«Fifty Shades og Grey» og frykten for å si noe.

Når man har fødselspermisjon har man bedre tid en vanlig. Noe av det jeg får gjort mer av i denne tida er å lese aviser. I skrivende stund handler det meste om Fifty Shades of Grey som skal ha premiære på fredag. Jeg følger debatten rundt denne filmen med stor interesse. Ifølge Jan Zahl i torsdagens kommentar i aftenbladet har boken om milliardæren Grey og studinen Anastasia solgt i over 100 millioner eksemplarer og er oversatt til 51 språk. Bare i Norge er bøkene trykket i 550 000 eksemplarer. Den norske filmdistributøren UIP sier ifølge Zahl at de aldri har opplevd maken til forhåndsinteresse for en film. Storstova på Bryne melder om rekordinteresse ifølge NRK Rogaland, dette har mange virkelig sett frem til.

Bryne_9

I sin filmanmeldelse i Aftenbladet sier Elisabeth Bie at mange vil bli skuffet av filmen. Christians Greys «I dont do romance, and i dont make love. I fuck. Hard.» Har blitt nettopp til en skildring av en romanse som utvikler seg i ekstremt luksuriøse omgivelser ifølge Bie.

Bie

Jeg har ikke lest boka og kommer ikke til å se filmen så i likhet med kvinnegruppa Ottar så uttaler jeg meg på syltynt grunnlag, men for meg så forteller sitatet i foregående avsnitt en hel del. Kvinnegruppa Ottar og sosiologen Birgitte Dambo advarer sterkt mot filmen i Aftenbladet. De mener boka formidler et dystert budskap og frykter at filmen skal gjøre det samme. Ifølge Ottar og Dambo tegner forfatteren Erika Leonard et dystert bilde av forholdet mellom mann og kvinne der voldelig sex forherliges. Dambo henviser til noe hun kaller «rape culture» som visstnok er et økende problem i amerikanske universitetsmiljøer. Jenter mener ja når de sier nei er ekkoet innenfor dette miljøet, ifølge Dambo er Anastasia i boken med på å bekrefte denne antagelsen. Ottar oppfordrer til boikott ettersom filmen romantiserer undertrykkelse og indikerer at kjærlighet kan oppstå når kvinner sier opp seg selv og underkaster seg mannen.

Dambo

Jan Zahl mener at kvinnegruppas oppfordring til boikott bare vil bidra til flere seere. Fifty Shades of Grey skildrer tema som er problematiske og krenkende dette er ikke nytt og er en av kunstens viktigste roller ifølge Zahl og trekker paralleller til Life of Brian og Hannibal Lector. Kunst er et relativt vidt begrep i disse dager, men dette er en helt annen debatt. Jeg mener Ottars boikott aksjon er viktig selv om den kan gi filmen enda mer blest fordi den fører til debatt og meningsutveksling omkring et særdeles viktig tema. Debatten i etterkant av Life of Brian var en viktig debatt, noen av argumentene ble nylig hentet frem etter terroren mot Charlie Hebdo. Om alle gjesper og trekker på skuldrene uteblir debatten.  Jeg forstår Ottar godt, like godt som at Amnesty reagerer når noen blir fenglset uten lov og dom. Hvis ikke Ottar reagerer på en film som romantiserer undertrykkelse av kvinner, har organisasjonen mistet sitt opprinnelige mandat.

ottar

Da jeg vokste opp på 80-tallet og tidlig 90-tallet fantes det også populærkultur og sterke meninger. Hjemme hos oss var man som regel sjelden i tvil. «Vi ser ikke X-files her i huset, sånt  fyller vi oss ikke med», var den klare beskjeden. Jeg husker en gang jeg gråt mine modige tårer fordi jeg ville se Karate Kid. Min mor hadde forhåndsdømt filmen ettersom tittelen inneholdt ordet karate. Etter mye om og men gikk hun med på å se filmen sammen med meg, samtidig som hun gav klart uttrykk for at veien var kort til av-knappen om det skulle bli for drøyt. Da Karate Kid sparket sitt siste legendariske flygespark jublet både jeg og mamma i sofaen.

Vi trenger flere tydelige rollemodeller som Mr Miyagi

Dette var imidlertid unntaket. Som regel viste det seg at mamma og pappas forutanelser stemte på en prikk. Selv om jeg ikke fikk se X-files og Silke så visste både jeg og foreldrene mine at jeg hadde et lite reise – tv som før stod i mormor og morfars campingvogn oppe på gutterommet. Når det nærmet seg sendetid la helt sikkert mine foreldre mange ganger merke til en tenåring som listet seg stille opp loftstrappa. Etter at Mulder og Scully hadde gjort sitt var det greit å bare ha lyset på. Jeg har vært velsignet med foreldre som har våget å være tydelige med meg. Jeg var aldri i tvil om hva de mente og er idag svært takknemlig for mange av de verdiene jeg fikk med meg som ballast hjemmefra.

x_files

Sex er ment innenfor en ramme av kjærlighet. Kjærlighet handler om å gi og gjensidig underordning. Kjærlighet handler om respekt og trygghet. Håndjern og pisk hører ikke hjemme på soverommet men på politistasjonen og i stallen. Like lite som ris og spanskrør hører hjemme i barneoppdragelsen hører pisking, kveling og binding til i samlivet. Det er leting i mørket, man bommer grundig på målet. Verdens meste leste bok kaller det å bomme på målet for synd, vårt samfunns mest forhatte ord.

Etter min mening bør håndjern brukes på folk som er en fare for sine omgivelser istedet for kjæresten.

Vi trenger tydelige verdier å navigere etter. Vi er tydelige når vi snakker om fordeling av goder og om helse men vi trenger også tydelighet innenfor samliv og seksualitet. Når årets konfirmant spør mor om penger fordi han vil på kino og se Fifty Shades of Grey fortjener han mer enn et gjesp og et skuldertrekk. Da er det bedre med min mors gamle råd: «Tenk nå øve kå du fylle deg med». Det er i hvert fall et signal, det er et utgangspunkt for refleksjon og diskusjon.

Et samfunn som sier at alt er greit så lenge man holder seg innenfor lovverket er etter min mening på galt spor. Utroskap er lov, men moralsk forkastelig. Moralen er ikke en diger grå størrelse der det er opp til hver enkelt å avgjøre hva som føles rett. Moralen må defineres av noe større en enkeltindividet. Fjodor Dostovjevski advarer mot ateisme i praksis og sier at uten Gud er alt lov, vi må aldri komme dithen.

Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner sier Paulus.

Idag virker det som om vi er livredde for å bli stemplet som moralister, dommere, mørkemenn eller fundamentalister, derfor velger vi det trygge, vi holder kjeft. Det er langt flere enn kvinnegruppa Ottar som har sterke meninger om Fifty Shades of Grey.  men disse kommer sjelden til uttrykk i det offentlige rom. Mens Gerhardsen og Hallesby hadde kalt en spade for en spade gjemmer kristne, muslimer og humanister seg bak gapestokken. Vi rister på hodet innenfor bedehusets fire vegger mens merkelappene blir hengt på kvinnegruppa Ottar. Det er best å snakke om kontroversielle tema med de som er enige med oss.

Einar var ikke redd for å si det som det var.

Istedet for å peke på det vi mener er sannheten og på den som blir undertrykket er vi lammet av frykt som et brent barn skyr vi ilden. Vi vil ikke bli oppfattet som Nei – folk. Vi vil ikke virke fordømmende. Vi vil ikke komme på kant med de progressive  liberalistene. De som har veietFifty Shades of Grey og funnet den for lett og som henviser til langt mer pirrende erotisk litteratur. Vi vil ikke kritisere tidsbruken til horder av nordmenn som går mann av huse, kanskje naboen er en av dem.

Gjesp

Dette er ikke frihet og ikke toleranse, det er feighet i stor skala. Frihet er at jeg kan kritisere Fifty Shades of Grey i denne bloggen og samtidig vær trygg på at de av vennene mine som har forhåndsbestilt billetter fortsatt er mine venner. Toleranse er ikke å unnlate å nevne det man er uenige om men å akseptere og leve med at vi er grundig uenige i fredelig sameksistens. Idag gjør de fleste det som er enklest, de gjør som Jan Zahl og sier hver med sitt.

Zahl_2

Den gamle alliansen mellom sex, penger og makt står like sterkt idag som den alltid har gjort. Uansett hvor opplyste og sofistikerte vi er kan man være sikker på at sex, penger og makt selger. Fifty Shades of Grey oppfyller alle kriterier. Når romanene forsvinner fra butikkhyllene og kinosalene fylles opp beredes grunnen for nye bøker og nye filmproduksjoner. Hvem har noe imot husmorporno ispedd vold og ydmykelse? Jeg har faktisk det, på samme måte som jeg har noe imot filmer som glorifiserer rasisme, slaveri og terror.

American history x gjorde det motsatte av å idyllisere.

Selv om sexbutikker rapporterer om økt salg av sexleketøy og håndjern i kjølvannet av Fifty Shades har jeg ingen tro på at denne filmen vil spille er sentral rolle i nordmenns sexsvaner. De aller fleste klarer seg utmerket godt uten. Det er ikke konsekvensene av filmen som bekymrer meg mest men frykten for merkelapper og simple hersketeknikker.

Pitter er en fryktet herremann

Jeg er ikke alltid enig med kvinnegruppa Ottar men her vil jeg stå skulder til skulder med dem og sosiologen Birgitte Dambo fordi de tør å stå for noe og fordi de tør og mene noe. I dette tilfellet finnes det en taus horde som skulle stått ved siden av dem. Det er positivt at det blir debatter når nye grenser overskrides enten det er Life of Brian eller Fifty Shades of Grey fordi det forteller meg at demokratiet fortsatt er levende. Er det noe vi trenger i dette samfunnet så er det engasjement og at noen av og til hisser seg opp litt. Vi trenger mennesker som mener og brenner for noe og som tør og gå mot strømmen. Vi trenger mennesker som bærer hedersbevisninger som reaksjonære, bakstreverske, konservative, mørkemenn med verdighet. Død fisk som flyter med strømmen og skuldertrekk har vi allerede mer enn nok av.

død_fisk

Kroppens slaveri

«He du sekspakk pappa?» Jeg sitter ved sengekanten, leggetid er tida for de store viktige spørsmål. «E d sixpack du meine?» «Ja». «Ikkje i nærheden». «He eg?». «Ikkje i nærheden du hellar». «Kå gær me då?». «Kor he du hørt om sixpack?». «På skulen». «Det går fint uden».

Lite som minner om sixpack her, ser ut som jeg enda er litt oppblåst etter fødselen :)

«Ska me ha en t?» spør Elia mens vi sitter rundt middagsbordet. «Kå meine du?» spør Olene. «Det ser jo ud så der e en t der inne» sier Elia og peker på magen til Olene. Vi ser på magen til Olene og så bryter latteren løs.

Var det tvillinger vi fikk?

Kroppene vår spiller en viktig rolle i livene våre. Kroppen er noe vi må forholde oss til enten vi vil det eller ikke. Aldri før tidligere har kroppen fått så mye oppmerksomhet som nå. Da jeg vokste opp var det ingen som hadde duracellkaniner som mødre. Istedet for spinning og step laget mamma verdens beste boller. Mammas favn bestod ikke av bein og muskler men av noe mykt og trygt. Mamma duftet ikke hudkrem, men nylagt middag. Mens mamma brukte fritiden på å samle inn penger til barn i Kenya og Ethiopia, står vi og hiver etter pusten etter den sjette bakkeintervallen. Det er fire igjen før vår tids vanligste narkotikum sprøytes inn i kroppene våre. I dusjen nyter vi skuddet, nå kan vi slenge oss i sofaen med god samvittighet, før vi begynner å grue oss til den neste intervallen.

TRENING_1

Aviser, tv, blogger og blader er fulle av tips om hvordan vi skal få drømmekroppen. «Har du fått det løpt?» «Har du meldt deg på nordsjørittet?». «Jeg synes Marit har lagt seg litt ut». «Per må ha tatt av et kilo bare i ansiktet». Kroppene våre preger samtalene våre.

Det finnes et utall undersøkelser som hevder å kunne fortelle om vårt syn på kroppen. Det er nedslående lesning. De mest pessimistiske konklusjonene forteller at 8 av 10 kvinner er misfornøyd med egen kropp. 7 av 10 vil takke ja til en operasjon for forbedre utseende om denne var gratis. 6 av 10 skammer seg og er direkte misfornøyde med kroppen sin. Mennene kommer noe bedre ut men også menn og gutter opplever et markant større kroppspress. Folk løper på melkesyre mot uoppnåelige mål, og ender opp med stive liv sier Per Fuggelli.

mISFORNØYD

Dette er gode nyheter for markedskreftene som gjør sitt ytterste for å holde oss misfornøyde og skamfulle. Mens vi kjøper nye joggesko, pulsklokker, tights, protein shaker, energibarer og ny tredemølle er det noen som ler hele veien til banken. Reisen mot drømmekroppen er en dyr reise. Det er ikke bare lommebøkene det går utover. Tretthetssyndrom, utbrenthet, depresjoner, høye skuldrer og et negativt selvbilde preger også fakturaen, heldigvis har de lykkepiller på apoteket. Om natten våkner i egen kaldsvette av at vi brøler wienerbrød så høyt at boksen med rosenrot detter ned fra nattbordet.

Kopperudene er øverst i hierarkiet.

I et samfunn der flere og flere har alt de trenger vokser det frem nye klasseskiller. Et av de nye klasseskillene står mellom de trente og de ikke fullt så trente. Det er ikke lenger nok å være slim, man skal være slimfit, sier vi mens vi åler oss inn 2XU.

I 2XU får du drømmekroppen

Det har vært skrevet mye om utslitte ungdommer i det siste. Selv er jeg så heldig at jeg får jobbe med norske ungdommer hver dag. De fleste av de ungdommene jeg jobber med er idrettsungdom og har sunne og friske kropper som de skulle vært takknemlige for. Mange er allikevel misfornøyde, det hadde vi vært alle om vi sammenlignet oss med Christiano Ronaldo og Katy Perry. Hver dag bombanderes vi av perfekte kropper, mens det vi trenger å se er normale kropper. «Kom på familiebading i klepphallen», sier jeg.

Ronaldo_9

Levi, Elia og Kaleb tilhører den første generasjonen som har sett hele utvalget av filmer på kidsen på Elixia. «Tar dere imot spedbarn?» «Hva?» «Jeg kan amme i pausene». Mens vi vrikker på rumpene våre og tramper på stepbrettene før vi «kyler til håls» en shake sender vi ut en del signaler. Facebook og Instagram proppes fullt av bilder som forteller hvor sunne friske og trente vi er. Vi teller kalorier og kilometer. Vi forteller omgivelsene hvor ansvarlige og flotte vi er, mens vi planter dårlig samvittighet. Det er ikke rart at fotballsko, håndballer og klarinetter i større og større grad blir utkonkurrert av medlemskort på Elixia og Sport for you.

eLIXIA_KIDS

Etter min mening blir det for lettvindt å skylde på markedskrefter og urealsitiske rollemodeller. Årsaken til at elevrådet foreslår båser uten innsyn i skolegarderoben og til at mange gruer seg til svømming og dusjer når de kommer hjem ligger først og fremst i våre egne hender. Barn og ungdom er våre egne speilbilder. «Attitude reflects leadership» ble det sagt i en film jeg så en gang. Døtre sammenligner seg med mødre, sønner med fedre. Hvordan vi snakker og hvordan vi prioriterer går ikke upåaktet hen.

Stadig færre nyter garderobelivet.

De gamle grekerne trente før de utformet sin filosofi, de var opptatt av balanse. Mennesket består av kropp, sjel og ånd. Livet handler om balansekunst. Når vi får dårlig samvittighet når naboen jogger forbi huset vårt, eller blir sure og sære fordi vi ikke har fått trent på to dager går alarmklokkene. Hvis vi må trene hver dag for å føle oss vel har noe gått galt. Kroppen har slått knockout på sjelen og ånden. Kroppen har blitt en slavedriver som aldri får nok. Den påfører oss skam og dårlig samvittighet uten grunn. Antall treningstimer skal ikke være utslagsgivende for humør og følelser.

Mens treningsmusikken dundrer i ørene lurer jeg på om vi har glemt noe underveis. «Jeg liker å lese men får ikke tid». «Jeg kan ikke huske sist vi var på kino» sier slitne småbarnsforeldre. Når kroppen alltid skal sitt, blir det lite til overs. Under kroppens diktatur lider sjelen og ånden, vi blir slitne og får ikke sove. Når leste du sist en bok som handlet om noe annet en krim, helevetesuker, oppskrifter eller treningstips? Når sang du en sang sist? Hvor lenge er det siden du kjedet deg? Husker du hvordan stillheten er?

slavedriver

Jeg leser regelmessig i en svart bok som kalles bøkenes bok. Her står det at mennesket er mye mer enn kropp. Denne eldgamle boka forteller meg at kroppen er en av livets flotteste gaver. Her kan jeg lese at kroppen min er unik og at alle mine hårstrå er telt av min skaper. Kroppen vår er et tempel for sjel, ånd og Kristus selv. Vi skal ta vare på kroppen vår, men vår verdi defineres ikke ut ifra hvilepuls eller hvordan vi ser ut.

Kroppen_min

Aldri før har behovet for et alternativt syn på kroppen vært større enn idag. En av de viktigste oppgavene vi voksne står ovenfor er å være en motkraft istedet for å kaste bensin på bålet. Istedet for å henge oss opp i for små pupper og bicepser bør vi se på alt som virker, på alt det kroppen vår setter oss istand til. Isteden for misnøye og skam må vi formidle glede og takknemlighet. Kunstige idealkropper må erstattes med naturlige kropper. Vi må legge til rette for at flest mulig får kjenne på bevegelsesglede og ikke kroppspress. Vi må lære ungene å ta vare på kroppen sin uten at de trenger å bekymre seg for sixpacken de ikke har. Det er på tide å avskaffe kroppens slaveri.

I møte med livet blir man liten

«Vi tar det på rutinen» sier jeg idet forsvinner ut av kontoret torsdagsettermiddag. Det er tåpelig sagt. Nå sitter jeg her, redusert til en tilskuer i et smerteinferno. Jeg forsøker å massere og oppmuntre men innser at det hjelper lite mot den mektige motstander. Jeg er Mario Balotelli innenfor motstanderens sekstenmeter. Jeg vandrer frem og tilbake i gangen med foldede hender, «nå må du blåse dommer, hva i all verden er det du legger til så mye for?». Jeg rekker kona et plastbeger med vann, det er ikke det hun trenger. Dette tar vi definitivt ikke på rutinen, enhver fødsel lever sitt eget liv. Det vet jordmoren som nøkternt informerer om den videre gangen. Det er progresjon men det går sakte.

Jordmødre er en yrkesgruppe jeg har den dypeste respekt for.

Jeg er vitne til et merkelig scenario, jeg føler meg mer som en observatør enn som en deltaker. Hadde jeg virkelig glemt hvordan dette er? Noen ganger kan livet kjennes forutsigbart. Rutiner, vaner og fulle kalendere, det er nesten som om man må klype seg i armen for å forsikre seg om at man lever. Nå lever jeg nesten for mye. Det fyres på alle sylindre. Det eldgamle dramaet med mor og barn i hovedrollene ruller foran øynene mine. Det er livet på det mest intense. Et av grunntemaene i livets symfoni spilles, det er mye å absorbere.

Noen ganger føler man seg som en passiv deltaker i eget liv og blir nesten nødt til å klype seg i armen...

Igjen blir jeg minnet på hvor mye tøffere kona er en meg. Sammenlignet med dette blir skyteøvelsen på Kongsberg stusselig, selv om det var mange minusgrader og jeg stod på veikontrollpost sammen med Bråthen da vi ble angrepet. Mens eneste utvei for meg hadde vært keisersnitt, biter kona tennene sammen. «Hun er helt enorm», mumler jeg til jordmoren som nikker samtykkende.

Å ligge i telt i mange minus er noe av det tøffeste jeg har gjort, det er strengt tatt ikke veldig tøfft.

Endelig kommer pressriene, idet jeg tror knokene mine skal gi etter i hånden til kona, kommer Lydia til syne. «Halleluja!» brøler kona. Jeg for min del får ikke frem så mye, tårene spretter. «Skal du klippe», spør jordmora. «Det kan jeg godt», svarer jeg åndsfraværende mens hendene mine skjelver. Jeg samler meg og klipper navlestrengen selv om jeg aldri har skjønt meningen med dette ritualet.

Har strengt tatt aldri skjønt poenget med dette moderne ritualet.

På magen til kona ligger den nye jenta vår, det er knapt til å fatte. For noen øyeblikk siden var Lydia omringet av fostervann og fikk næring gjennom en streng. Nå ligger hun her på konas mage og puster og leter etter pupp. Jeg ser inn i to slørete øyne som ikke kan se meg, men jeg skimter Guds fingeavtrykk. På rommene ved siden av vårt entrer nye babyer denne verden som den naturligste ting i verden allikevel oppleves det som om jeg har vært vitne til et mirakel.

Mission completed.

Der inne på rom 9 i første etasje på sentralsykehuset sitter vi stinne av lykke. Vi har nettopp vært med på noe vi aldri vil glemme, kompani Mong har endelig blitt fulltallige. Et nytt liv, en ny fortelling, et beriket fellesskap. Det viktigste i livet.

Lydia godt inntullet

Vi lever i en tid der individets muligheter nærmest er grenseløse. Jeg kan reise over hele kloden. Jeg har tilgang på all kunnskap. Noen ganger kan man nesten føle at man behersker denne verden. Mennesket har blitt sin egen herre for lenge siden. På fødeavdelingen korrigeres perspektivet. I møte med livet blir man liten. Imøte med mysteriet tvinges man ned i knestående. Med ett ser man at man er en liten tråd i en vev som stadig blir større. Man innser at veveren ikke oss selv, vi er en del av noe større, noe flott.

Vev

Noen sier at slik situasjonen er idag er det direkte uansvarlig å sette barn til verden. Jeg er dypt uenig. I det nye livet ligger håpet, uten håp går vi til grunne. For meg er fødsel mer enn blod og fysiologiske prosesser. For meg peker fødsler på det hellige, det viktigste. Utfra morens intense smerte og lidelse springer nytt liv. Det nye barnet tas imot og elskes uten å ha gjort seg fortjent til noe som helst, det møter en betingelsesløs kjærlighet. Idet Lydia kommer til syne elsker jeg henne, i mine øyne er hun perfekt, verdens vakreste jentebaby. Under brystet hun blir lagt på slimete og full av blod banker et kjærlig morshjerte. I fødselen drypper glimt av Guds faderkjærlighet ned på oss, Guds kjærlighet blir litt mer konkret, vi ser litt klarere hvem Gud er.

Gud

Vi gleder oss over det nye livet fordi vi er skapt i livgiverens bilde. Vi elsker det nye barnet fordi noen har elsket oss først. Vi gleder oss over det utvidede fellesskapet fordi vi er skapt i den fullkomne treenighets bilde. Det nye livet minner oss på at en dag skal alt atter være nytt. I Salmenes bok står det at barnet er en gave fra Herren. En flottere gave kan vi ikke få.

 

4 gode grunner for å støtte Bryne FK i 2015

Perioden fra januar til april er norsk fotballs advent. Vi venter oss gjennom treningskamper og treningsleirer. Vi lurer på om dette er sesongen der alt skal klaffe. Hvordan passer de nye spillerne inn? Er laget i rute? Blir Skartun endelig helt skadefri? Kan noen av de unge ta steget i år? Jeg som alle andre er spent, det er noe fint med ventetida, alt ligger foran oss, ingen drømmer er knust, foreløpig ingen innslupne mål. Ingen poeng har glippet på overtid ennå. Foran oss ligger bare muligheter, sånn tenker vi i januar og det er fint.

Få beskriver ventetida som Frode Grytten i «Frostnettene».

Bryne FK er langt mer enn a-laget. Bryne FK innebefatter en stor samling flotte mennesker som hver dag jobber for å bli litt bedre. Både a-laget og klubben forøvrig er helt avhengig av støtte fra lokalmiljøet. Jeg skal i denne bloggen forsøke å redegjøre hvorfor du bør komme på stadion i år og hvorfor din bedrift skal støtte det røde og hvite prosjektet.

1. Det sportslige produktet

Jeg tror at Bryne i år har muligheter til å hevde seg helt i toppen i det som nå heter OBOS ligaen. Lagets potensial og toppnivå er vi klar over, vi har mange gode spillere med mange gode ferdigheter. Utfordringen for Bryne det siste halvannet året har vært å være gode over tid. Det nytter lite å ta seks poeng mot Tromsø når man samtidig taper klart mot Tromsdalen, Ull Kisa og Strømmen på dårlige dager. Bryne må i år kort og godt prestere jevnere. De må være istand til å hale inn seiere og uavgjorter på middels dager.

I fjorårets bortekamp på Alfheim viste bryneguttene hva de er kapable til.

Bryne har et spennende utgangspunkt foran sesongen. Forventningspresset er ikke så sterkt som foran fjorårssesongen. Bryne kan gå inn i sesongen med lavere skuldre i angrepsposisjon. Spillere og trenere er revansjesugne etter en sesong under pari. Nå kan de vise både publikum og konkurrenter hva som virkelig bor i dem. Tidligere år har troppen vært klar like før sesongstart og dette har følgelig preget oppkjøringen. I år har troppen vært klar i januar noe som gir gode rammer for maksimal forberedelse.

På spillersiden er vi forsterket sammenlignet med fjoråret. Inn i troppen har vi fått to unge lokale landslagsspillere i Tord Johnsen Salte og Magnus Retsius Grødem i tillegg til lovende Pål Åmodt og keeper Marius Halvorsen. Sammen med Truls Vagle utgjør disse en spennedne ung og lokal kvintett som det i fremtiden forventes mye av. Fra Viking har vi hentet Pål Fjelde mens Bjørnar Holmvik har kommet fra Fredrikstad. Fjelde er som Vevatne var ifjor en investering for fremtiden mens Holmvik er norsk serimester og bør være en solid forsterkning. I tillegg til nykomlingene tror jeg vi vil få se en helt annen Adnan Causevic og forhåpentligvis en skadefri Oddbjørn Skarthun.

Tord Johnsen Salte er en strålende ambassadør for Bryne FK

Slik jeg ser det må Bryne viderutvikle sider ved sitt spill om de vil kjempe i toppen. Gaute Larsens største utfordring blir etter min mening å komponere en forsvarsfirer som er trygge på hverandre. Mange av de innsluppne målene forrige sesong scores innenfor vår sekstenmeter selv om vi er i klart overtall. Vi må bli mer kyniske og tøffere innenfor egen boks, vi må se mer på motspillere og mindre på ball.

Offensivt mister vi ballen for lett og får dermed mange ugunstige brudd imot, feilprosenten må ytterligere ned. Den offensive samhandlingen må bli bedre, presisjonen og balltempoet må opp hvis vi skal klare å bryte ned motstandere som legger seg lavt. Løpskraften må økes slik at vi får flere genvinninger i gunstige områder og mer bevegelse foran ballfører. Tar man steg på disse områdene har jeg stor tro på at Bryne vil være med i toppen.

I år håper vi på flere Skartun øyeblikk.

En siste faktor som blir avgjørende er skader. Det er ingen tvil om at Oddbjørn Skartuns skade ifjor var en begrensning for vårt offensive spill. Vi er i år avhengig av å unngå skader på våre nøkkelspillere om vi skal være med helt der fremme.

2. Stort samfunnsansvar

Bryne tar etter mitt syn et særdeles stort samfunnsansvar. Mens andre klubber som Sandnes Ulf og Viking har vært avhengige av titalls millioner fra sine respektive kommuner, drifter og utvikler Bryne sitt anlegg tilnærmet alene. Flomlys og ny kunstgressbane, det er klubbens selv som har finansiert brorparten. Dette er noe klubben og alle de frivillige rundt skal være svært stolte av.

Klubben gir et tilbud til spillere med ulik bakgrunn og ulike ambisjoner. At klubben i år kan skilte med tre juniorlag er på grensen til sensasjonelt for en by på Brynes størrelse. Ungdommene i Bryne FK blir sett og blir tatt på alvor. De mottar et sportslig tilbud som er tilpasset deres nivå og ambisjoner. Oppslutningen tyder på at ungdommene selv er fornøyde. Bryne opplever ikke det store frafallet i ungdomsårene på samme måte som andre klubber. At klubben også tar bredden på alvor tror jeg er en medvirkende årsak til dette. Under juniorene er oppslutningen enda større. Gutter 16 laget består idag av over 40 spillere. Neste år vil Bryne sannsynligvis stille med formidable 5 juniorlag. I forhold til Brynes nedslagsfelt tror jeg dette er smått utrolig i europeisk sammenheng.

En spennende gjeng.

I tillegg til å gi barn og ungdom et godt aktivitetstilbud, driver klubben en populær fotballfritidsordning. Her får gutter og jenter leksehjelp og utfordringer på treningsfeltet tilpasset sitt nivå. Bryne FK er ikke bare opptatt av de beste, klubben gjør sitt ytterste for å også gi dem som aldri kan bli toppspillere et fullverdig tilbud. «Flest mulig, lengst mulig, best mulig» passer godt på det barne og ungdomsarbeid som drives i Bryne FK.

pfo

Det er ingen tvil om at idrettsaktivitet har en rekke positive gevinster. I en tid der kalorier og fysisk forfall står skrevet med store bokstaver spiller idrettslagene en stadig viktigere rolle med tanke på folkehelse. Her kan barn og ungdom få oppleve gleden ved å mestre og være i aktivitet. Her utvikles sunne rutiner og mange får erfare hvordan trening virker inn på kroppen.

pensjo

Bryne er også en viktig integreringsarena for mennesker med innvandrerbakgrunn. Gjennom idretten knytter man nye vennskapsbånd og etablerer nye relasjoner. Bryne FK er en av samfunnsaktørene som med sitt arbeid er med på å avsløre fremmedfrykt og fordommer. Bryne FK er idag og vil i fremtiden være en av Time kommunes viktigste støttespillere med tanke på integrering.

3. Verdiformidler

Bryne FK er tuftet på gode og sunne verdier. Brynes grunnverdier er kjærlighet, samhold, respekt og drivkraft. Disse verdiene skal integreres fra knott til a-lag, og verdiene kommer klart til uttrykk i den nye sportsplanen som vil bli et levende dokument for hele klubben.

Espen Undheim har vært sentral under utformingen av den nye sportsplanen.

For Bryne er det viktig å utvikle hele mennesket. Idrett handler om mye mer enn ferdighetsutvikling. Utfordringen for Bryne blir å implementere verdiene på alle nivåer. Verdiene må ikke bare bli flotte ord men prinsipper som klubben navigerer etter. Klarer klubben dette vil klubben også få en oppdragende rolle i lokalsamfunnet både for unge og voksne. De som involverer seg i Bryne FK vil stifte bekjentskap med verdier som de kan ta med seg senere i livet.

At Bryne er en verdiklubb kommer til uttrykk på drakten der Global Dignity har en fremtredende plass. Fruktene av samarbeidet med Global Dignity har allerede vist seg gjennom en rekke avisoppslag. I jærbladet har man kunnet lese om sterke historier som setter verdier og holdninger i søkelyset. Sentrale skikkelser som kapteinen Vegar Landro, treneren Gaute Larsen og den lokale profilen Marius Lode har vært tydelige verdiformidlere og tjener som gode forbilder. Jeg tror Bryne FK vil fortsette å være en viktig verdiformidler på Jæren i årene som kommer, dette er etter mitt syn en av klubbens aller viktigste oppgaver.

Global_dignity

4. Fremtidsrettet

Slik jeg ser det er Bryne en klubb som kan omfavne fremtiden. Som tidligere nevnt drives det godt under a-laget og vi må langt tilbake i tid for å finne årganger som har vært like spennende som de som er på vei nå. Bryne har iløpet av de siste årene tatt grep som viser at egenutviklingen prioriteres, dette har gitt resultater og vil gi resultater også i fremtiden. Jeg tror at den lokale profilen gradvis vil bli mer og mer tydelig som en konsekvens av dette.

 

Det er mange tydelige tegn på at det gror godt.

Den nye sportsplanen er et ledd i denne utviklingen og arbeidet med å lage et solid sportslig fundament og filosofi er godt igang. Den tiden der alt var avhengig av hvilken hovedtrener man hadde er forbi. Skal man trene eller spille for Bryne FK må man forholde seg til prinsipper, retningslinjer og verdier som ligger fast.

Foruten en målbevisst sportslig satsing tenker klubben også stort på anleggssiden. Det er usikkert når det nye stadion står ferdig, men arbeidet er godt igang. Når alt står ferdig er jeg sikker på at Bryne vil stå igjen med et kompakt anlegg som vil stå seg godt i årene som kommer. Knottespillere og a-lagspiller vil få gode rammer slik at de hver dag kan strekke seg litt lenger.

nye_stadion

Nytt i år vil være de nye storskjermene på stadion. Disse storskjermene vil trolig løfte kamparrangementet flere hakk og vil kunne gi våre sponsorer helt nye muligheter.

Noen ganger tenker jeg at Bryne FK og alle fotballklubber er som isfjell. Det er bare en liten del av isfjellet som er synlig over havoverflaten. Slik er det med Bryne FK også. Bryne FK består av mennesker. Noen scorer mål, noen vasker garderober, noen står på sidelinjen og heier, og noen setter ut kjegler og deler ut vester. De er alle vevere, sammen vever de et kunstverk som heter Bryne FK. Snakkes på stadion!

TV med mening

Kona har besøk av to venninner, de sitter nede og ser en eller annen romantisk komedie og har lagt beslag på fjernsynet. Jeg er blitt forvist til loftet. Ipaden hviler i hendene, pulsen stiger mens Rønneberg, Helberg, Idland og de andre åler seg ned det bratte djuvet. Etter at Vemork er sprengt og guttene staker for harde livet er det rett før jeg reiser meg fra stolen og staker med dem. Jeg er begeistret, jeg er stolt av å ha den samme nasjonaliteten som heltene fra Telemark. Jeg kjenner på en trang til å utrette noe jeg også, jeg vurderer å ta noen armhevinger men lar det være.

juvet

Etter de to første episodene spurte jeg den ene klassen jeg har om noen hadde sett premiæren. To hender steg i været, begge var fast bestemt på å følge serien videre. Leksen til neste time hadde gitt seg selv, alle skal ha sett «Kampen om tungtvannet» til neste time. Dette er noe annet enn Vampire diaries og Modern family. Dette er virkelige helter i ordets rette forstand. Det er helter som kan være nyttige supplement til Ronaldo, Idol Tone og Justin Bieber. Dette er alvor, det er virkelige hendelser. Folk var voksne. Et ord var et ord. Noe var rett og noe var galt, alt var ikke grått og opp til den enkelte. Man hadde respekt for autoriteter. Noe var viktig, man brant for noe og var villige til å ofre noe for saken. Mens de som er unge i dag lurer på om de skal ta seg et friår eller studere på Bali, reddet Rønneberg og co verden. Alt var slettes ikke bedre før, men fortiden kan utfordre, noen ganger trenger vi nye perspektiver, enkelte ganger kan vi få det gjennom tv-skjermen.

Ronaldo_5   Ulik utstråling.

Tv serier spiller en sentral rolle i det moderne menneskets liv. Seriene påvirker oss enten vi vil det eller ikke. Noe av det vi ser tror jeg kan inspirere oss til å strekke oss litt lenger, til å prøve litt hardere. En gang tidlig på nittitallet var lørdagene hjemme hos oss ganske forutsigbare. Etter Lørdagsrevyen var det duket for Fredrikssons fabrikk, deretter koste vi oss med Tande P og en liten sjarmør ved navn Martin. Høydepunktet kom imidlertid til slutt. Serien om Bedford familien og den fargede hushjelpen Lilly berørte og utfordret oss der vi satt bak tomme chipsskåler.

En vakker dag var historien om den vellykkede advokaten med en syk kone. Det var historien om en farget hushjelp som sammen med sin datter og far strevde med å få endene til å møtes. Nathan, Francine og John Morgan viste oss hvordan det var å vokse opp i et Amerika preget av rasisme og diskriminering. Apartheid var ikke lenger noe jeg ikke forstod. Lilly ble vår helt, hun gav seg ikke, hun nektet å miste sin verdighet. Hun ble som en mor for advokatbarna som manglet en, samtidig som hun kjempet for noe som var så mye større. Kampen om tungtvanneter en serie som på mange måter befinner seg i samme kategori. Serien gjør mer enn å underholde.

Familien Bedford og den enestående Lilly

 

NRKs produksjon er et gigantisk dannelsesprosjekt. Iløpet av de tre siste søndagene har vi fått titte inn i en tid og noen omstendigheter som står i sterk kontrast til vår virkelighet. 10 unge nordmenn ledet av den brilliante Tronstad fra England gjør oss oppmerksomme på noe jeg tror vi trenger å bli oppmerksomme på. Mens jekslene mine blir dekket av et lag av paprika chips forsøker Jens Anton Poulsson å få ned reinlavet som kan stagge sulten en stakket stund. Mens jeg strekker meg etter et eple som kan fjerne chipsbelegget spenner Helberg på seg skiene, han må på jakt. Mens jeg bekymrer meg over skaden til Daniel Sturridge, stirret heltene fra Telemark døden i hvitøyet. Kontrasten blir nesten for stor tenker jeg idet jeg strekker meg etter mer paprika chips.

Helberg har nettop bommet og kommer tilbake med reinlav istedet for kjøtt.

Jeg tilhører det mange har kalt dessert-generasjonen. Jeg har aldri vært skikkelig sulten. Jeg har sett Nattsvermeren og Skrik men har aldri vært i virkelig fare. Jeg har aldri vært skikkelig kald og sliter med å gjøre opp ild uten tennvæske. Jeg får vannblemmer etter å ha klippet hekken. Vi har veldig mye å være takknemlige for.

Jeg tror vi lottomillionærer har godt av å se at den virkeligheten vi er en del av ikke har kommet av seg selv. Noen har svettet, grått og frøse før oss. Friheten, demokratiet og velferdsstaten har hatt en pris. De som har betalt prisen er snart døde. Når krigsgenerasjonen dør ut dør de siste nordmenn som har kjent på trange og vanskelige tider, som har erfart noe annet, som vet at man ikke kan ta alt for gitt.

Heltene slik de så ut i virkeligheten.

Når de levende vitnespyrdene ikke finnes lenger står fortellingene igjen. Det er nettopp derfor NRKs feiende flotte produksjon er så viktig. Kampen om Tungtvannet er ikke bare en spennende beretning om en spektakulær aksjon. Beretningen binder oss til våre røtter og forteller oss hvem vi er. Historien om heltene fra Telemark er historien om mennesker som satte livet på spill for noe større enn seg selv. Serien retter søkelyset mot viktige verdier som fellesskap, mot, handlekraft og offervilje. En klok mann sa at ondskap oppstår der gode menn unngår å handle, guttene i kompani Linge handlet. Vi har fått vår egen Band of Brothers.

 

«Kan du legga vekk mobilen når eg snakke»

Overskriften er hentet fra klasserommet. Elevene jeg underviser er stort sett supre, men hvem blir ikke distrahert når man har hele verden innenfor en armlengdes avstand. Appleworld er en verden av fantastiske muligheter men den byr også på en del utfordringer. Mye har endret seg siden jeg spent og nervøs entret klasserommet en augustdag høsten 2007. I mine første år fungerte setningen «vi tar fem minutt pause» som en slags trylleformel. Iløpet av noen sekunder sydet klasserommet av liv. Elevene samlet seg i små grupperinger drøsen gikk. Bak kateteret kunne jeg danne meg et bilde av hva som skjedde på Bryne i helgene etter mørkets frembrudd. Jeg fikk vite hvilke jakker jentene syntes var dritfine og hvis Liverpool hadde tapt helgen i forveien kunne jeg forvente et par hånlige kommentarer. Jeg må ærlig innrømme at fem minutter ofte ble til ti, noen ganger kunne det være utfordrende å endre fokus. Veien fra Kari og Per som natt til søndag hadde klint i Fritz Røed parken til føydalsystemet i middelalderen var veldig lang.

Man skal være forsiktig med å romantisere fortida, men noe har vi mistet.

Idag har trylleformelen mistet sin magi. Det yrende livet og «tattlet» som vi sier på jæren har blitt erstattet av dempede tastelyder. Den monotone og ensidige melodien fra Apples symfoniorkester står i grell kontrast til latteren og stemmene. De fleste elevene benytter pausene til å sjekke status. Hva har skjedd den siste timen mens jeg har vært avlogget? Fra kateteret ser jeg utover en forsamling som sitter pent og pyntelig bak pultene sine, de fleste møter ikke blikket til et annet menneske men lyset fra touch skjermen.

iphone_2

Den nye teknologien har utvidet kommunikasjonen oss mennesker imellom. Selv er jeg en ivrig bruker av Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Sosiale medier oppleves som en berikelse. Uten dem hadde blant annet nedslagsfeltet for denne bloggen vært betydelig mindre. Dette innlegget er ikke et korstog mot iphoner og facebook. Sosiale medier har kommet for å bli, det som blir avgjørende er om vi klarer å regulere bruken.

Jeg tror de fleste jærbuer har kjent på en stigende frustrasjon i ulike sosiale situasjoner iløpet av den siste. Det er frustrerende å bli degradert. Det er frustrerende å bli utkonkurrert av mobiler. For hver gang blikket søker skjermen istedet for ansiktet mitt under samtalen mister jeg litt mot og litt motivasjon for å fortsette. Er ikke det jeg prøver å formidle interessant nok? Vil han merke det om jeg bare avbryter nå midt i fortellingen, midt i setningen?

iphone_3

Øyekontakt og tilstedeværelse er fundamentalt for en meningsfull samtale. Jeg tror mange har vært i situasjoner iløpet av det siste året der dette har vært mangelvare. Flyktige blikk opp fra telefonene er ikke øyekontakt og tilstedeværelse. De gjør oss usikre på verdien av samtalen.

Det er ikke noe problem å argumentere for at mobilen må være innenfor rekkevidde alltid uansett, barnevakten kan eksempelvis ringe når som helst og minsten har faktisk også vært litt snufsete i det siste. Mobilene er med oss overalt. Den hviler trygt i hånden mens vi er på besøk, på møte eller på bussen. I det siste har jeg blitt klar over at jeg uten å tenke fisker med meg mobilen før jeg går på do, bevegelsen er automatisert sier vi på idrettsfag. Ikke engang på do stopper applesymfonien.

iphone_4

Pausene er noe av det viktigste i alle store symfonier, kanskje er de også det i livene våre, men dette er en avsporing som hører hjemme i en annen blogg. Jeg tror mobilene truer den gode samtalen i foreningen, under middagen eller pausene i klasserommet. Samtale krever initiativ og involvering, men hvorfor ta initiativ og involvere seg når alle besitter et alternativ de tilsynelatende er godt fornøyd med? Et sosialt fellesskap bygger på noen normer. Når man sitter fraværende med blikket inn i skjermen i et sosialt fellesskap brytes en konvensjon som har ligget fast i lang tid. Det er leit å erkjenne at noe som er viktig for deg ikke oppleves som like viktig av andre i gruppa. Samtalen og drøsen er best når alle de involverte har eierskap.

Iphone_5

Den digitale kommunikasjonen vil aldri kunne erstatte menneskelig kommunikasjon selv med Skype. Bak skjermene kan man ikke fange opp stemningen i rommet, ironien i toneleiet eller mimikken i ansiktet. Kommunikasjon handler om mye mer enn ord. «Hvorfor har du streng stemme pappa?» spør den ene gutten min på fem. Volum, tempo og kroppspråk tolkes og tillegges mening. Man kan kjenne på den pinlige stillheten. Den klamme stemningen etter en dårlig vits. Ubehaget etter upassende spørsmål eller bemerkninger over streken. Vi skjønner når vi har såret noen, vi forstår når situasjonen krever en undskyldning. Vi trenger ikke spørre for å kunne se at noen er lei seg eller har en dårlig dag. Vi trøster ikke i et vakuum, vi har tolket noe i forkant. En høytstående amerikansk offiser spådde nylig at empati vil være den mest etterspurte egenskapen i tiden fremover. 98% av befolkningen i USA kan ifølge den nyeste forskningen utvikle empati. Denne utviklingen skjer i møte med andre mennesker.

Seneca

 

Mobbing har vært på agendaen den siste tiden. Når ansikter erstattes av skjermer senkesguarden. Bak skjermen finnes ikke mennesker som kan holde oss ansvarlig eller korrigere oss. Resultatet er skremmende. Ukvemsord, rasisme, obskønt språk, baktalelse og utestenging. Den digitale verdensveven byr ikke bare på bilder av familieidyll i Sirdalen.

Mobbing

Den digitale kommunikasjonen må være et supplement og ikke erstatning. I møte med våre medmennesker utvikler vi det mange kaller sosiale antenner, høyrevelgere kaller det sosial kompetanse. Dette er helt nødvendig for trygge og gode sosiale fellesskap. Gjennom samtalen involverer vi oss i andres liv, vi blir venner og blir glade i hverandre. God dialog kan hindre misforståelser og fordommer. Jeg tror at samtalen og dialogen er en viktig forutsetning for et varmt samfunn.

Kafe_3

Selv synes jeg det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Heldigvis har jeg en kone som hjelper meg. Hjemme hos oss har vi i en tid nå hatt skjermfrie ettermiddager, jeg er den som sliter mest med å overholde regelen. Jeg tror vi trenger å utvikle en større bevissthet rundt skjermbruk og skjermtid. Mange av oss trenger tydelige grenser. Jeg synes det er trist at digital kommunikasjon i større grad foretrekkes fremfor ansikt til ansikt kommunikasjon. Kanskje er tida moden for at overskriften i dette innlegget bør formidles også utenfor klasserommet.

Familiemål_2

«Hiv driden!» «Aldri i livet!»

Vi har ryddet og kastet hjemme hos oss de siste dagene. Skulle vi få plass til alle de nye tingene vi fikk til jul var en opprydning strengt nødvendig. Mange hadde tydeligvis tenkt og gjort det samme som oss. Da jeg svingte inn på Sele forrige lørdag var det nærmest kø foran de digre containerne. Etter to horrible forsøk som må ha sett komiske ut for de andre som ikke kunne la være å se på i all kastingen gav jeg opp å rygge tilhengeren inn mellom bilene frem mot containerne. Jeg ble nødt til å kjøre i skam fremover i alleen for deretter å snu. Jeg var den eneste som kjørte med fronten inn til containerne. Jeg smilte halvhjertet da jeg steg ut av bilen. En mann gjengjeldte smilet.

rygging

I en liten time stod jeg og kastet sammen med de andre, kanskje føler vi at vi trenger å rydde opp i livet, vi trenger å starte med blanke ark. I det nye året skreller vi bort det uvesentlige. Jeg og sikkert mange av de fremmøtte ved Sele kjørte hjemover ikke bare med en tom tilhenger men også litt lettere til sinns tror jeg. Det er alltid greit å bli kvitt noe «rabe» som min far sier. Sjelen har på en måte blitt renset.

Ny_start

Dette blogginnlegget skal imidlertid ikke handle om alt vi kaster og forbruker, men det vi ikke klarer å kaste. Når man foretar en opprydning hjemme og i garasjen foregår en knallhard seleksjonprosess. Noen gjenstander blir veid og funnet for lette mens andre får bli værende inntil videre. Uenighetene mellom kone, barn og mann kan være ganske store under slike seanser. «Du kan jo ikkje hiva den jakken der!». «Du brugan jo aldri». «Men du au ser jo at han e altfor goe t å hiva!». «Komme du någengong t å lesa desse bøgene?». «Tenk på dei så he skreve di».«Kor e campingstolan?» «Dei heiv me ifjor, de såg jo ikkje ud». Vi kaster ting vi er enige om og så kaster vi noe når mannen eller kona ser en annen vei.

"Proffliv" made the cut i år også.

Lillehammer pinen, indianeren og uniformsskuldermerkene ble veid og funnet for lette. Klebe vimpelen og han som pisser på Man. Utd drakta fikk jeg meg ikke til å hive.

Jeg for min del hadde gått løs på garasjeloftet og kastet over en lav sko ned all slags ting i tilhengeren under. Jeg tok tak i en pappeske og kjente at den var ganske tung. Jeg kikket nedi og med ett stod jeg ovenfor et tvilstilfelle. Nede i pappeska lå alle medaljer og pokaler jeg gjennom hele barndommen og ungdommen strevde så hardt for. Eska hadde overlevd fire flyttesjauer til tross for konas protester. Jeg tar opp noen av pokalene, de er fulle av støv, det blir vanskelig å overbevise guttene om at dette er «ekta gull». Er det punktum for denne gjengen? Jeg må sette meg.

Jeg roter mer i esken, jeg tar opp en tre plankett fra Moi turneringen i 1989. Jeg holder planketten i hånden, spørs om ikke det var den gangen…jovisst var det det! Det var på Moi turneringen jeg slo ballen inn i mål med hånda uten at dommeren så det. Det var en merkelig følelse å strekke hendene i været for et mål jeg hadde scoret på ulovlig vis, jeg kan faktisk fortsatt her oppe på garasjeloftet fornemme følelsen. Treneren hadde sett hva jeg hadde gjort. Ett blikk på han var nok til at jeg fortalte dommeren sannheten og målet ble annullert.

mOI

Moi 1989 var min første fotballturnering, her lærte jeg at alle ikke var like selv om alle fikk en treplankett etter siste kamp. Mens jeg hadde 20 kroner til disposisjon og en stor matpakke i Rucanorbagen hadde flere av mine lagkamerater helt andre rammebetingelser. Jeg opplevde ikke dette som veldig urettferdig men ble nærmest fascinert av å se på jevnaldrende som ble tilstukket en ny femtilapp etter å ha drukket enda en jolly cola.

Jeg ser at innsatspokalen min fra 1994 er bulket og prøver å rette opp bulken ut særlig hell. Inne i pokalen finner jeg et svømmemerke i metall med nål bak. Synet av merket åpner en ny mappe i hardisken min som ikke har vært åpnet på lenge men som likevel er der. Året er 1989 det er tidlig på året, vi skal svømme 200m i Egersundshallen. Frøken ser alvorlig ut, dette må være viktig. Kenneth blir først, Bjarte blir nr 2, jeg blir nr 3. Arild svømmer i veggen og må bryte. Lise og Anne klarer også det vi opplevde som en bragd. Fem av 28 klarte merket denne dagen. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg festet det til Bosselini genseren.

Utdeling av innsatspokaler var årsmøtenes høydepunkter.

200m føltes velig langt i 1989

Jeg tar opp en statuett som viser at jeg var med å tape finalen for Lyngdal i Lyngdalcup i 1993. Lite visste jeg da at jeg kom til å spille på lag med en av motstanderne denne dagen. Skammen over at de hadde en jente på laget har lagt seg litt etterhvert. Det hjalp at det var Ingvild Stensland.

Husker jeg ikke helt feil var det Arild Tønnesen som delte ut pokalene i 93, men Alf Kåre Tveit gjorde det i 92, jeg husker jeg var så nervøs at jeg sa versego til "fygaren" da jeg mottok pokalen.

Nede i hjørnet av esken ligger et bronsemerke på en nål. Det er NFFs ferdighetsmerke. På åtti og nittitallet var ferdighetsmerkene presise markører for hvor gode vi var, mente vi. Når jeg står med bronsemerket i hånden tenker jeg mer på at jeg ikke klarte sølvmerket. Den spinkle venstrefoten min klarte aldri å løfte ballen 25 meter inn i en ganske stor firkant.

NFF

Jeg reiser meg, jeg har bestemt meg. Dette skal ikke hives, jeg setter esken med minner inn i biinngangen. Kona ser på meg idet jeg setter den besluttsomt ned på gulvet. «Ska du ta vare på det der?». «Ja», mumler jeg og går ut i garasjen igjen.

Når jeg kommer hjem fra Sele tar jeg eska opp, pokalene, statuettene og medaljene skal ikke lenger ligge i garasjen, de skal opp på hylla! Jeg vasker dem med klut og stiller dem fint opp. Disse gjenstandene tar meg tilbake til en svunnen tid, de frembringer minner om seirer og nederlag. Disse levninger gjør at mapper og filer som ikke har vært åpnet på lenge åpnes, hjernen er et fantastisk organ. Gjenstander, musikk, smaker, stemninger og mye annet kan være veivisere tilbake til stier og historier vi trodde vi hadde glemt. Det er opplagt at disse levningene må frem i lyset hvor de hører hjemme.

pOKALER

De fleste har ting og gjenstander som sier oss noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. De utgjør en liten del av røttene våre og har vært med på å forme vår identitet. Disse tingene står i sterk kontrast til strømlinjeformede stuer der alt står i stil. At bokstavene LOVE står i hylla di forteller egentlig bare at du gjør det alle andre gjør. Kahler vasene våre forteller like lite som Lucy Kaas bollene. Et svømmemerke i metall derimot…..

...eller et signert bilde av John Barnes eller drakta vi vant med.

«Kan du legga vekk mobilen når eg snakke

Overskriften er hentet fra klasserommet. Elevene jeg underviser er stort sett supre, men hvem blir ikke distrahert når man har hele verden innenfor en armlengdes avstand. Appleworld er en verden av fantastiske muligheter men den byr også på en del utfordringer. Mye har endret seg siden jeg spent og nervøs entret klasserommet en augustdag høsten 2007. I mine første år fungerte setningen «vi tar fem minutt pause» som en slags trylleformel. Iløpet av noen sekunder sydet klasserommet av liv. Elevene samlet seg i små grupperinger drøsen gikk. Bak kateteret kunne jeg danne meg et bilde av hva som skjedde på Bryne i helgene etter mørkets frembrudd. Jeg fikk vite hvilke jakker jentene syntes var dritfine og hvis Liverpool hadde tapt helgen i forveien kunne jeg forvente et par hånlige kommentarer. Jeg må ærlig innrømme at fem minutter ofte ble til ti, noen ganger kunne det være utfordrende å endre fokus. Veien fra Kari og Per som natt til søndag hadde klint i Fritz Røed parken til føydalsystemet i middelalderen var veldig lang.

Man skal være forsiktig med å romantisere fortida, men noe har vi mistet.

Idag har trylleformelen mistet sin magi. Det yrende livet og «tattlet» som vi sier på jæren har blitt erstattet av dempede tastelyder. Den monotone og ensidige melodien fra Apples symfoniorkester står i grell kontrast til latteren og stemmene. De fleste elevene benytter pausene til å sjekke status. Hva har skjedd den siste timen mens jeg har vært avlogget? Fra kateteret ser jeg utover en forsamling som sitter pent og pyntelig bak pultene sine, de fleste møter ikke blikket til et annet menneske men lyset fra touch skjermen.

iphone_2

Den nye teknologien har utvidet kommunikasjonen oss mennesker imellom. Selv er jeg en ivrig bruker av Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Sosiale medier oppleves som en berikelse. Uten dem hadde blant annet nedslagsfeltet for denne bloggen vært betydelig mindre. Dette innlegget er ikke et korstog mot iphoner og facebook. Sosiale medier har kommet for å bli, det som blir avgjørende er om vi klarer å regulere bruken.

Jeg tror de fleste jærbuer har kjent på en stigende frustrasjon i ulike sosiale situasjoner iløpet av den siste. Det er frustrerende å bli degradert. Det er frustrerende å bli utkonkurrert av mobiler. For hver gang blikket søker skjermen istedet for ansiktet mitt under samtalen mister jeg litt mot og litt motivasjon for å fortsette. Er ikke det jeg prøver å formidle interessant nok? Vil han merke det om jeg bare avbryter nå midt i fortellingen, midt i setningen?

iphone_3

Øyekontakt og tilstedeværelse er fundamentalt for en meningsfull samtale. Jeg tror mange har vært i situasjoner iløpet av det siste året der dette har vært mangelvare. Flyktige blikk opp fra telefonene er ikke øyekontakt og tilstedeværelse. De gjør oss usikre på verdien av samtalen.

Det er ikke noe problem å argumentere for at mobilen må være innenfor rekkevidde alltid uansett, barnevakten kan eksempelvis ringe når som helst og minsten har faktisk også vært litt snufsete i det siste. Mobilene er med oss overalt. Den hviler trygt i hånden mens vi er på besøk, på møte eller på bussen. I det siste har jeg blitt klar over at jeg uten å tenke fisker med meg mobilen før jeg går på do, bevegelsen er automatisert sier vi på idrettsfag. Ikke engang på do stopper applesymfonien.

iphone_4

Pausene er noe av det viktigste i alle store symfonier, kanskje er de også det i livene våre, men dette er en avsporing som hører hjemme i en annen blogg. Jeg tror mobilene truer den gode samtalen i foreningen, under middagen eller pausene i klasserommet. Samtale krever initiativ og involvering, men hvorfor ta initiativ og involvere seg når alle besitter et alternativ de tilsynelatende er godt fornøyd med? Et sosialt fellesskap bygger på noen normer. Når man sitter fraværende med blikket inn i skjermen i et sosialt fellesskap brytes en konvensjon som har ligget fast i lang tid. Det er leit å erkjenne at noe som er viktig for deg ikke oppleves som like viktig av andre i gruppa. Samtalen og drøsen er best når alle de involverte har eierskap.

Iphone_5

Den digitale kommunikasjonen vil aldri kunne erstatte menneskelig kommunikasjon selv med Skype. Bak skjermene kan man ikke fange opp stemningen i rommet, ironien i toneleiet eller mimikken i ansiktet. Kommunikasjon handler om mye mer enn ord. «Hvorfor har du streng stemme pappa?» spør den ene gutten min på fem. Volum, tempo og kroppspråk tolkes og tillegges mening. Man kan kjenne på den pinlige stillheten. Den klamme stemningen etter en dårlig vits. Ubehaget etter upassende spørsmål eller bemerkninger over streken. Vi skjønner når vi har såret noen, vi forstår når situasjonen krever en undskyldning. Vi trenger ikke spørre for å kunne se at noen er lei seg eller har en dårlig dag. Vi trøster ikke i et vakuum, vi har tolket noe i forkant. En høytstående amerikansk offiser spådde nylig at empati vil være den mest etterspurte egenskapen i tiden fremover. 98% av befolkningen i USA kan ifølge den nyeste forskningen utvikle empati. Denne utviklingen skjer i møte med andre mennesker.

Seneca

 

Mobbing har vært på agendaen den siste tiden. Når ansikter erstattes av skjermer senkesguarden. Bak skjermen finnes ikke mennesker som kan holde oss ansvarlig eller korrigere oss. Resultatet er skremmende. Ukvemsord, rasisme, obskønt språk, baktalelse og utestenging. Den digitale verdensveven byr ikke bare på bilder av familieidyll i Sirdalen.

Mobbing

Den digitale kommunikasjonen må være et supplement og ikke erstatning. I møte med våre medmennesker utvikler vi det mange kaller sosiale antenner, høyrevelgere kaller det sosial kompetanse. Dette er helt nødvendig for trygge og gode sosiale fellesskap. Gjennom samtalen involverer vi oss i andres liv, vi blir venner og blir glade i hverandre. God dialog kan hindre misforståelser og fordommer. Jeg tror at samtalen og dialogen er en viktig forutsetning for et varmt samfunn.

Kafe_3

Selv synes jeg det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Heldigvis har jeg en kone som hjelper meg. Hjemme hos oss har vi i en tid nå hatt skjermfrie ettermiddager, jeg er den som sliter mest med å overholde regelen. Jeg tror vi trenger å utvikle en større bevissthet rundt skjermbruk og skjermtid. Mange av oss trenger tydelige grenser. Jeg synes det er trist at digital kommunikasjon i større grad foretrekkes fremfor ansikt til ansikt kommunikasjon. Kanskje er tida moden for at overskriften i dette innlegget bør formidles også utenfor klasserommet.

Familiemål_2

Århundrets rogalending, vinnerskaller og ett nytt år.

Før jul var jeg tradisjonen tro på Julemesse på Saron. I en av kassene med bøker plukket jeg opp en bok med tittelen «Aldri for gammel». Etter å ha lest omslaget tok jeg boka til kassen og betalte den nette sum av 10 kroner.

aldri_for_gammel

Fire dager senere var boka om Liv Kyllingstad Godin lest. Madam Liv som kongoleserne kalte henne bygde kirker, skoler og ikke minst veier og broer i Kongo. Madam Livs måte å drive misjon har gjort det lettere for seks millioner kongolesere og forflytte seg. Madam Liv var Jesu hender i en lutfattig landsby i Kongo som heter Bili, hun var der ingen andre ville være. Forfatteren Øystein Mikalsen skildrer en kvinne som stavrer seg frem med gåstolen sin og stikker stokken sin i sementen og forlanger mer mørtel. Selv om Liv var mange og åtti år ledet hun arbeidet med store vei og broprosjekter.

Broer

De fleste nordmenn på snart nitti sitter på gamlehjem og venter på barn, barnebarn og oldebarn som aldri kommer. De drømmer seg tilbake til «gamle dager» da de betydde noe og gjorde nytte for seg. Nå er de redusert til en utgiftspost. Deres største ønske er å ikke være til bry. De vil for alt i verden ikke stå i veien for sine barn og barnebarns utvikling.

De_ensomme_eldre

Liv Kyllingstads liv og virke står i sterk kontrast til ensomheten og tomheten mange nordmenn opplever i sine siste år. Øystein Mikalsen forteller om en jevn strøm av folk til Livs enkle hus. Noen trenger penger, noen råd mens andre trenger et passbilde, Liv hjelper så godt hun kan. Mens mange eldre her til lands mot slutten av livet blir det vi kaller livstrette, klaget Liv hele tiden på at hun hadde dårlig tid. Det var ikke sikkert hun fikk gjort alt hun skulle før hun måtte ta farvel med denne verden.

Jeg har lest en del biografier i mitt liv de fleste har handlet om fotballspillere, fotballtrenere og politikere. Få biografier har utfordret meg som beretningen om gjesdalsbuen som 15 år gammel bestemte seg for å reise til Kongo. Da Stavanger Aftenblad i 1999 skulle kåre århundrets rogalending falt ikke valget på Jan Egeland, Arne Rettedal, Leif Ove Andsnes, Gunn Rita Dahle eller Christian Bjelland. Etter at 1400 rogalendinger hadde gitt sin stemme stod en enkel lærerinne fra Gjesdal igjen som vinner. Liv Kyllingstad hadde ikke briljert med diplomatiske evner innefor internasjonal og nasjonal politikk. Liv var kunstner men ikke så flink som Andsnes, hun hadde god fysikk men var lysår bak Gunn Rita, og selv om Livs pensjon var stor i forhold til de andre innbyggerne i Bili manglet hun en del i forhold til Christian Bjelland. Rogalendingene hadde sett at Liv hadde noe annet. Hun hadde et stort hjerte. Et hjerte for andre, for noe større. Det er ikke fortreffelighet, intelligens og rikdom vi setter høyest og lengter etter men et hjerte som sprer godhet.

Århundrets

http://www.aftenbladet.no/kultur/Boka-om-arhundrets-rogalending-2557037.html

Boka om Liv Kyllingstad Godin står i sterk kontrast til boka «Norske vinnerskaller» som står utstilt på skolebiblioteket hos oss. Liv Kyllingstad er et befriende pust inn i det jeg vil kalle «vinnerskallesamfunnet». Bøker om hvordan vi skal bli vinnerskaller florerer. Hva er det Ole Einar Bjørndalen og Petter Stordalen og Northug gjør som du ikke gjør? Hvordan skal vi bli det amerikanerne kaller for «high achievers». Vinnerskallene går i kjelleren, de gir seg aldri og de utnytter hver dråpe av talent og potensial. De innehar et «killerinstinkt». De foretar beinharde prioriteringer, de velger bort alt som bremser. De forebereder seg og er nærmest sykelig opptatt av detaljer som de selv mener ville være avgjørende. De må det beste utstyret og de beste metodene som finnes. De stemmer høyre. Vinnerskallene blir den beste de kan bli, de blir superløpere og superledere.

Vinnerskaller

Det er ingen tvil om at Norge trenger vinnerskaller og enere men trenger vi flere? Vil vi ha et samfunn der alle står opp om morgenen og lurer på hvordan de kan maksimere sitt utbytte og potensial denne dagen. Vil vi ha et samfunn der alle krever optimale rammer og omgivelser for egen utvikling? Vi vi ha et samfunn bestående av vinnerskallene og de andre som ikke lenger orker? Det kan fort bli fryktelig kaldt.

Noe av det som preger vinnerskaller er at de stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser. Det er kanskje ikke rart vi nordmenn ligger på klagetoppen. Vi er misfornøyd med SFO tilbudet, oppfølgingen fra kontaktlærer, informasjonsflyten på jobb og sengene på hotellet er for harde. Omgivelsene må stille opp for at jeg skal prestere best mulig. Skismøring og sykler handles inn til svimlende summer slik at far kanskje i år slår han på nabokontoret på Birken. Det handler om meg og mitt, vi blir selvsentrerte og navlebeskuende. I jakten på det perfekte kjøkkenet, den perfekte kjærligheten, den perfekte kroppen og det perfekte løpet står mange barn og mange gamle igjen i grøftekanten, overlatt til statlige institusjoner. De har lange ettermiddager på SFOen og lange kvelder på eldresentrene. De er brukere som mottar profesjonell hjelp og utmerket oppfølging, men savner sine nærmeste. De scorer høyt på ulike skjemaer og utviklings-diagrammer og rundinger, men vil sitte mer på fanget.

2014-12-29_1335

Vi lever i selvrealiseringens tidsalder. Mange er slitne. Det er slitsomt å realisere seg selv hele tiden. Det er slitsomt å oppfylle våre egne krav og omgivelsenes krav til oss. Det er slitsomt å hele tiden sammenligne seg med andre vinnerskaller. Vi blir utbrente og går på veggen. Vi får ME og utmattelsessyndrom. Det koster når man hele tiden skal strekke seg litt lenger, når man aldri kan tillate seg å være fornøyd.

stress

Jeg har som alle andre i vinnerskallesamfunnet satt meg et mål for året som kommer. Jeg bestemte meg i høst for at jeg fra 1 januar til sommerferien ikke skal spise sjokolade og drikke brus. Det er litt av et mål sier jeg med blikket festet på navlen som jeg ønsker skal bli mer fremtredende i 2015. Vi er mange ombord i båten. Ole er 17 år og er bekymret for om han klarer å opparbeide seg sixpack til sommeren. Lise som går siste året på videregående er bekymret for om hun klarer over fem i snitt. Per på 43 er bekymret for om han får trent nok slik at dette blir året der han endelig slår sjefen på Nordsjørittet. Else på 43 er bekymret for de fire kiloene som har kommet det siste året, vil venninnene legge merke til dem på neste forening? Maybritt på 28 er usikker på om hun får laget all maten fra bunnen i år.

1_jan

 

I møte med Liv Kyllingstad blekner våre spede nyttårsforsett. Tenk om blikkene våre ble rettet utover istedet for innover. Tenk om vi kunne legge til rette for andre. Jeg drømmer om et samfunn som i 2015 søker mer fellesskap, som blir mer rause med sine penger og sin tid, som hjelper, som lever litt enklere, som istedet for å stille krav forsøker å møte behov. Det fins tross alt viktigere ting enn sixpacker og gode karakterer. Vi trenger ikke flere vinnerskaller, men mer fellesskap, solidaritet, glede og fred. Vi trenger ikke flere Bjørndalener og Northuger men flere Kyllingstader. Kanskje er det på tide å omformulere John .F. Kennedys utsagn. Spør ikke hva omgivelsene dine kan gjøre for deg men hva du kan gjøre for dine omgvielser. Godt nyttår!

Ting og tid

Vi lever i det mange kaller materialismens tidsalder. Noen mener at materialismen har slått ekstra god rot i Rogaland. Dette henger nok sammen med ekstremt høye inntekter. Rogaland skiller seg ut. Etter skatt i 2009 hadde hver femte husholdning i Rogaland mer enn 750 000 kroner å rutte med. Aftenbladet skriver at hvis man sammenligner medianinntekter i de ulike norske bydelene, vil man finne at fire av fem av landets rikeste bydeler ligger i Stavanger kommune. Porsche Center Stavanger jubler over slagstall som er «all time high». Særlig populær er Porsche Cayenne som har en pris som begynner på 900 000.

I den fabelaktige NRK serien "Kampen for tilværelsen" fryser en kvinne seg ihjel innelåst i sin egen Porsche. Kanskje har Erlend Loe billedgjort diagnosen til en hel nasjon.

I den fabelaktige NRK serien «Kampen for tilværelsen» fryser en kvinne seg ihjel innelåst i sin egen Porsche. Kanskje har Erlend Loe billedgjort diagnosen til en hel nasjon.

Vi definerer oss selv og andre i større grad enn før basert på hvilke ting vi har. Hvem vi er og hva vi gjør kommer i skyggen av hva vi eier. Tenåringsjentene defineres ut i fra iphone modeller og Canada Goose jakker. Menn defineres ut ifra hva slags bil de kjører og hva slags klokke de har rundt håndleddet. Damer får sin identitet gjennom interiørprofilen på kjøkkenet. Tingene har kanskje mer makt enn noensinne.

Mange unge jenter søker lykken i en kanadisk gås.

Mange unge jenter søker lykken i en kanadisk gås.

På samme tid har alle fryktelig dårlig tid. Både i idrettssammenheng og i menighetssammenheng, og sikkert i mange andre sammenhenger er det vanskelig å få tak i mennesker som er villige til å forplikte seg. Folk verner om tiden sin, sies det. Dugnadsånden er på retrett, selv på Jæren.

Dugnad_pondus

Lokaldemokratiet har blitt et slit, de verste komiteene å sitte i er nominasjonskomiteer. Listene og kandidatene blir stadig færre. Hele den tredje sektoren lider under dette. Det er stadig de samme ildsjelene som går igjen enten det er i idrettslaget, på bedehuset eller i bondelaget. Initiativ, ledelse, involvering og engasjement blir overlatt til stadig færre.»Jeg skulle ønske døgnet hadde flere timer!» «Jeg vil men tida strekker ikke til» har blitt vanlige floskler i vår tid.

I Norge er det snart bare planer om etablering av asylmottak i nabolaget og hundemord som vekker politisk engasjement.

I Norge er det snart bare planer om etablering av asylmottak i nabolaget og hundemord som vekker politisk engasjement.

Siden tid har blitt en slik dyrebar ressurs har mange fått det for seg at de bare skal bruke tida på det som er gøy og som visstnok gir dem overskudd. Folk betaler andre for å vaske huset, slik at de kan tilbringe mer tid sammen som familie. De betaler to polakker for å male huset med samme begrunnelse. «Vi kan jo ikke bruke opp tida vår med å gjøre kjedelige ting som tapper oss for energi». Personlig tror jeg at vi har godt av å vaske våre egne bad og male våre egne hus, dette er imidlertid en annen diskusjon som kanskje kan tas opp ved en annen anledning. Mitt poeng er at de virkelige tidstyvene slipper unna.

Vaskebransjen øker stadig i omfang.

Vaskebransjen øker stadig i omfang.

Lørdag formiddag  leste jeg et portrettintervju om «Vannmannen» Terje Tvedt i Aftenbladets «pluss» magasin. Tvedt er mannen bak dokumentaren «Kampen om Nilen» som har gått på NRK i høst. Terje Tvedt er en meget aktiv kar på mange arenaer og er faktisk den personen i verden som har skrevet og filmet mest om vann! Hvor finner han tiden? To ganger iløpet av intervjuet avslører Tvedt hemmeligheten: Han eier minst mulig!

Terje Tvedt lærer oss om mer enn vann.

Terje Tvedt lærer oss om mer enn vann.

Jeg tror vannmannen peker på en sannhet vi alle kjenner inderlig godt, men nekter å ta innover oss. Det finnes nemlig en klar sammenheng mellom ting og tid. Det er ikke først og fremst maling av hus, vindusvasking og vasking av bad og kjøkkengulv som gjør at vi har så forferdelig dårlig tid, svaret ligger et annet sted.

Terje Tvedts filosofi står i sterk kontrast til folk flests praksis. De fleste av oss har hus, boder og garasjer så stappfulle av ting at vi må bygge hagestuer i glass for å få plass, mens bilene knapt får plass i garasjen. Vi eier mange ting, og selv om vi årlig dumper et tilhengerlast på Sele med ting, så øker det bare på. En yndet fritidsaktivitet er shopping. Shopping er et relativt nytt fenomen som ikke må forveksles med handling. Handling er helt nødvendig, vi kjøper melk, brød, smør og nye støvler hvis det har gått hull i dem vi har fra før av selvsagt. Min farmor forstår seg på handling, men ikke på shopping ganske enkelt fordi hun er oppvokst i en annen tid der knapphet og nøysomhet spilte en annen rolle enn idag. Shopping handler om å gå i butikker eller kjøpesentre for å se om det er noe man får lyst til å kjøpe. Det en kjøper trenger såvisst ikke være noe man har bruk for. Vi er en generasjon av shoppere og kastere. Vi vil tilsynelatende ha mer ting, samtidig som vi vil ha mer tid. Men får vi dette regnestykket til å gå opp?

Går det an?

Går det an?

Shoppingen og alle tingene tilfredsstiller oss en liten stund, men har flere slagsider. En av disse slagsidene er at alle disse tingene tapper oss for den verdifulle ressursen tid. En ting er shoppingen, en annen ting er all den tid man bruker på å vurdere og sammenligne ting man kanskje skal kjøpe. Jeg tror en del mennesker bruker mer tid på å vurdere produktet før de kjøper det, enn å bruke selve produktet. Mange bruker uker og måneder på å vurdere hva slags bil de skal kjøpe, nettet skal tråles, testresultater skal analyseres, man må jo opptre ansvarlig. «Dette er jo helt forsvarlig tidsbruk!». Noen går i ukesvis og funderer på hvilken mobil eller hvilken pulsklokke de skal kjøpe. Produktenes fordeler og ulemper skal veies opp mot hverandre, priser og egenskaper skal sammenlignes. Klokka tikker. Jo mer man leser jo mer usikker blir man, frykten for å velge feil tiltar. Tikk, takk. Folk bråvåkner på nettene og lurer på om de heller skulle kjøpt den litt kulere sofaen på bolia, selv om den var litt dyrere enn den på Bohus. Materialismen er ikke bare en tidstyv den stjeler også mye av vår oppmerksomhet og energi.

Best_i_test

Et av de klareste utrykkene for tingenes invasjon ser man innenfor trening. Før man skal ut på joggetur skal føtter og fotbue analyseres slik at skoene er optimale. Tights og treningsjakke skal være siste skrik. Noen av løperne jeg møter på ligner levende laboratorier. Sine egne hjerteslag og sitt eget åndedrett overdøves av dundrende «running music» fra iphonen på armen. Vann skvulper og fugler synger for døve ører. Ettersom kroppens naturlige signaler overdøves av støy, festes pulsklokker og belter på kroppen. Etter treningen skal snitt puls, snitt fart og antall høydemeter sjekkes og reflekteres over. Analysen i etterkant tar sikkert lenger tid enn selve treningen. Tingene har gjort at treningen tar dobbelt så lang tid og vies dobbelt så mye oppmerksomhet, ikke rart tida ikke strekker til.

trening

Hytter skal vedlikeholdes og kjøres til. Ski skal prepareres. Båter skal opp på vannet og ut på vannet, de skal oppbevares og vedlikeholdes. Biler skal vaskes og dekk skal skiftes. Hus skal males og høytrykkspyles. Møbler skal reorganiseres, renses og skiftes ut. Ipader og iphoner skal oppdateres og sjekkes. Syklene og rulleskiene må brukes. Kaffimaskinene må forsynes med nye gourmetbønner. Campingvogner skal fylles. Flatskjermer skal ses på.

Og komfyrdører som skal skrapes...

Og komfyrdører som skal skrapes…

Totalpakken blir fort veldig stor. Det blir mange bruksanvisninger å lese etterhvert, og mange kvitteringer og garantier og holde styr på. Jeg tror mange mennesker går rundt med dårlig samvittighet fordi det er mange ting de rett og slett ikke får brukt tilstrekkelig. «Vi tok jo opp lån for å kjøpe hytte i Sirdalen men nå har vi ikke vært der på tre helger». «Nå er det jammen lenge siden vi har brukt boblebadet, har vi forresten skiftet filteret?»

Jeg må snart ha ny eske. Mange av disse er uleste, noe som resulterer i at jeg ikke klarer å maksimere brukerutbytte.....

Jeg må snart ha ny eske. Mange av disse er uleste, noe som resulterer i at jeg ikke klarer å maksimere brukerutbytte…..

Mange kjenner på dårlig samvittighet fordi de ikke har satt seg godt nok inn i alle tingene de har. «Dette speilreflekskameraet har jo mange kule funksjoner, men jeg bruker bare noen få. Jeg skal sette meg mer inn i det når jeg får tid». Når man eier mange ting får man mange bekymringer med på kjøpet; når etterskrudde du for eksempel Ikea kommoden sist?

Jeg går som regel for grønn.

Jeg går som regel for grønn.

Vår siviliasjons økonomiske pilarer heter vekst og forbruk. Vi må hele tiden kjøpe og skaffe oss nye ting for å holde de økonomiske hjulene igang. Konsekvensen av dette systemet er at vi etterhvert eier veldig mange ting. Sannheten er at disse tingene okkuperer mye av tiden vår. Dette fører til at vi gjør mindre av de tingene vi egentlig vil gjøre mer av.

We should run through the forest
We should swim in the streams
We should laugh, we should cry,
We should love, we should dream
We should stare at the stars and not just the screens
You should hear what I’m saying and know what it means

Slik lyder det ene verset fra Passengers hit, Scare away the dark. «Vi har alt, men det er alt vi har», sa Ole Paus en gang. Tingene er en trussel for vår relasjon til Gud, oss selv, våre medmennesker og skaperverket.

Nå er det snart jul og ønskelistene er lange; «Bør ikke vi også få oss en slik kaffimaskin?» «Skulle vi hatt et fjernsyn på soverommet også?». Hvis vi har planer om å bevare denne planeten må vi snu på flisa. «Trenger vi egentlig snøfreser?» «Trenger egentlig ungene mer leker?». Det er kanskje ikke mer ting vi trenger denne jula, kanskje trykker skoen andre steder. 

Vi har leker nok til å starte "Mongs leker". Noen av lekene står for det meste i ro.

Vi har leker nok til å starte «Mongs leker». Noen av lekene står for det meste i ro.

Istedet for å sukke og stønne over at en må bruke tida på å vaske huset, bør man kanskje heller stille seg selv et par kritiske spørsmål mens minutter blir til timer på jakt etter den optimale golfkøllen. Jeg er ikke så sikker på at den synkende oljeprisen er en forbannelse for regionen. Kanskje kan økonomisk stagnasjon bil en velsignelse. Flere og flere praktiserer «kjøpestopp» og forteller om mer tid, mer ro og mindre stress. Vi er nødt til å begynne å leve enklere, da tror jeg vi vil få bedre tid også. Sannheten er at ting er døde, de har bare imidlertid verdi og har ikke sjel. «Samle dere ikke skatter på jorden…», står det i en bok jeg leser i.

 

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 980 andre følgere