En god venn av meg var i USA i høst, han kunne fortelle at det å stå i kø i Disneyland faktisk var spennende. På veien frem til attraksjonen var det ulik underholdning og ting en kunne se på, ungene kjedet seg ikke konkluderte han. Dette fikk meg til å tenke litt. Når vi ikke lenger kjeder oss i kø, når kjeder vi oss da? Vi underholdes på vei mot undeholdningen. Når skal vi vente? Når skal vi ikke gjøre noe?
Jeg tilhører en generasjon som alltid er opptatt med noe. Vi er på nett, vi er pålogget. Fra jeg er våken til jeg legger meg er jeg tilgjengelig. Mennesker kan få kontakt med meg gjennom sms (på vei ut, ingen god nyttår meldinger i år), oppringing, facebook, twitter og forskjellige mailer. Elevene mine har alltid minst fire vinduer tilgjengelig nederst på skjermen. To av dem er forhåpentligvis word og itslearning, disse klikkes opp nå læreren nærmer seg. Facebook er et annet vindu, diverse spill er på de andre vinduene, disse lukkes nå læreren nærmer seg. Elevene lærer, spiller og kommuniserer digitalt samtidig, de er de såkalte multitaskere. Vi gjør noe hele tida, ofte flere ting samtidig. Vi hører musikk mens vi trimmer, vi er på facebook mens vi jobber, vi ser TV mens vi spiser, vi snakker i mobilen mens vi kjører. Vi er omgitt av valg, alternativer og støy hele tida.
The place to be
Det er alltid noe å se, noe å høre, noe å lese. Vi kan holde oss oppdatert hele tida, vi har våre laptoper, iphoner og ipader. Vi skal ikke gå glipp av noe. All tilgjengelig tid kan fyllles med noe. Regnvær har blitt favorittværet til norske barn. Når det er regnvær er det samtidig spilletid. Presset om å bevege seg utendørs avtar, regler og retningslinjer på spilletid viskes ut, forledrene vil ha fred de også. Frem kommer DS, playstation, laptop, IPad, Wii, det er «gaming» tid.
Vi voksne sitter med hver sitt elektroniske vidunder. Vi ønsker å være tilstede hele tida. Vi sjekker nyheter mens vi samtaler, vi svarer på meldinger når vi kjører bil, vi tar telefonen ved middagsbordet og spiller tetris når vi er på besøk. Vi har alltid et godt underholdningsalternativ for hånden. Vi kjeder oss aldri. Alle pauser fyller vi med noe.
Hjemmene våre er fulle av underholdningstilbud. Familene har blitt uavhengige underholdningsenheter. Barna har det gøy uten andre barn og de voksne har det utmerket uten andre voksne. Å stikke innom på kaffi hører fortiden til. En spasertur i et nabolag er avslørende. Inn gjennom vinduene kan en skimte en blafrende TV skjerm. Det er forbløffende få som har besøk. Hva skal en med besøk når en har Senkveld og gullrekka, Filmer på altiboxen eller en god fotballkamp.
Kanskje er all underholdningen begrensende for sosialiseringsprosessesen. Lever vi livene våre gjennom Jack Bauer, Donald Draper og Susan Mayer? Hvordan er filmen om våre liv? Er det en film hvor hovedkarakteren først og fremst konsumerer underholdning? Vi står ifare for å miste noe av kontakten med det virkelige, med virkelig mennesker og med virkelige skjebner. Nestkjærlighet, trygghet, omsorg, empati og lidenskap oppleves i fellesskap. Vi er skapt til relasjon. Uten at vi blir mer bevisst i bruken av alle hjelpemidlene rundt oss står vi i fare for å miste noe.
Donald Draper i serien MADMEN
Vi frykter stillheten. Mange går gjennom livet uten å ta stilling til de viktigste spørsmålene. Vi er tilstede i utallige fora men er sjeldnere fullstendig tilstede i øyeblikket. Vi har utallige kontakter og venner på facebook men svært få dype relasjoner. Vi er alltid opptatt, vi er aldri stille, det har sin pris.
Vi står ovenfor en real utfordring. Teknologi er spennende og kan være formidable hjelpemidler utfordringen ligger i å ha et bevisst forhold til alle mulighetene. Vi må ta kontroll over tidsbruken vår og verne om våre verdier, da blir de teknologiske hjelpemidlene gode hjelpemidler og ikke begrensninger.
Ro
