Mer, resultater, papir og dokumentasjon, mindre mennesker og mening.

Noe av det første vi lærere i videregående skole gjør etter skolestart er å samtale med elevene vi skal ha hovedansvaret for i semesteret som skal komme. Startsamtalen er ofte starten på relasjonen mellom lærer og elev, den skal avklare forventninger fra begge parter, men det viktigste mener jeg er at eleven blir sett og møtt med omsorg og oppmerksomhet. Vi skal bli bedre kjent og forhåpentligvis litt tryggere på hverandre.

relasjon

Etter noen av disse samtalene har det slått meg at samtalene egentlig ligner mer på et intervju. Eleven har på forhånd svart på sitt skjema som er utformet sentralt av mennesker som sannsynligvis ikke vil stifte bekjentskap med eleven. Metodisk jobber vi oss gjennom spørsmålene. «Hva kan du bidra med i forhold til arbeidsmiljø, i klassen og på skolen for øvrig?». «Ehh vet ikkje, kjenne ikkje så mange i klassen ennå». «Hva ønsker du å utdanne deg til?». «Ane ikkje». «I hvor stor grad er du godt motivert for dette skoleåret?». «Vet ikkje syns ikkje det e galgjildt på skulen, men eg må jo ha karaktera for å få jobb».

veileder

Det er skjemaet som i stor grad styrer samtalen. Tiden er knapp, vi jobber oss gjennom. Noen ganger har jeg sikkert sett mer på skjemaet enn inn i øynene på eleven. Det som skal være en dynamisk levende samtale blir redusert til rutinepregede fattige intervjuer. En god samtale flyter, den er organisk, kroppspråk, tone og stemmevolum er vel så viktig som det som blir sagt. Noen ganger virker det som om det viktigste med startsamtalen er at vi faktisk gjennomfører den. At vi loggfører, lagrer referat, får elevens underskrift slik at vi senere om nødvendig faktisk kan dokumentere at samtalen faktisk har funnet sted.

samtale

Tidlig på 1980-tallet startet en reformbølge i offentlig sektor først i Australia og New Zealand som blir kalt New Public management (ny offentlig styring/ledelse). Denne reformbevegelsen fikk ytterligere vind i seilene i den vestlige verden under Reagan og Thatcher gjennom hele 80-tallet. I Norge ble denne retningen møtt med skepsis helt frem til Victor Normann i Bondevik 1 regjeringen henga seg til denne filosofien. På daværende tidspunkt hadde Australia, New Zealand og de andre pioneerlandene forlengst moderert seg, ettersom de lovede resultater uteble. Norge gikk på tross av dette igang med stor iver.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

New Public Management er et styringssystem som tar sikte på å øke effektiviteten i offentlig sektor. Et viktig prinsipp innenfor denne retningen er at ledelse er ledelse. Ledelses prinsipper fra privat sektor overføres til den offentlige sektor. Viktige stikkord innenfor New Public Managment er konkurranse, kvalitet, brukerundersøkelser og valgfrihet. Offentlige institusjoner skal i større grad styres som bedrifter. Effektivitet og lønnsomhet blir nøkkelord. Omsorg, læring og elever byttes ut med service, tjenester og brukere. Om lærere, sykepleiere, konduktører og politimenn skal styres mot profitt går det ut over noen selv om KS påstår det motsatte.

effektivitet

Rektorer som tidligere var pedagoger og den fremste blant likemenn blir bedriftledere som skal stå ansvarlige for skoleeiere. Rektor blir stående mellom krav ovenfra og lærerne. Han står midt mellom barken og veden og får en Urias post. En maktkamp mellom ledelse og fagpersoner kan fort bli resultatet.

maktkamp

Det ensidige fokuset på kvalitet fører oss inn i et resultatjag uten sidestykke i norsk skolehistorie. Utdanning i Norge har tradisjonelt sett hatt to hovedmål, kvalifisere og sosialisere. Et ensidig resultatfokus går utover skolens samfunnsmandat som innebefatter et medansvar for oppdragelse og folkeskikk. Kanskje har vi blitt så opptatt av karakterer, måloppnåelse og nasjonale prøver at vi har glemt den generelle delen av læreplanen som vektlegger holdninger, verdier og identitet.

Den glemte delen av læreplanen.

Den glemte delen av læreplanen.

Skolens ensidige resultatfokus er en medvirkende årsak til at en skare av jenter idag lider under et «flink pike syndrom». Når nytteverdien i form av karakterer blir det primære målet skylles lærelyst, utforskertrang og skaperkraft ned i toalettskålen. Krav om anonym retting springer ut av et ensidig resultat og nyttefokus. Konsekvensen blir strømlinjeformede ungdommer som gjør det mor og far råder dem til. I sin streben etter å oppfylle skolens og foreldrenes krav og forventninger ender de opp med å leve stivbeinte liv. Hvis den oppvoksende generasjon tenker som mor og far stopper utviklingen opp. Ungdommens opprør, dens skråblikk på og kritikk av generasjonen over er en ressurs vi ikke må miste.

Aftenposten er en av mange aviser som har skrevet om karakterpress den siste tiden.

Aftenposten er en av mange aviser som har satt karakterpresset på agendaen.

Jærbladets reportasje om jenter i videregående skole for ikke lenge siden gav tydelige signaler. Jentene lider under et stort resultatpress, de er trette av å strebe etter å oppfylle omgivelsenes forventninger og etterspør et større fokus på verdier og identitet i skolen. Reportasjen er bare et av tusenvis av eksempler. Skolen kan ikke bare skylde på markedskrefter og kroppspress, vi må selv reflektere over hvordan skolen kan være en motstrøm til denne utviklingen.branok

Det økte fokuset på konkurranse mellom skoler og elever øker presset. I takt med økt konkurranse øker spissingen mot nasjonale prøver, fuskingen tiltar og skolene er på konstant jakt etter nye modeller som kan gi deres elever bedre karakterer og dermed bedrer deres aksjer i konkurranse med de andre skolene. Det blir viktig med vurderinger som kan gi målbare resultater, dette veier tyngre enn vurderingens læreverdi. Skolevalg har blitt business, ulike evalueringer og elevundersøkelser spiller viktige roller i et stadig mer intensivt marked. De siste tiders skriverier om Akademiet og ymse garantier viser hvor vi er på vei.  I jakten på bedre gjennomstrømning og karaktersnitt står man i fare for å glemme dannelsen. Skolens oppgave er ikke bare å bygge kompetente skatteytere men også bidra til å bygge ansvarlige, empatiske, verdibaserte og skapende mennesker.

karaktergaranti

Et viktig prinsipp innenfor New Public Management er accountability (ansvarliggjøring). Når skolen i større grad fokuserer på prøver, testing, kartlegging og undersøkelser får man et omfattende tallmaterialet som skal si noe om norsk skoles tilstand. Det oppstår da et prekært behov for at noen stilles til ansvar for resultatene som alltid kan bli bedre. Skoleeier står ansvarlig ovenfor staten og norske foreldre, rektor står ansvarlig for skoleeier, avdelingsleder står ansvarlig ovenfor rektor og lærer ovenfor avdelingslederen.

resultater

I en slik kultur blir det viktig å ha ryggen fri. Det er om å gjøre å dokumentere at skoleeier har gjort sitt og oppfylt det som er forventet. Det viktigste blir ikke å bli kjent med eleven men å protokollføre startsamtalen. Om en elev har mye fravær er det ikke fraværet i seg selv som er det viktigste men om man har sendt skriftlig varsel i tide. Om en elev ikke har hatt den forventede utvikling er det viktig at man kan dokumentere at underveissamtale ble holdt 11.10. Den nedslående konsekvensen er foreldre som krever og skoler som krever istedet for en dynamisk samarbeid til elevenes beste. For læreren blir det mer papirarbeid og mindre kjernevirksomhet. Vi er i ferd med å skape et dokumentasjonssamfunn der alt fra bønder til lærere stadig må fylle ut flere skjema og gjør mindre av det de er best på. Plasseringen og sporingen av ansvaret blir viktigere enn selve ansvaret.

Har du sendt varselskjema?

Har du sendt varselskjema?

Den alvorligste konsekvensen av denne filosofien er at den velsignede unyttige samtalen kan bli mistenkeliggjort. Samtalen med eleven i gangen, på kjøpesenteret, i kantinen mistenkeliggjøres fordi den ikke er nyttig, den er ikke lønnsom. Fortellingen om slavebåtkapteinen John Newton i historietimen blir avbrutt med: «Keffor snakke du om han Newton-karen, me får jo ikkje om han på eksamen». I den ensidige jakten på karakterer står vi i fare for å blir frarøvet essensen.

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av "Amazing grace".

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av «Amazing grace».

I det «unyttige» styrkes ofte båndene mellom mennesker. Mindre samtaler og fortellinger svekker en vesentlig forutsetning for læring; nemlig relasjonen. Om man skal lære noen noe mer enn teori er det viktig at elevene kan stole på deg, at de er trygge, at de føler seg sett og bekreftet. De må respektere deg og oppleve tillit. Dette skjer gjennom mange møter ikke bare i klasserommet. Den beste læreren går selv foran. Om læreren vil fremelske engasjerte, punktlige og nysgjerrige elever må han selv være engasjert, på tiden og nysgjerrig. Alt dette gjøres praktisk i interaksjon og ikke på papiret. «Attitude reflects leadership», sa en smart kar en gang. Hvis ikke det er handlingspraksiser bak ord, integritet og troverdighet kan man ha mastergrader og doktorgrader men blir snakkende til døve ører.

leder

Jeg er privilegert som får være lærer, jeg elsker jobben min. Jeg er gitt et stort samfunnsansvar som jeg akter å vise meg verdig. Nettopp derfor bekymrer utviklingen meg. Skolens balansepunkt må forskyves. Vi må i større grad holde oppe to ting samtidig, uten balanse havner vi alltid i grøftene. New Public management står i fare for å bli en slik grøft, denne grøfta heter New Public Punishment.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

 

«Nytt på Nytt – generasjonen»

Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.

elia3

Et av bildene jeg rakk å ta…..

Read the full post »

Dager i raushetens historie

«Keffor går me egentlig på Saron, me gjer jo vekk alle pengane våras her», utbrøt sønnen min på en gudstjeneste for ikke så lenge siden. «Keffor gjer med t han, han ser jo ikkje fattige ud eigong» , spurte min eldste sønn noen søndager senere, da kollekten gikk til en misjonær fra England som så ut som folk flest. Mine sønners hjertesukk utløste latter og smil, men også ettertanke. Verden er avhengig av barmhjertighet og raushet men det er ikke alltid naturlig for oss. Ett av de første ordene min barn har lært er MIN!

kollekt

Sommeren 2013 skulle vi til Hardanger. Kvelden før avreise ringte kona, hun stod utenfor Kiwien og fikk ikke start på den ellers så pålitelige Corollaen. Morgenen etterpå kunne jeg konstatere to forhold, tenningslåsen hadde sagt takk for seg og det lå en bot i vinduet. En dårlig start på ferien. Read the full post »

Hva sier du til deg selv?

«Vi taper sikkert idag». «Han er sikkert god han backen». «En dårlig kamp idag så er det på hodet ut av startelleveren». «Jeg er tung i beina». Da jeg spilte fotball var det noen ganger slik at jeg var helt utslitt før kampen begynte. Idet dommeren blåste startsignalet burde jeg signalisert til treneren at jeg var klar til å bli byttet ut. Etter et par dårlige involveringer fikk man bekreftet alt man hadde hørt  dagene før kampen. Kampen med den indre stemmen tappet meg for energi, mot og krefter før den egentlige kampen skulle utkjempes.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Read the full post »

Kan me spela?

Spørsmålet ovenfor er kanskje et av de mest stilte spørsmål i norske småbarnshjem. Jeg forstår spørsmålet godt. Jeg husker godt da jeg nede i Symrebakken 9 første gang ble presentert for et helt nytt univers. Etter lang tid med sparing hadde kameraten min Arild endelig nok penger til en flunkende ny Commodore 64. «Summer games», «Winter games» og «California games». Snart kunne vi melodiene på alle verdens nasjonalsanger, med joystickene hoppet vi på ski og gikk rytmisk våre strafferunder. Det var helt utrolig.

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Read the full post »

Sex på dugnad

Mine første to blogger handlet om sex, nå synes jeg det er på tide å ta opp hansken igjen. «Mange voksne later som om sex ikke finnes», sa en elev en gang, det har han dessverre rett i. Sex er viktig og det opptar oss. Tidligere har jeg skrevet om den gode sexen, denne gangen vil jeg si noe om noe som de aller fleste vet hva er, og hva det innebærer men aldri setter ord på. Det er noe som foregår i det stille i de mange tusen hjem og må for all del ikke undervurderes.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Dugnad er noe av det flotteste vi har i Norge. I disse dager forbereder både Kåsen IL og Bryne FK seg til store dugnader i Kongeparken. Flere hundre jærbuer har satt av en helg i mai for å gå dugnad. Mange av dem hadde helt sikkert hatt lyst til å gjøre noe annet denne helgen. Ukene er travle og når helga kommer har man ulike behov. Det er helt sikkert ikke alle som gleder seg til dugnaden. De kjenner på en viss motvilje, det er helt forståelig. Det vakre er at disse vanlige foreldrene gjør det på tross av. De er villige til å legge bort seg selv for noe større. Fellesskapet og fellesskapets interesser settes foran individet og den enkeltes behov, på norsk kaller vi det dugnadsånd. Denne ånden er en fellesskapets ånd, en ånd som søker noe utenfor en selv. Read the full post »

Kan du tilgi meg?

Tidlig i min yrkeskarriere drev jeg frilans lærervirksomhet mellom fotballøkter. I en periode var jeg vikar på Orre barneskole. En dag ble jeg kastet inn i en førsteklasse. Læreren jeg var vikar for hadde skrevet på lappen at ungene kunne leke fritt på slutten av timen. På siden av klasserommet var det et lite lekerom. Mens jeg hadde hendene fulle med å opprettholde en viss orden inne i klasserommet hørte jeg et skrik fra lekerommet på siden av. Jeg løp til lekerommet og fikk se en gråtende gutt som holdt seg til hodet med den ene hånden og pekte på en gutt som satt på huk i hjørnet med den andre hånden. Jeg ba de andre ungene om å gå inn i klasserommet. «Kå skjedde?» spurte jeg. «Han heiv en bil i håve på meg» sa offeret mellom noen hikst. «Eg gjorde det ikkje med vilje» stotret gutten i hjørnet frem. «Eg såg at han gjorde det med vilje» kom det mer kontant fra offeret. «Eg trur du ska sei undskyld» sa jeg til gjerningsgutten. Gutten fikk et annet drag i ansiktet, stotringen forsvant liksom litt. «I denna klassen seie me ikkje undskyld, me ber om forladelse, de he frøken lært».

Man kan lære mye på Orre.

Man kan lære mye på Orre.

Read the full post »

Banning og sånt

«E de stygt å sei fader pappa?». «Levi seie shit, e de banning?». «Tage sa fadosten, he an egentlig lov te de?». Jeg er jammen ikke sikker lenger på hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si. Hvem er det som definerer dette? Hva som er banning og hva som ikke er banning er jammen ikke godt å vite. Jeg har en kamerat fra Australia, han kan referere til det motsatte av himmelen men kan ikke si ord som innebefatter kjønnsorganer. Hos oss er det nesten litt motsatt. For meg virker det nesten litt tilfeldig og kulturbestemt hva som er lov og hva som ikke er lov. Hvem er egentlig jeg til å sette grenser med linjal. Er det alltid galt å bruke å ta i bruk kraftsatser? Jegertvillingene har i den siste tiden satt banning på dagsordenen, jeg vil i dette innlegget forsøke å si noe om temaet fra mitt ståsted.

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg sa mitt første banneord. Jeg hadde fått høre vitsen om han som aldri røkte, drakk og bannet og fortalte denne i en helt feil kontekst. Reaksjonen fra mine omgivelser gav meg tydelige signaler på at det jeg hadde gjort var et alvorlig overtramp. Jeg husker skammen og fornedrelsen godt idag snart tredve år etter. Banning kan man ikke gjøre hvis man skal komme til himmelen tenkte jeg.

banning7

Da jeg ble eldre ble det understreket at man ikke skulle underholde seg med banning. For meg var den store frykten at noen skulle banne mitt i en veldig spennende og god film. Hvis dette skjedde vil dette falle inn under kategorien banning og underholdning. Samvittigheten var tydelig på at det eneste riktige ville være å trykke på stopp.

En av mine favorittfilmer er den svenske filmen «Så som i himmelen». Jeg synes det er en menneskelig og varm film. Det er ikke til å stikke under en stol at det bannes mye i denne filmen. Jeg leste noen kommentarer om filmen i etterkant. En av kritikerne hadde omdøpt filmen til «den store svordommen». En annen responderte med spørsmålet «var banningen alt du så?». Jeg syntes det var et meget betimelig spørsmål. Noen ganger undrer jeg meg over at banningen har fått så stor betydning. Selv slet jeg med å forstå at det var greit å underholde seg med drap og tyveri i detektimen mens banning på norsk ble for drøy kost.

så_som

Selv kan jeg ofte ta meg i å mistenke folk for å være kristne hvis jeg har snakket med dem i over en halv time og de ikke har bannet. Jeg har kalt bloggen min det viktigste i livet, banning havner utenfor, men kanskje har banningen blitt litt viktigere enn den egentlig er. Når man bruker banning som et kjennetegn på å katalogisere livssynet til mennesker slik som jeg til tider har gjort, har man gått for langt. Hva er det som gjør at baksnakking. grådighet og fråtseri passerer radaren uten de helt store problemene mens banning resulterer i ryggmargsreflekser? Jeg tror svaret er ganske enkelt. Banning er vanskelig å skjule, det er så synlig. Det kan skade fasaden vår. Grådigheten, misunnelsen og baksnakkingen kan vi holde på med i våre egne mørke kringkelkroker uten at noe får ryggmargsreflekser.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Banning har tradisjonelt blitt knyttet opp mot et bud: du skal ikke misbruke Guds navn. Dette synes jeg i grunnen er en ganske tynn begrunnelse. Jeg kommer på et par banneord som kan gå inn under denne kategorien men de fleste handler vel mer om han lenger nede i gata og adressen hans. Å si at det mange erstatter med «grævlig» er å misbruke Guds navn er en ganske drøy påstand.

Interessante refleksjonsspørsmål

Interessante refleksjonsspørsmål

Karsten Isachsen sier at hyppig banning forurenser mellommenneskelige miljø. Det er et økologisk problem, mennesker som banner hele tiden er lydsvin, de forurenser. Banning for banningens skyld er helt unødvendig. Banning innbyr ikke til respekt. Da jeg var i militæret inngikk banning som en sentral ingrediens i formidlingen. Jeg syntes det var forstyrrende og den utstrakte banningen satte mine overordnede i et dårlig lys. Som lærer forsøker jeg etter beste evne å føre et språk som elevene opplever som imøtekommende og respektabelt, banning inngår ikke i et slikt språk.

banning5

Det er imidlertid ikke dermed sagt at man alltid skal føre et dannet og bevisst språk. Noen ganger er dette bortimot umulig. Livet er ikke alltid en dans på roser noen ganger skjer det noe ekstremt ubehagelig eller smertelig. Er det da galt å bruke de styggeste ordene man kjenner for å formulere opplevelsen? Kan det å bruke kraftutrykk i gitte situasjoner rett og slett være sunn mental hygiene?

banning_9

For en måned siden skulle jeg kjøre ut fra parkeringsplassen utenfor skolen hvor jeg har mitt daglige virke. Jeg hadde rygget bilen på plass for anledningen. Jeg hadde dårlig tid da jeg kjørte ut fra parkeringsfeltet. Idet jeg trodde jeg hadde kommet ut fra lommen min hører jeg en skrapende lyd. Jeg har lagt for tidlig over. Den strøkne bilen til kollega Berntsen har fått seg et godt kakk i høyre hjørne, høyre baklys er knust, god bulk. På min egen bil har jeg skraper langs hele siden. Mens jeg skritter tilbake mot skolen vel vitende om at jeg vil komme for sent, at Mr Berntsen vil få en del ubehageligheter og at lommeboken min vil bli betraktelig tynnere sier jeg noen ord som jeg ikke ville sagt hjemme og i hvert fall ikke på gudstjenesten tre dager senere. «Himmel og hav» er ikke dekkende for den intense irritasjonen som rir meg. «Filleren», «sallan» og «søren» blir litt tynt. Hele mitt arkiv av kristne erstatningsbanneord klarer ikke utrykke hvordan jeg har det.  Er det galt å sette ord på sinne og irritasjonen? «Gud eller Satan! Mumlet han og slikt sa ikke Isak uten at han var nødt til det» skriver Knut Hamsun om Isak Sellanrå i Markens Grøde.

 

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Jeg blir ikke helt trygg på mennesker som holder følelsene sine for seg selv. Da jeg skrittet over parkeringsplassen var jeg i det minste tydelig. Jeg tror at det onde som regel kommer fra det kalde hjertet. Ondskapen er ofte skjult bak en pen fasade og et dannet språk. Kraftuttrykk brukt i tide og utide er forurensing men noen ganger er jeg fristet til å si at de er på sin plass. «Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner en blant mennesker som ber» sier Kjell Arild Pollestad, han kan i noen tilfeller ha et poeng.

Frelser eller løgner?

juende klasse skrev jeg en stil om hedersmannen Carl Lewis. Senere måtte jeg akseptere at Carl bare var litt flinkere å lure enn Ben. «Lei av å bli lurt» synger Postgirobygget, setningen kan stå som et banner for vår generasjon. Var det vinneren som vant? Bildemanipulering? Hva i all verden sier du Snowden! Hadde Orwell virkelig rett? Hva er sant? Finnes egentlig sannheten? Er  sannheten imidlertidig? Det som var sant igår er falsifisert idag. Hvem og hva skal vi tro på? Kan vi tro på regjeringen? Kan vi tro på naboen? Hva med kona? Kan man egentlig tro uten å være naiv, overflatisk og endimensjonal?

løgnere

I påsken blir spørsmålet prekært. Hvem var Jesus og hva skjedde egentlig? Jesus en historisk person ja, en annerledes tenkende ja, men oppstått fra de døde……… På dypet hører man den stille hviskingen: Kan jeg tro på oppstandelsen? Kan jeg tro på budskapet? Er kildene troverdige? Er oppstandelsen en seiglivet myte? Ble liket stjålet? Fikk vaktene beskjed om å si at de sov? Løy disiplene? En eneste stor sammensvergelse? Et strategisk velkjent splitt og hersk triks fra de romerske myndigheter? En fortelling skrevet av seierherrene, tilpasset og flikket på?

spørsmål

Det er fem ulike fortellinger om Jesu oppstandelse, de er skrevet av fem ulike personer i ulike tiår, det finnes overlappinger og forskjeller, de er ikke samstemte. Fortellingene er noe sprikende, det er ingen samlet plan bak denne beretningen. I mine øyne styrker dette troverdigheten, med fem identiske fortellinger ville kritikken og skepsisen vært betydelig større.

q_kilden

Det er imidlertid ikke Lukas eller Matteus som er vårt sterkeste vitne, det er Jesus selv som forteller om sin egen oppstandelse, ingen andre. Den oppstandne snakker til oss. Jesus viste seg for mange etter oppstandelsen, de første var kvinner. Det var kvinner som ikke var gyldige rettsvitner, hadde ikke Maria Magdalena vært prostituert? Tenk å la en umyndig prostituert bli det første øyenvitne. Mon tro om det var fristende for å utelate dette fra fortellingen.

maria_magdalena

Jesus viser seg først for sine nærmeste, men hver gang står det: Men de kjente ham ikke. Det var først da de hørte Jesus si det han hadde sagt. Det var først når han brøt brødet ved bordet slik han hadde gjort, at disiplene kjente ham igjen. Det er Jesus selv som lar Thomas kjenne på de verkende sårende. Det er Jesus som møter disiplene på stranden og spiser sammen med dem. Spøkelser og ånder er ikke sultne og de spiser ikke. Jesus er det jærbuen setter høyest, han er jordnær.

Thomas

Det er ikke en symbolsk metaåndelig abstrakt hendelse men en konkret fysisk hendelse. Etter påsken møter Jesus sine etterfølgere i sin helhet. Hans fysiske tilstedeværelse, hans ord, hans historie og hans ånd.

Påskefortellingen sett fra et fugleperspektiv skaper frykt, det handler om straff, blod, tortur, smerte, svik og grav. Frykt ikke sier Jesus hver gang han møter mennesker. Ut av infernoet kommer Jesus imot oss som den levende og den livgivende.

jesus_risen

Disiplenes møte med den oppstandne endrer dem. Den forskremte gjengen av ungdommer som gjemte seg for skriftlærde og myndigheter forvandles til martyrer. Med unntak av Johannes lider samtlige martyrdøden. Det er ikke korstog, inkvisisjon, heksebrenning og tvangskristning som preger kristendommens spede begynnelse. Jesus-vitnene ble kjeppjaget til og med av han som gjorde den oppstandne kjent i Europa. Det er blodet fra martyrene som preger de tre hundre første årene med kristendom. Hvorfor var så mange villige til å gå i døden for en løgn? For en myte, en juksemaker.

Forfølgelsens av de kristne har pågått helt frem til vår tid og pågår idag. Boenhoeffer er en av den moderne tids viktigste martyrer.

Forfølgelsens av de kristne har pågått helt frem til vår tid og pågår idag. Boenhoeffer er en av den moderne tids viktigste martyrer.

Makt, penger, kriger og sensur kom først etter at det største imperiet vi kjenner til måtte strekke våpen for etterfølgerne av en snekkersønn fra det stakkarslige Galilea. Mye har blitt gjort i den oppstandnes navn men dette rokker ikke med oppstandelsen.

Galilei ble fenglset for sine funn og meninger.

Galilei ble fenglset for sine funn og meninger.

Uten oppstandelsen reduseres Jesus til en stor filosof en morallærer som løftet frem de fattige, kvinnene og barna. En radikalist som talte de mektige imot. Men uten oppstandelsen er Jesus først og fremst verdenshistoriens største løgner. Han er Lance Armstrong ganger ti tusen. Jesus er klar på at han er noe annet. Jeg er veien sannheten og livet!

løgner_2

Påskefortellingen åpner ikke for kompromiss, det finnes bare to alternativer: løgner eller frelser. Mange mener at påskefortellingen er en overfladisk endimensjonal fortelling uten troverdige kilder. For meg er påskefortellingen det mest verdifulle og meningsfulle som finnes. Idag spiser jeg fra påskeegget med den største glede, jeg har ferie for å feire det største. Jeg tror på Jesu egne ord om seg selv, derfor kan jeg idag på selveste påskemorgen utbryte Halleluja og synge om sorgen som slokkes. God påske!

oppstanden

Deler av det som har blitt skrevet i dette innlegget er hentet fra Karsten Isachsens tre beretninger om Påsken i boken «Underveis til Guds evige sommerdag» (2012, kap. 4)

Påskebudskapet på svart lerret

Sist tirsdag tok er passasjerfly avgårde fra flyplassen i Barcelona ombord satt 150 mennesker. 144 passasjerer i tillegg til besetningen på 6, de skulle til Dusseldorf. De fleste i flyet var tyskere, en av disse het Andreas Lubitz. Det var en helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang. 10.01 forlot flyet rullebanen i Barcelona, 10.41 var siste observasjon av flyet på Flightradar.

fly_1

Andreflygeren Andreas Lubitz overtok kommandoen over flyet da kapteinen måtte på do. Like etterpå satte Lubitz manuelt og med vilje flyet til bratt nedstigning. Ferden mot bakken tok i overkant av 8 minutter, underveis prøvde en desperat kaptein og komme seg tilbake i cockpiten, men døren var lukket og låst.

En helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang og en tilsynelatende helt vanlig andreflyger.

En helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang og en tilsynelatende helt vanlig andreflyger.

Nyheten fra de franske alper minner oss om død, smerte, meningløshet og egoisme. Tyskland og resten av Europa er rammet at et stummende mørke i forkant av påskefeiringen.

fly2

For alle som liker å ta bilder spiller kontrastene en vesentlig rolle, slik er det i livet også. Kontrastene tydeliggjør forskjeller, vi ser klarere. Kontrastene tåkelegger ikke, de er skarpe, de skiller lyset fra mørke. På grunn av et menneske måtte alle i flyet dø. En skyldig, 149 uskyldige. Der satt de, mange var tyske studenter, de gledet seg sikkert til gjensynet med venner og familie, istedet stuper de i døden. Ingen hadde fortjent en slik skjebne, det er grenseløst urettferdig.

kontrastene

I påsken dør et menneske for alle folk og folkeslag. Menneskesønnen var like lytefri som lammet i Egypt, han var uten feil og mangler. Du og jeg er som Jean Valjean i Victor Hugos «de elendige» vi er skyldige men blir møtt av nåde. Istedet for straff og dom rekker Biskopen av Digne oss to sølvlysestaker. Den uskyldige dømmes for våre overtredelser, helt ufortjent får vi livet og håpet.

Valjeans møte med biskopen av Digne er min favorittscene i Hugos berømmelige roman.

Valjeans møte med biskopen av Digne er min favorittscene i Hugos berømmelige roman.

Blodet i snøen oppe i de franske alper minner om død og meningsløshet. Fortvilelsen og sorgen er aller størst for de som har mistet sine nærmeste. Det er ikke liv i blodet lenger, det er kaldt og har stivnet, snart dekkes det av snø.

Blodet fra påskelammet smørt på dørkarmene gjorde at døden passerte. Påske kommer fra ordet pesach, og betyr å gå forbi. I påsken minnes vi blodet som gir liv. Jesu blod utfrir ikke bare et folk men en hel verden. Ved hans blod blir vi gjort rettferdige. Jesu blod er ikke kaldt, det har ikke forsvunnet under snøen, det lever i beste velgående. I påsken og ellers i året drikker vi hans blod til minne om livet og håpet, «inntil han kommer!»

En hel verden! En herlig lapp i Tjøttaparken barnehage.

En hel verden! En herlig lapp i Tjøttaparken barnehage.

 

Da flyet styrtet inn i fjellene mistet noen slektninger, kjærester, koner, ektemenn, bestemødre og venner. Slektsbånd og vennskapsbånd ble kuttet plutselig og uventet. Døden har skilt mennesker som var glade i hverandre, mange relasjoner har blitt historie.

Når Jesus roper ut at alt er fullbrakt, revner forhenget i det aller helligste. Med ett gir ordene: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» mening. Relasjonen mellom Gud og mennesker er gjenopprettet gjennom Jesu død på korset. Atskillelsen er opphevet. Vi er ikke lenger fortapte syndere og fiender av Gud, men rettferdige og hellige. Synden som har atskilt Gud fra oss er betalt for, Jesus er broen over avgrunnen.

Bro

Idag tror jeg mange føler på hat, sinne og bitterhet i forhold til ugjerningen som ble begått. Hvordan kunne du Andreas Lubitz? For noen vil navnet Lubitz frembringe bitterhet og hat i mange år fremover. Et av hovedtemaene i påskebudskapet er det motsatte. Som respons på vårt opprør ofrer Gud sin egen sønn. I påsken gjengjelder Gud opprør og ulydighet med kjærlighet. Påskeuken er tilgivelsen og forsoningens uke.

forgive

Nyhetene om flystyrten føyer seg fint inn i rekken av menneskehetens nederlag. HMS og sikkerhetstiltak til tross, strømmen av dårlig nyheter nekter å stoppe. Menneskehetens beholdning av ugjerninger tar aldri slutt. Vi kjemper en kamp vi aldri kan vinne, Andreas Lubitz var den siste som minnet oss om nettopp det.

defeat

I sterk kontrast til dette kan vi 1 påskedag stå opp til seier. «Han er ikke her, han er oppstanden» er universets viktigste setning, det er setningen som utgjør hele forskjellen. Uten oppstandelsen har vi ingen tro sier Paulus og har helt rett. I vår tradisjon springer troen ut av korsfestelsen og bare den. Vi lever på det mørke fastland, vi er en langfredagkirke. Hovedbudskapet er at Jesus døde for våre synder. Dette er helt sant men kristentroen kommer ikke bare av korsfestelsen, men også av oppstandelsen. Den kristne bevegelse oppstod i bevisstheten om at Kristus oppstod. I påsken kan vi med rette ta for oss fra påskeeggene og spise vår Kvikk lunsj fordi det er en feiring. Det gode har vunnet, «evig skal døden være Kristus underlagt». Oppstandelsens kraft er ikke forbi. Han som bar verdens synd bærer fortsatt. Lyset fra den tomme graven lyser ennå.

graven

Korsfestelsen sammenfatter de tre viktigste ordene vi har i vårt vokabular. Jesus uttrykket en grenseløs kjærlighet, han gav verden et håp og røveren på nabokorset trodde. Fra Lubitz egoistiske handling på tirsdag ser vi nå frem mot Jesu kjærlighetshandling langfredag. Egoismen er et av ondskapens mange barn, sluttproduktet er smerte, fortvilelse og død. Kjærligheten har sitt opphav i Gud, sluttproduktet er glede, håp og liv. Lubitz satte seg selv foran alle, Jesus satte alle foran seg selv.

Golgata

I stummende mørke skinner lyset enda klarere, denne påsken skinner påskelyset på en mørk bakgrunn. I alpenes mørke stråler et lysglmt fra Golgata, en håpets og kjærlighetens lysstrime.

 

 

 

 

 

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 997 andre følgere