Støysamfunnet

Onsdag, torsdag og fredag i forrige uke var jeg i siradalen sammen med 78 elever og 5 andre lærere. Da jeg tok heisen opp i fjelltrekket fredagen hørte jeg musikk. Det var typisk topp 20 musikk jeg klarte ikke identifisere sang eller artist. Da heisen avanserte oppover bakken så jeg hvor musikken kom fra. Ut fra høyttalere montert på snøkanonene strømmet musikken ut. Hvorfor er det slik at til og med når vi er på fjellet så må vi ha en form for stimuli? Er det ikke stimuli nok å se utover sirdalheiene, fjellformasjonene, himmelen, snøen det majestetiske landskapet? Er det ikke nok å høre ståLkantene på skiene skjære gjennom underlaget, kjenne glien, kjenne hvordan skien svinger når en legger trykk på ytterski? Er det ikke nok å kjenne lufta som biter seg fast i huden på vei nedeover bakken i stor fart? Hva er galt med å være sammen med naturen og bare høre på ingenting og eventuelt de lyder som naturen gir fra seg? Er vi redde for stillheten? Er vi avhengig av konstant stimuli?

Jeg ble nødt til å ta bildet av forordningen, et monument for støysamfunnet.

 
Mange av elevene hadde med seg mp3 spillerog  ipoder, øreklokkene hadde de på innsiden av hjelmen. Det er klart en må høre musikk mens en renner. På skolen sitter de med de samme øreklokkene og hører musikk mens de leser og løser oppgaver. Det er en stor diskusjon om de skal få lov til å høre musikk under vurderingssituasjoner. Det er visstnok vanskelig å prestere optimalt uten musikk. Når de trener hører de musikk, mange forteller meg at de heller ikke får sove uten musikk. Mange av elevene mine sovner hver kveld mens høyttalerne spyr musikk inn i ørene deres. På kjøpesentrene spilles det musikk, i bilen spilles det musikk. Det er snart bare på biblioteket hvor stillheten får råde.
 
Populærmusikkens beste distrubutør
Støyen har inntatt Norge. Stadig flere er avhengige av konstant støy. Musikk er egentlig en fin ting, musikk kan være vakkert, stimulerende, inspirerende og  avslappende. Musikk er en kunstform og har begeistret menneskene fra tidenes morgen. Det er ikke musikken i seg selv som er problemet. Når ungdommer må høre musikk mens de renner i trekket så ligger problemet andre steder (musikk, gjør at en ikke hører hva som skjer rundt en så dette utgjør faktisk også en sikkerhetstrussel i et alpint anlegg, ekstremt merkelig at alpinsentrene legger opp til økt risiko). Jeg frykter at musikken representerer en virkelighetsflukt. Musikken fortrenger stillheten. I stilleheten kommer tankene, realitetene. Om dagen har vært aldri så travel og stressende så var de siste minuttene på hodeputa en arena der tankene kunne flyte. Mange erkjennelser har blitt til på hodeputa, mange ideer, mange planer, nye tanker. For mange ungdommer avsluttes dagen med en pc i fanget oppå dyna og med øreklokkende stødig i ørene. Sakte men sikkert faller øyelokkene igjen til larmen av musikk og spill. Et samfunn uten stillhet og ettertanke tror jeg er et dårligere samfunn, kanskje må vi lære de unge om stillhetens verdi.
 

Vår tids sivilisasjon løper ut i et nytt barbari - av mangel på ro. Friedrich Nietzsche

 
 
 
 
 

Vi som alltid er opptatt med noe

En god venn av meg var i USA i høst, han kunne fortelle at det å stå i kø i Disneyland faktisk var spennende. På veien frem til attraksjonen var det ulik underholdning og ting en kunne se på, ungene kjedet seg ikke konkluderte han. Dette fikk meg til å tenke litt. Når vi ikke lenger kjeder oss i kø, når kjeder vi oss da? Vi underholdes på vei mot undeholdningen. Når skal vi vente?  Når skal vi ikke gjøre noe?

Jeg tilhører en generasjon som alltid er opptatt med noe. Vi er på nett, vi er pålogget. Fra jeg er våken til jeg legger meg er jeg tilgjengelig. Mennesker kan få kontakt med meg gjennom sms (på vei ut, ingen god nyttår meldinger i år), oppringing, facebook, twitter og forskjellige mailer. Elevene mine har alltid minst fire vinduer tilgjengelig nederst på skjermen. To av dem er forhåpentligvis word og itslearning, disse klikkes opp nå læreren nærmer seg. Facebook er et annet vindu, diverse spill er på de andre vinduene, disse lukkes nå læreren nærmer seg. Elevene lærer, spiller og kommuniserer digitalt samtidig, de er de såkalte multitaskere. Vi gjør noe hele tida, ofte flere ting samtidig. Vi hører musikk mens vi trimmer, vi er på facebook mens vi jobber, vi ser TV mens vi spiser, vi snakker i mobilen mens vi kjører. Vi er omgitt av valg, alternativer og støy hele tida.

The place to be

Det er alltid noe å se, noe å høre, noe å lese. Vi kan holde oss oppdatert hele tida, vi har våre laptoper, iphoner og ipader. Vi skal ikke gå glipp av noe. All tilgjengelig tid kan fyllles med noe. Regnvær har blitt favorittværet til norske barn. Når det er regnvær er det samtidig spilletid. Presset om å bevege seg utendørs avtar, regler og retningslinjer på spilletid viskes ut, forledrene vil ha fred de også. Frem kommer DS, playstation, laptop, IPad, Wii, det er «gaming» tid.

Vi voksne sitter med hver sitt elektroniske vidunder. Vi ønsker å være tilstede hele tida. Vi sjekker nyheter mens vi samtaler, vi svarer på meldinger når vi kjører bil, vi tar telefonen ved middagsbordet og spiller tetris når vi er på besøk. Vi har alltid et godt underholdningsalternativ for hånden. Vi kjeder oss aldri. Alle pauser fyller vi med noe.

Hjemmene våre er fulle av underholdningstilbud. Familene har blitt uavhengige underholdningsenheter. Barna har det gøy uten andre barn og de voksne har det utmerket uten andre voksne. Å stikke innom på kaffi hører fortiden til. En spasertur i et nabolag er avslørende. Inn gjennom vinduene kan en skimte en blafrende TV skjerm. Det er forbløffende få som har besøk. Hva skal en med besøk når en har Senkveld og gullrekka, Filmer på altiboxen eller en god fotballkamp.

Kanskje er all underholdningen begrensende for sosialiseringsprosessesen. Lever vi livene våre gjennom Jack Bauer, Donald Draper og Susan Mayer? Hvordan er filmen om våre liv? Er det en film hvor hovedkarakteren først og fremst konsumerer underholdning? Vi står ifare for å miste noe av kontakten med det virkelige, med virkelig mennesker og med virkelige skjebner. Nestkjærlighet, trygghet, omsorg, empati og lidenskap oppleves i fellesskap. Vi er skapt til relasjon. Uten at vi blir mer bevisst i bruken av alle hjelpemidlene rundt oss står vi i fare for å miste noe.

Donald Draper i serien MADMEN

Vi frykter stillheten. Mange går gjennom livet uten å ta stilling til de viktigste spørsmålene. Vi er tilstede i utallige fora men er sjeldnere fullstendig tilstede i øyeblikket. Vi har utallige kontakter og venner på facebook men svært få dype relasjoner. Vi er alltid opptatt, vi er aldri stille, det har sin pris.

Vi står ovenfor en real utfordring. Teknologi er spennende og kan være formidable hjelpemidler utfordringen ligger i å ha et bevisst forhold til alle mulighetene. Vi må ta kontroll over tidsbruken vår og verne om våre verdier, da blir de teknologiske hjelpemidlene gode hjelpemidler og ikke begrensninger.

Ro