Banning og sånt

«E de stygt å sei fader pappa?». «Levi seie shit, e de banning?». «Tage sa fadosten, he an egentlig lov te de?». Jeg er jammen ikke sikker lenger på hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si. Hvem er det som definerer dette? Hva som er banning og hva som ikke er banning er jammen ikke godt å vite. Jeg har en kamerat fra Australia, han kan referere til det motsatte av himmelen men kan ikke si ord som innebefatter kjønnsorganer. Hos oss er det nesten litt motsatt. For meg virker det nesten litt tilfeldig og kulturbestemt hva som er lov og hva som ikke er lov. Hvem er egentlig jeg til å sette grenser med linjal. Er det alltid galt å bruke å ta i bruk kraftsatser? Jegertvillingene har i den siste tiden satt banning på dagsordenen, jeg vil i dette innlegget forsøke å si noe om temaet fra mitt ståsted.

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg sa mitt første banneord. Jeg hadde fått høre vitsen om han som aldri røkte, drakk og bannet og fortalte denne i en helt feil kontekst. Reaksjonen fra mine omgivelser gav meg tydelige signaler på at det jeg hadde gjort var et alvorlig overtramp. Jeg husker skammen og fornedrelsen godt idag snart tredve år etter. Banning kan man ikke gjøre hvis man skal komme til himmelen tenkte jeg.

banning7

Da jeg ble eldre ble det understreket at man ikke skulle underholde seg med banning. For meg var den store frykten at noen skulle banne mitt i en veldig spennende og god film. Hvis dette skjedde vil dette falle inn under kategorien banning og underholdning. Samvittigheten var tydelig på at det eneste riktige ville være å trykke på stopp.

En av mine favorittfilmer er den svenske filmen «Så som i himmelen». Jeg synes det er en menneskelig og varm film. Det er ikke til å stikke under en stol at det bannes mye i denne filmen. Jeg leste noen kommentarer om filmen i etterkant. En av kritikerne hadde omdøpt filmen til «den store svordommen». En annen responderte med spørsmålet «var banningen alt du så?». Jeg syntes det var et meget betimelig spørsmål. Noen ganger undrer jeg meg over at banningen har fått så stor betydning. Selv slet jeg med å forstå at det var greit å underholde seg med drap og tyveri i detektimen mens banning på norsk ble for drøy kost.

så_som

Selv kan jeg ofte ta meg i å mistenke folk for å være kristne hvis jeg har snakket med dem i over en halv time og de ikke har bannet. Jeg har kalt bloggen min det viktigste i livet, banning havner utenfor, men kanskje har banningen blitt litt viktigere enn den egentlig er. Når man bruker banning som et kjennetegn på å katalogisere livssynet til mennesker slik som jeg til tider har gjort, har man gått for langt. Hva er det som gjør at baksnakking. grådighet og fråtseri passerer radaren uten de helt store problemene mens banning resulterer i ryggmargsreflekser? Jeg tror svaret er ganske enkelt. Banning er vanskelig å skjule, det er så synlig. Det kan skade fasaden vår. Grådigheten, misunnelsen og baksnakkingen kan vi holde på med i våre egne mørke kringkelkroker uten at noe får ryggmargsreflekser.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Banning har tradisjonelt blitt knyttet opp mot et bud: du skal ikke misbruke Guds navn. Dette synes jeg i grunnen er en ganske tynn begrunnelse. Jeg kommer på et par banneord som kan gå inn under denne kategorien men de fleste handler vel mer om han lenger nede i gata og adressen hans. Å si at det mange erstatter med «grævlig» er å misbruke Guds navn er en ganske drøy påstand.

Interessante refleksjonsspørsmål

Interessante refleksjonsspørsmål

Karsten Isachsen sier at hyppig banning forurenser mellommenneskelige miljø. Det er et økologisk problem, mennesker som banner hele tiden er lydsvin, de forurenser. Banning for banningens skyld er helt unødvendig. Banning innbyr ikke til respekt. Da jeg var i militæret inngikk banning som en sentral ingrediens i formidlingen. Jeg syntes det var forstyrrende og den utstrakte banningen satte mine overordnede i et dårlig lys. Som lærer forsøker jeg etter beste evne å føre et språk som elevene opplever som imøtekommende og respektabelt, banning inngår ikke i et slikt språk.

banning5

Det er imidlertid ikke dermed sagt at man alltid skal føre et dannet og bevisst språk. Noen ganger er dette bortimot umulig. Livet er ikke alltid en dans på roser noen ganger skjer det noe ekstremt ubehagelig eller smertelig. Er det da galt å bruke de styggeste ordene man kjenner for å formulere opplevelsen? Kan det å bruke kraftutrykk i gitte situasjoner rett og slett være sunn mental hygiene?

banning_9

For en måned siden skulle jeg kjøre ut fra parkeringsplassen utenfor skolen hvor jeg har mitt daglige virke. Jeg hadde rygget bilen på plass for anledningen. Jeg hadde dårlig tid da jeg kjørte ut fra parkeringsfeltet. Idet jeg trodde jeg hadde kommet ut fra lommen min hører jeg en skrapende lyd. Jeg har lagt for tidlig over. Den strøkne bilen til kollega Berntsen har fått seg et godt kakk i høyre hjørne, høyre baklys er knust, god bulk. På min egen bil har jeg skraper langs hele siden. Mens jeg skritter tilbake mot skolen vel vitende om at jeg vil komme for sent, at Mr Berntsen vil få en del ubehageligheter og at lommeboken min vil bli betraktelig tynnere sier jeg noen ord som jeg ikke ville sagt hjemme og i hvert fall ikke på gudstjenesten tre dager senere. «Himmel og hav» er ikke dekkende for den intense irritasjonen som rir meg. «Filleren», «sallan» og «søren» blir litt tynt. Hele mitt arkiv av kristne erstatningsbanneord klarer ikke utrykke hvordan jeg har det.  Er det galt å sette ord på sinne og irritasjonen? «Gud eller Satan! Mumlet han og slikt sa ikke Isak uten at han var nødt til det» skriver Knut Hamsun om Isak Sellanrå i Markens Grøde.

 

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Jeg blir ikke helt trygg på mennesker som holder følelsene sine for seg selv. Da jeg skrittet over parkeringsplassen var jeg i det minste tydelig. Jeg tror at det onde som regel kommer fra det kalde hjertet. Ondskapen er ofte skjult bak en pen fasade og et dannet språk. Kraftuttrykk brukt i tide og utide er forurensing men noen ganger er jeg fristet til å si at de er på sin plass. «Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner en blant mennesker som ber» sier Kjell Arild Pollestad, han kan i noen tilfeller ha et poeng.

Frelser eller løgner?

juende klasse skrev jeg en stil om hedersmannen Carl Lewis. Senere måtte jeg akseptere at Carl bare var litt flinkere å lure enn Ben. «Lei av å bli lurt» synger Postgirobygget, setningen kan stå som et banner for vår generasjon. Var det vinneren som vant? Bildemanipulering? Hva i all verden sier du Snowden! Hadde Orwell virkelig rett? Hva er sant? Finnes egentlig sannheten? Er  sannheten imidlertidig? Det som var sant igår er falsifisert idag. Hvem og hva skal vi tro på? Kan vi tro på regjeringen? Kan vi tro på naboen? Hva med kona? Kan man egentlig tro uten å være naiv, overflatisk og endimensjonal?

løgnere

I påsken blir spørsmålet prekært. Hvem var Jesus og hva skjedde egentlig? Jesus en historisk person ja, en annerledes tenkende ja, men oppstått fra de døde……… På dypet hører man den stille hviskingen: Kan jeg tro på oppstandelsen? Kan jeg tro på budskapet? Er kildene troverdige? Er oppstandelsen en seiglivet myte? Ble liket stjålet? Fikk vaktene beskjed om å si at de sov? Løy disiplene? En eneste stor sammensvergelse? Et strategisk velkjent splitt og hersk triks fra de romerske myndigheter? En fortelling skrevet av seierherrene, tilpasset og flikket på?

spørsmål

Det er fem ulike fortellinger om Jesu oppstandelse, de er skrevet av fem ulike personer i ulike tiår, det finnes overlappinger og forskjeller, de er ikke samstemte. Fortellingene er noe sprikende, det er ingen samlet plan bak denne beretningen. I mine øyne styrker dette troverdigheten, med fem identiske fortellinger ville kritikken og skepsisen vært betydelig større.

q_kilden

Det er imidlertid ikke Lukas eller Matteus som er vårt sterkeste vitne, det er Jesus selv som forteller om sin egen oppstandelse, ingen andre. Den oppstandne snakker til oss. Jesus viste seg for mange etter oppstandelsen, de første var kvinner. Det var kvinner som ikke var gyldige rettsvitner, hadde ikke Maria Magdalena vært prostituert? Tenk å la en umyndig prostituert bli det første øyenvitne. Mon tro om det var fristende for å utelate dette fra fortellingen.

maria_magdalena

Jesus viser seg først for sine nærmeste, men hver gang står det: Men de kjente ham ikke. Det var først da de hørte Jesus si det han hadde sagt. Det var først når han brøt brødet ved bordet slik han hadde gjort, at disiplene kjente ham igjen. Det er Jesus selv som lar Thomas kjenne på de verkende sårende. Det er Jesus som møter disiplene på stranden og spiser sammen med dem. Spøkelser og ånder er ikke sultne og de spiser ikke. Jesus er det jærbuen setter høyest, han er jordnær.

Thomas

Det er ikke en symbolsk metaåndelig abstrakt hendelse men en konkret fysisk hendelse. Etter påsken møter Jesus sine etterfølgere i sin helhet. Hans fysiske tilstedeværelse, hans ord, hans historie og hans ånd.

Påskefortellingen sett fra et fugleperspektiv skaper frykt, det handler om straff, blod, tortur, smerte, svik og grav. Frykt ikke sier Jesus hver gang han møter mennesker. Ut av infernoet kommer Jesus imot oss som den levende og den livgivende.

jesus_risen

Disiplenes møte med den oppstandne endrer dem. Den forskremte gjengen av ungdommer som gjemte seg for skriftlærde og myndigheter forvandles til martyrer. Med unntak av Johannes lider samtlige martyrdøden. Det er ikke korstog, inkvisisjon, heksebrenning og tvangskristning som preger kristendommens spede begynnelse. Jesus-vitnene ble kjeppjaget til og med av han som gjorde den oppstandne kjent i Europa. Det er blodet fra martyrene som preger de tre hundre første årene med kristendom. Hvorfor var så mange villige til å gå i døden for en løgn? For en myte, en juksemaker.

Forfølgelsens av de kristne har pågått helt frem til vår tid og pågår idag. Boenhoeffer er en av den moderne tids viktigste martyrer.

Forfølgelsens av de kristne har pågått helt frem til vår tid og pågår idag. Boenhoeffer er en av den moderne tids viktigste martyrer.

Makt, penger, kriger og sensur kom først etter at det største imperiet vi kjenner til måtte strekke våpen for etterfølgerne av en snekkersønn fra det stakkarslige Galilea. Mye har blitt gjort i den oppstandnes navn men dette rokker ikke med oppstandelsen.

Galilei ble fenglset for sine funn og meninger.

Galilei ble fenglset for sine funn og meninger.

Uten oppstandelsen reduseres Jesus til en stor filosof en morallærer som løftet frem de fattige, kvinnene og barna. En radikalist som talte de mektige imot. Men uten oppstandelsen er Jesus først og fremst verdenshistoriens største løgner. Han er Lance Armstrong ganger ti tusen. Jesus er klar på at han er noe annet. Jeg er veien sannheten og livet!

løgner_2

Påskefortellingen åpner ikke for kompromiss, det finnes bare to alternativer: løgner eller frelser. Mange mener at påskefortellingen er en overfladisk endimensjonal fortelling uten troverdige kilder. For meg er påskefortellingen det mest verdifulle og meningsfulle som finnes. Idag spiser jeg fra påskeegget med den største glede, jeg har ferie for å feire det største. Jeg tror på Jesu egne ord om seg selv, derfor kan jeg idag på selveste påskemorgen utbryte Halleluja og synge om sorgen som slokkes. God påske!

oppstanden

Deler av det som har blitt skrevet i dette innlegget er hentet fra Karsten Isachsens tre beretninger om Påsken i boken «Underveis til Guds evige sommerdag» (2012, kap. 4)

Påskebudskapet på svart lerret

Sist tirsdag tok er passasjerfly avgårde fra flyplassen i Barcelona ombord satt 150 mennesker. 144 passasjerer i tillegg til besetningen på 6, de skulle til Dusseldorf. De fleste i flyet var tyskere, en av disse het Andreas Lubitz. Det var en helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang. 10.01 forlot flyet rullebanen i Barcelona, 10.41 var siste observasjon av flyet på Flightradar.

fly_1

Andreflygeren Andreas Lubitz overtok kommandoen over flyet da kapteinen måtte på do. Like etterpå satte Lubitz manuelt og med vilje flyet til bratt nedstigning. Ferden mot bakken tok i overkant av 8 minutter, underveis prøvde en desperat kaptein og komme seg tilbake i cockpiten, men døren var lukket og låst.

En helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang og en tilsynelatende helt vanlig andreflyger.

En helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang og en tilsynelatende helt vanlig andreflyger.

Nyheten fra de franske alper minner oss om død, smerte, meningløshet og egoisme. Tyskland og resten av Europa er rammet at et stummende mørke i forkant av påskefeiringen.

fly2

For alle som liker å ta bilder spiller kontrastene en vesentlig rolle, slik er det i livet også. Kontrastene tydeliggjør forskjeller, vi ser klarere. Kontrastene tåkelegger ikke, de er skarpe, de skiller lyset fra mørke. På grunn av et menneske måtte alle i flyet dø. En skyldig, 149 uskyldige. Der satt de, mange var tyske studenter, de gledet seg sikkert til gjensynet med venner og familie, istedet stuper de i døden. Ingen hadde fortjent en slik skjebne, det er grenseløst urettferdig.

kontrastene

I påsken dør et menneske for alle folk og folkeslag. Menneskesønnen var like lytefri som lammet i Egypt, han var uten feil og mangler. Du og jeg er som Jean Valjean i Victor Hugos «de elendige» vi er skyldige men blir møtt av nåde. Istedet for straff og dom rekker Biskopen av Digne oss to sølvlysestaker. Den uskyldige dømmes for våre overtredelser, helt ufortjent får vi livet og håpet.

Valjeans møte med biskopen av Digne er min favorittscene i Hugos berømmelige roman.

Valjeans møte med biskopen av Digne er min favorittscene i Hugos berømmelige roman.

Blodet i snøen oppe i de franske alper minner om død og meningsløshet. Fortvilelsen og sorgen er aller størst for de som har mistet sine nærmeste. Det er ikke liv i blodet lenger, det er kaldt og har stivnet, snart dekkes det av snø.

Blodet fra påskelammet smørt på dørkarmene gjorde at døden passerte. Påske kommer fra ordet pesach, og betyr å gå forbi. I påsken minnes vi blodet som gir liv. Jesu blod utfrir ikke bare et folk men en hel verden. Ved hans blod blir vi gjort rettferdige. Jesu blod er ikke kaldt, det har ikke forsvunnet under snøen, det lever i beste velgående. I påsken og ellers i året drikker vi hans blod til minne om livet og håpet, «inntil han kommer!»

En hel verden! En herlig lapp i Tjøttaparken barnehage.

En hel verden! En herlig lapp i Tjøttaparken barnehage.

 

Da flyet styrtet inn i fjellene mistet noen slektninger, kjærester, koner, ektemenn, bestemødre og venner. Slektsbånd og vennskapsbånd ble kuttet plutselig og uventet. Døden har skilt mennesker som var glade i hverandre, mange relasjoner har blitt historie.

Når Jesus roper ut at alt er fullbrakt, revner forhenget i det aller helligste. Med ett gir ordene: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» mening. Relasjonen mellom Gud og mennesker er gjenopprettet gjennom Jesu død på korset. Atskillelsen er opphevet. Vi er ikke lenger fortapte syndere og fiender av Gud, men rettferdige og hellige. Synden som har atskilt Gud fra oss er betalt for, Jesus er broen over avgrunnen.

Bro

Idag tror jeg mange føler på hat, sinne og bitterhet i forhold til ugjerningen som ble begått. Hvordan kunne du Andreas Lubitz? For noen vil navnet Lubitz frembringe bitterhet og hat i mange år fremover. Et av hovedtemaene i påskebudskapet er det motsatte. Som respons på vårt opprør ofrer Gud sin egen sønn. I påsken gjengjelder Gud opprør og ulydighet med kjærlighet. Påskeuken er tilgivelsen og forsoningens uke.

forgive

Nyhetene om flystyrten føyer seg fint inn i rekken av menneskehetens nederlag. HMS og sikkerhetstiltak til tross, strømmen av dårlig nyheter nekter å stoppe. Menneskehetens beholdning av ugjerninger tar aldri slutt. Vi kjemper en kamp vi aldri kan vinne, Andreas Lubitz var den siste som minnet oss om nettopp det.

defeat

I sterk kontrast til dette kan vi 1 påskedag stå opp til seier. «Han er ikke her, han er oppstanden» er universets viktigste setning, det er setningen som utgjør hele forskjellen. Uten oppstandelsen har vi ingen tro sier Paulus og har helt rett. I vår tradisjon springer troen ut av korsfestelsen og bare den. Vi lever på det mørke fastland, vi er en langfredagkirke. Hovedbudskapet er at Jesus døde for våre synder. Dette er helt sant men kristentroen kommer ikke bare av korsfestelsen, men også av oppstandelsen. Den kristne bevegelse oppstod i bevisstheten om at Kristus oppstod. I påsken kan vi med rette ta for oss fra påskeeggene og spise vår Kvikk lunsj fordi det er en feiring. Det gode har vunnet, «evig skal døden være Kristus underlagt». Oppstandelsens kraft er ikke forbi. Han som bar verdens synd bærer fortsatt. Lyset fra den tomme graven lyser ennå.

graven

Korsfestelsen sammenfatter de tre viktigste ordene vi har i vårt vokabular. Jesus uttrykket en grenseløs kjærlighet, han gav verden et håp og røveren på nabokorset trodde. Fra Lubitz egoistiske handling på tirsdag ser vi nå frem mot Jesu kjærlighetshandling langfredag. Egoismen er et av ondskapens mange barn, sluttproduktet er smerte, fortvilelse og død. Kjærligheten har sitt opphav i Gud, sluttproduktet er glede, håp og liv. Lubitz satte seg selv foran alle, Jesus satte alle foran seg selv.

Golgata

I stummende mørke skinner lyset enda klarere, denne påsken skinner påskelyset på en mørk bakgrunn. I alpenes mørke stråler et lysglmt fra Golgata, en håpets og kjærlighetens lysstrime.

 

 

 

 

 

 

Å gi ros er en dyrebar kunst

Ros har en besynderlig effekt på oss mennesker. Da vi var lillegutter, fikk jeg og to nabogutter spille med de som var ett år eldre. Det stod om det vi kalte ligamesterskapet, vi skulle spille mot Undheim på hjemmebane. Vi tapte kampen 7-5 i et forferdelig regnvær, jeg husker ennå et av skuddene til «Stor-Åge». Da treneren vår hadde parkert den gamle brune opel rekorden i garasjen, snudde han seg mot oss i baksetet. Treneren vår fremhevet aldri enkeltspillere, men der i rekorden fortalte han meg hvorfor jeg hadde vært lagets beste spiller i den kampen mens de to bestekameratene hørte på.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten "Stor-Åge" hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten «Stor-Åge» hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Idag 22 år senere kan jeg ennå lukke øynene og se situasjonen klokkeklart foran meg. Jeg kan kjenne atmosfæren, dampen fra våte Eigerdrakter i rekorden, og de blytunge kalde sokkene på de spinkle føttene. Slike hendelser i livet setter varige spor,å bli bekreftet for noe  man har gjort som opplevdes som viktig er noe av det beste som  finnes. Rosen har et fantastisk potensial når den brukes rett.

Ros3

«Denna he eg tegnt, syns du an va fine?» Vi står på gangen i Tjøttaparken barnehage. Elia på fem peker mot et fotografi av ham der bare halvparten av ansiktet vises, resten har de fått i oppgave å tegne selv. Ut fra det halve portrettet sønnen min har laget er det lite som tyder på at det lyser en kunstnerkarriere i det fjerne. «Syns du?». «Eg syns an e litt fine». «Koffor bare litt?». «Det ligne ikkje så møje». «Koffor ikkje det?». «Eg he jo ikkje gult ansikt.» «Koffor fargela du ansiktet gult?». «Vetkje». «E dar någen fine her?». Elia peker på tegningen til en som heter Benjamin, her finnes visse likhetstrekk til fotografiet. «Eg he sitt at du kan tegna finare enn dettan heima, brukte du lange tid?». Elia smiler, tegning er ikke det kjekkeste særlig ikke hvis man kan gå ut når man er ferdig.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Ros er et omdiskutert tema innenfor motivasjonsteorien. Rosen kan for barn ofte oppleves som en emosjonell belønning. De fleste teorier slår fast at ros og oppmuntring er med på å støtte opp om selvverdet og motivasjonen når det blir gjort på riktig måte. For at rosen skal ha effekt må vi sørge for at den er troverdig sier forskerne. Hvis et barn roses når både innsatsen og resultatet er dårlig fremstår den som lite troverdig. Rosen kan i verste fall bli et signal til barnet om at far har lave forventninger både til innsats og resultat.

ros4

 

Om jeg roser et resultat som er langt under middels og som har blitt til i en fei uten konsentrasjon og flid sender jeg ut tvetydige signaler.Elia hadde klare oppfatninger av hva et godt resultat innebar, om jeg sier at resultatet var superdupert så forstår Elia at fars forventninger er langt lavere enn hans egne. Ros skal sette mot i, den skal inspirere til å strekke seg litt lenger, ikke avdekke lave forventninger. Mennesker det forventes lite av ender ofte opp med å imøtekomme forventningene.

 

Levi spilte sin første håndballturnering etter to treninger og det bar både hans og lagets spill preg av. Da vi kjørte hjem spurte Levi om ikke jeg også syns de hadde vært kjempeflinke. Jeg ble nødt til å fortelle gutten at det kreves mer enn to treninger for å bli kjempeflink i noe. Javisst hadde de prøvd, konsentrert seg og jobbet, det var kjempebra, men flinke hadde de ikke blitt ennå. Om vi sier at en som bare spiller «rols» på piano er kjempeflink sender vi etter min mening ut feil signaler. Å bli flink til noe er en lang og krevende prosess, underveis kan vi rose på innsats og fremgang. Vi må ikke underkommunisere viktigheten av øving og trening.

øvelse_gjør_mester

Som lærer og far bør jeg tenke gjennom hva jeg ønsker å rose og hvorfor. Kamins og Dweck skiller mellom tre ulike former for ros. Den første formen er ros av personen. «Jeg er stolt av deg», «Du er en god gutt». Den viktigste bekreftelsene barn trenger er ikke på hva de gjør, men på hvem de er. Slik jeg ser det kan vi aldri rose for mye på dette området. Den andre formen for ros, er ros for prosessen. «Denne leksen har du jobbet godt med» «Nå samarbeider dere godt». Hvis jeg ønsker å forsterke arbeidsmåter og tilnærminger kan jeg ikke rose en lekse som man har slurvet seg gjennom. «Slarvaskab» sa faren min etter at jeg hadde hastet meg gjennom skjønnskriften, det hadde han helt rett i. Den siste formen for ros er ros for resultat. «Den scoringen var fin», «Har du bygget dette helt alene?». Denne formen for ros bidrar til å styrke mestringsforventninger. Om ikke resultatet bygger på en reell mestringsopplevelse har rosen liten effekt.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Istedet for mestringsforventning  og forsterking av gode holdninger og arbeidsmåter står rosen vår i fare for å bli emosjonelt dop uten substans og hensikt. Vi står i fare for å fostre feedbackavhengige barn. Barn som ikke vil gjøre noe hvis det ikke vanker tilbakemeldinger i etterkant. Bra! og Flott! må stå i tilknytning til noe. Om rosen skal ha større effekt må vi forsøke å si noe om hva som er bra og flott. Vi heier, roser og klapper i hendene.«Se på meg nå pappa!» «Såg du det skuddet pappa!» Eg e enorme, e eg ikkje det pappa?» «Jo da, visst er du det, gutten min». Barna våre seiler på en bølge av ros og oppmuntringer, vi mener det godt men noen ganger tenker jeg at jeg utvanner rosen. Hva skal jeg egentlig si når det virkelig gjøres noe som er bedre enn man kan forvente? Jeg har jo brukt opp alle ordene.

Vi er snart feedback - avhengige alle sammen.

Vi er snart feedback – avhengige alle sammen.

Jeg vokste opp i et hjem der man var ganske rundhåndet med ros, antagelig mer rundhåndet enn i mange andre hjem på 80 og 90-tallet. Min generasjon fikk vesentlig mer annerkjennelse og ros enn generasjonen før oss hadde fått. Vi fikk imidlertid ikke mer ros enn at pappas tilbakemelding etter en kamp opplevdes som en herlig karamell mann kunne smatte på i dagevis.

karamell

Etter mitt første år på videregående kom jeg hjem og viste vitnemålet til pappa. Jeg hadde fått over fire i snitt og var ganske godt fornøyd. «Det er greit, men du kan mye bedre enn dette hvis du bare jobber litt hardere» var pappas tilbakemelding. For noen hadde dette vært en knusende tilbakemelding særlig hvis de selv følte at de hadde jobbet hardt for å oppnå resultatet.  Jeg ble ikke lei meg over min fars tilbakemelding. Bak min fars tilbakemelding lå en fast tro på at jeg hadde et større potensial enn det jeg fikk ut i øyeblikket. Min far hadde større tro på meg enn som så. Karakterene gikk oppover etterhvert, noen visste jeg hadde mer inne og forstand til å kommunisere det.

To grøfter.

To grøfter.

Det er ikke slik at jeg vil at vi skal rose så mye mindre. Det er bra at janteloven har mistet litt av grepet. Det er bra at vi gir ros. Vi skal hele tiden være på utkikk etter å rose og oppmuntre. Mitt poeng er at vi kan bli mer bevisste på hvordan vi roser. Tilbakemeldingen i rekorden nådde mye lenger enn bra! og flott! fordi den inneholdt noe mer. I bibelen står det at vi skal kappes om å hedre hverandre. Hederen blir mer virkningsfull om vi vet hva vi hedrer og hvorfor vi hedrer.

Brent av kristendom

Jeg er TV2 sumo abonnent, jeg vil se Premier League. For en stund siden gikk det opp for meg at jeg som abonnent også har tilgang til en hel del andre programmer. Iløpet av den siste tiden har jeg sett en god del episoder fra en programserie som heter «Reisen hjem» med Egil Svartdahl som programleder.

I "Reisen hjem" møter Svartdahl Lahlum

I «Reisen hjem» møter Svartdahl Lahlum

Det som slår meg er at flere har et positivt syn på Jesus, men mange har brent seg på ulike former for kristendomspraksiser. Mange bærer med seg dårlige erfaringer og åpne sår i møte med kirken, bedehuset og de kristne.

Jeg vet at det ikke bare er kjendiser som har brent seg på kristendom og kristne. Veldig mange i vår region tror jeg sitter med lignende erfaringer. Arne Garborg skrev i 1893 teksten «Reiseindtryk fra Stavanger til Jæderen». Overskriften Garborg valgte for disse skildringene var: Det mørke fastland. Jæren er en del av det svarte bibelbelte, de aller fleste på Jæren må forholde seg til den kristne troen på en eller annen måte.

"Fred" av Arne Garborg er kanskje den romanene som har gjort størst inntrykk på meg. Ingen har beskrevet det pietistiske Jæren bedre. Garborg ble nok selv brent av kristendom.

«Fred» av Arne Garborg er kanskje den romanene som har gjort størst inntrykk på meg. Ingen har beskrevet det pietistiske Jæren bedre. Garborg ble nok selv brent av kristendom.

Phillip Jacob Speners Pia Desideria fikk ett bredt nedslagsfelt her på bondelandet. Pietismen som egentlig var et uttrykk for en inderlig lengsel etter en personlig Gudsrelasjon i kontrast til den konvensjonelle masse/statkristendommen, fikk dessverre mange merkelige og også uheldige uttrykksformer.

For mange er pietisme et negativt ladet ord. Få vet egentlig hva det var.

For mange er pietisme et negativt ladet ord. Få vet egentlig hva det var.

Jeg er på ingen måte noen lokal Egil Svartdahl men det hender relativt ofte at jeg i ulike sammenhenger snakker om tro med mennesker fra ulike miljøer. Mønsteret er ennå tydeligere enn i «Reisen hjem». De aller fleste er åpne for at det kan finnes en Gud. Mange har hatt opplevelser de ikke fullt ut kan forklare og kan fornemme en annen dimensjon, en annen virkelighet. De fleste er positive til Jesus. Mange forteller om en sterk barnetro. Årsaken til at man mistet troen relateres ofte til kirken og bedehuset. Mange har brannsår etter møter med vi som skal representere Jesus på jorda. Disse fortellingene er like forskjellige som alle menneskene, jeg skal i dette innlegget forsøke å si noe om enkelte gjengangere.

Noe av det som var med på å forme min barnetro var flanellografer.

Noe av det som var med på å forme min barnetro var flanellografer.

«Du meina de e synd å drikke øl, men du bør helle tenka på deg sjøl», synger Silo & Saft fra Varhaug. Å bli sett med en ølflaske var et synlig eksempel på at man var utenfor. Å gå på fest var det samme som om man hadde tatt et valg, et valg som innebefattet at man hadde valgt «verden» fremfor Guds rike.

Mange forbinder Silo & Saft med fyll og rølp. Det er en feilslutning.

Mange forbinder Silo & Saft med fyll og rølp. Det er en feilslutning.

Et uheldig utspring fra pietismen var et ensidig fokus på livsførsel. På mange måter ble det ytre viktigere enn det indre stikk i strid med pietismens egentlige mål. For å være «innenfor» måtte visse kriterier oppfylles. En kunne ikke drikke øl. En kunne ikke drive med idrett. Film var synd men lysbilder var greit, kino var bannlyst. Dans og fest var unevnelig. En skulle ikke lese for mange «verdslige» romaner og heller ikke høre på «verdslig» musikk. Spilte man Hotel California baklengs hørte man selveste djevelen. Arnt Olav Klippenberg forteller en artig liten historie fra Egersund i Aftenbladet fredag 13 mars som passer fint i denne sammenheng: Det gikk en gutt plystrende over Damsgårdsbrua, der møtte han prosten Rødland. «Du må ikkje plystra. Då komme du ikkje te himmelen» sa prosten. «Eg ska ikkje te himmelen, eg ska te slakter Larsen å kjøba pølsa», svarte gutten.

The Eagles Hotel California var lenge en fryktet sang innenfor  visse miljøer.

The Eagles Hotel California var lenge en fryktet sang innenfor visse miljøer.

Mange har opplevd at man i møte med troen nærmest får «klaus» og kvelningsfornemmelser. Livsrommet har blitt gjort lite. Man har gjort ting til synd uten tilstrekkelig grunnlag blottet for nyanser. Troen har for noen blitt en tvangstrøye istedet for å være noe frigjørende. I iveren etter kjennetegn på sann omvendelse har man havnet inn i en loviskhet som mange har opplevd som fordømmende.

«Så æ der då persona, så ikkje kan forstå at folk gjære helst det de sjøl finne på. Nei dei ska kritisera seie stopp det går ikkje an. Du kankje gjæra slike ting, det e ei store skam» synger Vind i gardhol i sangen «Fliså i bjelken». «Då æ dæ møje, møje bære, du passa på deg sjøl. For dæ du seie om andre e stort sett bara tøv. Nei sedd deg ner tenk deg om, æg trur ikkje på, at nogen ska bestemma kor andre folk ska gå», lyder refrenget med klar adresse til bedehusbevegelsen.

Jeg tror de blodrøde middelaldrende menn i Vind i gardhol har et poeng. Vi kristne har kritisert uten relasjon, vi har laget menneskebud uten bibelsk grunnlag. Møtet mange har fått med kristendom kan sammenlignes med å spise appelsin med skrellet på. Før man kommer til det saftige og søte appelsinkjøttet har man forlengst kastet appelsinen etter å ha erfart den forferdelige smaken av skrellet som omslutter smaken av det gode. Man ser ikke Jesus for bare kristne.

appelsin

Vi har påført Olav dårlig samvittighet fordi han elsket å spille fotball. Torleif fikk ikke spille på trommer. Karen likte godt å danse, mens Maren likte å høre på The Beatles. Øyvind ville gå på kino, mens ølene som Bjørn skulle kose seg med på fredagen etter ukas slit ble for vanskelige å skjule i bæreposen da han småsprang fra ølutsalget til bilen. Brannsårene er fortsatt åpne, fordømmelsens sår leges ikke av seg selv, brent barn skyr ilden. Vi skal være lys og salt, vi må ikke være som verden har det blitt sagt. Idag skulle jeg ønske at det var andre trekk ved vår bevegelse som uttrykte annerledeshet sterkere.

Djevelen bor ikke lenger i stortromma.

Djevelen bor ikke lenger i stortromma.

«For du går i det kvida hus, det lokala misjonshus, der he de penga å tru, d æ for seint å snu», utgjør refrenget i Silo & Safts Tru. Selv får jeg positive assosiasjoner når jeg kjører forbi eller er inne i et av de mange som regel hvite bedehusene langs jæren. En kjenner kaffilukta, en ser en håndfull stoler under en liten avsats med en talerstol vendt mot stolene, et stort maleri som regel av Jesus henger på veggen. Bedehusene rommer minner, minner om åresalg og bugnende fruktkurver, minner om Berentsen brus med sugerør gjennom ett hull i korken på juletrefester. Vennlige mennesker, de gode sangene som regel skrevet av Trygve Bjerkreim på morsmålet selvfølgelig.

Det "lokala misjonshus". Her hadde jeg noen fine ungdomsår.

Det «lokala misjonshus». Her hadde jeg noen fine ungdomsår.

Jeg har for lengst innsett at langt fra alle deler mine assosiasjoner. For mange er det «lokala misjonshus» et sted for de som får det til, for de som mestrer familieliv og økonomi for de som har fast inntekt og er friske. Jeg har ingen problemer med å forstå at misjonshuset fremstår som en institusjon som bryter med sitt formål. Hvor er de trette, de syke, de fattige, de motløse som Jesus snakker om? Kanskje noen av dem snudde da de så bilparken på parkeringsplassen.

I «Reisen hjem» snakker Jon Michelet mye om hykleri. Når Kristi vellukt erstattes med stanken av hykleri og perfekte fasader vokser avstanden, og dørterskelen i bedehuset vokser tomme for tomme. Hvorfor har misjonshuset bare blitt en sted for «de som har tru». Skulle ikke bedehuset også være en plass der mennesker skulle få komme til tru? «Hør hvor det stormer der ute, her inne er ferdfullt og tyst» lyder en god gammel slager på bedehuset. Jeg skjønner at noen sier at det later til at vi har nok med oss selv.

jon_michelet

Som gutt hanglet jeg meg gjennom mange møter på bedehuset. Det som ble formidlet fra talerstolen var et språk jeg ikke forstod. Vi satt ofte å tegnet. Noen ganger fikk vi en Dent pastill slik at vi kunne holde ut. Når klokken nærmet seg ni og sportsrevyen nærmet seg med stormskritt kom raseriet sigende. Taleren brydde seg som regel ikke om sportsrevyen han var i støtet og fast bestemt på å dra det ut.

På galleriet lengtet jeg etter Gleditsch, Scheie og Rike.

På galleriet lengtet jeg etter Gleditsch, Scheie og Rike.

Mange har gått på møter, søndagsskoler, i kor, på barnelaget, har konfirmert seg og giftet seg i kirken fordi noen andre forventer det. Troen strippes ned til å oppfylle andres forventninger. Det blir høye skuldrer og mange kvelder på galleriet. De har erfart en kristendom som handler om oppmøte. De har kjedet vettet av seg og rømt. Hvis kristendom blir redusert til stjerner i søndagskoleboka så skjønner jeg dem.

Fremmøte

Langt flere har kjedet seg i klasserommet enn på bedehuset. På skolen har mange møtt en kristendom blottet fra ånd og liv men mettet med salmevers og abstrakte dogmer. Mange har på skolen møtt en kristendom like tørr som ørkensand. De har pugget og lært for å få gode karakterer. De har sett på klokka og lengtet etter friminutt.

Religion redusert til teori er som å drikke Cola som har ligget timevis i solsteiken.

Religion redusert til teori er som å drikke Cola som har ligget timevis i solsteiken.

«Å bli kristen var for mange av oss å bli dratt inn i heseblesende aktivitet. Vel visste vi at det ikke var nødvendig for å bli akseptert av Gud. Men det var saktens nødvendig for å bli akseptert i miljøet….», skriver Erling Rimehaug i boka «Tørsten gir lys». Hvis kirken eller bedehuset defineres utfra dets aktiviteter står en til slutt igjen med bare aktiviteter og mange slitne mennesker. «Det er jammen travelt å være kristen», hørte jeg noen si for ikke så veldig lenge siden. Noen mennesker har forlatt det kristne fellesskapet aktivitetstrette.

Anbefales.

Anbefales.

Vi kristne får med jevne mellomrom merkelapper som fanatikere og fundamentalister. Det er urettferdig men noen ganger kan jeg forstå at merkelappene kommer. Vår bevegelse blir av mange oppfattet som en svart – hvitt bevegelse. Vi har svarene. Enten proklamerer vi sannheter eller trekker oss unna i frykt for å fremstå som usikre. Vi har ikke en spørsmål/dialog kultur. Møtelokalene våre vitner om ensidig enveiskommunikasjon.

Kirkene og bedehusene er designet for enveiskommunikasjon. Vi tilhørere sitter som vi gjør på bussen.

Kirkene og bedehusene er designet for enveiskommunikasjon. Vi tilhørere sitter som vi gjør på bussen.

I «Reisen hjem» stiller Egil Svartdahl spørsmål og lytter, jeg tror vi som kristne kan lære mye av tv pastorens tilnærming. Mange trenger å bli lyttet til, de trenger å bli hørt. Mange har et større behov for å blir forstått enn å bli forklart. Tvil, undring og refleksjon må man ta på alvor. Jeg tror dessverre at mange har erfart det motsatte. En av den kristne bevegelses største utfordringer blir å legge til rette for trygge arenaer til samtale, spørsmål og undring.

«Brent av tro» var temaet i det siste nummeret av magasinet Strek. I samme magasin slår redaktøren Asle Finnseth fast at alt som er verdt noe innebærer en risiko, så også med troen. Jesus gjør seg til kjenne gjennom feilbarlige mennesker som meg. I følge Finnseth er Gudsmøtet prisgitt relasjoner og miljøer som består av sånne som oss selv, en salig blanding av styrke og svakhet, godhet og egoisme. Tro er ikke et kontrollert eksperiment i henhold til alle HMS forskrifter. Tro handler om tillit, det er et risikoprosjekt.

strek

Ingen lever enkle liv sier Karsten Isachsen, og jeg tror han har rett. Mange har blitt sviktet, de har opplevd meningsløse ting som de ikke kan fatte at Gud tillater. Noen har blitt utsatt for fordømmelse. Mens Jesus talte sannhet i kjærlighet har vi litt for ofte bare holdt oss til sannheten. Resultatet er brannsår og brennmerker.

Jeg har i dette innlegget beskrevet en virkelighet fra en annen tid, klimaet idag er annerledes enn det var, men sårene er fortsatt like åpne. Jeg vil ikke ha en utvannet kristendom uten sannheter, men sannhetene må formidles innenfor en ramme av kjærlighet og trygge relasjoner.

Det er vår kanskje på flere fronter.

Det er vår kanskje på flere fronter.

Masse stimuli, hundrevis av kontakter, men få nære relasjoner

Lørdags kveld lå vi med beina høyt og så på fjernsynet. Etter at vi hadde sett Mesternes mester så vi Skavlan fra dagen i forveien. Først så vi den vanligvis analytiske og tilsynelatende reserverte Frode Andresen bryte sammen på direkten, etterpå fikk vi høre to svenske reporteres historie fra et fangenskap i Syria.

I det gode felleskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

I det gode fellesskapet trer den egentlige Frode Andresen frem.

De gode ordene og bekreftelsen Frode Andresen fikk fra svømmeren Hetland var nok til at demningen brast. Iløpet av serien har Andresen og Hetland bodd på samme rom, de har blitt venner. Når en venn sier noe fint til en annen venn og mener det, så spilles det på dype strenger i vårt indre liv. Å føle seg forstått er noe av det fineste som fins og må ikke bli forvekslet med å føle seg forklart. Jeg tror Andresen fikk erfare dette og det var fint.

Andresens romkamerat.

Andresens romkamerat.

Senere på kvelden forteller to svensker om livet i et fuktig og mørkt fangehull et sted i Syria. For å holde varmen blir de nødt til å ligge tett inntil hverandre på nettene.  Magnus Falkehed forteller usjenert at han og  Nicklas Hammarstrøm ble ett inne i fangehullet. Hammarstrøm sier at der inne i fangehullet delte de alt med hverandre, frustrasjoner, sår, minner, sorg, angst, lengsel og smerte. Jeg fikk en ny bror konkluderer Falkehed.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Falkehed til venstre og Hammarstrøm til høyre.

Frode Andresens følelsesutbrudd og de svenske reporternes beretninger er viktige fordi de forteller oss noe om noe som alltid har og vil være essensielt for oss. Det er vitnespyrd vi trenger å høre, og ta inn over oss. I dette innlegget vil jeg forsøke og forklare hvorfor.

Jeg er veldig glad i stimulanser. Mesternes mester,Coca – cola, Liverpool F.C., Netflix, aviser, blader, tidsskrifter, musikk, idrett, listen er lang. Stimulanser begeistrer meg. Jeg og barna mine er omgitt av ulike stimulansekilder mange av dem er skjermer. Verken jeg eller barna kjeder seg lenger, stimulansene står i kø. Kontrasten til det mørke fangehullet i Syria er enorm.

Når man vil, hvor man vil.

Når man vil, hvor man vil.

Tidligere var nok stimulansene oftere knyttet til andre mennesker. Basar på bedehuset var en begivenhet, St, Hans bål var kjempespennende. Idag ser det mer glissent ut i bedehusene, på Bryne stadion og rundt St. Hans bålene. Det er snart bare Disney on ice som klarer å ta opp kampen med underholdningstilbudet vi har kjemme i stua. Å feire St. Hans uten wifi dekning er ikke lenger så attraktivt.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Tønes synger glitrende om St. Hans feiring.

Velstanden har gjort oss selvstendige og uavhengige. Vi klarer oss godt selv og vegrer oss for å låne to egg av naboen. Dugnader kan vi betale oss fra. Vi kobler heller av hjemme i underholdningsavdelingen. Det gjensidige avhengighetssamfunnet har forsvunnet for lengst. Individualismens tidsalder er her, mye tyder på at det har gått på relasjonene løs.

Individ

Jeg har tidligere blogget om tomme gater og gårdsrom uten andre biler enn vår egen, om stuer uten gjester men med et blafrende TV apparater. Folk har mindre besøk, de bruker mindre tid i fellesskap. Tidsbrukundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå støtter opp om påstandene mine. Undersøkelsen slår fast at vi bruker vesentlig mindre tid sammen med venner enn før. Sammenlignet med for 20 år siden er gjennomsnittsnordmannen en time og tre kvarter mer alene pr. døgn idag. Menn er 30 minutter mer alene pr. døgn enn kvinner. Andelen som bruker tid på sosialt samvær på en vanlig dag er redusert fra 82% til 68% på bare 10 år! Tiden for et gjennomsnittlig besøk hos slektninger har gått ned med 40 minutter fra 1980 til 2010, og ligger idag på en time og 19 minutter.

tidsbruk

Stimulanser er viktig, men relasjoner er viktigere. Faren oppstår når stimulansene i større og større grad overtar på bekostning av relasjonene. Når iphonen har blitt bestevennen din lyser varsellampene. Likes, likerklikk og hashtagger kan aldri erstatte en klem, en hånd å holde i, en omfavnelse, ett klapp på skulderen, et blikk eller en god samtale. Like lite som Netflix og Apple tv kan erstatte et godt måltidfelleskap sammen med gode venner.

fellesskap_9

Det er de store nettverkene som preger vår tid. Jeg synes nettverk og nettverksbygging er spennende. Det fascinerer meg at helt vanlige mennesker har muligheter til å nå mange. De store sosiale samfunnene er åpne for alle. Her kan vi dele meninger, synspunkter og øyeblikk. På en måte veves vi tettere sammen.

sosial_media

Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at det vi deler som regel ikke gir et representativt bilde av livene våre. Vi deler ikke hvem vi egentlig er i nettsamfunnene, og det er lurt. Vennene og følgerne vi har kan ikke fullt ut dekke vårt behov for fellesskap. Nye undersøkelser avdekker en bølge av ensomhet. De mest pessimistiske konkluderer med at 1 av 5 unge føler seg ensomme. Det er fullt mulig å ha tusenvis av venner på Facebook men ingen vennskap. Nye profilbilder makter ikke å fylle tomrommet.

ensomhet_4

De nære relasjonene utvikles ikke i store nettverk men i mindre fellesskap. Dette er helt logisk og naturlig. Nære relasjoner er ikke noe som nødvendigvis blir til over natta, ofte vokser man nærmere over tid. Nære relasjoner er tuftet på trygghet og tillit slik jeg ser det. I denne rammen finnes delingsrommet. Jeg tror deling er et nøkkelord i denne sammenheng. To mennesker som lever tett sammen deler livet med hverandre. De deler følelser, gleder, sorg, frustrasjon, sinne, forvirring og nederlag. Mennesker i nær relasjon med hverandre kjenner ikke hverandre bare på utsiden, men også på innsiden. En god del mennesker har et slikt forhold til sin partner og andre mennesker, mens noen kanskje savner et slikt forhold.

relasjoner

Jeg tror at kvinner generelt har flere nære relasjoner enn menn. De fleste damene jeg kjenner har en «bestevenninne», en de kan stole på og kan fortelle alt til. Det er langt fra alle menn som kan si det samme. Min oppfatning er at damer generelt er mer opptatt av de nære ting. De snakker om mennene sine, om barna, om slektningene og det som skjer i livet. Vi menn snakker mer om interesser. Vi snakker om sport, ølbrygging, trening, biler, båter og teknologi. Vi snakker om nyheter, penger, prosjekter som vi har på gang og politikk. Vi snakker om perifere ting først og fremst fordi det oppleves som interessant men kanskje også fordi det er trygt og enkelt.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Det finnes menn som har brygget seg ut av ekteskapet.

Jeg kom hjem fra en hyttetur for ikke så lenge siden og følte meg avslørt. «Hvordan går det med Ingvild, jobber hun fullt nå? Er Therese litt bedre? Når er termin? Har han fridd? Kona bombanderer meg med spørsmål. Jeg trekker på skuldrene. «Vi diskuterte om det var riktig av Raheem Sterling å reise på ferie midt i sesongen og om hvilken idrett som er størst av langrenn og skiskyting», svarer jeg. Kona ser på meg som om jeg er et romvesen.

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Var det riktig å reise til Jamaica midt i sesongen Raheem?

Dette høres muligens en smule kontroversielt ut men jeg tror at vi menn har en høyere terskel for å være åpne om livene våre. Jeg tror vi har en hang til å holde kortene tett ved brystet. I nære relasjoner er man nødt til å kaste kortene på bordet. Man må våge å la masken falle, man må være villig til å avsløre hvem man virkelig er.

Det største hinderet vårt er stoltheten vår. Vi er redde for å vise svakhet, vi vil fremstå som sterke og handlekraftige fremfor gjennomsiktige og autentiske. Vi frykter sårbarheten, vi trives bedre bak vårt eget festningsverk. Å dele livet krever mot. Det er en kraftanstrengelse. Har vi det som skal til?

Du trenger ikke prøve en gang!

Du trenger ikke prøve en gang!

Det er ingen hemmelighet at det er langt flere menn som sliter etter samlivsbrudd enn kvinner. Menn er i betydelig flertall på en rekke mindre hyggelige områder. Det finnes langt flere mannlige alkoholikere enn kvinnelige. Flere menn enn kvinner har psykiske lidelser. Langt flere menn enn kvinner velger å ta sitt eget liv. I de fleste fengselscellene i landet sitter det menn. Flere menn enn kvinner bruker vold. Jeg tror alle har tatt poenget. Det at flere kvinner enn menn har nære relasjoner tror jeg er en medvirkende faktor i disse statistikkene. Mens kvinner blir trøstet og forstått av sine nærmeste venninner etter samlivbruddet mister mange menn sin eneste intime relasjon.

selvmord

Jeg tror mange lever forknytte liv. Mange bærer på hemmeligheter og sår som er tunge å bære på alene. Mange anstrenger seg noe voldsomt for å opprettholde en plettfri fasade. Mange er ensomme og lengter etter noen å dele med. Mange venter på at noen skal åpne seg. «We want something real, not just hashtags and twitter», synger Passenger og jeg tror han har et poeng.

Jeg har i mange år nå vært en del av et fellesskap der åpenhet og det å dele av livet sitt har vært et bærende element. Jeg har erfart å leve tett på andre mennesker. Jeg har opplevd at sannhet og ærlighet fører til større frihet. Min erfaring er at skam blekner i møte med lyset og at fasade er tyngre å bære enn svakhet. Det er befriende å være i et åpent og ærlig fellesskap fordi man fort finner ut at ingen lever enkle liv. Man ser at alle liv er speil med sprekker om man bare kommer nær nok. Livet mitt er fullt av feilskjær og det er langt fra alt jeg er like stolt over men jeg er i godt selskap.

Eller riper i lakken...

Eller riper i lakken…

Jeg har aldri opplevd at det jeg har delt ærlig og oppriktig har blitt brukt mot meg. Jeg har ikke blitt møtt med vemmelse og fordømmelse snarere tvert imot. Åpenhet og ærlighet bringer oss tettere sammen. Det å bli forstått, tilgitt og oppreist i møte med et annet menneske er noe av det mest verdifulle vi har. Dette trenger ikke skje hos psykologen, terapeuten eller hos livstilscoachen. Det er ikke sikkert man trenger å gå på mindfullnes – kurs. Jeg tror dette kan skje i helt vanlige hjem sammen med helt vanlige mennesker. Det avgjørende er at vi lukker opp døra og slipper andre inn på tross av hybelkaniner, tømte melkeglass og underbukser med bremsespor.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Det er ikke sikkert man trenger å betale for en fortrolig samtale.

Slik jeg ser det blir vi den vi er tenkt å være i nære og gode fellesskap. Vi mennesker er fellesskapsvesener, det er imøte med den andre jeg blir til. «Ikke vær et ett-tall på jorda, bry deg om flokken din», sier Per Fugelli. Jesus går enda lenger enn å bry seg. Elsk din neste som deg selv, gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Vær som brødre og søstre, vær som lemmer på kroppen som grener på treet. Ingen bok er tydeligere på at mennesket er designet for fellesskap. Spedbarn dør uten berøring og øyekontakt mens ensomme blir deprimerte og nedstemte. Det er i fellesskapet vi lever fullverdige liv. Vi trenger gode og nære relasjoner til andre mennesker. Det er avgjørende for våre liv.

Det er hverdagen som teller!

Jeg ser på skoene idet jeg setter dem på plass i skohylla. Det er såvidt de henger sammen. Sålene er i ferd med å løsne fra resten av skoen. Skinnet og tøyet fremme på skoen er helt nedslitt. De opprinnelige fargene er i ferd med å forsvinne. Den høyre skoen fra vrist og ned til tå er i ferd med å gå helt i oppløsning. Skoene er tilsynelatende et trist syn, de er klare for søppeldyngen, de har blitt ubrukelige, allikevel gjør synet meg glad. Hvorfor liker jeg synet av slitte sko bedre enn synet av helt nye sko?

Et vakkert syn

Et vakkert syn

Jeg setter meg ned på benken, jeg må tenke litt. De slitte skoene har en fortelling en historie. Når jeg ser på de utslitte skoene til Elia på fem, ser jeg skudd på direkten og på volley, jeg ser fryd og jubel. Slitasjen på høyre sko avslører at tassen har et greit treffpunkt på ballen. Den manglende slitasjen på venstre sko er mer bekymringsfull. Mønsteret i sålen er snart borte, disse skoene har hoppet, løpt og fungert som sparkesykkelens bremse. Skoenes budskap gleder meg, de utslitte skoene har blitt formet av tusenvis av bevegelsesøyeblikk, det er fint på en litt merkelig måte. Pene sko som sjelden blir brukt har ikke et slikt assosiasjonsarkiv.

Jubel6

Etterpå slår det meg hvor sjelden det er. Det er så sjelden jeg har tid til å tenke over de små tingene som skjer i hverdagen. Når man har fødselspermisjon for eksempel kan man skru ned tempoet litt. Man kan filosofere litt over utslitte joggesko og bla litt i familiealbumer. Jeg liker veldig godt å ta bilder, det er litt som å samle på øyeblikk. Fotografiene avslører meg. Nesten alle bilder jeg har tatt de siste årene havner i samme kategori. Det er bilder fra ferier, bursdager, utflukter, dåp, konfirmasjoner, bryllup, jul og nyttårsafter. Dette er jo ikke representativt, de gir et urealistisk bilde av livet i familien Mong. I vinterferien har jeg knipset hverdagsbilder og det skal jeg gjøre utover våren. Det neste albumet jeg skal lage heter: «Men best av alt var hverdagen»

Hvor er hverdagen?

Hvor er hverdagen?

«E det alt helg igjen, kå blei det av ugå?», sier jeg ofte til kona. Tida går så fort, den er tettpakket og vi freser avgårde fra det ene til det andre. Om det skulle dukke opp noen ledige øyeblikk fylles disse umiddelbart med ulike typer stimuli. Det er sjelden vi er stille, det er sjelden vi drømmer og ser på stjernene, filosoferer eller oppsummerer. Vi haster liksom bare videre til det neste. Vi har ikke tid til utslitte joggesko.

be_still

Selv har jeg mange jern i ilden, men utfordringen er ofte å være tilstede her og nå. Man er ikke tilstede om man har tankene et annet sted, guttene og kona oppdager kjapt hvis hodet mitt er okkupert under middagen. Ved å være hundre prosent tilstede signaliserer jeg at middag sammen med kona og guttene er viktig for meg. Stirrer jeg tomt ut i luften og har tankene helt andre steder er jeg bare fysisk tilstede. «Godhet er noe så enkelt som alltid å være tilstede for andre» sier Dag Hammarskjold i sine Veimerker

now

Vi liker alle å ligge ett skritt foran. Under middagen tenker jeg på hvilke øvelser vi kan ha på fotballtreningen. Under fotballtreningen tenker jeg på referatet fra sist styremøte som helst skulle vært lest iløpet av den neste timen. På styremøte sitter jeg og ser på klokken og lurer på om vi blir ferdige til champions league kampen som begynner kvart på ni.

Noen ganger tenker jeg at livet fortoner seg som et langt Nextopia. Når vi bare blir ferdige med påbygget på huset, da kan vi roe ned tenkte jeg i 2012. Når jeg blir ferdig med masterstudiet da skal ting bli greit tenkte jeg i 2013 og 2014. Når bare Lydia begynner å klare seg selv, da……..Livet må ikke gå med på å se fire måneder frem i tid, livet er her, nå.

Nextopia

Jeg tror turbolivet egentlig gjør livet fattigere. Mens vi stresser rundt ser vi ikke alt det flotte rundt oss hver dag. Mens vi lurer på om vi rekker å spise middag før treningen spirer snøklokkene. Mens vi stapper ungene i bilen og fortsatt er usikre på om vi når treningen, sitter to spurver og spiser av melkekartongen med solsikkefrø som minstemann laget i barnehagen. Mens vi vekselvis har blikket på klokka og veien mens vi kjører til trening titter sola frem fra skydekket.

I Tjøttaparken barnehage er de kreative, men spurvene uteblir.

I Tjøttaparken barnehage er de kreative, men spurvene uteblir.

rosene

springer ut og du

er et annet sted

Linjene fra Jan Erik Vold setter ord på utfordringen vår

Når jeg hører på meg selv og folk rundt meg får jeg inntrykk av at livet er en rekke med «happeninger». «Så du kampen på søndag? Vi reiser på hytta fredag. Har dere planer for vinterferien? Vi har fått billetter til Disney on Ice! Vi var på revy i helga. Stavanger konserthus er bare helt fantastisk! På fredag er det endelig konsert!» Da jeg var yngre var det klassiske spørsmålet: «Ska du ud i helge?» Kanskje er vi i ferd med å forveksle krydder og hovedingredienser. Når jeg er i konfirmasjoner, brylluper eller lignende sammenkomster er ofte talene lange lister av turer og opplevelser. Jeg synes det er litt trist, det er jo ikke det som definerer oss som mennesker. Vi må ikke redusere livshistoriene våre til konserter, ferier og festivaler.

Livet leves ikke i Stavanger konserthus men på kjøkkenbenke en mandags morgen.

Livet leves ikke i Stavanger konserthus men på kjøkkenbenke en mandags morgen.

Livet handler ikke om den fantastiske maten de har på Tango og det skal vi være glad for. Istedet for å snakke om og dokumentere alt vi har opplevd og gleder oss til bør vi snakke litt mer om hvordan vi har det. Det er ikke noe problem å snakke om ferieplaner og hvor mye vi ser frem til det nye boblebadet ankommer, men det er ikke alltid det vi egentlig er mest interessert i. «Hva er du opptatt av for tiden» ble jeg spurt om en gang.

Et utsnitt av hva jeg er opptatt av for tiden.

Et utsnitt av hva jeg er opptatt av for tiden.

Feriene våre, restaurant besøkene og konsertene er noe av det som gir tilværelsen vår en ekstra spiss. Det som bærer livene våre er imidlertid hverdagen. Mellom bleieskift, under måltider og grytidlig om morgenen skrider livet frem. Når jeg smører matpakker og pusser melketenner så gjør jeg noe verdifullt. Når jeg holder bøtta mens toåringen spyr midt på natta er livet tilstede. Når toåringen utmattet kryper under dyna med nye sengtrekk og sovner på et blunk så skjønner jeg at jeg har blitt litt rikere. Det gode livet finnes ikke på Bølgene Moi bak stive stettglass men på gulvet under tømte melkeglass.

søling_melk

Livet handler ikke om neste helg eller neste ferie. Livet består for det meste av hverdager. Om vi gjør hverdagene til noe vi må igjennom før ferien eller helga står vi i fare for å bli som mennesker som ser frem mot pensjonisttilværelsen. Hverdagene er ikke staffasje mellom høydepunktene, hverdagene er livet. Hverdagene trenger ikke være gjennomorganiserte dager, der alt handler om å overleve før vi endelig kan sette kursen for hytta fredag etter lunch eller slenge oss ned i sofaen med gullrekka. Vi må omfavne hverdagene og være tilstede slik at vi kan ta imot alt det hverdagene vil gi oss.

Hverdager

”Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv», sier Mesteren fra Nasaret. Enn om vi ser på dagen som en gave og en ny mulighet «Alle de dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet» skrev en klok svenske en gang. Når jeg en dag skuer tilbake på mitt levde liv håper jeg ikke at jeg sitter igjen med disse ordene. Jeg håper jeg vil se tilbake på et rikt liv. Om jeg en dag sitter gammel og grå i min vante stol og tenker litt så håper jeg å sitte igjen med mange minner om fotballkamper, ferier og festligheter. Men det er ikke disse høydepunktene jeg vil savne mest. Mens jeg sitter der i godstolen vil jeg savne skolisser å knytte, barn å trøste og trøtte elever mandag morgen, for det er hverdagen som teller!

Eller klær som skal henges opp.

Eller klær som skal henges opp.

Fordi jeg fortjener det!

«Jeg håper du har en fantastisk, magisk og glitrende morgen……….det fortjener du» var avslutningen på et Morgenshow jeg hørte på radioen etter å ha levert ungene i barnehagen. Min morgen hadde ikke vært magisk, den hadde faktisk vært ganske travel og ungene hadde faktisk vært ganske masete, burde jeg vært misfornøyd? Hadde jeg fortjent mer?

misfornøyd_001

Vi fortjener en hel del idag. Vi lærere fortjener mye bedre lønn, elevene fortjener mye bedre karakterer, og fem minutter pause til alle tider. Vi fortjener en god vin og biff på fredagen, vi har jo jobbet så hardt hele uka. Fortjener jeg ikke egentlig et nytt kjøkken jeg som har holdt ut med det jeg har i så mange år nå? Naboen har kjøpt seg hytte på fjellet, fortjener ikke jeg også strengt tatt det? Feriebolig i Spania er vel det minste jeg fortjener jeg som tross alt har vært med på å bygge opp denne velferdsstaten! Nå fortjener vi alle en lang ferie!

fortjener_1

Innvandrerne fortjener mer respekt, de eldre fortjener bedre eldreomsorg, ungene fortjener bedre oppfølging og omsorg og ungdommen fortjener bedre fritidstilbud. Vi pusser opp i stua fordi vi fortjener det, vi spiser gourmetmåltid fordi vi fortjener det, vi reiser til syden fordi vi fortjener det. Listen av grupper som fortjener og ting vi fortjener er lang.

Belønning

Because youre worth it! Perfectlly you! Fordi du fortjener det! Det er lov å la seg friste! Noen ganger lurer jeg på om jeg har gjort alle løgnene til sannhet. Løgn blir til sannhet når i mister perspektivet. Hvis ikke jeg ser lenger enn til naboen har jeg muligens grunn til å være misfornøyd, men vi er nødt til å se lenger. Er det noen grunn til at jeg fortjener så mye mer enn nesten alle andre? Hva er det som gjør at jeg fortjener så utrolig mye mer enn for eksempel sudanesere, kinesere, afghanere og cubanere?

worth_it

«Det er forskjell på å ta livet for gitt og ta livet for gitt» skriver Karsten Isachsen. Det er en dyp setning. Ofte så tror jeg vi tar livet for gitt, vi tar det som en selvfølge. Helse, friske barn, et arbeid å gå til, foreldre som stiller opp, bil i garasjen, egen bolig, ferier og masse godt på bordet. Grunnholdningen til vi som tar livet for gitt kan ifølge Isachsen oppsummeres med fire ord: «Det skulle bare mangle!»

Karsten Isachsens ord gjør ofte verden litt klarere synes jeg.

Karsten Isachsens ord gjør ofte verden litt klarere synes jeg.

Vi som tar livet for gitt blir fornærmet når noe går imot oss, vi ser på livet som noe vi har krav på, og hvis ikke ting går slik som jeg hadde sett det for meg har jeg rett til å føle meg bitter og skuffet. Vi tar det gode livet for gitt, vi står i fare for å forbli bortskjemte barn hele livet. Vi vil så gjerne være lykkelige men noen ser alltid ut til å ha det litt bedre. Vi ønsker å maksimere lysten, velværet og gleden og minimere smerten. Vi strever etter å oppfylle alle forventninger vi og omgivelsene våre har. Det er dumt å ikke kreve alt man har rett på. Det er et slit, det tar på å være misfornøyd.

bortskjemt_barn

Kanskje går veien til lykke i en annen retning. «Du ser ikke skogen for bare trær» har jeg hørt mange ganger, «jeg ser ikke livet for bare meg» passer enda bedre. Hva om vi ser på livet som noe som er gitt oss. Hva om livet er en gave som er gitt meg og ikke noe jeg har krav på. Tenk om vi hadde sett på hver dag som en overraskelse, en ny mulighet. Det viktigste i livet er ikke gitt men inngitt sier Isachsen og jeg tror han har et poeng som vi trenger å lytte til.

ego

Jeg tok meg ikke en god kone, jeg fikk en god kone. Vi kjøpte ikke fire unger, vi fikk dem. Vi bestilte ikke noen lykkelige år sammen, vi fikk dem. Jeg søkte ikke etter foreldrene mine på google, jeg fikk dem. Det beste i livet er gratis sies det. Jeg tror vi skal gå enda lenger. Det viktigste i livet er gaver som er gitt oss. Den svenske biskopen Martin Lønnebo råder oss til å starte dagen med to tomme hender. Med åpne armer og hender kan vi omfavne dagene og hverandre. Vi kan ta imot øyeblikkene som blir gitt oss. Om vi står med hendene fulle av krav, forventninger, ønsker og rettigheter står vi i fare for å gå glipp av gaver som er mye viktigere enn det vi tviholder på.

tomme_hender

«Fordi jeg fortjener det samfunnet» gjør oss ikke lykkeligere, snarere tvert imot. Det er ikke slik at vi fortjener og har rett på. Istedet for å fokusere på alt vi ikke har og som vi ønsker oss bør vi rette blikket på alt vi har. Vi har ingen grunn til å forvente mer, vi har all grunn til å være takknemlige.

Global rich list forteller meg at selv vi i offentlig sektor har grunn til å være fornøyde.

Global rich list forteller meg at selv vi i offentlig sektor har grunn til å være fornøyde.

Fra den svarte boka jeg pleier å referere til strømmer det ut røntgenstråler og solstråler. Den binger sannhet og lys. Bibelens budskap står i sterk kontrast til markedskreftenes «Fordi du fortjener det». Det er ikke slik at alt jeg er eier er mitt. Sannheten er at alt er til låns, jeg er forvalter og ikke eier.

Alt jeg har er som bøkene jeg har lånt på biblioteket.

Alt jeg har er som bøkene jeg har lånt på biblioteket.

Hver dag er en dag nærmere døden sies det. En dag er alt slutt da hjelper det lite med pokaler på hylla, penger i banken og en velstelt hage. Døden som ingen lenger tør å snakke om er vår endelige destinasjon. Vi snakker ikke om døden fordi vi frykter den, vi blir redde og engstelige når vi snakker om døden. Grethe Risberg Thomsen fra Danmark gir oss et alternativt perspektiv:

Jeg dør en lille smule for hvert sekund der går

Jeg bærer døden med mig gjennom livets år.

En nat, måske en marsnat, så mild av regn og tø

skal jeg gå bort i mørket og holde op at dø.

Det finnes en gave som er større en alle gavene vi får på livets landevei. Den største gaven er som alle de andre, den er gitt oss. Den er ikke noe vi har gjort oss fortjent til. En dag skal jeg slutte med å dø langsomt. Det eneste man behøver er to tomme hender.

Den største gaven.

Den største gaven.

«Fifty Shades og Grey» og frykten for å si noe.

Når man har fødselspermisjon har man bedre tid en vanlig. Noe av det jeg får gjort mer av i denne tida er å lese aviser. I skrivende stund handler det meste om Fifty Shades of Grey som skal ha premiære på fredag. Jeg følger debatten rundt denne filmen med stor interesse. Ifølge Jan Zahl i torsdagens kommentar i aftenbladet har boken om milliardæren Grey og studinen Anastasia solgt i over 100 millioner eksemplarer og er oversatt til 51 språk. Bare i Norge er bøkene trykket i 550 000 eksemplarer. Den norske filmdistributøren UIP sier ifølge Zahl at de aldri har opplevd maken til forhåndsinteresse for en film. Storstova på Bryne melder om rekordinteresse ifølge NRK Rogaland, dette har mange virkelig sett frem til.

Bryne_9

I sin filmanmeldelse i Aftenbladet sier Elisabeth Bie at mange vil bli skuffet av filmen. Christians Greys «I dont do romance, and i dont make love. I fuck. Hard.» Har blitt nettopp til en skildring av en romanse som utvikler seg i ekstremt luksuriøse omgivelser ifølge Bie.

Bie

Jeg har ikke lest boka og kommer ikke til å se filmen så i likhet med kvinnegruppa Ottar så uttaler jeg meg på syltynt grunnlag, men for meg så forteller sitatet i foregående avsnitt en hel del. Kvinnegruppa Ottar og sosiologen Birgitte Dambo advarer sterkt mot filmen i Aftenbladet. De mener boka formidler et dystert budskap og frykter at filmen skal gjøre det samme. Ifølge Ottar og Dambo tegner forfatteren Erika Leonard et dystert bilde av forholdet mellom mann og kvinne der voldelig sex forherliges. Dambo henviser til noe hun kaller «rape culture» som visstnok er et økende problem i amerikanske universitetsmiljøer. Jenter mener ja når de sier nei er ekkoet innenfor dette miljøet, ifølge Dambo er Anastasia i boken med på å bekrefte denne antagelsen. Ottar oppfordrer til boikott ettersom filmen romantiserer undertrykkelse og indikerer at kjærlighet kan oppstå når kvinner sier opp seg selv og underkaster seg mannen.

Dambo

Jan Zahl mener at kvinnegruppas oppfordring til boikott bare vil bidra til flere seere. Fifty Shades of Grey skildrer tema som er problematiske og krenkende dette er ikke nytt og er en av kunstens viktigste roller ifølge Zahl og trekker paralleller til Life of Brian og Hannibal Lector. Kunst er et relativt vidt begrep i disse dager, men dette er en helt annen debatt. Jeg mener Ottars boikott aksjon er viktig selv om den kan gi filmen enda mer blest fordi den fører til debatt og meningsutveksling omkring et særdeles viktig tema. Debatten i etterkant av Life of Brian var en viktig debatt, noen av argumentene ble nylig hentet frem etter terroren mot Charlie Hebdo. Om alle gjesper og trekker på skuldrene uteblir debatten.  Jeg forstår Ottar godt, like godt som at Amnesty reagerer når noen blir fenglset uten lov og dom. Hvis ikke Ottar reagerer på en film som romantiserer undertrykkelse av kvinner, har organisasjonen mistet sitt opprinnelige mandat.

ottar

Da jeg vokste opp på 80-tallet og tidlig 90-tallet fantes det også populærkultur og sterke meninger. Hjemme hos oss var man som regel sjelden i tvil. «Vi ser ikke X-files her i huset, sånt  fyller vi oss ikke med», var den klare beskjeden. Jeg husker en gang jeg gråt mine modige tårer fordi jeg ville se Karate Kid. Min mor hadde forhåndsdømt filmen ettersom tittelen inneholdt ordet karate. Etter mye om og men gikk hun med på å se filmen sammen med meg, samtidig som hun gav klart uttrykk for at veien var kort til av-knappen om det skulle bli for drøyt. Da Karate Kid sparket sitt siste legendariske flygespark jublet både jeg og mamma i sofaen.

Vi trenger flere tydelige rollemodeller som Mr Miyagi

Dette var imidlertid unntaket. Som regel viste det seg at mamma og pappas forutanelser stemte på en prikk. Selv om jeg ikke fikk se X-files og Silke så visste både jeg og foreldrene mine at jeg hadde et lite reise – tv som før stod i mormor og morfars campingvogn oppe på gutterommet. Når det nærmet seg sendetid la helt sikkert mine foreldre mange ganger merke til en tenåring som listet seg stille opp loftstrappa. Etter at Mulder og Scully hadde gjort sitt var det greit å bare ha lyset på. Jeg har vært velsignet med foreldre som har våget å være tydelige med meg. Jeg var aldri i tvil om hva de mente og er idag svært takknemlig for mange av de verdiene jeg fikk med meg som ballast hjemmefra.

x_files

Sex er ment innenfor en ramme av kjærlighet. Kjærlighet handler om å gi og gjensidig underordning. Kjærlighet handler om respekt og trygghet. Håndjern og pisk hører ikke hjemme på soverommet men på politistasjonen og i stallen. Like lite som ris og spanskrør hører hjemme i barneoppdragelsen hører pisking, kveling og binding til i samlivet. Det er leting i mørket, man bommer grundig på målet. Verdens meste leste bok kaller det å bomme på målet for synd, vårt samfunns mest forhatte ord.

Etter min mening bør håndjern brukes på folk som er en fare for sine omgivelser istedet for kjæresten.

Vi trenger tydelige verdier å navigere etter. Vi er tydelige når vi snakker om fordeling av goder og om helse men vi trenger også tydelighet innenfor samliv og seksualitet. Når årets konfirmant spør mor om penger fordi han vil på kino og se Fifty Shades of Grey fortjener han mer enn et gjesp og et skuldertrekk. Da er det bedre med min mors gamle råd: «Tenk nå øve kå du fylle deg med». Det er i hvert fall et signal, det er et utgangspunkt for refleksjon og diskusjon.

Et samfunn som sier at alt er greit så lenge man holder seg innenfor lovverket er etter min mening på galt spor. Utroskap er lov, men moralsk forkastelig. Moralen er ikke en diger grå størrelse der det er opp til hver enkelt å avgjøre hva som føles rett. Moralen må defineres av noe større en enkeltindividet. Fjodor Dostovjevski advarer mot ateisme i praksis og sier at uten Gud er alt lov, vi må aldri komme dithen.

Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner sier Paulus.

Idag virker det som om vi er livredde for å bli stemplet som moralister, dommere, mørkemenn eller fundamentalister, derfor velger vi det trygge, vi holder kjeft. Det er langt flere enn kvinnegruppa Ottar som har sterke meninger om Fifty Shades of Grey.  men disse kommer sjelden til uttrykk i det offentlige rom. Mens Gerhardsen og Hallesby hadde kalt en spade for en spade gjemmer kristne, muslimer og humanister seg bak gapestokken. Vi rister på hodet innenfor bedehusets fire vegger mens merkelappene blir hengt på kvinnegruppa Ottar. Det er best å snakke om kontroversielle tema med de som er enige med oss.

Einar var ikke redd for å si det som det var.

Istedet for å peke på det vi mener er sannheten og på den som blir undertrykket er vi lammet av frykt som et brent barn skyr vi ilden. Vi vil ikke bli oppfattet som Nei – folk. Vi vil ikke virke fordømmende. Vi vil ikke komme på kant med de progressive  liberalistene. De som har veietFifty Shades of Grey og funnet den for lett og som henviser til langt mer pirrende erotisk litteratur. Vi vil ikke kritisere tidsbruken til horder av nordmenn som går mann av huse, kanskje naboen er en av dem.

Gjesp

Dette er ikke frihet og ikke toleranse, det er feighet i stor skala. Frihet er at jeg kan kritisere Fifty Shades of Grey i denne bloggen og samtidig vær trygg på at de av vennene mine som har forhåndsbestilt billetter fortsatt er mine venner. Toleranse er ikke å unnlate å nevne det man er uenige om men å akseptere og leve med at vi er grundig uenige i fredelig sameksistens. Idag gjør de fleste det som er enklest, de gjør som Jan Zahl og sier hver med sitt.

Zahl_2

Den gamle alliansen mellom sex, penger og makt står like sterkt idag som den alltid har gjort. Uansett hvor opplyste og sofistikerte vi er kan man være sikker på at sex, penger og makt selger. Fifty Shades of Grey oppfyller alle kriterier. Når romanene forsvinner fra butikkhyllene og kinosalene fylles opp beredes grunnen for nye bøker og nye filmproduksjoner. Hvem har noe imot husmorporno ispedd vold og ydmykelse? Jeg har faktisk det, på samme måte som jeg har noe imot filmer som glorifiserer rasisme, slaveri og terror.

American history x gjorde det motsatte av å idyllisere.

Selv om sexbutikker rapporterer om økt salg av sexleketøy og håndjern i kjølvannet av Fifty Shades har jeg ingen tro på at denne filmen vil spille er sentral rolle i nordmenns sexsvaner. De aller fleste klarer seg utmerket godt uten. Det er ikke konsekvensene av filmen som bekymrer meg mest men frykten for merkelapper og simple hersketeknikker.

Pitter er en fryktet herremann

Jeg er ikke alltid enig med kvinnegruppa Ottar men her vil jeg stå skulder til skulder med dem og sosiologen Birgitte Dambo fordi de tør å stå for noe og fordi de tør og mene noe. I dette tilfellet finnes det en taus horde som skulle stått ved siden av dem. Det er positivt at det blir debatter når nye grenser overskrides enten det er Life of Brian eller Fifty Shades of Grey fordi det forteller meg at demokratiet fortsatt er levende. Er det noe vi trenger i dette samfunnet så er det engasjement og at noen av og til hisser seg opp litt. Vi trenger mennesker som mener og brenner for noe og som tør og gå mot strømmen. Vi trenger mennesker som bærer hedersbevisninger som reaksjonære, bakstreverske, konservative, mørkemenn med verdighet. Død fisk som flyter med strømmen og skuldertrekk har vi allerede mer enn nok av.

død_fisk

Kroppens slaveri

«He du sekspakk pappa?» Jeg sitter ved sengekanten, leggetid er tida for de store viktige spørsmål. «E d sixpack du meine?» «Ja». «Ikkje i nærheden». «He eg?». «Ikkje i nærheden du hellar». «Kå gær me då?». «Kor he du hørt om sixpack?». «På skulen». «Det går fint uden».

Lite som minner om sixpack her, ser ut som jeg enda er litt oppblåst etter fødselen :)

«Ska me ha en t?» spør Elia mens vi sitter rundt middagsbordet. «Kå meine du?» spør Olene. «Det ser jo ud så der e en t der inne» sier Elia og peker på magen til Olene. Vi ser på magen til Olene og så bryter latteren løs.

Var det tvillinger vi fikk?

Kroppene vår spiller en viktig rolle i livene våre. Kroppen er noe vi må forholde oss til enten vi vil det eller ikke. Aldri før tidligere har kroppen fått så mye oppmerksomhet som nå. Da jeg vokste opp var det ingen som hadde duracellkaniner som mødre. Istedet for spinning og step laget mamma verdens beste boller. Mammas favn bestod ikke av bein og muskler men av noe mykt og trygt. Mamma duftet ikke hudkrem, men nylagt middag. Mens mamma brukte fritiden på å samle inn penger til barn i Kenya og Ethiopia, står vi og hiver etter pusten etter den sjette bakkeintervallen. Det er fire igjen før vår tids vanligste narkotikum sprøytes inn i kroppene våre. I dusjen nyter vi skuddet, nå kan vi slenge oss i sofaen med god samvittighet, før vi begynner å grue oss til den neste intervallen.

TRENING_1

Aviser, tv, blogger og blader er fulle av tips om hvordan vi skal få drømmekroppen. «Har du fått det løpt?» «Har du meldt deg på nordsjørittet?». «Jeg synes Marit har lagt seg litt ut». «Per må ha tatt av et kilo bare i ansiktet». Kroppene våre preger samtalene våre.

Det finnes et utall undersøkelser som hevder å kunne fortelle om vårt syn på kroppen. Det er nedslående lesning. De mest pessimistiske konklusjonene forteller at 8 av 10 kvinner er misfornøyd med egen kropp. 7 av 10 vil takke ja til en operasjon for forbedre utseende om denne var gratis. 6 av 10 skammer seg og er direkte misfornøyde med kroppen sin. Mennene kommer noe bedre ut men også menn og gutter opplever et markant større kroppspress. Folk løper på melkesyre mot uoppnåelige mål, og ender opp med stive liv sier Per Fuggelli.

mISFORNØYD

Dette er gode nyheter for markedskreftene som gjør sitt ytterste for å holde oss misfornøyde og skamfulle. Mens vi kjøper nye joggesko, pulsklokker, tights, protein shaker, energibarer og ny tredemølle er det noen som ler hele veien til banken. Reisen mot drømmekroppen er en dyr reise. Det er ikke bare lommebøkene det går utover. Tretthetssyndrom, utbrenthet, depresjoner, høye skuldrer og et negativt selvbilde preger også fakturaen, heldigvis har de lykkepiller på apoteket. Om natten våkner i egen kaldsvette av at vi brøler wienerbrød så høyt at boksen med rosenrot detter ned fra nattbordet.

Kopperudene er øverst i hierarkiet.

I et samfunn der flere og flere har alt de trenger vokser det frem nye klasseskiller. Et av de nye klasseskillene står mellom de trente og de ikke fullt så trente. Det er ikke lenger nok å være slim, man skal være slimfit, sier vi mens vi åler oss inn 2XU.

I 2XU får du drømmekroppen

Det har vært skrevet mye om utslitte ungdommer i det siste. Selv er jeg så heldig at jeg får jobbe med norske ungdommer hver dag. De fleste av de ungdommene jeg jobber med er idrettsungdom og har sunne og friske kropper som de skulle vært takknemlige for. Mange er allikevel misfornøyde, det hadde vi vært alle om vi sammenlignet oss med Christiano Ronaldo og Katy Perry. Hver dag bombanderes vi av perfekte kropper, mens det vi trenger å se er normale kropper. «Kom på familiebading i klepphallen», sier jeg.

Ronaldo_9

Levi, Elia og Kaleb tilhører den første generasjonen som har sett hele utvalget av filmer på kidsen på Elixia. «Tar dere imot spedbarn?» «Hva?» «Jeg kan amme i pausene». Mens vi vrikker på rumpene våre og tramper på stepbrettene før vi «kyler til håls» en shake sender vi ut en del signaler. Facebook og Instagram proppes fullt av bilder som forteller hvor sunne friske og trente vi er. Vi teller kalorier og kilometer. Vi forteller omgivelsene hvor ansvarlige og flotte vi er, mens vi planter dårlig samvittighet. Det er ikke rart at fotballsko, håndballer og klarinetter i større og større grad blir utkonkurrert av medlemskort på Elixia og Sport for you.

eLIXIA_KIDS

Etter min mening blir det for lettvindt å skylde på markedskrefter og urealsitiske rollemodeller. Årsaken til at elevrådet foreslår båser uten innsyn i skolegarderoben og til at mange gruer seg til svømming og dusjer når de kommer hjem ligger først og fremst i våre egne hender. Barn og ungdom er våre egne speilbilder. «Attitude reflects leadership» ble det sagt i en film jeg så en gang. Døtre sammenligner seg med mødre, sønner med fedre. Hvordan vi snakker og hvordan vi prioriterer går ikke upåaktet hen.

Stadig færre nyter garderobelivet.

De gamle grekerne trente før de utformet sin filosofi, de var opptatt av balanse. Mennesket består av kropp, sjel og ånd. Livet handler om balansekunst. Når vi får dårlig samvittighet når naboen jogger forbi huset vårt, eller blir sure og sære fordi vi ikke har fått trent på to dager går alarmklokkene. Hvis vi må trene hver dag for å føle oss vel har noe gått galt. Kroppen har slått knockout på sjelen og ånden. Kroppen har blitt en slavedriver som aldri får nok. Den påfører oss skam og dårlig samvittighet uten grunn. Antall treningstimer skal ikke være utslagsgivende for humør og følelser.

Mens treningsmusikken dundrer i ørene lurer jeg på om vi har glemt noe underveis. «Jeg liker å lese men får ikke tid». «Jeg kan ikke huske sist vi var på kino» sier slitne småbarnsforeldre. Når kroppen alltid skal sitt, blir det lite til overs. Under kroppens diktatur lider sjelen og ånden, vi blir slitne og får ikke sove. Når leste du sist en bok som handlet om noe annet en krim, helevetesuker, oppskrifter eller treningstips? Når sang du en sang sist? Hvor lenge er det siden du kjedet deg? Husker du hvordan stillheten er?

slavedriver

Jeg leser regelmessig i en svart bok som kalles bøkenes bok. Her står det at mennesket er mye mer enn kropp. Denne eldgamle boka forteller meg at kroppen er en av livets flotteste gaver. Her kan jeg lese at kroppen min er unik og at alle mine hårstrå er telt av min skaper. Kroppen vår er et tempel for sjel, ånd og Kristus selv. Vi skal ta vare på kroppen vår, men vår verdi defineres ikke ut ifra hvilepuls eller hvordan vi ser ut.

Kroppen_min

Aldri før har behovet for et alternativt syn på kroppen vært større enn idag. En av de viktigste oppgavene vi voksne står ovenfor er å være en motkraft istedet for å kaste bensin på bålet. Istedet for å henge oss opp i for små pupper og bicepser bør vi se på alt som virker, på alt det kroppen vår setter oss istand til. Isteden for misnøye og skam må vi formidle glede og takknemlighet. Kunstige idealkropper må erstattes med naturlige kropper. Vi må legge til rette for at flest mulig får kjenne på bevegelsesglede og ikke kroppspress. Vi må lære ungene å ta vare på kroppen sin uten at de trenger å bekymre seg for sixpacken de ikke har. Det er på tide å avskaffe kroppens slaveri.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 992 andre følgere