Mer, resultater, papir og dokumentasjon, mindre mennesker og mening.

Noe av det første vi lærere i videregående skole gjør etter skolestart er å samtale med elevene vi skal ha hovedansvaret for i semesteret som skal komme. Startsamtalen er ofte starten på relasjonen mellom lærer og elev, den skal avklare forventninger fra begge parter, men det viktigste mener jeg er at eleven blir sett og møtt med omsorg og oppmerksomhet. Vi skal bli bedre kjent og forhåpentligvis litt tryggere på hverandre.

relasjon

Etter noen av disse samtalene har det slått meg at samtalene egentlig ligner mer på et intervju. Eleven har på forhånd svart på sitt skjema som er utformet sentralt av mennesker som sannsynligvis ikke vil stifte bekjentskap med eleven. Metodisk jobber vi oss gjennom spørsmålene. «Hva kan du bidra med i forhold til arbeidsmiljø, i klassen og på skolen for øvrig?». «Ehh vet ikkje, kjenne ikkje så mange i klassen ennå». «Hva ønsker du å utdanne deg til?». «Ane ikkje». «I hvor stor grad er du godt motivert for dette skoleåret?». «Vet ikkje syns ikkje det e galgjildt på skulen, men eg må jo ha karaktera for å få jobb».

veileder

Det er skjemaet som i stor grad styrer samtalen. Tiden er knapp, vi jobber oss gjennom. Noen ganger har jeg sikkert sett mer på skjemaet enn inn i øynene på eleven. Det som skal være en dynamisk levende samtale blir redusert til rutinepregede fattige intervjuer. En god samtale flyter, den er organisk, kroppspråk, tone og stemmevolum er vel så viktig som det som blir sagt. Noen ganger virker det som om det viktigste med startsamtalen er at vi faktisk gjennomfører den. At vi loggfører, lagrer referat, får elevens underskrift slik at vi senere om nødvendig faktisk kan dokumentere at samtalen faktisk har funnet sted.

samtale

Tidlig på 1980-tallet startet en reformbølge i offentlig sektor først i Australia og New Zealand som blir kalt New Public management (ny offentlig styring/ledelse). Denne reformbevegelsen fikk ytterligere vind i seilene i den vestlige verden under Reagan og Thatcher gjennom hele 80-tallet. I Norge ble denne retningen møtt med skepsis helt frem til Victor Normann i Bondevik 1 regjeringen henga seg til denne filosofien. På daværende tidspunkt hadde Australia, New Zealand og de andre pioneerlandene forlengst moderert seg, ettersom de lovede resultater uteble. Norge gikk på tross av dette igang med stor iver.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

New Public Management er et styringssystem som tar sikte på å øke effektiviteten i offentlig sektor. Et viktig prinsipp innenfor denne retningen er at ledelse er ledelse. Ledelses prinsipper fra privat sektor overføres til den offentlige sektor. Viktige stikkord innenfor New Public Managment er konkurranse, kvalitet, brukerundersøkelser og valgfrihet. Offentlige institusjoner skal i større grad styres som bedrifter. Effektivitet og lønnsomhet blir nøkkelord. Omsorg, læring og elever byttes ut med service, tjenester og brukere. Om lærere, sykepleiere, konduktører og politimenn skal styres mot profitt går det ut over noen selv om KS påstår det motsatte.

effektivitet

Rektorer som tidligere var pedagoger og den fremste blant likemenn blir bedriftledere som skal stå ansvarlige for skoleeiere. Rektor blir stående mellom krav ovenfra og lærerne. Han står midt mellom barken og veden og får en Urias post. En maktkamp mellom ledelse og fagpersoner kan fort bli resultatet.

maktkamp

Det ensidige fokuset på kvalitet fører oss inn i et resultatjag uten sidestykke i norsk skolehistorie. Utdanning i Norge har tradisjonelt sett hatt to hovedmål, kvalifisere og sosialisere. Et ensidig resultatfokus går utover skolens samfunnsmandat som innebefatter et medansvar for oppdragelse og folkeskikk. Kanskje har vi blitt så opptatt av karakterer, måloppnåelse og nasjonale prøver at vi har glemt den generelle delen av læreplanen som vektlegger holdninger, verdier og identitet.

Den glemte delen av læreplanen.

Den glemte delen av læreplanen.

Skolens ensidige resultatfokus er en medvirkende årsak til at en skare av jenter idag lider under et «flink pike syndrom». Når nytteverdien i form av karakterer blir det primære målet skylles lærelyst, utforskertrang og skaperkraft ned i toalettskålen. Krav om anonym retting springer ut av et ensidig resultat og nyttefokus. Konsekvensen blir strømlinjeformede ungdommer som gjør det mor og far råder dem til. I sin streben etter å oppfylle skolens og foreldrenes krav og forventninger ender de opp med å leve stivbeinte liv. Hvis den oppvoksende generasjon tenker som mor og far stopper utviklingen opp. Ungdommens opprør, dens skråblikk på og kritikk av generasjonen over er en ressurs vi ikke må miste.

Aftenposten er en av mange aviser som har skrevet om karakterpress den siste tiden.

Aftenposten er en av mange aviser som har satt karakterpresset på agendaen.

Jærbladets reportasje om jenter i videregående skole for ikke lenge siden gav tydelige signaler. Jentene lider under et stort resultatpress, de er trette av å strebe etter å oppfylle omgivelsenes forventninger og etterspør et større fokus på verdier og identitet i skolen. Reportasjen er bare et av tusenvis av eksempler. Skolen kan ikke bare skylde på markedskrefter og kroppspress, vi må selv reflektere over hvordan skolen kan være en motstrøm til denne utviklingen.branok

Det økte fokuset på konkurranse mellom skoler og elever øker presset. I takt med økt konkurranse øker spissingen mot nasjonale prøver, fuskingen tiltar og skolene er på konstant jakt etter nye modeller som kan gi deres elever bedre karakterer og dermed bedrer deres aksjer i konkurranse med de andre skolene. Det blir viktig med vurderinger som kan gi målbare resultater, dette veier tyngre enn vurderingens læreverdi. Skolevalg har blitt business, ulike evalueringer og elevundersøkelser spiller viktige roller i et stadig mer intensivt marked. De siste tiders skriverier om Akademiet og ymse garantier viser hvor vi er på vei.  I jakten på bedre gjennomstrømning og karaktersnitt står man i fare for å glemme dannelsen. Skolens oppgave er ikke bare å bygge kompetente skatteytere men også bidra til å bygge ansvarlige, empatiske, verdibaserte og skapende mennesker.

karaktergaranti

Et viktig prinsipp innenfor New Public Management er accountability (ansvarliggjøring). Når skolen i større grad fokuserer på prøver, testing, kartlegging og undersøkelser får man et omfattende tallmaterialet som skal si noe om norsk skoles tilstand. Det oppstår da et prekært behov for at noen stilles til ansvar for resultatene som alltid kan bli bedre. Skoleeier står ansvarlig ovenfor staten og norske foreldre, rektor står ansvarlig for skoleeier, avdelingsleder står ansvarlig ovenfor rektor og lærer ovenfor avdelingslederen.

resultater

I en slik kultur blir det viktig å ha ryggen fri. Det er om å gjøre å dokumentere at skoleeier har gjort sitt og oppfylt det som er forventet. Det viktigste blir ikke å bli kjent med eleven men å protokollføre startsamtalen. Om en elev har mye fravær er det ikke fraværet i seg selv som er det viktigste men om man har sendt skriftlig varsel i tide. Om en elev ikke har hatt den forventede utvikling er det viktig at man kan dokumentere at underveissamtale ble holdt 11.10. Den nedslående konsekvensen er foreldre som krever og skoler som krever istedet for en dynamisk samarbeid til elevenes beste. For læreren blir det mer papirarbeid og mindre kjernevirksomhet. Vi er i ferd med å skape et dokumentasjonssamfunn der alt fra bønder til lærere stadig må fylle ut flere skjema og gjør mindre av det de er best på. Plasseringen og sporingen av ansvaret blir viktigere enn selve ansvaret.

Har du sendt varselskjema?

Har du sendt varselskjema?

Den alvorligste konsekvensen av denne filosofien er at den velsignede unyttige samtalen kan bli mistenkeliggjort. Samtalen med eleven i gangen, på kjøpesenteret, i kantinen mistenkeliggjøres fordi den ikke er nyttig, den er ikke lønnsom. Fortellingen om slavebåtkapteinen John Newton i historietimen blir avbrutt med: «Keffor snakke du om han Newton-karen, me får jo ikkje om han på eksamen». I den ensidige jakten på karakterer står vi i fare for å blir frarøvet essensen.

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av "Amazing grace".

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av «Amazing grace».

I det «unyttige» styrkes ofte båndene mellom mennesker. Mindre samtaler og fortellinger svekker en vesentlig forutsetning for læring; nemlig relasjonen. Om man skal lære noen noe mer enn teori er det viktig at elevene kan stole på deg, at de er trygge, at de føler seg sett og bekreftet. De må respektere deg og oppleve tillit. Dette skjer gjennom mange møter ikke bare i klasserommet. Den beste læreren går selv foran. Om læreren vil fremelske engasjerte, punktlige og nysgjerrige elever må han selv være engasjert, på tiden og nysgjerrig. Alt dette gjøres praktisk i interaksjon og ikke på papiret. «Attitude reflects leadership», sa en smart kar en gang. Hvis ikke det er handlingspraksiser bak ord, integritet og troverdighet kan man ha mastergrader og doktorgrader men blir snakkende til døve ører.

leder

Jeg er privilegert som får være lærer, jeg elsker jobben min. Jeg er gitt et stort samfunnsansvar som jeg akter å vise meg verdig. Nettopp derfor bekymrer utviklingen meg. Skolens balansepunkt må forskyves. Vi må i større grad holde oppe to ting samtidig, uten balanse havner vi alltid i grøftene. New Public management står i fare for å bli en slik grøft, denne grøfta heter New Public Punishment.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

 

«Nytt på Nytt – generasjonen»

Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.

elia3

Et av bildene jeg rakk å ta…..

(mer…)

Dager i raushetens historie

«Keffor går me egentlig på Saron, me gjer jo vekk alle pengane våras her», utbrøt sønnen min på en gudstjeneste for ikke så lenge siden. «Keffor gjer med t han, han ser jo ikkje fattige ud eigong» , spurte min eldste sønn noen søndager senere, da kollekten gikk til en misjonær fra England som så ut som folk flest. Mine sønners hjertesukk utløste latter og smil, men også ettertanke. Verden er avhengig av barmhjertighet og raushet men det er ikke alltid naturlig for oss. Ett av de første ordene min barn har lært er MIN!

kollekt

Sommeren 2013 skulle vi til Hardanger. Kvelden før avreise ringte kona, hun stod utenfor Kiwien og fikk ikke start på den ellers så pålitelige Corollaen. Morgenen etterpå kunne jeg konstatere to forhold, tenningslåsen hadde sagt takk for seg og det lå en bot i vinduet. En dårlig start på ferien. (mer…)

Hva sier du til deg selv?

«Vi taper sikkert idag». «Han er sikkert god han backen». «En dårlig kamp idag så er det på hodet ut av startelleveren». «Jeg er tung i beina». Da jeg spilte fotball var det noen ganger slik at jeg var helt utslitt før kampen begynte. Idet dommeren blåste startsignalet burde jeg signalisert til treneren at jeg var klar til å bli byttet ut. Etter et par dårlige involveringer fikk man bekreftet alt man hadde hørt  dagene før kampen. Kampen med den indre stemmen tappet meg for energi, mot og krefter før den egentlige kampen skulle utkjempes.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

(mer…)

Kan me spela?

Spørsmålet ovenfor er kanskje et av de mest stilte spørsmål i norske småbarnshjem. Jeg forstår spørsmålet godt. Jeg husker godt da jeg nede i Symrebakken 9 første gang ble presentert for et helt nytt univers. Etter lang tid med sparing hadde kameraten min Arild endelig nok penger til en flunkende ny Commodore 64. «Summer games», «Winter games» og «California games». Snart kunne vi melodiene på alle verdens nasjonalsanger, med joystickene hoppet vi på ski og gikk rytmisk våre strafferunder. Det var helt utrolig.

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

(mer…)

Sex på dugnad

Mine første to blogger handlet om sex, nå synes jeg det er på tide å ta opp hansken igjen. «Mange voksne later som om sex ikke finnes», sa en elev en gang, det har han dessverre rett i. Sex er viktig og det opptar oss. Tidligere har jeg skrevet om den gode sexen, denne gangen vil jeg si noe om noe som de aller fleste vet hva er, og hva det innebærer men aldri setter ord på. Det er noe som foregår i det stille i de mange tusen hjem og må for all del ikke undervurderes.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Dugnad er noe av det flotteste vi har i Norge. I disse dager forbereder både Kåsen IL og Bryne FK seg til store dugnader i Kongeparken. Flere hundre jærbuer har satt av en helg i mai for å gå dugnad. Mange av dem hadde helt sikkert hatt lyst til å gjøre noe annet denne helgen. Ukene er travle og når helga kommer har man ulike behov. Det er helt sikkert ikke alle som gleder seg til dugnaden. De kjenner på en viss motvilje, det er helt forståelig. Det vakre er at disse vanlige foreldrene gjør det på tross av. De er villige til å legge bort seg selv for noe større. Fellesskapet og fellesskapets interesser settes foran individet og den enkeltes behov, på norsk kaller vi det dugnadsånd. Denne ånden er en fellesskapets ånd, en ånd som søker noe utenfor en selv. (mer…)

Kan du tilgi meg?

Tidlig i min yrkeskarriere drev jeg frilans lærervirksomhet mellom fotballøkter. I en periode var jeg vikar på Orre barneskole. En dag ble jeg kastet inn i en førsteklasse. Læreren jeg var vikar for hadde skrevet på lappen at ungene kunne leke fritt på slutten av timen. På siden av klasserommet var det et lite lekerom. Mens jeg hadde hendene fulle med å opprettholde en viss orden inne i klasserommet hørte jeg et skrik fra lekerommet på siden av. Jeg løp til lekerommet og fikk se en gråtende gutt som holdt seg til hodet med den ene hånden og pekte på en gutt som satt på huk i hjørnet med den andre hånden. Jeg ba de andre ungene om å gå inn i klasserommet. «Kå skjedde?» spurte jeg. «Han heiv en bil i håve på meg» sa offeret mellom noen hikst. «Eg gjorde det ikkje med vilje» stotret gutten i hjørnet frem. «Eg såg at han gjorde det med vilje» kom det mer kontant fra offeret. «Eg trur du ska sei undskyld» sa jeg til gjerningsgutten. Gutten fikk et annet drag i ansiktet, stotringen forsvant liksom litt. «I denna klassen seie me ikkje undskyld, me ber om forladelse, de he frøken lært».

Man kan lære mye på Orre.

Man kan lære mye på Orre.

(mer…)