Pappa har Jesus i lommen

Den eldste sønnen min Levi går annenhver onsdag på noe som heter Elna klubben. Elna klubben ble startet av nettopp Elna på Kåsen/Tu for snart førti år siden. Idag som en gang på 70-tallet tusler pjokker og småjenter til Tu skule for å møte Elna og etterhvert medhjelperne hennes. På Elna klubben fortelles det om Jesus og de synger sanger om Jesus. Noen av de mennesker som har bodd og bor på Tu møtte og møter Jesus første gang på Elna klubben.

Kåsen

 

Etter andakt og sang er det tid for lek og det ungene kaller for «laging». Hver gang blir ungene oppmuntret til å skape noe på egenhånd veiledet av voksne som har lang erfaring med å skape. De jobber med ulike materialer, papp, lim, filt, papir, pipestilker, tre, bomull og mye annet. Sluttproduktene er langt fra perfekte men ungene ser veldig fornøyde ut med det de har fått til. Kontrasten til skjermer er slående. Guttene er som regel ferdig først, de virker ikke å være så opptatt av detaljer. De synes tidlig at «det er godt nok». Når det er godt nok spiller de sjakk, et manuelt fotballspill eller andre brettspill.

Skaperglede

Skaperglede

 

Avslutningsvis arrangeres det en slags minibasar, der ungene kan vinne noe, dette kan være alt fra viskelær til små figurer, jeg vet ikke hvor Elna, tannlegene og doktorene kjøper disse tingene, men når de kobles sammen med belønning får de oppsiktsvekkende høy verdi for ungene. Utifra oppmøte i et ganske lite klasserom i en brakkebygning på Tu skule konkluderer jeg med at ungene koser seg her. Jeg har mange ganger blitt forbauset idet har jeg entret klasserommet, det er så rolig, så fredfullt mot formodning.

Igår syklet jeg og Elia, Levis lillebror på snart fem bortover mot Tu skule for å hente storebror. På veien treffer vi tre jenter som stolt viser frem det de har laget denne gangen. Det er en kurv med masse kunst på. I kurven ligger det bløt bomull og karsefrø. Alle som har gått på skole og har vært med i kristent barnearbeid har gjort dette noen ganger. Karsen som etterhvert spirer frem skal minne oss om livet, håpet sennepsfrøet som kan bli til et digert tre om du vil, for disse jentene er det første gangen, de skal forsøke å få noe til å gro. Frøene er avhengig av dem, de har fått et ansvar.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Vi treffer Levi på gangen utenfor klasserommet. «Se hva jeg har vunnet», sier Levi og smiler, han holder noe som ligner en pokal i hånden. «Få se» sier jeg og Elia i kor. Pokalen er noe som ligner en krystall med et bilde av Jesus inni. Jesus har gjeterstav og mange sauer rundt seg i den ene armen holder han en sau. Vi som har gått på søndagskole og guttelag vet instinktivt at sauen Jesus holder  hånden har gått seg bort men har blitt funnet igjen av gjeteren. «Den lyser i mørket», utbryter Levi. «Kom vi må skynde oss hjem og prøve». Jeg putter Jesuspokalen i lomma mens Levi kler på seg. «Har du husket på Jesus?» sier Levi idet vi går ut utgangsdøra.»Det kan du være sikker på» sier jeg. «Pappa har Jesus i lommen» sier Elia. «Og i hjertet» legger jeg til i et lyst øyeblikk. «Han er med overalt» sier en annen far som venter på datteren sin.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Har jeg Jesus i lommen? Spørsmålet kverner i hodet på vei hjemover. Hva er det som pleier å ligge i lommen min? Det er nøkler, penger, kredittkort og mobiltelefon. Dette er ting jeg trenger for å oppnå noe, det er midler. Jeg trenger nøkler for å komme inn, penger for å kjøpe det jeg trenger eller har lyst på, mobiltelefon for å ringe eller sende beskjeder. Har Jesus blitt redusert til et middel for å oppnå noe? Er Jesus en som skal fylle behov? Er Jesus et forsikringspapir jeg har i baklommen?

Lommer

En trenger klær for å ha lommer. Klær skiftes og tas av. Er det slik med Jesus også. Er han en vi har på oss ved passende anledninger og tar av oss når det blir for varmt ? Er det bare når det er kaldt og surt at jakken er god å ha?

Forskjellen mellom lommen og hjertet er stor. Mens lommen er et tomrom, er hjertet selve livskilden i menneskekroppen. Fra hjertet strømmer oksygenrikt blod til alle kroppens organer og muskler. Uten hjertet er vi fortapt. «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Står det i åpenbaringsboken. «Når Jesus kommer og banker på mitt hjerte og spør om han kan få komme inn, da svarer jeg ja det kan du gjerne….sang vi på barnelaget, på søndagskolen og på guttelaget. Det høres kanskje banalt ut, men det er sant. Jesus vil komme inn og bli ett med oss, han vil ikke være i lommen han ønsker et intimt fellesskap med deg og meg. Han vil være i sentrum, i hans fellesskap strømmer livet ut. Ordet har blitt kjød, «han er min brudgom jeg er hans brud».

Hjertet

Midt i den travle hverdagen, kan Gud tale til oss, jeg liker å kalle det drypp fra himmelen. Nå som før kan Gud bruke de minste og de som folk ikke holder for noe. Igår var det en femåring. «Pappa!» utbryter Elia idet vi parkerer syklene i boden. «Ja» svarer jeg. «Ligger hjertet i lommen?»

Himmelen

Reklamer

Det lekende mennesket

«Eg he lyst t å saga hål i gjerdet i barnehagen», sa min sønn forleden dag. Etter en stund kom jeg frem til at kommentaren var et sunnhetstegn. Da jeg var fire år var det ingen fysiske sperringer som begrenset min frihet. Min mor hadde advart meg mot veien, jordet som tilhørte nabogården og sjøen nedenfor oss. Bortsett fra disse områdene vandret jeg realtivt fritt omkring. Jeg hadde tilgang til fotballbane, bondegård, lekeplass, skog, akebakke, dam og selv hadde vi en diger hage. Sammen med mine venner utforsket vi nærområdet.

Frihetsbegrensning

Da jeg vokste opp ble jeg ikke vekket og skysset i barnehagen grytidlig om morgenen. Jeg stod opp når jeg våknet, mor laget frokost og  hvis været var brukbart bar det ut. Jeg hadde kamerater like i nabolaget, vi var noen ganger ute til middag. Av og til hadde vi det så gøy at vi glemte vi var sultne. Først når leken ebbet ut som regel som en følge av tomme karbolagre, oppdaget vi hvor sultne vi var.

Vi lekte i ulike miljø, vi klatret i trær og bygget hytte i skogen, på lekeplassen lekte vi i sandkassen og bygget med noen korte tykke stokker som folk fra kommunen la ut en gang på våren og samlet inn en gang på høsten. De var grønne, gule og røde, lurer på hvor de tok veien, de var kjekke å leke med. Vi rusjet og disset. I hagen vår fanget vi humler i sultetøyglass, viktig med hull i lokket. I dammen fanget vi rumpetroll og laget demninger av sorpe og stein. Vi tegnet med kritt på gata og syklet uendelig med kilometer (først rød Tippo trehjulsykkel, deretter svart og gul BMX crossykkel).

Dagens modell heter Bambo Tippo

Når vi ble eldre begynte vi å sparke fotball, sykle, kaste klinkekuler, spille brentball og stikkball, holde lite vink (lite blink på vinteren). Vi fikk kniver som vi spikket spyd med, skjold, sverd og pil og bue laget fedrene våre følgelig lekte vi mye krig. Min far laget springsmykke som jeg faktisk skjøt en spurv med (angret livet av meg etterpå). Min far laget også kassebil. Bilen ble styrt ved hjelp av tau, jeg husker at hjulene var fra en gammel barnevogn. Faren min tok meg med på jakt (jaget frem min første hare 10 år gammel, den døde haren var et makabert syn, jeg ble aldri den jegeren min far håpet at jeg skulle bli) og fiske (ble heller aldri bitt av fiskebasillen de positive opplevelsene ble kvalt av sjøsyke).  Om vinteren gikk vi litt på ski, rant mye på akebrett og rattkjelke. Vi laget snøborg og hadde snøballkrig (jeg lå mest i dekning), vi laget snølykt og snøhuler.

Vi spilte mest "pyramide" og "hålet".

Jeg fikk en utrolig bred erfaringsplattform som liten gutt. Jeg oppholdt meg i ulike miljø og nøt friheten og tilliten som ble gitt meg hjemmefra. Jeg fikk brukt sansene mine og fikk røynt meg motorisk. Selvfølgelig hendte det at vi kjedet oss, særlig hvis været var dårlig. Jeg husker vi hadde en genial lek i denne fasen den het «Bank i bordet», leken gikk ut på at hver og en av oss skulle foreslå nye aktiviteter etter tur. Vi responderte med ulike tegn. En knyttneve i bordet betydde ja, flat hånd i bordet nei, langfinger og pekefinger i bordet kanskje. Dette var et effektivt verktøy for oss og etter en tjue minutts tid med bank i bordet inne i regnværet kunne vi ende opp med å spille monopol, leke med miniatyr soldater (korsfarerne hang høyest), tegne eller male med vannfarger, spille bordhockey( vinneren står)eller kjøre med bilbanen (jeg hadde en tyco, tysk kvalitet). Mulighetene innendørs var også mange.

Jeg fikk nytt bordhockey av kona julen 2007

I det hele tatt lekte vi mange forskjellige leker. På fotballbanen lekte vi divisjon, kobe, 21, prikken for å nevne noen. Jeg husker hvordan vi kunne lage leker selv,vi kunne bygge på leker, videreutvikle, regler og rammer var tøyelige de kunne endres.

Leken har en større verdi enn vi tror. Når vi leker går vi på en måte inn i en ny verden, vi trer inn i nye roller. En forutsetning for lek er initiativ og engasjement, hvis en ikke tar leken på alvor eller er likegyldig mister leken sin verdi. Lek er fellesskap, deltakelse og begeistring. Leken er en viktig del av sosialiseringsprosessen, vi forholder oss til medmennesker, regler og rammer. Lek krever ofte organiseringsevne og litt planlegging. Når vi utvikler og videreutvikler leker stimuleres kreativitet og skaperkraft. Når regler eller rammer endres foregår en beslutningsprosess. I leken har vi hele tiden muligheten til å bryte normer og regler, leken tvinger oss på valg. Lek er viktig.

Finnes det en bedre ring?

Jeg tror vi leker mindre idag. Hvorfor har så mange voksne sluttet å leke? Hvor er jentene som hoppet strikk? Hvor er indianerne og cowboyene? Kjenner barna våre til brentball, kobe og lite blink? Hvor er kassebilene? Jeg snakket for en stund siden med en kosovoalbaner som hadde bodd i Norge en stund. Han sa at han de to første årene i Norge lurte på hvor folk oppholdt seg. Nabolaget og gata var tom. I USA gav en forskingsgruppe barn pinner, kongler og små steiner. Det viste seg at under 20% av barna hadde fantasi og kreativitet nok til å lekke med elementene de var gitt. Idag tror jeg at det aller meste av leken er organisert av voksne, ibarnehagen, i idrettslaget, på skolen og i SFOEN. Den frie og spontane leken som skaper og utvikler seg etterhvert er i ferd med å forsvinne. Den frie leken er avhengig av frihet, rom, trygghet og tid er disse forutsetningene tilstede?

Her snakker vi!

Barn og unge i dag spiller mye, men leker lite er min påstand. Idag laster barna våre opp ferdige spillkonsept. Mange spill stimulerer kreativitet, fantasi, oppfinnsomhet og skapertrang men ofte foregår spillingen alene på gutterommet. Den realsjonelle delen mangler.

Idylliserer jeg en svunnen tid? Maler jeg et romantisk bilde blottet for realisme? Er alt platt nostalgi? Det er godt mulig at bildet jeg skisserer mangler balanse, vi husker jo bare det positive sier noen. Tegner jeg et overdrevet negativt bilde av samtiden?  Jeg kan ikke dokumentere medhåndfaste tall at det lekes mindre nå enn før, likefullt er min påstand basert på observasjon at det lekes mindre nå enn før. Jeg er redd for at leken skal forsvinne, jeg er redd brentball, «boksen av», «Kongen befaler» og «Jeg melder krig snart er hsitorie. Vi mister ikke bare en kulturskatt, vi mister også en ypperlig arena for læring, begeistring og fellesskap.