Det blir sjelden kjedelig når Liverpool spiller finalekamper, det vet alle som har fulgt klubben en stund. Gårsdagens finale ble en kavalkade i sjansesløseri, der VAR grep inn de gangene ballen havnet i nota. Det måtte bli straffespark-konkurranse til slutt. I ordinær spilletid virket spillerne på begge lag vaksinert mot å score mål. I straffespark konkurransen var de vaksinert mot å bomme. Til slutt måtte keeperne i aksjon. Caoimhin Kelleher sa han bare konsentrerte seg om å treffe ballen, ballen føk opp til venstre for Kepa og i nettet. Da Chelseas keeper Kepa Arrizabalaga som ble byttet inn rett før straffene blåste ballen himmelhøyt over mål kunne vi i rødt nok en gang slippe jubelen løs.  

Selv har jeg aldri jublet så høyt for å vinne den cupen som har blitt kalt både melke-cupen og Coca-Cola-cupen. Noe spesielt lå bak denne gangen: En spinkel ire som egentlig ligner mer på en kontorist enn en profesjonell fotballspiller og en menneskelig tysk trener.

Caoimhin Kelleher kommer fra Cork i irland. Liverpool kjøpte han fra den ukjente klubben Ringmahon da han var 16 år etter at Manchester United hadde veid Kelleher og funnet ham både for lett og lav. I går kunne Kelleher, spissen som bestemte seg for å stå i mål da han var 14 år heve Carabao-trofeet over hodet på den store verdensscenen, Askeladden ble mot alle odds matchvinner og vant prinsessen og halve kongeriket.

Det var mange som hevet øyenbrynene da lagoppstillingen ble kjent. En av de mest markante kritikerne av Klopps valg kom fra egne rekker. Jamie Carragher kunne ikke forstå hvorfor Liverpool ikke gjorde det samme som Chelsea. Kepa Arrizabalalga hadde som Kelleher for Liverpool stått for Chelsea i utslagsrundene. Nå var det finale, førstekeeper Mendy skulle stå. Toppfotball handler om å vinne mente Carragher og i en finale skal de beste spille, keeperplassen var intet unntak.

I Liverpool sitter imidlertid en helt spesiell herremann ved roret. «Livet må være rettferdig,i hvert fall noen ganger, selv i profesjonell fotball bør det være rom for sentimentalitet. Caoimhin Kelleher er en ung gutt som har spilt hele veien i turneringen, hva gjør jeg? Jeg er to ting, en profesjonell fotballtrener og et menneske og mennesket i meg vant», sa Jurgen Klopp da han skulle begrunne valget sitt.

Klopps budskap er som balsam for sjelen, det er som et beger med vann i den brennhete ørkenen. Menneskeligheten får nemlig trangere og trangere kår i den internasjonale fotballen. I denne verden er sentimentalitet et stadig mer fremmed begrep.

Chelsea byttet ut Mendy 3 minutter før straffesparkkonkurranse til tross for at afrikaneren kanskje hadde stått sin livs kamp, Mendys akilleshæl var at han bare hadde reddet 2 av de siste 32 straffesparkene. Kepa som hadde stått mellom stengene hele turneringen hadde en langt bedre statistikk. Verdens kanskje beste keeper Allison Becker ble sittende på benken gjennom hele kampen, i går var det en ukjent ires tur. Kelleher scoret det avgjørende straffesparket, Kepa brente sitt. Menneskeligheten stod opp mot toppfotballens kanskje mektigste verdi: Å maksimere vinnersjanser og vant! Chelsea falt for eget grep. Caoimhin Kelleher ble beviset på at det «human factor» fortsatt spiller en rolle i den internasjonale toppfotballen.

Gjennom den høydramatiske kampen spilte det fremste uttrykket for umenneskeliggjøringen av fotballen igjen en sentral rolle. Vi hoppet og danset da Matip stanget inn 1-0. Vi burde visst bedre, men vi glemte oss helt av i øyeblikket. Video assistant referee hadde funnet noe igjen. Det enkle spillet som vi elsker er i ferd med å bli så komplisert at selv spillerne er forvirret. Aldri før i i fotballens historie har man hatt større fokus på dommeravgjørelser. Man kunne ikke lenger overlate kampledelse til vanlige mennesker. Det stod for mye på spill. Resultatet er umyndiggjorte dommere med tunge flagg og rasende midtstoppere som må løpe mye mer, mens de venter på flagget som aldri kommer.

Da vi så Kelleher løpe mot fansen kunne vi kjenne på en gjenklang innerst i sjelen. Et lys av menneskelighet midt i umenneskeligheten. «Jeg var en idiot», sa Carragher etter kampen. I en tid som denne er det ikke bare toppfotballen som sårt trenger et lite stykke menneskelighet og en erkjennelse av at man har vært en idiot.

Kona og tre av ungene var på kino for å se den nye utgaven av «Tre nøtter til Askepott». Da ungene fortalte at det ikke fantes noe brudekjole i den tredje nøtta og at Askepott reddet prinsen ble jeg ikke særlig overrasket. Den gamle tanken om den heroiske prinsen som redder sin utkårede, ekteskap og «så levde de lykkelige alle sine dager» passer ikke lenger inn i vår del av verden, til det er den altfor ekskluderende målt opp mot de nye standarder.

«Ethvert historisk dokument har blitt ødelagt eller falsifisert, hver bok omskrevet, hvert bilde endret, hver statue og bygning har fått et nytt navn. Prosessen fortsetter dag for dag, minutt for minutt. Historien har stoppet. Ingenting eksisterer med unntak av partiets endeløse tilstedeværelse og partiet har alltid rett». Dette skriver George Orwell i sin dystopiske roman 1984. Noen ganger kan det føles som om vi er på vei mot denne mørke tilværelsen. Hele tiden må ting redigeres og endres slik at det passer inn med det som er korrekt, nå skal selv eventyrene revideres og tilpasses tidens nye krav.

 «Hvis du vil at barna dine skal være smarte, les dem eventyr. Hvis du vil at de skal være enda smartere, les dem enda flere eventyr», sa Albert Einstein som visste at eventyrene var mye mer enn overnaturlige enkle fortellinger. Eventyrene forteller oss noe om hvem vi er, om hva som er godt og rett. De formidler dype sannheter på en enkel og rett frem måte. I en vestlig sivilisasjon som i større og større grad ser på sannheter som maktstrukturenes viktigste verktøy vil det heller ikke lenger være plass til de opprinnelige eventyrene. Når idealer og dyder ikke lenger finnes fordi alt er like godt og rett, mister egentlig eventyrene sin verdi. Resultatet er at eventyrene tilpasses og blir redusert til et speilbilde av vår egen samtid. Da forsvinner magien og fortryllingen som dugg for solen og ingen barn blir noe særlig smartere.

Det kan se ut til at tidsmaskinen er på vei tilbake til før 1989. I den norske kirke fortrenger klima-mål og FNs bærekraft evangeliet om Guds nåde til syndere. Beethoven og Bach har blitt representanter for den hvite manns imperalistiske dominans og må vike fra musikk-kursene ved universitetene til fordel for komponister med afrikansk opprinnelse. I London skjendes statuen av Winston Churchill. Jerry Seinfeld kan ikke lenger drive stand up på amerikanske universitetscampuser. John Cleese gikk så langt at han svartelistet seg selv fra eliteuniversitet Cambridge i sympati med at kunsthistorikeren Andrew Graham Nixon var blitt bannlyst etter en Hitler parodi.

I litteraturens verden har J.K Rowling fått kjenne på politiseringens stramme grep. De frie forsamlinger slipper heller ikke lenger unna, i Klepp blir kristne forsamlinger som bryter med identitetspolitikkens «lille røde» fratatt den kommunale støtten. Når Netflix lager kostymedrama om sosietetslivet i England på 1800-tallet er dronningen selv og store deler av den britiske høyadel av afrikansk opprinnelse, i en annen serie er Anne Boleyn som giftet seg med Henrik 8 også av afrikansk opprinnelse. En trenger ikke ha så mange studiepoeng i historie for å skjønne at noe skurrer her. Ved å omskrive historien fratar vi oss selv muligheten til å lære av den. Om også historien skal tilpasses identitetspolitikkens nådeløse krav gjør vi oss selv en bjørnetjeneste.

Det blir akkurat som i Orwells 1984 der det blir forventet at man skal akseptere to motstridende sannheter ofte i direkte konflikt med egen hukommelse, Orwell kaller det dobbeltenkning. Alle innbyggerne må akseptere Sannhetsministriets postulater: Krig er fred, Frihet er trelldom og Uvitenhet er styrke. Ingen sfærer slipper unna identitetspolitikkens klamme hånd som dirigerer symfonien i stadig strammere takt.

Bak jernteppe var selv kunsten, firehetens siste skanse slavebundet, nå kan det se ut til at fotlenkene innhenter oss her i vesten. Tidligere i år ble studenter ved Kunsthøyskolen i Oslo trakassert for å ha feil meninger. Ironien ble komplett da Begar Reza trakk seg fra Ytringsfrihetskommisjonen fordi hun ikke kunne leve med at «Sløseriombudsmannen» ble invitert til et innspillsmøte med kunstnere i Drammen. Galleri standard trakk tidligere i år invitasjonen til kunstneren Ina Bache-Wiig angivelig for å ha «likt» en Facebook-video.

Idretten kan kanskje sies å være siste skanse, en liten gallisk landsby i det store Romerriket. Selvsagt kan man med rette hevde at idretten har blitt politisert. Åge Hareide ble i sommer hudflettet under EM-sluttspillet fordi han stilte seg bak UEFA som satte en stopper for regnbuemarkering på Allianz arena. I Premier League kneler fortsatt spillerne før kampene og jeg lurer på hva som ville skjedd om en av kapteinene hadde reservert seg mot å ikle seg kapteinsbindet med regnbuens farger. Jeg vil allikevel hevde at idretten har stått seg godt mot den politisk korrekte tvangstrøyen.

Hovedgrunnen til dette tror jeg ligger i idrettens egenart der prestasjon og kompetanse er det viktigste kriteriet. Ingen vil i fullt alvor si at det er for få skandinaver i NBA, så her må det gjøres noe eller at minst 30% av managerne i Premier League må være kvinner. Idretten er fortsatt fri.

Det samme kan vi ikke si om filharmonorkestrene. I 1969 ble filharmon orkesteret i New York anklaget for diskriminering noe det var gode grunner for. Orkesteret startet da med såkalte «blind audition». Kandidatene spilte sine instrument bak et forheng slik at man bare kunne vurdere det de spilte. Nå skal denne formen avskaffes ettersom det viser seg at bare 1,8% av musikerne i de beste orkestrene var av afro-amerikansk opprinnelse og bare 2,5 var fra Latin-Amerika. Det er ikke lenger kompetansen som er det utslagsgivnende men etnisiteten. Det blir nesten som å kvotere inn hvite europeere i en 100m finale.

Slik blir i idretten fortsatt sett på som absurd. Kanskje det er nettopp derfor at seertallene for Super-Bowl har steget fra under 100 millioner i 1967 til over 150 millioner i 2021. Når det gjelder Oscar-utdelingen ser vi en helt motsatt utvikling. Senest i år 2000 benket 47 millioner amerikanere seg foran skjermen for å se hvem som stakk av med statuettene. I 2021 var det bare igjen 9.85 millioner. Hvem gidder egentlig å se på en oppvisning i politisk korrekthet. For er det de beste filmene som vinner prisene eller er det de mest politisk korrekte? Hvem orker en hel kveld med moralisme fra scenen, hvor man forsøker å overgå hverandre i antirasisme og kjærlighet for dyr og natur. Når det handler mer om «All is Love» en film, blir det uinteressant.

Det beste med idretten, musikken, humoren kunsten, litteraturen, kirken og organisasjonslivet et at man kan bli beriket uavhengig av hvor man måtte befinne seg på den politiske skalaen. De frie disipliner har noe allmentmenneskelig over seg. Når Salah scorer sitt tredje på Old Trafford kan jeg juble sammen med ateisten, muslimen og venstreradikaleren. Om fotballen, kirken, historien, kunsten og til og med eventyrene blir politisert blir vi alle fattigere.

Identitetspolitikken har blitt vår tids Big Brother. Utkledd i godhetens fåreklær og med et påstått mandat om å beskytte minoriteter mot krenkelser forsurer den alt den kommer i kontakt med. Det meste blir humørløst og grått og helt uten sjarm og glimt i øyet. Det universelle det vi alle kan kjenne oss igjen trengs mer enn noen gang men må nå vike for grupperingene.

Når storebror har regien også på kunst og kultur blir selv det kreative og skapende forutsigbart, kjedelig og uinteressant. Når kunsten og kulturen må ikle seg identitetspolitikkens fengselsdrakt er det på tide å gjøre som den lille gutten i H.C. Andersens eventyr om keiserens nye klær.

27 juli meldte flere toneangivende medier at NRK har besluttet å avpublisere flere episoder av humorprogrammet “Helt Ramm i Tokyo”. Influenceren Jenny Huse var blant de som reagerte sterkest på parodien av et japansk gameshow. Medieviter og journalist Maria Sung Ae Lervik sier at programmet er et tydelige eksempel på at asiatere er en gruppe det er akseptert å latterliggjøre i Norge.  

Den profilerte programlederen Fredrik Solvang som selv har asiatiske aner reagerer annerledes: “Jeg lo, for jeg syns han nailer det rare med japanske og asiatiske gameshow godt uten å være slem. Kan ingen komikere heretter herme etter dansker og finner, for ikke å snakke om russiske ubåtkapteiner?” Spør NRK-profilen. Kristoffer Gustavsen også han med asiatisk opprinnelse går enda lenger i denne avisen. Gustavsen sier at han er krenket av dem som er krenket på hans vegne.

Hvorfor er reaksjonene så vidt forskjellige? Kanskje kan en fortelling fra en svunnen tid med ukjent opphav gi oss noe å navigere etter: En reisende ankom en dag porten i en by. “Hva heter denne byen, og hvordan er menneskene her?” spurte den reisende vokteren ved byporten. “Hvor er du fra?” spurte vokteren. Den reisende fortalte hvor han var fra. “Og hvordan er menneskene i din hjemby?” spurte vokteren. “De er ikke særlig vennlige. De er frekke, egoistiske og lite rause”, svarte den reisende. “Da så”, sa vokteren. “Jeg tror du vil ha samme oppfatning av menneskene her, du vil oppleve dem som like frekke og selvsentrerte som de i din egen hjemby”. Den reisende gikk videre. Og tok ikke inn i byen. En annen reisende kom like etter til porten. “Hvilken by er dette og hvordan er menneskene her?” spurte han vokteren. “Hvor er du fra?” spurte vekteren igjen. Den andre reisende sa at han var fra den samme byen som den forrige reisende hadde vært fra. “Hvordan er menneskene der du kommer fra?” spurte vokteren. “De er veldig snille, alltid villige til å hjelpe og har alltid et vennlig ord til en fremmed”. “Jeg tror du vil se at menneskene her er som menneskene i din egen hjemby”, sa vokteren og smilte til den reisende. Den reisende gikk straks inn i byen. Samme by forskjellige øyne, samme spøk forskjellige øyne. Kanskje er livet lik en korridor av speil, de holdninger vi uttrykker reflekterer ofte tilbake på oss. Jeg tror dette er tilfelle også her. 

Vi lever i en tid som ubønnhørlig drikker fra en cocktail bestående av marxisme og postmodernisme. Entydig ideologi fra akademia populariseres gjennom mediene og virker i folkedypet. Relasjoner handler primært om den undertrykkede og undertrykkeren. Objektive sannheter finnes ikke, realitetene gjendrives med mine erfaringer og min opplevelse av situasjonen. Identitetsideologien proklamerer at institusjonene, språket og kulturen egentlig er skjulte maktstrukturer skapt og holdt i hevd av de privilegerte og tjener til ytterligere undertrykkelse. Europeeren er historiens verste rovdyr, en imperalist, overgriper og rasist. Mannen er en representant for et patriarkat som undertrykker kvinnen, hans redskap er den klassiske familie og det monogame heterofile ekteskapet. Hierarkier og autoriteter er maktens representanter. Vitenskapen er undertrykkerens monopol på sannheten, slik kunne vi fortsette.  

Om dette utgjør rammene for virkelighetsoppfatningen er det slett ikke rart at man til stadighet blir krenket. Om kongstanken er at vi lever fanget av maktstrukturer i et undertrykkende system og trenger å bli frigjort, vil man hele tiden lete etter bekreftelser på nettopp dette. Med en slik kynisk og reduksjonistisk holdning til menneskeætten blir man mistenksom og sensitiv. Man tolker alt i verste hensikt og tillegger mennesker meninger og motiver de ikke har. Tilliten og troen på at de andre vil meg vel erstattes med mistillit og mistenksomhet. Gruppen og ikke selvet utgjør identiteten. 

Man sosialiseres inn i en kultur der man hele tiden er på vakt, det blir en konkurranse i å avdekke nye overtramp. Den mest sensitive blir den mest opplyste. Skjulte maktstrukturer befinner seg rundt hvert gatehjørne. Signaler, språk og handlinger tolkes gjennom identitetspolitikkens skråsikre linse.  Vi som ikke ennå har innsett at vi er rasister uten å være klar over det og innehar imperalistiske holdninger må tvinges inn i lyset. Vekkelsen må bre seg, brannen må brenne, svovel er virkemiddelet. Målet synes å være en frihet ingen kan definere, alt i treenigheten godheten, likheten og toleransens navn. Resultatet bli en sekulær sjarmløs puritanisme som effektivt kveler humoren, smilet og den befriende selvironien. 

Isteden for å være tillitssamfunnets, friheten og journalistikkens forsvarer vil NRK for enhver pris være blant de som er over seg av beundring for keiserens nye klær. De vil være blant de oppvåknede. “Vi ser nå at vi har tråkka feil. Da er det helt riktig å ta det bort. Er det ikke gøy, så er det ikke gøy. Vi trodde det ville være gøy for alle. Det er det ikke”, sier programleder Nicolay Ramm.  Om satire skal være gøy for alle kan vi sette sluttstrek for hele satiren og NRK vil få litt av en avpubliseringsjobb om de skal respondere på enkelte publikumsreaksjoner på denne måten. Det kan se ut til at komikeren Nicolay Ramm ikke selv vet hva som er satirens hensikt og funksjon. Om det er noe man ikke kan spøke med er det vel nettopp det man skal spøke med. Det er nemlig en grunn til at klovnen er den første alle despoter har kvittet seg med. Når klovnene frivillige og enige lusker bort fra scenen er det tid for å trykke på alarmknappen.

For snart et år siden ble Åge Hareide utnevnt til dansk ridder av Dannebrogordenen. Hovedpersonene fra Danmarks åpningskamp mot Finland, Christian Eriksen og Simon Kjær har gjentatte ganger understreket at Hareide har lagt fundamentet for det danske landslaget som har imponert under sommerens EM. Hareide blir beskrevet som en varm og tillitvekkende trener.

Torsdag gikk det imidlertid veldig galt for RBK-treneren. Det er mulig Hareide ikke ble brifet godt nok på forhånd. Hareide har kanskje vært for opptatt med å kvalifisere Danmark til nye mesterskap og med å gjenoppbygge Rosenborg. Kanskje har han brukt for mye tid sammen med barnebarnet han nevnte i sin takketale da han ble slått til ridder som trenger litt ekstra hjelp. Noe fra leveren glapp i hvert fall ut av munnen på Hareide. Sunnmøringen glemte seg av et øyeblikk og da var det for sent. Adressavisens utskremte fikk kaffien i vrangstrupen, heldigvis var Hareide fanget på tape.

Det kan virke som om Hareide ikke helt har fått med seg hva som har skjedd med åndsklimaet her på berget de siste årene. Hareide gav nemlig torsdag sin skjebnesvangre støtte til UEFA som nylig har fått knallhard kritikk etter at de nektet ordføreren i Munchen å lyse opp Allianz Arena i regnbuefarger under EM-kampen mellom Tyskland og Ungarn. Hareide uttalte at han ville ”at fotballen skulle være fri for politikk og andre propaganda-saker som Pride er”.

Reaksjonene fra «den kompakte majoritet» lot ikke vente på seg. NRKs sportskommentator Jan Petter Saltvedt kunne ”knapt tro at Hareide har kommet med uttalelsene”. Han er ”provosert og dypt skuffet” over Hareides utspill og mener RBK- treneren ”er helt på bærtur”. Å kalle Pride propaganda er ifølge NRK-profilen reaksjonært og utdatert. Ifølge Saltvedt handlet ikke markeringen mot lovgiverne i Ungarn om politikk, dette handlet kun om menneskerettigheter. Saltvedt er selektiv etter eget forgodtbefinnende med andre ord. Saltvedt antyder også noe som er vanlig i disse dager nemlig at menneskeheten blir klokere etterhvert som tiden går. Her gjelder det for enhver pris er være på riktig side av historien. Her faller Hareide gjennom og må kastes på historiens skraphaug. Gjert Moldestad i supporteralliansen foreslår ”at noen bør sette seg ned å ta en alvorsprat med Åge Hareide” samtidig som horder av RBK-supportere har et prekært behov for å ytre at de skammer seg på sitt eget lags vegne.

BT-kommentatoren Jens Kihl mente at Åge Hareides synspunkter var hatprat. Da Kihl ble bedt om å grunngi dette svarte Kihl at han var så lei hvite hetero menn som forsøker å belære ham. Kulturminister Abid Raja krevde en uforbeholden unnskyldning fra Hareide. Da Åge Hareide modererte sine uttalelser kom Raja med følgende uttalelse: ”Til slutt så vinner det som er riktig. Det riktige var at Åge trakk utsagnet sitt, og slik fungerer ytringsfriheten i praksis”. John Locke har trolig snudd seg i graven! Om dette er regjeringens syn på ytringsfrihet så har den dårlige kår fremover.

De samme kommentatorene som i rekordfart har kanonisert Simon Kjær og Kasper Hjulmand står nå klar til å bannlyse Åge Hareide. Det danske eventyret har fått sitt norske troll. Kjærlighetens og toleransens riddere har gått så hardt til verks at RBK og Åge Hareide fortvilet har løpt til skriftestolen. De stod fredag skolerett og forsikret alle om at de støtter Pride og at Hareide er lei seg for at han brukte ordet propaganda. Dette er imidlertid ikke nok for Birger Løfaldli i Adressavisen og Saltvedt i NRK. De mener at Hareide har skadet RBKs omdømme og at «det i 2021 ikke er slik at man kan ha en trener som uttrykker seg på tvers at tidsånden om man vil være ledende i Norge».

Saltvedt er ikke overbevist om at Hareides anger er ekte. Ifølge bør Saltvedt bør Hareide stille i full regnbue mundur i fredagens kamp mot LSK. Slik lyder Herrens ord i mangfoldets katedral. Kirketukten i ”the brave new world” er langt mer nådeløs under den nye sekulære puritanismen enn i verden av i går.

Den norske danske ridderen har møtt på en drage han umulig kan beseire. Pride -inkvisisjonen er mer dogmatisk enn den spanske og ligner mer på tankepolitiet i Orwells dystopiske 1984. De høyeste stemmene i det norske medielandskapet ligner til forveksling på de ekkokamre de selv ynder å kritisere. Det som kommer i deres vei knuses under hovene til flokken i full galopp.

Responsen knyttet til Hareides utspill er som en avgrunn av paradoksal inkonsekvens. Man snakker høyt om respekt og toleranse, men tåler ikke at andre har motstridende oppfatninger. Man vil bekjempe skam men ber andre skamme seg og skammer seg til og med på andres vegne. De som protesterer mest høylytt over fordømmelse og fordommer plasserer nå sin angivelige meningsmotstander i offentlig gapestokk basert på noen korte betraktninger. ”All is love” proklameres overalt men hvor tok nestekjærligheten veien? Det er ingen sak å elske sine trosfeller, det er i møte med motstandere nestekjærligheten blir satt på prøve.

Det mest ironiske er at responsen på Hareides utspill faktisk har vist at Hareide har helt rett. Pride-bevegelsen har klare totalitære trekk og det er nærliggende å bruke begrepet propaganda. Propagandaens primære funksjon er at den formidler koder for handlingsvalg. Koder for hvem og hva som skal anses som latterlig i et samfunn, på en slik måte at det er vanskelig å komme med motforestillinger. Propagandaen preges av et enten eller språk. God eller ond, dum eller klok. Man tar i bruk symboler, slagord og andre sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger. Dette er en presis beskrivelse av Pride-bevegelsens misjonsvirksomhet.

Åge Hareide ser ut til å ha trukket ”vinnerloddet”, ridderen er forvandlet til dum, ondskapsfull klovn på et øyeblikk. Hva slags menneske Hareide egentlig er synes totalt irrelevant. Ingen ser ut til å være interessert i en prinsipiell diskusjon omkring idrett og politikk, man er isteden travelt opptatt med å klistre merkelapper.

Hareides utspill kunne vært starten på en interessant debatt. Den europeiske idretten har sine røtter fra det gamle Hellas. Under de opprinnelige olympiske leker skulle uoverstemmelser legges til side og det skulle være fred mellom bystatene. Da Pierre de Coubertin tok initiativ til de moderne olympiske leker var det nettopp et poeng at idrettsarenaen kunne være et fristed fra krig og konflikter. IOC, FIFA og UEFA har forsøkt å beholde denne linjen. Idretten skal handle om idrett, ikke politikk. Når NRKs hovedoppslag etter kampen mellom Tsjekkia og Nederland handler om at regnbueeffekter ble konfiskert er det liten tvil om at nettopp politikk skygger for tsjekkernes fantastiske prestasjoner. Hareides innvendinger er helt legitime, kanossagangen er overflødig.

I UEFAs statutter kan man lese at UEFA skal være en politisk og religiøs nøytral organisasjon. Opp gjennom historien har flere forsøkt å politisere idretten. I kjølvannet av Hareides utspill har Tommie Smiths og John Carlos svarte hansker i 1968 blitt brukt som eksempel. Ingen har tatt seg bryet med å dra frem OL i Berlin i 1936 hvor Hitler brukte nettopp de olympiske leker for å promotere sine visjoner. Vil de som nå erklærer idrettens som politisk arena ønske sørstatsflagg på amerikanske collegekamper like varmt velkommen? Kanskje tar den kompakte progressive majoritet det for gitt at de også kan patruljere denne gaten og gjøre den enveiskjørt.

«Her raader magtsprog ei rettfærdighed» kan man lese i rustftitt stål på hellene i Karl Johans gate. Ibsens ord er i ferd med å bli virkelighet. Jeg for min del har et trøstens ord til den hardt prøvede RBK-treneren. Du skal vite Åge at jo lenger et samfunn beveger seg bort fra sannheten jo mer vil man hate den som taler den.

Jeg så ikke selv ”Norges tøffeste” men alle snakker om snekkeren og fiskeren fra Bodø. En kollega bad meg innstendig om å lese Synnøve Fallmyrs portrettintervju med nasjonens nye helt. Etter hvert som jeg leste om ”den hardbarka jævelen” fra Røst ble jeg oppmuntret, ja rent oppglødd. En moderne Askeladd som har vunnet hjertene til hele kongeriket og forhåpentligvis snart får sin prinsesse. Dette måtte jeg se!

Mimir Kristiansson skrev nylig på NRK ytring at Isak er en sjelden fisk og en representant for arbeiderklassen. Kristiansson etterlyser flere working class heroes på tv. ”Hvorfor lar vi oss bergta av en enkel gutt fra sjøen?” spør Rødt politikeren retorisk. Jo sier Mimir det er ganske enkelt ”fordi vi nesten aldri ser enkle gutter fra sjøen på TV lenger”. Det er mulig Mimir har et poeng men jeg tror ikke dette er hele sannheten. Det å være snekker i seg selv eller helsefagarbeider for den del er nemlig ingen garanti for at nasjonen lar seg bergta.

De fleste fiskere, snekkere og helsefagarbeidere jeg kjenner får angst bare ved å tenke tanken på å være på tv. Heldigvis vil fiskeren være på sjøen, snekkeren på byggeplassen og helsefagarbeideren vil være på sykehuset. Der gjør de jobben sin og har heldigvis ingen interesse av å være på tv-skjermen. Vi har aldri hatt mer ”vanlige” folk på skjermene enn akkurat nå, det er simpelthen ikke her skoen trykker mest tror jeg.

Jeg tror årsaken til at vi blir bergtatt finnes et annet sted. I en tid der man snakker om giftig maskulinitet og der patriarkatet er roten til alt ondt, kommer Isak Dreyer dalende som manna fra himmelen. Gjennom ”Norges tøffeste” har Isak minnet oss på hva maskulinitet egentlig handler om.

Isak tar ansvar, han står for noe, han skylder ikke på andre og han kjemper, ja han krabber 18 timer på knærne om det trengs. Nordlendingen viser oss en helt annen vei: ”Ingen kommer på døra og hjelper meg ut av dette sorte hullet. Ingen plukker meg opp i bilen og kjører meg til psykologen. Det er jeg, og ingen andre som må gjøre jobben”. Det er ikke alltid at ansvaret ligger hos omgivelsene, noen av livets hardeste kamper kan ikke psykologen eller helsesøster kjempe for oss. Noen ganger må vi selv ta på oss rustningen. Isak fremstår som en motsats til en generasjon som mange med rette kaller «snowflakes». I et samfunn som hele tiden krever sin rett og sin frihet minner en ung kar fra Bodø oss om at det følger plikter med retten og ansvar med friheten.

I en tid der ensrettingen og komformiteten blir stadig klammere er typer som Isak sårere tiltrengt enn på lenge. For Isak går sine egne veier han følger ikke den kompakte majoritet om den går på akkord med hans egne verdier. For Isak har ikke så mange studiepoeng, men han har et indre kompass. Han henger ikke i løse luften, han er forankret i noe, noe slitesterkt noe som holder. Derfor løfter Isak mens de andre sleper. Det oppleves som en fønvind fra nord.

Norges tøffeste er vårt tids Isak fra Sellanrå, han er en ”self made man” og jeg er sikker på at Hamsun hadde humret godt av gutten fra traktene han kjente så godt selv. Isak Dreyer ringer ikke snekkerfirmaet og kjøper ikke vakuumpakket fisk på Rema. Isak bygger sitt eget hus og fisker og sløyer sin egen fisk. Han er forsørgeren i ordets rette forstand.

Isaks muskler er ikke så markerte at de ville vakt oppsikt på sommerstranden men sterk er han. Han kan beskytte både kvinner og barn om det trengs. På samme tid er Isak sterk nok til å vise svakhet. I portrettintervjuet med Synnøve Fallmyr forteller han åpenhjertig om hva han er redd for og hva som har vært vanskelig. Isaks styrke kommer ikke fra brystkassen men fra det som ligger under. Uten selv å være klar over det modellerer Isak en maskulinitet vi både trenger og lengter etter.

Denne maskuliniteten lar seg ikke tilegne gjennom bøker, data spill eller på helsestudioet. Maskuliniteten Isak formidler har ikke blitt lest eller sett men har grodd frem underveis på livets skole. Den blir ikke til i forelesningssalen men på sjøen, på byggeplassen og i naturen. Den formes ikke gjennom skjerm eller foran speilet men sammen med arbeidskamerater og i den ensomme stillheten i på hytta. Isaks maskulinitet henter ikke sin inspirasjon fra Paradise hotell men fra en far som er tilstede og som utruster sin sønn til livet. Det er egentlig en tragedie at Isak har blitt en sjelden mann, en fremmed i eget land.

Vi kjenner det alle sammen langt der inne, innerst i sjelen. For Ole Paus har jo rett når alt kommer til alt. For helt der innerst ”skjelver det en klang. Fra et landskap. Som var meg en gang”. Mange har gjenkjent denne klangen når de har sett «Norges tøffeste». Ikke fordi Isak Dreyer er en del av arbeiderbevegelsen men fordi han har minnet oss menn på hvem vi egentlig er og han har minnet kvinner om hvilke menn de egentlig lengter etter. Klangen blir til jubel når vi får se ekte arbeidsmuskler hår og skjegg slå proteinmuskler og glattbarberte tattiskroppper ned i støvlene.

Thiago finner Mane med en herlig stikker, senegaleseren kommer seg fri, legger ut 45 grader, der kommer kaptein Henderson fra dypet, avslutningen er ikke all verden men ballen går i mål bak en famlende Pickford. Samhandling og presisjon, poetry in motion et Liverpool mål som uttrykker hva Liverpool alltid har vært. Vi brøler av glede, hele familien Mong danser på gulvet. Vi har gjort det igjen, Henderson har gjort det jeg har sett Origi, Sturridge og McAllister gjøre før ham. Vi har senket Everton på overtid.

Det er så mye som skal ut. For dette har kostet. Van Dijk har for en god time siden hinket ut av banen med noe som lignet en alvorlig skade. Uten van Dijk har Calvert Lewin og Keane fått fritt spillerom i Liverpools sekstenmeter. Thiago vår nye juvel har nettopp blitt kvestet av Richarlison. Pickford som grisetaklet van Dijk uten at det fikk konsekvenser har holdt Everton inne i kampen.

Alt har ledet frem mot dette øyeblikket, en av de sjeldne gangene man får en følelse av at det fortsatt finnes rettferdighet i denne verden. Henderson vår mann, ikke en eneste tatovering, en ekte engelskmann vår hærfører, det er som om den allmektige selv har regissert denne dramaturgien.

Midt i all euforien har vi glemt den mørke skyggen, den klamme hånden. Den fryktelige fornemmelsen av at noe er galt. Denne lovens lange digitale arm som har tatt fra oss så mange øyeblikk og som snart gjør oss reserverte selv på overtidsscoringer. For det er jo så smertefullt å gå fra eufori til sorg på bare noen minutter. Vi har ikke ennå  automatisert den ulidelige avventingen før jubelen kan slippes løs. For alt må settes på vent, vi blir frarøvet øyeblikkets ekstase på høylys dag.

Eldstemann reagerer først. ”VAR sjekker Pappa”, det går et grøss gjennom hele kroppen. Den lammende frykten. Man ser piler og stiplede linjer og jeg bare vet at dette vil glippe. I VAR-rommet sitter den ferske VAR-dommeren David Coote. Mannen som fikk karantene da han unnlot å gripe inn etter Lo Celsos grusomme takling mot Chelsea i 27 serierunde. Coote kan med sitt hyperteknolgiske utstyr se det ingen av oss andre ser. Mane er i offside, målet annuleres.

Av hensyn til kone og barn forlater jeg huset i all hast. De kristne semi banneordene duger ikke nå. Jeg får lyst til å hente frem det tyngste skydset vokabularet har å by på. Jeg sparker isteden hardt i høyre dekk på bilen før jeg setter meg inn. Den umiddelbare smerten i tærne klarer ikke å overmanne raseriet etter det jeg har vært vitne til.

Etter å ha kjørt rundt en stund nærmer jeg meg hvilepuls igjen. Hva er det som gjør meg så opprørt? Avgjørelser har gått mot oss før, men dette er annerledes. Jeg føler noe mer her. Raseriet er annerledes enn da Sterling ble avblåst for offside på Etihad i 2013 selv om han var to meter onside(en avgjørelse som kostet oss tittelen). Det er noe gjenkjennelig. For ispedd skuffelsen over at ting ikke gikk vår vei, ligger en avmaktsfølelse.

Jeg kjenner igjen dette. Sist helg fikk kona bot fordi hun hadde tastet inn den sonen som easypark appen foreslo. Hun betalte over hundre kroner for å parkere i sin egen by, men tastet inn feil sone. Straffen var 600 nye kroner. Argumenter om sunt bondevett og common sense er kastet på sjøen for lenge siden. Etter et par mailer og litt chatting var det bare å betale boten. Det er den sammen følelsen man får når guttungen i tredje ikke klarer å levere lydfilen til læreren og jeg som far ikke kan hjelpe. Det er den samme følelsen som når fylkeskommunens har funnet en langt mer effektiv måte å sende reiseregning på og gir deg en brukermanual på 27 sider og hvor passordet av sikkerhetsmessige årsaker må skiftes hver tredje måned. Jeg er dritt lei. Mange er drittlei og det er opplagt at Senterpartiet vil gjøre et brakvalg. Det er bare tull at et parkeringsselskap med hovedkontor i Stuttgart skal kreve inn bøter fra jærbuer og det er fullstendig galskap at fotballkamper skal avgjøres på VAR-rommet.

Når fotballkamper må avgjøres med høyteknologisk utstyr fordi det blotte øyet ikke har mulighet til å se noen offside, da er selve fotballen i offside. Det er det samme hver eneste gang. Teknologien skal gjøre alt enklere. Den brolegger seg alltid med de edleste hensikter. Når vil vi våkne å innse at dette går der alle veier som er brolagt med gode hensikter går?

Fotballen skulle bli mer rettferdig. Vi har fått det motsatte. I dag krever Liverpool å få vite når VAR valgte å fryse bildet, for hvem vet hvilket bilde Coote tok utgangspunkt i og hans begrunnelse for nettopp dette. Problemstillingene er flere og mer kompliserte enn før VAR. Frustrasjonen over millimeter offsider i oppbygningen av angrepet og den endeløse letingen etter handssituasjoner gjør at frustrasjonen over avgjørelser og fokus på regler og regelbrudd er langt større nå enn den noen gang har vært.

Når Pickford kan grisetakle van Dijk uten av VAR griper inn samtidig som VAR griper inn på noe som må ha vært en millimeter på en kroppsdel man ikke kan score med er farsen komplett. Det som skulle gjøre fotballen mer rettferdig kjennes ufattelig urettferdig. ”De godkjenner ikke målet, nei, nei, nei, nei. De må slutte å ødelegge spillet” utbrøt Paul Merson i Soccer saturday studioet. Merson fikk full støtte av Alan Shearer og Ian Wright. Jurgen Klopp fotalte at da han kom inn i garderoben etter kampen stod Liverpool spillerne rundt en PC og ristet på hodet, hvor har det blitt av spillet vårt må de ha tenkt? Ingen har etterspurt eller savnet en slik rettferdighet med millimeterpresisjon som vi har fått. VAR har igjen vist oss at når man åpner for teknologien blir det bare enda vanskeligere å trekke grensene. Resultatet er at den menneskelige faktoren stadig blir vanskeligere å få øye på.

Jeg har vært en sterk motstander av VAR fra første stund. Grunnen til dette er at VAR er basert på mistillit til det menneskelige og menneskers dømmekraft. For meg bryter VAR med idrettens ånd. VAR bidrar til avstand og fremmedgjøring og en dehumanisering av fotballen. VAR er for meg en gedigen fallitterklæring. En erklæring som sier at Fair play og holdningsendring er umulig.

Spillet har blitt en fremmed for sin egen opprinnelse og hensikt. Gårsdagens hendelser satte spillet i vanry og var for meg dråpen som fikk begeret til å renne over. Paradoksalt nok er det kanskje VAR som gjør at jeg ender opp med å gjøre det jeg burde gjøre. I går skulle jeg vært på Bryne stadion og heiet frem mine lokale gutter som kjemper om opprykk. Heldigvis er VAR teknologien såpass dyr at vi ennå er spart for dette her på berget. Foreløpig får vi på lokalt plan ha vårt nydelige spill i fred.

Muren hadde nettopp falt Europa var gjenforent. Jeg husker jeg gledet meg til VM i Italia. Alan Hansen holdt ligatrofeet i fast grep, bestekompisen Kenny Dalglish hadde også fått seg noen minutter og var mester han også. Vi hadde John Barnes, Peter Beardsley, Ian Rush og Steve Nicol. Jeg var glad jeg var Liverpool supporter, jeg så fremover mot resten av reisen om bare utestengelsen kunne bli opphevet.

England tapte for Vest-Tyskland, ni år gråt jeg mine første fotballtårer etter at Waddle hadde blåst ballen over det venstre krysset. Jeg var intetanende om at dette bare var begynnelsen. Det skulle komme flere straffesparkkonkurranser og flere tårer.

Hansen la opp, Dalglish gikk på veggen, Barnes ble skadet og Rush scoret ikke som før. Inn kom Souness og Beardsley måtte rusle noe skuffet over Stanley Park. Noe var helt galt, Liverpool var ikke lenger Liverpool. Veien fra Beardsley og Barnes til Stig Inge Bjørnebye hadde vært kort. Ørkenvandringen var i gang.

Souness gav omsider opp. Isteden for å ringe Kenny gav man stafettpinnen til Evans. Mye småpent, mange gode spillere, men ligacupen var bare en mager trøst. Skyhøyt toppnivå men når Coventry kom på besøk visste man at fare var på ferde. Ekteskapet mellom Houllier og Evans var et fornuftsekteskap og endte som det måtte. Under Houllier skimtet vi det forgjettede land flere ganger. The treble i 2001 var et høydepunkt. Da vi skulle innta landet hentet Houllier Diouf, Diao og Cheyrou. Det bar tilbake i ørkenen.

Rafa Benitez var et geni. Istanbul var en fest. I 2009 skulle vi blitt ligamestere men for mange uavgjorter da Torres og Gerard var skadet samtidig ble utslagsgivende. At man massakrerte United på Old Trafford hjalp ikke, djevlene hadde et spøkelse ingen har sett verken før eller siden, var det Macheda han het?

Benitez rotet seg vill i fantasier om Gareth Barry og Alonso ble fornærmet. Ørkenoppholdet ble utvidet på ubestemt tid. Benitez mistet flyten og Gilett og Hicks hadde ingen forutsetninger for å bringe spanjolen tilbake på sporet. Inn kom Roy Hodgson og ørkensola var intens. Konchesky, Poulsen og en halvfeit Joe Cole vekket til live minnene om Nicky Tanner, Torben Piechnik og Istvan Kozma. Skulle Liverpool rykke ned?

Ekstreme tider krever tider krever radikale løsninger. Det var fantastisk å se King Kenny tilbake på benken. Det ble med en triumf i ligacupen, men Fenway Sportsgroup hadde større ambisjoner.

Brendan Rodgers var så utrolig nær. Om ikke Carragher hadde lagt opp året før hadde vi aldri sluppet inn 50 mål og bananskallet som felte vårt ikon hadde aldri blitt utslagsgivende. Vi hadde smakt på melken og honningen men ble stoppet i passkontrollen. Suarez satte tennene i Ivanovic og løfteslandet forsvant sakte men sikkert ut av syne.

8 oktober 2015 var Moses på plass. Mannen som skulle lede oss fra ørkenen og inn i det forgjettede land hadde ankommet. Vi visste det innerst inne, vi visste at det nå bare var et spørsmål om tid. Klopp gjorde oss til troende idet han åpnet munnen. Mens Benitez og Houllier kunne forandre et lag fornemmet vi umiddelbart at denne mannen kunne forvandle en hel by. Hans karisma og tilstedeværelse var nesten skremmende, dette måtte være mannen vi hadde ventet på.

Det første budet på Klopps stentavler het Gegenpress. Resten av budene tror jeg er temmelig like de Moses mottok fra Herren selv. Det vi imidlertid så alle sammen var at alt kunne summeres opp i elsk din neste som deg selv. Klopp bygget lag ikke med pund men med prinsipper og verdier. Gode spillere ble verdensklassespillere. 2019 skulle vært vårt år men 97 poeng, mer enn Ferguson noen gang var i nærheten av var ikke nok. Sjeikene fra Manchester hadde snytt oss igjen.

Champions League trofeet ble imidlertid hentet hjem igjen, en barriere var brutt. Klopp og hans menn hadde det Fowler, Redknapp og McManaman manglet. Marerittene var fjorårets finale opphørte. Loris Karius listet seg stille inn i glemselen.

Fra første dagen i 2019/2020 sesongen så man sulten, lidenskapen, ærgjerrigheten. Ørkenvandringens siste etappe stod for døren. En triumfferd uten like. Mentale monstre og høyoktan fotball hele veien. Da Leicester ble feid av banen like etter jul var alt i realiteten avgjort. Anført av en Henderson som fikk Napoleon til å se stakkarslig ut virket vi uovervinnelige.

Tretti år med nesten, ørken, tørst og lidelse gjør noe med deg. Noe ville vel inntreffe, dette var for godt til å være sant. Hadde noen sett noe til Macheda? Demonenes siste krampetrekning lot ikke vente på seg. Covid 19 ble det siste og mest seiglivede hinderet på veien hjem. United supporterne smilte plutselig igjen, tenk om alt blir avlyst. Det er klart man må avlyse. Våkenetter, nyhetsoppdateringer, bønner og dyp fortvilelse.

Selv viruset kunne ikke stoppe oss på vei mot det stedet vi hører hjemme på tronen av engelsk fotball. Tro kan flytte fjell, Manchester City i all sin prakt ble flyttet resolutt av troskjemper som Henderson, Milner, Wijnaldum og Robertson. Av kunstnere som Salah, Mane, Trent og Firmino og av granittblokker som Becker, Van Dijk og Gomez.

Dette laget er en manifestasjon av hardt arbeid, lidenskap, vilje, utholdenhet, offervilje, fellesskap og Fair play. Dette er et lag verdt å feire. Et lag å bli stolt av. Et lag man kan identifisere seg med. Et lag som inspirerer deg til å bli et bedre menneske. Et lag du vil at barna dine skal se og lære av. Et lag det vil bli skrevet romaner og laget filmer om. Dette laget gir håp og bringer lys inn i en verden som har sett bedre dager.

Mannen bak heter Jurgen Klopp. Hva han har skapt er ikke til å begripe. Han har ledet oss hjem igjen etter 30 år i ødemarken. Ørkenvandringen har lært oss at hjertet styrkes ved å lide og at lidelsen er lykkens pris. Da jeg i dag morges våknet i det forgjettede land ble jeg minnet om noen ord fra apostelen Paulus. Lidelsen du har kjent på kan ikke sammenlignes med gleden som kommer. Paulus har selvsagt helt rett! Gratulerer alle sammen!

Svein Egil Omdal kom nylig ut av skapet og står frem som konvertitt, Omdal har konvertert til EU, han sier ja til et annet EU. Hva dette nye EU innebærer er ikke godt å vite for dette sier Omdal svært lite om, det blir mest slagord som er så populært i disse dager.

For meg fremstår Omdals analyse av Europas historie som tendensiøs, det ser ut til at fredsperioden mellom Wienkongressen i 1815 til skuddet i Sarajevo i 1914 har gått fripennen hus forbi. At det var EU som reddet Spania fra sitt fascistiske diktatur er vel strengt tatt også en sannhet med visse modifikasjoner.

At Omdal i kjent stil kobler sine meningsmotstanderne til Victor Orban, Marie Le Pen, Geert Wilders og Matteo Salvini har vi etter hvert blitt så vant med at jeg denne gangen ikke kan avse plass til å kommentere det. Det er nemlig ikke slik at alle har status som fripenn og kan boltre seg i spalteplass. Omdals merkelappretorikk når ikke opp denne gangen. Det gjør heller ikke Omdals fremstilling av sin egen konvertering. Jeg tror det er lenge siden Omdal så på Ukip representanter og Vebjørn Selbekk som sine egne, så dette ubehaget Omdal har kjent på tror jeg er et innbilt ubehag.

Omdal vedgår at unionen ”langt på vei har produsert sin egen ulykke” og lister opp en mengde problemer. Problemet for Omdal synes å være at hans argumentasjon sammenfaller med partier og regjeringer han ikke kan assosieres med og på det spinkle grunnlaget ser det ut til at Omdal blir nødt til å konvertere. Det virker nesten som om Omdal konkluderer med at siden han tilsynelatende er enig med folk som Selbekk så er det nødt til å foreligge en feil eller en blindsone han ikke selv ser.

Omdals andre hovedgrunn er at han vi skape et Europa, der hans barn og barnebarn kan trives. Omdal forteller at han har en datter som har studert i Storbritannia og aktiverer effektivt hele følelsesapparatet. Datteren var omgitt av venner fra hele Europa i studietiden også britiske, men disse er nå fortvilte. Omdal er oppskaket av at sju av ti stemmeberettigede under 24 år ikke fikk viljen sin. Omdal kan ikke skjønne at noen kan glede seg over at deres drømmer nå ligger i ruiner. De unge og Omdal vil reversere de siste førti års utvikling og skape en bedre union for de mange, men gamle engelskmenn står i veien. Flere av disse gamle hadde fedre som kjempet for flagg, fedreland og Gud mot nazismen i det Omdal omtaler som den europeiske borgerkrigen. De har kanskje ikke så mange studiepoeng men kan William Blakes ”Jerusalem” utenat og har verdier som de nå ser smuldrer opp.

Jeg vet ikke hva Omdal tenker, kanskje kan det å gi velgere under 24 dobbeltstemme være en løsning. Jeg for min del er glad for at det ikke er de under 24 som skal legge premissene for europeiske staters politikk. ”Europas ungdommer kommer ut fra postmoderne universiteter som kan skape utrolige roboter og kan lære deg å reise til Mars, men de kan ikke lenger si hvordan du bør leve i ditt eget hjem eller land”, sier inderen Vishal Mangalwadi. Flere eldre engelskmenn og bønder på landsbygda er trolig enig med inderen. De har ikke lest Voltaire, Rousseau, Shelley, Byron, Shaw, Foucault eller Sartre, deres virkelighetsoppfatning og verdier er ikke dekonstruert riktig ennå.

Omdal målbærer med sin tekst et Europa blottet for lederskap. For første gang ser vi en foreldregenerasjon så desillusjonert at man uten omsvøp vil gi stafettpinnen over til barna. George Orwell beskriver Europas fall på en treffende måte: «I 200 år hadde vi sagd og sagd på grenen vi satt på. Og til slutt, langt plutseligere enn noen hadde forutsett, ble vår innsats belønnet, og vi falt ned. Men dessverre hadde vi gjort en ørliten feil: Det var ikke en seng med roser likevel, det var en kloakk full av piggtråd. Det virker som at det å amputere sjelen ikke er et enkelt kirurgisk inngrep på linje med å ta blindtarmen. Det har en tendens til å gå betennelse I såret». Når alle sannheter er dekonstruert, har man heller ikke noe å gi videre, det man har igjen er resignasjon og betennelse.

«Likeså skal dere unge underordne dere eldre og dere må alle ikle dere ydmykhet mot hverandre”, sier den første biskopen i Roma. I et Europa der autoritetsforakten stiger i takt med fedrenes forvirring og ansvarsfraskrivelse virker ordene fra boken Europa ble bygget på nærmest fremmede. Når fedre blir kamerater, mødre venninner og lærere redusert til informanter er det kanskje ikke så rart at man vil legge skjebnen i hendene til Greta Tunberg.

Med sin antidemokratiske retorikk og sin nedlatende holdning ovenfor de eldre og mennesker på landsbygda som ikke er omgitt av ungdommer fra hele Europa blir ironisk nok Omdal et uttrykk for hvorfor folket seiret. Folket hadde fått nok av elitisme, og maktarroganse. Kanskje ligger Europas hund begravd et annet sted. ”Det finnes ingen visdom annet enn gudsfrykt, men ingen frykter Gud så derfor finnes det ingen visdom” sier Malcolm Muggeridge. Idag er både Muggeridge og Orwell døde og har ikke stemmerett, det siste er nok Omdal glad for.

«Hvordan er det mulig? Fotball er urettferdig!» Det er bare kona som snakker. Vi andre sitter tause og tomhendte på vei hjem fra morbrors låve. Tre gutter i baksetet har nettopp fått erfare at fotball er et brutalt spill. Lydia på fire sover i bilstolen mens vi kjører langs mørke forblåste jærstrender. Jeg forteller etterhvert guttene at dette må de bare bli vant med, slik er Liverpool-livet. Vi går slukøret i seng men søvnen kommer ikke av seg selv, Om bare Salah hadde scoret på den sjansen….

Liverpool fikk Barcelona til å se ut som Cardiff i store deler av den andre omgangen denne kvelden. Jurgen Klopp omtalte kampen etterpå som den beste bortekampen i C.L. under hans regjeringstid. Vi hadde vært fullt på høyde men Barcelona hadde Messi. Det er på slike kvelder man blir liggende å vri seg. Man tenker på hva som kunne skjedd hvis….Man ønsker at man kunne spole tiden tilbake, at Salah kunne forsøke på ny.

Når man føler at fotballen er brutalt urettferdig begynner man også å fantasere. Man ser for seg den perfekte revansje. Det gjorde i hvert fall jeg denne kvelden. Ingen av de scenarioer jeg så for meg var bedre enn den virkeligheten jeg var vitne til igår. Bare den allmektige kan regissere noe slikt. Han valgte seg et folk, på kvelder som igår er det nesten som man begynner å tro at han også valgte seg en klubb.

Da Vincent Kompany smelte ballen i krysset sent mandagskveld og meldinger om at Firmino og Salah var ute mot Barcelona tikket inn innså jeg at en fantastisk sesong var over. Igjen stod vi der trofeløse med to tomme hender. Vi hadde fortjent så mye mer.

Når den tyrkiske dommeren blåste sluttsignalet sent igår kveld. Danset vi ekstatisk rundt i loftstuen. Denne kvelden fikk guttene være oppe så lenge de ville. De hadde nå fått erfare at Liverpool-livet har to sider.

Uten sine to kanskje beste offensive spillere hadde Liverpool feid Barcelona av banen med en oktan-fotball verden knapt har sett maken til. Med to hviledager mot Barcelonas uke sprang Liverpool Barcelona i senk. Etter en en kraftanstrengelse lørdag kveld mobiliserte guttene atter en gang mot et Barcelona som allerede er mestere og som kunne hvile sine beste forrige kamp.

De så forfjamset ut disse blaserte stjernene med det høyeste lønnsbudsjettet i fotballverdenen. Coutinho virket lettet da han ble byttet ut, Suarez lovet å ikke feire mot sin gamle klubb, og holdt ord for en gangs skyld. Hans tjuvtriks ble ironisk nok avgjørende. Da Robertson måtte ut kom Wijnaldum inn. De gikk til Barcelona for å bli best, de ble grundig slått.

De ble slått av den utskjelte Jordan Henderson som rev Barcelonas midtbane i fillebiter sammen med den avdankede James Milner. De ble grundig lurt av en lokal ung herremann ved navn Trent som for ikke lenge siden var ballgutt på samme bane, og som gispet da han fikk et glimt av Steven Gerrard i levende live. De ble slått av bomkjøpet Fabinho som var overalt. De ble slått av sveitseren Shaqiri som trolig var Barcelonas viktigste spiller i første omgang, men som stod opp fra de døde og serverte Wijnaldum til 3-0. De ble slått av Andy Robertson som for to sesonger siden rykket ned med Hull. De ble slått av Joel Matip som ingen hadde hørt om da Klopp signerte ham fra Schalke. De ble slått av Gini Wijnaldum som var rasende over å bli plassert på benken. De ble slått av Allison og Van Dijk som ble kjøpt inn for pengene vi fikk for Coutinho. De ble slått av Sadio Mane kveldens egentlige Messi. De ble slått av Joe Gomez som fikk sesongen sin ødelagt på Turf Moore. Til sist ble de slått av Divock Origi som høsten 2018 gikk rundt i Sunnmørsalpene og lurte på hva hun skulle finne på til neste år. Denne historien er langt mer utrolig enn det de fleste er klar over.

Da Goliat falt eksploderte Anfield. For Barcelona ble ikke bare slått av spillere de ble slått at drøyt 50 000 troende. En vegg av lyd som paralyserte erfarne verdensklassespillere. Da det hele var over ruslet Messi, Suarez og co desillusjonerte av banen. De hadde møtt noe de ikke hadde møtt før. Noe større, noe sterkere. Noe ferdigheter ikke kan veie opp mot. Noe erfaring og triumfer ikke kan forberede deg på. Noe penger og status ikke kan beskytte deg mot.

Goliat ble ikke slått ved hjelp av sleipe triks. Liverpools opptreden var befriende fri fra alt det som truer fotballen. Laget som under Klopp sesong etter sesong vinner fairplay tabellen overgikk sine motstandere også her. Man parkerte aldri bussen på Nou Camp, Liverpool prestasjon og opptreden står som en motsats til alt dette.

Fotballfaglige forklaringer kommer aldeles til kort. Det som skjedde igår handler ikke om presshøyde, 3-4-3 eller 4-2-3-1. Det handler heldigvis om noe mye større. Det handler faktisk om det største i verden i følge den gamle boken. Tro, Håp og kjærlighet. Igår ble Ordet kjøtt som vi sier på bedehuset. Troen, håpet og kjærligheten var inkarnert i Liverpoolspillerne. Alle merket at Håpet ble tent da Origi trillet inn 1-0 etter seks minutter. Barcelona spillerne skvatt da de så troen i Fabinhos øyne etter taklingen av Suarez. Selv hardbarkede United supportere ble berørt av den kjærligheten fans og spillere sammen uttrykket da de sang salmen «You´ll never walk alone» sammen etter kampslutt.

En garvet spiller som James Milner som debuterte 10 desember i 2002 gråt. Klopp måtte ta pauser flere ganger under intervjuvene i etterkant. Wijnaldums tårer gikk viralt. Ja de er overbetalte, ja de er profesjonelle, men de er først og fremst mennesker. Mennesker av kjøtt og blod, mennesker som fortsatt fornemmer noe unikt, noe evig, noe større, noe større enn seg selv.

Ingen vet dette bedre enn han som kanskje sang høyest av dem alle. Han som klemte alle, som ikke glemte noen. Han som ikke kalte seg «the special one» men som valgte  tittelen «the normal one». Han som sa at han skulle gjøre tvilere til troende. «From doubters til believers» utbasunerte Jurgen Klopp på tysk-engelsk dan han ble ansatt. Igår var det bare disipler på The Kop. Ingen vet bedre enn Klopp at tro er like viktig i fotball som i livet ellers. «Ingen her tror eller aksepterer at reisen er over» sa Klopp før kampen men ingen trodde på ham. Spillerne gjorde det. Før kampen da You`ll never walk alone runget fikk jeg gåsehud, jeg innså at hele stadion trodde. Hjelp min vantro!

I går kveld jublet alle med Liverpool fordi spillerne minnet oss alle på hva vi egentlig lengter etter. De uttrykket noe vi alle anerkjenner som godt. De legemliggjorde noe vi alle lengter etter å være. Håpende, troende, elskende, kjempende, ærlige, modige, oppofrende, sammensveisede og glade. Derfor var hele verden rød igår. Derfor skjønte selv sørgende Barcelona supportere bak Liverpools mål at de tross alt hadde vært med på noe stort. Her ligger fotballens sanne potensial.

På veggen hjemme i stua har jeg et bilde av Bill Shankly ved siden av står et sitat fra samme mann:

“Above all, I would like to be remembered as a man who was selfless, who strove and worried so that others could share the glory, and who built up a family of people who could hold their heads up high and say ‘We’re Liverpool’.”

Dette er Liverpools DNA. Ingen målbærer dette bedre enn Klopp og hans menn. Idag bærer jeg stolt Liverpool drakta på jobb og kan stolt utbryte «We`re Liverpool!»

«Den gode, den onde og den grusomme» er den norske tittelen på den legendariske italienske westernfilmen fra 1966 som overskriften henspiller på. I disse dager regisseres det etter mitt syn en helt ny versjon av denne klassikeren. Hovedpersonene i dette dramaet heter ikke Blondie, Tuco og Angel Eyes men Hareide, Bollestad og Ropstad. Sergio Leone ville nikket gjenkjennende til Akergatas oppsetning av hans berømte epos.

Mye kunne vært sagt og skrevet om Krfs retningsvalg denne høsten. I dette innlegget vil jeg dele noen strøtanker og komme med et lite skråblikk på den mest dramatiske høsten i Krfs historie. Det jeg først og fremst ønsker å si noe om er at fortellinger har kraft i seg til å forme oss, men størst makt har de som skriver dem.

Knut Arild Hareide virker for meg å være et genuint flott menneske. Selv har jeg bare truffet Hareide en gang. Året var 2006, jeg hadde akkurat kjøpt billetter til filmen «The Queen» inne på Saga kino i Oslo da jeg fikk øye på den unge, puslete men sjarmerende nestlederen i mitt eget parti. Ettersom jeg var listefyll på Krfs liste i Egersund følte jeg at jeg hadde et godt nok alibi til å presentere meg for Hareide. Hva Hareide tenkte da denne unge frimodige jyplingen stolt kunne fortelle at han var en ivrig partifelle er slett ikke godt å si. Det jeg husker var en svært overbærende nestleder. Han tok seg tid og virket oppriktig interessert. Det kom etterhvert frem at Hareide hadde sett filmen jeg snart skulle se. Jeg mener å huske at Hareide sa at han likte filmen svært godt. Det tjener den avgåtte partilederen til ære, for Helen Mirren berørte med dypt i rollen som dronningen over alle dronninger i timene som fulgte. I Akersgatas relansering av den Gode, den onde og den Grusomme har Hareide fått rollen som den gode.

Olaug Bollestad har jeg også bare truffet en eneste gang til tross for at hun bare bor et titalls steinkast fra meg. Det var på rådhuset i Klepp. Jeg var sekretær i KrFs lokalstyre på Klepp den gangen. Det var en tirsdagskveld i 2010 eller 2011 Olaug kom på visitt fra Ålgård. På den tiden åpnet vi alle møter med andakt og bønn. Jeg hadde fått det ærefulle oppdraget med å lede den «åndelige» seansen. Jeg husker jeg var ekstra nervøs på grunn av visitasen. Jeg skottet bort på nestoren i Klepp Krf Torbjørn Hovland. Jeg så at han var klar til å ta andakten på hælen om jeg skulle svikte. Jeg kom meg i mål. Etter at jeg hadde sagt amen, tok Olaug rommet og det var vanskelig å ta det tilbake igjen.

I vår var Bollestad på middag hjemme hos min far i anledning hans 60 årsdag, men dette var et lukket selskap og jeg fikk ikke audiens. I mine øyne har Bollestad tatt opp arven etter Jon Lilletun i Krf. Hun har mange gode egenskaper, men det beste er det store hjertet hennes som gjør at man blir så fort glad i henne selv om man ikke kjenner henne. I Akersgatas oppsetning har imidlertid Bollestad fått tildelt rollen som den onde.

Kjell Ingolf Ropstad har jeg aldri møtt, men hørt mye om ettersom en god arbeidskollega er en god venn av den sympatiske mannen fra Evje. Etter det jeg har hørt er Ropstad hel ved som de sier i våre dager. Han er ryddig, lojal og til å stole på. Akersgata har gitt Ropstad rollen som den grusomme.

Hareide, Bollestad og Ropstad har ikke hatt noen lett jobb. Oppslutningen om partiet har sakte men sikkert nærmet seg sperregrensen. Jeg tror helt oppriktig at ingen i dette landet har jobbet hardere for å snu denne trenden enn nettopp dette trekløveret. Behovet for å finne en årsak må etterhvert ha blitt prekær. Det virker for meg som at alle tre landet på at det måtte være mangel på politisk innflytelse.

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den», sier Knut Hamsun. Hareide sultet han også, han sultet etter stemmer, noe måtte gjøres. Hareide hadde fått merker. Hareide hadde blitt presset til å gå i Pride, noe som opprørte mange. Hvorfor var Hareide så knallhard mot blårussene men så unnfallende ovenfor Krfs gamle erkefiender på venstresiden? Hareide var de svakes forsvarer men snakket lite om de stemmeløse i mors liv. Hareide var krystallklar om større forskjeller og grådighet men hva mente han egentlig om ekteskapet, man ble pent nødt til å saumfare partiprogrammet. Det var slett ikke rart at den harde retorikken bare kom fra høyresida. Venstresiden hadde jo ikke lenger noe å utsette på han mange på grasrota mente var en lovlig polert partileder.

Alt toppet seg da partiets familiepolitiske talsmann Geir Jørgen Bekkevold viet kommunikasjonssjef Mona Høvset og hennes kvinnelige partner Louise Hill Vegsund med Hareides velsignelse. Korvald hadde snudd seg i graven ble det hvisket i Rogaland og Agder. Hareide må ha sett de skarpe skillelinjene i partiet som bare ble skarpere. Bedehusfolket og kirkefolket hadde aldri stått så langt fra hverandre.

Bedehusfolket holdt fast på at Bibelen var Guds ord , mens kirkefolket mente at Bibelen inneholdt Guds ord, men det var bare de ordene som harmonerte med tidsånden sa de på bedehusene i Rogaland og i Agder. Mens bedehusfolket snakket om Jesus, så snakket kirkefolket om Gud. I bedehusene forkynte mann synd og nåde mens man i kirkene snakket om klima og flyktninger. I bedehusene var hovedsaken sjelenes frelse og noen steder Israel mens man i kirkene så på kristendommen som et mer sosialreformatorisk prosjekt. Midt mellom disse fraksjonene stod Knut Arild Hareide i spagat men nå nærmet det seg muskelavrivning. Hareide måtte gjøre noe, det var på tide å se på «Det som betyr noe». Det som viste seg å bety mest for Hareide stadfestet det man hadde trodd på Sør-vest og Sørlandet. Hareide var Oslo – gutt og ikke Bømlo – gutt.

Før den Gode Hareide kunne presentere sine tanker om sitt veivalg til den Onde og den Grusomme måtte han finne ut hva venstresiden kunne tilby. Samtalene med Støre må ha bekreftet Hareides konklusjoner. Hareide den Gode lanserte bok og presenterte sitt dristige veivalg. Umiddelbart etterpå lå manuskriptet i postkassen. «There are two kinds of people in the world, my friend: Those with a rope around the neck, and the people who have the job of doing the cutting». Hareide hadde tross sitt sympatiske vesen sin saklighet og sin vennlige framtoning de siste årene blitt avspist med enere og toere på terningen etter tv debattene i VG. Nå virket det som om vinden hadde snudd i Akersgata. Det var på tide å gi Hareide oppreisning. Rollen som den gode Blondie, var designet for Hareide. Hareide var nå på vinnerlaget, kunne han redde det forstokkede kristenfolket fra seg selv?

For meg virket det som om den Onde Bollestad og den Grusomme Ropstad ble tatt litt på sengen. De brukte i hvert fall lang tid på å finne pistolbeltene sine. Hareide var ikke lenger den pinglen Harald Eia og resten av Norge hadde ledd av. Hareide ble nå omtalt som åpen, modig, rakrygget, dristig og visjonær. Han var motsatsen til det man kalte grunnfjellet som dermed måtte være lukkede, lutryggede, feige og reaksjonære. Dette var en mer sofistikert men enda mer drepende retorikk enn den Hareide hadde blitt utsatt for. Den kom fra en kompakt majoritet og ikke fra en løs kanon. Men dette var selvsagt ikke en del av manuset.

Etter mitt syn opptrådte Hareide godt innenfor de politiske spillereglene. Hareide viste djervhet og politisk teft, det trengs om man skal endre noe. «Those who never change their minds, never change anything», kanskje var Hareide inspirert av selveste Churchill. Hareide stod ovenfor en formidabel oppgave men hadde kommet godt ut av startgropa.

Hvem Erna Solberg er i denne dramaturgien er slett ikke godt å si. Nå stod i hvert fall hele livsverket hennes på spill. Dette lignet på en trojansk hest. Noe måtte vel kunne gjøres. Noen måtte få tak i den Onde Bollestad og den Grusomme Ropstad og det litt brennkvikt.

Men vent nå litt…..Dette var helt klart imot spillereglene i hvert fall om man leste Akersgatas manus. Det var bare den Gode Hareide som fikk lov å drive politikk i denne kampen. Det var nå bestemt at Krf skulle gjøre denne prosessen uten innblanding fra andre partier. Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre trodde knapt sine egne ører. Dette var nesten for godt til å være sant.

Det ble en hard batalje. Noen hadde vist seg å være ondere en selv den Onde og den Grusomme. Delegatene fra Rogaland var som Ladejarlene i gammel tid, de gav blaffen i manus. Det var her Harald Hårfagre samlet Norge, det ble også her Kristelig folkeparti ble splittet fra topp til bunn. Fra Akersgata vanket det eder og galle, hvordan kunne noen være så til de grader udemokratiske? Man kunne vel forvente mer av Krf. At det stod 14 stemmer bak hvert mandat i Nordland (en liten underdrivelse) var fullstendig irrelevant for regissørene.

Hareide og stort sett hele Ja-siden viste seg å være særdeles gode tapere. Hareide gjorde noe så sjelden som å tape med verdighet. Akersgata måtte endre litt på manuset. Hareide ble ikke frelseren som reddet mørkemennene fra seg selv. Han ble nå martyren som hadde gjort er tappert forsøk. Eastwood bleknet nå i skyggen av Hareide. En av medforfatterne den slagferdige Svein Egil Omdal ville nå ha Hareide inn i sagalitteraturen. Hareide hadde som Håkon den gode gjort sitt ytterste for å sivilisere de overtroiske, men måtte strekke sverd.

Vreden ble så rettet mot Erna Solberg. Ikke siden Gerhardsen hadde landet vært styrt med en stødigere hånd mente mange, men nå hadde det rablet for den sindige statsministeren. Det var Solberg og mørkemennene fra Rogaland som hadde gitt Nei-siden den urettferdige seieren. Uten hennes innblanding hadde de rettroende på ja-siden stukket av med seieren.

Den Grusomme Ropstad hadde gjort det utenkelige, han hadde luftet abort spørsmålet for landsmoderen. Om jeg hadde hatt en finger med i dette manuset ville replikkene vært som følger: Ropstad: «Du Erna hva tenker du om at ørne-egg er freda i Norge». Erna: «Hva sikter du til unge mann? Det er klart vi må frede ørne – eggene når det knapt er mer ørner igjen». Ropstad: «Hva har ørne-egg med ørner å gjøre?» Erna: «Ikke spill Kåre Willoch unge Ropstad, ørne-egg blir ørner». Ropstad: «Kan du fortelle meg fru statsminister hvorfor ørneunger har et bedre rettsvern enn små menneskeunger i vårt kjære land?». Solberg blir litt betenkt…… Solberg kunne selvsagt ikke stikke hånden ned i selve ørneredet, men å se på paragraf 2c og tvillingabort det kunne kanskje la seg gjøre.

Nå ble raseriet tent i Akersgata. Ville noen tukle med fosterdrapsparagrafen? Hvordan våget den Grusomme å sammenligne progressive, selvstendig-tenkende og opplyste 2018 journalister med fosterdrapsmennene Herodes i Judea og Farao i Egypt. Hadde vi ikke kommet lenger? Trøsten fikk være at det bare var kasserte gamle mennesker som leste den gamle skriften i disse dager og de lå snart i sine kister sammen med hele Krf.

Nei-siden hadde jukset. Kunne man bruke abort – esset. Dette hadde ikke stått i manus. I manuset stod det klart at det bare var Sylvi Listhaug som skulle blandes inn fra høyresiden, det stod ingenting om barn med downs syndrom og bortvalgte tvillinger.

Den Grusommes spar ess synliggjorde det åpenbare. Om Jonas Gahr Støre hadde så mye som antydet noe sånt som at 12 uker får holde for en tid fremover, så ville dette vært politisk selvmord. Denne Ropstad var virkelig Grusom. Var det dette som var politikk?

Manusforfatterne ble mer og mer forbannet. Den Onde Bollestad hadde vel sluppet litt billig unna, hun hadde vel egentlig gjort som Pilatus på det famøse fylkesmøte i Rogaland. Kan noen ringe Torp!

Den Grusomme Ropstad den nye kronprinsen skulle snart få Ivan den Grusomme til å ligne Knut Arild Hareide. «It’s not a joke, it’s a rope, Ropstad. Now I want you to get up there and put your head in that noose.». Korsfestelsen ble flyttet fra Golgata til VG. Ropstad den Grusomme skulle nå leve opp til sin tildelte rolle i dette oppsettet. VG kunne avsløre at den Grusomme Ropstad og den Onde Bollestad hadde hatt hemmelige møter med det iskalde høyre. Anonyme varslere kunne sågar fortelle at Ropstad den Grusomme hadde fortalt dem at han innerst inne hadde håpet på seier til Hareide. Varslerne brydde seg ikke med å fortelle at Kjell Ingolf egentlig ikke hadde noe sterkt ønske om å bli partileder. De visste godt at Ropstad var en av de få som så på det å lede som et ansvar og en byrde mer som et gode. Om Hareide skulle vinne ville Ropstad slippe, og gapet mellom liv og politikk ville ikke bli enda større.

Dette passet selvsagt ikke inn i manus. Ropstad den grusomme hadde selvsagt bevisst løyet for sine partifeller. Dette hadde vært en felle. En avledningsmanøver bare de grusomste kan iverksette. Den Grusomme Ropstad var en listig fordervet Nixon. Ferten av makt hadde korrumpert hele mannen. Hvem i all verden hadde gitt den Grusomme tillatelse til å gjøre det samme som den Gode?

Den Gode Hareide viste seg igjen som god, men dette var en godhet som ikke stod omtalt i manuset. Den gode Hareide kunne fortelle til manusforfatternes store fortvilelse at han hadde vært velinformert om Ropstad den Grusommes og Olaug den Ondes møter med høyrefolka. Om de drakk seg drita og spiste gourmet mat? Ja Hareide måtte være fullstendig klar over at det ikke bare var Frp som lot spriten flyte på skattebetalernes regning. Nei det hadde ikke Hareide særlig tro på, men Hareide klarte ikke skjule at tanken var forlokkende Solberg, Bollestad og Ropstad i et skikkelig fyllekalas, det hadde unektelig vært litt av et syn. Hadde Ropstad vært delaktig i lekkingen av den videoen der Hareide garanterer for Solberg regjeringen. Nei nå måtte man komme til sans og samling, det får være være grenser, Hareide den Gode ville ha seg frabedt.

Om man ikke kunne sette brudgommen og toastmasteren opp mot hverandre så måtte man vel kunne drive inn en kile mellom den Onde og den Grusomme. Taxfree kunne kanskje være løsningsordet……

I de fleste fortellinger vinner regissørene, det vil de mest sannsynlig gjøre også her. Historien har en tendens til å bli skrevet av seierherrene. «Ingen løgner er farligere enn halve sannheter» sa den store dikter fra Jæren, dette er like sant idag. Hareide den Gode vil enten han vil eller ikke ende opp som helten i denne oppsetningen. Den Grusomme Ropstad og den Onde Bollestad har fått en mildt sagt tøff start. Jeg er redd de vil ende som Tuco og Angel Eyes. Skillelinjene i Krf er like skarpe som i Dnk. Jeg har vanskeligheter med å se for meg et Krf som reiser seg fra asken. En ting er ytre motstand, indre stridigheter er noe helt annet.

Det finnes imidlertid et lite håp…..Det hender at noen fortellinger er så gode at de løper løpsk, regissørene mister rett og slett kontrollen.

For meg er ikke dette historien om den Gode, den Onde og den Grusomme. I mine øyne er dette historien om Knut Arild den Gode taper, Olaug med det store Hjerte og Kjell Ingolf den Troverdige. Gjennom en nervepirrende batalje har de vist en hel nasjon at vennskap er sterkere enn makt. De har vist oss hva som egentlig ligger i begrepet toleranse. Sist men vel så stort har de vist verdighet i en tid hvor nettopp verdigheten er dypt savnet. Om dette er slutten for Krf så gikk en på en måte ned med flagget til topps. Mitt håp er at Hvermansen vil innse nettopp det. Denne høsten har Krf uttrykt noen av partiets viktigste verdier i praksis. En bedre plattform å drive politikk på finnes knapt.

Er det en ting jeg har lært i min tid på ulike bedehus så er det at det er makt i de foldede hender. Jeg tror bare det er den allmektige selv som kan reise Krf opp fra de døde som Mesteren selv. Jeg har bestemt meg for å gjøre noe jeg ikke har gjort på lenge, men som jeg burde gjort for lenge siden. Jeg vil begynne å be for Krf og Erna Solberg.