«Nytt på Nytt – generasjonen»

Morgenen for en uke side var en travel morgen. Ungene skulle i finstasen, jeg skulle i skjorta og kona skulle innta bunaden. Da jeg endelig hadde funnet de norske flaggene på øverste hylle på vaskerommet tumlet vi oss ut døra og satte kursen mot Kåsenhallen i typisk 17 mai vær. Etter at toget hadde sneglet seg frem og tilbake. Startet kampen om bord og sitteplasser inne i hallen. Etter nasjonalsanger og andre sanger fra den nasjonalromantiske epoken, taler og korpsmusikk startet en ny kamp, kampen for pølser, lapskaus og kaker. Vi sitter der inne som sild i tønner mange i klesdrakter som man brukte i Norge for flere hundre år siden, vi synger de samme sangene og knipser febrilsk med de digitale kameraene våre.

elia3

Et av bildene jeg rakk å ta…..

Read the full post »

Dager i raushetens historie

«Keffor går me egentlig på Saron, me gjer jo vekk alle pengane våras her», utbrøt sønnen min på en gudstjeneste for ikke så lenge siden. «Keffor gjer med t han, han ser jo ikkje fattige ud eigong» , spurte min eldste sønn noen søndager senere, da kollekten gikk til en misjonær fra England som så ut som folk flest. Mine sønners hjertesukk utløste latter og smil, men også ettertanke. Verden er avhengig av barmhjertighet og raushet men det er ikke alltid naturlig for oss. Ett av de første ordene min barn har lært er MIN!

kollekt

Sommeren 2013 skulle vi til Hardanger. Kvelden før avreise ringte kona, hun stod utenfor Kiwien og fikk ikke start på den ellers så pålitelige Corollaen. Morgenen etterpå kunne jeg konstatere to forhold, tenningslåsen hadde sagt takk for seg og det lå en bot i vinduet. En dårlig start på ferien. Read the full post »

Hva sier du til deg selv?

«Vi taper sikkert idag». «Han er sikkert god han backen». «En dårlig kamp idag så er det på hodet ut av startelleveren». «Jeg er tung i beina». Da jeg spilte fotball var det noen ganger slik at jeg var helt utslitt før kampen begynte. Idet dommeren blåste startsignalet burde jeg signalisert til treneren at jeg var klar til å bli byttet ut. Etter et par dårlige involveringer fikk man bekreftet alt man hadde hørt  dagene før kampen. Kampen med den indre stemmen tappet meg for energi, mot og krefter før den egentlige kampen skulle utkjempes.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Andreas Ulland Andersen valgte å være åpen om kampen før kampen.

Read the full post »

Kan me spela?

Spørsmålet ovenfor er kanskje et av de mest stilte spørsmål i norske småbarnshjem. Jeg forstår spørsmålet godt. Jeg husker godt da jeg nede i Symrebakken 9 første gang ble presentert for et helt nytt univers. Etter lang tid med sparing hadde kameraten min Arild endelig nok penger til en flunkende ny Commodore 64. «Summer games», «Winter games» og «California games». Snart kunne vi melodiene på alle verdens nasjonalsanger, med joystickene hoppet vi på ski og gikk rytmisk våre strafferunder. Det var helt utrolig.

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Read the full post »

Sex på dugnad

Mine første to blogger handlet om sex, nå synes jeg det er på tide å ta opp hansken igjen. «Mange voksne later som om sex ikke finnes», sa en elev en gang, det har han dessverre rett i. Sex er viktig og det opptar oss. Tidligere har jeg skrevet om den gode sexen, denne gangen vil jeg si noe om noe som de aller fleste vet hva er, og hva det innebærer men aldri setter ord på. Det er noe som foregår i det stille i de mange tusen hjem og må for all del ikke undervurderes.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Det er viktig å snakke godt om noe av det viktigste i livet.

Dugnad er noe av det flotteste vi har i Norge. I disse dager forbereder både Kåsen IL og Bryne FK seg til store dugnader i Kongeparken. Flere hundre jærbuer har satt av en helg i mai for å gå dugnad. Mange av dem hadde helt sikkert hatt lyst til å gjøre noe annet denne helgen. Ukene er travle og når helga kommer har man ulike behov. Det er helt sikkert ikke alle som gleder seg til dugnaden. De kjenner på en viss motvilje, det er helt forståelig. Det vakre er at disse vanlige foreldrene gjør det på tross av. De er villige til å legge bort seg selv for noe større. Fellesskapet og fellesskapets interesser settes foran individet og den enkeltes behov, på norsk kaller vi det dugnadsånd. Denne ånden er en fellesskapets ånd, en ånd som søker noe utenfor en selv. Read the full post »

Kan du tilgi meg?

Tidlig i min yrkeskarriere drev jeg frilans lærervirksomhet mellom fotballøkter. I en periode var jeg vikar på Orre barneskole. En dag ble jeg kastet inn i en førsteklasse. Læreren jeg var vikar for hadde skrevet på lappen at ungene kunne leke fritt på slutten av timen. På siden av klasserommet var det et lite lekerom. Mens jeg hadde hendene fulle med å opprettholde en viss orden inne i klasserommet hørte jeg et skrik fra lekerommet på siden av. Jeg løp til lekerommet og fikk se en gråtende gutt som holdt seg til hodet med den ene hånden og pekte på en gutt som satt på huk i hjørnet med den andre hånden. Jeg ba de andre ungene om å gå inn i klasserommet. «Kå skjedde?» spurte jeg. «Han heiv en bil i håve på meg» sa offeret mellom noen hikst. «Eg gjorde det ikkje med vilje» stotret gutten i hjørnet frem. «Eg såg at han gjorde det med vilje» kom det mer kontant fra offeret. «Eg trur du ska sei undskyld» sa jeg til gjerningsgutten. Gutten fikk et annet drag i ansiktet, stotringen forsvant liksom litt. «I denna klassen seie me ikkje undskyld, me ber om forladelse, de he frøken lært».

Man kan lære mye på Orre.

Man kan lære mye på Orre.

Read the full post »

Banning og sånt

«E de stygt å sei fader pappa?». «Levi seie shit, e de banning?». «Tage sa fadosten, he an egentlig lov te de?». Jeg er jammen ikke sikker lenger på hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si. Hvem er det som definerer dette? Hva som er banning og hva som ikke er banning er jammen ikke godt å vite. Jeg har en kamerat fra Australia, han kan referere til det motsatte av himmelen men kan ikke si ord som innebefatter kjønnsorganer. Hos oss er det nesten litt motsatt. For meg virker det nesten litt tilfeldig og kulturbestemt hva som er lov og hva som ikke er lov. Hvem er egentlig jeg til å sette grenser med linjal. Er det alltid galt å bruke å ta i bruk kraftsatser? Jegertvillingene har i den siste tiden satt banning på dagsordenen, jeg vil i dette innlegget forsøke å si noe om temaet fra mitt ståsted.

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jegertvillingene sparer ikke på kruttet

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg sa mitt første banneord. Jeg hadde fått høre vitsen om han som aldri røkte, drakk og bannet og fortalte denne i en helt feil kontekst. Reaksjonen fra mine omgivelser gav meg tydelige signaler på at det jeg hadde gjort var et alvorlig overtramp. Jeg husker skammen og fornedrelsen godt idag snart tredve år etter. Banning kan man ikke gjøre hvis man skal komme til himmelen tenkte jeg.

banning7

Da jeg ble eldre ble det understreket at man ikke skulle underholde seg med banning. For meg var den store frykten at noen skulle banne mitt i en veldig spennende og god film. Hvis dette skjedde vil dette falle inn under kategorien banning og underholdning. Samvittigheten var tydelig på at det eneste riktige ville være å trykke på stopp.

En av mine favorittfilmer er den svenske filmen «Så som i himmelen». Jeg synes det er en menneskelig og varm film. Det er ikke til å stikke under en stol at det bannes mye i denne filmen. Jeg leste noen kommentarer om filmen i etterkant. En av kritikerne hadde omdøpt filmen til «den store svordommen». En annen responderte med spørsmålet «var banningen alt du så?». Jeg syntes det var et meget betimelig spørsmål. Noen ganger undrer jeg meg over at banningen har fått så stor betydning. Selv slet jeg med å forstå at det var greit å underholde seg med drap og tyveri i detektimen mens banning på norsk ble for drøy kost.

så_som

Selv kan jeg ofte ta meg i å mistenke folk for å være kristne hvis jeg har snakket med dem i over en halv time og de ikke har bannet. Jeg har kalt bloggen min det viktigste i livet, banning havner utenfor, men kanskje har banningen blitt litt viktigere enn den egentlig er. Når man bruker banning som et kjennetegn på å katalogisere livssynet til mennesker slik som jeg til tider har gjort, har man gått for langt. Hva er det som gjør at baksnakking. grådighet og fråtseri passerer radaren uten de helt store problemene mens banning resulterer i ryggmargsreflekser? Jeg tror svaret er ganske enkelt. Banning er vanskelig å skjule, det er så synlig. Det kan skade fasaden vår. Grådigheten, misunnelsen og baksnakkingen kan vi holde på med i våre egne mørke kringkelkroker uten at noe får ryggmargsreflekser.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Astrid Uhrenholdt Jakobsen har flere ganger stått frem som personlig kristen men har i intervju brukt ord flere har reagert på.

Banning har tradisjonelt blitt knyttet opp mot et bud: du skal ikke misbruke Guds navn. Dette synes jeg i grunnen er en ganske tynn begrunnelse. Jeg kommer på et par banneord som kan gå inn under denne kategorien men de fleste handler vel mer om han lenger nede i gata og adressen hans. Å si at det mange erstatter med «grævlig» er å misbruke Guds navn er en ganske drøy påstand.

Interessante refleksjonsspørsmål

Interessante refleksjonsspørsmål

Karsten Isachsen sier at hyppig banning forurenser mellommenneskelige miljø. Det er et økologisk problem, mennesker som banner hele tiden er lydsvin, de forurenser. Banning for banningens skyld er helt unødvendig. Banning innbyr ikke til respekt. Da jeg var i militæret inngikk banning som en sentral ingrediens i formidlingen. Jeg syntes det var forstyrrende og den utstrakte banningen satte mine overordnede i et dårlig lys. Som lærer forsøker jeg etter beste evne å føre et språk som elevene opplever som imøtekommende og respektabelt, banning inngår ikke i et slikt språk.

banning5

Det er imidlertid ikke dermed sagt at man alltid skal føre et dannet og bevisst språk. Noen ganger er dette bortimot umulig. Livet er ikke alltid en dans på roser noen ganger skjer det noe ekstremt ubehagelig eller smertelig. Er det da galt å bruke de styggeste ordene man kjenner for å formulere opplevelsen? Kan det å bruke kraftutrykk i gitte situasjoner rett og slett være sunn mental hygiene?

banning_9

For en måned siden skulle jeg kjøre ut fra parkeringsplassen utenfor skolen hvor jeg har mitt daglige virke. Jeg hadde rygget bilen på plass for anledningen. Jeg hadde dårlig tid da jeg kjørte ut fra parkeringsfeltet. Idet jeg trodde jeg hadde kommet ut fra lommen min hører jeg en skrapende lyd. Jeg har lagt for tidlig over. Den strøkne bilen til kollega Berntsen har fått seg et godt kakk i høyre hjørne, høyre baklys er knust, god bulk. På min egen bil har jeg skraper langs hele siden. Mens jeg skritter tilbake mot skolen vel vitende om at jeg vil komme for sent, at Mr Berntsen vil få en del ubehageligheter og at lommeboken min vil bli betraktelig tynnere sier jeg noen ord som jeg ikke ville sagt hjemme og i hvert fall ikke på gudstjenesten tre dager senere. «Himmel og hav» er ikke dekkende for den intense irritasjonen som rir meg. «Filleren», «sallan» og «søren» blir litt tynt. Hele mitt arkiv av kristne erstatningsbanneord klarer ikke utrykke hvordan jeg har det.  Er det galt å sette ord på sinne og irritasjonen? «Gud eller Satan! Mumlet han og slikt sa ikke Isak uten at han var nødt til det» skriver Knut Hamsun om Isak Sellanrå i Markens Grøde.

 

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Det kom noen kraftsatser en vårdag i 96 også.

Jeg blir ikke helt trygg på mennesker som holder følelsene sine for seg selv. Da jeg skrittet over parkeringsplassen var jeg i det minste tydelig. Jeg tror at det onde som regel kommer fra det kalde hjertet. Ondskapen er ofte skjult bak en pen fasade og et dannet språk. Kraftuttrykk brukt i tide og utide er forurensing men noen ganger er jeg fristet til å si at de er på sin plass. «Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner en blant mennesker som ber» sier Kjell Arild Pollestad, han kan i noen tilfeller ha et poeng.

Frelser eller løgner?

juende klasse skrev jeg en stil om hedersmannen Carl Lewis. Senere måtte jeg akseptere at Carl bare var litt flinkere å lure enn Ben. «Lei av å bli lurt» synger Postgirobygget, setningen kan stå som et banner for vår generasjon. Var det vinneren som vant? Bildemanipulering? Hva i all verden sier du Snowden! Hadde Orwell virkelig rett? Hva er sant? Finnes egentlig sannheten? Er  sannheten imidlertidig? Det som var sant igår er falsifisert idag. Hvem og hva skal vi tro på? Kan vi tro på regjeringen? Kan vi tro på naboen? Hva med kona? Kan man egentlig tro uten å være naiv, overflatisk og endimensjonal?

løgnere

I påsken blir spørsmålet prekært. Hvem var Jesus og hva skjedde egentlig? Jesus en historisk person ja, en annerledes tenkende ja, men oppstått fra de døde……… På dypet hører man den stille hviskingen: Kan jeg tro på oppstandelsen? Kan jeg tro på budskapet? Er kildene troverdige? Er oppstandelsen en seiglivet myte? Ble liket stjålet? Fikk vaktene beskjed om å si at de sov? Løy disiplene? En eneste stor sammensvergelse? Et strategisk velkjent splitt og hersk triks fra de romerske myndigheter? En fortelling skrevet av seierherrene, tilpasset og flikket på?

spørsmål

Det er fem ulike fortellinger om Jesu oppstandelse, de er skrevet av fem ulike personer i ulike tiår, det finnes overlappinger og forskjeller, de er ikke samstemte. Fortellingene er noe sprikende, det er ingen samlet plan bak denne beretningen. I mine øyne styrker dette troverdigheten, med fem identiske fortellinger ville kritikken og skepsisen vært betydelig større.

q_kilden

Det er imidlertid ikke Lukas eller Matteus som er vårt sterkeste vitne, det er Jesus selv som forteller om sin egen oppstandelse, ingen andre. Den oppstandne snakker til oss. Jesus viste seg for mange etter oppstandelsen, de første var kvinner. Det var kvinner som ikke var gyldige rettsvitner, hadde ikke Maria Magdalena vært prostituert? Tenk å la en umyndig prostituert bli det første øyenvitne. Mon tro om det var fristende for å utelate dette fra fortellingen.

maria_magdalena

Jesus viser seg først for sine nærmeste, men hver gang står det: Men de kjente ham ikke. Det var først da de hørte Jesus si det han hadde sagt. Det var først når han brøt brødet ved bordet slik han hadde gjort, at disiplene kjente ham igjen. Det er Jesus selv som lar Thomas kjenne på de verkende sårende. Det er Jesus som møter disiplene på stranden og spiser sammen med dem. Spøkelser og ånder er ikke sultne og de spiser ikke. Jesus er det jærbuen setter høyest, han er jordnær.

Thomas

Det er ikke en symbolsk metaåndelig abstrakt hendelse men en konkret fysisk hendelse. Etter påsken møter Jesus sine etterfølgere i sin helhet. Hans fysiske tilstedeværelse, hans ord, hans historie og hans ånd.

Påskefortellingen sett fra et fugleperspektiv skaper frykt, det handler om straff, blod, tortur, smerte, svik og grav. Frykt ikke sier Jesus hver gang han møter mennesker. Ut av infernoet kommer Jesus imot oss som den levende og den livgivende.

jesus_risen

Disiplenes møte med den oppstandne endrer dem. Den forskremte gjengen av ungdommer som gjemte seg for skriftlærde og myndigheter forvandles til martyrer. Med unntak av Johannes lider samtlige martyrdøden. Det er ikke korstog, inkvisisjon, heksebrenning og tvangskristning som preger kristendommens spede begynnelse. Jesus-vitnene ble kjeppjaget til og med av han som gjorde den oppstandne kjent i Europa. Det er blodet fra martyrene som preger de tre hundre første årene med kristendom. Hvorfor var så mange villige til å gå i døden for en løgn? For en myte, en juksemaker.

Forfølgelsens av de kristne har pågått helt frem til vår tid og pågår idag. Boenhoeffer er en av den moderne tids viktigste martyrer.

Forfølgelsens av de kristne har pågått helt frem til vår tid og pågår idag. Boenhoeffer er en av den moderne tids viktigste martyrer.

Makt, penger, kriger og sensur kom først etter at det største imperiet vi kjenner til måtte strekke våpen for etterfølgerne av en snekkersønn fra det stakkarslige Galilea. Mye har blitt gjort i den oppstandnes navn men dette rokker ikke med oppstandelsen.

Galilei ble fenglset for sine funn og meninger.

Galilei ble fenglset for sine funn og meninger.

Uten oppstandelsen reduseres Jesus til en stor filosof en morallærer som løftet frem de fattige, kvinnene og barna. En radikalist som talte de mektige imot. Men uten oppstandelsen er Jesus først og fremst verdenshistoriens største løgner. Han er Lance Armstrong ganger ti tusen. Jesus er klar på at han er noe annet. Jeg er veien sannheten og livet!

løgner_2

Påskefortellingen åpner ikke for kompromiss, det finnes bare to alternativer: løgner eller frelser. Mange mener at påskefortellingen er en overfladisk endimensjonal fortelling uten troverdige kilder. For meg er påskefortellingen det mest verdifulle og meningsfulle som finnes. Idag spiser jeg fra påskeegget med den største glede, jeg har ferie for å feire det største. Jeg tror på Jesu egne ord om seg selv, derfor kan jeg idag på selveste påskemorgen utbryte Halleluja og synge om sorgen som slokkes. God påske!

oppstanden

Deler av det som har blitt skrevet i dette innlegget er hentet fra Karsten Isachsens tre beretninger om Påsken i boken «Underveis til Guds evige sommerdag» (2012, kap. 4)

Påskebudskapet på svart lerret

Sist tirsdag tok er passasjerfly avgårde fra flyplassen i Barcelona ombord satt 150 mennesker. 144 passasjerer i tillegg til besetningen på 6, de skulle til Dusseldorf. De fleste i flyet var tyskere, en av disse het Andreas Lubitz. Det var en helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang. 10.01 forlot flyet rullebanen i Barcelona, 10.41 var siste observasjon av flyet på Flightradar.

fly_1

Andreflygeren Andreas Lubitz overtok kommandoen over flyet da kapteinen måtte på do. Like etterpå satte Lubitz manuelt og med vilje flyet til bratt nedstigning. Ferden mot bakken tok i overkant av 8 minutter, underveis prøvde en desperat kaptein og komme seg tilbake i cockpiten, men døren var lukket og låst.

En helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang og en tilsynelatende helt vanlig andreflyger.

En helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang og en tilsynelatende helt vanlig andreflyger.

Nyheten fra de franske alper minner oss om død, smerte, meningløshet og egoisme. Tyskland og resten av Europa er rammet at et stummende mørke i forkant av påskefeiringen.

fly2

For alle som liker å ta bilder spiller kontrastene en vesentlig rolle, slik er det i livet også. Kontrastene tydeliggjør forskjeller, vi ser klarere. Kontrastene tåkelegger ikke, de er skarpe, de skiller lyset fra mørke. På grunn av et menneske måtte alle i flyet dø. En skyldig, 149 uskyldige. Der satt de, mange var tyske studenter, de gledet seg sikkert til gjensynet med venner og familie, istedet stuper de i døden. Ingen hadde fortjent en slik skjebne, det er grenseløst urettferdig.

kontrastene

I påsken dør et menneske for alle folk og folkeslag. Menneskesønnen var like lytefri som lammet i Egypt, han var uten feil og mangler. Du og jeg er som Jean Valjean i Victor Hugos «de elendige» vi er skyldige men blir møtt av nåde. Istedet for straff og dom rekker Biskopen av Digne oss to sølvlysestaker. Den uskyldige dømmes for våre overtredelser, helt ufortjent får vi livet og håpet.

Valjeans møte med biskopen av Digne er min favorittscene i Hugos berømmelige roman.

Valjeans møte med biskopen av Digne er min favorittscene i Hugos berømmelige roman.

Blodet i snøen oppe i de franske alper minner om død og meningsløshet. Fortvilelsen og sorgen er aller størst for de som har mistet sine nærmeste. Det er ikke liv i blodet lenger, det er kaldt og har stivnet, snart dekkes det av snø.

Blodet fra påskelammet smørt på dørkarmene gjorde at døden passerte. Påske kommer fra ordet pesach, og betyr å gå forbi. I påsken minnes vi blodet som gir liv. Jesu blod utfrir ikke bare et folk men en hel verden. Ved hans blod blir vi gjort rettferdige. Jesu blod er ikke kaldt, det har ikke forsvunnet under snøen, det lever i beste velgående. I påsken og ellers i året drikker vi hans blod til minne om livet og håpet, «inntil han kommer!»

En hel verden! En herlig lapp i Tjøttaparken barnehage.

En hel verden! En herlig lapp i Tjøttaparken barnehage.

 

Da flyet styrtet inn i fjellene mistet noen slektninger, kjærester, koner, ektemenn, bestemødre og venner. Slektsbånd og vennskapsbånd ble kuttet plutselig og uventet. Døden har skilt mennesker som var glade i hverandre, mange relasjoner har blitt historie.

Når Jesus roper ut at alt er fullbrakt, revner forhenget i det aller helligste. Med ett gir ordene: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» mening. Relasjonen mellom Gud og mennesker er gjenopprettet gjennom Jesu død på korset. Atskillelsen er opphevet. Vi er ikke lenger fortapte syndere og fiender av Gud, men rettferdige og hellige. Synden som har atskilt Gud fra oss er betalt for, Jesus er broen over avgrunnen.

Bro

Idag tror jeg mange føler på hat, sinne og bitterhet i forhold til ugjerningen som ble begått. Hvordan kunne du Andreas Lubitz? For noen vil navnet Lubitz frembringe bitterhet og hat i mange år fremover. Et av hovedtemaene i påskebudskapet er det motsatte. Som respons på vårt opprør ofrer Gud sin egen sønn. I påsken gjengjelder Gud opprør og ulydighet med kjærlighet. Påskeuken er tilgivelsen og forsoningens uke.

forgive

Nyhetene om flystyrten føyer seg fint inn i rekken av menneskehetens nederlag. HMS og sikkerhetstiltak til tross, strømmen av dårlig nyheter nekter å stoppe. Menneskehetens beholdning av ugjerninger tar aldri slutt. Vi kjemper en kamp vi aldri kan vinne, Andreas Lubitz var den siste som minnet oss om nettopp det.

defeat

I sterk kontrast til dette kan vi 1 påskedag stå opp til seier. «Han er ikke her, han er oppstanden» er universets viktigste setning, det er setningen som utgjør hele forskjellen. Uten oppstandelsen har vi ingen tro sier Paulus og har helt rett. I vår tradisjon springer troen ut av korsfestelsen og bare den. Vi lever på det mørke fastland, vi er en langfredagkirke. Hovedbudskapet er at Jesus døde for våre synder. Dette er helt sant men kristentroen kommer ikke bare av korsfestelsen, men også av oppstandelsen. Den kristne bevegelse oppstod i bevisstheten om at Kristus oppstod. I påsken kan vi med rette ta for oss fra påskeeggene og spise vår Kvikk lunsj fordi det er en feiring. Det gode har vunnet, «evig skal døden være Kristus underlagt». Oppstandelsens kraft er ikke forbi. Han som bar verdens synd bærer fortsatt. Lyset fra den tomme graven lyser ennå.

graven

Korsfestelsen sammenfatter de tre viktigste ordene vi har i vårt vokabular. Jesus uttrykket en grenseløs kjærlighet, han gav verden et håp og røveren på nabokorset trodde. Fra Lubitz egoistiske handling på tirsdag ser vi nå frem mot Jesu kjærlighetshandling langfredag. Egoismen er et av ondskapens mange barn, sluttproduktet er smerte, fortvilelse og død. Kjærligheten har sitt opphav i Gud, sluttproduktet er glede, håp og liv. Lubitz satte seg selv foran alle, Jesus satte alle foran seg selv.

Golgata

I stummende mørke skinner lyset enda klarere, denne påsken skinner påskelyset på en mørk bakgrunn. I alpenes mørke stråler et lysglmt fra Golgata, en håpets og kjærlighetens lysstrime.

 

 

 

 

 

 

Å gi ros er en dyrebar kunst

Ros har en besynderlig effekt på oss mennesker. Da vi var lillegutter, fikk jeg og to nabogutter spille med de som var ett år eldre. Det stod om det vi kalte ligamesterskapet, vi skulle spille mot Undheim på hjemmebane. Vi tapte kampen 7-5 i et forferdelig regnvær, jeg husker ennå et av skuddene til «Stor-Åge». Da treneren vår hadde parkert den gamle brune opel rekorden i garasjen, snudde han seg mot oss i baksetet. Treneren vår fremhevet aldri enkeltspillere, men der i rekorden fortalte han meg hvorfor jeg hadde vært lagets beste spiller i den kampen mens de to bestekameratene hørte på.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten "Stor-Åge" hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten «Stor-Åge» hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Idag 22 år senere kan jeg ennå lukke øynene og se situasjonen klokkeklart foran meg. Jeg kan kjenne atmosfæren, dampen fra våte Eigerdrakter i rekorden, og de blytunge kalde sokkene på de spinkle føttene. Slike hendelser i livet setter varige spor,å bli bekreftet for noe  man har gjort som opplevdes som viktig er noe av det beste som  finnes. Rosen har et fantastisk potensial når den brukes rett.

Ros3

«Denna he eg tegnt, syns du an va fine?» Vi står på gangen i Tjøttaparken barnehage. Elia på fem peker mot et fotografi av ham der bare halvparten av ansiktet vises, resten har de fått i oppgave å tegne selv. Ut fra det halve portrettet sønnen min har laget er det lite som tyder på at det lyser en kunstnerkarriere i det fjerne. «Syns du?». «Eg syns an e litt fine». «Koffor bare litt?». «Det ligne ikkje så møje». «Koffor ikkje det?». «Eg he jo ikkje gult ansikt.» «Koffor fargela du ansiktet gult?». «Vetkje». «E dar någen fine her?». Elia peker på tegningen til en som heter Benjamin, her finnes visse likhetstrekk til fotografiet. «Eg he sitt at du kan tegna finare enn dettan heima, brukte du lange tid?». Elia smiler, tegning er ikke det kjekkeste særlig ikke hvis man kan gå ut når man er ferdig.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Ros er et omdiskutert tema innenfor motivasjonsteorien. Rosen kan for barn ofte oppleves som en emosjonell belønning. De fleste teorier slår fast at ros og oppmuntring er med på å støtte opp om selvverdet og motivasjonen når det blir gjort på riktig måte. For at rosen skal ha effekt må vi sørge for at den er troverdig sier forskerne. Hvis et barn roses når både innsatsen og resultatet er dårlig fremstår den som lite troverdig. Rosen kan i verste fall bli et signal til barnet om at far har lave forventninger både til innsats og resultat.

ros4

 

Om jeg roser et resultat som er langt under middels og som har blitt til i en fei uten konsentrasjon og flid sender jeg ut tvetydige signaler.Elia hadde klare oppfatninger av hva et godt resultat innebar, om jeg sier at resultatet var superdupert så forstår Elia at fars forventninger er langt lavere enn hans egne. Ros skal sette mot i, den skal inspirere til å strekke seg litt lenger, ikke avdekke lave forventninger. Mennesker det forventes lite av ender ofte opp med å imøtekomme forventningene.

 

Levi spilte sin første håndballturnering etter to treninger og det bar både hans og lagets spill preg av. Da vi kjørte hjem spurte Levi om ikke jeg også syns de hadde vært kjempeflinke. Jeg ble nødt til å fortelle gutten at det kreves mer enn to treninger for å bli kjempeflink i noe. Javisst hadde de prøvd, konsentrert seg og jobbet, det var kjempebra, men flinke hadde de ikke blitt ennå. Om vi sier at en som bare spiller «rols» på piano er kjempeflink sender vi etter min mening ut feil signaler. Å bli flink til noe er en lang og krevende prosess, underveis kan vi rose på innsats og fremgang. Vi må ikke underkommunisere viktigheten av øving og trening.

øvelse_gjør_mester

Som lærer og far bør jeg tenke gjennom hva jeg ønsker å rose og hvorfor. Kamins og Dweck skiller mellom tre ulike former for ros. Den første formen er ros av personen. «Jeg er stolt av deg», «Du er en god gutt». Den viktigste bekreftelsene barn trenger er ikke på hva de gjør, men på hvem de er. Slik jeg ser det kan vi aldri rose for mye på dette området. Den andre formen for ros, er ros for prosessen. «Denne leksen har du jobbet godt med» «Nå samarbeider dere godt». Hvis jeg ønsker å forsterke arbeidsmåter og tilnærminger kan jeg ikke rose en lekse som man har slurvet seg gjennom. «Slarvaskab» sa faren min etter at jeg hadde hastet meg gjennom skjønnskriften, det hadde han helt rett i. Den siste formen for ros er ros for resultat. «Den scoringen var fin», «Har du bygget dette helt alene?». Denne formen for ros bidrar til å styrke mestringsforventninger. Om ikke resultatet bygger på en reell mestringsopplevelse har rosen liten effekt.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Istedet for mestringsforventning  og forsterking av gode holdninger og arbeidsmåter står rosen vår i fare for å bli emosjonelt dop uten substans og hensikt. Vi står i fare for å fostre feedbackavhengige barn. Barn som ikke vil gjøre noe hvis det ikke vanker tilbakemeldinger i etterkant. Bra! og Flott! må stå i tilknytning til noe. Om rosen skal ha større effekt må vi forsøke å si noe om hva som er bra og flott. Vi heier, roser og klapper i hendene.«Se på meg nå pappa!» «Såg du det skuddet pappa!» Eg e enorme, e eg ikkje det pappa?» «Jo da, visst er du det, gutten min». Barna våre seiler på en bølge av ros og oppmuntringer, vi mener det godt men noen ganger tenker jeg at jeg utvanner rosen. Hva skal jeg egentlig si når det virkelig gjøres noe som er bedre enn man kan forvente? Jeg har jo brukt opp alle ordene.

Vi er snart feedback - avhengige alle sammen.

Vi er snart feedback – avhengige alle sammen.

Jeg vokste opp i et hjem der man var ganske rundhåndet med ros, antagelig mer rundhåndet enn i mange andre hjem på 80 og 90-tallet. Min generasjon fikk vesentlig mer annerkjennelse og ros enn generasjonen før oss hadde fått. Vi fikk imidlertid ikke mer ros enn at pappas tilbakemelding etter en kamp opplevdes som en herlig karamell mann kunne smatte på i dagevis.

karamell

Etter mitt første år på videregående kom jeg hjem og viste vitnemålet til pappa. Jeg hadde fått over fire i snitt og var ganske godt fornøyd. «Det er greit, men du kan mye bedre enn dette hvis du bare jobber litt hardere» var pappas tilbakemelding. For noen hadde dette vært en knusende tilbakemelding særlig hvis de selv følte at de hadde jobbet hardt for å oppnå resultatet.  Jeg ble ikke lei meg over min fars tilbakemelding. Bak min fars tilbakemelding lå en fast tro på at jeg hadde et større potensial enn det jeg fikk ut i øyeblikket. Min far hadde større tro på meg enn som så. Karakterene gikk oppover etterhvert, noen visste jeg hadde mer inne og forstand til å kommunisere det.

To grøfter.

To grøfter.

Det er ikke slik at jeg vil at vi skal rose så mye mindre. Det er bra at janteloven har mistet litt av grepet. Det er bra at vi gir ros. Vi skal hele tiden være på utkikk etter å rose og oppmuntre. Mitt poeng er at vi kan bli mer bevisste på hvordan vi roser. Tilbakemeldingen i rekorden nådde mye lenger enn bra! og flott! fordi den inneholdt noe mer. I bibelen står det at vi skal kappes om å hedre hverandre. Hederen blir mer virkningsfull om vi vet hva vi hedrer og hvorfor vi hedrer.