidretten en glimrende måte å holde seg aktiv på. Det inneholder mye trening, og treningstilstanden bedres. Selvfølgelig er det mange som har store ambisjoner som små, og drømmer om å bli toppidrettsutøvere. Noen klarer faktisk å leve denne drømmen helt ut, og kan leve på dette eventyret med å konkurrere livet ut. Men langt ifra alle. Men selv om man ikke lykkes innenfor idretten sin, trenger nødvendigvis ikke dette føre til dype depresjoner og føre til at man blir en taper for resten av livet.
    Så jeg mener idretten er en bra ting, som fører til mer positive ting enn negative 

    Svar
  31. Runa Lise

     /  september 27, 2011

    Eg kan vere einig i noko av det som står i denne teksten. Likevel er dette ein tekst sterkt prega av ulempene i idretten og den negative vegen for idretten. Kvifor så kritisk? Kor er fordelane? Får vi ikkje noko godt ut av idretten? Dersom ein ser det frå skrivaren si sida, så er nok svaret nei. Men som i alle andre saker er det både fordeler og ulemper. Dette gjeld også i idrett. Viss vi går tilbake i tid. Heilt i frå då grekarane starta med olympiske leker har samfunnet sett på idretten som eit positivt bidrag. Ein har opp gjennom tida sett at idrett fremmer generell helse og at ein derfor skal få betre livskvalitet. Derfor meinar eg at påstanden om at sjukehuskøane er eit resultat av idretten er heilt feil. I den verda vi lever i ville fedme vore eit større problem dersom det ikkje hadde fantes idrett. Da hadde hjarte – og karsjukdommar og andre sjukdommar vorte enda meir vanlegare og derfor fylt opp køane. Det er eit faktum at aktivitet er god medisin mot sjukdom.
    Ein må heller ikkje gløyme at heile samfunnet og den kapitalistiske verden bygger på konkurranse. Idretten avspeilar jo bare resten av samfunnet. Dei som tapar i idretten, kan like godt vere vinnarar på andre arenaer i samfunnet. Om du ikkje er god i idrett kan du vere ein god lærar, professor, lege, psykolog osv. Dop og rus er ikkje berre eit problem i idretten. Det er generelt eit problem i kvardagen ellers. Folk som slit for eksempel med depresjonar ruser seg for å komme gjennom jobbkvardagen. Dette er kanskje meir usynleg enn innanfor idretten. Når det gjeld nytt utstyr og best utstyr er dette ikkje alltid nødvendig. Du klarar deg like godt med gamle som nye fotballsko. Det er ikkje eit ”must” med dei kulaste og nyaste skoa. Dette blir gjenspeilt for eksempel på skulen der det er om å gjere å ha dei mest moteriktige kleda. Å ha dei mest moteriktige kleda er ikkje heller her eit ”must”, men det er slik fordi det på ein måte har vorte eit krav i samfunnet til enkelt individet.
    Ein av grunnane til at foreldre køyrer ungane sine på treningar og kampar er for å få ei positiv fritid der ein kan omgås med folk og danne eit sosialt nettverk. Ein annan grunn er at ein ønskjer å unngå at barna/ungdommane vel å sitje på internett, drive rundt i gatene eller i verste fall byrje å ruse seg. At idretten blir brukt som splitting av nasjonar, samfunn og menneskjer er eg ikkje einig i. Eg meinar at dette skjer i svært liten grad. Det finns sjølvsagt eksempel på dette som for eks. OL i Moskva i 1980 der politikken spelte ei viktig rolle. Nasjonar valte å boikotte arrangementet. Det eg har meir tru på er at idretten er ein arena der ulike folk kan møtast og læra noko. Derfor er det meir fredskapande enn splittane. Det er meir ei god ånd i idrett en ei dårleg ånd.

    Utifrå dette kan ein sjå at idretten i seg sjølv ikkje kan ha skyld for dei negative sidene. Idretten er en del av samfunnet og dei problema som samfunnet har vil sjølvsagt også påverke idretten.

    Svar
  32. Atle Vinningland

     /  august 28, 2012

    Eg syns at du treffer bra her, men det er og mye mye meir glede en det du fremviser i denne teksten. Tenk bare på barneidretten. Eg har vært mang en gang og sett på forskjellige kamper innen barndomsidretten. Du legger veldig godt merke til kven som er faren til målscoreren når det kommer et mål. Det er han som jubler høgst! Mens andre fedre tenker at ballen kunne blitt sendt til deira unge. Men dette viser kom mykje idretten kan engasjere og bringe glede til folk. Blir det en seier så er det meir glede å finne der en skuffelse i tap.
    Eg spiller sjølv på juniorfotball nivå for Bryne, ingen toppsatsing berre sosialt. Noko av det kjekkaste eg veit er bortekamp, for vi har vært gjennom så mykje dei siste 3 åra og saman så har me oppnådd ein slik lagmoral og vennegjeng at det å tilbringe timer ilag i bil og garderobe er en fryd for det skjer så mykje morosamt. Eit par vitser og kommentarer så er vi i gang. Det betyr ikkje lenger noko særlig om vi vinn eller ikkje derfor gir idretten mykje glede. Men det varierer jo frå person til person.
    Atle Vinningland

    Svar
  33. Robert Stangeland

     /  august 28, 2012

    Robert og Thomas

    Helt fra Englands storhetstider har idrett vært at enten taper du eller så vinner du. Det er derfor konkurranse idretten oppstod. Fordi folk ville vite hvem som sprang fortest, hoppet høyest og kastet lengst. At konkurranse idrett skaper samhold og glede er delvis sant, fordi vinner du blir du som regel glad. Men det er greit at vel så mange blir skuffet. Det er fordi de ikke har trent hardt nok eller rett, de møter jo opp for å se hvordan de ligger an i forhold til sine konkurrenter. Viss du da ikke vil ta sjansen på å tape, bør du heller strikke eller lese en bok. Samhold er når du spiller fotball på et lag, og alle føler de mestrer hva de holder på med og har det gøy, da kommer samholdet enten de vinner eller taper. For å bli best, må du være egoistisk. Da må du tenke på omtrent alt du gjør, spise rett og nok, få nok søvn. Viss du ikke er villig til å droppe en fest for at du skal bli best, så blir du ikke best. Da er du ikke villig til å gjøre det lille ekstra for å bli så god som du kan. Go hard or go home.

    Only the strongest will survive

    Svar
  34. Hulken

     /  august 28, 2012

    Det er sant at toppidretten blir mer og mer preget av penger, men dette er for folk som har idrett som en jobb. Det finnes også mange gode sider med idrett. Idretten generelt skaper ofte samhold og gir folk sosiale gleder. Sjølv om idretten er prega av juks kan det fortsatt lære unger noe, hvis de har et godt forbilde i klubben sin. Du sier at idrett splitter nasjoner, det er by mot by alle mot alle. Det finnes rivaler, men disse kan også være gode venner utenfor banen, men idrett skaper samhold. Et eksempel kan være Sør Afrika i VM. Heile landet samlet seg for å heie frem nasjonen sin. På tribunen ble sosial status og hvordan du har det elles mindre viktig, det er bare idretten som står i fokus. Som eg sa i starten blir idrett meir og meir prega va pengar, men det er ikkje alle som når til disse pengane og til toppidretten. For de er det det sosiale som gjelder. Idrett kan få deg til å glemme alt stresset, skole, ting hjemme og ting du skulle ha gjort. Eg drivar sjølv med idrett, eg har lyst å bli så god som mogleg og går på trening for å bli betre, men det betyr ikkje at eg ikkje ha det kjekt og at det gir meg andre verdiar. Det er hellar ikkje sant at alle er egoistar, nokon idrettar krevar kanskje at du må være litt meir egoist en andre. Men i en lagidrett er det samspilet som gjeld. Men her treng du også å være litt egoistisk, kanskje trengar laget ein som står fram og tar ballen og går og scorar, vil dei då sei det var egoistisk? Idrett har mange negative sider, det blir stadig avdekka juks og folk som dopar seg, men toppidretten er hellar ikkje berre negativ. Den kan samle eit heilt folk til ein festaften! Kva idrett gir deg avhengar av deg som person og kva du sjølv vil.

    Svar
  35. Jone

     /  august 28, 2012

    Mye er sant, Idrett blir drevet av for mye penger, et eksempel er Tiger Woods som en gang har fått opp i mot en milliard på et år. Doping og juks er også et tilfelle i flere sporter. Syklng er kanskje den sporten hvor doping er mest opphevet. Hvor nå nyling Lance Armstrong er blitt utestengt for resten av livet. Idrett kam bli brukt til og spilte nasjoner, men kan også samle de. OL samler flere nasjoner annen hvert år, selv om en heier på sine landsmenn, sammler det verden til noen uker med idrett sammen. Klar det er flere idrettsfolk som er i sykehus køene, men idrett gjør folk sunnere som gjør at flere av de avvkler fra noen av køene.

    Svar
  36. Are

     /  august 28, 2012

    Are
    Det stemmer at idretten er mye styrt av penger og mange mener det ikke er mye idrettsglede igjen, men de som driver idrett gjør det fordi det er kjekt og ikke fordi de tjener penger tror jeg. At de tjener penger er en stor og viktig bonus men at det er kjekt er det viktigste. Idretten kan fort skape diskusjoner og krangling pga. det er mange synspunkter og sånt. Det varierer nok fra person til person om du vil bli best og satse. Men de fleste bestemmer seg for å satse om de har følelsen av og lykkes og er bedre en de andre på laget, eller nest eller 3 best. Da vil du få en god følelse til og peise på og trene mer. Men om du ikke er så atletisk eller ikke lykkes, og de andre bare blir bedre en deg, eller du aldri klarer å hevde deg vil du nok gi opp og gjerne bare mosjonere istedenfor og satse. Det stemmer at idretten er mye styrt av penger og mange mener det ikke er idrettsglede igjen, men de fleste som driver idrett gjør det fordi det er kjekt og ikke fordi de tjener penger. At de tjener penger er en stor bonus men idretts glede er det viktigste.

    Svar
  37. Ørjan og Dagfinn

     /  august 28, 2012

    Idretten har som med alle ting i hverdagen, både positive og negative sider. Du skriver at konkurranseidretten skaper tapere, det er helt sant, alle har opplevd å tape en gang. Å tape, er det virkelig så gale som du skal ha det til? Du lærer mer av et nederlag enn å vinne, har eg hørt. Hva har skjedd med «å lære fra sine feil»! Når du taper får du nyttige erfaringer som du kan bruke i senere anledninger. Ingen er født som en vinner, og alle må jobbe hardt og målrettet for å oppnå noe stort. Vis du lærer av dine nederlag, så vil det kanskje en dag, gjøre deg til en vinner?

    Vis man ser på grunner til at man i «første omgang» faktisk startet med idrett, er det ikke nødvendigvis på grunn av å bli en «vinner». Mange driver med idrett for å oppnå sosial tilhørighet, ikke fordi de vil bli best i verden. «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!»

    Skal man bare kutte ut med idrett, fordi de det bare er ytterst få i verden som når toppen? Trening fremmer helse og velvære, det er ikke nødvendigvis vinnere å tapere. Alle er like i søken etter idrettsglede.

    Svar
  38. Iselin

     /  august 28, 2012

    Du har jo mye rett i det du skriver om idretten. Men det er også mange positive sider med idretten. Holde seg i aktivitet er aldri noe negativ. Jeg ser at de som ikke holder på med en idrett eller trener har ofte en tendens til å sitte inne og se på tv eller foran en pc skjermen. Mange av foreldre blir stolte av ungene sine når de deltar i en idrett, vil stille opp for ungen deres. Det er noen ganger bortekamper, og laget trenger foreldrene til å stille opp får transport, men noen av foreldrene engasjerer seg for kampene som blir spilt, borte eller hjemme kamper. Når du er eldre og holder på med idrett så kan det «betrygge» foreldrene dine, for da er du i et miljø der idrett er i stort fokus, og da er det med på å holde deg vekke fra feil miljø. Spiller du på et lag med god lagånd så hjelper det deg som en del av laget med å føle deg velkommen, og gleder deg til treninger, fokuserer mer på det du klarer å mestre innen idretten din.

    Svar
  39. florianta

     /  august 28, 2012

    Jeg vil si meg både enig å uenig i det du skriver. I dette innlegget blir det tatt fram mange ulemper enn ikke tenker på til vanlig, men hvorfor være så kritisk ? noen trener seg opp til kamper på forhånd som vil fortjene å vinne, mens kanskje det motsatte laget vill ha et surt tap. men da er det også prioritering som spilller inn her. viss du ikke prioriterer trening, hvorfor satse på å vinne ? da er det definitivt noen som må tape. er du innstillt på å vinne, må du tenke deg godt over å satse virkelig. Idrett kan påvirke oss positivt, det gir oss motivasjon og en selvtilit å tryggheten du vill få på laget vill vise seg igjen på kamper, min gamle trener sa at jo bedre man går overens med laget sitt, jo høyere mål vill man oppnå med dette laget. Når du driver med idrett, er det verdt å bruke tiden som kreves, å pengene som må til. Idrett skaper glede, men også skuffelser. Idrett er bra for hele kroppen å helsa. Det å havne i idrettsmiljøen syns jeg, og sikker mange andre og er mye bedre enn å havne i feil miljø. Noen mennesker tabber seg også ut i idretten. Noen doper seg ned, noen bruker steorider.. presset på å vinne er stort og noen kan ikke stå imot fristelsen. Dette er noe vi kan lære av for å holde oss unna det, men såklart er det noen som ikke vill klare å holde seg unna dette.

    alt et lag forarbeider seg til vill vise seg til slutt. såklart så vill alle vinne, men alle er klar over at noen må tape å da er det bare til å prøve igjen, å satse bedre.

    Svar
  40. Vidar Hodne

     /  august 28, 2012

    Vidar Hodne
    Det er jo ikke bare i konkurranseidretten at man har konkurranse og må kåre vinnere og tapere. Om du for eksempel konkurrerer om en jobb blir det også kåret en vinner og andre tapere. Dette kan også skape hierarki i forhold til jobb, hvem som har best jobb for eksempel. Man finner også prinsippene med egenverdi og nytteverdi innenfor arbeidslivet der man kan jobbe for å tjene penger i stedet for å jobbe for å ha det kjekt. Det er ikke bare idretten mennesker konkurrerer i, mennesket har konkurrert hele tiden. Vis du da taper kampen om jobben vil du ikke akkurat sitte igjen med god selvtillit heller.
    Vi har også noe her som heter konkurranseinstinkt, at noen på instinkt har til hensikt å vinne konkurransen. Dette skaper konkurranse og vil dermed være med å heve nivået. Teknologien vil få mere fremgang, idretten vil få mere fremgang, motiverte konkurranse-instilte ungdommer vil gjøre det bedre og være med å utvikle idretten og teknologien i høyere grad enn uten konkurranse.
    Dette med å være ego kan være litt overveiende i idrett men om man vil ha en jobb vil man også sette mye på sidelinja for å få dette til. Ikke i den grad som de som inderlig ønsker å bli gode i en idrett men fortsatt kan man sette av en god del tid på å skaffe en jobb.
    Det at kroppen skal være slank og konkurransedyktig er en del av dette samfunnet som er i utvikling og man trenger ikke å drive med konkurranseidrett om man skal ha en slank og konkurransedyktig kropp. Om man går på et treningsstudio finner vi nok mange som er slanke oog konkurransedyktige, så at det bare finnes i konkurranseidretten stemmer ikke. I tillegg har samfunnet i dag veldig fokus på kosthold og sunnhet og det er dermed flere som går på helsestudio for å holde seg i form.
    At det er klare negative sider med konkurranseidretten er klart, og rivalisering og slossing, men man kan finne slossing andre steder enn mellom rivaler i fotball. Vis man ser på Hells Angels og en annen motorsykkelbande kan det fort også gå noen skattepenger til opprydding.
    Men om man driver med konkurranseidrett må man belage seg på å tape av og til, for å tape er en del av livet. Om man ikke er i stand til å tape vil man nok leve et miserabelt liv. Skal ikke de som er gode i idrett få lov til å konkurrere mot andre som er gode i idrett. Er det viktigste å delta. Jeg tror at mye av motivasjonen for å bli bedre er muligheten for å vinne. Man må ha noe å jobbe opp i mot. Om man er god i idrett så må man få lov til å vise det akkurat som de som er gode på skolen så får man lov til å vise det selv om taperene i større grad har mulighet til å være anonyme her.

    Svar
  41. Sondre E

     /  august 28, 2012

    Lenge leve konkurranse idretten!
    Ifra jeg ble født og frem til nå har jeg holdt på med idrett. Om det ikke hadde vert for konkurransen vet jeg ikke om jeg ville drevet å springe rundt med en ball, å presse kroppen til det ytterste for noen tunge, dristige løft . Vi har nok av personer som sliter med fedme og kroppsykdom på grunn av for dårlig mosjon og trening. Konkurransen i idretten er med på å gi utøvere og personer som meg motivasjon og gir meg mer å yte for. Det er mye riktig i det du sier at en bruker mye penger på å holde seg i form, og en blir litt ego samt legger press på selvbilde med tanke på at en skal ha den sunneste kosten som oftest er dyr kost, drivstoff til å fra arenaer og det beste utstyret på markedet. Men det er ikke bare negative ting tvert imot! Idretten kan være god underholdning for venner, familie og ukjente. Treningen kan smitte over på personer en omgås med og er med å holde folk friske. Det er flere som tjener store pengesummer på å drive med konkurranse idrett, men egenverdien forsvinner ikke for det om. Eksempel på det er at flere gode fotballspillere som tjener «blodhete» penger, som blir satt på benken har lyst til å bytte klubb fordi de har lyst på mer spilletid, de syntes det er kjekt å spille fotball og egenverdien er enda der den skal være. En kan klage så mye en vil på de store pengebeløpene som er i omløp, men dette er med på å drive hjulene i gang her i denne ville verdenen. Flere «rike» konkurranseutøvere gir penger til hjelpeorganisasjoner og folk som virkelig trenger hjelp.
    «The mind is the limit. As long as the mind can envision the fact that you can do something, you can do it, as long as you really believe 100 percent.»

    Svar
  42. Karina

     /  august 28, 2012

    Jeg er enig med deg i mange av punktene dine. Det er dumt at konkurranse idretten har blitt så stor at folk er villige til å jukse bare for å vinne hovedprisen, som oftest er masse penger. Konkurranseidrett i mine øyne handler om å konkurrere for man har lust til å vinne, men gleden over å delta i en konkurranse burde også være stor, slik at det ikke bare blir det og vinne som gir oss glede. Hvordan konkurranseidretten er kommer an på hvilket nivå av konkurranseidretten vi ser på. Det er store forskjeller mellom konkurranseidrett i verdensnivå og konkurranseidrett på lokalt nivå. Jeg mener at det er bra for barn og unge at de kan ta del i en konkurranseidrett, dette fordi det er mye viktig vi lærer gjennom idretten. Blant annet at man må jobbe hardt for å nå målene våre. Hvis et fotballag har som mål å vinne sesongen så må de stå på og i 100 % hver gang de er på fotballbanen. Slik samfunnet er i dag, med tv og datamaskiner hvor barn og unge sitter timesvis og glor på skjermene sine, så er det bra at det finst tilbud slik at de kan komme seg ut av huset og holde seg i aktivitet. Det er svært viktig å være fysisk aktiv i livet og konkurranseidretten er et godt tilbud. Konkurranseidretten er også sosial. Man får en følelse av at man tilhører et miljø, enten man er med på et fotballag eller driver med friidrett. Konkurranseidretten har selvsagt mange negative sider, men den har også mange positive. Og jeg syns man skal konsentrere oss om de postitive sidene med konkurranseidretten, for det gir ikke mening at man skal kutte ut hele konkurranseidretten pga de negative sidene. De fleste ting her i livet har både positive og negative sider.

    Svar
  43. BK

     /  august 28, 2012

    Det er mye rett i dette du skriver, penger har tatt over idretten betraktelig de siste årene og enkelte utøvere tøyer grensene for å vinne.
    Konkurranse idretten skaper ikke bare negativer trender som dette. Gleden av å drive med konkurranse er nok den som driver de fleste utøvere, de har startet som 6 åringer og har drevet med den samme idretten opp til 18 års alderen. Gleden av å ha denne idretten som et eget levebrød driver veldig mange utøvere.
    Samholdet som blir skapt i klubbene som driver toppidrett er også uvurderlig. Utøvere bor sammen meste parten av året og dette er en av gledene med toppidretten.
    Gleden av å vinne noe er jo selvfølgelig en veldig stor faktor som jeg selv synes er en faktor som driver meg. Det å vinne en kamp for eksempel så får du en indre glede som gjør at du bare vil forsette med den sporten du driver med.

    Konkurranseinstinkt er det noe som heter, det er dette som får utøvere til å gjøre forskjellige ting for å vinne. Om det ikke er positive så er det noe negative fordeler utøvere kan ta sjansen på å gjøre for å bli best. Men det er ikke bare i idretten det ruger konkurranse instinkt over, når det kommer til arbeidslivet så er det også fighting for å få best inntrykk på sjefen osv.
    Vinnere og tapere dannes i både konkurranse idretten og i arbeidslivet.

    Svar
  44. Hoggazz

     /  august 28, 2012

    Dette innlegget får idretten til å se ut som noe som bare er en stor plage.
    Idretten er en stor arena for glede, felleskap, moral. Venner går sammen til treninger og trener sammen. I en alder fra 6-12 år har det ikke så mye å si om du taper eller vinner. Det er ikke noe som du bryr deg så ekstremt mye om i den alderen. Når du blir 13-14 år er det kanskje viktigere å vinne flere kamper, men allikevel synes jeg ikke at det skal være så ekstremt viktig å vinne hele tiden. Folk i den alderen skal tåle å tape.
    Idrett holder deg også i god form. Du trenger ikke å drive med en spesiell idrett for å holde deg i form, men bare gå på et treningsstudio eller bare gå/jogge noen få turer i uka. Og det med at folk rundt er nødt til å hjelpe til for at bare ‘’jeg’’ skal lykkes er bare tull. De fleste klarer seg helt fint på egenhånd i idrettssammenheng. Rivalisering innen for eksempel fotball er noe jeg synes er bra, viss det ikke går langt over grensa. Ekstra lyd og spenning på tribunene, bare det ikke går over til vold.

    Svar
  45. Mr. Skadberg

     /  august 28, 2012

    Erik Skadberg

    Det at konkurranseidretten har vinnere og tapere er en del av motivasjonen til å drive med idretten. Driven til å vinne er bra, og gjør at du vil jobbe hardere enn før. Poenget med konkurranse er jo å kåre en vinner en taper. De som vinner føler at de er best og jobber ikke like hardt, mens de som taper enten blir negative (gir opp) eller blir enda mer motivert til å prestere bedre og vinne neste konkurranse. (jobbe hardere)

    Det at noen er gode i idrett og andre ikke, gjør vell at de som er gode jobber for å spille på bedre lag, disse er indre motivert og de beste jobber like hardt selv om de vinner eller taper og gir 100 % hver trening/kamp. De fleste utøvere spiller jo for å ha det gøy og fordi de liker å holde på med idretten de holder på med, derfor er det kanskje ikke like viktig for dem å vinne eller tape, men heller å ha det gøy på banen og spille med venner og være sosial.

    Du skriver også at konkurranseidretten skaper press til å kjøpe dyrt utstyr, dette er jeg ganske enig i. Men det er ikke utstyret som bestemmer om du blir god i idretten din, da trengs bare hard jobbing.

    Mvh din beste elev på Bryne vgs 2012

    Elsker bloggen din !

    Svar
  46. Mikal

     /  august 28, 2012

    Idrett har sine positive sider og sine negative sider, Her finner eg mye negativt om idrett og ja, eg er einig om nokon du skriver. Men viss vi ser tilbake i tid så var idrett et tein på sunt og sterkt menneske og det viktigaste var ikkje å vinne og bli best. Som du seier i teksten så har det blitt masse pengar i idretten, som resulterer med meir og meir vil ha denne premien og dermed så kommer juks lett fram. Idretten har i dag blir meir og meir penge styrt og folk jukser og sprøyter i seg masse rart bare for å vinne..

    Men det er jo masse positive sider i idrett som å ha det sosialt, bli betre, betre helse osv..
    Og det med å bli kaldt ”taper” så er det bare å ta det positivt.

    Svar
  47. Marte og Ragnhild

     /  august 28, 2012

    Vi mener at mye av dette er problemer i samfunnet vårt, fremfor problemer som idretten skaper. Overalt møter vi vinnere og tapere. Selvfølgelig skaper konkurranseidretten tapere, men i dagens samfunn handler store deler av hverdagen vår om sosial status og prestasjoner. Skole, karakterer, klær, eiendeler og prestasjoner for eksempel. Vi blir ufrivillig satt i bås og dømmer hverandre som vinnere og tapere. Dette er noe vi må klare å stå med, det er med egen vilje du deltar i konkurranseidretten, om det blir for stort press kan en drive på med noe som ikke tar det så seriøst. Som barn kan idretten være en god del av oppdragelsen og er lite preget av konkurransepress. Opp gjennom ungdomsalderen kan vi tydelig se at idretten hele tiden blir mer og mer preget av jaget om å alltid være den beste. Mange utnytter også dette til sin fordel med å skaffe seg høy sosial status. Men samtidig som du nevner er idrett både tid og penger og de som er best er ofte de om også har ofret mest. I dagens samfunn må man faktisk akseptere at alle ikke er like gode i alt. Når vi blir eldre klarer vi jo faktisk se om dette er noe du kan og vil drive med. Alle har jo sine ulike kvaliteter.

    Svar
  48. Pedersen

     /  august 28, 2012

    Det er mange gode poeng, du ser at penger tar mer og mer over konkurranseidretten, i fotball er det ekstrem forskjell på økonomien. I La Liga er det to lag som dominerer ligaen, detter er mye begrunnet økonomien i de ulike klubbene, dette er også på vei in i PL, tenker du City for noen år tilbake når de ikke hadde samme tilgangen til penger hadde de ikke mulighet til å vinne PL, men du ser at penger har endret dette. Allerede i barnefotball kan du se at det er økning på bruk av penger og tid, nå må du betale dyre medlemskontingenter og jobbe dugnader/betale for å være med på arrangement.
    Presset fra foreldrene kan være enormt, det er ofte foreldre som presser og presser ungene til å prestere, gjerne ofte foreldre som har hatt forventninger til seg selv men ikke har nådd opp til toppen, og da ønsker de barna at de ikke skal gjøre samme tabben dermed setter press på ungene til å prestere ekstra godt
    Det er vinnere og tapere i idrett, Oltedal er ikke akkurat kjent for å være gode i fotball og du har klubben Ålgård som er hakket bedre, dette skaper rivalisering mellom Oltedal og Ålgård på flere måter utenom fotball også.

    Svar
  49. Mongen

     /  august 28, 2012

    Iselin Mong

    Jeg er enig med at det er mange ulemper med konkurranse idrett, det får frem det verste i mange. Men en må ikke glemme alt det gode det får frem, det er mye fordeler med å drive idrett. Som barn starter en med idrett for samholdet sin del, det er sosialt og en får nye venner/ lagkamerater. En lærer å samarbeide som et team og dette skaper glede. Det med å konkurrere kommer med alder, alle kan ikke være like flinke i alt men en er alltid flink i noe. Det vill alltid være en vinner og en taper, men det vill ikke si at vinneren alltid er en vinner og taperen alltid er en taper. Viss en taper 1 gang vill det ikke si at en er en taper for alltid. Da har en noe å måle seg opp mot, en motivasjonskilde og en trigger til å jobbe hardere til å bli bedre. Spiller en på lag som håndball eller fotball, vill en alltid være glade på de andre sine vegne, men en vill alltid ha noen å måle seg opp mot. Det er ofte flere personer på 1 spilleplass, og alle vill jo spille mest mulig. Da vet en hva en må øve mer på for å få mer spilletid, og en vill trene mer for å få det. Idrett gir ofte en mestrings følelse, som er positivt for alle, det gir også samhold og glede i hverdagen.

    Svar
  50. Hanne

     /  august 28, 2012

    Idretten er en landeplage. I noen av argumentene har du helt rett, men du ser alt bare fra en side. Hvor det er noe negativt vil det som oftest være noe positivt. ”Idretten skaper vinnere og tapere, mange møte nederlag i idretten.” For at noen skal vinne, må noen tape. Sammenligning er noe av det konkurranseidretten går ut på. Noen må møte nederlaget. Det var en grunn til at de engelske kostskolene dro idretten inn i skolen. Det var for å skape holdninger og disiplin, men også for å gjøre elevene tøffere. Hvordan kan en forvente at en skal takle alt som kommer i sin vei, uten å møte nederlag noen ganger? Alle stiller selvfølgelig ikke med like premisser, noen har bedre fysikk enn andre, noen har bedre spillforståelse. De som ikke er de beste i idrett, har andre egenskaper som man verdsetter like høyt, gjerne enda mer senere i livet. Så klart, noen vil alltid vise seg ekstra mer og sole seg den glansen, men det er ikke alltid de vi husker best, det er ikke alltid de vi liker best.
    Egoisme er en viktig del i idretten, men det betyr ikke at JEG skal ha all oppmerksomheten. Selvfølgelig gjelder det å slå dine konkurrenter og dette krever mye trening. Barne- og ungdomsidretten er avhengige av dugnad og foreldre som er villige til å støtte barna, kjøpe utstyr, kjøre til kamper og turneringer. Men dette er noe de vil. Av egen erfaring vet jeg at foreldre gledelig stiller opp for å se barna sine ha det kjekt, gjøre noe de er gode til eller liker. Slik egoisme man finner i idrett, er ikke en slik som man trenger forbinde med noe negativt. For at en videreutvikling skal finne sted, må man prioritere seg selv av og til.
    Når det kommer til doping og slankepress er det som oftest andre faktorer som også spiller inn. Alt kan ikke skyldes på bare konkurranseidretten. Klart det kan være en faktor, men også skole, venner, familie kan alle skape psykiske problemer som kan føre til dette.
    ”Idretten blir brukt til å splitte nasjoner, samfunn og mennesker.” Klart den gjør, på idrettsarenaen, men den fører også folk sammen, skaper samhold. Manchester United har fans fra hele verden. De samles med felles interesser for å ha det gøy og støtte det laget som de heier på. Verdensmesterskap samler folk fra hele verden og gir vertsnasjonen en sjanse til å vise seg frem. Kommunistiske land og ”demokratiske” land skyver bare unna fattigdommen og alt det vonde, slik at verden bare får se den gode siden, sier kanskje du da. Det gjør de alltid, men det er derfor man har reportere og journalister. Store idrettsarrangement kan gi en mulighet til å kaste lys på andre, ikke fullt så gode situasjoner i verdens land. Under OL i Beijing var det fokus på mange andre ting enn bare idretten.
    Så du ser, konkurranseidretten har mange negative sider. Men den har like mange og kanskje flere sider som er positive.

    Svar
  51. Shirog Isabel

     /  august 28, 2012

    Jeg kan se poenget i de fleste av påstandene som er nevnt i teksten, men det vil ikke si at jeg er enig i alt.
    Påstanden om at en må vike fra familie og venner for at DU skal lykkes synes jeg blir feil å si. Familie og venner er jo faktisk de støttespillerne en har! Det er de som hjelper deg opp når du synker, de som skryter av deg når du presterer og de som pusher deg til å nå ditt

    Det at vi ser – og leser om idrett hver eneste dag ser jeg på som en veldig positiv ting. Det opptar mange, og interesserer de fleste. Tenk på hvor mange daglige klikk VG-Sporten har i løpet av en dag? Tenk på hvor mange som sitter klistret til TV2 sporten hver kveld før leggetid? Idretten opptar veldig mye av dagliglivet til flertallet, og det er ikke fordi at de misliker det – men for de synes at det er gøy.
    Påstanden om at idrettsutøvere må være tynne og slanke er jeg ganske enig i. Det legger et negativt press på folk, kanskje spesielt de som bryr seg litt for mye om hvordan de ser ut og perfeksjonistene. Men for å se på det fra en annen side; en kan virkelig ikke klage over de veltrente, flotte og muskuløse kroppene til fotballspillere.
    Det at konkurranseidretten skiller mellom tapere og vinnere er diskuterbart. Er det bare i idretten det er slik? Hva med den normale hverdagen?

    Svar
  52. Heffalompen Jr.

     /  august 28, 2012

    Denne teksten er sett fra ett syn der en er direkte involvert i en idrett, og at man er delaktig i den selv. Men det som innlegget ikke sier noe om, er for de personene som setter sitt liv til disse personene som hver dag sliter for å bli best. Brasil er et land som preges av fattigdom, elendighet og sult. Dette blir glemt i en dag i uken, når fotballaget til den enkelte er i aksjon. Folk som såvidt har råd til husleia, eller som bare kunne drømme om en husleie, samler seg i puber og plasser der det er mulig å få et glimt av helter som går utpå stadionen. Da er virkeligheten borte, og det eneste som virkelig teller, er de 90 minuttene som snart skal spilles. Og idet det blir scoret ett mål av hjemmelaget, er det ikkeu vanlig at man ser to totalt ukjendte personer klemme hverandre i glede, før kampen er over, og virkeligheten vender tilbake.
    Dette viser bare hvor mye idrett kan bety for den enkelte, at man forsvinner i ett fellesskap, og et engasjement som kan ta personer bort fra problemer, idretten kan skape kjærlighet, håp og glede, for personer med en ellers tung hverdag.

    Svar
  53. Ruben Dvergsdal 3IFB

     /  august 28, 2012

    Jeg er enig i mange av argumentene dine, men idretten skaper sammarbeid og felleskap. Du bruker mye penger på utstyr osv, men du får mange verdier som er viktig for deg selv som menneske. Mange bruker doping for å bli bedre, dette er juks og hører ikke hjemme i idretten. Men det er mange som ikke gjør, og konkurerrer rettfferdig og ikke jukser. Di fleste som jukser blir tatt, men det er mange som ikke blir tatt. Jeg mener at di som ikke blir tatt bør stå frem å si at di har jukset, tenk for mange timer di som ikke har jukset har lagt av til å trene, så taper di for en som har jusket. Det er veldig dårlig. Barn som starter med idrett blir som ofte dratt med av foreldrene, fordi dei vill at barna deiras skal ut å treffe folk å ver sosial. Du sier at barn blir kjørt til trening, det er nok bare frem til di er 7 år. Etter på så sykkler di som regel. Dei som forsetter med idretten etter foreldrene har dratt di med, syns det er gøy å drive med for eksempel fotball. Det er derfor di driver med. For å ver sosiale, di bryr seg ikke om om det koster penger. Fordi di syns det er verdt å drive med det.

    Svar
  54. Espen Tengesdal

     /  august 28, 2012

    Espen Tengesdal. Som egoist blir du oppdaget innen fotball, hvis man har talent. I klubben man kanskje ender opp i så er ikke det å være en egoist det beste for deg selv eller klubben, du kan ende opp med å bli hatet for du aldri spiller ballen og prøver å skyte hvis man er i dårlig posisjon og det er andre som er i bedre. Så derfor kan det være farlig og bli for egoistisk.
    Det er sant at flere og flere setter det å vinne høyest på prioriteten, det er derfor folk doper seg, for å vinne. Det er det som gjelder for alle, men det burde ikke nødvendigvis være sånn. Foreldre lærer opp unger om med at det er det å delta som gjelder, så de setter pris på idretten. Innen fotball hvis en pasning ikke kommer frem så kan man også si at det er tanken som teller men dette er ikke noe man kan holde seg te i topp fotball i Norge. Man må klare å ha prestasjon i det man holder på med.
    Hvis man er på lag med en som ikke er fullt så god, for man ikke ballen like ofte så hvis man sender ballen til en som er bedre enten om personen enten ikke er i bedre posisjon eller ikke.

    Svar
  55. Mari Braut

     /  august 28, 2012

    Det at idretten gjennomstyrer hele samfunnet vårt er jeg helt uening med. Idrett starter fra du er liten og kanskje begynner og kaste ball og begynner på håndball. Dette gjør du fordi du har lysst. Ungene har det kjekt med idretten, de får frisk luft, kanskje goe venner og er med i et fellesskap og miljø. Derfor er det faktisk en arena for fellesskap, glede, sunnhet og moral. Ja, konkurranseidretten skaper tapere, men alle har godt av å tape av og til. Tenk når de da vinner, hvor ekstremt kjekt det er da! Alle kommer til å både tape og vinne i konkurranseidretten, det er jo en grunn for det er konkurranse. Å viss noen taper i kanskje en idrett i gymmen, kan du alltid finne EN idrett du mestrer bedre enn andre idretter. Tenk den gleden da når de får det til. Å selv om det kanskje er press, så er det du selv som har lov til å bestemme hvor mye du vil gjøre av idretten, du trenger ikke legge press på deg selv eller la andre legge press på deg dersom du ikke vil. Vil du bare spille fotball for å ha det kjekt, så gjør du det. Vil du satse og få mer press på deg, trene mer osv, så gjør du det. Det er så fritt, det er det som er så bra med idretten i dag. Det er noe for alle!

    Svar
  56. Maren

     /  august 28, 2012

    Du har mange gode poeng her, Jarle. Men du ser bare på det negative med konkurranseidretten og det som ligger rundt det. Det er alltid negative og positive sider ved ting. Du sier at foreldre kjører barna sine på treninger og de kjører land og strand for å få de på bortekamper. Men det gildeste far vett er å være med å følge jentene sine på hver trening og hver kamp. De tilbringer tid med sine egne barn. De er med på å se sine barn lykkes, men også mislykkes. Men det er en del av konkurranseidretten.

    Står man som vinneren, motiverer det til å trene mer, får å også vinne neste gang. Andre taper. Men av en eller annen grunn driver de fleste med konkurranseidrett, sjølve etter tap. Kanskje det å tape ikke er så gale? Når jeg var med å tapte en håndballkamp mot et lag vi vant med 15 mål mot tidligere i sesongen, vart eg skuffet og kjente på nederlaget. Men seinere på kvelden var eg ute å sprang for at dette ikke skal skje igjen. Å tape er ikke alltid like gale. Det motiverer oss til å gjøre en bedre jobb på trening, så vi kan vinne neste gang.

    Du sier også at det i større grad er den ytre motivasjonen som penger som styrer. Men å nå toppen er vanskelig. Det er svært få som kommer helt opp. Og for di som kommer så langt, kan de ikke bare være styrt av den ytre motivasjonen som penger. Det er ingen som klarer å legge så mye tid i noe som ikke er styrt av en indre motivasjon.

    Svar
  57. Berit

     /  august 28, 2012

    Jeg er veldig enig i mye av det som du skriver i dette innlegget. Konkurranseidretten skader og ødelegger mange og mye som burde vert unngått. Doping, spiseforstyrrelser og liknende er sentrale ting vi finner i konkurranseidrettene. Men hvis du sammenligner alle som går på dop og driver med idrett med de som doper seg, samtidig uten å drive med noe som helst idrett kan du se at det er en liten % av de som doper seg som driver med idrett. Spiseforstyrrelse og kroppsfokus er også noe som det er stort fokus på. Jeg ser på idrettsutøveren som forbilder for oss til å trene samtidig å klare å holde et normalt kosthold. Dessverre er det tilfeller der kropp fokuset tar overhånd og folk kan begynne å fokusere på feil ting. Dette kan så klart føre til sykdommer osv.
    Du skrev også at ”idretten blir brukt til å splitte nasjoner, samfunn og mennesker.” Folk fra hele verden kommer fra et sted for å heie og vise interesse for samme lag. Jeg tror idretten kan hjelpe mange som ikke har så mye å gjøre på fritiden. Det å finne en idrett du liker, der du kan treffe mange nye venner kan både hjelpe deg sosialt og påvirke deg positivt. Alt i alt tror jeg at idretten har mye flere positive sider en negative. Hva folk mener om idretten generelt kommer det alltid til å være mange meninger om. Det viktigste er å drive med noe som du synes er kjekt selv, kun for din egen del .

    Svar
  58. silje

     /  august 29, 2012

    Mye av det du sier er jeg enig i. Men vi må ikke glemme alle di fordelene som idretten bringer frem?
    Idretten er en spessiell ting for mange, det er der de kan gå å føle mestringsfølelse, være stolte over seg selv, føle glede og at de oppnår ting. Så visst er det sant at det er mange negative ting med idretten. Sånn som doping, skader og diverse andre ting. Men samtidig så føler jeg at det er alt det vonde som blir dratt mer å mer frem i søkelyset, på nyheter og aviser. Det er ofte det som er toppnyheter og plyndrer vg. Hva med alle de som ikke jokser, som ikke doper seg, som faktisk bare spiller fotball eller håndball osv bare for deres egenverdi? Fordet at de faktisk syns det er kjekt. Det er så mange mer av di en det blir fremstilt. Idretten ar sine ulemper å fordeler. Etter som årene har gått å vi har fått mer kjennskap til doping å andre midler, så har tallene steget betraktelig. Jeg kan være enig i at idretten har blitt forandret iløpet av di siste 10 årene, å at det nå handler mer om rikdom å annerkjennelse, en det handler om å ha det kjekt, å spille den sporten som du så sårt elsker. Men å se di små ungene kose seg å le, å være stolte over seg selv, den gleden må være den beste!
    Den slår alle ulempene som følger med idretten. For ulemper vil det alltid være, det gjelder alle ting.

    Svar
  59. Birgitte

     /  august 29, 2012

    Jeg synes at mye av det du skriver er riktigt, men du kan også se en positiv side med mange av tingene. Du sier at i idretten skapes det vinnere og tapere, for at noen skal kunne vinne må det være en taper. Det er ikke bare i idretten at folk blir gjort til tapere, vis vi ser på kler og karakterer, vil de som har de billigste klerne og tårligste karakterene bli gjort til tapere på denne fronten. Så alltid vil det komme vinnere og tapere i det samfunnet vi lever i i dag. Men det er noe positivt i det og, du kan ikke alltid være best i alt, du må tåle å møte motgang å faktisk innse at du ikke er den aller beste.
    Når det kommer til slanke press er det ikke bare idrettesutøvernes utseene som presser deg til å ville være så tynne som mulig. Jeg mener at venner og andre folk du ser i hverdagen din har like stor innvirkning på dette.
    Du skriver og at idretten brukes til å splitte nasjoner, men den brukes også til å holde oss sammen. Når et kjennt fotball lag skal spille kamp sammles folk fra hele verden for å heie frem laget sitt. Så konkuranseidretten har mange negative sider, men kanskje flere positive?

    Svar
  60. Malin T

     /  august 30, 2012

    Malin T:

    I konkurranseidretten finnes mange gleder, men den har også en del baksider som du argumenterer for, og du har rett i veldig mye. Men enn må ikke grave seg ned i det negativet, se heller på det positive. Tenk all den gleden enn får når enn skaper vinnere. Ja du får også tapere, men å tape er en del av livet og noe som enn må innse å lære. Ja, unger kan bli aggressive og sure når enn taper i konkurransen i gymmen på skolen, men de glemmer det også fort.
    Du tar også frem det med penger, ja de beste utøverne tjener flesk på idretten sin, men så har de jobbet mye også for det, og nå lever de av det. Men jeg er veldig enig i at de beste tjener alt for mye.
    Hadde vi ikke hadde konkurranseidretten, tror jeg mange hadde kjedet seg enormt. Mennesket mener jeg er født til å konkurrere, hver er raskest, sterkest osv. Det gir for mange status, og et bra selvbilde viss du vet at du er flink i noe. Selvsagt går dette jo motsatt vei også, for de som er dårlige.
    Idrett er for mange noe en ser frem til, en gleder seg til å dra på trening etter skolen. Og mange foreldre ser gleden barna kan ha av idretten, gleden, samholdet og mestringsfølelsen viss en klarer noe. Dette er den store grunnen til at også de bruker tiden sin til å gå på dugnad og kjøre til treninger og kamper.
    Og utstyret, ja det koster men de fleste prioterer dette til barna.
    Verdien i gleden er ofte større enn det som ting koster. Og det er veldig mye positivitet enn kan finne i idretten, dette var bare en brøkdel!

    Svar
  61. carl

     /  august 30, 2012

    Carl David

    En vinner har som regel jobbet knallhardt og slitt for å nå sine mål, seier er toppen, og det er ikke alle som kan vinne, men idretten kan brukes til å fokusere vekk fra vonde ting som en sliter med eller hendelser som har skjedd i livet. Idrett fører også til felleskap. slik som i fotball, der er samarbeidet til seier nok til å glemme eventuelle personlige problemer og legge det til siden. fotballmiljøet er en familie som støtter og hjelper hverandre i enhver situasjon og problemer, eller i andre miljøer så klart.
    Allikevel en som taper trenger ikke nødvendigvis «grave » seg ned for at personen tapte, eller mistet seieren i siste øyeblikk. Slike hendelser skaper erfaring til » taperene». Noe som kan resultere til utøveren vet hva en bør jobbe med for at en slik hendelse ikke skal oppstå igjen, og kanskje stikke av gårde med gull eller seieren neste gang. Seier kommer ikke av seg selv, en må jobbe knallhardt for å nå slike mål, og må ofre mye av tiden sin, så et nederlag i siste øyeblikk kan ødelegge motivasjonen til en utøver. det er jo her utøveren skal ta lærdom istedenfor å grave seg ned.

    Svar
  62. Seraphin

     /  august 30, 2012

    Denn ytre motivasjonen som penger og annerkjennelse kveler egenverdien.
    Mye av det du skriver e veldig sant, men jeg har selv spillet forball og har en litt annen oppfatning av noen punkter ved konkurranseidretten. Jeg begynte da jeg bare var 10 år gammel. Konkurranseidretten er selvfølgelig ikke et vesentlig tema på denne alderen, men konkurransen kommer med veksten. Dette la jeg godt merke til da jeg kom opp i 15års alderen. Alle ville være den beste og stjerna på laget. Speidere kommer å ser på viktige kamper, og du føler deg litt viktig på banen. I innlegget refererer du til at i konkurranseidretten vil det alltid skapes en taper. Noe av poenget med konkurransen er at du skal måle deg opp mot andre og demmes prestasjoner i forhold til din. I mange av tilfellene vil du kanskje ikke være like god som de andre, men hvorfor skal det nødvendigvis være negativt? Etter min mening er det noe av det som holder motivasjonen din oppe. Kjempe videre helt til kanskje er et par steg raskere enn konkurrenten din. Tenkt deg den følelsen du får inni deg i det øyeblikket. Det er motiverende og gir det bust til å fortsette og kjempe videre. Vis du så legger vekt på det sosiale på idrettsarenaen. Grunnen til at jeg i det hele tatt startet med forball var for å være med mine venner og kose meg sosialt. Jeg elsket å gå på trening, mye på grunn av aktiviteten og spenningen, men for det meste på grunn av å møte alle vennene mine igjen. Jeg fikk en god del nye venner som jeg fremdeles har god kontakt med. Mange av vennene mine har vært store talenter i 16 års alderen, og jeg hadde stor konkurranse om plassen på laget. Jeg målte og sammenliknet meg med de beste for å se hva jeg måtte forbedre meg på. Sammenlikningen med mine kamerater gjorde at jeg utviklet meg mye raskere, og gjorde at jeg kom opp på deres nivå. Penger og den ytre motivasjonen er et stor tema i konkurranseidretten. Du sier at «Denn ytre motivasjonen som penger og annerkjennelse kveler egenverdien». Jeg er enig i at mange som driver med idrett er avhengige av den ytr motivasjonen, men jeg er ikke enig i at penger og status kveler gleden av å drive med noe så flott som idrett. Tenkt deg den gleden du får når du for eks endelig har vunne OL- på 10.000 meter. Du har jobbet i 4 år med å forberede deg, trent hver eneste dag i mange timer for å få et best mulig resultat. Så kommer dagen, den dagen du skal springe, du klarer å vinne, og du har edelig nådd det store målet ditt. Du kan sette deg høyere mål, og håpe på at du en dag får samme indre glede som du fikk under OL. Denne følelsen tror jeg ikke kan drepes av penger og status.

    Svar
  63. Joar

     /  august 30, 2012

    Påstandene i dette innlegget har en rot i sannheten, men tøyer den nesten til bristepunktet. Ja konkurranseidretten skaper vinnere og tapere, selvfølgelig gjør den det, noen må jo tape for at andre skal vinne. Men dette trenger ikke bare være negativt, det skaper et miljø der utvikling er viktig. Og utvikling er noe av det som gjør at vi mennesker har kommet så langt som vi har i dag, hadde ikke mennesket hatt et ønske om å utvikle seg og søke etter å videreutvikle sine evner, hadde vi enda sittet i hulen vår og stirret på veggen.
    Påstanden om at dyr utstyr må bli kjøpt inn er også bare en side av sannheten, det finnes for eksempel mange gode langdistanseløpere fra for eksempel Afrika som er overlegent mye bedre enn sine konkurrenter fra vestlige land som har midler til å kjøpe det ”beste” og dyreste utstyret. I vestlige land har vi nok en uvane med å kjøpe det dyreste og ”beste” utstyret men det er ikke alltid nødvendig for å få resultat. Samtidig så har jo dette jaget etter å lage nytt og bedre utstyr også ringvirkninger langt utover idretten selv. Enorme mengder penger som blir generert i verden kan på en eller annen måte spores tilbake til konkurranseidrett. Dette er med på å skape en positiv økonomi på verdensbasis og genererer utallige jobber.
    Du sier også at idretten er med på å splitte nasjoner samfunn og mennesker. Dette er for så vidt også en sann påstand, forholdet mellom for eksempel Celtic og Rangers er et godt eksempel på dette. Men igjen så fokuserer du bare på medaljens bakside, for idretten er også med på å samle mennesker, samfunn og nasjoner. Et kriserammet Spania kunne samle seg om fotball landslaget sitt under EM og glede seg på deres vegne. Det betydde ingenting om spillerne var fra Madrid eller Barcelona, det var Spania som gjaldt.
    Så konklusjonen min blir at innlegget ditt har mange gode poeng og sannheter, men det blir feil å bare belyse den ene siden av saken uten å ta med den andre.

    Svar
  64. Ron henning

     /  august 30, 2012

    Denne teksten er sett fra ett syn der en er direkte involvert i en idrett, og at man er delaktig i den selv. Men det som innlegget ikke sier noe om, er for de personene som setter sitt liv til disse personene som hver dag sliter for å bli best. Brasil er et land som preges av fattigdom, elendighet og sult. Dette blir glemt i en dag i uken, når fotballaget til den enkelte er i aksjon. Folk som såvidt har råd til husleia, eller som bare kunne drømme om en husleie, samler seg i puber og plasser der det er mulig å få et glimt av helter som går utpå stadionen. Da er virkeligheten borte, og det eneste som virkelig teller, er de 90 minuttene som snart skal spilles. Og idet det blir scoret ett mål av hjemmelaget, er det ikkeu vanlig at man ser to totalt ukjendte personer klemme hverandre i glede, før kampen er over, og virkeligheten vender tilbake.
    Dette viser bare hvor mye idrett kan bety for den enkelte, at man forsvinner i ett fellesskap, og et engasjement som kan ta personer bort fra problemer, idretten kan skape kjærlighet,
    håp og glede, for personer med en ellers tung hverdag.

    Svar
  65. Ingeborg

     /  august 30, 2012

    Egenverdien er ofte den største grunnen til at vi starter med idrett. Man føler en tilfredsstillelse og en tilhørlighet ved å være en del av et lag og et fellesskap. Det å føle denne tilhørligheten fører ofte med seg en bedre selvfølelse. Ikke bare tilhørligheten fører til bedre selvfølelse, også det å mestre noe er med på dette. Det trenger ikke nødvendigvis være en seier i en fotballkamp som fører til mestringsfølelse, det kan være utførelsen av en finte, en takling, eller bare det at du merker en fremgang i ferdighetene dine.

    Konkurranse idretten er preget av rangeringer, uten vinnere og tapere ville det ikke vert en konkurranse. Det er akkurat denne lysten etter å være best, eller å bli bedre, som gir idrettsutøvere den driven som er nødvendig for å forbedre seg innen sin idrett, og hva er vel galt med det? Idrett handler for mange om å vise egenskapene sine, konkurranseidretten er en arena som er til for å gjøre akkurat dette.

    Du sier at ”idretten blir brukt til å splitte nasjoner, samfunn og mennesker”, tvert imot mener jeg at idretten kan være med på å styrke et fellesskap. Ta OL som et eksempel, her samles land fra hele verden for å konkurrere. Det skaper fellesskap gjennom felles interesser, det kan være interessen for en spesiell idrettsgren, eller interessen for å se din nasjon lykkes.

    Men som med alt annet er det også positive og negative sider med idrett, og det vil forbli opp til hver enkelt å bestemme hva som veier mest.

    Svar
  66. Sissel Eline

     /  august 30, 2012

    Du skriver en god del at idretten har gitt en dårlig innvirkning på både samfunnet og folket. Vi må ikke glemme hvor gøy det er å ha idretten som en hobby, drive på med noe du liker og å være i fellesskap.
    Det er riktig det du skriver om at konkurranseidretten skaper press. Samfunnet i dag har blitt slik at de beste toppidrettsutøverne tjener penger på sin idrett. Og da er det nødt til å være kamp og press på deltakerne i idretten. Det kommer stadig nye folk som vil prøve seg, og bare de beste lykkes.
    Det er ikke bare i konkurranseidretten det er press og fokus på kropp. Det kommer igjen i dagliglivet. At unge lider av spiseforstyrrelser er ikke unormalt med tanke på hvor mye fokus det er på kropp over alt i reklame, tv og media.
    Det er sant at idretten idretten setter opp nasjoner, og land mot land, og by mot by. Men hvor fint er det ikke å se alle landene som gjenforenes under OL og andre mesterskap som VM og EM. Hvor mange av verdens befolkning var det ikke som satt limt fast til tv- skjermen under OL i London 2012? Det handler ikke bare om Norge i OL. Usain Bolt har for eksempel tilhengere fra mange andre land utenom hans hjemland Jamaica. De norske håndball jentene er gullfavorittene for flere enn bare Norge.
    Vi må huske også å se på de positive tingene med idretten og hvor mye den betyr for folket!

    Svar
  67. Ylva Grønningsæter

     /  september 29, 2015

    Ikke alle kan være best og ikke alle vil være det heller

    Jeg synes at idretten er fantastisk til å hjelpe folk med personlig utvikling og i tillegg skape en base for å forebygge skader og plager for når du blir eldre. Og det med at konkurranseidretten er gjennomsyret er den nok i noen idretter men i min idrett konkurrerer man mest mot seg selv for at du skal bli bedre enn du var for ett år siden å ha fokuset der og ikke alle andre.
    Og det får man inn med teskje fra når vi starter og nå i senere tid er jeg takknemlig for det siden konkurransen er tøff å du kan bli stilt opp mot folk som har vært med på VM mens du debuterer i NM og da har du ikke sjans til å vinne der og da, men med tiden så kan riktig trening og kosthold slå alt.

    Man lærer seg å jobbe hardt for det man ønsker og ikke å gi opp, man lærer seg samhold med andre mennesker å støtte å hjelpe dem opp, man forbedrer og psyken sin med å oppleve det å få framgang og rett og slett bli bedre. Det å få støtte av familie og venner er ingen selvfølge og noen må gjøre alt alene.

    Kroppen trenger heller ikke være slank og doping kan man som utøver ikke tenke på at andre gjør siden det kommer til å ødelegge tankegangen din og føre deg i feil retning. Det er den sterkeste som blir igjen så selv om foreldrene dine hater idretten din, du ikke er slank, du får deg skader, du får ikke sponsorer, du blir syk, utstyr må du betale selv o.l. så kan du enda oppnå suksess og lykke i en idrett og vi har mange eksempler av det innenfor forskjellige idretter.

    Svar
  68. Anne

     /  september 29, 2015

    Det at idretten gjennomsyrer hele samfunnet vårt synes jeg er helt rett, men alle har et valg om å være med i idretten eller ikke. Selvfølgelig skaper konkurranseidretten tapere, det er jo bare sånn det er. Selv om det skaper tapere, så vil ikke det si at de som er tapere alltid vil vær tapere. De har muligheten til å ikke være med, eller til å trene mer, og dermed ikke være en taper. Jeg kan forstå at de beste ”soler seg i glansen” mens mange andre sitter igjen med dårlig selvtillit, men slik er det jo i andre aktiviteter også. Det er ikke bare idretten som har vinnere og tapere.
    Det at egoisme er en viktig egenskap i konkurranseidretten i dag synes jeg er ganske sant, men vi må ikke glemme det fellesskapet det skaper. Penger er nok en for stor del av idretten i dag, og det er nok mye av grunnen til egoismen.
    Press i samfunnet vil det alltid være uansett, det er ikke bare konkurranseidretten i samfunnet som skaper press. Det å vinne har kanskje komt litt for langt i og med at folk begynner med rus og doping, og det er noe vi er nødt å ta tak i, men det er kanskje letter sagt enn gjort? Det står at sluttsummen er mange utslitte foreldre og barn og ungdommer med knuste drømmer, og det kan godt være sant, men er ikke det noe vi lærer av også?
    Det at konkurranseidretten styres mer og mer av penger nevnte jeg tidligere jeg synes var ganske sant. Det gjør jo at folk jukser mer, og det er veldig synd. Man ser også foreldre som vil at barna skal vinne mer enn barna egentlig vil selv, og dette kan igjen føre til mye juksing fordi barna vil gjøre foreldrene stolte.
    Det er rett at idretten fører til mye negativt, og at det kanskje er verre nå enn før, men vi må ikke glemme at det positive idretten også fører til.

    Svar
  69. Tuva Hansen Tronerud

     /  september 29, 2015

    Poengene du kommer med stemmer til en viss grad. Nå er dette bare én side av saken. For å nå toppen må du også kjenne på baksidene og skuffelsene. Likevel smaker seieren så godt at alt det negative vil bli glemt, og alt slitet vil til slutt lønne seg. Samfunnet utvikler seg stadig, og nye kroppsidealer settes i fokus. Nå vil ikke lenger den tynne kroppen ses på som det optimale, men en sunn og sterk kropp er noe alle ønsker seg. Dette vil egentlig bare være en positiv virkning i og med at det minimerer sjansene for diverse livsstilsykdommer. Det er ikke bare idretten som styres mer og mer av penger. Samfunnet generelt er avhengige av nettopp dette. Den positive siden med dette er at idrettsutøverne kan faktisk leve av det de elsker. Idretten skaper både glede og samhold. Det er en super måte for barn og unge å lære seg viktige normer og verdier på. Ja, det vil alltid bli tapere, men la heller dette bli en motivasjon for dem til å ønske å nå høyere. Hvis de ikke takler å tape er kanskje ikke idretten riktig arena for dem.

    Svar
  70. Sindre

     /  september 29, 2015

    Det er helt klart mye her som stemmer. Det jeg legger merke til er at idretten ses på som veldig svart på hvitt der alle er ute etter penger og det skapes press. Det finnes jo breddeidrett og miljøer for dem som ønsker å drive på med dette for gøy. Idrettsgleden finnes i mange former. Om man spiller fotball i Tippeligaen eller i 5. Divisjon. Det handler om å finne det nivået eller den seriøsiteten der man føler seg hjemme. For noen er det ikke så viktig å vinne og tjene penger.

    At pengene tar for stor plass i Eliteidretten er helt klart. Spilleroverganger og lønninger som er overveldende. Jeg mener dette sprer seg i idretten generelt. Idretter som Ski og Sykkel må man ha penger til å kunne satse på. Ski og sykling er ikke akkurat like billig som et par fotballsko og en ball. Dette gjør at bare resurssterke familier kan ha barn og ungdom i slike idretter.

    At idretten er med på å splitte verden? Kanskje, jeg vil heller si at det er med på å skape engasjement. Selvfølgelig er det mye galt som blir bedrevet av supportere som ikke vet hva som er innafor og ikke. Hvordan disse ”hat” oppgjørene får så stor mediedekning er for en grunn. Konkurransen for å være best. Celtic – Rangers eller Fenerbahçe – Galatasaray er to helt fantastiske fotballoppgjør som spilles. Da er alle ekstra gira til kamp. Supporterne som taper reiser hjem og vurderer å ta fri fra jobb og skole dagen etter, mens de som vinner er står klar for å terge opp medarbeidere med vitser fra kampen. Det er et engasjement som er vanvittig. Uten dette tror jeg ikke idretten hadde vært så interessant som den er i dag.

    Svar
  71. lene ree thiemer

     /  september 29, 2015

    Lene Ree Thiemer:
    Jeg er både enig og uenig om at idretten gjennomsyrer samfunnet vårt. Det er ikke selve idretten som gjennomsyrer samfunnet, men konkurransen som før bare var i idretten. I dag er det ikke bare konkurranse innen idrett, men også på skolen, utseende og kropp. Vi vil være best og ha gode prestasjoner for å få annerkjennelse, og for at noen skal vinne må noen tape. Vinnerne vil sitte igjen med selvtillit og taperen vil sitte igjen med mindre selvtillit.
    Det står at konkurranseidretten skaper press både på utøver og på foreldre. Igjen så er det ikke bare idretten som skaper press på utøver og foreldre. Både innen konkurranseidretten og konkurransen i hverdagen handler det om nytt og dyrt utstyr. Jeg er enig i at rus og doping blir stadig vanligere, og for å enten feire sin egen fortreffelighet, slukke sine sorger eller fremme sine prestasjonen.
    Jeg er ganske enig i at konkurranseidretten styres stadig mer av penger. Egenverdien blir stadig erstattet med nytteverdi, og vi fokuserer mer på hva idretten gir oss fysisk enn psykisk. Jo større pengepremiene blir jo større er fristelsen for å jukse mye større, og flere tar i bruk ulike midler for å nå premiene. Vi mister fokuset på fair play.
    Vi ser at artikkelen ser saken fra en side, og har en klar mening for hva idretten gjør med samfunnet vårt. I artikkelen ser vi en klar negativ side med idretten, men vi må ikke glømme alt det kjekke og gode idretten har gitt oss opp gjennom årene.

    Svar
  72. Geggi Aasen

     /  september 29, 2015

    Mye av det som blir skrevet i denne teksten stemmer. Det blir en slags hat kultur mellom mennesker på grunn av de er så opptatt av å vinne. Et godt eksempel er når fair play regelen blir brutt omtrent hver eneste fotballkamp som spilles. Fair play er når man spiller etter reglene, men det er omtrent ikke en eneste idrettsutøver som gjør dette. Hvertfall ikke innenfor kontakt idretter som fotball, håndball, basket osv. Når barn kun er 6-7 år gamle så begynner vinnerinnstinket å slå inn. Men det er ikke alltid barna det slår mest inn for. Det er faktisk foreldrene som står på sidelinjen å skriker og begynner å klage på dommeren når barna er 6-7 år gamle. Dette har jeg selv opplevd. Jeg dømte noen barn som var 8 år gamle, så klarte jeg å dømme et feilaktig frispark, så ser jeg at en av foreldrene for et fantastisk utbrudd av sinne og hat mot stakkarslige meg som tok en feil avgjørelse. Barna springer fint på plass, det var helt ok for dem, men denne faren til en av ungene skulle ikke gi seg. Han kom bort til meg etter kampen å spurte om jeg var seriøs. Dette sier litt om hvor mye dette vinnerinstinktet kan ødelegge det som er gøy med i dette tilfellet fotball, for barn. Denne vinnerkulturen som faren viser så tydelig, smitter over på barna. Det blir for dumt hvis 6-10 åringer skal begynne å klage like mye som grisen Steven Gerrard som har vært kaptein for verdens verste klubb Liverpool i over 10 år. Vinnere skaper tapere, men slik må det være i idretten hvis det skal være gøy for mennesker utenfra å se på. Men det kommer helt ann på hvilken vinner du er og hvilken taper du er. Vi trenger vinnere som verdens beste keeperlegende Edwin Van der Saar. Den mest nøytrale spilleren vi kan finne på denne fotball planeten som vi har idag. Takk for meg! GGMU

    Svar
  73. Markus Svela

     /  september 29, 2015

    Markus
    Du har mange gode synspunkter her. Konkuranseidretten i dag krever alt for mye tid og penger. Eks at man må kjøpe 2-3 par me fotballsko i løpet av å med en prislapp på over 2000kr. Den norske idretten er med på å gi veldig mange dårig selvtillit. Men man må ikke glemme gleden idretten gir milloner av mennesker hver eneste dag. Man kan ofte oppnå mestrigsfølelse å gode resultater. Idretten kan også gi god selvtillit. Idretten kan være en plass hvor folk tar fri fra en ellers veldig stress hverdag, der hvor folk glemmer alle problemene sine. Du sier at ”idretten blir brukt til å splitte nasjoner, samfunn og mennesker”, tvert imot mener jeg. Idretten kan være med på å styrke et fellesskap. Ta OL som et eksempel, her samles land fra hele verden for å konkurrere. Det skaper fellesskap gjennom felles interesser, det kan være interessen for en spesiell idrettsgren, eller interessen for å se din nasjon lykkes. Vi må huske også å se på de positive tingene med idretten og hvor mye den betyr for folket!

    Svar
  74. Haakon

     /  september 29, 2015

    Det er mye her som er sant i det som er skrevet her, som det med at der det er noen som vinner er det også noen som taper, men det er ikke alle som tar det å tape på en kamp som et stort nederlag. De som virkelig vil bli bedre kan se på et tap som et hint til at de må jobbe mer for å slå dette laget eller denne personen neste gange de konkurrerer mot hverandre. Videre kan de se på hva de selv gjorde i kampen som var bra og som de er fornøyde med heller en å se på det at de tapte å tenke at de ikke er gode eller at de er mindre verdt en de som vinner. Jeg vet også at det er mange personer som ikke gjør dette når de taper, de går hjem og er drittsure for at de har tapt. Taperne føler seg mindre verdt og i de verste tilfeller kan dette medføre dårlig psykisk helse, men det samme kan skje med vinnerne. Om man vinner ofte kan man bli egoistisk og selvsentrert som du skriver om. For de som vinner hver gang er ikke dette en bra ting, men for de som kanskje taper hele tiden kan det å vinne hjelpe dem å bli litt mer egoistisk og kanskje også få bedre selvtillit. Det at det er tapere og vinnere vil det alltid være, og det er slik det må være. Tenk å leve i en så kjedelig verden der det ikke er vinnere eller tapere og der alle kommer likt. Det er en verden jeg kan klare meg uten!

    Svar
  75. Kjetil BO

     /  september 29, 2015

    At idretten skaper følelser hos tilhengerne av idretten er og blir en reaksjon på at mennesker ikke liker å tape, men derimot elsker å vinne.
    Dette går igjen i det meste av innlegget ditt, hvor du sier at man må være egoist og kanskje jukse for å bli best. At man må tenke på seg selv for å bli god i noe er innlysende. Ingen har noen gang blitt virkelig gode i noe uten å ofre noe. Dersom man ser på verdens beste fotballspillere ser man mennesker som Cristiano Ronaldo og Lionel Messi, som i tidlig alder flyttet hjemmefra for å bli best, og dermed nedprioriterte venner, skole og alt annet som ikke kunne hjelpe dem med idretten. Det er derfor de er best. De gjør ikke dette kun pga. at de er egoister, men også for de har en enorm lidenskap for idretten. Man hadde ikke ofret så mye for noe dersom man ikke hadde elsket det.
    Doping er og blir et stort problem i noen idretter. Dette er mange ganger siden de økonomiske gevinstene av å vinne, samt trangen til å bli anerkjent blir for mye. Men dersom man vinner med juks, vinner man virkelig da? Ikke i mine øyne. Man må sitte igjen med en tomhetsfølelse når man krysser målstreken, ikke kun glede som en «ren» utøver hadde følt.
    Tilbake til følelsene idretten skaper. Hva hadde idretten vært uten tilhengere som bryr seg så mye om idretten at det er en religion? Hva hadde idretten vært uten folk som gråter når laget «deres» rykker ned? Hva hadde idrett vært uten folk som fester natten lang, kun fordi en nordmann vinner noe? Ikke så mye, spør du meg. Idrettens fantastiske evne til å fange menneskers oppmerksomhet, og få frem følelsene deres er det som gjør idretten så nydelig som den er. Et mindretall av mennesker blir for revet med av disse følelsene, og gjør dermed dumme ting. Vi har alle hørt skrekkhistoriene. Dette fører til at man må ha økte utgifter i form av sikkerhet, for at de som ikke er slik skal kunne føle seg trygge når de er og ser på idrett. En enda mindre gruppe, som jeg personlig ikke har noen respekt for, går på idrettsarrangement kun for å gjøre ugjerninger. Disse er det ingen plass til i idretten, men heldigvis er dette problemet i ferd med å forsvinne. Det er sannsynligvis ikke et problem som noen gang kommer til å forsvinne, siden det alltid kommer til å finnes slike folk.
    Du sier også at idretten splitter nasjoner, og at den setter press på enkeltindividet og dets familie og venner. Idretten splitter nasjoner, men den samler dem også. Hvor mange rundt om i verden heier ikke på samme fotballag, eller ønsker at samme person skal vinne Tour de France? Dette splitter også mennesker, men alle er enige i at deres idrett er best, og dette kan bringe sammen mange mennesker.
    Press er noe man må tåle dersom man vil være toppidrettsutøver, dersom man har tenkt å nå langt. Dersom man ikke tåler presset i ung alder vil man sannsynligvis ikke ønske å bli best. Et økonomisk press er det også i form av at utstyr er dyrt. Dette er uheldig, men ikke så mye å gjøre noe med.

    Til slutt kan jeg si at jeg ikke er enig i det meste av innlegget ditt, men at mye av det du skriver likevel har et poeng. Det kommer frem mye som stemmer, men det er et veldig ensidig synspunkt på alle sakene. Jeg vil konkludere med at nesten alt du skriver om kommer av kjærlighet til idretten, og dermed ikke nødvendigvis kun har negative konsekvenser, men også har minst like mange positive.

    Svar
  76. Tonje

     /  september 29, 2015

    Det blir i teksten sagt at for å lykkes i konkurranseidrett er egoisme en viktig egenskap. Dette er såklart viktig til en viss grad. En må sette av tid til seg selv prioritere seg selv for å oppnå progresjon og resultat, men det trenger nødvendigvis ikke gå ut over venner, familie og andre rundt seg. Mange konkurranseidretter er dessuten lagspill der en har det kjekt sammen med andre. Det at penger spiller en stor rolle er det heller ingen tvil om, men jeg synes det blir feil å si at pengene dreper egenverdien. Jeg er sikker på at det finnes mange eksempler hvor folk driver med konkurranse pga. gleden de får av å lykkes eller spenningen av å spille en viktig kamp. Konkurranseidretten skaper tapere. Hvis du taper hele tiden kan det føre til dårlig selvtillit, men det å tape trenger nødvendigvis ikke være negativt. Det å tape kan gi deg motivasjon, som gjør at du får et ekstra gir til å jobbe videre for å bli enda bedre. Det sies også at idretten blir brukt til å splitte nasjoner, samfunn og mennesker. Dette er jo for så vidt sant, men idrett kan jo også føre til det motsatte. Idrett kan føre til sterkere fellesskap mellom mennesker og sterkere bånd mellom land (f.eks. gjennom OL).

    Svar
  77. Ingrid Fosså

     /  september 29, 2015

    Idretten blir fremstilt som en arena for fellesskap, glede, sunnhet og moral. Er dette virkeligheten? Ja, på mange måter er idretten med på å skape disse verdiene. Men også en del negative. Som nevnt i teksten skaper konkurranseidretten tapere. Men det trenger ikke alltid å bety at en taper alltid er det. Det å tape kan også være med på å gi et lite push i viljen til å oppnå suksess. Alle har engang tapt, dette er en del å det å drive med idretten, en del av oppveksten og samfunnet. Uten tapere hadde det heller ikke vært noen vinnere. Det at penger spiller en stor rolle i idretten er jeg enig i. Selv føler jeg at en del av egenverdien forsvinner pga. Dette. Men selvsagt er det ikke alle som når frem til disse pengene heller, og jeg tror at når en velger å starte med idrett er det pga. Gleden og ikke pengene. Det at idretten er med på å splitte nasjoner, samfunn og mennesker er jeg litt enig i, det oppstår en del konflikter og uenigheter blant annet på idrettsarenaen, men det skaper også samhold, glede og gir felles interesser. Verdens mesterskaper er med på å få forskjellige folk og nasjoner til å samles, man får et vidt syn på verden.

    Og Ja det er mye negativt, men også en hel haug med positive verdier i konkurranseidretten.

    Svar
  78. Marius Stangeland

     /  september 29, 2015

    Forfatteren har skrevet en lite nyansert tekst som fokuserer svært mye på en side av saken. Dette gjør at etosen i teksten blir kraftig svekket. Allerede i 3 avsnitt kommer forfatteren med utsagnet: «Skal en lykkes i konkurranseidretten i dag er egoisme en viktig egenskap.» som både er provoserende og ikke nødvendigvis sann. Å lykkes i konkurranseidretten vil ikke nødvendigvis si å bli best i den aktuelle idretten. Man kan lykkes i en idrett ved å oppnå et godt felleskap i en gruppe der man har glede av konkurranse. Det er mulig å definere «å lykkes» på mange forskjellige måter, og å vinne er ikke den eneste.

    Et annet viktig poeng i teksten er konkurranseidrettens tendens til å skape tapere. I gymmen på skolen og på idrettsbanen på fritiden er det mye konkurranse. Dette kan være med på å, som forfatteren uttrykket, skape tapere. Noen kan bli flau av å alltid være blant de dårligste i skolegymmen, og aldri få det til. De kan føle seg som en ødeleggende del av et lag ved å alltid gjøre feil. Dette kan selvsagt gå ut over selvtilliten, og dermed skade elevens sosiale muligheter på andre arenaer. Likevel må en også her nyansere litt mer. Selv om det selvsagt vil bli skapt noen tapere som et resultat av konkurranseidrett, vil jeg argumentere med at det også fins mange positive sider. Konkurranseidrett kan skape glede og spenning. Selv om man ikke vinner betyr ikke det at man ikke kan ha det gøy. Forfatteren fremstiller saken fra to ytterpunkter, taperne som skal representere flertallet, og vinnerne som soler seg i de andres glans. Man må huske på at det fins et vidt spekter mellom her, der folk kan være gode i noen idretter og aktiviteter mens de gjør de dårligere i andre.

    Argumentet om penger er lite gjeldene på amatørnivået i konkurranseidretten. Når en kommer med et så generaliserende argument, må man utdype mer hva en mener. Forfatteren har ikke skrevet noe om hvorvidt fokuset er satt på amatørnivå eller profesjonelt nivå. Dette gjør det vanskelig å ta argumentene om at «sponsorer og agenter jakter som glupske ulver på talenter som setter deres produkt i et positivt lys eller kan selges til en toppklubb.» I løpet av alle mine år i Nærbø IL har jeg aldri sett en «glupsk agent» som prøver å lokke folk med penger og ære. Mange som drive konkurranseidrett gjør det fordi det gir dem en egenverdi, og ikke fordi de ønsker å tjene penger. Selv om noen utøvere driver idrett på internasjonalt toppnivå der det økende pengegevinstene og premiene kan være et problem, kan en ikke føre alle under samme kam.

    En av forfatterens siste setninger er «sykehuskøene hadde ikke eksistert uten konkurranseidretten». Dette blir et direkte refleksjon av det svært patos dominerte argumentasjonen i teksten, og blir et symbol på forfatterens ensidige syn. Selv om artikkelen diskuterer noen aktuelle problemstillinger innen konkurranseidretten og peker på forhold som ikke er ideelle, er argumentasjonen lite nyansert. Den noe hyppige bruken av overdrivelser i teksten gjør det vanskeligere å diskutere problemstillingene på en saklig og konstruktiv måte. Dette kunne vært en tekst med gode argumenter som settersøkelyset på viktige problemstillinger. Dessverre blir dette potensialet ødelagt av en tekst som blir mer opptatt av å provosere enn å argumentere.

    Svar
  79. Alexander

     /  september 29, 2015

    Jeg er enig i veldig mye av det som er skrevet, men jeg er også uenig i noe. Hvis en driver med idrett og spesielt konkurranseidrett så må en tåle å tape og føle presset. En kan ikke begynne å sytre og få dårlig selvtillit, dersom en gjør det dårligere enn forventet. En har valgt å drive med det selv og da må en tåle konsekvensene. Når en driv idrett på skolen er det ikke alle som vil delta, og da forstår jeg at folk kan få dårlig selvtillit dersom de ikke føler de er gode nok.
    Egoisme i konkurranseidretten har nok alltid vært en viktig egenskap for å bli best i idretten, og det meiner jeg er fult lovlig. Går en 100% inn for å bli best kan en være litt ego, men ikke alt for mye. En kan ikke begynne å forvente at venner og familie skal gjøre alt for deg, men du kan forvente litt hjelp og forståelse for hvorfor du prioriterer andre ting fremfor venner og familie. Men som sagt en kan ikke være for mye egoist som ikke bryr som om folk rundt seg.
    Jeg er enig at det konkurranseidretten styres stadig mer av penger. Store pengebeløp fører til juks, som doping, og det er bare negative sider med det. Det er ikke slik i alle idrett, men mange idretter og spesielt sykling er et godt eksempel på det. Det blir stadig tatt syklister som har brukt eller som bruker doping for å vinne store pengebeløp, og det ødelegger sporten og for de som er reine og ærlige.
    Rivalisering er noe av sjarmen i idrett synes jeg. Det skal være et kick/adrenalin for å vinne mot det laget som en misliker mest. Det skal selvfølgelig ikke være voldelig, som hooligans, men det skal være litt trøkk og aggresjon.

    Svar
  80. Lars Sigve

     /  september 29, 2015

    Idretten får mer media nå enn noen gang. Verdier som fellesskap, glede, fair play og moral står mer i fare enn noen gang. ”Topping” av lag starter tidligst mulig, talenter tas ut til sonelag, regionale lag og landslag. . Verdier som NIF står for er fortsatt sentralt i enkelte klubber, lag og alderstrinn. Problemet er ved de lagene som ikke lenger ser på disse verdiene som de viktigste. Når det og bli proff står mer sentralt enn å lykkes som et lag. For at et lag skal kunne hevde seg i toppen nytter det ikke med en god spiller og resten står og ser på. Et lag er kun så sterkt som sin svakeste spiller. Lag som ikke har noen klarer stjerner klarer seg ofte bedre i serien enn de med en superspiller. Derimot er det enkelte idretter hvor egoisme, meg (meg, meg) må stå først. Da snakker vi om svømming, ski med flere.

    Selv om fokuset på fair play har aldri vert større, har det heller aldri vert så store avvik på å være fair og ikke. På fotballbanen ser vi spillere som bruker mer tid på dramatimer enn på selve fotballen. Det skrikes, filmes, lyves og klages. Selv om man vet dommeren har dømt rett skal han jaggu få høre at det var feil. Fotballen infisert av gigantisme, penger og selvgode primadonnaer. Selv om denne siden av fotballer vises 99% av gangene skinner det innimellom gjennom noen som spiller ved fair play, som ikke filmer, klager og tenker penger først.

    Idretten påstås å splitte nasjoner, samfunn og mennesker. Derimot ser vi ikke siden hvor mennesker slås sammen, nasjoner forenes og menneskets beste står i fokus. Idretten har vert med på å skape rivalisering, men også enigheter og samhold.
    Teksten viser er svært ensidig syn på idretten. Det er kun de svært ekstreme plassene det har blitt slik. Idretten er fortsatt plassen hvor glede, samhold og vennskap dannes. Vennskap som varer et helt liv.

    Svar
  81. Sondre Norheim

     /  september 29, 2015

    Her er det mange ting som jeg kan si meg uenig i. Idretten i Norge står veldig sterkt. Den er med på å samle folk i et samfunn. Det hadde ikke vært så mange venner og slekt som ville reist på borte kampene eller stevnene, med mindre de hadde likt å dra. Folk ønsker å se sine nærmeste gjøre det de liker og dermed støtte dem.
    Er det bra at det er en konkurranse idrett? Bør vi ha vinnere og tapere. Absolutt! Det vil alltid være noen som vil være bedre enn deg i barnestadiet, du vil ikke alltid vinne. Det er til og med de som aldri vinner. Men det betyr ikke at folk vil slutte. Jeg var i en periode når jeg var 15 år hvor vi tapte nesten alle kampene som var den sesongen, med unntak av noen få. Det betydde ikke at jeg slutta, og det samme for mine lagkamerater. Jeg tror at det var en viktig del av karrieren min.
    ”Det er typisk norsk å være god”, dette kan jeg ikke si meg enig i. Kanskje det stemmer i noen få idretter som langrenn. Men stort sett er det typisk god å være ”middels god”. Viss vi tar fotball som eksempel. Det er den mest populære idretten i Norge og det er den flest driver med. Allikevel er det så få som blir gode. Hva er grunnen til dette? I Norge har vi denne filosofien at vi skal dra med oss så mange som mulig så lenge så mulig. Fører det til at de som kanskje ikke er så gode blir bedre og blir dratt opp av de bedre? Nei, de dårlige drar de som er gode med seg og hindrer for deres utvikling. Det skal ikke være lov å toppe lag og gjør slik at de som fortjener det får skikkelig matching. Dette gjør at vi godtar å være middelmådige. Å være middelmådig er godkjent her i Norge.
    Du skriver også at det ville ikke eksistert sykehuskøer om konkurranseidretten ikke eksisterte. Hadde konkurranse idretten ikke eksistert hadde vi kanskje ikke hatt like mange beinbrudd og overtråkk, men vi hadde veldig sannsynlig fått mer helse skadelige sykebesøk, på grunn av at vi er i dårlig form. Hva er verst, å komme på sykehus med en overtråkk, hvor du går helt fint etter maks noen måneder eller å komme inn med et hjerteinfarkt, hvor du kanskje ikke kommer tilbake som den du var?
    Jeg ser ingen grunn til å endre hvordan konkurranse idretten er i dag, med unntak av at vi må fremme de beste og ikke holde de tilbake, men allikevel gi tilbud til de som ønsker.

    Svar
  82. Ola Ulsund Frette

     /  september 29, 2015

    «Idretten gjennomsyrer hele samfunnet vårt. Vi ser og leser på og om idrett hver eneste dag.» Er noe som jeg er helt enig i, hver dag selv for de som ikke er interesserte i idrett. Det popper alltid opp noe på nyhetene og sporten, idretten er en veldig viktig del av samfunnet. Det som kommer til oss av idrett kan både vær lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Man får det gjennom skole, hjemme og alt av sosiale medier. Dette skaper en interesse som igjen skaper felleskap og sterkt samhold blant venner. Jeg er også enig at konkurranse skaper tapere, for alle kan ikke vinne. Det er f.eks bare 1 som vinner ligaen. Men med hvert tap, selv de beste når de taper så kan det ødelegge for selvtilitten, men hvis man tenker her på bryne f.eks så er kan det være naturlig at de som spiller på gode lag, får høyere «status» men dette trenger absolutt ikke å være sånn. Men at hvis en spiller på et dårligere lag så kan det føre til mindre selvtilitt pga de ser at andre lyktes bedre. Som du sier skaper idretten press til å lyktes, alle har selvfølgelig lyst å bli best, men langt ifra alle kan bli det. Det skaper en misunnelse på dem som gjør det bra og det skaper press for å prestere men også utseende. Og me et slikt press så etterfølger ulike personer med forskjellige selvfølelse. De beste kan oppfattes som egoister mens de andre sitter igjen med dårlig selvtillitt og misunnelse. Dette er selvfølgelig ikke i alle tilfeller, men det kan lett oppstå med et slikt press. Og det er forstålig det. Hvis man lyktes med et slikt press så gir det mestringsfølelse og dermed god selvtillitt. Men man kan bli best uten å bare tenke på seg selv, hvis man jobber hardt nok.

    At konkurranseidretten skaper hat mellom Nasjoner/byer/lag/ er veldig sant. Det er en grunn for at flere oppgjør i England blir kalt hatoppgjør. Dette gjelder flere land/klubber også. Celtic – Rangers f.eks som er et religiøst og politisk oppgjør. By derby er en klassiker «best i byen» Manchester Utd – Manchester City , Liverpool – Everton osv osv. Også de som tidligere rivaliserte om å ligge i toppen av England er erkerivaler den dag idag Liverpool og Manchester United.

    Som du sier er idretten også pengestyrt. Både internasjonalt og lokalt. Alt fra lokale langrenns klubber, der foreldre kjøper alt av ski hvert år. Foreldrene går selv rundt med sine oakley briller og swix dresser. Skikulturen i Norge har skapt et slikt samfunn, for å passe inn må en ha akkurat DE brillene De skiene og DE stavene, selv om ikke resultatene sitter så er du akseptert fordeom. Dette går i ett me kommersialiseringen, Northug har de beste skiene, og han reklamerer hver gang han er på TV og vinner eller bare er et intervju. Også fotballen, spesielt internasjonalt. I England, man må kjøpe for å vinne, dette har blitt realiteten idag.

    Svar
  83. Åste

     /  september 29, 2015

    Det er mye rett i påstandene. Idretten kan bidra til å dyrker egoister og fremme en tankegang om at det eneste som gjelder er å vinne. At det er de med best resurser og nyest utstyr som gjør det best. Det er ikke godt nok å delta, men man må også vinne. Konkurranseidretten skaper press både for unge og voksne. At man hele tiden må prestere. Alt handler om å vinne. Idretten skaper helter og syndere.
    Likevel så er konkurranseidretten en arena for glede, mestring, samhold og felleskap. Idretten har en egenverdi som gjør det verdt å konkurrere. Verdt å ofre både tid og penger på det. Verdt å føle på presset en gang i blant. Å vinne er ikke alt. Det behøver ikke alltid være tapere. Å delta kan mange ganger være nok. Små ting kan gi stor mestringsfølelse.
    Men for at alle skal få en positiv opplevelse i konkurranseidretten er det viktig å ha gode verdier. Dette blir ofte påvirket av de rundt idretten. Trenere, foreldre, supportere og samfunnet rundt. Det er også ofte fra de presset kommer fra. Forventningene og håpet om at akkurat du skal være bedre enn alle de andre.
    Skal konkurranseidretten bidra til noe positivt, så er det viktig at det ligger en god moral i grunn. At alle ikke alltid trenger å være best.

    Svar
  84. Fredrik

     /  september 29, 2015

    Idrett blir lagt veldig stor vekt på i samfunnet. Dermed er det mange som interesserer seg for det og driver med det. Det vil altid stilles spørsmål om idretten blir drevet på riktig måte eller ikke. Jeg synes at det kommer frem mange gode eksempel i innlegget. Det at idretten skaper både tapere å vinnere er helt rett, men dette er noe vi alle vet. Skal vi drive med idrett kan vi ikke tro at vi bare kommer til å vinne å alt kommer til å bli så lett. Det er mange som driver med idrett som taper og tar dette som lærdom, og bygger på dette for å bli bedre. Du lærer av dine egne feil for å bli bedre.
    Det med egoisme i idretter er også et veldig fint eksempel. Mange som driver med fotball for eksempel blir ofte stående overfor et viktig valg. Skal de tilbringe helgen med familien eller reise på kamp hver helg. I hverdagene er det treninger og får nesten aldri sett ungene å kona må klare seg aleine. Det mange fotballspillere gjør er å tenke på seg selv å reise på kamper og liknende. Dette skaper egoisme, fotballspillere tenker veldig mye på seg selv for å bli best mulig. Grunnen til dette er fordi de vil gjøre det de liker aller mest, å det er trening og kamper. Men dette går utover andre.
    Det med penger innenfor idretten er også et stort problem. Helt fra ungene er små er det press om utstyr og om å gjøre å ha det beste. Det blir dannet et press på foreldre og ungene selv når andre får dyre fotballsko eller dyre fotballdrakter. Hvis foreldrene ikke har råd til dette kan det føre til at deres unger blir stående litt utenfor med det ukule utsyret og dette skaper dårlig selvtillit og ødellegge for utviklingen.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: