En sjelden mann


Jeg så ikke selv ”Norges tøffeste” men alle snakker om snekkeren og fiskeren fra Bodø. En kollega bad meg innstendig om å lese Synnøve Fallmyrs portrettintervju med nasjonens nye helt. Etter hvert som jeg leste om ”den hardbarka jævelen” fra Røst ble jeg oppmuntret, ja rent oppglødd. En moderne Askeladd som har vunnet hjertene til hele kongeriket og forhåpentligvis snart får sin prinsesse. Dette måtte jeg se!

Mimir Kristiansson skrev nylig på NRK ytring at Isak er en sjelden fisk og en representant for arbeiderklassen. Kristiansson etterlyser flere working class heroes på tv. ”Hvorfor lar vi oss bergta av en enkel gutt fra sjøen?” spør Rødt politikeren retorisk. Jo sier Mimir det er ganske enkelt ”fordi vi nesten aldri ser enkle gutter fra sjøen på TV lenger”. Det er mulig Mimir har et poeng men jeg tror ikke dette er hele sannheten. Det å være snekker i seg selv eller helsefagarbeider for den del er nemlig ingen garanti for at nasjonen lar seg bergta.

De fleste fiskere, snekkere og helsefagarbeidere jeg kjenner får angst bare ved å tenke tanken på å være på tv. Heldigvis vil fiskeren være på sjøen, snekkeren på byggeplassen og helsefagarbeideren vil være på sykehuset. Der gjør de jobben sin og har heldigvis ingen interesse av å være på tv-skjermen. Vi har aldri hatt mer ”vanlige” folk på skjermene enn akkurat nå, det er simpelthen ikke her skoen trykker mest tror jeg.

Jeg tror årsaken til at vi blir bergtatt finnes et annet sted. I en tid der man snakker om giftig maskulinitet og der patriarkatet er roten til alt ondt, kommer Isak Dreyer dalende som manna fra himmelen. Gjennom ”Norges tøffeste” har Isak minnet oss på hva maskulinitet egentlig handler om.

Isak tar ansvar, han står for noe, han skylder ikke på andre og han kjemper, ja han krabber 18 timer på knærne om det trengs. Nordlendingen viser oss en helt annen vei: ”Ingen kommer på døra og hjelper meg ut av dette sorte hullet. Ingen plukker meg opp i bilen og kjører meg til psykologen. Det er jeg, og ingen andre som må gjøre jobben”. Det er ikke alltid at ansvaret ligger hos omgivelsene, noen av livets hardeste kamper kan ikke psykologen eller helsesøster kjempe for oss. Noen ganger må vi selv ta på oss rustningen. Isak fremstår som en motsats til en generasjon som mange med rette kaller «snowflakes». I et samfunn som hele tiden krever sin rett og sin frihet minner en ung kar fra Bodø oss om at det følger plikter med retten og ansvar med friheten.

I en tid der ensrettingen og komformiteten blir stadig klammere er typer som Isak sårere tiltrengt enn på lenge. For Isak går sine egne veier han følger ikke den kompakte majoritet om den går på akkord med hans egne verdier. For Isak har ikke så mange studiepoeng, men han har et indre kompass. Han henger ikke i løse luften, han er forankret i noe, noe slitesterkt noe som holder. Derfor løfter Isak mens de andre sleper. Det oppleves som en fønvind fra nord.

Norges tøffeste er vårt tids Isak fra Sellanrå, han er en ”self made man” og jeg er sikker på at Hamsun hadde humret godt av gutten fra traktene han kjente så godt selv. Isak Dreyer ringer ikke snekkerfirmaet og kjøper ikke vakuumpakket fisk på Rema. Isak bygger sitt eget hus og fisker og sløyer sin egen fisk. Han er forsørgeren i ordets rette forstand.

Isaks muskler er ikke så markerte at de ville vakt oppsikt på sommerstranden men sterk er han. Han kan beskytte både kvinner og barn om det trengs. På samme tid er Isak sterk nok til å vise svakhet. I portrettintervjuet med Synnøve Fallmyr forteller han åpenhjertig om hva han er redd for og hva som har vært vanskelig. Isaks styrke kommer ikke fra brystkassen men fra det som ligger under. Uten selv å være klar over det modellerer Isak en maskulinitet vi både trenger og lengter etter.

Denne maskuliniteten lar seg ikke tilegne gjennom bøker, data spill eller på helsestudioet. Maskuliniteten Isak formidler har ikke blitt lest eller sett men har grodd frem underveis på livets skole. Den blir ikke til i forelesningssalen men på sjøen, på byggeplassen og i naturen. Den formes ikke gjennom skjerm eller foran speilet men sammen med arbeidskamerater og i den ensomme stillheten i på hytta. Isaks maskulinitet henter ikke sin inspirasjon fra Paradise hotell men fra en far som er tilstede og som utruster sin sønn til livet. Det er egentlig en tragedie at Isak har blitt en sjelden mann, en fremmed i eget land.

Vi kjenner det alle sammen langt der inne, innerst i sjelen. For Ole Paus har jo rett når alt kommer til alt. For helt der innerst ”skjelver det en klang. Fra et landskap. Som var meg en gang”. Mange har gjenkjent denne klangen når de har sett «Norges tøffeste». Ikke fordi Isak Dreyer er en del av arbeiderbevegelsen men fordi han har minnet oss menn på hvem vi egentlig er og han har minnet kvinner om hvilke menn de egentlig lengter etter. Klangen blir til jubel når vi får se ekte arbeidsmuskler hår og skjegg slå proteinmuskler og glattbarberte tattiskroppper ned i støvlene.

Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: