En Folkefiende

For snart et år siden ble Åge Hareide utnevnt til dansk ridder av Dannebrogordenen. Hovedpersonene fra Danmarks åpningskamp mot Finland, Christian Eriksen og Simon Kjær har gjentatte ganger understreket at Hareide har lagt fundamentet for det danske landslaget som har imponert under sommerens EM. Hareide blir beskrevet som en varm og tillitvekkende trener.

Torsdag gikk det imidlertid veldig galt for RBK-treneren. Det er mulig Hareide ikke ble brifet godt nok på forhånd. Hareide har kanskje vært for opptatt med å kvalifisere Danmark til nye mesterskap og med å gjenoppbygge Rosenborg. Kanskje har han brukt for mye tid sammen med barnebarnet han nevnte i sin takketale da han ble slått til ridder som trenger litt ekstra hjelp. Noe fra leveren glapp i hvert fall ut av munnen på Hareide. Sunnmøringen glemte seg av et øyeblikk og da var det for sent. Adressavisens utskremte fikk kaffien i vrangstrupen, heldigvis var Hareide fanget på tape.

Det kan virke som om Hareide ikke helt har fått med seg hva som har skjedd med åndsklimaet her på berget de siste årene. Hareide gav nemlig torsdag sin skjebnesvangre støtte til UEFA som nylig har fått knallhard kritikk etter at de nektet ordføreren i Munchen å lyse opp Allianz Arena i regnbuefarger under EM-kampen mellom Tyskland og Ungarn. Hareide uttalte at han ville ”at fotballen skulle være fri for politikk og andre propaganda-saker som Pride er”.

Reaksjonene fra «den kompakte majoritet» lot ikke vente på seg. NRKs sportskommentator Jan Petter Saltvedt kunne ”knapt tro at Hareide har kommet med uttalelsene”. Han er ”provosert og dypt skuffet” over Hareides utspill og mener RBK- treneren ”er helt på bærtur”. Å kalle Pride propaganda er ifølge NRK-profilen reaksjonært og utdatert. Ifølge Saltvedt handlet ikke markeringen mot lovgiverne i Ungarn om politikk, dette handlet kun om menneskerettigheter. Saltvedt er selektiv etter eget forgodtbefinnende med andre ord. Saltvedt antyder også noe som er vanlig i disse dager nemlig at menneskeheten blir klokere etterhvert som tiden går. Her gjelder det for enhver pris er være på riktig side av historien. Her faller Hareide gjennom og må kastes på historiens skraphaug. Gjert Moldestad i supporteralliansen foreslår ”at noen bør sette seg ned å ta en alvorsprat med Åge Hareide” samtidig som horder av RBK-supportere har et prekært behov for å ytre at de skammer seg på sitt eget lags vegne.

BT-kommentatoren Jens Kihl mente at Åge Hareides synspunkter var hatprat. Da Kihl ble bedt om å grunngi dette svarte Kihl at han var så lei hvite hetero menn som forsøker å belære ham. Kulturminister Abid Raja krevde en uforbeholden unnskyldning fra Hareide. Da Åge Hareide modererte sine uttalelser kom Raja med følgende uttalelse: ”Til slutt så vinner det som er riktig. Det riktige var at Åge trakk utsagnet sitt, og slik fungerer ytringsfriheten i praksis”. John Locke har trolig snudd seg i graven! Om dette er regjeringens syn på ytringsfrihet så har den dårlige kår fremover.

De samme kommentatorene som i rekordfart har kanonisert Simon Kjær og Kasper Hjulmand står nå klar til å bannlyse Åge Hareide. Det danske eventyret har fått sitt norske troll. Kjærlighetens og toleransens riddere har gått så hardt til verks at RBK og Åge Hareide fortvilet har løpt til skriftestolen. De stod fredag skolerett og forsikret alle om at de støtter Pride og at Hareide er lei seg for at han brukte ordet propaganda. Dette er imidlertid ikke nok for Birger Løfaldli i Adressavisen og Saltvedt i NRK. De mener at Hareide har skadet RBKs omdømme og at «det i 2021 ikke er slik at man kan ha en trener som uttrykker seg på tvers at tidsånden om man vil være ledende i Norge».

Saltvedt er ikke overbevist om at Hareides anger er ekte. Ifølge bør Saltvedt bør Hareide stille i full regnbue mundur i fredagens kamp mot LSK. Slik lyder Herrens ord i mangfoldets katedral. Kirketukten i ”the brave new world” er langt mer nådeløs under den nye sekulære puritanismen enn i verden av i går.

Den norske danske ridderen har møtt på en drage han umulig kan beseire. Pride -inkvisisjonen er mer dogmatisk enn den spanske og ligner mer på tankepolitiet i Orwells dystopiske 1984. De høyeste stemmene i det norske medielandskapet ligner til forveksling på de ekkokamre de selv ynder å kritisere. Det som kommer i deres vei knuses under hovene til flokken i full galopp.

Responsen knyttet til Hareides utspill er som en avgrunn av paradoksal inkonsekvens. Man snakker høyt om respekt og toleranse, men tåler ikke at andre har motstridende oppfatninger. Man vil bekjempe skam men ber andre skamme seg og skammer seg til og med på andres vegne. De som protesterer mest høylytt over fordømmelse og fordommer plasserer nå sin angivelige meningsmotstander i offentlig gapestokk basert på noen korte betraktninger. ”All is love” proklameres overalt men hvor tok nestekjærligheten veien? Det er ingen sak å elske sine trosfeller, det er i møte med motstandere nestekjærligheten blir satt på prøve.

Det mest ironiske er at responsen på Hareides utspill faktisk har vist at Hareide har helt rett. Pride-bevegelsen har klare totalitære trekk og det er nærliggende å bruke begrepet propaganda. Propagandaens primære funksjon er at den formidler koder for handlingsvalg. Koder for hvem og hva som skal anses som latterlig i et samfunn, på en slik måte at det er vanskelig å komme med motforestillinger. Propagandaen preges av et enten eller språk. God eller ond, dum eller klok. Man tar i bruk symboler, slagord og andre sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger. Dette er en presis beskrivelse av Pride-bevegelsens misjonsvirksomhet.

Åge Hareide ser ut til å ha trukket ”vinnerloddet”, ridderen er forvandlet til dum, ondskapsfull klovn på et øyeblikk. Hva slags menneske Hareide egentlig er synes totalt irrelevant. Ingen ser ut til å være interessert i en prinsipiell diskusjon omkring idrett og politikk, man er isteden travelt opptatt med å klistre merkelapper.

Hareides utspill kunne vært starten på en interessant debatt. Den europeiske idretten har sine røtter fra det gamle Hellas. Under de opprinnelige olympiske leker skulle uoverstemmelser legges til side og det skulle være fred mellom bystatene. Da Pierre de Coubertin tok initiativ til de moderne olympiske leker var det nettopp et poeng at idrettsarenaen kunne være et fristed fra krig og konflikter. IOC, FIFA og UEFA har forsøkt å beholde denne linjen. Idretten skal handle om idrett, ikke politikk. Når NRKs hovedoppslag etter kampen mellom Tsjekkia og Nederland handler om at regnbueeffekter ble konfiskert er det liten tvil om at nettopp politikk skygger for tsjekkernes fantastiske prestasjoner. Hareides innvendinger er helt legitime, kanossagangen er overflødig.

I UEFAs statutter kan man lese at UEFA skal være en politisk og religiøs nøytral organisasjon. Opp gjennom historien har flere forsøkt å politisere idretten. I kjølvannet av Hareides utspill har Tommie Smiths og John Carlos svarte hansker i 1968 blitt brukt som eksempel. Ingen har tatt seg bryet med å dra frem OL i Berlin i 1936 hvor Hitler brukte nettopp de olympiske leker for å promotere sine visjoner. Vil de som nå erklærer idrettens som politisk arena ønske sørstatsflagg på amerikanske collegekamper like varmt velkommen? Kanskje tar den kompakte progressive majoritet det for gitt at de også kan patruljere denne gaten og gjøre den enveiskjørt.

«Her raader magtsprog ei rettfærdighed» kan man lese i rustftitt stål på hellene i Karl Johans gate. Ibsens ord er i ferd med å bli virkelighet. Jeg for min del har et trøstens ord til den hardt prøvede RBK-treneren. Du skal vite Åge at jo lenger et samfunn beveger seg bort fra sannheten jo mer vil man hate den som taler den.