Ting og tid

Vi lever i det mange kaller materialismens tidsalder. Noen mener at materialismen har slått ekstra god rot i Rogaland. Dette henger nok sammen med ekstremt høye inntekter. Rogaland skiller seg ut. Etter skatt i 2009 hadde hver femte husholdning i Rogaland mer enn 750 000 kroner å rutte med. Aftenbladet skriver at hvis man sammenligner medianinntekter i de ulike norske bydelene, vil man finne at fire av fem av landets rikeste bydeler ligger i Stavanger kommune. Porsche Center Stavanger jubler over slagstall som er «all time high». Særlig populær er Porsche Cayenne som har en pris som begynner på 900 000.

I den fabelaktige NRK serien "Kampen for tilværelsen" fryser en kvinne seg ihjel innelåst i sin egen Porsche. Kanskje har Erlend Loe billedgjort diagnosen til en hel nasjon.

I den fabelaktige NRK serien «Kampen for tilværelsen» fryser en kvinne seg ihjel innelåst i sin egen Porsche. Kanskje har Erlend Loe billedgjort diagnosen til en hel nasjon.

Vi definerer oss selv og andre i større grad enn før basert på hvilke ting vi har. Hvem vi er og hva vi gjør kommer i skyggen av hva vi eier. Tenåringsjentene defineres ut i fra iphone modeller og Canada Goose jakker. Menn defineres ut ifra hva slags bil de kjører og hva slags klokke de har rundt håndleddet. Damer får sin identitet gjennom interiørprofilen på kjøkkenet. Tingene har kanskje mer makt enn noensinne.

Mange unge jenter søker lykken i en kanadisk gås.

Mange unge jenter søker lykken i en kanadisk gås.

På samme tid har alle fryktelig dårlig tid. Både i idrettssammenheng og i menighetssammenheng, og sikkert i mange andre sammenhenger er det vanskelig å få tak i mennesker som er villige til å forplikte seg. Folk verner om tiden sin, sies det. Dugnadsånden er på retrett, selv på Jæren.

Dugnad_pondus

Lokaldemokratiet har blitt et slit, de verste komiteene å sitte i er nominasjonskomiteer. Listene og kandidatene blir stadig færre. Hele den tredje sektoren lider under dette. Det er stadig de samme ildsjelene som går igjen enten det er i idrettslaget, på bedehuset eller i bondelaget. Initiativ, ledelse, involvering og engasjement blir overlatt til stadig færre.»Jeg skulle ønske døgnet hadde flere timer!» «Jeg vil men tida strekker ikke til» har blitt vanlige floskler i vår tid.

I Norge er det snart bare planer om etablering av asylmottak i nabolaget og hundemord som vekker politisk engasjement.

I Norge er det snart bare planer om etablering av asylmottak i nabolaget og hundemord som vekker politisk engasjement.

Siden tid har blitt en slik dyrebar ressurs har mange fått det for seg at de bare skal bruke tida på det som er gøy og som visstnok gir dem overskudd. Folk betaler andre for å vaske huset, slik at de kan tilbringe mer tid sammen som familie. De betaler to polakker for å male huset med samme begrunnelse. «Vi kan jo ikke bruke opp tida vår med å gjøre kjedelige ting som tapper oss for energi». Personlig tror jeg at vi har godt av å vaske våre egne bad og male våre egne hus, dette er imidlertid en annen diskusjon som kanskje kan tas opp ved en annen anledning. Mitt poeng er at de virkelige tidstyvene slipper unna.

Vaskebransjen øker stadig i omfang.

Vaskebransjen øker stadig i omfang.

Lørdag formiddag  leste jeg et portrettintervju om «Vannmannen» Terje Tvedt i Aftenbladets «pluss» magasin. Tvedt er mannen bak dokumentaren «Kampen om Nilen» som har gått på NRK i høst. Terje Tvedt er en meget aktiv kar på mange arenaer og er faktisk den personen i verden som har skrevet og filmet mest om vann! Hvor finner han tiden? To ganger iløpet av intervjuet avslører Tvedt hemmeligheten: Han eier minst mulig!

Terje Tvedt lærer oss om mer enn vann.

Terje Tvedt lærer oss om mer enn vann.

Jeg tror vannmannen peker på en sannhet vi alle kjenner inderlig godt, men nekter å ta innover oss. Det finnes nemlig en klar sammenheng mellom ting og tid. Det er ikke først og fremst maling av hus, vindusvasking og vasking av bad og kjøkkengulv som gjør at vi har så forferdelig dårlig tid, svaret ligger et annet sted.

Terje Tvedts filosofi står i sterk kontrast til folk flests praksis. De fleste av oss har hus, boder og garasjer så stappfulle av ting at vi må bygge hagestuer i glass for å få plass, mens bilene knapt får plass i garasjen. Vi eier mange ting, og selv om vi årlig dumper et tilhengerlast på Sele med ting, så øker det bare på. En yndet fritidsaktivitet er shopping. Shopping er et relativt nytt fenomen som ikke må forveksles med handling. Handling er helt nødvendig, vi kjøper melk, brød, smør og nye støvler hvis det har gått hull i dem vi har fra før av selvsagt. Min farmor forstår seg på handling, men ikke på shopping ganske enkelt fordi hun er oppvokst i en annen tid der knapphet og nøysomhet spilte en annen rolle enn idag. Shopping handler om å gå i butikker eller kjøpesentre for å se om det er noe man får lyst til å kjøpe. Det en kjøper trenger såvisst ikke være noe man har bruk for. Vi er en generasjon av shoppere og kastere. Vi vil tilsynelatende ha mer ting, samtidig som vi vil ha mer tid. Men får vi dette regnestykket til å gå opp?

Går det an?

Går det an?

Shoppingen og alle tingene tilfredsstiller oss en liten stund, men har flere slagsider. En av disse slagsidene er at alle disse tingene tapper oss for den verdifulle ressursen tid. En ting er shoppingen, en annen ting er all den tid man bruker på å vurdere og sammenligne ting man kanskje skal kjøpe. Jeg tror en del mennesker bruker mer tid på å vurdere produktet før de kjøper det, enn å bruke selve produktet. Mange bruker uker og måneder på å vurdere hva slags bil de skal kjøpe, nettet skal tråles, testresultater skal analyseres, man må jo opptre ansvarlig. «Dette er jo helt forsvarlig tidsbruk!». Noen går i ukesvis og funderer på hvilken mobil eller hvilken pulsklokke de skal kjøpe. Produktenes fordeler og ulemper skal veies opp mot hverandre, priser og egenskaper skal sammenlignes. Klokka tikker. Jo mer man leser jo mer usikker blir man, frykten for å velge feil tiltar. Tikk, takk. Folk bråvåkner på nettene og lurer på om de heller skulle kjøpt den litt kulere sofaen på bolia, selv om den var litt dyrere enn den på Bohus. Materialismen er ikke bare en tidstyv den stjeler også mye av vår oppmerksomhet og energi.

Best_i_test

Et av de klareste utrykkene for tingenes invasjon ser man innenfor trening. Før man skal ut på joggetur skal føtter og fotbue analyseres slik at skoene er optimale. Tights og treningsjakke skal være siste skrik. Noen av løperne jeg møter på ligner levende laboratorier. Sine egne hjerteslag og sitt eget åndedrett overdøves av dundrende «running music» fra iphonen på armen. Vann skvulper og fugler synger for døve ører. Ettersom kroppens naturlige signaler overdøves av støy, festes pulsklokker og belter på kroppen. Etter treningen skal snitt puls, snitt fart og antall høydemeter sjekkes og reflekteres over. Analysen i etterkant tar sikkert lenger tid enn selve treningen. Tingene har gjort at treningen tar dobbelt så lang tid og vies dobbelt så mye oppmerksomhet, ikke rart tida ikke strekker til.

trening

Hytter skal vedlikeholdes og kjøres til. Ski skal prepareres. Båter skal opp på vannet og ut på vannet, de skal oppbevares og vedlikeholdes. Biler skal vaskes og dekk skal skiftes. Hus skal males og høytrykkspyles. Møbler skal reorganiseres, renses og skiftes ut. Ipader og iphoner skal oppdateres og sjekkes. Syklene og rulleskiene må brukes. Kaffimaskinene må forsynes med nye gourmetbønner. Campingvogner skal fylles. Flatskjermer skal ses på.

Og komfyrdører som skal skrapes...

Og komfyrdører som skal skrapes…

Totalpakken blir fort veldig stor. Det blir mange bruksanvisninger å lese etterhvert, og mange kvitteringer og garantier og holde styr på. Jeg tror mange mennesker går rundt med dårlig samvittighet fordi det er mange ting de rett og slett ikke får brukt tilstrekkelig. «Vi tok jo opp lån for å kjøpe hytte i Sirdalen men nå har vi ikke vært der på tre helger». «Nå er det jammen lenge siden vi har brukt boblebadet, har vi forresten skiftet filteret?»

Jeg må snart ha ny eske. Mange av disse er uleste, noe som resulterer i at jeg ikke klarer å maksimere brukerutbytte.....

Jeg må snart ha ny eske. Mange av disse er uleste, noe som resulterer i at jeg ikke klarer å maksimere brukerutbytte…..

Mange kjenner på dårlig samvittighet fordi de ikke har satt seg godt nok inn i alle tingene de har. «Dette speilreflekskameraet har jo mange kule funksjoner, men jeg bruker bare noen få. Jeg skal sette meg mer inn i det når jeg får tid». Når man eier mange ting får man mange bekymringer med på kjøpet; når etterskrudde du for eksempel Ikea kommoden sist?

Jeg går som regel for grønn.

Jeg går som regel for grønn.

Vår siviliasjons økonomiske pilarer heter vekst og forbruk. Vi må hele tiden kjøpe og skaffe oss nye ting for å holde de økonomiske hjulene igang. Konsekvensen av dette systemet er at vi etterhvert eier veldig mange ting. Sannheten er at disse tingene okkuperer mye av tiden vår. Dette fører til at vi gjør mindre av de tingene vi egentlig vil gjøre mer av.

We should run through the forest
We should swim in the streams
We should laugh, we should cry,
We should love, we should dream
We should stare at the stars and not just the screens
You should hear what I’m saying and know what it means

Slik lyder det ene verset fra Passengers hit, Scare away the dark. «Vi har alt, men det er alt vi har», sa Ole Paus en gang. Tingene er en trussel for vår relasjon til Gud, oss selv, våre medmennesker og skaperverket.

Nå er det snart jul og ønskelistene er lange; «Bør ikke vi også få oss en slik kaffimaskin?» «Skulle vi hatt et fjernsyn på soverommet også?». Hvis vi har planer om å bevare denne planeten må vi snu på flisa. «Trenger vi egentlig snøfreser?» «Trenger egentlig ungene mer leker?». Det er kanskje ikke mer ting vi trenger denne jula, kanskje trykker skoen andre steder. 

Vi har leker nok til å starte "Mongs leker". Noen av lekene står for det meste i ro.

Vi har leker nok til å starte «Mongs leker». Noen av lekene står for det meste i ro.

Istedet for å sukke og stønne over at en må bruke tida på å vaske huset, bør man kanskje heller stille seg selv et par kritiske spørsmål mens minutter blir til timer på jakt etter den optimale golfkøllen. Jeg er ikke så sikker på at den synkende oljeprisen er en forbannelse for regionen. Kanskje kan økonomisk stagnasjon bil en velsignelse. Flere og flere praktiserer «kjøpestopp» og forteller om mer tid, mer ro og mindre stress. Vi er nødt til å begynne å leve enklere, da tror jeg vi vil få bedre tid også. Sannheten er at ting er døde, de har bare imidlertid verdi og har ikke sjel. «Samle dere ikke skatter på jorden…», står det i en bok jeg leser i.

 

 

Liverpool, lidelse, kjærlighet og lengsel

Mandag ettermiddag satt jeg og leste avisen i godstolen og ante fred og ingen fare. Plutselig gikk stuedøra opp med et rykk. «Pappa, kan eg begynna å heia på Arsenal og United au?». Det er min egen sønn, Elia på fem og et halvt år. «Kå va de du sa?», jeg trodde jo først at jeg måtte ha hørt feil. «Kan me heia på Arsenal å United au»? Det er Levi på syv. Det slår meg at dette begynner å bli alvorlig. «Tulle dåkke med meg?», det er jo lov å håpe. «Kå meine du…?» Ikke det nei. «Det e ikkje lov å heia på Liverpool, Arsenal og United på ei gong»! Olene, kona mi, som sitter i stolen på siden med avisen vendt mot guttene, sender meg et spørrende blikk. Det blir ignorert, jeg har sett nok av fårete United glis og vil definitivt ikke se slikt i mitt eget hjem.

Harmonien er plutselig truet....

Harmonien er plutselig truet….

«Du tulle! Der e mangen på skulen så holde med to og tri lag!», sier Levi. «Det kan godt vær, men de e ikkje lov hær i huse», svarer jeg kontant. «Det kan ikkje du bestemma!» slår Elia fast. Olene senker avisen. Jeg innser at samtale bare fører til mer kaos, det er på tide å dra frem tyngre skyts. «Då vett dåkke kå det blir te jul i år» sier jeg med rolig bestemt og behersket stemme. «Kådå?» spør Levi med engstelig stemme. «Det vett dåkke». «Onnebukse?» spør Elia. «Med bremsespor», sier jeg for å være på den sikre siden. «De selle ikkje onnebukse med bremsespor så alligavel», sier Levi men han er i ferd må å innse at de har kommet på defensiven. «Bremsespor e jo ikkje vanskelig å laga», svarer jeg og er samtidig klar over at jeg strekker strikken. Olene gir meg ett blikk som ligner blikket til den legendariske italienske dommeren Collina når han tar frem det røde kortet. Jeg later som jeg ikke ser det, akkurat som når Martin Skertl duellerer i egen sekstenmeter.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Collina hadde et kroppsspråk som selv overbetalte fotballspillere forstod.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

Klassisk Skrtel situasjon. Det er bare å se vekk og håpe at dommeren ikke blåser.

«Med bremsespor» sier Levi og ser på Olene som rister på hodet. Jeg innser at guttene er i ferd med å inngå en allianse, når situasjonen krever det er man nødt til å kaste esset. «Me må visst au droppa den turen til Liverpool me hadde tenkt å reisa på. Dåkke vil jo hellar te Manchester, å der reise ikkje eg!» Der fikk de noe å tenke på. «Pappa he sagt at det e greit at eg holde me Barcelona, men ikkje viss de møde Livarpool i Champions League», forsøker Elia å hviske i øret til Levi men alle hører hva han sier. De tusler ut i gangen og videre ut i hagen. Etter noen minutter hører jeg igjen den herlige lyden av barneføtter som sparker til fotballer. Jeg hører at både Lallana, Sterling, Gerrard og Sturridge scorer flotte mål ute på plenen. Alt er som før. «Du e ikkje rektige!» sier Olene og ser på meg. Jeg løfter skuldrene og strekker ut hendene slik som Suarez gjør etter a han har tatt et jafs av en eller annen midtstopper. «Kå meine du? Kå va det nå?».

Suarez

Det er ikke alltid man er like pedagogisk som man ønsker å fremstå. Men hvorfor er egentlig dette viktig?

Forelskelsens rus er over, Suarez er borte og Sturridge er skadet. I fjor jublet vi for S.A.S og Captain Fantastic, skulle det endelig bli vår tur? Jeg stopper der for fortsettelsen gjør fortsatt vondt. (For du som vil fortsette: https://jarlemong.wordpress.com/2014/04/28/when-you-walk-alone/). Guttene har møtt Liverpoollivet slik det egentlig er, virkeligheten er brutal og hverdagen er her. Vi er igjen litt bedre enn middels, mineleggeren Kolo Toure fremstår som vår beste forsvarsspiller. Lucas Leiva er vår beste midtbanespiller, og fremme er vi nødt til å satse på 32 år gamle Rickie Lambert. Det lukter ikke svidd av Liverpool i år. For meg er ikke dette noen ny opplevelse. At håpet tennes noen måneder bare for å bli etterfulgt av et stummende mørke har vi sett tidligere. Det skjedde i 97/98 under Evans, det skjedde i 2000/2001 under Houllier og i 2008/2009 under Benitez. Vi som har fulgt Liverpool er vant med denne evige runddansen rundt lengselen, for guttene er det derimot en ny opplevelse.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Den utskjelte italienske backen Dossena har akkurat lobbet inn 4-1 på Old Trafford, vi var så nær 2008/09, året etter gikk lyset igjen.

Ifjor scoret vi i bøtter og spann, mens i år stokker alt seg, de ser på meg med forvirrede øyne.  «Pappa, det må vær en feil med kortet» sa Elia og viste meg fotballkortet av Mario Balotelli. «Kå meine du?». «Han he jo 86 på attack, men score jo aldri. Pelle he jo 69 å score heile veien». «Må vær en trykkfeil». «Hadde vi bare hatt Suarez», sier Elia. «Kå mye koste det å kjøba Suarez tilbage?», spør Levi. «For mye», svarer jeg».

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Fotballkortene fra Topps genererer mange interessante spørsmål og diskusjoner hjemme hos oss.

Det er kanskje ikke rart at guttene vender blikket mot Sanchez og London eller Di Maria og Manchester. Det er tøfft å være lojal mot Lambert, Balotelli og Lovren.  Plutselig ser det grønnere ut på andre siden av gjerdet. Det guttene må lære først som sist er at kjærlighet og fotball handler om mer enn følelser. Kjærlighet handler om forpliktelse og trofasthet. Kjærlighet handler vel så mye om på tross av som på grunn av. Kjærlighet handler om å velge. Kjærligheten kan ikke være basert bare på følelser, men på et valg og en bestemmelse.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Elia har nettopp fått ny drakt og tar frem Gerrard uttrykket, det var liten om hva som var laget i mai.

Når følelsene varierer er man nødt til å være rotfestet i valget og bestemmelsen. Kjærligheten er forpliktende, ingen supportere som skifter lag etter hvem som spiller den mest attraktive fotballen eller vinner flest trofeer blir tatt på alvor. De er å regne for troløse og prostituerte, man skifter ikke lag. Det er bare i rammen av en pakt som står for evigheten at kjærligheten til et fotballag kan bli virkelig, levende og ekte. Dette er jeg overbevist om, og dette må guttene lære nå når hvetebrødsdagene er over. Kjærligheten koster, den er tålmodig og utholdende.

Liverpoollivet er ikke som de fleste norske smågutters liv. Liverpoollivet svinger fra 3-0 over United på Old Trafford til 3-1 tap på Selhurst Park. Liverpoollivet handler mer om lengsel, frustrasjon og lidelse, enn om jubel og glede. Det handler oftere om «onnebukse» med bremsespor, enn sexy silkeundertøy. Dette må guttene lære først som sist. Guttene må lære at lengselen og lidelsen er verdifull i seg selv. Vi lengter etter at Gerrard endelig skal løfte Premier league trofeet. Vi lengter etter at Sturridge skal bli frisk. Vi lengter etter et mål på overtid, eller at dommeren skal blåse for full tid. Vi lider når vi ser Lovrens tabber. Ballotellis kroppsspråk får oss til å lide enda mer. Aller mest lider vi av å se på tusenvis av tversoverpasninger og støttepasninger, vi lengter etter løp i bakgrunn, ideer, visjoner og en liten kjapp prins fra Uruguay.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Trollmannen fra Uruguay er dypt savnet.

Lidelsen og lengselen binder oss sammen og forener oss, vi er Liverpool. Lengselen og lidelsen peker frem mot noe, mot ekstase mot fullendelse mot drømmer som skal gå i oppfyllelse. Lidelsen og lengselen gjør gleden enda større! Dette vil jeg at guttene mine skal få erfare. Holder man med de som til enhver tid er øverst på tabellen får man ikke ta del i ekstasen og gleden når seieren er et faktum. Etter at Brann vant den norske serien i 2007 minket interessen rundt laget i Bergen, lengselen var borte. I år har lengselen kommet tilbake til Brann stadion.

En pave sa en gang at «av alle uviktige ting er fotball det viktigste». Jeg er uenig i denne påstanden. For vi som kjenner at tårene presser på og at hårene reiser seg på ryggen når You never walk alone runger utover The Kop er fotball viktig. For fotball handler om kjærlighet, trofasthet og lengsel for alle oss som har valgt et lag. Jeg sier som Bill Shankly: …..«det er langt viktigere enn som så…»